Abonner
Del
Del
Bygg inn
En podkastserie for studenter, sykepleiere, forskere og undervisere om hvordan Rammeverket i sykepleie (Fundamentals of Care) brukes i klinisk sykepleieutøvelse. Samtalene er med undervisere, forskere, studenter og sykepleiere, som ledes av Kirsten Røland Byermoen.
Hei og velkommen til denne samtalen om rammeverk for sykepleie. I denne
episoden skal vi snakke om hvordan man bruker rammeverket som en
refleksjonsmåte i klinisk praksis på sykehusavdeling på sykehuset.
Jeg heter Kirsten Røland Byermoen og er førsteamanuensis ved
Universitetet i Sørøst-Norge. Og med meg så har jeg tre damer fra
Universitetssykehuset i Stavanger. Mitt navn er Kirsten Lode. Jeg er
sykepleierforsker på universitetssykehuset. Og så har jeg òg en
emerita stilling på universitetet. Mitt navn er Katrine Fristad.
Geriatrisk sykepleier. Jobber som klinisk fagsykepleier på en
geriatrisk sengepost. Hei, jeg heter Anne Berit Odland. Jeg jobber òg
som klinisk fagsykepleier på nyremedisinsk sengepost. Velkommen
skal dere være. Kirsten, du har jo vært med i en arbeidsgruppe som har
implementert rammeverket for sykepleie på sykehuset. Dere har jobbet
med å begrepsfeste dette rammeverket ute i klinikken. Kan du fortelle
litt om det arbeidet som dere gjorde her? Ja, vi starta jo en
implementeringsprosess med å plukke ut noen sengeposter som vi syns
egna seg godt, fordi de allerede hadde et bevisst forhold til
sykepleie. Men så, når vi hadde vært igjennom selve oppstarten ... Vi
hadde hatt noen workshops hvor vi hadde diskutert hvordan dette kunne
få uttrykk i den helt spesielle arbeidsplassen eller avdelingen. Så
begynte vi å diskutere hvordan er det vi vedlikeholder og
opprettholder engasjementet for rammeverket for sykepleie. Og da
diskuterte vi litt fram og tilbake, og kom fram til at det var viktig at
det hele tiden ble holdt levende i klinikken. Og at vi samla personalet
på postene regelmessig, med utgangspunkt i rammeverket, for å snakke
om sykepleie. Og da var det Else, som er medlem i arbeidsgruppen, som
foreslo at vi faktisk skulle bare kalle det 'Vi snakker sykepleie'. Det
var en veldig tydelig og klar tittel som sier akkurat hva det er vi skal
gjøre på det tidspunktet vi samles og setter oss ned og bruker
rammeverket som utgangspunkt for refleksjon over sykepleie. Så da ble
dette satt i gang og skulle ut på avdelingene? Ja, og det som vi gjorde òg,
var at avdelingene fikk beskjed om at vi som satt i arbeidsgruppen og
egentlig var driverne i dette arbeidet, vi ville veldig gjerne delta på de samlingene i begynnelsen spesielt. Men vi har òg fortsatt med
det. Og det som skjer nå, er at de ulike postene sender oss en oversikt
over når de skal ha ... Vi snakker sykepleie. Sånn at vi som er i
kjernegruppen, kan sette oss opp og gå ut og delta. For å vise at vi vil
veldig gjerne at de skal gjøre dette. Og vi bidrar gjerne. Og det er
gjerne litt sånn òg at når det kommer en person utenfra, så blir det litt
ekstra ... Ja. Så det har vi prøvd å følge opp og møte opp på disse ... Vi
snakker sykepleie.
