Roboter i helsevesenet: Etiske utfordringer og muligheter

 Hvordan kan roboter hjelpe oss i hverdagen – og hva betyr det at de er universelt utformet? Vi har tatt praten med professor Zada Pajalic som jobber som visedekan ved fakultetet vårt, der hun tar oss med inn i en fascinerende verden av sosiale roboter og teknologiske hjelpemidler.

Gjennom en engasjerende samtale får vi høre om alt fra roboter som kan hjelpe eldre med måltider, til hvordan teknologi kan støtte barn med autisme i deres hverdag. Episoden utforsker også etiske dilemmaer, lovgivning og viktigheten av å designe teknologi som fungerer for alle – uansett alder, funksjonsevne eller behov. Med konkrete eksempler og personlige refleksjoner gir Zada et unikt innblikk i et felt som stadig er i rask utvikling.

Dette er episoden for deg som er nysgjerrig på hvordan teknologi kan gjøre hverdagen bedre – og hva som ligger bak utviklingen av morgendagens sosiale roboter!

Vil du lese mer om dette? Her er lenker til aktuelle forskningsressurser:

• Saplacan, Schulz, Tørresen, & Pajalic. (2023). Health Professionals’ Views on the Use of Social Robots with Vulnerable Users: A Scenario-Based Qualitative Study Using Story Dialogue Method. IEEE conference proceedings.
• Pajalic, Z., de Sousa, D. A., Strøm, B. S., Lausund, H., Breievne, G., Kisa, S., Saplacan, D., Larsen, M. H., Jøranson, N., & McGinnis, R. S. (2023). Welfare technology interventions among older people living at home-A systematic review of RCT studies. PLOS Digital Health, 2(1), e0000184. https://doi.org/10.1371/journal.pdig.0000184
• Report on User Activities in UD-Robots Project – Are Social Robots Universally Designed? https://hdl.handle.net/11250/3054584 
• Saplacan, Herstad, Tørresen, & Pajalic. (2020). A Framework on Division of Work Tasks between Humans and Robots in the Home. MDPI. https://hdl.handle.net/10642/8944 

Creators and Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[Steinar]
Velkommen til Sosialpodden.
En sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Du vil bli kjent med noen av temaene vi underviser i her ved vernepleier- og barnevernspedagogutdanningene.
Og du vil også høre noe fra de spennende eksterne foredragsholderne vi bruker.
Så len deg tilbake og lær noe nytt.
I denne episoden skal vi prate om universell utforming av sosiale roboter.
Det var en tematikk som Sada introduserte meg til, som jeg trodde jeg forsto litt om.
For roboter er ting jeg personlig er veldig interessert i.
Vi skal prate om universell utforming og sosiale roboter.
Og så er ikke jeg en ekspert på det, så derfor har jeg med meg Zada Pajalic
Kan du si litt om hvem du er?

[Zada]
Ja, jeg er jo visedekan på Fakultet for helsevitenskap.
Men i bunnen er jeg sykepleier og jordmor.
Og da jeg begynte på forskerstudiene ... Så etter avsluttet doktorgrad har jeg begynt på et postdoktorprosjekt som fokuserte på en robot.
Og det var mitt første møte med en robot.
Og deretter har interessen fortsatt.
Der jeg har i andre samarbeid og prosjekter fokusert på også sosiale roboter.

[Steinar]
Og vi er jo veldig ... I en podkast det er lyd, og vi hører at du prater svensk.

[Zada]
Ja, det gjør jeg.

[Steinar]
Kan du si litt om bakgrunnen din før du kom hit til USN?

[Zada]
Før jeg kom til USN, har jeg jobbet på VID, Campus Oslo, som professor i helsevitenskap.
Før det jobbet jeg også som førsteamanuensis på Universitetet i Oslo.
Da var det program for reproduktiv helse for jordmødre.

[Steinar]
Ja, ja.
Jeg glemmer jo bestandig å introdusere meg selv.
Mitt navn er Steinar Vikholt.
Og jeg jobber som universitetslektor på barnevern og vernepleie ved USN.
Og nå ble jeg plutselig litt usikker på barnevernsutdanning.
Om de har så mye om teknologiske hjelpemidler.
Men vet vernepleierutdanninga at vi har mye?
Vi burde kunne veldig mye om det.
Og jeg tror ikke vi er flinke nok til å undervise veldig mye om det.
Men jeg tror de fleste som har jobba med målgruppa vår med utviklingshemmede, har absolutt vært innom teknologiske hjelpemidler.
Men så tror jeg det er et område som er i vanvittig stor utvikling, der det er vanskelig å henge med.
... av sånn personlig interesse.
Men så blir det kanskje ikke noe som man anser som en del av arbeidsoppgavene til alle.
Hva tenker du om det?

