SinnSyn AI for BeBalanced AI Public feed

Velkommen til en ny episode om selvbildet og hvordan hjernen vår styres av de dype fortellingene vi bærer om oss selv. Jeg er Sondre Livre, og i dag skal vi utforske hvordan våre erfaringer, fantasier og ikke minst de små og store historiene vi forteller oss selv, former hele vår virkelighetsopplevelse. Vi skal se nærmere på hvorfor hjernen vår ikke alltid er til å stole på, hvordan gamle mønstre og algoritmer styrer hverdagen vår, og ikke minst hvordan vi kan begynne å ta mer eierskap til de mentale programmene som ofte går på automatikk. Kanskje du kjenner deg igjen i følelsen av at tankene dine ikke alltid er på lag med deg, eller at det er vanskelig å tro på at endring faktisk er mulig? Da er denne episoden for deg.

Vi mennesker er jo, på godt og vondt, fulle av nevroser. Det er nesten det som gjør oss så sjarmerende – og til tider ganske håpløse. Vi har alle et bilde av hvem vi er, og ofte er dette bildet farget av både positive og negative erfaringer. Men det er ikke alltid dette bildet stemmer med virkeligheten. Hjernen vår er nemlig ikke så opptatt av hva som faktisk er sant. Den forholder seg til det den får beskjed om, enten det kommer fra faktiske opplevelser eller fra fantasien vår. Vi bruker historier for å forstå verden, men noen ganger gjør vi oss selv til skurken i vår egen fortelling – uten å tenke over konsekvensene.

La oss ta et lite dypdykk i hvordan selvbildet vårt dannes. Hvis selvbildet vårt kun var et resultat av suksess, gode erfaringer og anerkjennende foreldre, ville de fleste av oss hatt et ganske robust og positivt bilde av oss selv. Men livet er sjelden så rettferdig. Mange av oss har opplevd mobbing, kritikk, utestengelse eller andre former for motgang. Disse erfaringene setter dype spor og skaper holdninger til oss selv – små mentale algoritmer som styrer hvordan vi tolker nye situasjoner. Når vi møter noe nytt, leser vi det ofte i lys av det gamle. Og det er nettopp denne måten å lese og tolke på som former både selvbildet vårt og fremtiden vår.

Maxwell Maltz, en plastikkirurg som etter hvert ble kjent for boken Psycho-Cybernetics, oppdaget noe interessant. Han så at mange av pasientene hans, selv etter å ha fått endret utseendet sitt, ikke nødvendigvis følte seg bedre. Det var ikke alltid det ytre som trengte å endres, men de indre algoritmene – de mentale programmene som styrte hvordan de så på seg selv. Det er en trist tanke at vi skal være prisgitt omstendighetene, men heldigvis viser psykologisk forskning at vi ikke er helt uten mulighet til å påvirke vårt eget selvbilde. Ja, erfaringer former oss, men måten vi velger å se oss selv på, og hvordan vi bruker fantasien vår, kan også være med på å endre kursen.

Et klassisk eksempel på dette er basketballstudien som ofte trekkes frem i litteraturen. Her tok man en gruppe mennesker som ikke hadde særlig erfaring med basketball. Den ene gruppen trente fysisk på å skyte ballen i kurven, mens den andre gruppen kun visualiserte at de traff. De satt altså i et rom og så for seg at de kastet ballen og traff kurven – om og om igjen. Resultatet? Gruppen som kun hadde visualisert, presterte ofte bedre enn de som faktisk hadde trent fysisk. Det de hadde gjort i fantasien, ble en slags erfaring for hjernen – og denne erfaringen påvirket både forventningene og prestasjonene deres.

Dette betyr ikke at vi kan droppe all trening og bare ligge hjemme og visualisere oss til suksess. Virkeligheten spiller fortsatt en rolle. Men måten vi tenker om virkeligheten på, spiller også en rolle. Det er her vi må passe oss for å gå i fellen med «The Secret»-psykologi – altså ideen om at du kan tenke deg rik, lykkelig eller vellykket bare du visualiserer hardt nok. Maxwell Maltz var tydelig på at det ikke holder å stå foran speilet og gjenta positive mantra hvis det underliggende selvbildet ditt er skakkkjørt. Da kan det faktisk gjøre vondt verre. Det handler ikke om å lyve for seg selv, men om å jobbe med de dypere algoritmene – de grunnleggende holdningene og forventningene vi har til oss selv.