Vi snakket sykepleiere skulle jo da ut i avdelingene. Og da var jo den
avdelingen som du er på, Anne Berit, en pilotpost som skulle starte med
dette. Kan ikke du fortelle litt om hvordan det her blei organisert hos
dere? Ja, vi starta sånn som du sa, som pilotpost tilbake, mener det var
2020. Og var med på workshoper og snakket om dette rammeverket. I
starten brukte vi veldig mye tid på egentlig å forstå hva det var. Og
møtte egentlig litt sånn frustrasjon og ikke direkte motstand. Men vi
prøvde å finne ut hva det var som var nytt her. Vi opplevde på sengeposten
at vi alltid har hatt fokus på sykepleie og helhetlig sykepleie. Vi har
hatt fokus på relasjon til pasientene, og vi har snakket mye om dette. Og
til slutt, så ... Når lyset gikk opp for oss at dette her var egentlig ikke
noe nytt. Det var å jobbe mer sånn som vi allerede jobber. Men òg at vi fikk
satt av litt tid til å diskutere det, drøfte det. Egentlig kna det
litt. At det var det som var endringen her. Rett og slett en struktur på
det. Så vi har hatt mer av sånne uformelle samtaler tidligere. Nå fikk vi
en litt tydeligere struktur på det, da. Ja. Så det vi gjorde, hva vi hadde
inne, Kirsten bl.a. fra denne arbeidsgruppa som snakket til oss i
lunsjen, og flere fra arbeidsgruppa var med når vi satte av tid til Vi
snakker sykepleie i starten, da delte vi avdelingen i to. Den ene gruppa
vi snakker sykepleie, mens den andre delen hadde ansvar for å ta klokker
og passe på pasientene som var ute i avdelingen. Sånn at vi fikk minst
mulig avbrudd i Vi snakker sykepleie. Og brukte aktivt det rammeverket
da. Etter hvert så ble vi mer selvgående, og det ble min oppgave som ... Da
var jeg assisterende avdelingssykepleier, så det ble min oppgave da å
sette av tid og organisere Vi snakker sykepleie.
Katrine, vil du fortelle litt om hvordan dette kom inn i deres avdeling?
Det kan jeg veldig godt gjøre, for vi var så heldige at vi fikk ... Eller
vår avdeling ble lagt ned en sommer i samdrift med nyreavdelingen. Så da
oppdaget jeg hva det var og tenkte at dette er jo helt fantastisk. For vår
avdeling var i en sånn situasjon at vi hadde vært ... Det var jo etter
pandemien, dette der, da. Vi var i en situasjon der vi skulle samle
troppene igjen. For vi var blitt spredd litt for alle vinder. Og vi
skulle samle både folk og faget vårt igjen. Og det å snakke
sykepleier. Så jeg iallfall på sånn som de gjorde, at det var en god
måte å bli ei god gruppe igjen. Vi ble et fellesskap. Vi kunne snakke
samme språket, og vi fikk elta litt de opplevelsene vi sto i. Så da hermet
vi litt etter dem. Vi hadde òg hjelp av både Else og Kirsten til å komme,
når vi kom tilbake til egen post, der vi samla gjengen og snakket om hva
det var, at dette ville vi prøve å få i gang. Og vi organiserte det nokså
likt som de hadde gjort, at halve gjengen var inne og snakket i pausen, og
den andre halve gjengen tok klokka og drøfta avdelingen. Jeg tror
generelt at de som kom til disse gruppene, syntes det var en god plass å
være. Et godt friminutt å sitte ned og få lov til å snakke sammen uten å
reise deg for å ta en klokke. For det var sånn vi ble organisert, og det
fungerte hos oss også. Så er det jo sånn at vi har havna opp i nytt hus. Men da
må vi jo gjerne tenke litt annerledes, og det har vi prøvd å få til nå. Jeg
kunne jo valgt at vi tok dette i et fellesskap i pauserommet og
diskuterte, og hadde disse sykepleiesamtalene, men .vi har valgt
at vi fortsetter med halve avdelingen.
Og da er det da tanken at de andre skal avlaste, de som ikke er i
sykepleiersamtalen, at de som ikke er der, de er ute og tar driften. Sånn
at vi kan slappe av og være bare til stede.
Det at Kirsten sier at de dukker opp, det gjør noe med miljøet i gruppa der
og da. Det gjør noe med at folk føler at de er litt mer forplikta, kanskje,
til å være med helhjertet. Og så blir det veldig gode spørsmål som blir
stilt. Andre spørsmål, eller vi kommer på å spørre vi som går i miljøet
hele veien. Mens det kommer litt nye utenfra som hører ting på en annen
måte. Så det er vi veldig glade for.
