Hvorfor blir klimaet varmere – og hva kan vi gjøre?

Show Notes

Isbreer smelter og somrene blir varmere – men hvorfor? Vi forklarer klimaendringer på en forståelig måte, uten skremsler, og viser hva barn faktisk kan gjøre.

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Et lite ord om hvordan podkasten blir til: Alt forklart for barn lages av en podkast-interessert pappa og datter, som et sideprosjekt. Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og stemmen til Hedda, og kvalitetssjekker alt før publisering — men som sideprosjekt kan vi ikke garantere at alt er hundre prosent riktig til enhver tid. Vær derfor alltid kildekritisk, akkurat som vi oppfordrer barna til å være i episodene selv.

Se for deg et gammelt fotografi fra Jostedalen på Vestlandet. Bildet er tatt for rundt hundre år siden. Der står folk i ullklær helt inntil en enorm vegg av blåhvit is – Nigardsbreen, en arm av den største isbreen på fastlandet i Europa. Hvis du reiser dit i dag og stiller deg på nøyaktig samme sted, ser du ikke is. Du ser stein, grus og en innsjø. Isen har trukket seg flere hundre meter innover i dalen. Der besteforeldrene våre kunne ta på breen, må du i dag gå et godt stykke før du i det hele tatt kommer nær den. Isen forsvinner. Og det skjer over hele verden. Spørsmålet er: hvorfor? Hei, jeg heter Hedda, og du hører på Alt forklart for barn. I dag skal vi finne ut hvorfor kloden vår blir varmere, hvordan noen klarte å oppdage det for lenge, lenge siden – og hva vi faktisk kan gjøre med det. For det er mye vi kan gjøre. Det kommer vi til. Men først må vi løse selve mysteriet. Forskere som måler temperaturen på jorda, har funnet ut at kloden i snitt er litt over én grad varmere nå enn den var da oldeforeldrene til oldeforeldrene dine levde, på slutten av atten hundre tallet. Én grad. Det høres nesten ut som ingenting, ikke sant? Hvis det er tjue grader ute og det blir tjue én, merker du knapt forskjell. Men tenk på kroppen din i stedet. Den holder vanligvis trettisju grader. Hvis den stiger til tretti åtte og en halv, har du feber. Du er slapp, svett og vil bare ligge på sofaen. Halvannen grad er nok til at hele kroppen fungerer annerledes. Sånn er det med jorda også. Én grad i snitt over hele planeten er enormt mye energi. Nok til å smelte isbreer, gjøre somrene varmere og endre hvor det regner. Så hva er det som varmer opp jorda? Da må vi snakke om noe som faktisk er kjempefint, nemlig drivhuseffekten. Uten den hadde du ikke eksistert. Det funker sånn: Sola sender lys og varme mot jorda. Noe av varmen spretter tilbake mot verdensrommet igjen. Men rundt jorda ligger lufta vår, atmosfæren, og i den finnes noen spesielle gasser som fanger litt av varmen på vei ut. De virker som en dyne. Jorda ligger rett og slett under en dyne av gass som holder på varmen. Og det er flaks for oss. Uten den dyna hadde det vært rundt atten minusgrader på jorda i gjennomsnitt. Hele planeten hadde vært en frossen isklump. Så drivhuseffekten er ikke skurken her. Den er grunnen til at det finnes skoger, hav og deg. Problemet er at dyna har blitt tykkere. En av de viktigste gassene i dyna heter karbondioksid, eller CO2. Det er en usynlig gass som ikke lukter noe, og den lages blant annet når ting brenner. Hver gang vi mennesker fyrer opp noe – bensin i en bil, kull i et kraftverk, olje i en fabrikk – slipper vi ut CO2 i lufta. Og her kommer den delen som fikk meg til å måpe litt da jeg leste om det. Bensin, kull og olje kalles fossile brensler. Fossile, som i fossiler – altså eldgamle rester av planter og bittesmå dyr som levde for mange millioner år siden, lenge før dinosaurene forsvant. De sank ned i myrer og på havbunnen, ble begravd, presset sammen og forvandlet til olje og kull dypt nede i bakken. Så når en bil kjører på bensin, brenner den egentlig sollys som planter fanget for hundre millioner år siden. Helt sant. Det er nesten som tidsreise på tank. I