Maltz mente at alle mennesker er hypnotisert til å tro noe om seg selv, basert på de erfaringene de har gjort. Hvis du har vokst opp med foreldre som ikke har hatt kapasitet til å gi deg omsorg eller forståelse, og kanskje til og med blitt mobbet på skolen, er det ikke rart at du får noen destruktive algoritmer installert. Men det betyr også at hvis du klarer å endre disse algoritmene, vil du prosessere nye erfaringer på nye måter. Det er dette vi ofte jobber med i psykoterapi – å gå ned til bunnen av selvbildet og undersøke hvilke fortellinger og hypnose vi egentlig lever under.

Noen ganger kan det å våkne opp fra denne hypnosen være en sjelsettende opplevelse. Det er som å våkne fra en vond drøm og plutselig se at det du har trodd om deg selv, ikke nødvendigvis er sant. Men det er ikke gjort i en håndvending. Ofte må vi virkelig forstå hvor disse negative tankene kommer fra, og hvorfor de sitter så dypt. Det holder ikke å bare bestemme seg for å tenke annerledes. Vi må ofte jobbe grundig med å forstå og utfordre de gamle argumentene og erfaringene som har formet oss.

I dagens samfunn ser vi også at kulturen spiller en stor rolle i hvordan selvbildet vårt formes. Sosiale medier har for eksempel bidratt til en slags markedsøkonomi for «jeg-et», hvor vi hele tiden sammenligner oss med andre og kjemper om oppmerksomheten. Dette kan føre til en økt selvsentrering og en følelse av tomhet og meningsløshet. Algoritmene som styrer oss, blir stadig forsterket av de kreftene som råder i samfunnet rundt oss. Vi lager mentale skjemaer basert på erfaringer, og disse skjemaene dukker opp som automatiske reaksjoner i nye situasjoner. Hvis et skjema sier at du mister relasjonen til andre hvis du uttrykker egne behov, vil det være vanskelig å sette grenser – selv om du egentlig ønsker det.

Noen ganger kan det føles som om vi er en slags black box – vi aner ikke hvem som har installert de ulike algoritmene som til sammen utgjør vår fungering. Kanskje det er foreldrene våre, kanskje barndommen, kanskje kulturen eller samfunnet vi lever i. Og ofte er det ikke én enkelt person, men et helt team av påvirkninger som har vært med på å forme oss. Det kan være nyttig å tenke på oss selv som IT-operatører i vårt eget hode – vi må gå inn og undersøke hvilke programmer som kjører, hvor de kommer fra, og om de fortsatt er hensiktsmessige. Noen ganger må vi faktisk lære oss kildekoding for å forstå og endre de dypeste algoritmene.

Foreldre ønsker jo ofte å gi barna de beste forutsetningene, men det er ikke alltid så lett å vite hvilke erfaringer som vil gi de mest hensiktsmessige algoritmene. Noen ganger er det så banalt som når på året du er født – barn født i januar kan ha et fortrinn i skole og idrett fordi de er eldre enn de som er født i desember. Dette kan gi en erfaring av å lykkes, som igjen gir en forventning om å lykkes. Men det betyr ikke at de faktisk er bedre – det er bare algoritmene som har fått et lite forsprang. Begrensningene våre ligger ofte ikke i fysikken, men i selvbildet. Hjernen adlyder selvbildet, og hvis selvbildet sier at du ikke kommer til å få det til, blir det ofte en selvoppfyllende profeti.

Kroppsidealer er et annet eksempel på hvordan tilfeldige standarder kan styre oss. I Vesten har vi hatt de samme idealene i over 2500 år, mens i andre kulturer kan det å være stor og rund være et statussymbol. Det viser hvor tilfeldig og kulturelt betinget mange av våre algoritmer er. Hvis vi ikke klarer å endre algoritmene, kan vi i teorien flytte til et sted hvor vi passer inn i idealet – men det er kanskje mer hensiktsmessig å jobbe med å forstå og utfordre de gamle fortellingene vi har om oss selv.

Sosiale medier har også ført til en slags shaming-kultur, hvor feiltrinn får enorme konsekvenser. Vi ser stadig eksempler på folk som blir hengt ut for små eller store feil, og dette gjør oss forsiktige med å uttrykke oss. Autentisiteten går på bekostning av tilpasning, og vi lærer at det er tryggest å holde meningene og følelsene for oss selv. Dette kan føre til en perfeksjonismekultur, hvor vi hele tiden sammenligner oss med andre og prøver å være bedre enn naboen. Perfeksjonisme er egentlig bare en annen form for selvsentrering, hvor vi hele tiden er i konkurranse med andre om å være feilfri.