[Zada]
F.eks.
ordinasjoner for prøvetaking.
Hos alt skjer det digitalt.
Det blir en forventning, men så har vi nå innføring av digitalisering i private hjem.
For å kunne møte framtidige utfordringer med at det skal bli færre personale og flere personer som kanskje skal trenge ulike typer hjelp for å kunne bo selvstendig hjemme.

[Steinar]
Det første du sa, var de teknologiske verktøyene.
Det er et instrument, noe du skal trykke på, noe som piper.
Men det er en grense mellom det og når det kommer til tekniske hjelpemidler.
Det er en forskjell der.

[Zada]
Det spørs hvordan du bruker hjelpemidlene.
Du har hjelpemidler i din daglige helsepersonell, i klinisk arbeid, og så har vi f.eks.
operasjonsroboter.
Men så har du også hjelpemidler for personer som har mistet funksjonen.
Som skal være komplement eller støtte for at du skal kunne utføre dine bevegelser eller daglige aktiviteter.
Hjelpemidler deles til digitale, og det fins klassiske hjelpemidler.
Som ikke er digitale.

[Steinar]
Hva er de klassiske og de klassiske?

[Zada]
Det kan være rullestol som Emanuel.
Stol, som du har foran den evige stolen, kalles det, som støtte.
For at du skal beholde din balanse.
Det kan være andre løsninger for at du kan forflytte mat fra tallerkenen til din munn.
Som det er ulike tilpasninger i jorda.
Men så har du da hjelpemidler der det fins en software innbakt, som er digitalt.
Og da fins det ganske så ...
Det kan være ulike sensorer som skal kontrollere dine bevegelser.
Det kan være sensorer som skal minne deg om å ta dine medisiner.
Den utviklingen går veldig framover, uansett hvilken funksjon det skal oppfylle.
Og det blir mer og mer hjelpemidler.
En av de som er ganske interessante, er audiovisuell monitoring.
Der du har kamera og mikrofon i hjemmet.
Som skulle hjelpe til med å kunne identifisere hvor personer rører seg inne.
Hvordan de har det, om det fins hjelp til behov.
Om de kanskje har falt eller blitt dårligere i sin helse.

[Steinar]
Jeg er jo en veldig teknologisk interessert person.
Så jeg har jo audiovisuell overvåkning.
Jeg har jo kameraer på ringeklokka mi.
Jeg har Google Home i alle rom, så den overvåker alt som blir sagt i de rommene.
Den som står på kjøkkenet mitt, lyser opp når jeg går forbi.
Så den registrerer jo tilstedeværelse også.
Hva er forskjellen på disse typene ting, som er allmennkonsum ... Den delen av teknologien og den du snakker om, som hjelpemidler?

[Zada]
Hjelpemidler har et spesielt skifte som er koblet til helse.
Og det er koblet til behov som oppstår om personen forårsaker ulike funksjoner pga.
sykdom eller skade.
Så de har et spesielt skifte som du skal bruke, som skal underligge både for deg som personell eller for personen som bruker det.
Pasient eller kunde berunder på hvordan man omtaler og bruker.
Navn på personer som bruker ... Det er et skifte som er koblet til helse og behandling.
Og vi beholder god helse også, så det kan være at du må forflytte deg.
Kommunisere, få bedre syn.
Det finnes ulike saker.
Det kommer an på hvilken kroppsfunksjon som må styrkes.

[Steinar]
Noe av det enkleste å skjønne er f.eks.
medisindispenser i hjemmet.
Det er et teknisk hjelpemiddel, og det er tett koblet opp til helse.
Du trenger medisin, og du må ha den da og da og da.
Men så har du en videreutvikling fra det til sosiale roboter.
Er det noen grenselinjer?
Man kjenner at det blir en utfordring med å si at dette er et teknisk hjelpemiddel også, hvis det er en sosial robot?

