Subscribe
Share
Share
Embed
Bergen vokser og alle veier fører til sentrum.
Podcastserien BYPLANER i Bergen tar for seg utviklingen av Bergen by fra begynnelsen og helt frem til i dag. Vi skal gjennom oppturer og nedturer, mangfoldige branner og krig. Vi følger byens utvikling i lys av samfunnsutviklingen. Hva er årsaken til at Bergen er som den er i dag? Hvorfor er vi bergensere så patriotiske? Til å lede oss gjennom denne historiske reisen og kanskje forstå byen vår enda bedre, har vi med oss Hans Jacob Roald, dosent emeritus ved Høgskulen på Vestlandet og forfatter av boken Byplanen- en historie om utviklingen av Bergen by.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Du hører nå en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Så var det tydelig det, en kunne ennå ikke stole på staten når det gjaldt økonomi.
Så da forsto bergenspolitikerne at de måtte ta saken i egne hender når det gjaldt bygginga av statens veier.
Og det ble jo da først og fremst dette med Fløyfjellstunnelen, da som ble det første store veiprosjektet som ble realisert etter en ny modell.
Og da tok Bergen kommune opp lån for å bygge statens veier.
Det er jo helt vilt, egentlig.
Ja.
Hei og velkommen til podkastserien 'Byplaner i Bergen'.
En historisk podkast om utviklingen av Bergen by fra sin begynnelse og helt frem til i dag.
Jeg har med meg ekspert på temaet, Hans Jakob Roald.
Han er forfatter av boken 'Byplanen i Bergen' og dosent i Meritus i byplanlegging ved Fakultet for ingeniør og naturvitenskap ved Høgskolen på Vestlandet.
Hallaien, Hans Jakob!
Takk for sist.
Sist gang snakket vi om at det var trakt, og i dag har du lovet oss litt mer plass.
Vi snakker storkommune!
Ja, nå skal vi få virkelig armslag her nå.
Jeg gleder meg!
Hvor begynner vi?
Nei, igjen skal jeg ta et bitte lite tilbakeblikk, da.
Du husker denne generalplanen som Bergen kommune tok initiativ til rett etter andre verdenskrig.
I 1947 tok de initiativet og la frem en glimrende generalplan ti år seinere, i 1957.
Og at staten da ...
Ikke ville følge opp og etablere en skikkelig region for å få mulighet til å planlegge langsiktig og i stor målestokk.
Det var en kjempeskuffelse for Bergen, og Bergen hadde sett helt annerledes ut i dag hvis statene hadde sagt ja da.
Men staten kom da til sans og forsamling, og i 1964 var det en komité som heter Skeik-komiteen.
Som var da en form for kommunerevisjonskomité.
Så det var den tidens kommunesammenslåing.
Så da begynte man å tenke tanken likevel?
Det gjorde en.
Og det en hadde som mål, da, for å holde oss til Bergen og bergensregionen, det var at det skulle være samsvar, geografisk samsvar, mellom bolig- og transportmarked.
Å, det var jo en veldig fornuftig tanke!
Ja da.
Du kan ikke på en måte drive en form for planlegging i én kommune, og en annen form for planlegging i nabokommuner.
For vanlige folk, de passerer kommunegrenser akkurat sånn som de vil.
Så skal du bygge ut et sammenhengende transportmønster, f.eks., så må du ha et stort nok areal å planlegge for.
Og det også med at vi må huske på at en var veldig opptatt av økonomi og å være effektiv.
Norge var et fattig land på den tida, og da måtte en bruke planleggingsressursene mest mulig rasjonelt.
Ja, så dette var også en måte å gjøre det på.
Ja, absolutt.
Og igjen var Bergen på offensiven.
Ja, jeg liker det.
De hadde jo denne planen liggende i skuffa, og de hadde ikke glemt hvor de hadde låst den ned.
Så de etablerte da et generalplankontor i 1968.
Og da ansatte de en generalplansjef, Jon Digranes, men de beholdt da byplansjefen, Nesse.
Så nå hadde de én på overalle nivåer, og én på bynivå, som sjef.
Og de satte i gang og begynte å lage planskisser igjen.
Og da var det igjen dette her med forbildet var tydelig engelsk, da.
At du hadde en hovedby i midten, som var da sentrum.
Og så hadde du da ...
Newtowns-ideen min, med sånne forsteder for hver bydel rundt ... Og så skulle det knyttes sammen med et effektivt kommunikasjonssystem.
Ja, skjønner.
Og så engasjerte de en egen spesialist, Svein Eriksen, på Transport.
Ikke dumt.
Veldig bra.
Og han tok opp igjen akkurat den ideen som var på den forrige generalplanen.
Skal en planlegge ... Skal en la kollektivtransport være premissgivende?
Eller skal en la motoriserte kjøretøy, altså buss, biler, være dimensjonerende?
Ja, hva valgte man, eller hva anbefalte man?
Han anbefalte det veldig tydelig fra at det ...
En så for seg at bilen, som da hadde vært frigitt bare åtte år ... Den ble frigitt i 1960 ... Den var så attraktiv.
Det var så kjekt å sette seg i en bil og kjøre til og fra jobb at hvis det å kjøre bil ble den dominerende reisevanen, så ville folk tviholde på den.
Det er jo veldig sant, siden det vet vi jo.
Hvis noen har kjørt til og fra jobb lenge, og så plutselig sier at nei, nå får du ikke lov til å kjøre lenger, fra nå av skal du kjøre kollektivt, så vil du møte en helt naturlig motstand.
Og da var det viktig å komme den motstanden i forkjøpet.
Altså han så den?
Fantastisk.
Og da skisserte han en plan med ei bybane nord-sør fra Åsane til Ytrebygda ut til Flesland.
Fantastisk allerede, da!
Ja, og er en strekning ... Fra Fyllingsdalen, senteret i Fyllingsdalen, og til Arna.
Herlighet!
Og nå snakker vi slutten av 60-tallet.
