Blå uniform, usynlig sjel: Å påse at mennesket ikke renner ut med skyllevannet.

Kan man miste sin identitet gjennom praksisutøvelse, og hvilken type profesjonsutøver ønsker jeg å bli gjennom min utdanning? I denne episoden skal vi høre 2. års vernepleierstudent Katia Gjerding Wiegand dele sine erfaringer gjennom en monolog og et refleksjonsnotat hun har skrevet der hun reflekterer metaforisk over erfaringer fra studiet.

Merknad: Monologen må ansees som en overordnet refleksjon over profesjonsutøvelse og noen av de dilemmaene og opplevelsene man som student kan oppleve gjennom sin utdanning. Fortellingen bruker sterke språklige virkemidler for å skape engasjement og refleksjon på et overordnet plan.

I episoden:

• Katia Gjerding Wiegand, vernepleierstudent
• Steinar Vikholt, Universitetslektor innen vernepleie

Creators & Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

Guest

Katia Gjerding Wiegand

Vernepleierstudent

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse, sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Jeg går inn på avdelingen i min rene, blå uniform, med skilt på brystet, med spisse bokstaver, Vernepleiestudent.

Skiltet er plassert litt ubevisst på skakke og matcher alle inntrykkene man møter.

Før dette går du ned i kjelleren og finner uniformen, hilser på strømmen av mennesker som skifter i garderoben.

Noen har ringer under øynene og bærer preg av en lang vakt.

Det lukter litt tåfis av alle uteskoene som står som soldater på rekke og rad, og minner om alle de forskjellige personlighetene og nasjonene som jobber der.

Noen har pels, litt bling, noen med hull og er møkkete.

De blå uniformene er med på å viske ut noe av vår personlighet, samtidig som den skal vise trygghet og profesjonalitet.

Vi går inn i den ukjente skogen med stiene som peker i forskjellige retninger, og inn på de forskjellige avdelingene som en blå masse, lik blåbær på høsten i aldringens skog.

Vil jeg miste meg selv opp i alt dette?

Er det dette jeg vil?

Tankene ble avbrutt av en prikk på skulderen ved heisen.

Du, visste du at der er kjøla, at der ligger det døde mennesker?

I går døde han med kreftsåret.

Setningen var like kald som den onde stemoren i Snøhvit.

Det tomme blikket hastet videre.

Vil jeg bli slik, avstumpet av å jobbe her?

Man blir minnet på at der skal kanskje jeg også ligge en gang.

Du skyver tanken fra deg i møte med dette enorme maskineriet som et sykehjem er.

Du blir minnet på liv og død.

Sykehjem er som et slags avfallsprodukt av samfunnet vi lever i, en grotesk endestasjon der det hersker en kaotisk blanding av lyder, lukter, galskap og fornuft, som presses på deg i en hektisk hverdag.

Jeg klarer ikke å pynte på det.

Midt oppi dette skal du prestere, vise deg fra din beste side, samtidig som oppgaven fra skolen henger over deg som en svigermor du egentlig ikke liker, men som du må tilfredsstille fordi det er best.

Du kommer ikke utenom.

Det skrikes langt der borte i gangen.

Kom og hjelp meg!

En annen tusler forbi deg med sakte skritt, med et blikk som aldri mer klarer å feste seg, og treningsbukse med knær samtidig som den automatiske, skremmende robotvaskemaskinen, med påmalt fjes for å vise en slags påtatt vennlighet, piper og freser og vasker alle spor av bakterier, menneskelige rester som slim, blod, brødsmuler.

Og avføring fra gulvet og minner om at du må stå én meter unna for at den skal fungere.

Jeg går også inn i automatikkmodus og trenger også én meters avstand til alle inntrykkene som slår mot deg for å fungere.

Oppi dette skal du nemlig beholde fatningen, være rolig selv om det skriker innvendig til tider.

Man må late som om dette ikke er voldsomme inntrykk, ljuge litt for seg sjøl og også pynte på svaret når lærerne og medelever spør hvordan det går.

'Jeg er jo profesjonell, for pokker', ser du ikke det?

Jo da, jeg har det bra, jeg har ikke klikka, jeg lover, men jeg velger å reflektere over det.

Være dønn ærlig, som en slags barnslig protest også til oppgaven vi nå skriver, der kravet er å slette ut alle spor av deg selv, der nøkternhet og kjølighet i språket verdsettes.

Slik er refleksjonsnotatet gull, men jeg må passe på å ikke la all kloakken fra sjelen velte ut og vekke skikkethetsdyret som ligger på vakt i den akademiske korridoren på universitetet.

Det er et lumsk dyr, og man vet ikke alltid hva slags humør det er i.

