Hjelp, jeg har blitt vernepleier!

I denne episoden av Sosialpodden, "Hjelp, jeg har blitt vernepleier", inviteres vi til å følge Kim Haugbjørg, en nyutdannet vernepleier, som deler sine tanker og erfaringer etter sitt første år i yrket. Sammen med Steinar Vikholt, universitetslektor ved Universitetet i Sørøst-Norge, diskuterer de overgangen fra studielivet til yrkeslivet, og hvordan det føles å plutselig stå midt i et komplekst arbeidsfelt med store forventninger.

Kim forteller om sin jobb i en barnebolig, hvor han har omsorgsansvar for barn som bor under kommunens tilsyn. Episoden utforsker hvordan det er å jobbe i en tverrfaglig setting, der ulike profesjoner har forventninger til hva en vernepleier skal kunne. Kim reflekterer over den brede kompetansen vernepleiere besitter, ofte omtalt som "Helse-Norges potet", og hvordan denne breddekunnskapen gjør det nødvendig å være både fleksibel og nysgjerrig på ny læring.

Samtalen berører også utfordringen med å balansere faglig dybde og bredde, spesielt når man skal møte forventningene fra både kolleger, andre profesjoner, og foresatte. Kim beskriver sin utvikling som vernepleier, hvordan han har lært å ta initiativ og ansvar, og hvorfor det å kunne reflektere over egen praksis er avgjørende i møte med et dynamisk og utfordrende arbeidsliv. Episoden gir nyttige innsikter både til de som er nye i faget og til erfarne fagpersoner.

Creators & Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[Steinar Vikholt]
Velkommen til Sosialpodden.
En sosial fagpodkast fra Institutt for helse, sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Og velkommen til denne episoden i Sosialpodden.
Den starta rett og slett med at jeg, Steinar Vikholt, som jobber som universitetslektor på vernepleierutdanninga ved Universitetet i Sørøst-Norge, fikk en e-post fra en tidligere student av meg, Kim, som spurte om hun kunne få være med i en podkast-episode som handler om at nå har jeg jobba som vernepleier i et år, og jeg har noen refleksjoner.
Og det er ikke ofte jeg får e-poster fra tidligere studenter som spør om å være med i podkast, så når du sendte den mailen til meg, ble jeg kjempeglad.
Kan ikke du ta kort introduksjon av deg selv og hvem du er?

[Kim Haugbjørg]
Jeg heter Kim Haugbjørg og har nå jobba som vernepleier i ett år.
Jeg er utvaksinert, eksaminert på USN.
Jeg jobber nå i barnebolig, som da vil si at jeg har et omsorgsansvar for et barn som bor hos kommunen.
Som da setter mye styringer på min yrkesutøvelse.
Og ikke minst så havner jeg midt i mellom to stoler i min rolle, for jeg skal samarbeide med kommunen og barnevern.

[Steinar Vikholt]
Og du hadde da jobba, du ... Du husker jeg veldig godt også, for du har vært i hermetegnet til en av mine studenter.
Blitt kjent med deg gjennom tre år, og du var i profesjonsgruppa som elev da også.
Men så var du ute og jobba i et år, og så var du litt innom et forskningsprosjekt som heter 'Profesjonskompetanse, utvikling og læring i høyere utdanning - studentenes blikk'.
Der du ble intervjua litt om hva ... Eller hva ble du intervjua om da, for å ta det veldig kort?
Hva handla det om?

[Kim Haugbjørg]
Veldig kort handla det om vårt perspektiv på om vi hadde blitt godt nok forberedt til yrkeslivet i utdannelsen vår.

[Steinar Vikholt]
Det er en aktuell tematikk som bestandig har vært aktuell.
Er det en sammenheng mellom hva vi underviser, og hva man møter der ute?
Eller underviser vi godt nok for å møte utfordringene der ute?
Og sammenhengen mellom det.
Det er et pågående forskningsprosjekt som det blir publisert forskning på seinere.
Så det er et lite frampek.
Når den er til stede, skal jeg oppdatere beskrivelsen av episoden med en lenke til den.
Men det var sånn du kom inn på at du hadde noen erfaringer som du da hadde lyst til å dele med flere?
Og derfor sendte du denne e-posten?

[Kim Haugbjørg]
Absolutt.
Det er ... Og etter at jeg var på det intervjuet, så satt jeg liksom ved det at de erfaringene jeg snakker om nå, de ...
Kan være veldig relevante og nyttige for studenter som skal ut.
For det er noe med det ... Altså, dere lærere, dere sier jo at her møter dere og alt det greiene der.
Men så kommer jeg da med sånn ... Jo, det stemmer mye av det dere sier.
Men her er det også det dere ikke har sagt.
Som kan være fint for studentene som snart skal ut.
Og forhåpentligvis gleder seg til å komme ut.
Det er spennende verden der ute.

[Steinar Vikholt]
Det tenker jeg du som hører på nå, kanskje er student nå.
Men det er jo de som tar imot de ansatte ute i tjenestene.
De må jo også kanskje få nytte av denne episoden for å vite litt mer det her.
Ja, nettopp de er tankene, den første erfaringen man får som nyutdanna vernepleier.
Du har gått tre år på høyere utdanning.
Du har fått en haug med studiepoeng.
Du har lest massivt med pensumbøker.
Og så kommer du ut i noen tjenester der det er en del forventninger til hva du skal gjøre.
Det er den første tematikken vi skal inn på.
Hvilke forventninger er det man blir møtt med når man kommer ut i arbeidslivet?
Vi har snakket om den første tingen der.
Forventninger andre profesjoner kan ha av oss som vernepleiere.
Hva tenker dere rundt det?