[Zada]
... kunne interagere med andre, følge undervisning på skolen ...
En ganske streng undersøkelse og kvalifisering til hva det medisinske skiftet er.
Utseendet på roboter ... Det som jeg har vært involvert i i prosjektet, var jo roboter som allerede fins ute på markedet, og som brukes.
Man pleier å dele de berømte utseendene til de som likner jord, antropomorfa.
Eller at de likner mennesker, slik at de har humanoid utseende.
Så kan det også se ut som en liten kasse, men det kan kommunisere og rappe opp lyd.
Eller det kan være speiler som kan lese ansiktet.
Ansiktsuttrykk.
Det er smart mirrors.
Så det fins ulike.
Men de vi har evaluert, var egentlig sosiale roboter som har noe som ligner på menneskelig utseende.
Eller de kan også utsette en del menneskelige ...
... for den, for eksempel.
Ja, og den har også blitt testet innen demensomsorgen.
For det er jo i et prosjekt som vi har gjort og evaluert utseendet, så var det mange som har deltatt i studien, som skulle foretrekke roboter som ser ut som jord.

[Steinar]
Istedenfor mennesker?

[Zada]
Nettopp.
At de lettere får tillit, og at det ikke er så farlig å bruke den.
Så de fleste valgte den formen.

[Steinar]
Det andre begrepet vi hadde i introen, var universell utforming av sosiale roboter.
Men universell utforming, hva betyr det begrepet?

[Zada]
Skal man skale det ned til en enkel forklaring, menes universell utfordring at du har et produkt, en robot, som skal kunne brukes av så mange som mulig.
Uten at det krever noen spesielle tilpasninger.
Når man tenker på mye som mulig, da er det uansett alder, funksjon, kroppsfunksjon ...
Det skal kunne være lett å anvende av mulige brukere.
Ja.
Det finnes en del universelle design, ulike prinsipper, og en av dem sier at instruksjoner skal være forstørrelige, intuitivt, at du kan lett bruke den.
Du skal kunne forstå informasjon.
Så det er mye krav på denne universelle utformingen, hvordan produktene skal være.
Softværet i den skal være sånn at så mange som mulig skal bruke den.

[Steinar]
Er det ikke noe som har skjedd en dramatisk utvikling på de siste 10-15 årene?
Jeg drev et IT-firma i 2005-2006 rundt der.
For å bruke et produkt måtte du lese bruksanvisninga.
For det var veldig komplekst å bruke den tingen du hadde kjøpt.
Mens nå er bruksanvisninga kanskje en QR-kode hvis du ikke skjønner intuitivt hvordan en ny ting skal funke.
Der har det skjedd mye naturlig.
Du trenger ikke å lese deg opp på hvordan du skal bruke den nye telefonen.
Du skrur den på, og så tar det deg gjennom den prosessen.
Men har den utviklingen kanskje ikke skjedd like mye på tekniske hjelpemidler?

[Zada]
Den utviklingen skjer jo på den delen.
Og det forventes jo at prinsippene i undersal design skal være tilpasset.
Så de brukene stiller jo krav.
Er det sånn at du har et produkt som er vanskelig å forstå og anvende, så er det ...
Det er liten sannsynlighet at du skal bruke den.
Poenget er at du skal ha produkter som går an å bruke.
Så alle jobber på det.
Pluss at det står på mange lands agenda.
Europa, Norden, også Norge.
Det står på agendaen at digitalisering skal bli av.
At det investeres veldig mye penger i det.
Og da trigger det også i gang software developers at de skal i samarbeid.
Det er også viktig å nevne at utvikling av dagens digitale løsninger krever at man skal jobbe tvers over vitenskapelige grenser for å kunne forstå problematikken.
... fra ulike vinkler, kan man si, men samtidig også framtidige brukere skal gjerne være involvert, sånn at du virkelig får et produkt som skal bli anvendelig.
Og bare det skiftet i å involvere ulike ...
... bakgrunnen har bidratt til at vi i dag får flere og flere produkter som vi opplever at er veldig lette å anvende.