Ja da.
Det gjør vi.
Fantastisk.
Det mønsteret som vi i dag ser blir bygd ut, det ble planlagt da.
Hovedstrukturen ble planlagt da.
Men det som jeg også må si da, når jeg sa dette med mot sør, mot Flesland, da var Flesland flyplass under bygging.
Ja, og det var jo langt uti ... Det var langt utafor sentrum.
Og en hadde ikke veiforbindelse dit.
Så regionen Bergen var på en måte allerede under bygging.
Litt her og litt der.
Og en planla også dette med å flytte Håkonsvern fra Horten til Bergen.
Og den kom jo da i Laksevåg kommune.
Slik at det var veldig viktig å få sett dette under ett, da.
Men denne anbefalingen om et barnesystem, det har jo tatt sin tid?
Han fikk vel ikke sånn fullt gehør med en gang, vil jeg tro?
Nei, gjorde ikke det.
Men først må vi innom selve etableringa av storkommuner, da.
Det skjedde i 1972, og det var det kun Stortinget som kunne gjøre.
Selv om Bergen kommune kunne invitere nabokommunene til å lage et generalbankkontor, så var det Stortinget som måtte slå sammen kommunene.
Og da gikk gamle Bergen kommune sammen med Laksevåg, Åsane, Ana, Fana og Ytterbygda til én kommune og én planenhet.
Og det gir jo armslag, som du sier.
Da ble plutselig arealet til disposisjon mangedobla.
Da hadde en virkelig mulighet til å tenke langsiktig.
Og da nevnte jeg dette med kommunikasjon nord, sør, øst, vest som et sånt kryss.
Det var én ting.
Men det var viktig for de kommunene som da ble integrert.
At de skulle beholde litt av sin egenart.
OK.
I form av også styr og stell, eller?
Ja, nei, det ga ikke mening at alle skulle dra til Bergen sentrum hele tida.
Altså, de skulle ha sine bydelsenter, de skulle ha sine boligområder, og de skulle også ha sine næringsområder.
Dette skulle fordeles rettferdig og likt rundt omkring i de forskjellige bydelene.
Men dette ga jo da sånne svimlende muligheter for utbygging.
At det var helt klart ... En kunne ikke begynne å bygge overalt med en gang.
Nei, selvfølgelig.
Man måtte vel velge seg ut noen prioriteringer.
Ja.
Altså, det kommunene måtte betale, det var jo helt grunnleggende infrastruktur, sosial og teknisk infrastruktur.
Slik at en bestemte seg for å ta bydel for bydel.
Det å ha samsvar mellom arealplanen og kommunebudsjettet.
At en bygde ... La til rette for bo ... Det høres veldig selvfølgelig ut.
Ja, jeg syns jo det høres veldig ... For det kan ikke det.
At en bygger boliger, barnehage ... Samtidig som en bygger vann og kloakk på ett sted.
Og ikke begynner å bygge boliger uten vann og kloakk, for å si det veldig, og veitilkomst.
Ja, veitilkomst, tenkte jeg, at det må jo være det første man gjør.
Men dette her var jo da på mange måter Bergen Tomteselskaps storhetstid.
Ja, for den etablerte seg på den tiden.
Ja.
Og de hadde ...
I mandat å skaffe kommuner egnet areal.
Altså skaffe dem og følge generalplanen som kommuner la, og så erverve seg de områdene som skulle bygges ut.
Og det ble gjort etter konsesjonsloven, slik at en holdt prisene på arealet nede.
Skjønner.
Jeg nevnte det forrige gang, samme modellen som for Landås.
At det var viktig å skaffe boliger først og fremst til tilflyttere og barnefamilier, og også de som flytta ut fra trangbodde leiligheter i sentrum.
Men også å trekke næringsliv til byen fra landet for øvrig.
At en kunne friste med tilrettelagt næringsareal.
Slik at det da tomteselskapet gjorde, det var jo det at de ... De fikk hånd om et område, og så ...
Fikk laga en helt overordna disposisjonsplan.
Og så bygde de ut vei, vann og kloakk i området, delte det inn i byggefelt, og tildelte disse byggefeltene utbyggere.
For det meste boligbyggelag.
Så de la til rette for, på en måte.
Men jeg må bare spørre, for da ...
De kjøpte på konsesjon, sier du, men var det snakk om ekspropriasjon?
Veldig sjeldent.
Så de fleste var salgsvillige, holder jeg på å si?
Du hadde en karismatisk leder av Bergen Tomteselskap, Erik Larsen.
Og han gikk alltid med sjekkhefte på innerlomma.
Sånn just in case?
Just in case, og stilte seg av og til opp på et jorde, og hadde med seg litt måleutstyr.
Dette har han sjøl fortalt.
Og da kom jo ofte bondemannen ut og lurte på hvem er dette, og hva vil han?
Og så er han en sjarmerende fyr som da lot seg invitere inn på kjøkkenet og komme i prat.
Og da gikk det ofte sånn at ... Ja, hva med et lite forskudd?
Hva med en liten intensjonsavtale?
Og han var jo da også kjent for å ligge litt i forkant av arealplanene.
Ja, skjønner.
Altså ... Det skjedde jo at han hadde skaffa seg et areal før det var en del av den offisielle planen.
Ja, fantastisk!
Han var en veldig fargerik person.
Slik bebergingen begynte, folkens!
Herlig!
Det er en veldig viktig grunn til at det var mulig å etablere et sånt tomteselskap.
Det var jo et AS.
De måtte jo operere på lang sikt.
Altså, de kjøpte opp areal, og da måtte de stole på at det arealet ville bli bygd ut.
At politikerne ikke plutselig sa nei.
Nei, skjønner.
Og etter min oppfatning så var da formannskapet og formannskapsmodellen en forutsetning for det.
OK, fordi at ... Der ble politikerne enige om de lange linjene.
Og i formannskapet så var byens beste.
Det fremtrer.