[Kim Haugbjørg]
I min rolle har jeg vært ganske mye gjennom tverrfaglige møter.
Og gjennomgående så ligger det en forventning hos dem til at vernepleierne har kål på mye.
Vi har en stor bredde, og vi har faglig forsvarlige.
For uansett hvem jeg snakker med, er det spesialister som har mange års erfaring på feltet de jobber med.
Og etter møtene så er det ofte ... 'Men dette her er ikke noe problem.
Du er verdensplayer.
Dette håndterer du.'
Og det sier jo veldig godt om hvilket inntrykk de har av profesjonen vår.

[Steinar Vikholt]
Det er et veldig positivt inntrykk at vi kan mye.
Bred kompetanse, vi er systematiske.
Men det du prøver å si, er ikke sant, eller?

[Kim Haugbjørg]
Jo.
Jeg vil si at det er sant.
Men det er også det at ...
Når vi kommer ut blant helsesystemet, så kommer vi uansett til å gå i fotsporene til noen andre.
Og basert på min erfaring så er de veldig positive.
Så det er store sko å fylle.

[Steinar Vikholt]
Det har vært noen vernepleiere ute som har gjort noe sabla godt inntrykk tidligere.

[Kim Haugbjørg]
Veldig.

[Steinar Vikholt]
Det er mye høye topper.
Høye forventninger.
Men hva kan være ... Én ting er jo at det er noen store sko å fylle.
Det er mennesker som har gått før deg.
Men breddekompetansen er jo et ord som du nevner her.
Noen liker å omtale vernepleieren som Helse-Norges potet.
Kan brukes litt til alt.
Vi kan litt om veldig mye fagområder.
Noen mener vi ikke er spesialister på noen ting i det hele tatt.
Noen kan også hevde, jeg husker ikke hvem som uttalte det, at vernepleierens spesialistområde er den spredde, eller noe sånt.

[Kim Haugbjørg]
Det at vi er velferdspoteter, hørte jeg fra første praksis min.
Det stemmer ganske godt med forventningene som blir satt til oss.
Vi har ikke nødvendigvis dybdekunnskap i mange temaer, men vi kan mye.
Litt om mye rart.
Og vi er flinke til å finne informasjon og opparbeide det.
Og så har vi ... Og du sa jo at vi er runde i kompetansen vår, men etter hvert som vi jobber, så får vi også spesialiteten.
Og det kommer jo mellom de samhandlingene.
Og hvordan du er.
Hvor flink du er til å ...

[Steinar Vikholt]
Det ser vi på læringsutbyttene våre i utdanninga.
Nå er det 72 eller 76 rundt det tallet.
Antallet læringsutbytter som alle studentene skal gå gjennom i løpet av de tre årene.
Det er ikke en rød tråd gjennom alle.
Det er veldig mange forskjellige ting man skal lære å kunne i løpet av den treårige utdannelsen for å bli vernepleier.
Så det favner et utrolig bredt felt.
Når du ser på læringsutbyttene, er det mange som starter med 'har bred kunnskap om'.
Det er starten på det.
Ha bred kunnskap om pedagogiske bla, bla, bla osv.
Eller ha bred kunnskap om utviklingsforstyrrelser osv.
Mye er bred kunnskap om.
Men det ender opp med at hvis vi møter et felt der ute der man tenker at du skal kunne rimelig mye om alle disse ...
Da blir det en mismatch mellom dem.
Er det kanskje der vi ser utfordringa?

[Kim Haugbjørg]
Jeg vil ikke nødvendigvis si det.
Du har jo selvfølgelig noen som forventes å ha møtt eksepsjonelle profesjonsutøvere, som har virkelig god dydekunnskap i mye rart.
Men jeg tenker ...
Sånn som jeg tolker det jeg har møtt, er det mer det at de forventer at vi tar den informasjonen de gir oss, og setter det i praksis.
Og lærer oss det som er nødvendig.
At vi har den kunnskapen om hvor vi finner informasjon, og ikke minst at vi er gode til å finne den informasjonen.
Så det er en forventning at vi vet akkurat nok til å bygge videre.

[Steinar Vikholt]
Og så er vel også liggende inni der at hvis vi merker at det er noen som forventer mer av det vi kan, én ting er at vi eventuelt må lese oss opp på det, men vi må også vite at hvor går den linja der det ikke er faglig forsvarlig å fortsette videre?
Kunne se våre egne begrensninger, for jeg tenker jo det er utfordringene med å få mange andre profesjoner som kommer inn.
Ja, men du er vernepleier, du kan litt om dette, du kan litt om dette.
Og så er det sant at du kan litt om det, men så blir det forventa mer enn det du lærte om i utdanningen.
Og da har du jo to valg.
Enten er det å lese deg opp på det, fordype deg i det.
... de henger litt sammen, eller kunne kanskje si at ja, men det her er det noen andre som kanskje skal inn, og kanskje du vet da hvem de er, og kanskje du er en veldig god samarbeidspartner med den personen som har spesialistkompetanse på det her området.

[Kim Haugbjørg]
Ja, det ville sagt stemmen ganske godt.
Jeg vil nå si at det er en veldig styrke hvis du i tillegg er faglig nysgjerrig utafor det normale feltet ditt.
Gåsøyer.
Feltet vårt er enormt bredt, så det er litt vanskelig å si hva som er det normale.
Men hvis du har litt mer kunnskap enn det som kanskje er forventa for en ny vernepleier, da, så kan du også spare mer og stille gode spørsmål.
Men sammen med det, så er det også viktig å være ydmyk.
Vite når du kan si ... Her må vi stoppe opp litt, her må jeg lese mer, eller her må jeg hente inn noen som kan dette mye mer enn meg.
Og kan hjelpe meg med å sette det her i praksis.

