Subscribe
Share
Share
Embed
Hva betyr fritid egentlig for barn – og hvem er det som får ta del i den på like vilkår?
I denne episoden møter vi Christian Møller-Skau, vernepleier og stipendiat, som forsker på hverdagslivet til barn med funksjonsnedsettelser – med særlig vekt på fritid og deltakelse. Samtalen tar utgangspunkt i både hans faglige arbeid og personlige engasjement, blant annet erfaringer fra paraidrett og arbeid med å etablere inkluderende aktivitetstilbud.
Vi utforsker hvordan utenforskap kan oppstå i organiserte fritidsarenaer, hvorfor deltakelse ikke bare handler om tilgjengelighet, og hva som faktisk skal til for å skape reell inkludering. Episoden gir innsikt i spennet mellom idealer og praksis – og utfordrer oss til å tenke nytt om hvordan vi organiserer fritidstilbud for barn.
Creators and Guests
What is Sosialpodden?
Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.
[SPEAKER_01]: [Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen
til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse,
[SPEAKER_01]: sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge. I denne
episoden skal vi ha fokus på en av våre ansatte ved Universitetet i
[SPEAKER_01]: Sveits-Norge. Christian Møllerskau. Du kan si litt mer om deg sjøl om to
sekunder. Men vi kjenner hverandre gjennom jobben. Vi har undervist på
[SPEAKER_01]: vernepleierutdanninga. Og så gikk du en liten annen vei. Du begynte med
doktorgradsprosjekt. Ja, det gjorde jeg. Det har vært veldig
[SPEAKER_00]: spennende. Jeg har holdt på i et par år nå. Men først og fremst så har jeg jo
forsket på barn, og særlig barn med funksjonsnedsettelser, og hvordan
[SPEAKER_00]: de har det i hverdagen, med spesielt fokus på fritiden deres. Du kan si
litt om bakgrunnen din. Du er vernepleier, så det er avslørt. Vi har
[SPEAKER_01]: jobba sammen her, men før det. Hva har interessen for deg her? På det
private har jeg vært veldig aktiv i organisert idrett. Og også vært
[SPEAKER_00]: leder av et idrettslag og vært med å starte et idrettslag for barn med
funksjonsnedsettelser. Innenfor grenen turn. ...
[SPEAKER_01]: paraidrett og turn.
[SPEAKER_00]: Følte seg ikke helt inkludert og med i de ordinære turngruppene. Men
interessen for det har det hengt sammen med utdannelsen som
[SPEAKER_00]: vernepleier? Nei, det har egentlig kommet etterpå. Det har kommet på
bakgrunn av at jeg blei vernepleier. At jeg skjønte hvor viktig
[SPEAKER_00]: utenforskap er. Vi må være ekstra gode på å tilrettelegge. Så det drar
nok med meg inn i idrettslaget. Og ikke motsatt. Alltid får jeg spørsmål
[SPEAKER_00]: om hvor mye vernepleier er du på fritida? Litt umulig å slippe det.
Særlig inkluderingsbiten. Det henger veldig tett på identiteten din
[SPEAKER_00]: når du har jobba mange år. Det blir en naturlig del av deg etter hvert som
du har jobba og er værende pleier. Og så har du jobba her ved USN i hvor
[SPEAKER_01]: mange år? På fjerde-femte året, kanskje. Så tok jeg master i folkehelse
før det, og det gjorde at jeg ble enda mer interessert i dette
[SPEAKER_00]: deltakelsesperspektivet, sett fra et litt større perspektiv. Og så
var det videre til doktorgradsarbeid. Hva skal vi finne på da? Skal vi ta
[SPEAKER_01]: doktorgrad, da? Nei, det var også litt sånn tilfeldigheter. Det var jo
at det dukka opp en mulighet til å fordype seg i ett felt, og bli veldig god
[SPEAKER_00]: både på det å forske og på det ene feltet. Å ta med seg både den egentlige og
den private interessen inn i et fagfelt.
[SPEAKER_01]: Men da kan vi regne med at en del av de som hører på, er studenter hos oss nå.