Der ble de to store styringspartiene, som var Høyre og Arbeiderpartiet på den tida, de var enige.
Og de sto ved enigheten sin, for dette var jo prosjekt og visjoner som gikk over mange valgperioder.
Så det hang også sammen, da.
Ja, jeg kjenner.
Men de preppet for boligbygging.
Men gjorde de veibyggingen òg?
Man måtte vel begynne der?
Ja, de hadde kontroll på veibygging innenfor den enkelte prosjekt.
Men ikke det å knytte hele den nye storkommunen sammen.
Det var statens ansvar, og det var jo ...
Mye derfor en fikk storkommuner.
At en kunne etablere en overordna transportstruktur.
Og der møtte en trøbbel.
For da snakka ikke en bare om Statens vegvesen sentralt, men en fikk da etter hvert også et eget veikontor.
I Hordaland, som var statens forlengelse på transportsektoren.
Jeg skjønner.
Og hvis jeg sier veikontor, så skjønner du kanskje hvor det bærer hen?
Ja, nå er jeg spent!
Fortell!
Nei, da ... For å si det sånn ... Inspirasjonen fra USA var jo der.
Ja, med Highways og Parkways og dette her.
Og de kom jo tilbake, folk som hadde vært ute, fulle av optimisme, og skulle bygge det nye landet.
Og da fikk vi da den første norske veiplanen.
Det er nok et begrep som alle kjente til.
NVP1, NVP2, NVP3.
Og en voldsom sånn konkurranse om å komme i posisjon for å få vei til sin by, sitt distrikt, sitt område.
Men den første veiplanen, de hadde et tidsperspektiv fra 1964 til 1969.
Altså, det skulle gjennomføres fra 1964 til 1969.
Og det de anbefalte, og nå snakker jeg om byråkratene ...
Det var at det skulle bygges firefeltsveier, hovedveier med midtdeler.
Altså mellom de største byene i landet.
Det skulle en begynne med.
Og en hadde også beregna at et sånt veisystem ville betjene 50 % av befolkninga.
60 % av bedriftene og 80 % av nyttetrafikken.
Så det gikk ikke an å dokumentere den tyngre nytteverdien av et sånt veisystem.
Nei, jeg skjønner.
Hva tror du skjedde?
Nei, altså, de kom nå ikke med det første, hvis jeg skal gjette.
Nei.
Det var en skikkelig nedtur.
Altså en nedtur som vi må betale for den dag i dag.
Bokstavelig talt.
Jeg tror det var det som skjedde, da.
Stortinget gikk imot.
På den tida så var det distriktsutbygging som var ledende politikk.
Jo, men dette var jo på en måte det, da.
Det var jo distriktsutbygging.
Disse veiene måtte jo gått gjennom distriktene.
Ja visst måtte det det.
Men av en eller annen grunn så fikk noen det for seg at det å betjene byene, var å ta fra distriktene.
Og vi må huske på det at altså byer ...
Og bypolitikk, det var en sjeldenhet i Norge.
Det store flertallet av befolkninga bodde fremdeles på landsbygda, og det gjenspeilte også hvem som satt på Stortinget.
Ja, jeg skjønner.
Så den ble rett og slett ... Lagt på is.
Hele den første veiplanen?
Ja, og det ble bevilga veldig lite penger til den.
Og det som ble bevilga, det var på en måte reparasjoner av det veisystemet du allerede hadde.
Og det fikk jo umiddelbart fatale konsekvenser når du da skulle begynne å kjøre masse tungtransport og privatbiler
Med møtende trafikk uten midtdelere i det landet vi bor med det klimaet vi har ... Så vi har masse trafikkulykker, masse død, som følge av det vedtaket der.
Og vi ser jo det nesten daglig den dag i dag med reportasjer fra veistrekninga ...
Som på en måte ... Det er stopp, og det er kork, og det er uten fortau.
Og det er helt uforståelig at en ikke satser på dette.
Og det er i motsetning til nabolandene våre, som det er helt naturlig å sammenligne med, som er de som satte i gang med naturlig og riktig veiutbygging med én gang.
Og vi driver nå med veiutbygging på overtid med bompenger.
Ja, det er jo helt riktig.
Men nå kan du ikke fortelle videre.
De må jo ha lært liksom etter hvert at OK, det duger ikke med det vi har.
Ja, den lærdommen tok veldig, veldig lang tid.
For neste mulighet hadde en da Norsk veiplan 2 skulle realiseres.
Da skal en tro at en hadde på en måte endra syns.
Ja, lært litt av den.
Og den het Transport78 fordi den skulle realiseres innen 1978.
Men da hadde en fremdeles disse to holdningene som ikke var avklart.
Skulle en starte med baneutbygging?
Et banesystem?
Kollektivsystem?
Eller skulle en starte med veiutbygging?
Ja, for det var jo han transportsjefen vår.
Eller transportkonsulenten.
Han anbefalte jo banesystem.
Og da fikk du to ...
Da fikk bystyret forelagt to strategier.
Den ene var fra administrasjonen, som da hadde laga ei utredning i regi av Bro- og tunnelselskapet som viste helt konkret banesystem, holdeplasser.
Blant annet en holdeplass inne i Fløyfjellet.
Så det var detaljtegna og utreda.
Dette gikk administrasjonen inn for.
Men så hadde du da ei anna innstilling.
Og den besto av da fylkesordfører, byens egen ordfører og veisjefen i Hordaland veikontor.
Jeg hadde aner av hva de foreslår.
De foreslo at en skulle starte med veibygging.
Selvfølgelig.
Ja.
Og disse sto da opp mot hverandre.
Og det ble ikke noe vedtak.
Altså, bystyret visste ikke hva de skulle holde fram med.
Nei.
Men foreløpig ... Så kom det opp igjen i den samme saken at rådmannen anmoda disse partene om å bli enige.
Så saken kom opp to år seinere, i 1975.
Og da ble det et dramatisk møte i bystyret.
