Hvordan blir man president i USA?

Show Notes

Tenk deg et valg der den som får flest stemmer, kan tape. I USA har det faktisk skjedd fem ganger. Senest i to tusen seksten, da Donald Trump vant valgmennene, men Hillary Clinton fikk flest stemmer totalt. Da fikk Hillary Clinton litt under tre millioner flere stemmer enn Donald Trump.

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Alt forklart for barn er et sideprosjekt laget av en pappa og datter. Podkasten er i sin helhet AI-generert: Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og til å skape stemmen til «Hedda». Vi kvalitetssjekker innholdet før publisering, men AI kan ta feil, og vi kan ikke garantere at alt er 100 % presist til enhver tid. Vær derfor gjerne kildekritisk sammen med barna!

Vi vil gjerne gjøre podkasten enda bedre! Hører du eller barna noe som ikke stemmer, eller har dere tips til spennende temaer vi bør ta for oss? Send oss gjerne en e-post på [e-mail]

Tenk deg et valg der den som får flest stemmer, kan tape. I USA har det faktisk skjedd fem ganger. Senest i to tusen seksten, da Donald Trump vant valgmennene, men Hillary Clinton fikk flest stemmer totalt. Da fikk Hillary Clinton litt under tre millioner flere stemmer enn Donald Trump. Likevel var det Trump som flyttet inn i Det hvite hus og ble president. Ingen hadde jukset. Alt gikk helt etter de amerikanske reglene. Hvordan i all verden er det mulig? Hei, jeg heter Hedda, og dette er Alt forklart for barn. I dag skal vi til USA og finne ut hvordan man egentlig blir president der borte – og hvorfor de teller stemmer på en måte som får resten av verden til å klø seg i hodet. Først: Hva er egentlig en president? Presidenten er sjefen for USA. Litt som statsministeren vår, bare med enda mer makt. USA har over tre hundre og tretti millioner innbyggere. Det er rundt seksti ganger så mange som i hele Norge. Alle disse menneskene skal velge én person til å lede landet. Det skjer hvert fjerde år, alltid i november, med unntak av selve innsettelsen, som skjer tjuende januar året etter. Og man kan bare være president to ganger. Åtte år, så er det stopp, uansett hvor populær man er. Så, hvem kan i det hele tatt stille? Reglene er overraskende korte. Du må være minst tretti fem år gammel. Du må være amerikansk statsborger helt fra du ble født. Og du må ha bodd i USA i minst fjorten år. Det er alt. På papiret kan altså en bonde fra Texas eller en lærer fra Alaska stille til valg i morgen. Men i virkeligheten trenger du noe mer: et parti i ryggen. I USA finnes det to store partier. Demokratene og republikanerne. Nesten alle presidenter de siste hundre og sytti årene har kommet fra ett av dem. Og her starter det første løpet. Før du kan kjempe om å bli president, må du vinne inne i ditt eget parti. Det kalles primærvalg – et slags valg før valget, der partiets egne tilhengere bestemmer hvem som skal få lov til å representere dem. Litt som når et fotballag må velge kaptein før de kan møte det andre laget. Primærvalgene går delstat for delstat gjennom hele våren, og til slutt står én kandidat igjen fra hvert parti. Nå begynner selve valgkampen. Og den er enorm. Kandidatene reiser på kryss og tvers gjennom hele landet i månedsvis. USA er gigantisk – fra østkysten til vestkysten er det like langt som å kjøre Oslo–Bergen ni ganger. Kandidatene holder taler i store haller, hilser på folk, kysser babyer og møtes til debatter på TV som titalls millioner ser på. Og alt dette koster penger. En amerikansk valgkamp koster mange milliarder kroner, som brukes på reklame, reiser og folk som jobber dag og natt. Milliarder – for én jobb. Så kommer selve valgdagen, alltid en tirsdag i begynnelsen av november. Over hundre og femti millioner amerikanere stemmer. For amerikanerne teller nemlig stemmene sine på en helt egen måte. USA er delt opp i femti delstater. En delstat er litt som et land inni landet – California, Texas, Florida – hver med egne lover og egen hovedstad. Og når amerikanerne stemmer på president, stemmer de egentlig delstat for delstat, hver for seg. Hver delstat har nemlig fått utdelt et antall poeng. Poengene kalles valgmenn, og store delstater med mange innbyggere har mange av dem. California, den