Eller ferdig utdanna vernepleiere. Da har du trinnet bachelorgrad
[SPEAKER_01]: først, så videre til mastergrad. Hva vil du si er store forskjellen? Går
du videre fra mastergrad til doktorgrad? Da nøler du deg skikkelig inn i
[SPEAKER_00]: en enkelt, liten ting. Og det å ta en doktorgrad er litt som å studere,
bare du er litt friere, og du får ... Du får litt betalt for det. Og så er det
[SPEAKER_00]: egentlig en øvelse over noen år på å lære seg å forske. Det er kanskje det
du lærer, en forskerutdanning. På et veldig snevert område. På et
[SPEAKER_00]: veldig snevert område. Det blir en utfordring når vi skal prate om hva du
har jobba med. Og så er det min jobb å gjøre dette forståelig. Ja, vi får
[SPEAKER_00]: prøve å unngå sånn veldig mye faglig, metodisk sjargong. Det skal jeg
prøve å unngå så mye som mulig. Hva var det begrepet du brukte veldig
[SPEAKER_01]: naturlig for meg i stad? En multinominell logistisk
regresjonsanalyse. Nå har du fått sagt det, så skal vi droppe det
[SPEAKER_01]: etterpå. Men la oss si noe først. Tilrettelegging,
fritidsaktiviteter, det har vi sagt før. Men det skal vi prate om i denne
[SPEAKER_01]: episoden. Men hvorfor det her med å forske på fritid generelt? Hva vet vi
om fritidsaktiviteter hos barn og unge generelt? Fritid er noe som
[SPEAKER_00]: opptar barn fryktelig mye. Barn går på skolen sine tilmålte timer, og så
har de fritid etterpå. Hva er definisjonen på fritid? Aktiviteter du
[SPEAKER_00]: kan velge å gjøre selv. Når du ikke har ting du må gjøre, som f.eks. gå på
skolen og spise og sove. Og det utenom, av valgfrie aktiviteter, det kan
[SPEAKER_00]: vi si er fritiden. Og så er det en underdeling der, og det blir da de
organiserte og uorganiserte aktivitetene. Og de organiserte er
[SPEAKER_00]: f.eks. det å spille fotball eller gå på turning. Eller gå på teater,
eller spille i korps. Henge på gata, og bare ... Det er da uorganisert
[SPEAKER_01]: fritid? Det å leke i nærlaget, nærmiljø, sykle rundt, det er
uorganisert. Eller spille og være på sosiale medier. Det er
[SPEAKER_00]: uorganisert fritid. Historisk trend, så mener jeg å huske nå at vi har
gått fra veldig mye uorganisert fritid til veldig mye organisert
[SPEAKER_01]: fritid, der det også blir litt kritikk rundt at ja, men all fritid det er
jo organisert, så er det egentlig fritid? Ja, det er et godt spørsmål. Og
[SPEAKER_00]: det er jo noe av kritikken. Og særlig at for at barn skal gjøre
aktiviteter, så må det være organisert. Det har vært en kritikk at vi
[SPEAKER_00]: tenker at for å få barn fysisk aktive ... Vi er jo redd for den
sittestillinga og at den digitale delen tar over. Så har det blitt sånn
[SPEAKER_00]: at de er så overorganisert. Og at de reiser ikke på Løkka og spiller
fotball, som kanskje vi litt eldre gjorde da vi var små. Så de ender opp
[SPEAKER_00]: med å vente på å spille fotball til det er organisert. Vi må
[SPEAKER_01]: få barna til å gjøre noe. De skal ikke bare henge ute. Men noe av det beste
jeg kunne gjøre da jeg var liten, var å henge ute. Vi klatra, vi utforska
[SPEAKER_01]: skoger, vi gjorde mye vi sikkert også ikke skulle gjort. Men det var jo
sosialt, og det var jo aktivitetsfullt. Og barn gjør jo det ennå, men
[SPEAKER_00]: kanskje ikke i så stor grad som vi gjorde. Nå har vi jo ikke noen
undersøkelser fra vår tid som viser hvor mange timer vi gjorde på det.