[Steinar Vikholt]
Da er det kjempeviktig at vi utdanner gode vernepleiere som er gode til å studere, for det er jo egentlig det du fortsetter å gjøre da.
Absolutt.
Du er ikke ferdig å studere når du er ferdig med tre år på utdanninga.
Du skal fortsette å studere ting, for du må gå i dybden på nye ting som dukker opp, eller fordype deg i nettopp de arbeidsoppgavene du har, eller forventningene du har der.
Jeg reflekterer til utdanninga når vi legger opp til hvorfor det er viktig at man lærer seg å gjøre gode litteratursøk, hente fram kunnskap, jobbe med kunnskapsbasert praksis som en egen metode.
Alt dette for nettopp å sikre at man ikke bare bruker det under studiet, men også når man er ferdig med studiet.

[Kim Haugbjørg]
Ja, absolutt.
Det er ...
Kanskje det er en av de viktigste tinga jeg har med meg.
Sammen med mye annet, selvfølgelig.
Den blir bra i utdannelsen.
Men hvordan finne og tolke og få tak i informasjon kjapt, det vil jeg nesten si er essensielt.
Spesielt når du havner i en rolle som krever mye tverrfaglig samarbeid.

[Steinar Vikholt]
Jeg husker en av årsakene ... Det var ikke hovedårsaken, men en av årsakene til at jeg gikk videre og tok master, var at jeg kjente på sånn ... Oi, hvis jeg går ut i tjenestene nå, hvor skal jeg få tak i ny info?
Hvor skal jeg bli faglig oppdatert?
Så hadde jeg hørt i tankene om ryktene og mye av det sante òg, at nei, det er ikke tid til faglig oppdatering når du kommer ut i tjenestene.
Da skal du levere.
Jeg hadde en dialog med tidligere arbeidsgiver også.
Får vi tilgang til forskningsartikler på arbeidsplassen min, eller har jeg mista tilgangen til det hvis jeg slutter å studere?
Det var en del av tingene jeg kjente på.
Men hvor kommer jeg til å få faglig oppdatering etter jeg er ferdig utdanna?
Et annet punkt du var inne på, nå hadde vi andre profesjoners forventninger.
Men du har også nevnt litt om det her med foresattes forventninger.
Hei, endelig kommer en vernepleier på jobben.
Nå skal det bli saker og ting.

[Kim Haugbjørg]
Ja, du oppsummerer det egentlig ganske godt.
Det er selvfølgelig litt variasjon på det.
Noen er ...
Overlykkelige for at det nå kommer en vernepleier som har kunnskap, som skal møte deres barn på rett måte.
Mens andre vet hva de kan forvente av en vernepleier.
Og de krever mer, som de burde gjøre.
Og de gjør jo at de gjør meg til en bedre vernepleier.
Det blir feil å si hensyn, men jeg tar innover deres perspektiver og hva de mener.
Og passer på å videreføre det i arbeidet jeg gjør.
Naturlig nok.
Men når man da møter foresatte som bare er glad for at du er der, så er det ikke nødvendigvis at de kommer med noen krav.
Og da blir av og til perspektivet deres litt borte.

[Steinar Vikholt]
Men det er jo bra å kunne komme til den plass der det er forventninger til deg, der du får utfordringer.
Det er ikke bare å komme inn og fortsette den gamle tralten som har vært der.
Men det er noen klare utfordringer, eller forventninger til at man skal forbedre praksis osv.
Det viser FO sine undersøkelser.
Den heter Den sted som skal til.
Der de har sett i 2021, så de på faktorer med betydning for rekruttering av vernepleiere.
Der sier du at en av de tingene som gjør at du blir i jobben, eller ønsker å begynne i en annen jobb ...
En av de største faktorene der er faglige utfordringer.
Vernepleiere der ute liker å bli faglig utfordra.
Men som nyansatt eller nyutdanna vernepleier kan det kanskje være utfordrende.

[Kim Haugbjørg]
Det kan selvfølgelig være det.
Og du bruker litt tid på å finne din rolle.
Og det er jo veldig personlig, variabelt hvor tidlig du sørger å være frampå.
Men frampå må du være.
Og det er en forventning at du er det.

[Steinar Vikholt]
Men videre på forventningsbiten her, så er det også det her med kollegers forventning.
Jeg har skrevet inn i min egen notat til at yeah, endelig kommer det et vernepleier på jobben vår.
Den samme undersøkelsen som jeg viste til i stad, viser jo også til at en stor andel av vernepleiere jobber utetjenestene som eneste vernepleier i sin avdeling eller i hverdagen.
Jobber aleine.
Veldig mange jobber også, kanskje bare to vernepleiere sammen.
Hva har vært erfaringene dine med at kollegaer er glad for at det kommer en vernepleier på jobben?
Er det Kim som skal ordne alt?

[Kim Haugbjørg]
Vernepleiere er verdensmestere!
Det kan det vel oppsummeres med.
Det er veldig variabelt på det.
Men ja, det kan oppsummeres som vernepleiere er verdensmestere.
Vi håndterer alt fra stryke underbukser til å sette i gang store, komplekse systemer.
Det har vernepleierne kål på.

[Steinar Vikholt]
Det er noe som jeg har tenkt mye på gjennom utdanningene.
Får vi studentene til å skjønne at det er klare forventninger fra andre der ute som kommer til å være kollegaene dine når du kommer ut.
Som jeg refererte til, at du kommer ut og har lest tusenvis av sider med oppdatert pensum.
Det er store forventninger når du kommer ut, og det er en massiv mangel på vernepleiere.
Du kan få den at endelig kommer en vernepleier, nyutdanna, fersk kunnskap, og så blir du nedlessa med forventninger også.

[Kim Haugbjørg]
Ja, og nå er jeg såpass heldig.
Hvis jeg skal referere til den artikkelen du snakka om.
Jeg er jo ikke aleine.
Jeg jobber på en litt stor avdeling med tre forskjellige seksjoner.
Til sammen er vi syv vernepleiere der.

