På utveksling i Sør-Afrika: Sosialt arbeid i en annen kultur

Hva skjer når norske vernepleie- og barnevernsstudenter møter Sør-Afrikas utfordringer og kulturelle forskjeller? I denne episoden av Sosialpodden tar Steinar Vikholt og Kristiane Fivelsdal Holdt oss med på innsiden av en unik praksisreise til Sør-Afrika.

Episoden er delt inn i tre deler. Først utforsker Steinar og Kristiane landets komplekse historie og dype sosiale kontraster, preget av arven etter apartheid. Deretter besøker de Eastern Province Child and Youth Care Centre, hvor norske studenter jobber med barn og unge i utfordrende situasjoner. I siste del snakker de med Johannes fra Nelson Mandela University om kulturforskjeller, sikkerhetsutfordringer, og hvordan utvekslingsstudenter tilpasser seg livet i Port Elizabeth.

Enten du vurderer utveksling, er interessert i sosialt arbeid, eller ønsker en dypere forståelse av internasjonalt samarbeid, gir denne episoden innsikt og refleksjoner som strekker seg langt utenfor klasserommene.

Creators & Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

Guest

Kristiane Fivelsdal Holth

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]

[Steinar]
Velkommen til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Og i denne episoden av Sosialpodden er vi ofte i Porsgrunn.
Men denne gangen er vi faktisk helt på andre sida av jordkloden.
Vi er faktisk i Sør-Afrika.
Jeg og kollegaen min Kristiane er på reise som en del av Kulmosa-prosjektet.
Der vi besøker studentene våre som er i internasjonal praksis.
Der vi rett og slett støtter dem opp i deres læringsreise og praksis, men også veldig mye for å lære av studentene.
Hva er det de lærer, og på den måten kan vi tro at vi kan forbedre praksis for andre studenter i fremtiden.
Jeg jobber som internasjonal koordinator på Instituttet for helse- og sosiale velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Og jeg har gleden av å være prosjektleder i det prosjektet som jeg nevnte akkurat nå.
Men med meg har vi kollegaen min Kristiane.
Hei.
Kan du si to ord om hvem du er, kanskje?

[Kristiane]
Det kan jeg.
Kristiane Fivelsdal Holdt heter jeg.
Jeg er også ansatt på USN i Porsgrunn og er lektor i barnevern.

[Steinar]
Det er du.
Og i tillegg ... Ikke i tillegg, men spol litt tilbake fra din bakgrunn.
Du har jobba innenfor barnevernet.
Stemmer.

[Kristiane]
Jeg har jobbet spesifikt på institusjon for ungdom.
Både atferd- og omsorgsinstitusjon.
Så det har jeg da gjort de siste syv årene.
Og begynte her på USN for litt over et år siden.
Først som vitenskapelig assistent, så ble jeg øvingslærer, og nå er jeg lektor.

[Steinar]
Men jeg var litt mer ute etter hva du gjorde i mellomtida, for du tok en master.

[Kristiane]
Ja, det gjorde jeg jo samtidig som jeg jobba på institusjon.
Så jeg har jo hatt flere baller i lufta samtidig.
Men jeg har da tatt en master i samfunn og helse, rus og psykisk helsearbeid.

[Steinar]
Og da valgte du å reise ut.

[Kristiane]
Det gjorde jeg, så jeg var i Los Angeles i 2022 høst.

[Steinar]
Hva var det som gjorde at du hadde lyst til å reise ut når du var masterslutt?

[Kristiane]
Det er jo en ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre, å reise på utveksling.
Og så var jeg vel en av de som angra litt på at jeg ikke reiste ut da jeg tok bachelor.
Og så fikk jeg da muligheten igjen da jeg tok master'n og ...
Jeg hadde lyst til å få noen nye impulser.
Lære noe nytt.
Utvikle meg sjøl, utfordre meg sjøl.
Og Dominguez Hills, som jeg gikk på i ALA, syns at de hadde en del spennende fag som jeg hadde lyst til å ta.
Blant annet så tok jeg kritisk raseteori.
Og avansert forskning og generelt sosialt arbeid i ulike 'communities'.
Nå datt det norske ordet litt ut for meg, men sånn er det når vi er på tur og snakker engelsk.