[SPEAKER_01]: Men
[SPEAKER_01]: det du har sett på, er jo da man prater litt om normalfritid for
funksjonsfriske. Og så har du valgt å se litt mer på de med
[SPEAKER_01]: funksjonsnedsettelser, hvordan de avviker. Hva vet vi, eller hva vet
vi ikke om det? Det vi vet, er at barn med funksjonsnedsettelser i et
[SPEAKER_00]: kanskje europeisk perspektiv har andre fritidsaktiviteter. Eller de
har mindre muligheter til å delta på fritid. De deltar veldig i aktive
[SPEAKER_00]: fritidsaktiviteter, det gjør de i Norge også, men de har ofte litt færre
muligheter. Og de har ofte litt lavere frekvens, eller hvor ofte de
[SPEAKER_00]: deltar. Og så vet vi fra norsk forskning at de opplever mye mer barrierer
og hindringer i fritiden. F.eks. det at fritiden ikke er rettlagt, men
[SPEAKER_00]: kanskje for organisert. Hvis du har ADHD, så kan det være krevende å stå
og høre på fotballtreneren. Så kanskje du blir utålmodig og løper vekk,
[SPEAKER_00]: og så får du kjeft. Og så ender du opp med å ikke delta. De barrierene, og de
fysiske barrierene. Og for barn som kanskje har litt mer alvorlige
[SPEAKER_00]: funksjonsnedsettelser, så kan det være en hindring bare det finnes et
idrettslag som er tilpassa. Hvis du har en utviklingshemming, så er det
[SPEAKER_00]: ikke sikkert at det å følge reglene på fotballbanen er så lett. Men de
organiserte fritidsaktivitetene som er tilrettelagt for deg, er ikke
[SPEAKER_00]: sikkert det er så mange av. Så de har et annet fritidsmønster. Når du skal
forske på noe, så må du finne ut av hva vi ikke vet, ikke sant? Vi vet veldig
[SPEAKER_00]: mye om enkeltgrupper. Vi vet at forskningen sier mye om at f.eks. barn
med ADHD eller barn med cerebral parese driver sånn og sånn. Og så vet vi
[SPEAKER_00]: mye om de enkelte fritidsaktivitetene. F.eks. om skjermfritid eller
om organisert fritid. Men om det hele store fritidsbildet, det vet vi
[SPEAKER_00]: veldig lite om. Da går det veldig snevert inn, men du har prøvd å ta et
skritt tilbake igjen og ikke bare se på én spesifikk
[SPEAKER_01]: funksjonsnedsettelse, men bredden av funksjonsnedsettelser og
hvordan det er tilrettelagt. Det er gjort. I Norge vet vi fryktelig mye
[SPEAKER_00]: om ungdom og barn gjennom disse ungdataundersøkelsene og
elevundersøkelsen og andre store undersøkelser. Vi har masse god data
[SPEAKER_00]: om dem. Og så er det dessverre sånn at i disse undersøkelsene så vet vi
ikke noen ting om barn med funksjonsnedsettelser. Så de blir nesten
[SPEAKER_00]: usynlige. Vi vet ikke hvem de er. Hvorfor vet vi ikke noe om dem? For vi
spør ikke om dem. Og vi henter ikke inn data om det, så vi kan ikke finne dem
[SPEAKER_00]: i spørreundersøkelsen. Er det sånn at de ikke svarer på undersøkelsen?
Eller får de ikke tilbud om undersøkelsen, eller skjønner de ikke
[SPEAKER_01]: undersøkelsen? Det er nok flere ting. Vi vet at en del ikke blir spurt.
For vi tenker at de ikke kan svare. Ja, det vil si at ungdata blir gjort på
[SPEAKER_01]: skolen. Og da er det noen skoler som ikke får tilbudet? Fordi det er en
skole eller klasse som da er spesielt rettelagt? Ja. Det vet vi ikke som
[SPEAKER_00]: det helt hundreprisikre, men vi har en antakelse at man tenker at disse
barna klarer ikke å svare på spørreundersøkelsen. Og så vet vi i tillegg
[SPEAKER_00]: at vi klarer ikke å hente de ut. For
[SPEAKER_00]: vi spør ikke om de har en funksjonsnedsettelse i Ungdata. Eller vi har
ikke noen måte å finne ut om. Oi, her har vi så og så mange barn med
[SPEAKER_00]: funksjonsnedsettelser. Man har bare valgt å ikke spørre om det. Litt
fordi det er veldig vanskelig å spørre om det. For det er veldig
[SPEAKER_00]: vanskelig å vite hva er egentlig infeksjonsutsettelse. Hvordan kunne
man funnet ut det? Man kunne finne ut om man har en diagnose. Da har vi et
[SPEAKER_00]: medisinsk perspektiv på det. Men det ønsker vi egentlig ikke. For det er
litt gammeldags å spørre om diagnoser og si at funksjonsnedsettelse er
[SPEAKER_00]: det samme som å ha en diagnose. Det har vi gått litt bort ifra, og det er noe
dette er i CRPD, konvensjonen for rette etter personer med
[SPEAKER_00]: funksjonsnedsettelser. De ønsker at vi skal bort ifra det. Bort ifra en
medisinsk forståelse av funksjonshemming. For da sier vi at hvis du har
[SPEAKER_00]: en medisinsk forståelse, så ligger problemet hos deg som individ. Så
ønsker vi også mer en sosial eller relasjonell forståelse, som vi
[SPEAKER_00]: vektlegger i Norge. Gap-modellen, som mange har hørt om. Men hvordan
... Ok, vi spør ikke om det. Men så ble spørsmålet hvordan man kan svare på
[SPEAKER_01]: undersøkelsen. Da er vi også på hvordan man lager en undersøkelse. Er
det en utfordring òg? Det er en kjempeutfordring. Og det er å lage
[SPEAKER_00]: spørreundersøkelser til både barn og ungdom, og egentlig voksne. Det
er å klare å vite om vi spør direkte i spørsmålene, sånn at vi får svar på
[SPEAKER_00]: det vi egentlig spør om. Og det er vanskelig med
funksjonsnedsettelser.
