Saturn - ringene som sakte regner bort

Show Notes

Saturn er så lett for størrelsen sin at den i teorien ville fløtt, hvis du fant et badekar som var stort nok. Ringene er laget av milliarder av isbiter, noen små som støvkorn og andre store som hus. Hvor kommer ringene fra, og hvorfor forsvinner de sakte?

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Alt forklart for barn er et sideprosjekt laget av en pappa og datter. Podkasten er i sin helhet AI-generert: Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og til å skape stemmen til «Hedda». Vi kvalitetssjekker innholdet før publisering, men AI kan ta feil, og vi kan ikke garantere at alt er 100 % presist til enhver tid. Vær derfor gjerne kildekritisk sammen med barna!

Vi vil gjerne gjøre podkasten enda bedre! Hører du eller barna noe som ikke stemmer, eller har dere tips til spennende temaer vi bør ta for oss? Send oss gjerne en e-post på [e-mail]

Hvis du fant et badekar som var stort nok, og fylte det med vann, og la planeten Saturn oppi, ville den fløtt. Saturn er så stor at over sju hundre jordkloder kunne fått plass inni den. Og likevel ville den ligget og duppet i vannet, omtrent som en badeand. Men det er ikke det eneste rare med Saturn. Rundt seg har den noen av de vakreste tingene i hele solsystemet: store, flate ringer. Og de ringene er i ferd med å forsvinne. Hei, jeg heter Hedda, og dette er Alt forklart for barn. I dag skal vi reise til Saturn, planeten med ringer. Vi skal finne ut hva ringene er laget av, hvor de kommer fra, og hvorfor de sakte regner bort. Vi begynner med badekaret. Saturn er den nest største planeten vi har. Bare Jupiter er større. Hvis du kunne reist rett gjennom Saturn, fra den ene siden til den andre, måtte du tilbakelagt rundt hundre og tjue tusen kilometer. Det er som å kjøre fra Oslo til Bergen og tilbake igjen omtrent hundre og tjue ganger. Eller å legge ni jordkloder på rad. Så hvordan kan noe så enormt flyte? Det har med noe som heter tetthet å gjøre. Tetthet betyr hvor mye som er pakket inn på et visst sted. Tenk deg en pose fylt med stein og en like stor pose fylt med popcorn. De er like store. Men steinposen er mye tyngre, fordi steinen har høyere tetthet. Popcornet har lav tetthet. Det er mye luft og lite stoff. Ting med lavere tetthet enn vann flyter. Derfor flyter en kork, og derfor synker en stein. Jorda vår er laget av stein og metall. Den har mer enn fem ganger så høy tetthet som vann. Den ville sunket som en stein, fordi den på en måte er en stein. Saturn er laget nesten bare av gass, mest hydrogen og helium, de to letteste stoffene som finnes. Det er det samme heliumet som er i ballonger på bursdager. Saturn er enormt stor, men den er luftig. Tettheten er bare litt over to tredjedeler av vannets. Badekaret er forresten bare et tankeeksperiment. Ingen kan bygge det, og en ekte gassplanet oppi vann ville ikke oppført seg pent som en badeand. Men regnestykket stemmer. Saturn er lettere enn like mye vann. Og nå til ringene. Første gang noen så dem i en kikkert, var for over fire hundre år siden. Det var en italiensk forsker som het Galileo Galilei. Kikkerten hans var dårlig, og han skjønte ikke hva han så. Det så ut som om Saturn hadde to små klumper på sidene. Han beskrev det nesten som ører. Det tok mange år før folk forsto at det var en ring som gikk rundt hele planeten. I dag vet vi mye mer. Ringene er ikke én fast skive. De er laget av milliarder på milliarder av små biter som suser rundt Saturn, hver for seg, hele tiden. Og de bitene er nesten bare is. Vanlig vannis, det samme som i fryseren din. Noen av bitene er så små som støvkorn. Andre er på størrelse med en snøball, eller en bil. Og noen kan være like store som et hus. Alle sammen går i ring rundt Saturn, i hver sin bane, som en gigantisk trafikk av is. Når sola skinner på all den isen, blir ringene lyse og glitrende. Det er derfor vi kan se dem så godt, selv fra Jorda. Ringene er også utrolig brede. Fra den ene ytterkanten av hovedringene til den andre er det