Men det er viktig å huske, som David Foster Wallace sa, at vi alltid fortolker ting. Ingen opplevelse er en objektiv gjengivelse av virkeligheten – alt er farget av våre algoritmer. Tankene og holdningene våre materialiserer seg i livet vårt, og det å tenke er faktisk en handling. Hvis jeg tenker at jeg skal løfte armen, så løfter jeg armen. På samme måte kan holdningene våre påvirke både fysiologien og handlingene våre. For eksempel kan to personer tolke en innbruddssituasjon helt forskjellig – den ene blir livredd og får ikke sove, mens den andre kanskje blir inspirert eller sint. Tolkningen påvirker både kroppen og handlingene våre.

Det er også interessant å se på forskjellen mellom optimister og pessimister. Forskning viser at pessimister ofte lykkes mindre, lever kortere og tjener mindre enn optimister. Pessimisme kan være en beskyttelse mot skuffelse, men det fører også til at man lærer mindre av feilene sine. Optimister, derimot, har en tro på at de kan påvirke utfallet, og denne troen gjør at de yter mer og lærer mer av motgang. Spørsmålet er om vi kan velge vår egen mentalitet, eller om vi bare er født med en bestemt innstilling. Hvor mye eierskap har vi egentlig til våre egne holdninger?

Placeboeffekten er et godt eksempel på hvordan forventninger kan påvirke både opplevelse og fysiologi. Under første verdenskrig måtte man noen ganger operere uten bedøvelse, men ved å gi pasientene saltvann og fortelle dem at det var bedøvelse, kunne man faktisk redusere smerten. Hjernen forholder seg til de beskjedene den får, uavhengig av om de er sanne eller ikke. Dette gir oss både makt og ansvar – for hvis vi har automatiske negative holdninger, må vi jobbe for å endre dem. Det er ikke alltid lett, men det er mulig.

En ting jeg selv har hatt nytte av, er å se på takknemlighet som en aktiv handling – nesten som å løfte vekter. I stedet for å fokusere på alt jeg mangler, prøver jeg å rette oppmerksomheten mot det jeg faktisk har. Jo mindre, jo bedre – for da blir det en slags superkraft å kunne være takknemlig for de små tingene i hverdagen. Det er ikke alltid lett, og jeg har mine horn i siden til selvhjelpslitteratur som lover gull og grønne skoger bare du tenker positivt. Men jeg må innrømme at holdningene mine til livet former både innsatsen og troen på meg selv. Forventningene mine påvirker faktisk ferdighetene mine. Jeg ser det til og med på fotballaget mitt – de lagene som tror det er lett å score, scorer ofte mer. Det er et banalt eksempel, men det peker på noe viktig: holdningene våre spiller en rolle.

Susan Jeffers har et foredrag hvor hun får folk til å meditere på hvor slitne og hjelpeløse de er, og deretter tester hvor mye motstand de klarer å yte fysisk. De som har meditert på svakhet, klarer nesten ikke å holde armene oppe. Men de som har meditert på styrke og mestring, klarer mye mer. Det kan høres ut som pop-psykologi, men det peker i retning av at holdningene våre faktisk har en fysisk effekt. Det betyr ikke at alt kan løses med positive tanker, men det betyr at vi må ta vårt eget mentale operativsystem på alvor. Smerte, for eksempel, er også en fortolkning – og forventningene våre om smerte påvirker hvor vondt vi faktisk har det.

Noen ganger kan det å jobbe med disse algoritmene være en langsom prosess, nesten som å skrive en doktorgrad på seg selv. Det handler om å gå stadig dypere, forstå hvor de gamle fortellingene kommer fra, og gradvis etablere nye og mer hensiktsmessige mønstre. Vi kan kanskje ikke slette de gamle algoritmene, men vi kan lage nye stier i hjernen som etter hvert blir mer naturlige å følge. Psykoterapi, emosjonsfokusert arbeid og ulike former for mental trening kan alle bidra til å gjøre det ubevisste mer bevisst. Det er ikke alltid vi får en sjelsettende aha-opplevelse, men over tid kan små justeringer gi store utslag.

Det er også viktig å anerkjenne at vi aldri vil forstå oss selv fullt ut. Vi er en slags black box, påvirket av utallige faktorer vi ikke alltid har oversikt over. Men jo mer vi forstår, jo flere frie valg kan vi ta. Vi kan aldri bli helt «ferdige» eller perfekte, men vi kan bli litt mindre fastlåst i gamle mønstre. Det handler om å ta eierskap til egne algoritmer, og kanskje til og med velge hvilke sider av oss selv vi vil dyrke videre.