[SPEAKER_00]: Det fins en del måter å spørre om funksjonsnedsettelse på. Men noen av de
er veldig vanskelige og veldig lange svar. Da vi testa ut dette i en
[SPEAKER_00]: studie tidligere, fant vi ut at veldig mange forsto ikke hva vi spurte
om. Men handler det også til rette ... Jeg sitter foran med utformen. Én
[SPEAKER_01]: ting å spørre om funksjonsnedsettelse, men så er det massevis av
spørsmål generelt. Men hvis de spørsmålene er litt vanskelig å forstå
[SPEAKER_01]: ... At vi burde ha undersøkelser med askehjelpemiddel, assistenter
ved siden av oss som bidrar med tegnspråk ... Det er det vi prater om? Det
[SPEAKER_00]: kan vi også tenke på, ja. Men vi har ikke gjort det? Det fins noen
undersøkelser om det, men der er også det veldig mangelfullt. Men der er
[SPEAKER_00]: det mange etiske utfordringer, f.eks. det å ha med seg en assistent. For
da kan det hende du som barn tenker at du må svare det assistenten vil. Så
[SPEAKER_00]: det å ha med seg en sånn person ved spørreundersøkelsen, det er litt
krevende. Så har vi også opplesningsfunksjonen i spørreskjemaer. Det
[SPEAKER_00]: hjelper. Men så er det det å klare å få begrepene forståelige for barn.
Hvilke ord og begreper bruker man i undersøkelser? Vi prøver å bruke
[SPEAKER_00]: begreper som barna forstår. Når vi har lagd undersøkelsen jeg er med i,
har vi snakka med barn for å sikre at de forstår begrepene vi bruker.
[SPEAKER_00]: F.eks.: : Vet barn hva nærmiljøet sitt er? Vet barn hva det å ha
livskvalitet er? Så snakker vi med barna, og barn forstår faktisk hva
[SPEAKER_00]: begrepet nærmiljø er. Da kan de si at nærmiljøet er i området rundt der de
bor. Sånn finner vi ut. Sånn har vi også gjort med
[SPEAKER_00]: funksjonsutsettelser. Ikke bare har vi sagt hva utfordringen har vært
med undersøkelsene, men dere har testa det ut også. Hva gjorde dere, og
[SPEAKER_01]: hva fant dere ut av det? Vi fant ut at de tradisjonelle måtene å spørre om
funksjonsnedsettelse på, var veldig vanskelige. De passa ikke den
[SPEAKER_00]: norske konteksten. Hva valgte dere å gjøre da? Vi hentet et annet
kjennspørreskjema. Oversettet det til norsk, tilpasset det norske
[SPEAKER_00]: konteksten. Istedenfor å stille ett spørsmål om
funksjonsnedsettelser, så lagde vi flere spørsmål for å avdekke flere
[SPEAKER_00]: ulike funksjonsnedsettelser. Vi har spurt om f.eks.: : Har du
problemer med å se? Har du problemer med å høre? Har du problemer med å
[SPEAKER_00]: lese og skrive? Å forstå andre? Konsentrere deg. Og det å bevege deg.