[Steinar]
Men hvis vi da nevner det ... For det her med kritisk raseteori, critical race theory, det er jo en ting som spesielt ... Vet du om Inger Sills er et fag eller en teori som jeg fokuserer veldig mye på?
Og det skal jeg prøve å legge igjen en lenke i beskrivelsen her også.
For jeg reiste jo til Los Angeles og intervjua en av de andre studentene.
Så en amerikansk student som også hadde tatt masteren sin nettopp i kritisk raseteori.
Der vi prater litt mer om hva som er kritisk raseteori.
Men vi har vært her i to dager bare.
Men vi har allerede diskutert mye som handler om kritisk raseteori.
I hva vi har sett.
Når vi bare har prøvd å bli litt kjent på landet her og der vi er.
Vi er i ... Nå klarte jeg ikke å si det!
Gqeberha.
Det er byen som tidligere er kjent som Port Elizabeth i Sør-Afrika.
Det er en havneby på rundt én million innbyggere.
Det er rimelig fint, men selv om det skal være fint og trygt her, så er det jo ikke trygt her.
Det er det ikke, i hvert fall ikke hva vi blir fortalt.
Går du ute, så bør du gå ...
... to stykker sammen, selv i dette området.
Og absolutt ikke gå ut alene, eller gå ut i det hele tatt, egentlig, etter at mørkets frembrudd har kommet.
Det gjør noe med deg.
Og det tror jeg også, når jeg har hatt studenter som har hatt praksis her i siste fire, fem, kanskje seks år.
Og de sier at det her er en ting som gjør noe med dem.
Det å ikke ha friheten lenger.
At så fort sola går ned, så lever du innafor ... Nå kikker jeg rundt meg nå.
Jeg vil ikke si vegger engang, jeg vil si gjerder og murer.
For det er faktisk det det er.
Nå sitter vi her på et lite hotell, kan du si.
Og det er jo høye murer rundt oss, som er sånn to og en halv meter høye med elektrisk gjerde på toppen.
Og piggtråd.
Og det er helt vanlig her.
Og det gjør noe med det.
Hva har du tenkt på det, Kristiane?

[Kristiane]
For meg så blir det litt sånn kanskje manglende fellesskapsfølelse.
Og litt som vi kanskje snakka om i går også, det at man tenker at man skal skape en sånn trygghet, da, så vi setter opp masse gjerder, og så ender man egentlig opp med å stenge andre folk ute.
Og da tror jeg man mister noe veldig viktig i form av fellesskap og menneskelige interaksjoner.

[Steinar]
Ja, for dette er de tingene vi har merka veldig mye på kroppen.
Jeg kan ikke min Sør-Afrika-historie veldig godt, men det er ting jeg har hørt om.
Universitetet vi samarbeider med, er Nelson Mandela University.
Så Nelson Mandela, apartheid ... Alt av begreper har jeg hørt tidligere.
Det er ting jeg hørte om.
Apartheid.
Det var liksom en lov eller politisk ideologi som segregerte samfunnet mellom de fire grupperingene som var her.
Apartheidpartiet, nasjonalistene, når de kom til makta, så innførte de en del lover som lagde store skiller, forskjellige rettigheter til de forskjellige etniske grupperingene som fantes i landet.
Så da endte det med de med europeisk etterkomst som bodde her.
Sørafrikanere.
Men med den bakgrunnen.
De var jo minoriteten.
Men satt på de store verdiene og satt i de mektige posisjonene.
Sånn at de kunne regjere og bestemme over det som da er majoriteten i landet her.
Som de kalte på den tiden, da.
Den svarte bantuttalende populasjonen.
Som på den tida da Under Apartheid faktisk ikke hadde stats... Nei, borgerrettigheter engang.
De var ansett som gjestearbeidere til de store firmaene eller plantasjene.
Og så hadde vi en blandingsgruppe med de fargede, med indisk etterkomst også.
Den indiske delen, populasjonen var rimelig stor, som kom fra India på 1800-1900-tallet.
Det er jo en ideologi som jeg har hørt mye om.
Jeg har hørt om noen av de opptøyene som har vært i Johannesburg på slutten av 80-tallet.
Studentopprør ... Nei, 1976, tror jeg det var.
Så det husker ikke jeg.
Så gammel er jeg ikke.