millioner av år lå alt det karbonet trygt lagret nede i bakken. Men de siste par hundre årene har vi mennesker hentet det opp og brent det, fortere og fortere. All CO2-en som var innelåst der nede, havner nå oppe i lufta. Dyna rundt jorda blir tykkere. Mer varme blir fanget. Kloden blir varmere. Du vet hvordan det er å ligge under vinterdyna en varm sommernatt. Det er akkurat det som skjer med jorda nå. Feil dyne til årstiden. Og det ville kanskje vært lett å tro at dette er noe forskerne fant ut i forrige uke. Men nei. En av de aller første som skjønte det, var en amerikansk forsker som het Eunice Foote – og hun gjorde det allerede i atten femti seks, for nesten hundre og sytti år siden. Hun gjorde et forsøk du nesten kan gjøre hjemme. Hun fylte glassylindre med forskjellige typer gass, satte dem i sola og målte temperaturen. Sylinderen med CO2 ble varmest, og den brukte lengst tid på å kjøle seg ned igjen. Foote skrev at hvis lufta på jorda fikk mer av denne gassen, ville planeten bli varmere. Hun traff blink – med glass og et termometer, lenge før noen hadde funnet opp bilen. Tenk at svaret på et av vår tids største spørsmål sto og godgjorde seg i en solvegg for hundre og sytti år siden. Siden da har tusenvis av forskere målt, regnet og sjekket, med satellitter, værstasjoner og iskjerner boret ut av breene. Alle målingene peker samme vei. Det er mer CO2 i lufta enn på flere hundre tusen år, og det er derfor kloden blir varmere. Det er derfor Nigardsbreen kryper bakover i dalen sin. Okei. Så langt kan dette høres tungt ut. Men nå skal jeg fortelle deg noe som gir meg ordentlig godt håp, og det er en helt sann historie. På nitten åtti tallet oppdaget forskere et annet stort problem høyt oppe i atmosfæren: et hull i ozonlaget, et lag med gass som beskytter oss mot farlige stråler fra sola. Skurken var noen kjemikalier som fantes i sprayflasker og kjøleskap. Vet du hva som skjedde? Nesten alle landene i verden ble enige om å slutte med de kjemikaliene. De skrev under en avtale i nitten åtti syv, byttet dem ut – og i dag måler forskerne at ozonlaget faktisk er i ferd med å reparere seg selv. Mennesker over hele kloden så et gigantisk problem, samarbeidet og fikset det. Det har vi altså gjort før. Og nå skjer noe lignende med klimaet. Solceller og vindkraft, som lager strøm uten å slippe ut CO2, har blitt noen av de billigste måtene å lage strøm på i verden. Det bygges flere av dem hvert eneste år. Elbiler, elbusser og elferger surrer rundt her i Norge allerede. Dyna vokser fortsatt, men vi vet nøyaktig hva som må til for at den skal slutte å vokse. Og du da? Du er et barn, du bestemmer ikke over kraftverk og lover. Men du er slett ikke maktesløs. Du kan sykle eller gå når turen er kort – hver biltur som ikke skjer, er litt mindre CO2. Du kan spise opp maten din, for mat som kastes, har kostet masse energi å lage helt til ingen nytte. Du kan bruke tingene dine lenger, reparere, arve og bytte i stedet for alltid å kjøpe nytt, for alt som lages på fabrikk, koster energi. Men det aller viktigste du kan gjøre, koster ingenting: du kan snakke om det. Spør de voksne hjemme hva dere kan gjøre sammen. Still spørsmål på skolen. Voksne hører faktisk mer på barn enn du tror. Og en dag er det du som stemmer ved valg, finner opp ting og bestemmer. De som skal fikse resten av dette, går på skole akkurat nå. Kanskje i klassen din. Så her er en liten oppgave til deg denne uka. Spør en voksen du kjenner, gjerne en besteforelder: Hvordan var vintrene da du var liten? Var det mer snø? Lå isen lenger på vannet? Hør godt etter på svaret. Da hører du klimaendringene fortalt av noen som har opplevd dem selv. Og hvis du en dag står i Jostedalen og ser på Nigardsbreen, så vet du hvorfor den ligger der den ligger – og at det finnes millioner av mennesker, store og små, som jobber for at den skal få bli liggende. Takk for at du hørte på Alt forklart for barn.