Og rådmannen var rasende, fordi da hadde denne saken versert i pressen i to år.
Og de respektive forkjempene for to ... ... syna virka som var mer interessert i å snakke mot hverandre i pressen enn å sette seg ned ved bordet og bli enige.
Fremdeles var det to alternativ.
Og da ... I mellomtida så hadde jo da Oslo og Trondheim bygd ut et barnenett.
Så de hadde tatt valget?
Jeg hadde tatt valget, ja.
Bergen hadde ikke tatt valg.
Og da sa ... Det ble et dramatisk møte hvor rådmannen sa 'nå må dere bli enige'.
Og SV, som var da blitt et nytt politisk parti, når de så hvor det ville bære hen, at det gikk mot vei istedenfor bane, så forlot de møtet i protest.
Og det hadde egentlig ikke anledning til etter kommuneloven.
Og da gjorde en da et vedtak om å satse på veiutbygging, med hovedargument at det skulle ... Hvis en ikke gjorde vedtak, ble igjennom noe, så ville en ikke få midla.
Altså staten satt bare og venta på at Bergen skulle bestemme seg.
Og hvis Bergen ikke bestemte seg for noen ting, så gikk midlene til andrebyer.
Eller andreveiprosjekt.
Men de gjorde også et vedtak om å ta spesielt hensyn til sentrum.
Å lage en egen trafikkplan for sentrum.
Ja, OK.
Det var jo bra, da.
Og derfor laga en det som vi kjenner i dag, planer for en Fløyfjellstunnel.
At et sentrum ikke lenger skulle være et gjennomfartssted.
Men du skulle lage et hovedveisystem som hadde to ... Hovedhensikten.
Den ene var å avlaste sentrum.
Men … og samtidig gjør det lettere å komme til sentrum.
Fra bydelene.
Så sentrum ble prioritert med hensyn til tilgjengelighet.
Så hovedgrepet som vi i dag kjenner med det store spagettitrysset på Nygårdstangen, og den store bygarasjen, parkeringsanlegget, det ble bestemt som følge av dette.
Det ble lagt der, ja.
En riktig beslutning for den tida.
Tenk om man hadde valgt et annet istedenfor, da.
Bergen hadde jo sett helt annerledes ut.
Men da var valget gjort.
Og så gikk man bare i gang, eller?
Hva skjedde?
Ja, hadde det vært så vel.
Det viste seg at selv om en spilte inn forslag til veier, da, og fulgte innstillinga fra veisjefen, så hadde ikke staten penger til byene.
Så hele den forutsetningen eller tanken om at man skulle formidle, den var bare ... Ja, den viste seg ikke å stemme.
Og da måtte vi hoppe helt frem til neste veiplan.
Nasjonal veiplan nummer tre.
Så man lurer på hvor det skal ende.
Og hva er poenget med å lage planer hvis du ikke har penger til å realisere?
Men da var en kommet så langt at Åsane var jo da kommet langt i utbygging.
Ja, for det var det området vi valgte først.
Da sto jo trafikken i Helleveien, for eksempel.
Enorm kø frem og tilbake.
Morgen og kveld.
Noe måtte gjøres.
Men igjen greide ikke disse partene, selv om det var bestemt at det skulle være en veitrasé, så greide ikke partene å bli enige.
Så da rådmannen på nytt innkalte til et møte i kommunestyret, så hadde han gitt opp på den måten med å komme med ei anbefaling.
Så han la frem elleve alternativ.
Nå snakker vi om kun traseen til Åsane fra byen.
Og der var det elleve forskjellige alternativ?
Å, hele dyssen!
Og da sa rådmannen, nå har vi bare én sak på kartet i dag, bli enige om ...
En trasé.
Og det ble en himla diskusjon.
Det er det jeg ville tro.
Det som gjorde det kinkig, det at ... Det billigste alternativet ... Det var det som staten gikk inn for.
Å ja.
Og det hadde med lengden på Fløyfjellstunnelen å gjøre.
Hvor skal den komme ut?
Ja, jeg skjønner.
For i dag kommer den et stykke ut i Sandviken.
Og så sa staten det, at OK, vil dere ha en dyrere løsning, så får kommunen betale den sjøl.
Ganske rått parti.
Absolutt.
Så det måtte bystyret ta stilling til, og da valgte bystyret til slutt da en lengre tunnel.
Å ja.
Så vi tok den.
Ja.
Og så ...
Men samtidig så var det tydelig det at en kunne ennå ikke stole på staten når det gjaldt økonomi.
Så da forsto bergenspolitikerne at de måtte ta saken i egne hender når det gjaldt bygginga av staten sine veier.
Og det ble jo da først og fremst dette her med Fløyfjellstunnelen, da, som ble ... Ble den første store veiprosjektet som ble realisert etter en ny modell.
For en hadde jo tidligere bygd Eidsvågstunnelen med bompenger.
Ja, den var jo der, med bompenger.
Og Puddefjordsbroen.
Nå tok en opp gamle ideer bli som nye.
Og da tok rett og slett Bergen kommune opp lån.
For å bygge statens veier.
Det er jo helt vilt, egentlig.
Og da ble den realisert.
Da måtte man ha enighet om at staten skulle betale 50 % og Bergen kommune 50 %.
Bergen kommune skulle da ta inn bompenger på sin andel, men de måtte forskuttere staten sin del.
Og da behøvde ikke staten å betale rente engang for den forskutteringa som Bergen kommune gjorde på vegne av dem.
Herlighet, altså!
Dette setter bompengegreiene litt i et annet lys.
Vi var jo en fremoverlent by, som fant en metode, bompengeløsningen, til å få realisert.
Altså, byens politikere, og nå igjen snakker vi formannskapet, var på politiet med sin egen befolkning hele veien og tøyde strikken.
Men du hadde jo da en enorm motstand mot bompenger på den tida.
Og du hadde det da òg?
Å ja, enormt.
Det store flertallet av befolkninga var sterkt imot.