Selvbildet vårt er som en mental blåkopi som beskriver hvem vi er. Denne selvoppfatningen inneholder troen vi har om oss selv, basert på tidligere erfaringer, suksesser og nederlag. Folk oppfører seg i tråd med egne selvoppfatninger – hvis du tenker på deg selv som en fiasko, vil du sannsynligvis mislykkes. Hvis du ser på deg selv som vellykket, vil du finne måter å lykkes på. Men hvordan dannes disse livsavgjørende selvbildene? Ofte er det en logisk grunn – kanskje du hadde et dårlig år på skolen etter at foreldrene dine ble skilt, og så ble det en del av selvbildet ditt at du ikke er god på skolen. Andre kan komme seg raskt etter en krise, mens noen blir fanget i et negativt selvbilde som preger dem i lang tid.

Et annet eksempel er mannen som led av sitt «stygge» utseende. Han følte at nesa var for stor og ørene stakk ut, og tolket andres blikk som dømmende. Men i virkeligheten var det hans eget negative selvbilde som gjorde ham usikker og avvisende. Det var en spiral som kunne reverseres hvis han klarte å snu sitt eget bilde av seg selv. Selvbildet fungerer som en oppskrift vi følger i livet – endrer vi oppskriften, endrer vi også livet.

På mange måter er vi alle hypnotisert av erfaringer og tilbakemeldinger gjennom livet. Vi har fått en bestemt tro på hvem vi er, men denne troen stemmer ikke alltid med virkeligheten. Så lenge vi tror på den, blir den vår virkelighet – vår livshypnose. Dette er en viktig innsikt i psykologien, og mange terapiteknikker og selvutviklingsstrategier bygger på denne ideen. Det er derfor verdt å ta et skritt tilbake og undersøke hvilke dyptliggende algoritmer som styrer deg.

Så, hva kan vi ta med oss fra denne episoden? Først og fremst at hjernen vår adlyder selvbildet vårt – og at dette selvbildet ikke alltid er basert på sannhet, men på gamle erfaringer, fortolkninger og kulturelle føringer. Vi har alle et mentalt operativsystem som styrer hvordan vi tolker og reagerer på verden. Noen ganger er dette systemet hensiktsmessig, andre ganger holder det oss tilbake. Det er ikke alltid lett å endre gamle algoritmer, men det er mulig – og det starter med bevissthet.

Kanskje du kan bruke uka som kommer til å legge merke til hvilke automatiske tanker og fortolkninger som dukker opp i ulike situasjoner. Spør deg selv: Hvor kommer denne tanken fra? Er det en gammel algoritme, eller er det faktisk slik jeg ønsker å se meg selv? Kan jeg utfordre noen av de gamle fortellingene og prøve ut nye måter å tenke på? Husk at det å tenke er en handling – og at små endringer i tankemønstre over tid kan gi store utslag i livet ditt.

Vi er alle litt «hypnotiserte» av gamle erfaringer, men vi har også muligheten til å våkne opp og ta mer styring over eget liv. Det krever innsats, tålmodighet og kanskje litt nysgjerrighet på egen indre programmering. Men det er en reise som er verdt å ta – for jo mer vi forstår oss selv, jo friere blir vi til å velge hvordan vi vil leve.

Takk for at du har vært med på denne episoden om selvbildet og de mentale algoritmene som former oss. Ta gjerne med deg følgende refleksjonsspørsmål inn i uka: Hvilke gamle fortellinger styrer dine valg og reaksjoner? Er det noen automatiske tanker du kan utfordre eller undersøke nærmere? Og hva ville skje hvis du begynte å skrive om noen av de gamle algoritmene – litt etter litt? Kanskje du oppdager at det er mer mulig å endre enn du tror. Takk for at du lytter til Sinsyn, og velkommen tilbake til en ny episode snart.