[Steinar Vikholt]
Så du er en del av et fagfellesskap?

[Kim Haugbjørg]
Det er en del av et fagfellesskap.
Men det er jo pressa kommuneøkonomi, så ...
Tida vi får til å samarbeide, er litt hipp som happ.
Noen dager går det veldig fint.
Da har vi gode tider.
Og har tid til å sette oss inn i hvordan vi løser den problematikken her.
Hva kan hjelpe?
Mens andre tider så kan det gå mange uker.
Fordi det er sånn det er der og da.
Mye sjukdom, spesielt på høsten.

[Steinar Vikholt]
Og da kommer inn det ting man blir satt til å gjøre av kollegaer eller forventninger fra ledelse.
Så ser vi hvordan undersøkelsen har spurt vernepleiere, veiledere og ansatte som ikke har relevant formell kompetanse.
Det er faktisk ikke å ha relevant formell kompetanse engang.
Så det vil jo da si mennesker som ikke er helse- og sosialfaglig utdanna kanskje i det hele tatt.
Der svarer jo 73 % at ja, det gjør de.
De har et stort ansvar for å drive med veiledning, opplæring av andre ansatte.
Da ble spørsmålet hvor mye har vi på utdanninga klart å ... Hvor mye klarer vi å undervise eller legge opp til læringsaktiviteter som gjør at studentene får kompetanse i nettopp denne tingen du blir satt til der ute?
Det å veilede.
Kunne være pedagogisk når man veileder.
Og ikke bare det, men jeg tenker kanskje også på den her ... Er du veileder, så er du et forbilde for andre.
Har du tanker om det, Kim?

[Kim Haugbjørg]
Noe kompetanse har vi selvfølgelig.
Vi hadde ganske mange fine øvelser om hvordan det er å veilede i forskjellige situasjoner.
Og så hadde vi noe av det i produksjonsgruppa.
Men jeg tror definitivt vi kunne hatt mer.
For i essensen, den rollen du havner i, er jo en lederrolle.
Det forventes at du leder et team rundt en person som skal være samkjørte.
Så vi kunne fint hatt mer i utdannelsen på hvordan er det du opptrer som leder?
På en god måte.
Og hvordan er det et godt forbilde?
Og man kan argumentere for at et godt forbilde i vår rolle er det å ha faglig forsvarlig yrkesutøvelse.

[Steinar Vikholt]
Men jeg ser jo en ... Eller både ser, men også erfart de siste ... Alle årene som jeg jobber her, så jeg kan ikke si at det er en veldig stor utvikling.
Men at det er utfordrende for oss å se, vite hvordan vi skal motivere eller få studenter ... Vi skal prøve å lage noen studenttyper, da.
De stille studentene som syns det er ubehagelig å ta til orde, eller ønsker helst å være den passive delen i et gruppearbeid, eller ikke si sine meninger.
Hvordan skal vi få aktualisert for dem at det er noe de er forventa å skulle gjøre når de kommer ut i tjenestene?
Har du noen tanker om hvordan vi kan gjøre det bedre?
Kan man gå gjennom et vernepleiestudie tre år og ikke ta noe særlig ordet, for man syns det er ukomfortabelt?

[Kim Haugbjørg]
Min personlige mening?
Nei.
Det forventes at du tar ordet.
Det forventes at du snakker fram det du mener er riktig, og hvorfor du mener det er riktig.
Man må tørre å stå for sine faglige meninger.
Og må tørre å gå litt mot strømmen av og til.
Så jeg vil si at alle studentene som går gjennom studiet, må gå ut av komfortsonen der utvikling skjer.
Å ta ordet, snakke, være med i rollespill, det er kleint.
Men du utvikler det.
Og du gjør deg mer forberedt på det at du kommer til å ha et aldersspenn fra 20 til 60 år, for å ta min egen erfaring, som du skal veilede på forskjellige nivåer, og du skal være en leder for dem.
Og de igjen sitter jo med sin egen livserfaring og sin egen yrkeserfaring.
Og de har mye god erfaring, så du må også lære deg å høre på dem.
Men ja, du må tørre å stå fram, og du må tørre å ha begge beina planta på jorda.

[Steinar Vikholt]
Hvis vi går fremover til det som handler om dine mere erfaringer fra det første året som vernepleier.
Du ble plutselig satt til å lage en ernæringsplan.
Har vi ikke egne utdanninger for det?
Ernæringsterapeuter?
Jo da, og jeg har hatt ganske mange gode møter med dem.

[Kim Haugbjørg]
Så jeg har ikke gjort det helt alene.
Det skal jeg ikke skryte på meg.
Men jeg kan ikke akkurat si at det var en del av min utdanning å sette i gang en helhetlig ernæringsplan for avlastning barn og unge.

[Steinar Vikholt]
Men hvordan kan du ikke si litt mer om det?
Hvordan var det å få disse utfordringene fra ... Det kom noen forventninger eller ønsker om du kunne gjøre dette, og du tenkte at jo, det kan jeg, men i samarbeid med noen andre?

[Kim Haugbjørg]
Måten akkurat den situasjonen kom opp, var rett og slett at han, jeg ...
Han er jeg ansvarlig for.
Han er i en litt unik situasjon som krevde den veiledninga.
Og i den prosessen så blei det en diskusjon med min leder om ... Hvis jeg får et par dager ekstra til å jobbe litt mer med det her, så er det snakk om at jeg kan generalisere det her og gjøre det bredere og større.
Som da gir ... Gjør noe godt for alle, istedenfor bare den ene.
I den prosessen fikk jeg et par dager, for hun syns det var et godt initiativ.
Til å jobbe rundt det, og istedenfor å jobbe veldig lokalt, så ble det litt mer system.

