Det er en grå desemberdag midt ute på Atlanterhavet. Et seilskip glir over bølgene. Noen av seilene er oppe. Det er mat i skapene og vann i tønnene. Men om bord er det ingen. Ikke kapteinen. Ikke mannskapet. Ikke et eneste menneske. Skipet seiler helt alene, og ingen vet hvorfor. Hei! Jeg heter Hedda, og du lytter til Alt forklart for barn. I dag skal vi reise over 150 år tilbake i tid, til et av verdens mest berømte sjøfartsmysterier: historien om skipet Mary Celeste. La oss begynne med selve skipet. Mary Celeste var et seilskip av tre, omtrent 31 meter langt. Det er omtrent like langt som en tredjedel av en fotballbane. Det var ikke et kjempestort skip, men det var solid nok til å krysse de store verdenshavene. I november 1872 lå Mary Celeste til kai i New York. Skipet skulle seile over Atlanterhavet til Genova i Italia. Lasten var 1701 tønner med sterk alkohol. Denne alkoholen luktet skarpt og kunne lett ta fyr. Kapteinen het Benjamin Briggs. Han var en erfaren sjømann som kjente havet godt. Med seg på turen hadde han kona si, Sarah, og den to år gamle datteren deres, Sophia. I tillegg var det et mannskap på sju mann. Til sammen var de ti personer om bord. Briggs og Sarah hadde også en sønn på sju år som het Arthur. Han ble igjen hjemme hos bestemoren sin fordi han måtte gå på skolen. Den 7. november seilte Mary Celeste ut fra New York. Nå hopper vi nesten en måned fram i tid. Den 4. desember var et annet skip, Dei Gratia, på vei over det samme havet. Et stykke ute i Atlanterhavet fikk mannskapet øye på et seilskip i det fjerne. Det oppførte seg merkelig. Det slingret fram og tilbake, som om ingen styrte det. Kapteinen på Dei Gratia så gjennom kikkerten sin. Han så ingen på dekk, ingen ved roret og ingen som vinket. Han sendte derfor noen av sjømennene sine over i en liten båt for å undersøke saken. Det var Mary Celeste. Tenk deg å klatre om bord på et skip midt ute på havet, og så er det helt stille. Du hører bare bølgene som slår mot skroget, og tauverket som knirker i vinden. Mennene fra Dei Gratia lette overalt. Under dekk fant de vann i bunnen av skipet. Det var omtrent en meter dypt. Det var en del vann, men ikke på langt nær nok til at skipet var i ferd med å synke. Mary Celeste var fullt sjødyktig. Det var nok mat der til seks måneder, godt med drikkevann, og klærne til mannskapet lå igjen. Kapteinens familie hadde også satt igjen alle sine personlige ting. Noen viktige ting manglet likevel. Livbåten var borte. Kapteinens verktøy for å navigere var borte, og det samme var skipets papirer. Men loggboka var igjen. En loggbok er skipets dagbok, der kapteinen skriver ned hvor de er og hva som skjer. Det siste notatet var skrevet 25. november, da Mary Celeste var i nærheten av Azorene, en øygruppe ute i Atlanterhavet. Hvis de forlot skipet like etterpå, betyr det at skipet hadde seilt helt alene i ni dager! Det hadde drevet rundt 700 kilometer uten at noen holdt i roret. Det er lengre enn avstanden fra Oslo til Bergen. Nå kan du tenke litt selv: Livbåten er borte. Navigasjonsutstyret er borte. Men maten, klærne og alt annet er igjen. Hva tror du har skjedd? Hvis du tenker at de gikk over i livbåten med vilje, tenker du det samme som de fleste eksperter. Alt tyder på at de forlot skipet selv. De tok med seg det viktigste for å finne veien, og klatret oppi den lille båten. Men hvorfor skulle en erfaren kaptein forlate et helt trygt skip midt ute på havet, og ta med seg kona og sin lille datter i en liten livbåt? Før vi ser på forklaringene, må du vite én ting: Mange av de mest kjente historiene om Mary Celeste er faktisk ikke sanne. Kanskje har du hørt at det sto halvspist frokost på bordet, at teen fortsatt var varm, eller at skipets katt lå og sov i en køye? Ingenting av dette skjedde. Slike detaljer ble diktet opp av aviser og forfattere i ettertid. En av de mest berømte historiene ble skrevet over ti år senere av en ung forfatter som het Arthur Conan Doyle. Det er samme mann som senere skapte detektiven Sherlock Holmes. Han skrev en spennende novelle om skipet der han ga det navnet «Marie Celeste». Folk likte historien så godt at mange trodde den var sann. Så hva skjedde? Folk har kommet med mange teorier. Noen trodde det var sjørøvere, men da ville de ha stjålet verdifulle ting. Andre trodde mannskapet gjorde opprør, men det fantes ingen tegn til slåsskamp. En av de mest sannsynlige forklaringene handler om lasten. Husker du tønnene med alkohol? Da skipet til slutt kom fram til Italia, viste det seg at ni av tønnene var tomme. Sprit kan dampe ut gjennom treverket, og denne dampen er svært eksplosiv. Kanskje kjente kapteinen den sterke gasslukten fra lasterommet og ble redd for at hele skipet skulle eksplodere? Det finnes også en annen ledetråd: En av vannpumpene var tatt fra hverandre, og på dekk lå det et måleredskap som viser hvor mye vann det er i skipet. Kanskje trodde kapteinen at skipet tok inn vann mye raskere enn det faktisk gjorde, og at de var i ferd med å synke. Hvis det var slik, kan det ha virket tryggere å gå over i livbåten for en kort stund. De var tross alt ikke så langt fra land ved Azorene. Men så gikk noe galt. Kanskje blåste det opp til storm, eller kanskje drev det store skipet fra dem før de rakk å klatre om bord igjen. Ingen av de ti menneskene om bord ble noen gang funnet. Hjemme i USA ventet sju år gamle Arthur, som aldri fikk se familien sin igjen. Vi har spor og gode teorier, men ingen fasit. Jeg synes det er greit å si det rett ut: Vi vet ikke helt sikkert hva som skjedde der ute på havet. En god historie kan bli så spennende at folk glemmer hva som virkelig skjedde. Neste gang du hører en utrolig historie som «alle» kjenner til, kan du spørre deg selv: Hvor har vi denne informasjonen fra? Hvem var der, og hvem skrev det ned først? Kanskje oppdager du at noe er sant, og at noe bare er diktet opp. Akkurat slik som med skipet som seilte helt alene over Atlanterhavet. Tusen takk for at du hørte på Alt forklart for barn!