Hvis de scora veldig mye på den ene sida, definerte de det som en
[SPEAKER_01]: funksjonsnedsettelse? Ja, men i tillegg tok vi med det at om de opplever
at de har noen vansker med den funksjonsnedsettelsen sin på skolen
[SPEAKER_00]: eller i fritida ... Da er vi interessert i ikke bare å si at du har en
utfordring, men om du møter en utfordring. Da er vi tilbake til den
[SPEAKER_00]: relasjonelle forståelsen av funksjonsnedsettelse, som handler om at
det er ikke bare begrensningene hos barnet som er utfordringen. Det er
[SPEAKER_00]: også innen de møter noen barrierer. Så da har vi tenkt at dette er helt
unikt. Dette er det ingen andre som har gjort før. Så da har vi funnet ut at
[SPEAKER_00]: ok, funksjonsnedsettelser handler ikke bare om deg eller barnet sitt
utfordring, det handler også om hvilke utfordringer de møter i
[SPEAKER_00]: samfunnet. Det var én undersøkelse, hvis jeg husker riktig? Det var én
studie vi har gjort, ja. Da fant vi ut at ca. 8 % av barna i Norge eller i vårt
[SPEAKER_00]: datamateriale har en funksjonsnedsettelse. Som vi tenker er ganske
likt det Unicef sier, f.eks. Det er én av ti. Men det er litt lavere enn det
[SPEAKER_00]: noen andre undersøkelser har funnet. Men vi er veldig opptatt av at hvis
vi skal finne hvem ... Vi må liksom prøve å treffe de barna vi skal lage
[SPEAKER_00]: tiltak for. Hvis vi sier at altfor mange har funksjonsnedsettelser, så
bommer vi kanskje. Eller altfor få. Hva fant dere ut av det
[SPEAKER_01]: datamaterialet, eller neste undersøkelse? Vi har jo samla inn data
gjennom noe som heter Ungdata+. En lang tunnel-undersøkelse der vi
[SPEAKER_00]: skal sjekke, følge barn over flere år om fritiden deres, livstiden
deres, livskvaliteten deres, om de føler at de har tilhørighet på
[SPEAKER_00]: skolen. Sosial ulikhet. Så har vi samla inn data blant ... Vi spurte alle
barna i Vestfold og Telemark om de ville være med. Og så har det ca. 7000
[SPEAKER_00]: barn sagt at de vil være med på undersøkelsen. Så har vi samla inn et
spørreskjemastudie der barna svarer selv på skolen. Og så etter det har
[SPEAKER_00]: vi masse spørsmål, så da tenkte vi at vi skulle undersøke og se hvordan
fritiden til barna er. Og da vil vi se både på organisert fritid og
[SPEAKER_00]: uorganisert fritid. Så da har vi 22 spørsmål om fritid. Og da måtte vi
prøve å finne ut hvordan vi skal fremstille fritiden til barna. For
[SPEAKER_00]: fritiden er jo så mange. Hvis jeg spør deg, Steinar, hva er fritiden din,
så vil du kunne fortelle meg at den er jo ikke bare å drive med fotball og
[SPEAKER_00]: klatring. Du er kanskje også interessert i å spille gitar, og så vet du at
du liker veldig godt å gå på tur. Så det er fritiden din, ikke sant? Så
[SPEAKER_00]: hvordan skal vi fremstille det statistisk? Vanligvis måler vi det bare
med å si at tre av fire barn går på organiserte fritidsaktiviteter. To av
[SPEAKER_00]: ti spiller i korps. Det er ofte sånn vi fremstiller fritiden. Eller at
syv av ti barn ser på skjerm mer enn tre timer daglig. Det er en måte å
[SPEAKER_00]: fremstille det på. Det er sånn de vil se på variablene.
[SPEAKER_00]: Men isteden prøvde vi å se på hva hvert enkelt barns svar var. Hva er det
unike mønsteret i det enkelte barnet? Da skal vi bruke ett statistisk
[SPEAKER_00]: begrep til. Det var en latent klasseanalyse. Så så vi på ... Latent betyr
ukjent. Og hvilke klasser kan vi se? Så kan vi lage klasser ut av disse
[SPEAKER_00]: barna. Så grupperte vi alle barna som har svart likt på spørsmålene.
Dette gjør en kjempestor statistisk regneprosess. Så ser vi hvordan
[SPEAKER_00]: har disse klassene? Hvilke mønstre ser vi? Så fikk vi ut fem ulike
mønstre. Da samles alle barna som har svart likt, i ett mønster. Og i
[SPEAKER_00]: neste mønster. Så navnga vi de mønstrene ut ifra hva innholdet var i de
ulike klassene. Så dere da på alle barna eller bare barna med
[SPEAKER_01]: funksjonsnedsettelser? Var det noen forskjell mellom de to gruppene?
Er det det vi skal se på? Da så vi at vi fikk ut blant alle disse barna som har
[SPEAKER_01]: svart, fem ulike mønstre.
[SPEAKER_00]: Det største mønsteret var at det er noen barn som er orientert etter de
fysiske fritidsaktivitetene. De organiserte. De er superengasjert i
[SPEAKER_00]: sport og friluftsliv og ser en del på skjerm. Men det er sporten,
spesielt den organiserte sporten, som er stor. Som er ganske vanlig for
[SPEAKER_00]: norsk ungdom. Det var ca. tre av ti barn i den gruppa. Så fant vi en gruppe
som handla litt mer om de artistiske og estetiske aktivitetene. De var
[SPEAKER_00]: kjempeglade i å gå på dans, musikk og drev mye med håndverk hjemme. De
drev og tegna og gjorde ting hjemme, foreldrene. Og så var det noen som
[SPEAKER_00]: var veldig hjemmeorienterte, nærmiljøorienterte. De hang i
nabolaget, lekte ute, sykla og sånt. Og mindre organisert fritid. Ja.