[Steinar]
Det tror jeg gjennom IT-utviklinga har vært en utfordring.
Men heldigvis ser du jo som det begynner å hjelpe nå etter hvert.
På internett var det en tendens der man skulle lage flere funksjoner på nettsider.
Men for ca.
ti år siden var det sånn at vi tar vekk alt det greiene som de fleste ikke bruker uansett.
Vi skal forenkle det.
Det skal være enkelt å forstå.
Så det syns jeg er litt festlig.
Gått på Wayback Machine Archives.
Dere kan se hvordan nettsidene våre som vi bruker i hverdagen nå, så ut for 10-15 år siden.
Og de var fylt opp med masse ting som så veldig fint ut, men som de færreste brukte.
Men jeg er sikker på at de som lagde de nettsidene, var veldig stolte.
Og sånn tror jeg det har vært på mange områder.
At dette med teknologiutvikling har vært et område som ...
Som teknologene eller ingeniørene har drevet.
Og så har man glemt å få inn de andre gruppene.
Én ting er de som skal presentere det, som helsepersonell eller andre.
Men også tjenestemottakere eller pasienter.
Å få inn deres perspektiv tidligere i året.

[Zada]
Pårørende er med.
Absolutt.
Og det er også utrolig viktig, dets arbeid.
Da vi startet med det tverrvitenskapelige samarbeidet, da kunne vi virkelig forstå.
Også kompleksitet i problemer som software skal hjelpe til å løse i framtiden.
Det var første reaksjon.
Da begynte jeg med å jobbe i 2014-2015 i lignende prosjekter.
Ingeniører, software developers, ble utsatt for etiske og legale problemer når de skulle plassere hjelpemidler i private hjem.
Hvordan skal det fungere?
De har ikke tenkt på de sakene på samme måte som vi.
Så det ble et veldig godt utbytte, og nå faller det seg naturlig at vi er involvert i det samarbeidet.
Og også jurister har vært med oss i siste prosjekt, audiovisuell monitoring, der man hjelper til med å oppdatere lovverk.
Når man skal innføre den typen digitalisering, fins det en del utfordringer og kanskje problemer som vil oppstå.
Det som er problemet, er at digitaliseringens innføring går mye raskere enn lovendring.
Så trolig, i dag, skjer det ting som kanskje er lov.
Da ansvaret for legale problemer må ta tak i det.
Så det er en del utvikling.
Men også når man tenker på utseendet til sosiale roboter, er det et stort krav.
Da har vi inne involverte også personer som har kunstnerisk bakgrunn.

[SPEAKER_02]
Som har ...?

[Zada]
Kunstnerisk kunst.

[SPEAKER_02]
Ja, kunst.

[Zada]
De skal også bistå med deres perspektiv.
Og så har vi også personer som prater om miljø og holdbarhet.
Nye produkter krever jo også bruk av selvsinte metaller.
Som også kan stille høyere press på natur og miljø.
Så hvordan kan vi da gjenbruke dem?
Hvordan kan de repareres og underholdes?
Nye digitale løsninger som kan ha ulike ... Du har jo softwareprogram og en utfordring.
Det er mange aspekter vi må tenke på nå.
Hvordan vi jobber og ...

[Steinar]
Utviklingen går foran lovverket og hva du får på hjelpemiddelsentralen.
Hvorfor kan ikke bare de private firmaene selge til de som trenger det?

[Zada]
Ganske bra merknad.
Det fins jo en etterspørsel.
Så det fins jo produsenter som retter seg mot private personer eller firmaer.
Og de som har råd, kan jo skaffe seg slike hjelpemidler.
Men hvis vi som helsepersonell kommer i kontakt med de som har skaffet egne midler, da må vi være litt forsiktige.
I hvilken måned skal vi være involvert i det?
Hva skjer hvis det blir feil?

[Steinar]
Det er den ekstra plikten vi har som helsepersonell i forbindelse med det etiske, det juridiske og alle disse tingene.
Når det kommer til hjelpemidler overfor demente, så var det her ... Hvordan kan vi spore, hvis bestemor drar av gårde fra et sykehjem ...
Og da hadde du jo mange utfordringer.
Etisk, du hadde lovgivning.
Men så vet vi at vi hadde private firmaer som lagde klokker til barn.
Som gjorde akkurat det samme.
Og da ble det plutselig søkelyset.
Og så begynte man å se på de klokkene da.
Men var det egentlig bra databehandling av de klokkene her også?
Barna våre ble også spora.
Hva var sikkerheten der?
Og da tror jeg vi har forgått flere runder de siste 7-8 åra med denne hjelpeteknologien på flere områder.
Ikke bare i det offentlige, men også på det private.
Hva gjør vi med disse dataene?
Det tror jeg har blitt aktualisert mer og mer.
Hvem eier dataene?