[Steinar Vikholt]
Ja.
Og tematikken er jo veldig aktuell.
Jeg kjenner bare fra min egen praksis etter å ha jobba mer i tilrettelagte boliger at ernæring og kosthold er bestandig noe som står på agendaen.
Og utfordringa fra min erfaring er jo at det er like mange meninger om ernæring som det det er ansatte på jobben.

[Kim Haugbjørg]
Absolutt.
Og det kommer du til å møte bort overalt.
Jeg jobber jo med en ernæringsfysiolog som er gåseøyer.
Bare assistent.
Hun driver et selskap på SIG, og hun sier jo ...
Med en gang jeg spør om noen råd, så er det jo ... Men når det kommer til ernæring og biologi, så er det såpass unikt at det trenger vi mer tid på å sette i gang.
Du har noen generelle grunnprinsipper som er gode.
Men skal du virkelig gå inn i detaljene, så er det såpass stort spekter og forskjeller at ...
Det krever kompetanse.

[Steinar Vikholt]
Når du sier til din sjef at du kan bruke ekstra tid på dette, kan du generalisere det til at det kommer flere til gode.
Men da er du også igjen diner leder, eller formidling av kompetanse til andre.

[Kim Haugbjørg]
Og akkurat den delen der var ikke nødvendigvis noe som ble forventa av meg.
Men jeg så behovet å kunne gjøre den innsatsen når jeg allerede skulle bruke fire dager på det.
Jeg kunne heller bruke den femte dagen, og så kunne det gi glede til veldig mange andre.

[Steinar Vikholt]
Men da er vi inne på en annen ting.
At det blir forventa av tjenestene at en vernepleier tar initiativ.
Kunne se at det her er et behov.
Jeg har en kompetanse til å gjøre noe med dette.
Jeg kan hente inn ekstern kompetanse hvis jeg trenger det.
Men man har en mulighet, eller det er en forventning til at man tar initiativ hvis man ser at noe trengs å gjøre.
Så igjen så er jeg litt tilbake til hvordan kan vi tilrettelegge mer for det i undervisninga?
Hvordan kan vi si at nei, som vernepresident så må du faktisk kunne ta initiativ og være på og være fremoverlent, istedenfor å ha en mer passiv holdning til hva man skal lære.

[Kim Haugbjørg]
Ja, altså.
Man kan jo selvfølgelig legge opp til et mer debattforum.
Hvor studenter skal forsvare en posisjon mot andre.
Ikke nødvendigvis mot, da, men de skal forsvare i storsal og utfordre dem litt der.

[Steinar Vikholt]
Jeg prøvde å nyansere det litt.
Det er ikke så ofte du som vernepleier står foran en klasse på 90 stykker og skal debattere og presentere, så derfor har jeg prøvd å gjøre det litt mindre forum.
Men det er jo en fin ting å kunne kjøre som en gruppeøvelse.
Argumenter mot hva enn den motstanderen din mener.
Men jeg vil litt videre, for du har nevnt det her med kjønn.
Vi er ikke mange vernepleiere som er menn.
Det er de ikke.
Sykepleie har kjørt flere runder med 'mann kan bli sykepleier' som prosjekt.
Jeg har ikke funnet frem de tallene på hvordan denne utviklinga er.
Men jeg mener på vernepleierutdanninga nå så er det en rimelig ...
Rimelig jevne tall på hvor mange menn vi har.
Det varierer litt fra år til år, men det går rimelig opp og ned.
Men jeg tror nok at vi ligger på kanskje en sånn 7-10 %, 12 % kanskje?
Det varierer imellom der.
Men hvordan merker du det når det kommer ut til tjenestene og tjenestene som vi gir til?
Mottakerne av de tjenestene er vel, vil jeg anta, rimelig jevnt fordelt mellom menn og kvinner.
Hvordan har du merka det eller kjent på det når det kommer ut i tjenestene og du er mann?

[Kim Haugbjørg]
Nei.
Altså, jeg jobber jo som sagt med barn og unge, og det merkes jo veldig godt at de unge guttene har veldig behov for å møte en som seg.
Samme kjønn.
For det blir et litt annet samspill mellom oss.
Og man kan jo diskutere fram og tilbake om det er sånn det er, eller om det bare er ...
... noe som har blitt innad i kulturen, men realiteten er sånn som jeg oppfatter den, er det at de guttene som er mellom 16 og 18 år, de trenger mannlige forbilder.
Noen av dem er jo borte fra hjemmet sitt i to uker om gangen.
Og du merker at de trekker til deg, da.
De har lyst til å bare, f.eks.
sitte og se på TV sammen.
Eller de tar initiativ til å gå tur.
Fordi de ønsker å være aleine med deg.
Og over en tid så ser man jo om det er noe som også går til damene.
Enn kvinnene.
Og noen av dem, selvfølgelig.
Absolutt.
Men de har et annet samspill.
De har en annen relasjon.