[Kristiane]
Jeg levde ikke da, så.

[Steinar]
Men opptøyer der studenter og elever gikk i demonstrasjoner.
Og det endte opp med mange hundre som ble drept.
Fordi de protesterte mot at de ikke fikk prate sitt eget språk, språket som heter Kåsa.
Og Kaasa-språket er jo det som har disse markante klikkelydene i seg.
Så både KBK og Kaasa, når du sier de ordene på Kaasa, så er jo det med de klikkelydene som vi hører at folk også prater rundt i ringen.

[Kristiane]
Og der snakka vi jo med en sjåfør her i går.
Og han fortalte jo litt om det, var det på begynnelsen av 50-tallet?
Hvor han hadde venner som var av en annen hudfarge.
Han snakka språket, og så kom myndighetene en dag og sa at nei, nå får dere ikke lov til å snakke ned mer.

[Steinar]
Han sa jo at da han var liten og var barn, så kunne han prate kåsa.
Men nå siden han da vokste videre oppover, og det var et forbudt språk, så mista han også evnen til å prate det.
Og han er jo hvit.
Han hadde prata om at han hadde jo ... Sin familiegenerasjon kom jo til Sør-Afrika på 1800-tallet.
Og rett og slett ... Han tror jeg identifiserte seg veldig som sørafrikaner.
Selv igjen, om han er hvit i hudfargen.
Så mye her handler jo også om identitet.
Språk.
Men det jeg egentlig skulle fram til, er det vi har sett på ...
Det ble liksom opphørt, det, i 1994.
Nelson Mandela kom til makta.
Og mye politisk har skjedd siden den tid, apartheidlovgivninga forsvant.
Men det er ikke vanskelig å se at det her så mange år etterpå ... Skal jeg prøve litt hoderegning her, men det er jo 20 år siden han kom til makta.

[Kristiane]
Nei, beklager.

[Steinar]
30.

[Kristiane]
Jeg prøvde meg på 30 der.
Jeg tenker at jeg er yngre enn det jeg er, men det er faktisk 30 år siden.

[Steinar]
Og man ser jo det hele tida fremdeles.
Vi har prata med sjåføren vi hadde på en sånn guidet tur.
Men også andre som forteller at selv om de reglene forsvant, så sitter jo fortsatt de i folket.
Han ene vi prata med, han mener det er nesten like mye rasisme fremdeles.
Det er bare det at det er skjult.
Man henger fremdeles innafor sin egen etnisitet eller hudfarge.
Og innafor den gruppa sine rammer, så så er det, hevder han, like mye rasisme som er der.
Men det er ikke uttalt.
Det er ikke synlig i den forstand at man synlig segregerer eller eller osv., men at det rett og slett på grunn av ...
... de store lovgivningene som gjorde at den hvite gruppa kunne komme til så mye makt, så så er det rikdommen, og fordelene ligger fremdeles i de familiene, og det går i arv.

[Kristiane]
Og det er vel en av de tingene vi har observert kanskje mest da i løpet av litt over det døgnet vi har vært der nå.
At det er veldig ... Folk holder seg til sine egne grupper, og så er det ikke veldig mye blanding da innenfor de.