Vis notater

Velkommen til en ny episode om selvbildet og hvordan hjernen vår styres av de dype fortellingene vi bærer om oss selv. Jeg er Sondre Livre, og i dag skal vi utforske hvordan våre erfaringer, fantasier og ikke minst de små og store historiene vi forteller oss selv, former hele vår virkelighetsopplevelse. Vi skal se nærmere på hvorfor hjernen vår ikke alltid er til å stole på, hvordan gamle mønstre og algoritmer styrer hverdagen vår, og ikke minst hvordan vi kan begynne å ta mer eierskap til de mentale programmene som ofte går på automatikk. Kanskje du kjenner deg igjen i følelsen av at tankene dine ikke alltid er på lag med deg, eller at det er vanskelig å tro på at endring faktisk er mulig? Da er denne episoden for deg. Vi mennesker er jo, på godt og vondt, fulle av nevroser. Det er nesten det som gjør oss så sjarmerende – og til tider ganske håpløse. Vi har alle et bilde av hvem vi er, og ofte er dette bildet farget av både positive og negative erfaringer. Men det er ikke alltid dette bildet stemmer med virkeligheten. Hjernen vår er nemlig ikke så opptatt av hva som faktisk er sant. Den forholder seg til det den får beskjed om, enten det kommer fra faktiske opplevelser eller fra fantasien vår. Vi bruker historier for å forstå verden, men noen ganger gjør vi oss selv til skurken i vår egen fortelling – uten å tenke over konsekvensene. La oss ta et lite dypdykk i hvordan selvbildet vårt dannes. Hvis selvbildet vårt kun var et resultat av suksess, gode erfaringer og anerkjennende foreldre, ville de fleste av oss hatt et ganske robust og positivt bilde av oss selv. Men livet er sjelden så rettferdig. Mange av oss har opplevd mobbing, kritikk, utestengelse eller andre former for motgang. Disse erfaringene setter dype spor og skaper holdninger til oss selv – små mentale algoritmer som styrer hvordan vi tolker nye situasjoner. Når vi møter noe nytt, leser vi det ofte i lys av det gamle. Og det er nettopp denne måten å lese og tolke på som former både selvbildet vårt og fremtiden vår. Maxwell Maltz, en plastikkirurg som etter hvert ble kjent for boken Psycho-Cybernetics, oppdaget noe interessant. Han så at mange av pasientene hans, selv etter å ha fått endret utseendet sitt, ikke nødvendigvis følte seg bedre. Det var ikke alltid det ytre som trengte å endres, men de indre algoritmene – de mentale programmene som styrte hvordan de så på seg selv. Det er en trist tanke at vi skal være prisgitt omstendighetene, men heldigvis viser psykologisk forskning at vi ikke er helt uten mulighet til å påvirke vårt eget selvbilde. Ja, erfaringer former oss, men måten vi velger å se oss selv på, og hvordan vi bruker fantasien vår, kan også være med på å endre kursen. Et klassisk eksempel på dette er basketballstudien som ofte trekkes frem i litteraturen. Her tok man en gruppe mennesker som ikke hadde særlig erfaring med basketball. Den ene gruppen trente fysisk på å skyte ballen i kurven, mens den andre gruppen kun visualiserte at de traff. De satt altså i et rom og så for seg at de kastet ballen og traff kurven – om og om igjen. Resultatet? Gruppen som kun hadde visualisert, presterte ofte bedre enn de som faktisk hadde trent fysisk. Det de hadde gjort i fantasien, ble en slags erfaring for hjernen – og denne erfaringen påvirket både forventningene og prestasjonene deres. Dette betyr ikke at vi kan droppe all trening og bare ligge hjemme og visualisere oss til suksess. Virkeligheten spiller fortsatt en rolle. Men måten vi tenker om virkeligheten på, spiller også en rolle. Det er her vi må passe oss for å gå i fellen med «The Secret»-psykologi – altså ideen om at du kan tenke deg rik, lykkelig eller vellykket bare du visualiserer hardt nok. Maxwell Maltz var tydelig på at det ikke holder å stå foran speilet og gjenta positive mantra hvis det underliggende selvbildet ditt er skakkkjørt. Da kan det faktisk gjøre vondt verre. Det handler ikke om å lyve for seg selv, men om å jobbe med de dypere algoritmene – de grunnleggende holdningene og forventningene vi har til oss selv. Maltz mente at alle mennesker er hypnotisert til å tro noe om seg selv, basert på de erfaringene de har gjort. Hvis du har vokst opp med foreldre som ikke har hatt kapasitet til å gi deg omsorg eller forståelse, og kanskje til og med blitt