Men alternativet var jo å ikke bygge.
Ja, og da ville sentrum drukne i gjennomgangstrafikk.
Og da var politikerne i formannskapet tøffe, og tok den belastninga.
Det var på en måte å gå på upopulære vedtak.
Og det skal de ha all honnør for.
Absolutt.
Men vi må helt frem til 1986, hvor den første bompengekiosken ble åpna, og du kunne kjøre gjennom Fløyfjellstunnelen for å betale fem kroner.
Herlighet!
Dette veieventyret tok jo 20 år før det skjedde noe.
Ja visst.
Helledussen.
Men så kom vi oss nå omsider ut i åsene.
Skal vi snakke litt om åsene?
Ja, vi kan snakke litt om dem.
Altså, det som skjedde, var jo det at hver bydel for bydel blei bygd ut.
Og en begynte i Åsane, og så tok en litt i Ana, og så tok en fortsatt den utbygginga i Fyllingsdalen.
Og så tok en Fana til slutt.
Fana sto det dårligst til med.
Ja, på hvilken måte?
Det var ...
Det var veldig lite teknisk infrastruktur.
Folk bodde ekstremt spredt.
De som det sto best til med, det var Laksevåg.
Laksevåg var fullt av Arbeiderpartifolk og kommunister som hadde tro på det offentlige, og stilte med orden i papirer når det gjaldt kommunesammenslåinger.
Mens andre gamle kommuner, de skyndte seg å investere.
Masse tett før kommunesammenslåinga, for å sikre seg goodiesa i kommunen sin, og så bare kasta de gjelda inn i storkommunen.
Jeg skjønner.
Og Fana var jo en sånn rikmannskommune, holdt jeg på å si.
Det var det.
OK.
Men skal vi begynne på oss, eller?
Ja da.
Åsane hadde jo ... De var tidlig ute, hadde et eget tomteselskap, de.
Med Bergen Tomteselskap.
Og det opprinnelige senteret lå da i Eidsvåg.
Ja, så det var kommunesentrumet?
Og det vi kjenner som Åsane Senter i dag, kan du bare gi sånn, hvordan var det der?
Det var en svær myr.
Å ja, så det var Norwegians land?
Og så begynte den prosessen i gamle Åsane kommune med å drenere den jumyra og gjøre den om til byggeland.
Og så skulle en da bygge et eget bydelssenter der.
Og engasjerte de fremste arkitektene som var i Bergen den tida, Ål og Løkeland, til å lage en byplan for det området.
Og dette var et flatt område, så den kvartalstrukturen som vi snakka om tidligere, den passer ypperlig.
Så de har laga en fantastisk flott plan med ett kvartal her, ett kvartal der, en park her ... Så det var en kjempegod byplan.
Og så skulle den realiseres.
Ja.
Og da hadde en laga ... Istedenfor at det var det offentlige som skulle bygge by, så hadde en laga et AS.
Øj, det var litt ny rigg på ting.
Ja.
Det å la et aksjeselskap bygge en by, det hørtes jo besnærende ut.
Men med det samme aksjeselskapet, så må ting gå med overskudd.
Og en by er egentlig ikke til foregående overskudd.
En by er en by.
For et fellesskap.
Og det som var en helt forutsetning for den byplanen der nå, det var jo det at en skulle ha underjordisk garasje.
Garasje under bakkeplan.
Og da, når de første byggemeldingene kom, så var jo det da med parkering på bakkeplan ved siden av bygget.
Og så søkte de om en dispensasjon fra den gjeldende vedtatte reguleringsplanen.
Og så fikk de det.
Og det er det som har skjedd der ute, for jeg tenker jo på en måte bilens bydel når jeg tenker Åsane.
Og det var skjebna til Åsane senter.
Hadde du gitt Disputt én, så måtte du gi det til alle.
Så gjelder det for alle traumer.
Og jeg er overbevist om det at bergenspolitikerne kan si mye om dem, men hele tida så er de i all hovedsak fokusert på sentrum.
Det er det det går i. Slik at Åsane og utviklinga av Åsane fikk veldig liten oppmerksomhet både politisk og administrativt.
I dag er det jo en av Norges største byer.
Og du burde egentlig hatt en egen byplansjef.
Og en annen ting som også skjedde med Åsane, du sier bilbyen, det var jo det at varetransporten ble helt annerledes da.
Tidligere kom varetransporten inn i Vågen med båter.
Så ble det heist opp i disse pakkhusene langs Vågen, lagra der, og så frakta videre med andre båter eller med bil.
Men nå var jo det blitt dette her med lastebiler, som kom til og fra havner, og ... Eller ... Du måtte ha en plass å lagre.
Varene.
Og så har du fått en ny oppfinnelse som heter gaffeltrøkk.
Ja, gaffeltrøkken.
Og den kan ikke kjøre i mange etasjer.
Nei, selvfølgelig.
Den må ha store lagerareal på ett plan.
Slik at det ble behov for en helt annen type lager ...
Bygg.
Så da slutta Bergen sentrum å være et varelager.
Definitivt.
Og så ble det flytta til Åsane, for der var det tilgjengelige tomter.
Så da fikk du en rekke sånne varelager, store varelager ved siden av hverandre.
Som da foredrar tilsvarende bilveier og parkering og så videre.
Ja.
Så hadde en annen bydel vært første bydelen ut i den nye stunden, så ville de store varelagrene havna der.
Ja, det kan jo godt være, ja.
Men de havna i Åsane, da.
Men Åsane var jo optimalt med tanke på at det er ganske flatt da.
Men for at liksom ... OK, så ble det som det blei.
Det skjedde en del ting som ikke var helt etter planen.
Men var folk fornøyd?
Altså, folk flyttet jo inn der og ...
Ja, i Åsane og i andre bydeler så var folk strålende fornøyd.
Altså, de fikk jo da ... Noen hadde råd til å ... Noen måtte bo i blokker for å si det på den måten.