[Steinar Vikholt]
Vi tar ut kjønn som én faktor, men det som er viktigst, er at noen man kan identifisere seg med eller ser opp til.
Det er der vi er inne på hvorfor det er viktig med et mangfoldig arbeidsmiljø.
Vernepleiestudiet, der man utdanner vernepleiere som speiler ... Og det blir så lett å si at det skal speile mangfoldet i samfunnet.
Men gjør det det?
Når vi ser på vår egen utdanning, hvordan er kjønnsbalansen?
Hvordan er hudfarge?
Ta det som et utgangspunkt.
Hvordan er mangfoldig legning?
Mangfoldsbegrepet har mange fasetter ved seg, ikke bare kjønn.
Men alt handler om i at vi skal gi tjenester til en mangfoldig gruppe mennesker.
Der vi vet at hvis det mennesket kan identifisere seg med, eller får hjelp av noen, samtale med noen som de selv identifiserer seg mer med, så gjør det noe med den relasjonen.
Og det er ikke noe vi i utgangspunktet kan undervise i.
Vi må gjøre det litt kynisk på en eller annen måte.
Men det er noen måter vi kan regulere det på.
Men jeg har prøvd i min undervisning veldig tidlig å si at det er viktig at vi er en mangfoldig gruppe med studenter.
At det er ikke sånn at du må være kledd på en bestemt type måte eller ...
Prate på den ene eller andre måten.
Vi trenger et mangfoldighet også i hvordan vi er og ser ut og oppfører oss.
Har av og til kanskje vært litt redd for at vi utdanner vernepleiestudenter som skal gjennom et nåløye der alle skal være like.
Og da tror jeg vi plutselig er ute og sykler.

[Kim Haugbjørg]
Jeg vil ikke si at jeg løper noen risiko på det.
For det blir jo fremma mangfoldet med de internasjonale perspektivene.
Og hva mangfold har å si for de vi gir tjenester til.
Og jeg gir jo tjenester til mange som har utenlandsk bakgrunn.
Og det er jo selvfølgelig ... Jeg vil tørre å påstå at jeg gjør en god jobb så godt jeg kan, men det hadde kanskje vært lettere å komme inn i en god relasjon hvis han kunne kjenne seg mer igjen i meg, da.

[Steinar Vikholt]
Og der er det jo storvariasjoner.
Jeg husker fra en praksiserfaring jeg selv hadde, at det var ... Medisiner skulle gis til en gutt, og da antok vi at disse medisinene ønska denne gutten helst at en kvinne skulle gi.
Og det var en automatikk i hodet vårt at vi tenkte at det er jo helt naturlig, uten at vi spurte vedkommende selv.
Og så syntes jeg det var helt feil, han ønska en mann til å kunne gi medisiner.
Og da ble hun ringt til etter at jeg hadde kjørt fra jobben.
Og hei, du kan jo komme tilbake igjen.
Så det var noen antagelser om hva noen ønsker, som lå til grunn for det, istedenfor å spørre eller ha tilgjengelig i ansattgruppa, et mangfold av mennesker, der den som skal motta en tjeneste, kan komme med noen ønsker.
... der hadde jeg mange tanker om akkurat da.

[Kim Haugbjørg]
Men bare et lite viderepoeng til det.
Det er jo en utfordring vi møter gjennomgående.
At de har lyst til å velge noen, være sammen med noen andre enn den som har blitt gitt til dem.
Og at det er ikke alltid mulig.
Og så hvordan stiller vi til det?
Skal vi sette harde linjer?
Skal vi ...

[Steinar Vikholt]
Men det kan kanskje hjelpe hvis du har en mangfoldig ansattgruppe.
Det tror jeg.
Da er du flere mennesker å ta av.
Vi har vært innom flere av de punktene.
Praktiske gjøremål, det at man kan gjøre mye.
Vaktmesteren er en metafor for på skolen i gamle dager, så var det bestandig en vaktmester.
Det var ikke bestandig at vaktmesteren bare fiksa og skrudde ting også, han hadde plutselig en annen rolle også.
Det var å kunne prate litt med noen mennesker, noen unger, som ikke syntes det var så hyggelig å sitte i klasserommet f.eks., men kunne henge sammen med vaktmesteren istedenfor.
Og jeg tror bare min lille innfallsport til det her er at av og til så kan man være en vernepleier, men også gjøre praktiske ting, og så kan man kombinere de to tingene inn i yrket sitt.
Men du har dine egne erfaringer med det her, som handla mer i det om at du er en person som har teknisk innsikt og syns det er interessant, og kombinere det med jobben.
Var det det som var innfallsporten her?

[Kim Haugbjørg]
Ja, altså ... Du er borti noe av det.
Vi snakka litt om da vi starta podkasten, at det er ganske deilig å kunne finne praktiske løsninger uten å måtte spørre andre og vente på andre, og stole på at de andre gjør det sånn som du tenker.
Så det å ta med sine egne privatkunnskap og det du kan inn i jobben, er absolutt en positiv ting.
Men du har også det ...
Hvordan du skal komme fram til mål basert på de krava som vil satse deg utenfra.
For eksempel hvis jeg fikk et krav utenfra, fra Glenne.
Om at vi skulle prøve å gjøre noen endringer.
Men de ga oss ikke ressurser, så jeg endte opp med å bygge om et helt apparat for å få det til å funke.
Ut ifra deres krav, da.
Og jeg tror ikke vi hadde fått starta med det som vi skulle gjøre, ennå.
Hvis ikke jeg hadde klødd meg litt i huet og sagt at dette fikser jeg.

[Steinar Vikholt]
Det ble noen forventninger til at du skulle gjøre noe uten å få noen mennesker eller kompetanseressurser inn som skulle hjelpe deg i det.
Men så var det for å gjøre det beste ut av det.
Så får vi prøve.
Hvordan skal vi undervise at du skal bare måtte hoppe i det?
Jeg tror ikke vi får undervist i det, men det jeg har prøvd å trekke inn, er at av og til vet du ikke helt hvordan du skal løse ting, og du må trene deg til å bli en god problemløser.
Du har noe grunnkompetanse, og noen avgrensninger til hva du kan, men av og til blir du satt i situasjoner der du må prøve å gjøre det beste ut av den situasjonen du står i.

[Kim Haugbjørg]
Absolutt.
Og det å tørre å være kreativ i jobben din ... Jeg veit ikke helt hvordan dere kan undervise det?
Legge inn et emne med kunst, kanskje?
Eller litt musikkdans og drama?