[SPEAKER_00]: Og så hadde vi to grupper til. Den ene var de som var mye på skjerm. Mye på
sosiale medier. Var mye sammen med venner på fritida. Uorganisert. Og
[SPEAKER_00]: så hadde vi en gruppe som skilte seg ut med at de var nesten ikke fysisk
aktive. Men de var ganske mye digitale. Stadigvis var vi fem de fem
[SPEAKER_00]: ulykkegruppene. Så brukte vi den multinominerende logistiske
reaksjonsanalysen for å se om det er forskjell på barna med
[SPEAKER_00]: funksjonsnedsettelser og barna uten, hvor de passer best inn. Da fant
vi ut at barna med funksjonsnedsettelser var 2,5 ganger så synlige for å
[SPEAKER_00]: være i den skjermorienterte gruppen istedenfor i den fysisk
orienterte. Så de var mer til stede i de gruppene som var minst fysisk
[SPEAKER_00]: aktive. Det var hovedtrekkene. Var det noe nytt? Hele måten å gjøre det
på var nytt, men det var ikke noe overraskende resultat. Det var det vi
[SPEAKER_00]: regna med at vi kom til å finne, basert på hva tidligere forskning sa. Men
det gir litt ny måte å se det på, da. At vi ikke bare så på at de var lite i
[SPEAKER_00]: organisert fritid. Men vi så liksom på hele fritidsmønsteret. At det
var noen trender, da. Men så du noe annet i de andre gruppene? Var det
[SPEAKER_01]: store forskjeller der? Jeg tenker på de fysiske gruppene, liksom. Hvis
du ser på ... Så dere på type funksjonsnedsettelser opp imot om de var mer
[SPEAKER_01]: fysisk aktive eller hjemmeværende eller ... Det hadde vært veldig gøy å
gjøre, men det er noen ting som er litt krevende statistisk. Det handler
[SPEAKER_00]: om hvor mange som er i hver gruppe. Det er veldig få barn som har
funksjonsnedsettelser. Når vi har 80 % totalt, er det veldig få som har
[SPEAKER_00]: syn og hørsel. Da blir det litt vanskelig statistisk å få til. Da måtte vi
lage en stor gruppe som var bare fusjonsnedsettelser. Så jeg kan ikke
[SPEAKER_01]: spørre deg hvor mange ungdommer med lett utviklingshemming
foretrekker en eller annen? Vet ikke. Vi må bruke det store begrepet
[SPEAKER_00]: funksjonsnedsettelser, som er en samlebetegnelse. Sånn er det med
alle undersøkelser. Vi får ikke med alt. Det er en svakhet til min studie
[SPEAKER_00]: at jeg ikke kan si hvem som gjør hva. Det blir litt generaliserende. Men i
folkehelsearbeidet er vi opptatt av de store trekkene, de store
[SPEAKER_00]: linjene i samfunnet. Og da var det 2,4 % ganger høyere sannsynlighet for
...? Høyest sannsynlighet for at barn med funksjonsnedsettelser er i
[SPEAKER_00]: den med mye skjerm og lite fysisk. Og da ligger det implisitt noe
negativt rundt det også? Det er kanskje noe bekymringsfullt. At vi ser
[SPEAKER_00]: at barn med funksjonshemninger er mindre deltakende i organiserte
fritidsaktiviteter enn barn uten. Men er det der det stopper? De har
[SPEAKER_01]: ikke sagt noe hvorfor. Nei. Det vet vi ikke. Det er ingen som har skrevet
der at de ønsker å spille fotball, men nei.
[SPEAKER_00]: Det vet vi ikke. Vi vet bare at de har kryssa opp at de går med mindre
sannsynlighet de er i organiserte fritidsaktiviteter. Eller de er
[SPEAKER_00]: mindre representert i de gruppene som er mye fysisk organisert. Så det
er liksom det vi vet. Og så ser vi at de er ...
[SPEAKER_00]: Du spurte om det var noe negativt. Ja, man er kanskje bekymra for at de er
mindre fysisk. Det er vi jo bekymra for barn generelt, at de er mye på
[SPEAKER_00]: skjerm. Og så vet vi jo at det er en gruppe med barn med
fusjonsutsettelser som er ... Opplever kanskje ... Tidligere
[SPEAKER_00]: forskning opplever mer barrierer, så kanskje man tenker at det kan være
en årsak? Og så vet vi jo hva kjennetegner organiserte
[SPEAKER_00]: fritidsaktiviteter. Jo, de er regelstyrte, de er voksendrevet, de er
innenfor visse rammer. Så det er kanskje barrierer som er vanskelig å
[SPEAKER_00]: stå i, som gjør at kanskje barn med funksjonsnedsettelser har en
terskel til å velge seg bort. Nå er det viktig å si at det er barn mellom 10
[SPEAKER_00]: og 13 år. De aller fleste barn mellom 10 og 13 år er med i organiserte
fritidsaktiviteter. Hele 3 av 4. Men
[SPEAKER_00]: vi ser også at det er mindre fleksibelt i de organiserte aktivitetene.