Jeg er et menneske og vil ikke viskes ut slik menneskene der inne bak diagnosene ikke vil viskes ut, men som gjør det.

Sykehjemsmaskinen skreller av deg sporene av det mennesket du en gang var, i tidsklemma og bleieskift.

Der lukten bedøver og legger seg som et slør over minnene fra et tidligere liv, fra bilder som smiler, på hylla.

Du, hvordan går det, fru Olsen, så fin du er på håret!

Det er ikke rart de gamle griner.

Uansett så står jeg der i min rene, skinnende blå uniform og skal lyse som en reddende engel for mange den dagen.

Jeg fekter med min sabel av kunnskap om selvbestemmelse, PVK, subcutan og intramuskulær sprøytekunnskap.

Nå skal dette settes ut i praksis, og jeg blir kald og rolig, slik jeg alltid blir når det gjelder.

Jeg legger vekk meg selv, jeg setter meg selv på observasjonshylla og titter ned i et slags fugleperspektiv, mens rustningen føles klam og kald, men den varmes gradvis opp under flammen av nestekjærlighet utover dagen.

Jeg setter morfin på døende mennesker, jeg vasker avføring, jeg trøster, jeg setter kateter i peniser som en gang sto stramme og rette som soldater i vårsola.

Nå ligger de der som bleke, virkningsløse marker på asfalten etter et regnskyll, mens avkommet de laget, velger å være hjemme og spise Grandiosa istedenfor å besøke sin far.

Hva lærer man?

Jeg lærer om respekten til menneskene man møter som jeg knuger hardt til mitt bryst.

Jeg ser hele mennesket, jeg setter kunnskap ut i praksis, og bitene faller på plass som en pyramide med tunge granittblokker.

Størst er Keops bygget på kjærlighet.

Jeg holder det i hånda, hånden som en gang var liten og lubben, med rangle.

Jeg tar meg ekstra tid til fru Hansen som har en dårlig dag, og som har sett mannen sin i drømmen sin, og som savner han.

Han lå der på sofaen.

Han kom vel for å se etter deg, sier jeg.

Ja, jeg trenger han her hos meg.

Se så fin han er på bildet.

Ja, veldig.

Hvordan møttes dere?

Jo, nå skal du høre.

Jeg tørker tårene til parkinsonpasienter som sier jeg ikke er noe test lenger med svak stemme, og som med skjelvende fingre tar på mine kinn og sier du er så snill, hver er litt til, selv om det ropes etter meg i korridoren.

Tiden er i ferd med å renne ut.

Jeg påser at mennesket ikke renner ut med skyllevannet.

De har kanskje bare oss.

Da må jeg være Ridder Katja og fekte bort det som ikke gjelder.

Du møter disse nydelige beboerne som smelter hjertet ditt, et personal som har et hjerte av gull.

Vi sitter sammen rundt matbordet, vi synger, vi synger en sang til livet som er så skjørt.

Og der hadde vi hørt en monolog, både skrevet og lest opp av deg, Katja.

Du er vernepleiestudent her, og du har vært ute i praksis en praksisperiode.

Og så skulle du skrive et refleksjonsnotat.

Et refleksjonsnotat som imponerte noen av lærerne så mye at de ville gjerne at du skulle gjøre noe mer med det.

Og det har du nå gjort ved å lese det opp selv.

Kan ikke du si litt om ... Hvorfor skrev du dette refleksjonsnotatet?

Jeg skrev det for mangeplan, egentlig.

Bakgrunnen min er jo egentlig i TV og media.

Så jeg skrev det egentlig ut ifra sjelen min, hvordan den egentlig er her.

Er det vel egentlig en sånn refleksjon over hva vi går inn i, da?

Så prøver jeg å være helt ærlig med å fortelle hvordan det er å gå inn i et sånt sykehusmaskineri og si det som det egentlig er.

Det gjør jeg også.

Samtidig som jeg er veldig redd for å bli slettet ut som menneske, for det er det det her handler om.

Så handler det om egentlig at du i det sykehjemsmaskineriet så blir ofte de som er sjuke slettet ut i den tidsklemma, da.

Samtidig som vi også går på universitetet som studenter, og så blir vi litt sånn slettet ut gjennom den der APA7-skrivingen og alt det der som vi må igjennom, da.

Så er det liksom en slags mer blomstrende fortelling.

Samtidig som det også er en sånn note to self, å ikke miste meg selv som den ...

Den kunstneren som jeg liksom også var før, eller som kanskje jeg er, men som jeg er redd for å miste i det at jeg nå skal bli vernepleiestudent.

Jeg hadde et liv før, så nå er jeg 54.

Så er det den dragkampen mellom hvem du var, og hvem du skal bli, og vil jeg dette, og alt det der som alle de tankene som går inn i deg selv som menneske.