[Steinar]
Dette er bare 48 timers organisasjoner.
Men det slo meg veldig når jeg har reist en del i forskjellige land, bl.a.
til Los Angeles, som er et mangfold av etnisiteter og opphav.
Men jeg tror jeg aldri har sett ... Hvis du bare sier når vi har spist middag på restauranter hver gang vi er der.
Så er det grupperinger rundt bordene.
Hvem går og spiser middag sammen?
Det er samme hudfarger.
Men så la jeg merke til, og beit meg skikkelig merke til, i går da vi dro litt lenger vekk og skulle spise på noen restauranter, så var det to forskjellige restauranter som lå nesten rett ved siden av hverandre.
Vi var den eneste hvite som var i den restauranten.
Men det var så fullt at det var ikke noe plass å sitte der.
Så vi gikk videre til naborestauranten.
Litt mer fancy.
Litt høyere prisnivå enn jeg så på menyen.
Men da vi kom inn der, så var det 80-90 % hvite.
Og det var så markant.
Stor forskjell.
Og det er jo bare veldig, veldig spesielt i et land der ... Der den hvite ikke er majoriteten i det hele tatt.
Men han ene vi prata med, sa en veldig interessant ting også.
Nå tar vi utgangspunkt i én persons uttalelse.
Men det at det var likså greit å ikke tenke så mye på det i hverdagen.
For hvis ikke, så var det bare urettferdig hele tiden.
Og det føltes nesten som ... Jeg syns jeg hørte litt sånn oppgitthet.
Eller bare ... Ja, nei, bare la det være litt sånn.
Var det ... Ja.
Det hørtes bare så litt rart ut også, men samtidig noe som jeg kan forstå.
At hvis urettferdigheten er så stor, så kan det hende at man bare finner bedre livskvalitet av å ikke kjempe.
Samtidig så kjenner jo at det som sosialarbeider selv, så er det her noe selvfølgelig man måtte kjempe for.

[Kristiane]
Det er jo vanskelig for kanskje én person eller få personer å stå opp mot de maktstrukturene også, da.
Og derfor tenker jeg jo at det er kjempeviktig at vi har sosialarbeidere som jobber for å utjevne disse forskjellene.
Litt alla det Critical Race Theory også trekker på, da.
For vi skal jo være forkjemperne til de som kanskje ikke har den sterkeste stemmen, da.

[Steinar]
Da blir det spennende å høre hvordan praksisplassen deres er.
Det er det neste vi skal gjøre.
Vi skal besøke praksisen.
Og så skal vi høre litt fra veilederen til studentene våre.
Om hvordan det er å ha praksis her, hva praksisen handler om og hva studentene lærer der.
Nå er jeg ute og besøker Eastern Province Child and Youth Care Centre.
Og vi er her for å besøke studentene våre.
Studentene har midtermets evaluering.
Så vi som lærere kommer ned hit, snakker med dem, og ser om de er på vei til å nå utfallet av internasjonal praksis.
Men jeg er så glad for å bli invitert til kontoret i Eastern Province Child and Youth Care Centre.
Vil du presentere deg selv?

[Lauren]
Jeg heter Lauren Willerfeet og er programleder ved Eastern Province Child and Youth Care Centre.

[Steinar]
Du har mye erfaring med at norske studenter fra USN kommer hit.

[Lauren]
Ja, vi har hatt studenter de siste tre-fire årene.
Og så langt har det vært veldig gode erfaringer med studentene.
Jeg har vært programleder i to og et halvt til tre år.
Så det har vært min erfaring å lede studentene de siste fire årene.

[Steinar]
Så det er du som leder dem, som hjelper dem hver dag?

[Lauren]
Ja, jeg leder dem.
Jeg er ikke den de kommer til hvis de har spørsmål.
Og jeg har prøvd å veilede dem gjennom denne prosessen.

[Steinar]
Vi snakket om barne- og ungdomshjelpssenteret i Østern Provins.
Hva er dette stedet?

[Lauren]
Særlig et barne- og ungdomssenter for barn som er forsømt, misbrukt, foreldreløse ... Barn som ikke kan bo hjemme hos familien og har blitt fjernet fra hjemmet.
Og trenger plassering.
Så vi er registrert for 78 barn, og de er mellom aldrene ...
Ja.
Vi prøver å se ut av vinduet for å finne ut hvor vi er.
Jeg glemte å se på kartet.
Vi er i Port Elizabeth.
Ja.

[Steinar]
Dette området heter Glenn Denningvale.
Men vi har vært her i over hundre år.

[Lauren]
Ja.
Så vi er en av de eldste barne- og ungdomsgjestene her.

[Steinar]
Hva tror du du har erfaring med norske studenter som kommer hit?
Hva tror du studentene virkelig tar med hjem etter å ha vært her?
Hva er det viktigste de lærer av å være her?