mobbet på skolen, er det ikke rart at du får noen destruktive algoritmer installert. Men det betyr også at hvis du klarer å endre disse algoritmene, vil du prosessere nye erfaringer på nye måter. Det er dette vi ofte jobber med i psykoterapi – å gå ned til bunnen av selvbildet og undersøke hvilke fortellinger og hypnose vi egentlig lever under. Noen ganger kan det å våkne opp fra denne hypnosen være en sjelsettende opplevelse. Det er som å våkne fra en vond drøm og plutselig se at det du har trodd om deg selv, ikke nødvendigvis er sant. Men det er ikke gjort i en håndvending. Ofte må vi virkelig forstå hvor disse negative tankene kommer fra, og hvorfor de sitter så dypt. Det holder ikke å bare bestemme seg for å tenke annerledes. Vi må ofte jobbe grundig med å forstå og utfordre de gamle argumentene og erfaringene som har formet oss. I dagens samfunn ser vi også at kulturen spiller en stor rolle i hvordan selvbildet vårt formes. Sosiale medier har for eksempel bidratt til en slags markedsøkonomi for «jeg-et», hvor vi hele tiden sammenligner oss med andre og kjemper om oppmerksomheten. Dette kan føre til en økt selvsentrering og en følelse av tomhet og meningsløshet. Algoritmene som styrer oss, blir stadig forsterket av de kreftene som råder i samfunnet rundt oss. Vi lager mentale skjemaer basert på erfaringer, og disse skjemaene dukker opp som automatiske reaksjoner i nye situasjoner. Hvis et skjema sier at du mister relasjonen til andre hvis du uttrykker egne behov, vil det være vanskelig å sette grenser – selv om du egentlig ønsker det. Noen ganger kan det føles som om vi er en slags black box – vi aner ikke hvem som har installert de ulike algoritmene som til sammen utgjør vår fungering. Kanskje det er foreldrene våre, kanskje barndommen, kanskje kulturen eller samfunnet vi lever i. Og ofte er det ikke én enkelt person, men et helt team av påvirkninger som har vært med på å forme oss. Det kan være nyttig å tenke på oss selv som IT-operatører i vårt eget hode – vi må gå inn og undersøke hvilke programmer som kjører, hvor de kommer fra, og om de fortsatt er hensiktsmessige. Noen ganger må vi faktisk lære oss kildekoding for å forstå og endre de dypeste algoritmene. Foreldre ønsker jo ofte å gi barna de beste forutsetningene, men det er ikke alltid så lett å vite hvilke erfaringer som vil gi de mest hensiktsmessige algoritmene. Noen ganger er det så banalt som når på året du er født – barn født i januar kan ha et fortrinn i skole og idrett fordi de er eldre enn de som er født i desember. Dette kan gi en erfaring av å lykkes, som igjen gir en forventning om å lykkes. Men det betyr ikke at de faktisk er bedre – det er bare algoritmene som har fått et lite forsprang. Begrensningene våre ligger ofte ikke i fysikken, men i selvbildet. Hjernen adlyder selvbildet, og hvis selvbildet sier at du ikke kommer til å få det til, blir det ofte en selvoppfyllende profeti. Kroppsidealer er et annet eksempel på hvordan tilfeldige standarder kan styre oss. I Vesten har vi hatt de samme idealene i over 2500 år, mens i andre kulturer kan det å være stor og rund være et statussymbol. Det viser hvor tilfeldig og kulturelt betinget mange av våre algoritmer er. Hvis vi ikke klarer å endre algoritmene, kan vi i teorien flytte til et sted hvor vi passer inn i idealet – men det er kanskje mer hensiktsmessig å jobbe med å forstå og utfordre de gamle fortellingene vi har om oss selv. Sosiale medier har også ført til en slags shaming-kultur, hvor feiltrinn får enorme konsekvenser. Vi ser stadig eksempler på folk som blir hengt ut for små eller store feil, og dette gjør oss forsiktige med å uttrykke oss. Autentisiteten går på bekostning av tilpasning, og vi lærer at det er tryggest å holde meningene og følelsene for oss selv. Dette kan føre til en perfeksjonismekultur, hvor vi hele tiden sammenligner oss med andre og prøver å være bedre enn naboen. Perfeksjonisme er egentlig bare en annen form for selvsentrering, hvor vi hele tiden er i konkurranse med andre om å være feilfri. Men det er viktig å huske, som David Foster Wallace sa, at vi alltid fortolker ting. Ingen opplevelse er en objektiv gjengivelse av virkeligheten – alt er farget av våre algoritmer. Tankene og holdningene våre materialiserer seg i livet vårt, og det