[Steinar Vikholt]
Vi hadde innspill av det til tider også, men studentene skjønner ikke relevansen i det hele tatt.

[Kim Haugbjørg]
Et annet eksempel på det å være kreativ, å bruke ting som er ment en annen til et formål, er kikka på et tvangshøyt tak.
Hvor vi da ... En av grunnene var at det er fare for å skli.
Og løsninga på det er at vi kan blåse i all den tvangen.
Hvis vi bare bruker noen dykkesko.
Sørge for at det er på, så løser vi all tvangen.

[Steinar Vikholt]
Og det er jo det å være kreativ.
Jeg tror av og til, etter hvert som en utdanning går videre og blir mer akademisk og profesjonalisert, så kan man sikkert tolke setninga der på mange forskjellige måter, det jeg sa nå ... Men poenget mitt er etter hvert som en utdanning blir ...
Jeg holdt på å si overprofesjonalisert, det er ikke det jeg mener at den er det nå.
Men man kan nok til tider bli redd for at man glemmer nettopp det du sier om kreativitet.
Det å stole på at man kan finne løsninger selv, istedenfor å tenke at jeg må finne en forskningsbasert metode, noe som andre mennesker har gjort før.
Et system jeg kan anvende, kjøpe en manual, et kartleggingsskjema.
Og det å kunne ta et par skritt tilbake nå og tro at jeg har den grunnleggende kompetansen også til å tenke sjøl.
Og da finne de gode løsningene uten at det står beskrevet i en forskningsartikkel at dykkersko kan være lurt å teste ut i dette tilfellet.

[Kim Haugbjørg]
Ja, og der går vi litt tilbake til poteta.
Vi har såpass mange forskjellige synspunkter, eller det ble feil, men vinkler og faglige perspektiver at vi kan ikke være redde for å bruke spekteret.
Det er mye der inne som er nyttig.
Og det er ikke sikkert at den ene tingen der som var ment i den situasjonen, passer til din situasjon.
Men noe inni der kan brukes til din situasjon.
Og vi blir jo utdannet til å være faglig forsvarlige.
Og det gjelder det praktiske også.
Og det å være kreativt praktisk er ...
Essensielt, vil jeg si.
Jeg vet ikke hvordan dere kan legge mer opp til det?
Sløyd?

[Steinar Vikholt]
Nei, men det handler jo om å trene og kunne gjøre ting praktisk også.
Problemløsning.
Og hva skal vi si, det er mange flokser og ting som ofte står i stillingsannonser.
At det skal være fremoverlent innovativt også.
Men det er jo dette det handler om.
Det å bare tørre å gå inn og se på ting fra et nytt vinkel.
Nå har vi nevnt vernepleieren som en potet et par ganger.
Jeg skrev på sosiale medier for ikke så lenge siden, og det var noen som spurte meg om det her med poteten.
Og så var min tanke om at jeg tror ikke vi er egentlig en potet.
Omtaler vi oss selv som potet, så er poteten egentlig litt sånn smakløs.
Du legger ikke merke til den.
Den kan erstattes med mye annet rart.
Potet er ikke så populært i norsk kosthold lenger.
Men så har jeg tenkt at det har vært mange motargumenter.
Omtaler vi oss selv som poteter, så blir vi også behandla som poteter.
Vi er ikke noe særlig spennende.
Men det du har kommet inn her, er jo det at det er nok ikke helt riktig det heller.
Vi blir sett på som noe i samfunnet og disse systemene som kan mye.
Det er jo store forventninger til oss.
Så jeg husker jeg satt og skribla litt at kanskje vi er litt mer som en søtpotet?
Litt sånn nymotens spennende ting som kommer inn og kan brukes, men ikke alle helt vet hvor den skal brukes.
Og så plutselig dukker den opp i matretter man ikke trodde den skulle høre til.
Jeg vet ikke helt hvor vi ender opp i det her, men det er spennende.
Nå er metaforen om potet.
For jeg hører jo at mange av de tingene du sier om de første erfaringene, det handler jo ikke om i utgangspunktet å bli sett på som en potet som noe kjedelig.
Men at vi har en unik kompetanse.
Hvis du vet om hva en vernepleier kan, så kan du brukes til mye.
Men at det kan være en utfordring når du kommer nyutdanna ut, da.
Det kan det.

[Kim Haugbjørg]
Igjen de forventningene.
Men for å bygge litt på den metaforen som du hadde en tirade om der.
Det er jo ...
Og slå et slag for poteta.
Poteta kan brukes til alt.
Og hvis du krydrer på og tillegger og gir den litt ekstra støtte, da, så blir poteta nydelig.
Og det tror jeg vi ernfleraene er også.

[Steinar Vikholt]
Ja, for da er vi tilbake til det her med utdanninga.
Hva er utdanninga?
Skal ikke kalle det utdanning, enn potetutdanning.
Da tror jeg du får litt annerledes forventning av søkerne.
Men når vi prater om potet, så er det om hver generalist kunne brukes til alt.
Det var nettopp det du nevnte her.
Man kan brukes inn i mye, i hvert fall.
Og så må vi se av og til at dette kan vi ikke brukes til.
Der det er litt urealistiske forventninger til hva vi skal kunne å gjøre.
Men at utdanninga vår er ... Da skal jeg slutte å kalle det en potetutdanning, men også en generalistutdanning.
Det er et poeng her, at når du går gjennom de tre årene, så blir du ikke spesialist i veldig mange ting.
For det er mange ting man skal kunne bitte lite grann om.
Og det er det du rekker i løpet av de tre årene.
Men så er det da kanskje praksis som gjør deg til spesialist, det at du avgrenser feltet du skal jobbe i eller fordyper deg mer i. Hva er dine tanker om det?