[Zada]
Nettopp.
Så om vi skal differensiere, iallfall til to nivåer ... Om vi snakker om data som samles av helsepersonell ... I stedet for å samle inn data for å stille diagnose eller justere medisinering e.l.
Da har de dataene høyeste nivå av hemmelighet.
Så det betyr at den må håndteres på den måten.
Det som er utfordringen ...
Når du flytter ut til private hjem, hvordan er infrastrukturen der?
Internettdekning.
Hva skal data føres over?
Hvem skal ta imot det?
Hva skal den lagres?
Hvem skal følge det opp?
Det er fortsatt kanskje ikke helt klart.
I studiene jeg har tatt, var det litt usikkerhet.
Hvem skal ha ansvaret?
Det krever at du skal legge opp rutiner for klinisk arbeid litt annerledes.
Der man kanskje må avsette personell som skal jobbe med dataene som kommer inn.
Det er det arbeidet man tester seg fram, men det er viktig å tenke på hemmelighet.
Når det gjelder privat, så kan man ha noen synspunkter på hvordan man gjør det.
Det handler også om foreldrene, om de vil ha kontroll på sine barn.
En slags trygghetsfølelse.
Og så har vi eldre, også pårørende, vil kanskje sjekke opp hvor mor og mamma er.
Det er private løsninger.
Men der kan man også problematisere hva som går grensen til privatliv, og at personen også gir sitt medgivende.
Men det er utenfor vårt, siden det skjer privat.
Men det vi har gjennom helse, er strengt regulert, og da må vi følge det.

[Steinar]
Du hadde en studie der du så på barn med autisme og sosiale roboter.
Hva fant dere?

[Zada]
Det er en studie som også var i regi av Europa.
Og det handler om barn med autismespekteret.
Og bruk av digitale hjelpemidler kan hjelpe disse barna til å kunne følge undervisning i pedagogisk skifte og også i kommunikasjonsskifte.
Og det er utrolig viktig, og det har vist seg at flere løsninger har gitt gode resultater.
Vi gransket et produkt som heter Rombion.
En liten robot som først ble promotert som en lekesak.
Etter det var det en sosialrobot som skulle hjelpe i pedagogisk skifte.
Det har også kommet litt fra produsentens side i promoveringen at det også skulle være medisinsk produkt.

[Steinar]
Nå er du innom alle tre av tingene her.
Er dette et leketøy?
Eller er det et sosialt hjelpemiddel?
Er det helse?
Hva er de store forskjellene her?

[Zada]
Det var starten, at det skulle være leksaker.
Men det er oftest produsentens beskrivelser av produktet.
Så vi må lese og gå på det.
Men da det kom informasjon om at det skulle være Medical Devices, da hadde vi ...
Forskere fra et trettitalls land har stilt oss litt kritisk til det.
Hvor går grensen?
Om man får lov til å kalle det medisinsk eller ikke ... Da fins det lovverk som må følges, og regler og kvalitetsgransking for at det skal bli.
Så det var det vi diskuterte.
Vi har en studie som er under revidering nå.
... som skal publiseres, utfallet av det.
Men det som vi løfter spesifikt, er de etiske aspektene når du promoverer de produktene, krav.
Og så dermed at du skal oppfylle legale krav for å få lov til å promovere produktene.
Problemet er at vi ikke har på europanivå noe lovverk som stiller spesifikke krav på produsenter.
Vi får jo for lite av oss på instruksjoner som de gir med produktene.
Men vi vil jo da at alle som har autorisasjon, helsepersonell ... At vi alltid skal være kritiske mot produktene.

[Steinar]
Men hvorfor ønsker produsentene at dette skal være 'medical devices'?
Hvorfor er det igjen et pluss for dem?