Det er noe mange studenter går gjennom, uansett om de er 54 år eller ikke.

Eller hva de har gjort tidligere, om de kommer rett fra videregående.

Hvem er jeg?

En letende etter en ny identitet.

Hvem kommer jeg til å være som vernepleier?

Eller ønsker jeg å bli vernepleier?

Hvordan forventer vi som utdanner studiet at du skal være etter det her?

Det er mange aktuelle spørsmål du er inne på her.

Blant annet syns jeg du bruker her ... Du nevner at nå har man et refleksjonsnotat der du ikke trenger å bruke APA osv.

Du kan bruke din egen form.

Hva syns du om det?

Det å bare ha en mer fri form.

Det å kunne uttrykke seg selv på den måten man selv ønsker.

Jeg tror det er veldig fint og sunt fra skolen, sånn at vi får lov til å brodere ut om hvordan vi har det.

Og jeg tror at det også må være lov å fortelle hvordan man egentlig har det.

For jeg nevner også dette skikkethetsdyret som ligger der og lurer.

Så man er redd for å fortelle hvordan det egentlig er, så man holder alltid litt igjen, og det skal man jo også gjøre, ikke sant.

Men ... Ja, til tider, for jeg er jo ansatt her.

Og jeg har jo til tider også vært frustrert når vi har de her profesjonsgruppene som egentlig skal være en liten sånn, det er ikke ofte jeg bruker begrepet safe space, men en plass der du kan nettopp lufte de tingene, de tingene som er du ikke forstår, du er redd for.

Men så opplever jeg nettopp det du sier, at mange studenter er redd for å fortelle om at de har utfordringer med å skjønne hvilken vei man er, hvem er man på vei til å bli?

Ting man opplever så man går på tvers av sine egne verdier.

Alle disse tingene kan være vanskelige å prate om.

Jeg er litt usikker på, er det sånn at man er litt for redd for å ikke være i hermetegn den perfekte vernepleieren?

Et eller annet sånt bilde som blir skapt for å være en god vernepleier, så må du være innafor en veldig liten avgrensa ramme, er det det?

Ja, det tror jeg nok også.

Man lærer hvordan man skal være, alle de reglene og alt det man skal følge for å være profesjonell.

Men det å være ung ... Jeg har vært ung før på universitetet, og det å også være ung og skal ta en utdannelse, og alt det kaotiske man har i hodet sitt, og som man alltid har hele livet sitt ... Og så er det ikke alltid tid til å ...

Sette seg ned ordentlig og reflektere om hvordan man har det, for det er så hardt press på universitetet.

Det går veldig fort, og det er mange følelser.

Det er derfor sånne refleksjonsnotater er fint.

Ja, for det er universitetsmaskineriet her, men det er også dette maskineriet på sykehjemmet.

Det er jo disse store offentlige institusjonene vi egentlig snakker om.

Hvordan de, som du skriver, skreller av deg sporene, at det mennesket du en gang var.

Hva var dine konkrete erfaringer med dette sykehjemmet?

Det å være en del av et gigantisk maskineri som bare skal gå rundt.

Altså, jeg ble ... Også de gamle gråt, og det har med diagnoser å gjøre.

Du vet ikke hvorfor de alltid gråter.

Så man må også ta det i betraktning.

Men så tenker jeg også som en refleksjon over det samfunnet vi lever i. Det er da ...

Avfallsproduktet, kaller jeg det.

Det er vekk fra storfamilien.

Dette sitter vi igjen med.

Og etter å ha levd et produktivt liv, så skal jeg da sitte der, ikke sant.

Jeg begynte å tenke på de gamle indianerne som gikk ut i skauen og frøs i hjel.

Er det en bedre måte å dø på enn det der, tenkte jeg også.

Jeg tenkte på liv og død, hvordan vil jeg dø?

Er dette verdig?

Alle de refleksjonene man får rundt det.

Noe du er inne på her, er at dette maskineriet, og det er jo sånn Vestens maskineri, et sykehjem skal være produktivt, effektivt.

Og så går du inn på at mens avkommet de laget, velget å være hjemme og spise grandiosa istedenfor å besøke sin far ... Det er jo en vestlig måte å behandle de gamle på.

Og så har vi mange andre kulturer som ikke behandler foreldrene sine på denne måten.

Der må vi se direkte ned på vår måte å behandle de eldre på som en totalt uverdig måte.

Ja, jeg tenkte på det jeg også.

Samtidig så er det nesten sånn at man ikke kan bli lei seg når man er der.

Fordi jeg ble veldig lei meg og prega av det.

En gråt noen ganger når jeg kom hjem.

Og at det var trist å se de gamle ha det sånn.