Det var det en hadde råd til.
Og vi fikk jo da effektene av det at Fylkesmannen krevde ... Hadde krevd industrialisering av boligbygginga.
Ja, pga.
bolignøden?
Ja.
Altså, en hadde ikke råd til å bygge sånne ... Den type blokke som en hadde i ... På Landås, da.
Det var murernes storhetstid.
Å ja, så den var ikke bygget industrialisert, på en måte?
Nei.
Så da måtte en liksom bygge stein på stein utvendig.
Det gikk for sakte, det ble for dyrt.
Og nå kom også dette med prefabrikering inn.
Og da ble fylkesmannen ... Han påla kommuner å rasjonalisere byggeindustrien, altså lage rett og slett bygge industri.
Og det gikk jo også på F...
Effektivisering av bygginga med at når du hadde ei kran, ikke sant ... Byggekran, den gikk på skinner.
Slik at hvor en da skulle legge denne skinnene gjennom et byggeområde, ble de styrende for hva måte området ble utforma på.
Og hele arkitekturen og alt?
Ja.
På Landås kunne en legge hus litt sånn ...
Enklere etter terreng og solforhold og sånne ting.
Men nå kom dette med denne kranbana, som det heter.
Som et styrende element.
Og da begynte det å bli vekslende kvalitet på bygginga, da.
Ja, den ser jeg, ja.
Men så fikk du også et mye større mangfold i de nye områdene.
Du fikk ofte ...
Du så det ofte i landskapet, hvis du ser på Flaktvedt, en bydel som ble bygd på den tida.
Du får en blanding av blokkbebyggelse, rekkehus og eneboliger.
Ja.
Det er jo egentlig positivt, med litt variasjon.
Ja da, hvis det var positivt sånn sett, da.
Men de som hadde råd, de ville da helst bo i ...
I rekkehus eller eneboliger.
Slik at du fikk en sånn boligkarriere, hvis du kan si det sånn.
Du må begynne med blokka di, og ofte en bruktbolig, og så få råd til et rekkehus.
Og så kanskje en enebolig inn i fremtida.
Sånn var det.
Og sånn er det kanskje ennå.
Ja, det er jo i hvert fall det i stor grad.
Men det ble jo fantastisk ofte gode miljø da med denne her innflytterpioner.
Innflyttergenerasjonen som kom til f.eks.
et nytt rekkehusområde med mange unger som kunne bli venner og leke sammen, og foreldre ble ... Hadde samme positive innstilling til området sitt, da.
Ja, ja.
Det er jo fint, da.
Men det var jo sikkert noen sånne barnesykdommer òg, i nye miljøer?
Det som ofte noen ganger skjedde, var jo det at den sosiale infrastrukturen kom for seint.
Og i sosial infrastruktur så legger vi ...?
Barnehageskoler.
Folk flytta inn og spurte hvor skolen er.
Hvor er barnehagen?
Den var ikke der.
Og så ble det foreldreopprør.
Den må bygges, jo tomta er der.
Men det tar tid.
Og da fikk du en sånn kritisk fase.
Rotløs ungdom er det nok som heter.
For eksempel på Flaktvett fikk du et sånt begrep som het Flaktvettgjengen, som drev litt sånn ... Småpøbler, småramp, ikke sant?
Dette er et fenomen i alle lund.
Nybyggområde ... Og så gjør pressen det ofte mye verre enn det er, da.
Kan du se, da.
Men da handlet det om at det ikke var et ordentlig tilbud for barn og ungdom i de nyetablerte områdene.
Så de må jo ha fått en skolegang, på noe vis.
Men kanskje ... Ja, ja, ja.
I det store og hele så var denne utbygginga sett fra beboernes side en suksess.
OK, det er jo viktig.
Flott.
Var alle en suksess?
Nei, ikke alle.
Et unntak ... Da må vi ut til Loddefjord, Vardmyra.
Den ble planlagt ikke i Bergen kommune, men ble planlagt i Laksevåg kommune.
Altså at Laksevåg kommune planla den?
Den ble gjort av de?
Før sammenslåingen?
Før sammenslåinga.
Og det hadde med at det var en stor diskusjon om ... Stor diskusjon om ...
Denne Håkon Svend skulle flyttes fra Horten til Bergen, eller ikke?
Og da hadde Horten sine representanter på Stortinget, som fulgte nøye med planlegginga i Bergen ...
Og de ville jo spørre ... Eller Laksevåg, da ... Spurte jo da betimelig ... Vil det bli nok boliger?
Og når vil de boligene bli ferdige, hvis vi skal flytte den basen?
Og da måtte Laksevåg kommune ...
Rigget til et boligprosjekt veldig raskt ... Ja, for de ønsket Haakonsvern til seg?
De ønska Haakonsvern.
Og da kom det en type blokkbebyggelse som i størrelse og plassering en ser i ettertid, var uheldig.
Pluss at andelen ...
Kan jeg si, sosial klientell, da, for å si det sånn ... De var mye større enn andre plasser.
Ja, OK.
Slik at du fikk i grunnen et litt sånn tvilsomt bomiljø fra dag én.
Ja, jeg skjønner.
Man kom ut med litt på feil fot, rett og slett.
Ja.
Og det var ei utfordring som Bergen kommune arva.
Men som Bergen kommune har tatt ansvar for og ordna opp i. Ja.
Men det er et eksempel på at når planleggingen går for raskt, egentlig ... Kan man si.
OK.
Men skal vi bevege oss sørover, eller?
Hva tenker du?
Vi kan i grunnen på materiell bygging av storby, av denne storkommunen, så kan vi i grunnen ...
Stanse her på den måten, og det vil jeg komme tilbake til seinere ... At det ble jo stilt spørsmålstegn ved Husbankens rolle, da.
Alle disse boligområdene vi snakker om her nå, var jo da hovedsaken var Husbank-finansiert.
Og jeg nevnte det, vi begynte å bygge rekkehusområder og til og med eneboliger.