Hvis vi skal forklare resultatene våre, så tenker vi at de er mindre
[SPEAKER_00]: fleksible enn de uorganiserte. Det er veldig lett å komme ut, du henger
med vennene dine, du trenger ikke å følge regler. Begrepet
[SPEAKER_01]: vi starta med, var paraidrett. Man har satt et begrep på noe som skal være
tilrettelagt. Det høres ut som noe som må tilrettelegges veldig mye. Da
[SPEAKER_01]: bør det igjen være en større andel mennesker som man skal tilrettelegge
for. Det kan være noen av utfordringene med å lage et organisert
[SPEAKER_01]: fritidstilbud for noen med en funksjonsnedsettelse. I storbyer er det
mye enklere enn i mindre byer. Mindre miljøer. Og så blir det spørsmål om
[SPEAKER_01]: hvordan type tilrettelegging trengs. Hvis du er ADHD og liker å spille
fotball, kan det hende du elsker fotball. Men å høre på reglene til
[SPEAKER_01]: treneren kan være utfordrende. Trenger man da å lage eget
paraidrettsfotballag for folk med ADHD? Nei, vi må tenke på at vi må
[SPEAKER_00]: endre rammene internt. Vi må være bedre til ... Eller vi trenger mer
kompetanse, da. Det vet man at er en av de mangelfulle tingene. Det
[SPEAKER_00]: handler ikke om velvilje, det handler ikke om at idrettslagene ikke
vil. Men det handler kanskje om at man har litt mangelfull kompetanse.
[SPEAKER_00]: Man vet ikke helt hvordan man skal håndtere det. I dette eksempelet, at
vi trenger å sende flere fotballtrenere på kursing. Mer informasjon,
[SPEAKER_01]: hvordan kan man lage trygge rammer rundt øvelsene? Og organisering av
aktiviteten, kanskje. Så det er kanskje én måte å gjøre det på. Man ser at
[SPEAKER_00]: de søker over til andre ting.
[SPEAKER_00]: De er større sannsynlig for å være i de skjermorienterte aktivitetene.
Man kan si det er bekymringsfullt, men skjerm i visse former trenger
[SPEAKER_00]: ikke å være bekymringsfullt. E-sport kan jo være en fin aktivitet.
E-sport er mindre organisert. Mer fleksibelt, kanskje drevet av andre
[SPEAKER_00]: typer rammer. Så det også kan være en flott og inkluderende møteplass.
Da kommer vi til det vi nevnte før også. Det med gaming veldig fort kan få
[SPEAKER_01]: et negativt preg på seg. Men vi ser jo da at så mange går mot
skjermaktiviteter pga. funksjonsutsettelse. Kan man ikke da ta flere
[SPEAKER_01]: av skjermaktivitetene og organisere dem litt? Det
utfordringsbildet. Barnet mitt sitter våken hele natta før han gamer.
[SPEAKER_01]: Det å lage noen gode rammer rundt nettopp de skjermeaktivitetene. Man
vet jo noen idrettslag og noen har begynt med sånne e-sportlag. Å
[SPEAKER_00]: organisere spillinga og gjøre den litt mer organisert og formell. Det
kan jo være bra, så lenge man ikke ender opp med å gjøre de samme
[SPEAKER_00]: utfordringene. At det ikke blir inkluderende nok. Og at det blir for
rammestyrt. Men det er iallfall noen studier som viser at det er en fin
[SPEAKER_00]: arena for inkludering. Det er å spille. Og man spiller på likt nivå. Man
kan på en måte ... Kanskje funksjonsnedsettelsen syns litt mindre via
[SPEAKER_00]: skjerm. Et godt eksempel er denne Ibelin, som satt hjemme og foreldrene
trodde han var ensom, men viste seg å leve et rikt og innholdsrikt liv på
[SPEAKER_00]: nett. Det er de ekstreme tilfellene, kanskje, men man kan jo tenke seg at
... Det skjer mye fint også i gaming. Det er ikke bare negativt, men ...