[Kim Haugbjørg]
Jeg vil avtrykkelig si at du er inne på noe veldig viktig der.
Og min første veileder ... Fantastisk vernepleier.
Noe av det første han satte meg, var at de to første årene som vernepleier bestemmer litt hvilken type vernepleier du blir.
Og hvordan ...
Skal vi si ... helsesystemet tar tak i det.
Så for min del blir jeg ganske dreven på å balansere mellom helseloven og barnevernsloven pga.
min stilling.
Og så begynner jeg å bli ganske god på å skrive kapittel ni-vedtak.
Og nå begynner det å gå til den prosessen at jeg har blitt forespurt om jeg kan begynne å bli en veileder innenfor de temaene i kommunen.
Fordi jeg har nå holdt på med såpass mye med det.

[Steinar Vikholt]
Og så i praksis kan du gjøre deg til spesialist.
Kanskje vi ikke nevnte det i introen, men du også kanskje spesialiserer deg nå som du tar en master, gjør du ikke det?

[Kim Haugbjørg]
Ja, jeg holder på med forebyggende arbeid med barn og unge, ved siden av en representantstilling som vernepleier.
Og det snevrer jo inn perspektivet mitt ennå mer, men i og med at jeg jobber hos Avlastning Barn og Unge, så vil jo det også være i samspill med erfaringene mine, da.

[Steinar Vikholt]
Du ser at noen mastre er avgrensende og spesialiserende, men noen av dem kan også åpne opp og gjøre deg til å få en bredere forståelse for, gjennom at noen mastre har et stort og bredt teoretisk grunnlag f.eks.
Det var først på master at jeg begynte å lære om de store teoretikerne og fikk enda større samfunnsperspektiver.
Det var interessant hvordan jeg har tatt tilsvarende master i forebyggende arbeid med barn og unge.
Som nå heter master i samfunn og helse, der dette er en av studieretningene.
Da jeg tok den, merka jeg at jeg fikk begge deler.
Jeg avgrensa til barn og unge.
Men det teoretiske grunnlaget var mye bredere og større.
Og vi var tverrfaglige i utdanninga, så jeg ble bredere istedenfor en spesialist.

[Kim Haugbjørg]
Ja, den gjør fortsatt det.
På det emnet jeg holder på med nå, så er det jo store systemer vi leser om.
Mens det neste år, så er det jo da litt snevrere inn på individnivå.
Men hele veien på de, så har vi da de spesielt sosiologiske perspektiver som kommer inn og spiller en stor rolle.

[Steinar Vikholt]
Men da er det interessant å se tilbake på utdanninga vår.
Én ting er viktig, at vi forteller studentene at dette er en mer generaliserende utdanning tidlig i studiet.
Så de vet at de kommer til å lære litt om alt.
Men så vet vi at vi har prøvd de siste årene å tydeliggjøre at selv om utdanninga vår er generalistutdanning, så er det fortsatt mulighet til i løpet av studiet til kanskje å fordype seg bitte lite grann i noen spesielle ting.
Vi har prøvd å ha fokus på at utdanningene våre generelt har litt mer fokus på aktivitetsfag.
De har litt mer fokus på helsefagbiten.
Anatomi og fysiologi, lengre tid i SIM-senter.
Litt sånne typer ting.
Men også det at man kan gjøre noen valg i løpet av studiet.
At du kan velge om du skal være mer i internasjonale perspektiver.
Det å reise ut er et valg man tar som gjør at man fordyper seg i noe tematikk.
Det at man kan ta studentbedrift som matcheloroppgave og som sisteårspraksis, det er også en sånn type fordypning.
Men selv om man tar studentbedrift eller har hermet etter en vanlig bacheloroppgave, så er det også en tematikken man jobber med i studentbedriften eller i bacheloroppgaven.
Den er også en måte å fordype seg på.
Så det er noe man kan gjøre i løpet av studiet.

[Kim Haugbjørg]
Ja, absolutt også.
Som sier at det er generalistutdanning, men vi har muligheten til å fly på oss litt.
Og jeg tror vel det ... Fra mitt ståsted, da, nå snakker jeg gjennom alle tre årene fra studentperspektiv, jeg savna alltid et dypere blikk inn i de tinga vi gikk imellom.
Som var en av grunnene til at jeg valgte å gå videre på master.

[Steinar Vikholt]
Hvis man skulle ha et dypere blikk i alt dette, så er det seks år i utdanning.

[Kim Haugbjørg]
Det tror jeg også.
Og det er ikke mulig å gjennomføre.
Men da er man litt tilbake til setningen jeg elsker.
Man kan ikke vite hva man ikke vet.
For vi får innsyn i så mye.
Og det er åpningen til så mye informasjon.
Så må man bare huke seg på de fagperspektivene vi lærer om, og så bygge videre derfra.
Nå kommer du ganske langt.
Det krever ressurser av individet.
Men jeg vil tørre å påstå at hvis du bare huker tak i de viktige poengene, bygger videre, så kommer du mye bedre rusta ut til yrkeslivet.

[Steinar Vikholt]
Og det syns jeg var helt fantastisk oppsummering av avslutningen fra deg, Kim.
Så med det så skal vi runde av det som jeg faktisk tror kanskje er Sosialpoddens lengste episode noensinne.
Men det var utrolig hyggelig å ha deg på besøk her, Kim.
Tusen takk for at du kom hit.
Lykke til videre i masterstudiet.
Og så skal vi se om vi kanskje klarer å huke deg inn i en ny episode når vi tar fem år som vernepleier.
Fem år, faktisk.

[Kim Haugbjørg]
Ja, jeg kommer gjerne igjen.

[Steinar Vikholt]
Jeg har mye å dele.
Kjempebra.
Tusen takk, Kim.
Greit, ha det bra.

[UNKNOWN_SPEAKER]
Hva betyr det for deg å bli kvinne?