Det er jo det de står i som blir diskutert. Så er det vi har som
utgangspunkt hver gang. Så er det rammeverket, da. Vi liker å holde oss i
senter av sirklene, for vi føler at det gjør gjerne en best vurdering av eller det om en kan endre mest sjøl. Men da forstår jeg at dere har ofte
rammeverket foran dere under denne samtalen. Så at man har et felles
punkt som man kan sentrere seg rundt i samtalen. Jeg kjenner igjen det
som Katrine sier at vi ofte gjennom hele Vi snakker sykepleie, så er vi
inni den relasjonen, den innerste sirkelen. Ja. Og der får vi ... Finner
vi mye gull. Ja.
Hvilke områder innenfor dette med relasjon er det
som er viktig å ta opp for sykepleierne som er med i disse samtalene?
For oss på vår avdeling som handler om geriatri, så handler det om at vi har mye delir pasienter. Eldre folk går ofte inn i en forvirringstilstand, og
da kan det være utfordrende å komme i posisjon til hjelpa diem, Mange
av våre problemstillinger i disse samlingene handler om hvordan komme
i posisjon til å få gjøre det vi vil med dem, eller det vi skal med dem.
Enten det er å ta en temperatur, eller det å gjøre en undersøkelse, eller
om de er skive, eller stelle dem. Det å løfte fram hva som da kan påvirke
relasjonen, om det da går på at vi skal bedre tilliten på én måte, eller
er det kunnskapene vi trenger eller mangler for å komme i
posisjon? Det løfter sånne begreper som ligger i bunnen.
Jeg tenker litt på at i starten så fikk vi litt tilbakemeldinger på at det
var litt tungt, liksom. Hvordan skulle de begynne dette, og hvordan
skulle de starte opp dette? Og så gikk vi i gang i den arbeidsgruppen, og
så ba vi en av medlemmene der om å se om han kunne lage noen spørsmål knytta
til rammeverket, og på en måte det som var innholdet i rammeverket. Og
det delte vi da ut til de postene som de hadde et sett med sånn folierte
spørsmål. Og du, Katrine, har prøvd det litt. Ja, og det var et godt
redskap i starten. Når verken vi som skulle holde i dette, var trygge. Og
de som deltok heller ikke, var ... Det var nytt for alle. Så var det godt å
ha noen spørsmål som en kunne starte med. For det var spørsmål som var ...
Du trekker jo refleksjon. Og de fleste kunne ha svart på det samme hva de
var, enten de var helsefag eller assistenter eller hva, så kunne de
svart på dette. Så jeg syns det var et godt hjelpemiddel i starten. Men etter hvert så vil jeg dreie det mer inn mot faget mitt, som da er
geriatri. Og da følte jeg at jeg hadde mer støtte i å støtte meg på de få
ordene som ligger innerst i sirkelen. Dette med tillit, dette med
kunnskap, dette med ... Ja, at en da tok utgangspunkt i det heller. Hva er
det med relasjonen vår, eller hva er tillit å si i forhold til dette?
Situasjonen vi diskuterer i dag. Kunne gjerne være en innfallsvinkel.
Og da fikk vi litt ... Ja, fikk litt andre diskusjoner, og vi fikk
plassert det litt mer på vår plattform. Et av de spørsmåla på de
korta var vel hvordan du oppnår en god relasjon med en pasient. Og vi
brukte de litt sånn at de kunne få velge et spørsmål av de. Ni av ti ganger var det det spørsmålet som ble valgt. Og det sier jo noe om
fokuset til de som jobber der. At relasjon er noe som virkelig betyr noe
for dem. Og jeg også opplevde det at etter vi hadde hatt det en stund, så
var det på tide å gå enda dypere inn i det. Ikke bare hvordan kan du
oppnå en god relasjon, men hva betyr disse ordene? Hvorfor er den
oppmerksomheten så viktige, forutsigbarhet. Har det noe å si med
kunnskap for å oppnå en god relasjon? Og så har vi fått veldig mange gode
refleksjoner og diskusjoner. Ut ifra det. Og bruker de direkte som
pasientcaser som vi har i avdelingen. Som gjerne oppleves litt
utfordrende for ansattgruppa. Og se litt på hvordan vi kan bruke
rammeverket direkte inn i ulike caser. Av og til så møter vi
jo pårørende som kanskje har en annen forventning til den sykepleien og
behandlingen som vi som helsepersonal og sykehus kan tilby. Og da har vi
brukt rammeverket, og vi snakker sykepleie her, til gjerne å forstå
gjerne hvor pårørende kommer ifra. Hva det ligger til grunn her.