Og da begynte noen å spørre seg ...
Er det meninga i at Husbanken skal drive og subsidiere rekkehus og eneboliger?
Er egentlig bolignøden forbi?
Å, ja, man begynte å havne der, ja.
Ikke verst.
Nei.
Og det er et sånt som vi skal komme til, som vi kaller det nyliberale skiftet, som vi skal komme tilbake til i neste episode.
Men det kom på en måte til et sånt metningspunkt, som hang sammen med velferdsøkninga.
Og at kanskje folk egentlig snart hadde råd til å betale sine egne hus uten statsfinansiering.
Så vi kan i grunnen ... Men før vi stanser med denne storkommunen, så er det én ting jeg har lyst til å fortelle om som jeg syns er litt interessant, da.
At en av hovedgrunnene til at en skulle etablere en storkommune ved siden av ...
Veibygginga, som vi hørte en miserabel historie om til den, så var jo det å sikre befolkningsvekst.
Ja, jeg legger jo det som en forutsetning for at de drev på som de gjorde.
Og de som laga prognosen, viste jo til at her måtte en ta høyde for en veldig vekst.
Men i ettertid, hvis en da ser på ...
Hvor mange folk bodde i Bergen i 1970?
Altså omtrent da storkommunen ble etablert.
Og nå snakker jeg jo om det arealet som ble storkommunen.
Da bodde det 200 000 mennesker.
Hvis vi hoppa 20 år frem i tid, og fikk effekten av de første effektene av storkommunen, utbygginga av den ...
Hvor mange tror du bodde der da?
Nei, 1990?
Det må jo ha vært en ganske solid økning, vil jeg tro.
Nei.
Akkurat det samme.
Fortsatt 200 000?
Ja.
Helt flatt.
OK, nå må vi tenke litt.
Og så er det bygd så mye ut, så egentlig så fikk alle bare mer plass, eller ... OK.
Vi snakker bare Bergensekspansjon.
Ja, internekspansjon.
Ikke vekst.
Vittig!
Og dette der er ... var veldig forunderlig.
Ja, det er forunderlig.
Og at man ikke kunne se det, eller at man ikke kanskje endret litt underveis.
20 år er jo ganske lenge.
Ja, det er to ting som jeg vil trekke ut av dette der.
Og det er det å advare mot prognosetenking.
Og det møter jo vi til daglig.
Det være seg på alle områder, ikke sant?
Helt aktuelt uten å ha det med ... Ting vil gå sånn og sånn fordi at prognosene sier sånn og sånn, og i dag har vi jo prognose for 30-40-50 år.
For eksempel klimadebatten som vi er midt oppe i nå.
Det vil gå sånn og sånn.
Uff og huff.
Og befolkningsvekst vil gå sånn og sånn, opp og ned.
Kan vi stole på det?
Nei, altså, jeg tenker at det er jo et veldig nyttig verktøy.
Altså en fin øvelse i en sånn plansituasjon.
Men jeg skjønner hva du mener.
Man kan på en måte ikke ta det for god fisk heller.
Men nå må man jo ha kortere prognoser, da?
Eller noe annet, det vet du ikke?
Ja, til det en skal handle i forhold til.
En skal i grunnen ... En skal være kritisk til prognose.
Det sier muligheter.
Ja.
Men det har jeg sett flere ganger bakover i byplanhistorien, at når folk sier veldig kraftig at det og det vil skje, så er det ofte det ikke skjer.
Eller det skjer på en helt annen måte.
Men en annen effekt ... Altså etter 1990, så har jo det økt, da.
Ja, ok.
Da har det økt.
Så kommunesammenslåingen var riktig.
Da lønte det jo seg, da.
Det var bare det at det kom litt seinere, kanskje.
Ting tar tid.
Men det det fikk en veldig stor konsekvens for, det var jo da Bergen sentrum.
Hvordan så det til i Bergen sentrum, da?
Jeg tenker vi skulle snakke om det i neste episode.
Men bakteppet er jo det at hvis vi tar samme areal som en storkommune, og går helt tilbake til 1910, så bodde 60 % av befolkninga i Bergen sentrum.
Og da mener du Bergen sentrum som i lille sentrum med Samviken?
Ja.
Hvis vi hopper til 1970, situasjonen for kommunesammenslåinga, så bodde 16 % av befolkninga i sentrum.
Så en betydelig lavere andel?
Ja.
Og hoppa vi frem til 1990, så var 8 % av befolkninga, altså en halvering.
Oi, oi, oi.
På de 20 årene, ja.
Og da betydde det at andel folk i sentrum, som bodde i sentrum, hadde passert ei kritisk lav grense.
Og igjen, hvis du da tar en automatisk prognose, så vil jo du da få en sånn fortløpende halvering med at ...
I år 2000 så vil Redabo 4 %, og 2010 vil sentrum være avfolka.
Det skjedde jo ikke.
Nei, det gjorde det ikke.
Men der har jo det vært fokus, og det har blitt gjort grep, da.
Ja.
Og det er de grepene og det fokuset vi da skal inn på i neste episode.
Spennende.
Men vi skal gi oss på ett viktig år, Hans Jakob.
Vi kan snakke litt om 68, dit du ville ... Ja, det var dit jeg ville.
Du har jo hørt om 68-erne?
Ja, ja, ja.
De har jeg hørt så mye om, men jeg vet ikke helt hvorfor jeg har hørt om dem.
Skal ikke lære noe nå.
Men det er jo et sånt begrep.
Ja.
Det er jo sånn skap-68-er.
Kan heller kalle det en 1970-er.
Nei, da skjedde det mye på det ideologiske planet.
Ja, OK.
Dette er jo viktig å fange opp før vi gir oss i dag.
Ja.
Jeg nevnte det der med kranbanearkitektur, og veldig rasjonell tenking og utbygging, og også prognosetenking.
Og da fikk vi den første kritiske analysa av et nytt boligområde.