over to hundre og sytti tusen kilometer. Det er rundt 70 prosent av veien fra Jorda til Månen. Hvor tykke tror du de er? Mange steder er de bare rundt ti meter tykke. Det er omtrent som et hus med tre etasjer. Tenk deg et papirark som er flere kilometer bredt. Så tynne er Saturns ringer, sammenlignet med hvor brede de er. Hvorfor blir de så flate? Det er fordi alle isbitene går rundt og rundt i samme retning. Hvis en bit kommer litt på skrå, kolliderer den med de andre, mister fart opp og ned, og havner tilbake i laget. Over veldig lang tid har alt blitt jevnet ut til en tynn, flat skive. Men hvor kom all denne isen fra? Det vet ingen sikkert ennå, men det finnes to ideer. Én idé er at det en gang fantes en måne av is som kom for nær Saturn. Saturn er så tung at tyngdekraften drar hardere i den siden av månen som er nærmest planeten enn i den siden som er lengst unna. Hvis en måne kommer nær nok, blir den dratt i stykker. Bitene sprer seg ut og legger seg i ring. En annen idé er at det var en stor komet som kom for nær og gikk i oppløsning på samme måte. Og så er det spørsmålet om når det skjedde. Fra 2004 til 2017 hadde vi en romsonde som het Cassini i bane rundt Saturn. En romsonde er en robot vi sender ut i rommet for å undersøke ting. På slutten av turen sin fløy Cassini gjennom den smale glippen mellom ringene og selve planeten. Det hadde ingen gjort før. Der fant Cassini to viktige ting. Den første var at ringene er overraskende lette. De er så glitrende og store, men hvis du samlet sammen all isen, ville den veid mindre enn halvparten av Mimas, en av Saturns ganske små måner. Den andre var at isen er veldig ren. Hele tiden drysser det støv fra verdensrommet ned på ringene. Over lang tid burde det gjort isen grå og skitten, litt som snøen langs veien i mars. Men ringene er fortsatt nesten skinnende hvite. Derfor tror mange forskere at ringene er unge. Kanskje bare noen hundre millioner år gamle. Det høres gammelt ut, men Saturn selv er rundt fire og en halv milliard år. Hvis ringene er unge, betyr det at Saturn har levd det meste av livet sitt uten dem. Men ikke alle forskere tror det. Noen mener ringene kan være like gamle som planeten, og at de har en måte å holde seg rene på. Spørsmålet er ikke løst ennå. Og så til det siste. Hvorfor forsvinner de? Isbitene i ringene får nemlig litt elektrisk ladning av sollyset og av små støt. Saturn har et kraftig magnetfelt rundt seg, litt som en usynlig magnet. Det magnetfeltet kan fange opp de ladde bitene og trekke dem ut av ringen og ned mot planeten. Der faller de inn i Saturn og blir borte. Forskerne kaller det ringregn. Og det regner mye. Hver halvtime faller det så mye is fra ringene ned i Saturn at det kunne fylt et stort svømmebasseng, og det holder på døgnet rundt, hele året. Det betyr at ringene sakte blir mindre. Ifølge noen beregninger kan de være borte om noen hundre millioner år. Det er så lenge at du ikke trenger å bekymre deg for å gå glipp av dem. Men tenk på det likevel. Hvis ringene er unge, og hvis de holder på å forsvinne, så lever vi akkurat i den lille biten av Saturns historie hvor den har dem. Dinosaurene kan ha levd uten å ha ringer på himmelen. Og en gang langt inn i framtiden kan Saturn igjen bli en helt vanlig, glatt planet. Vi kom akkurat i tide. Og du kan faktisk se Saturn selv. Den ser ut som en gulhvit stjerne som ikke blinker. Spør noen voksne om å hjelpe deg å finne ut når den er synlig på kveldshimmelen der du bor, og prøv om dere kan låne en liten stjernekikkert. Ringene vipper litt fram og tilbake gjennom årene, så noen ganger ser vi dem fra kanten, og da er de nesten borte. Men i årene som kommer vil de vippe mer og mer fram igjen. Og hvis du får se dem, så husk hva du ser på. Det er milliarder av isbiter, noen så små som støv og noen så store som hus, i en skive som er tynnere enn du kan forestille deg, rundt en planet som kunne fløtt i et badekar. Og mens du ser på dem, regner de sakte bort. Mange takk for at du hørte på Alt forklart for barn.