å tenke er faktisk en handling. Hvis jeg tenker at jeg skal løfte armen, så løfter jeg armen. På samme måte kan holdningene våre påvirke både fysiologien og handlingene våre. For eksempel kan to personer tolke en innbruddssituasjon helt forskjellig – den ene blir livredd og får ikke sove, mens den andre kanskje blir inspirert eller sint. Tolkningen påvirker både kroppen og handlingene våre. Det er også interessant å se på forskjellen mellom optimister og pessimister. Forskning viser at pessimister ofte lykkes mindre, lever kortere og tjener mindre enn optimister. Pessimisme kan være en beskyttelse mot skuffelse, men det fører også til at man lærer mindre av feilene sine. Optimister, derimot, har en tro på at de kan påvirke utfallet, og denne troen gjør at de yter mer og lærer mer av motgang. Spørsmålet er om vi kan velge vår egen mentalitet, eller om vi bare er født med en bestemt innstilling. Hvor mye eierskap har vi egentlig til våre egne holdninger? Placeboeffekten er et godt eksempel på hvordan forventninger kan påvirke både opplevelse og fysiologi. Under første verdenskrig måtte man noen ganger operere uten bedøvelse, men ved å gi pasientene saltvann og fortelle dem at det var bedøvelse, kunne man faktisk redusere smerten. Hjernen forholder seg til de beskjedene den får, uavhengig av om de er sanne eller ikke. Dette gir oss både makt og ansvar – for hvis vi har automatiske negative holdninger, må vi jobbe for å endre dem. Det er ikke alltid lett, men det er mulig. En ting jeg selv har hatt nytte av, er å se på takknemlighet som en aktiv handling – nesten som å løfte vekter. I stedet for å fokusere på alt jeg mangler, prøver jeg å rette oppmerksomheten mot det jeg faktisk har. Jo mindre, jo bedre – for da blir det en slags superkraft å kunne være takknemlig for de små tingene i hverdagen. Det er ikke alltid lett, og jeg har mine horn i siden til selvhjelpslitteratur som lover gull og grønne skoger bare du tenker positivt. Men jeg må innrømme at holdningene mine til livet former både innsatsen og troen på meg selv. Forventningene mine påvirker faktisk ferdighetene mine. Jeg ser det til og med på fotballaget mitt – de lagene som tror det er lett å score, scorer ofte mer. Det er et banalt eksempel, men det peker på noe viktig: holdningene våre spiller en rolle. Susan Jeffers har et foredrag hvor hun får folk til å meditere på hvor slitne og hjelpeløse de er, og deretter tester hvor mye motstand de klarer å yte fysisk. De som har meditert på svakhet, klarer nesten ikke å holde armene oppe. Men de som har meditert på styrke og mestring, klarer mye mer. Det kan høres ut som pop-psykologi, men det peker i retning av at holdningene våre faktisk har en fysisk effekt. Det betyr ikke at alt kan løses med positive tanker, men det betyr at vi må ta vårt eget mentale operativsystem på alvor. Smerte, for eksempel, er også en fortolkning – og forventningene våre om smerte påvirker hvor vondt vi faktisk har det. Noen ganger kan det å jobbe med disse algoritmene være en langsom prosess, nesten som å skrive en doktorgrad på seg selv. Det handler om å gå stadig dypere, forstå hvor de gamle fortellingene kommer fra, og gradvis etablere nye og mer hensiktsmessige mønstre. Vi kan kanskje ikke slette de gamle algoritmene, men vi kan lage nye stier i hjernen som etter hvert blir mer naturlige å følge. Psykoterapi, emosjonsfokusert arbeid og ulike former for mental trening kan alle bidra til å gjøre det ubevisste mer bevisst. Det er ikke alltid vi får en sjelsettende aha-opplevelse, men over tid kan små justeringer gi store utslag. Det er også viktig å anerkjenne at vi aldri vil forstå oss selv fullt ut. Vi er en slags black box, påvirket av utallige faktorer vi ikke alltid har oversikt over. Men jo mer vi forstår, jo flere frie valg kan vi ta. Vi kan aldri bli helt «ferdige» eller perfekte, men vi kan bli litt mindre fastlåst i gamle mønstre. Det handler om å ta eierskap til egne algoritmer, og kanskje til og med velge hvilke sider av oss selv vi vil dyrke videre. Selvbildet vårt er som en mental blåkopi som beskriver hvem vi er. Denne selvoppfatningen inneholder troen vi har om oss selv, basert på tidligere erfaringer, suksesser og nederlag. Folk oppfører seg i tråd med egne selvoppfatninger – hvis du tenker på deg