[Zada]
Ja, det kan jo også ... Min tolkning er jo at om du promoverer det på sånn måte, at det kan gi en tyngde.
Som kan også lage en grunn til at du skal stjele mer på det produktet.
Og kanskje skaffe det.
Så det er jo den del som kan være.
Men vi vil jo gjerne, som står for profesjonell bakgrunn ... Når det gjelder medisinsk og pedagogisk del, og også legal bakgrunn ... At det skal være veldig klart og tydelig om det er medisinsk.
At det faktisk er godkjent av noen uberømte.
Ut fra de lovverkene som finnes.
Derfor har vi diskutert det så etiske.
Prinsipper er viktige også.
Dette med roboten som vi gransket litt inngående, var jo også at den har jo ingen munn.
Du har jo en iPhone som skal stå for tall.
Og så har du en ansiktsskjerm som skal motsvare ansiktet, og det savnes jo munnen.
Så visse barn med autisme har problemer med å forstå hvor stemmen kommer fra.
Eller også at de trenger å imitere.
Da savnes den delen også.
Så det har vi også diskutert i denne gruppen, at det er viktig å tenke på.

[Steinar]
Da dere ble tilbake til det med universell utforming av sosiale roboter, hva var det som ... Hva var de tingene som mangla mest?
Eller hva var det som var minst universelt utforma?

[Zada]
Ja.
Hvis man tenker på de robotene som vi har sett på, så var det roboter som ... Nå husker jeg ikke nøyaktig navnet.
F.eks.
om de skal forflytte seg fra punkt A til B. At roboten beveget seg?
Ja.
Og så fantes det risikoer for at de kunne tippe og falle over.
... og bli et fysisk hinder.
Så så vi også på størrelsen og hvilke funksjoner det kan utføre.
Om det fins noen funksjon som kan imitere vår arm og hånd.
At det kan gripe ting.
Så avhengig av hva slags funksjon de hadde, har vi også gransket hvilket materiale de er lagd av.
Om det er til rengjøring, er de tålmodige for vann?
Kan de forflytte seg fra våte, trimmet bad til dagrom?
Fra skoleserskler.
Ja.
Og så også fysisk planering av rom.
Det mener jeg nå at om du har en robot som skal forflytte seg og komme til laderen, så kanskje kan du ikke møblere ditt hus og rom på samme måte som du gjør om du ikke har den hjelpen.
Så det er også om de kan gå over treskelen.
Hva har de for funksjon for å flytte seg?
Hvor store hjul er det?
Kan de gå over et teppe?
At det ikke blir stopp.
Så det er jo disse aspektene vi har sett på.
Det er liksom funksjon og hvilke risikoer som kan finnes.
Og så er det dette med hygiene og ladning.
Hvor lett det er å bruke 'forstå' den.
Er instruksjonene og displayet og alt så komplisert at det er vanskelig å følge?
Så har vi også forsøkt ut ifra andre brukere som har funksjonsnedsettelse.
Kanskje du har revmatoid artritt, så du har vanskelig for å bøye fingrene og gripe ting.
Hvordan skal du kunne bruke det?
Det var jo HRD, da.
Bruksvennlig rein generelt.
Så alle disse robotene fikk jo litt ulike poeng.
Til utseendet også.
Iblant kunne det være veldig bra funksjon, men utseendet opplevde kanskje visse personer litt som hodet fullt.

[Steinar]
Som skumle?