Samtidig som du skal ha den profesjonaliteten, så skal de liksom ikke gå inn på deg.

Men det gjør det.

Det gjorde det for meg, i hvert fall.

Samtidig som du skal hjelpe dem, og du skal jo ikke vise at det går inn på deg der.

Men på kammerset hjemme så snakka jeg med mannen min om det, og du blir sliten av det.

Du forteller en negativ historie i begynnelsen, der ting er veldig ille.

Men så avslutter du litt med noe som er veldig sentralt i vernepleie.

Nettopp respekten for menneskene man møter.

Se det hele mennesket.

Det å ta tiden til samtalene.

Hva tenker du om det?

Jeg tror at det er det som gjelder da.

Noen ganger må vi bare sette oss ned.

Fordi det gjelder da for det mennesket.

De har kanskje ikke så lenge igjen.

Da må du sette deg ned med folk og være til stede og være menneske, rett og slett.

Fordi ...

Noen ganger så lar ikke det sykehjemmet deg ... Du har ikke tid til å gjøre det.

Så derfor må du gjøre det.

Da må du være ridder Katja og fekte bort det som ikke gjelder?

Ja, jeg må det.

Alle må det.

På alle plan.

Men det er ... Det er ... Det kan høres litt sånn ... Jeg tror jeg bare prøvde å fortelle sannheten, egentlig, om hvordan det er.

Og jeg tror folk opplever det litt sånn.

Det er fantastisk å møte gamle kollegaer, men det er ganske rett i fleisen.

Nå har jeg fulgt en del studentkull gjennom den praksisen, og det er en praksis som virkelig setter spor.

Den setter også et veldig stort spor på forventningene til effektivitet som er der ute.

Det er flere som sier som har hatt praksis tidligere i bolig eller noe tilsvarende, der de sier 'jeg trodde jeg hadde det hektisk der'.

Men som kom ut i sykehjemmene og ser at rammene for å utøve faget sitt er så kraftig redusert at du får ikke muligheten til å være den fagpersonen du har sagt at du skal være eller bli.

Og da blir spørsmålet hvem er jeg da?

Hva velger jeg å gjøre?

Velger jeg å stå opp for min faglige identitet og integritet og kanskje ...

Eller prøver å påvirke rammene, eller kanskje man blir fanga en plass midt imellom.

Der man merker at det er noe som går på akkord med nettopp din identitet og verdier.

Så til fremtidige studenter som nå hører refleksjonsnotatet ditt.

Hva er den siste store oppfordringa du ville hatt til dem?

Jeg tror at vi selvsagt så skal vi ... Vi lærer å være profesjonelle på mange plan.

Men jeg tror også at det er viktig at vi ikke viskes ut, som det her handler om.

At vi beholder selve kjernen i oss.

For i møtet med menneskene som vi møter, så vil de også at vi skal være den vi er, men vi er selvsagt de ...

I en viss grad, men vær deg selv, rett og slett.

Og snakk om følelsene dine etterpå.

Reflekter om hvordan du opplever ting.

Ikke skyv det vekk.

For det tror jeg du blir lærer av.

Å tørre å gå inn i det.

Bare gå inn i hvordan du har det egentlig.

Det tror jeg er viktig hele tiden.

Absolutt.

Det er viktig at vi har en stor variasjon i vernepleiere som kommer ut.

Vi har en vanvittig stor variasjon i mennesker vi skal gi tjenester til.

Så det å ... En eller annen tanke om at man skal bare passe inn i en fast uniform, eller passe inn i en liten kategori eller snev av forståelse av hva en vernepleier er.

Da mener jeg personlig at vi går i feil retning.

Vi trenger en variasjon av personligheter.

Mennesker som har forskjellige typer verdier osv.

For det er nettopp det vi trenger i tjenesten her ute også.

Men jeg skal si en ting.

Jeg blir da som 20-åring som skal inn der.

Det tenker jeg det er ... Det tar på meg.

Det har vært gjennom ting i livet, men det å komme rett inn og få den, det er ...

Det er tøft, tenker jeg da.

Da kan vi gå tilbake til en annen episode.

Den handler om ungdomsidentitet og kultur, som jeg også har en del.

Vi ser at det er kanskje ikke så stort rom for unge å kunne få lov til å være seg selv, som du sier.

Det blir videre en utfordring når du kommer opp i høyere utdanning.

Hvis man får inn mennesker som ikke har fått muligheten til å finne seg selv eller sin identitet, men føler seg

Igjen inn i maskineriet av utdanning, som blir en større forventning til at man skal gå gjennom.

Tusen takk, Katja, for at vi har fått prate med deg, og tusen takk for at du deler.

Det har vært helt fantastisk.

Tusen takk.