Og det var ikke den typen vi kjente til i Bergen, altså sånn Årstad, for den saks skyld, Åsane.
Men det var et område med veldig høy utnyttelse i Oslo, som heter Ammerud.
Så enda høyere utnyttelse, med høye blokker og ...?
Ja.
Da ble det laga en rapport som heter Ammerudrapporten.
Og den var jeg veldig kritisk til.
Resultatet av byggeriet, da.
Og at det ... Forsida på den rapporten er jo berømt fordi ... Det er et lite barn i en sandkasse, og som en kjempestor vegg bak ... Uniformvegg av ei blokk.
Hvor dette barnet ble spurt hvor bor du hen?
Og da er det en eller annen plass inn i den veggen der.
Utrolig upersonlig.
Men hovedkritikken i Ammerud-rapporten var det at beboerne var blitt anonymisert på alle nivå.
De sto i ei kø i et boligbyggelag, fikk et nummer, og så flytta de inn.
Den boligen den fikk, ble tildelt.
Ja.
Ingenting de skulle ha sagt.
Ingen medvirkning overhodet.
Og det på en måte kritiserte en veldig sterkt, da.
Og da fikk du tendenser til motideologi.
Ja.
Og jeg vil påstå at den motideologien ...
Blei spesielt sterk i Bergen, da.
Ok, få høre.
Da fikk du blant annet noe som heter Selegren boligbygg i dag.
som var en opposisjon til den måten å tenke og planlegge på.
Og det første byggetrinnet der ble bygd ute i Åsane.
Selegrend.
Og de sier bare navn, er jo de selgrend, ikke sant?
Og de hadde et felleshus og en gammel løe.
Og så hadde de veldig stor ... Lang prosess om medvirkning.
På hvilken måte husene skulle organiseres på, utformes.
Pluss at en viss andel av beboerne skulle være folk som på en eller annen måte falt utafor i køa.
Altså trengende.
De skulle ikke bo i egne sosial ...
Gettoer, for å bruke et litt stygt ord.
Altså egne bygg for sosialt trengende eller handikappa.
Du skulle på en måte gjenspeile hele samfunnet i et prosjekt.
Stilig.
Og det første ble jo en skikkelig suksess, selv om det tok sin tid.
Og det lever jo i beste velgående den dag i dag.
Og det er jo et band der som heter Løa storband.
Stilig!
Og så er det de fargerike bygningene som ligger liksom ... Hvis du kommer fra sentrum, så ligger de på høyresiden av Åsane senter, eller arken tidligere.
Og så fikk du et nytt prosjekt, Nordåsselegren.
Akkurat samme, det ser litt forskjellig ut.
Men det var jo da jeg hadde mye mer dugnadsinnsats.
Og da skulle en bygge et felleshus.
I den første hadde en ei løe som et felleshus, og i den andre bygde en et felleshus.
Og det var på en måte det sosiale sto i forsetet.
Folk skulle bli kjent med hverandre i prosessen, da.
Ja, jeg skjønner.
Og dette var jo også en rekke ...
En rekke andre internasjonale strømninger ... Det var på denne tida at Jan Gehl skrev sin berømte bok 'Livet mellom husene'.
Ja, den er jo fantastisk.
Den er en klassiker.
Ja, står seg den dag i dag.
Hvor han bare viste til at det vi mennesker er mer interessert i enn noen andre, er andre mennesker.
Altså, vi er tittere.
Vi går ut for å se på hverandre og treffe hverandre.
Og dette ... Disse mest rasjonelle ... Danmark har jo en del boligområder som har kjemperasjonell utbygging, veldig dårlig uteområde, og som er problemområder den dag i dag.
Det var dem han gikk til angrep på.
Den måten å tenke på og bygge på.
Og de fikk da ...
København.
Jeg tror det var verdens første gågate gjennom strøket.
Som ble en sensasjon.
Ja, for det hadde vi ingenting av i Bergen ennå, da.
Det får vi snart.
Spennende.
Og i New York så hadde vi da kampen mellom Jane Jacobs og Robert Moses.
Robert Moses var en fremragende teknokrat.
Så løfta New York på alle områder ...
I sin tidlige fase, men så gikk han for langt.
Han begynte å ville ha store veikryss inn i byen, inn i en park.
Og da fikk han en journalist, Jacobs, på sykkel som hovedmotstander.
Og hun var livsfarlig.
Hun greide å mobilisere husmødrene.
Å ja, men du skal ikke kimse av dem?
Nei.
Og da kom det en hær med husmødre med barnevogner.
Og blant dem har vi da presidentfrue Eleanor Roosevelt.
Så han ble skubba vekk.
Og denne kampen mellom dem er fantastisk.
De har til og med laga en opera.
Og i denne ånda her, da ble jo også da spirene til Bergen arkitektskole sådd.
Med mottoet 'åpen form'.
Og det sier i grunnen det meste om arkitektur og planlegging at du skal ikke lage ... Du skal ta folk på alvor.
Du skal invitere dem inn i en åpen dialog hvor resultatet ikke er gitt på forhånd.
Og den planen og det bygget du lager, skal være sånn at det kan endre bruk.
Og det kan også endre innhold.
Det kommer nye generasjoner, nye brukere.
Du skal ikke ha den arkitekten som sier at bygget mitt er ... Ingenting skal forandres.
Det er et kunstverk.
Og dette peker jo egentlig rett frem mot begrepet bærekraft, som vi skal komme tilbake til, som skal åpne for kommende generasjoner.
Og du behøver ikke å si generasjoner, du skal bare åpne for fremtida.
Og åpne for folk rundt deg.
Fantastisk.
Jeg tror vi må gi oss der i dag, Hans Jakob, men jeg gleder meg allerede til å høre fortsatt.
Ja.
Veldig kjekt å være her.
Ha det godt.
Du har nå hørt en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Du kan høre flere podkaster fra oss ved å gå inn på nettsiden hvl.no.slashpodkast.