[SPEAKER_00]: Det er jo noen andre utfordringer med passivitet, da, som man kanskje er
litt bekymra for. Ja, og alt med mobbing, språk, alle de her typene
[SPEAKER_01]: tingene. Som vi ikke har kontroll over på nett, da. Som vi har mer
kontroll av på organisert aktivitet. Er det et punkt her som handler
[SPEAKER_01]: også om en overorganisering av all fritid? Ja, det har jo vært retta mye
kritikk mot det. Den er så organisert at barn liksom ikke klarer å ta
[SPEAKER_00]: initiativ til å gjøre ting selv. Så det blir så formelt, da. At de
uformelle møteplassene forsvinner. Men det er ikke noe dere har sett
[SPEAKER_01]: på? Vi har ikke spurt barna om det, om de opplever det. Stress? Ja,
stress. Forventningspress, alle de her type tingene? Ja. Eller, det
[SPEAKER_00]: har vi også spurt om, ja. Men jeg har ikke noe tall på det. Så vi har masse
svar. Vi har masse spennende som kommer. Vi jobber jo videre med nye
[SPEAKER_00]: studier basert på dette. Vi ønsker å følge disse. Disse barna har
funksjonsnedsettelser gjennom oppveksten og ser hva skjer. Hvordan
[SPEAKER_00]: endrer det seg? Har det noen betydning? Har det noen betydning hvordan
de hadde det da de var barn? Opplevde de mer hindringer, f.eks.? Ja. Det å
[SPEAKER_00]: være deltakelse i en fritidsgruppe, har det noen betydning for hva som
skjer seinere? Det kan vi se på. Kan vi følge disse barna gjennom disse
[SPEAKER_00]: studiene og disse gruppene, da? Hvis vi spoler tilbake, at dette er
prosjektet ditt. Nå er du på år nummer ...? År nummer to. Halvveis. Hva
[SPEAKER_01]: ser du frem imot? Er det liksom ferdig med dette, og så er det tilbake
igjen å jobbe, eller blir dette noe som blir videre å forske på? Man må jo
[SPEAKER_00]: håpe at vi kan bruke noe av de tingene vi finner. Det er det man ønsker i et
sånt prosjekt, å bruke noe av de tingene til å skape bedre rammevilkår.
[SPEAKER_00]: Så kanskje man kan være med og påvirke rammefaktorer. Kanskje vi kan
være med og ha nye studier som jobber for det. Nå er jo nettet et unikt
[SPEAKER_00]: datamateriale i og med at vi kan si noe om det. Og i og med at det er
selvrapporterte data, så er det barna selv som svarer på
[SPEAKER_00]: fusjonsutsettelser. For det er jo krevende å innhente
diagnosekriterier, og det ønsker vi heller ikke. Men det er vanskelig å
[SPEAKER_00]: lagre data. Så idrettsforbundet vet hvor mange paraidrettsutøvere de
har i paraidrettslag. Men de vet ikke hvor mange barn som har en
[SPEAKER_00]: funksjonsutsettelse som deltar i organiserte aktiviteter. Du sa det
var longitudinell. Der var riktig ord. Hvor langt er dette? Nå samla vi
[SPEAKER_00]: inn data som jeg har forska på, én gang. Det var da barna var 11, 12 og 13,
altså gikk i 5., 6., 7. klasse. Nå har vi samla inn data igjen nå som de går i
[SPEAKER_00]: 8., 9. og 10. klasse henholdsvis. Og så skal vi gjøre det mens de går i 1.,
2. og 3. klasse videregående. Og så skal vi gjøre det etter fem år og etter
[SPEAKER_00]: fem år. Så vi snakker om 20 år frem i tid? Vi snakker om 29 år. Totalt, ja.
Det er stilig. Det er veldig stilig, og det er veldig unikt, og det er et
[SPEAKER_00]: veldig bra datamateriale. Da kan vi også begynne å se på sammenhenger
som er litt større enn de vi har. F.eks. at barn som deltok i denne type
[SPEAKER_00]: fristaktiviteten, opplevde dette seinere eller fulgte denne
utviklingen seinere. Det høres kjempebra ut, for nå har vi en avtale om
[SPEAKER_01]: en ny podkastepisode om rundt 20 år. Om 26 år. Da tar vi en ny en og ser ut i
landet. Supert. Tusen takk, Kristian. Du har delt det her. Og så har vi
[SPEAKER_01]: allerede nå planlagt at vi må lage en episode om medisinsk modell,
gatemodell ... De ulike forståelsene for forsjonsutsettelser. For
[SPEAKER_01]: det merker vi at vi trenger å lage en episode om også. Og da kan vi knytte
det opp mot det vi nettopp har snakka om nå. Supert. Tusen takk.
Ha det bra.