selv som en fiasko, vil du sannsynligvis mislykkes. Hvis du ser på deg selv som vellykket, vil du finne måter å lykkes på. Men hvordan dannes disse livsavgjørende selvbildene? Ofte er det en logisk grunn – kanskje du hadde et dårlig år på skolen etter at foreldrene dine ble skilt, og så ble det en del av selvbildet ditt at du ikke er god på skolen. Andre kan komme seg raskt etter en krise, mens noen blir fanget i et negativt selvbilde som preger dem i lang tid. Et annet eksempel er mannen som led av sitt «stygge» utseende. Han følte at nesa var for stor og ørene stakk ut, og tolket andres blikk som dømmende. Men i virkeligheten var det hans eget negative selvbilde som gjorde ham usikker og avvisende. Det var en spiral som kunne reverseres hvis han klarte å snu sitt eget bilde av seg selv. Selvbildet fungerer som en oppskrift vi følger i livet – endrer vi oppskriften, endrer vi også livet. På mange måter er vi alle hypnotisert av erfaringer og tilbakemeldinger gjennom livet. Vi har fått en bestemt tro på hvem vi er, men denne troen stemmer ikke alltid med virkeligheten. Så lenge vi tror på den, blir den vår virkelighet – vår livshypnose. Dette er en viktig innsikt i psykologien, og mange terapiteknikker og selvutviklingsstrategier bygger på denne ideen. Det er derfor verdt å ta et skritt tilbake og undersøke hvilke dyptliggende algoritmer som styrer deg. Så, hva kan vi ta med oss fra denne episoden? Først og fremst at hjernen vår adlyder selvbildet vårt – og at dette selvbildet ikke alltid er basert på sannhet, men på gamle erfaringer, fortolkninger og kulturelle føringer. Vi har alle et mentalt operativsystem som styrer hvordan vi tolker og reagerer på verden. Noen ganger er dette systemet hensiktsmessig, andre ganger holder det oss tilbake. Det er ikke alltid lett å endre gamle algoritmer, men det er mulig – og det starter med bevissthet. Kanskje du kan bruke uka som kommer til å legge merke til hvilke automatiske tanker og fortolkninger som dukker opp i ulike situasjoner. Spør deg selv: Hvor kommer denne tanken fra? Er det en gammel algoritme, eller er det faktisk slik jeg ønsker å se meg selv? Kan jeg utfordre noen av de gamle fortellingene og prøve ut nye måter å tenke på? Husk at det å tenke er en handling – og at små endringer i tankemønstre over tid kan gi store utslag i livet ditt. Vi er alle litt «hypnotiserte» av gamle erfaringer, men vi har også muligheten til å våkne opp og ta mer styring over eget liv. Det krever innsats, tålmodighet og kanskje litt nysgjerrighet på egen indre programmering. Men det er en reise som er verdt å ta – for jo mer vi forstår oss selv, jo friere blir vi til å velge hvordan vi vil leve. Takk for at du har vært med på denne episoden om selvbildet og de mentale algoritmene som former oss. Ta gjerne med deg følgende refleksjonsspørsmål inn i uka: Hvilke gamle fortellinger styrer dine valg og reaksjoner? Er det noen automatiske tanker du kan utfordre eller undersøke nærmere? Og hva ville skje hvis du begynte å skrive om noen av de gamle algoritmene – litt etter litt? Kanskje du oppdager at det er mer mulig å endre enn du tror. Takk for at du lytter til Sinsyn, og velkommen tilbake til en ny episode snart. 

Hva er SinnSyn AI for BeBalanced AI Public feed?

SinnSyn AI er en egen serie podcastepisoder basert på psykolog Sondre Risholm Liverøds foredrag, idéer, kliniske erfaring og psykologiske kunnskap og innsikt. Episodene er skapt med kunstig intelligens som oppsummerer og bearbeider innholdet fra den originale podcasten SinnSyn til mer konsise og fokuserte refleksjoner.

Målet med SinnSyn AI er å gi lytteren korte, konsentrerte og faglig solide innblikk i psykologi, filosofi og selvutvikling. Serien er en slags ekko av SinnSyn – en refleksjon av den originale podcasten – men mer komprimert og rett på sak.

I BeBalanced.ai finner du både de originale SinnSyn-episodene, AI-versjonene, meditasjonsøvelser, mentale treningsøkter og muligheten til å snakke med en AI-terapeut basert på Sondres erfaring og rikholdige bibliotek av psykologisk teorier og ideer. SinnSyn AI er dermed en del av et helhetlig univers for mental vekst og utvikling, hvor menneskelig erfaring og kunstig intelligens spiller sammen for å gi deg innsikt, refleksjon og konkrete verktøy i hverdagen.