Hvorfor blir vi møtt på denne måten? Og hva kan vi gjøre her for å gi
pårørende en bedre gjenopplevelse? Eller å også komme i posisjon til
faktisk å hjelpe pasienten da.
repetere rammeverket for sykepleie. Så
hun inviterte meg bort, og så hadde jeg en kort innledning om
rammeverket. Sånn at de som satt der, var klar over hva er det med hva
skal være utgangspunktet for denne samtalen eller refleksjonen. Det
ser jeg også er en veldig viktig ting å opprettholde. At du passer på at de
som skal delta på Vi snakker sykepleie, kjenner til rammeverket og vet
hva utgangspunkt det er vi bruker for refleksjon.
Etter å ha brukt rammeverket litt i avdelingene deres, hvilke
erfaringer er det dere har når det gjelder det med kvalitet og
helhetlig omsorg? Er det noe som dere ser at dette rammeverket bidrar
med blant de ansatte?
Kan jeg bare si litt innledningsvis der, for dere kan si litt om dette. At
dere mangler jo egentlig en del ... Tidligere så var det en del
møteplasser hvor sykepleierne snakket om sykepleiefaget. Absolutt.
Det er helt sant. Og vi hadde muntlige rapporter, kanskje, i
kombinasjon med skriftlig, i tillegg. Hvis jeg og Kirsten
satt og skulle utveksle i en rapport, så ville jo jeg lest og kunnet hørt
mer hva hun egentlig sa. Jeg kunne stilt henne litt tilleggsspørsmål.
Men disse møtene er på en måte lagt helt vekk, nå er det kun er skriftlig
dokumentasjon vi har å støtte oss på i forhold til å utveksle rapporter,
da. Men disse møtene vi har nå, vi snakker sykepleie, der er det jo da
mulighet for å på en måte ... Jeg kan etterspørre ... Hvordan fikk du det
egentlig til med den pasienten, da? Altså, hva er det jeg gjør som ikke
... Gjør at jeg ikke kommer i posisjon til å få stelle, f.eks.? ? Vi får
satt ord på det vi gjør, på en annen måte enn vi klarer å lese oss til i det
skriftlige vi dokumenterer.
Det kan være at noe av det vi sier i den gruppa, kunne vært skrevet, men det
gjør ikke det. Det blir mye fattigere den rapporten vi skriver, eller
det vi sier i det muntlige.
Og du går glipp av de refleksjonene som du gjør når du snakker sammen.
Og her er det jo så mye å lære av hverandre. Og dette er ikke noe du
dokumenterer i dips. Da vi starta med dette, var vi ei gruppe der det var
en del av pleiepersonalet som var i ferd med å skulle over i
pensjonsalder. Så hadde vi ungdommer litt ned i 16-17 år, kom
lærlingene. Stort spenn i hva de hadde lært i forhold til hvordan vi
omgås folk. Og
det var ikke uvanlig at ... Men da hadde vi jo fire mannsrom. Det var ikke
uvanlig at en av de mest voksne da kom tilbake og rista på hodet og sa hva er
det som foregår? Altså, de får det ikke til. Sant? Men vi hadde ingen
arena der vi kunne snakke høyt om det. Så det å innføre - vi snakker
sykepleie - er et godt redskap der. For der samler du alle på
avdelingen? Så det er flere faggrupper? Det har vi
sett òg. Og det gjør noe i avdelingen å samle sånn og ...
Hva skal jeg si ... Nyttiggjøre av erfaringene til hverandre og lære av
hverandre.
Og få øynene opp òg litt for hverandre og styrkene som vi har. Vi har
veldig mye ressurser, og vi blir bedre når vi jobber sammen. Men vi må få
... Vi må ha en møteplass der vi kan få lov til å snakke fritt.
Og jeg tenker òg at her deltar ofte sykepleierstudenter og
helsefagarbeiderlærlinger.