[Zada]
Ja.
Da husker jeg den første robotarmen vi brukte i det aller første prosjektet med bestikk.
Den første prototypen var fra 2014, så den skulle plasseres på bordet.
Og så skal brukeren styre med joystick, og så adapteres den til personen.
Så når du sitter ved bordet, kan den flytte mat fra tallerkenen til din munn.
Og akkurat den bevegelsen for visse personer som første gang møtte det som var testpersoner, de reagerte og sa at de var litt redde for at den skulle slå dem i ansiktet.
Hvilket ikke skjedde, men det var jo veldig viktig.
Synspunkt som vi tok med oss.
Vi hadde en ingeniør, og vi bygde på videre den.
Selv var jeg involvert i denne helsebiten i den gruppen.
Men vi hadde en som designet ...
Vi hadde noen som designet tallerkener, og vi meddesignet mat.
Så bestikk skulle kunne ta mat til munnen.
Formen og innholdet og alt.
Det var et utrolig interessant og spennende første prosjekt.
Som jeg ble veldig imponert av.
Men min første reaksjon da jeg hørte at jeg skulle jobbe med den typen robot, eller før jeg så hvordan det funket ... Så min initiale følelse var jo ...
Nei.
I og med at jeg er skolert og sykepleier og skolert i det at den humane, menneskelige interaksjonen og kontakten er viktig, hadde jeg vanskelig for meg å forstå at man skal ha en robot som skal ta vår funksjon i arbeidet.
Men det endret jeg meg etter at vi har testet modellen og sett hvilket potensial den har.
Og den ga meg et ganske bra innblikk i en observasjon.
Der vi først hadde uten robot åtte personer sittende ved matbordet som skulle innta et måltid, og ett personale som skulle gi dem mat, og så assistere aktivt.
Og så så vi hvor mange ganger man fikk hjelp under en time.
Og det var veldig lite.
Så alle som var ferdige etter en time med det måltidet ...
De er sultne i sitronen.
Det er fordi man tygger og svelger kanskje i sitt tempo.
Kanskje du har slitt med en nevrologisk sykdom der du har vanskelig for å tygge og svelge.
Så da forsto jeg at denne damen ikke hadde klart å komme til alle.
Selv om hun hadde ønsket det.
Samtidig var hun sosial og gjorde så godt hun kunne.
Neste gang plasserte vi åtte robotarmer innenfor baria.
Og instruerte hvordan man kunne bruke det man fikk øve.
Så fikk de maten på tallerkenen, og hun kunne være sosial i hvitbordet.
Og alle kunne spise i sitt tempo under en time.
Og hun kunne fylle på mat.
Så da ble det ...
Mengden av inntatt mat er naturligvis mye høyere.
Det er alltid risiko når man har en eldre person som ikke kan spise selvstendig.
Iallfall er det pga.
en nevrologisk sykdom, og kanskje progressivt også.
Med andre komorbidelser.
Med sykdommer, kan man si.
Får du ikke i deg energi og mat, påvirker det negativ appetitt.
Så får du hver gang mindre mat i deg, og det blir en sirkel.
Kroppen har ikke brensel til energi til å utføre ulike kroppsfunksjoner.
Så maten er utrolig viktig.
Å kunne spise i sitt tempo er også viktig.
Da så jeg der i den observasjon nummer to hvilket potensial den hjelpemiddelen har.

[Steinar]
Den sykepleieren var fremdeles der, så den kunne ha fokus på det sosiale.
Men hva hvis man tenker at nå skal vi spare masse penger?
Er ikke det man er litt redd for med en teknologisk utvikling?
At man tar vekk den bonusen.
Ved at hun fremdeles kunne være der og ivareta det sosiale.
Og så kunne noe annet enn robot overta det praktiske.
Men så ønsker man å spare, så man setter den sykepleieren til noe annet?

[Zada]
Den risikoen fins, men når vi tenker på den modellen, må du alltid ha en person som skal kunne gi mat.
Eller fylle på mat og se om du kanskje samtidig må innta medisiner.
Så tanken er jo at det skal være en kompliment.
At du deler ut arbeidet der du er for få, men at du utelukker mennesker helt.
Er jeg veldig kritisk mot det?
Da må man være sikker på at det skal fungere uten.
Og ut fra den kunnskapen og det vi har jobbet med, er jeg sterkt usikker.
At det skulle kunne være helt uten.
Men det som jeg ...
Jeg har hørt i ulike sammenhenger at man vil innføre digitale løsninger.
At man gjerne vil spare ganske kort tid etterpå om gevinster.
Så er spørsmålet hva som menes med gevinst.
Det må gis tid til innføringen også.
Man kan ikke forvente å investere.
Kanskje det koster mye å investere i å implementere en digital løsning.
Som kan være ulike saker.
Og så forvente etter veldig kort tid.
Uten å kanskje ha tenkt seg at alle som skal være brukere, er innført i det.
At du har den tekniske støtten på plass hvis det ikke fungerer.
For teknologien er veldig bra når det fungerer.
Hvis det ikke fungerer, da blir det litt krise.
Så det ... Jeg har erfaring ut fra de dialogene jeg har hatt, og også via studenter og medforskere, at det noen ganger føles som at det ute på feltet fins en utålelighet.
Man vil gjerne få raske gevinster, og det vil jeg virkelig ...
... be om å ikke være for raske i sånne løsninger.
For det kan også koste for mye.
På den måten at du innfører en teknologi som etter et tak er fullstendig ubrukbar, og så har man da investert i skattebetalernes ...
... uansvarlig.
Så det er utrolig viktig å tenke gjennom og ha god kunnskap rundt seg og støtte, som også kan hjelpe alle de som sitter med decision makers, de som holder i maktposisjon eller opinioner.
At de faktisk lytter også.
Dette er viktig, vi er med på, men at vi samarbeider, og at dette blir en ...
En robust innføring.