største, har femti fire valgmenn. De aller minste har bare tre. Til sammen finnes det fem hundre og tretti åtte valgmenn i hele landet. Og for å bli president må du kapre minst to hundre og sytti av dem – altså mer enn halvparten av de fem hundre og tretti åtte valgmennene. Men hvordan vinner man en delstats valgmenn? Jo, sånn: Den kandidaten som får flest stemmer i en delstat, vinner alle valgmennene der. Alle sammen. Tenk deg en konkurranse på skolen, der hver klasse stemmer for seg. Klassen din har ti poeng å dele ut. Hvis kandidat A får fjorten stemmer i klassen og kandidat B får tretten – bare én stemme mindre – så får kandidat A alle ti poengene. Kandidat B får null. De tretten stemmene teller liksom ikke lenger. Sånn fungerer det i nesten alle delstatene i USA. Vinneren tar alt. Og nå skjønner du kanskje gåten fra starten. Tenk deg at du vinner mange delstater med bitteliten margin, mens motstanderen din vinner sine delstater med kjempestor margin. Da kan motstanderen ha fått flest stemmer totalt i hele landet – men du har samlet flest valgmenn. Og da er det du som blir president. Det var akkurat det som skjedde i to tusen seksten. Og i to tusen. Og flere ganger på attenhundretallet. Men hvorfor har de et så snodig system? Svaret ligger langt tilbake i tid. Reglene ble skrevet i sytten åtti sju, da USA var et splitter nytt land. De små delstatene var redde for at de store skulle bestemme alt, så de ville ha et system der alle delstatene telte. Og på den tiden fantes verken telefon eller internett – nyheter reiste med hest. Da virket det lurt at hver delstat sendte noen utvalgte personer, valgmennene, for å stemme på vegne av alle hjemme. Systemet har blitt hengende igjen siden. Mange amerikanere vil endre det, men det står i grunnloven, USAs aller viktigste lovbok, og den er nesten umulig å forandre. Systemet har en annen merkelig følge også. I mange delstater vet alle på forhånd hvem som vinner. California stemmer nesten alltid på demokratene, Texas nesten alltid på republikanerne. Så der gidder ikke kandidatene å drive valgkamp engang. Hele kampen står i noen få delstater der det er helt jevnt. De kalles vippestater, fordi de kan vippe begge veier. Pennsylvania, Wisconsin, Arizona. Der reiser kandidatene rundt igjen og igjen, mens resten av landet nesten ikke ser dem. Noen millioner mennesker i vippestatene avgjør i praksis hvem som skal lede over tre hundre og tretti millioner. Selve valgnatten er et digert TV-show. Delstat etter delstat blir farget inn på kartet – blå for demokratene, rød for republikanerne – mens hele verden sitter oppe og teller mot to hundre og sytti. Noen ganger er det avgjort før leggetid. Andre ganger tar det dager før man vet svaret. Men vinneren blir ikke president med en gang. Først i januar, den tjuende, skjer selve innsettelsen. Da står den nye presidenten på trappen foran kongressbygningen i Washington, løfter hånden og avlegger en ed – et høytidelig løfte om å beskytte landet og følge grunnloven. Fra det øyeblikket er personen president, med nøklene til Det hvite hus og en av verdens mektigste jobber. Og det er derfor hele verden følger med. USA har verdens største økonomi og et av verdens sterkeste militær. Det presidenten bestemmer, kan påvirke kriger, klima og handel – ting som merkes helt hit til Norge. Derfor sitter norske journalister oppe hele valgnatten og farger inn det samme kartet som amerikanerne. Så, for å bli president i USA må du altså: være over tretti fem og amerikansk statsborger fra fødselen. Vinne primærvalget i partiet ditt. Overleve en valgkamp på flere milliarder kroner. Og til slutt samle minst to hundre og sytti valgmenn – uten at det hjelper å ha flest stemmer totalt, hvis de kommer på feil sted. Neste gang du hører om amerikansk valg på nyhetene, kan du lytte etter to ting: ordet vippestat, og tallet to hundre og sytti. Nå vet du nøyaktig hvorfor alle maser om akkurat dem. Og kanskje kan du tenke litt på en vrien nøtt som selv voksne krangler om: Hva er egentlig mest rettferdig – at den med flest stemmer i hele landet vinner, eller at alle delstatene, store som små, får være med og bestemme? Takk for at du fulgte med på Alt forklart for barn.