Og jeg ser at de kan være ganske flinke til å stille spørsmål til de
erfarne sykepleierne. Eller helsefagarbeiderne, som da kan svare på
ting som de opplever kanskje som selvfølgelige, men som for disse nye er
veldig vanskelig å forstå. Så det òg har vært en veldig fin dynamikk. Vi
har vært en veiledningspost for sykepleierstudenter. Og har hatt en
fast lærer som har hatt studenter hos oss som har brukt rammeverket i sin
veiledning til studentene. Og det har vi merka veldig godt i
avdelingen, når vi da òg snakker samme språk. Inviterer inn til vi
snakker sykepleie, og har med oss studenter som snakker sykepleie i
utdanningen sin òg. Som har vært en veldig god erfaring for oss. Ikke
sant? Jeg tenker litt i overgangen det å være student og gå ut i
arbeidslivet òg. Plutselig er det bråslutt i tilbakemeldinger fra
hvordan du utøver jobben din. Du har en medarbeidersamtale en gang i
året, men that's it. Hvis du ikke har gjort noe spinn galt, så får du ikke vite
så mye. Men her så er det jo sånn at du kan møtes, og jeg kan si ... Hvordan
jeg opplever henne. Kanskje det var den gode tilbakemeldingen hun
trengte.
Men hvis vi ikke hadde satt av tid til det, ser jeg ikke sikkert at jeg
hadde kommet på. Det er noe med den mulighet for å gi gode refleksjoner ut
med hva en ser. Hvordan andre lever jobben en gjør. Og så vet jeg òg at på
andre poster så har de kanskje starta Vi snakker sykepleie med og
spør. Er det noen som har lyst til å fortelle om en situasjon hvor de gav
veldig god sykepleie? At det ikke nødvendigvis alltid trenger å være at
du skal snakke om de tingene som er vanskelige, eller som du ikke føler du
har fått helt til. Men òg at de gode situasjonene hvor du virkelig følte
du fikk gitt god sykepleie, kan deles. Og andre kan ha nytte av hva som
ligger til grunn, eller hvordan får du til å gi virkelig god sykepleie.
Ja. Så det her handler jo veldig mye om hvordan man skaper en kultur for at
det er trygt å løfte fram egen praksis. Både det som er litt utfordrende,
men også det å tørre å sette ord på det gode man gjør. Ikke sant? Og dere som
da sitter med disse fasilitatorrollene, da, Anne-Berit og
Katrine. Er det noen grep? Hvordan kan man legge til rette for denne
trygge
delingskulturen?
Det handler jo litt om hva ... Altså, vi snakket jo veldig mye om det i
starten. At dette her skal være en trygg plass, og vi skal dele. Og vi skal
ikke dømme hverandre for det som blir sagt. Og det er nok en kultur som vi
òg har hatt i avdelingen, og det har nok gjort at det har vært. Det er lett å
dele på disse møtene. Men det er nok ofte så syns jeg mange har lettere for
å dele det de syns de ikke får til, enn å dele det som de får til. Da blir det
jo vår rolle å være litt spørrende, da. Er det noen som har fått til noe
her? Hva gjorde du da? Kan du dele det med oss? Og så ... Det sitter så langt
inne å si 'ja, jeg har fått dette til', men vi vet jo at de får til veldig
mye, så vi må bare ikke gi oss. Så kommer det til slutt. Og da vil
gjerne noen andre hive seg på. 'Ja, det har jeg òg prøvd en gang'. Og vi vil
jo ha en kultur om å snakke om det bra òg. Jeg syns de skal være flinkere og
skryte litt av seg sjøl. Miljømessig er det jo kjekkere å jobbe en plass
der det er folk som er positive.
Men jeg tenker også hva betydning har det hatt at det er dere som har disse
vi snakker sykepleiere. Tenker dere at det har vært viktig? At det er
dere som klinisk fagsykepleiere som driver disse gruppene? Ja, jeg
tenker jo at det er ganske naturlig. At det ligger i vår rolle som klinisk
fagsykepleier. Og vi har et overordna ansvar for det fagperspektivet i
avdelingen. Sammen med avdelingssykepleier, selvfølgelig. Men ...