[Steinar]
Hva diskuterte jeg og kona mi da vi kjøpte nytt hus?
Vi har jo ikke sosiale roboter, men vi har jo robotstøvsugere.
Jeg husker da vi kom på Ikea, så spurte jeg om det gikk robotstøvsugere under sofaen.
Og han sa bare at den er ikke robotvennlig.
Men hvis du ser på de der borte ...
For ti år siden ville det vært rart for meg å tenke på at jeg nå har to robotstøvsugere, én i hver etasje.
Det er en helt hverdagslig ting.
Den bare går rundt og gjør det den skal gjøre.
Til de tidspunktene etter middag og kanskje på natta den tar en helvask.
Hvor kjapt den tilvenninga også går til at man blir fortrolig med det.
Man samarbeider med teknologien.
Det syns jeg er veldig fascinerende.
Men hvordan vil det her se ut om fem eller ti år videre fremover?
Hva tenker du?

[Zada]
Ja, utviklingen går jo veldig raskt.
Og på en måte innføres det også privat takkbar interesse og medier.
Så det nesten blir at det normaliseres i vår medvitenhet, og at vi på både medvittig og umedvittig nivå tenker på de løsningene.
Dette vil jeg ha, det skal være hjelp.
Om jeg går bare tilbake til mitt eget liv ... Jeg har under mitt liv opplevd en digital revolusjon.
Da jeg var barn, var alt analogt, og så gikk man over til digitalt.
Og det går jo veldig raskt.
Og vi tilpasser oss veldig raskt det som er lett å bruke, mer funksjoner og raskere.
Hadde vi fått alle nyeste datamaskiner og byttet ut dem med de vi brukte for fire år siden, hadde vi blitt kjempefrustrert.
Så berømte på hvor raskt vi innfører det i vårt private liv eller i jobben, så kommer det parallelt også til å påvirke fysisk miljø i miljøene der vi lever.
Jeg har en kollegaforsker ved Lunds universitet.
Hun er fysioterapeut i bunnen.
Og de har et særskilt stort prosjekt som handler om fysisk planlegging av boliger for oss som skal eldes.
Og da vil jeg si at framtidige boliger slett ikke ser som vi er vant til.
Og det er noen ting som er en transisjon, en periode som krever at vi mentalt skal forberede oss på den forandringen.
Jeg kan tenke meg at personer som plutselig får den forandringen pga.
sykdom, eller annen funksjonsnedsettelse, at det kan bli veldig sjokkerende.
At plutselig havner i det, istedenfor å oppleve det gradvis.
Men dette innfører jeg, det gjør det lettere.
For meg.
Min hverdag.
Hvilket jeg også selv bruker mye av.
Og jeg er takknemlig for det.
Det har hjulpet meg å bli mye mer effektiv i mange saker enn jeg har drømt om tidligere.
Det faller seg i naturlig interesse.
Men digitaliseringen er også litt obs.
For vi vil jo i velferdsstater jobbe, og digitalisering som skal innom helse, skal ikke skape ujevnlighet.
Men at det skal være til gode til så mange som mulig, så det ikke blir en årsak til at det blir en gruppe.
Det er en gruppe som har råd og all hjelp, og så har vi en gruppe som er utenfor.
Det jobber vi stadig med.
Likhet er veldig viktig, og det ses jo også på europeisk nivå.

[Steinar]
Jeg vil bare si tusen takk for en god intro til et felt som jeg trodde jeg kunne mye om.
Jeg kunne noe, jeg kan relatere meg til det.
Men fantastisk å høre deg prate om det.
Tusen takk.
Og i bunnen av ... Hvis vi går tilbake etter å ha hørt på podkastrevisjonen og har lyst til å lese mer om det her, så legger vi noen lenker til de forskningsprosjektene du prater om nå, Sada.

[Zada]
Det gjør jeg gjerne.
Og takk skal du ha.

[Steinar]
Tusen takk.

[UNKNOWN_SPEAKER]
... og det er det.