Det må være noen som kjenner et engasjement for det, for faget, som
holder disse møtene. Vi snakker sykepleiere da. Og så må det òg være noen
som tenker at det som kommer opp her, er det noe vi skal ta tak i? Som
kjenner på det ansvaret, da. Og gjør en jobb her hvis det er noe vi må ...
vi jobber med på avdelingen og. Altså, det er
jo klinisk. Og det er jo klinikken vi løfter fram i dette møtet. Så jeg
tenker at det ... Ja, som du sier, det er helt naturlig. Men vi må jo kjenne
at vi eier dette prosjektet hvis vi skal føle at det skal fortsette. For
jeg vet ikke, jeg, hvis vi tar fri et par måneder, om det er noen som gjør
det når vi kommer tilbake ... Det går nok ikke av seg sjøl. Nei. Det er noe
med å vedlikeholde dette, holde fokus på det. At det er noen som er
driveren her. For det går som sagt ikke av seg sjøl. Og det har jo vi
opplevd hos oss òg. At vi hadde ... Vi har i perioder veldig god struktur,
og det går veldig godt. Og så er vi nede i en liten dal, og det kan..
Altså, er det veldig mye sykdom ? Har vi mye nyansatte som
trenger litt ekstra oppfølging ute, så kan vi gjerne ikke ta oss tid til å
sette oss vekk. Vi opplevde jo når vi flytta til nytt sykehus, at det ble
litt trått å få det i gang, for det var så mye annet som krevde
oppmerksomhet. Jeg kjenner jo hvor viktig det er,
og hvor godt det er for ansattgruppa òg når vi får til disse gode
samtalene. Vi gjør det aldri opp. Vi må bare begynne på ny igjen. Og
fortsette å finne en løsning på hvordan vi kan få det til å gå igjen. Så hos
oss er vi jo en prosess for å finne ut ... Hvordan skal vi organisere det
for å få det til igjen, da. Du sier at det er litt lett å gjerne droppe de
dagene det er få på jobb, eller det er mange nye, det er mange andre ting
som skjer. Men kanskje vi skal tenke helt motsatt. At da er det ekstra
viktig å sette seg ned. For da kan du nå flere av dine nyansatte i samme
samtale og si hva er det viktig vi får til i et morgenstell? At vi lager en
diskusjon av det sammen. Og så har vi gjort noe for dem òg den dagen. Ja,
veldig godt poeng. Jeg tenker også at det Katrine sier om at ... Hva er et
godt morgenstell, eller hvordan er det vi utfører et godt morgenstell?
Det er disse enkle tingene som vi ofte tenker er så utrolig
selvfølgelige. Som allikevel betyr så utrolig mye i klinikken og for
pasientene. Det at du har tid og muligheter til å gjennomføre et rolig og
fint morgenstell. Og hvilke forutsetninger må være på plass for at du skal få til
dette på en god måte. Det er helt klart at avdelingssykepleier, den
lokale lederen på posten, er nøkkelperson i å få til Vi snakker
sykepleie. Både å legge forholdene til rette, kanskje sette det opp på
en timeplan den dagen. Eller i det hele tatt at det er når du sier 'nå har
jeg satt opp en liste' over når vi skal ha 'Vi snakker sykepleiere', at
lederen med en gang er med på og syns at dette er viktig å støtte. Så det å få
nesten timeplanfeste det med jevnlige møter er en forutsetning for å få
det til?
Vi må gå inn for landing for denne samtalen her. Vi har fått snakket om
hvordan rammeverket for sykepleie har blitt brukt som en
refleksjonsmåte i klinisk praksis gjennom Vi snakker sykepleie.
Avsluttende vil jeg gjerne høre med dere om ... Hva tenker dere er
verdien med å ha Vi snakker sykepleie?
I vår avdeling er det gjerne sånn at den verdien som ligger i at vi får lære
av hverandre, er det som jeg setter høyest i disse møtene. Der jeg kan
høre hva disse ungdommene tenker, og hva som ligger bak deres arbeid. Så
når jeg kan lære noe av dem, og motsatt, det syns jeg er best. Ja, jeg syns
det er veldig fint at vi har en arena der vi kan snakke om alt det gode som vi
får til. Og at vi får ha fokus på sykepleiefaget hos oss.
Og jeg syns jo at det er en veldig god måte å holde rammeverket levende på.
Og jeg syns òg at rammeverket lager en god struktur på en god refleksjon
rundt sykepleiefaget.
Da vil jeg avslutte med å takke dere for at dere har
vært med i samtalen. Og så håper jeg at dere som har vært tilhørere, også
får noen tanker til refleksjon for egen klinisk praksis. På gjensyn.