[Lauren]
Jeg tror de har mye eksplosjon.
De eksploserte først og fremst en annen kultur.
Men jeg tror de også ble eksplosert på en annen måte.
Sosialarbeidstjenestene vi tilbyr, gir innsikt i hvordan et barne- og ungdomssenter driver, og hva slags programmer vi tilbyr barna.
Så jeg tror det er ganske bra å lære når de kommer hit.
Og de får eksponere seg for barna som er her.
De får danne forhold til barna som er her, de får ha timer med barna.
Og de får se hvordan dagen deres er mens de er her.
Hva tror du er de største kultursjokkene norske studenter får oppleve når de kommer hit?
Det er vanskelig å si.
Alt er først et kultursjokk når de kommer til Sør-Afrika.
Men jeg vil si at de blir vant til det over tid.
De blir vant til plasseringen.
Ja, det er nok annerledes enn alt annet de har opplevd i Norge.
Men jeg tror de til slutt blir bekvemme med plasseringen.
Men det er i begynnelsen et kultursjokk.

[Steinar]
Og et av de største kultursjokkene er ikke friheten til å gå rundt, for eksempel.
Det er mye sikkerhet her.
Man må bare gå gjennom porter.

[Lauren]
Ja.
Vi er ikke et sikkerhetssenter i den forstand.
Men vi har høye murer og elektriske gjerder.
Men det er bare sikkerhetstiltakene vi må holde barna trygge i vår plassering også.

[Steinar]
Takk for at jeg fikk komme hit.
Jeg håper mange norske studenter vil komme hit.
Jeg håper det, og vi er alltid villige til å ha studenter med oss.

[Lauren]
Forhåpentligvis kan vi fortsette forholdet videre.
Takk.

[Steinar]
Nå er jeg her ved Universitetet i Nelson-Mandela og sitter sammen med Johan.
Det stemmer.
Og ditt fulle navn, for jeg roter alltid opp navn.

[Johannes]
Mitt fulle navn er Johannes von Rensburg.
Hvis alle bare ringer meg Johannes, er det lettere å ha en spiller.

[Steinar]
Og jeg tror alle mine norske studenter vet hvem du er etter å ha vært her.

[Johannes]
De fleste vet nok hvem jeg er.
Alle studentene får mitt personlige nummer.
Så hvis det er problemer, er de alltid velkomne til å kontakte meg.

[Steinar]
Og du jobber for det internasjonale kontoret?
Ja, jeg jobber for det internasjonale kontoret.

[Johannes]
Tittelen er litt vanskelig, men jeg skal gå inn ved mobilitetskoordinatoren.
Jeg håndterer alle studiestudenter og utvekslingsstudenter som kommer inn.
Alle kortprogramstudentene.
Jeg håndterer community service learning.
For det meste er det jeg og doktor Natalie Mansfeldt som jobber sammen.
Men når det gjelder det, får du mange studenter?
Studentene våre har ikke råd til å reise videre.
Så vi må ha nok budsjett til å støtte studentene våre til å sende dem utenlands.

[Steinar]
Hvor mange studenter får du omtrent hvert år?

[Johannes]
Det har gått ned siden covid.
Vi har 500 studiestudenter i utlandet i året.
Vi har nå bare over 100, men vi øker.
Så i år ser vi kanskje litt mer.
Våre gradsøkende studenter er det andre tilfellet.
Jeg tror omtrent 5 % av studentbefolkningen er internasjonale studenter.

[Steinar]
Jeg tror det er et anstendig tall.

[Johannes]
Det var omtrent 10 % før, men tallene har falt.
Men de gradsøkende studentene er for det meste fra Zambabwe.
Så vi har en stor mengde zambabwiske studenter som studerer i Sør-Afrika.

[Steinar]
Får du mange studenter fra Europa, fra nordiske land?

[Johannes]
Vi får ganske mange utenlands, ikke så mange som søker grader, men utenlands, hvor jeg er.
En av de største juridene er faktisk tysk.
Og den andre er fransk.
Hva slags grader eller fag studerer du?

[Steinar]
Det er en blandet bag.

[Johannes]
De fleste fra Tyskland er forretningsorientert.
Og fra Frankrike er det mer informatisk orientert.

[Steinar]
Du skriver inn mange papirer for å forberede studentene på å komme hit.
Papirarbeid, å hjelpe dem med reiseinformasjon, kanskje?

[Johannes]
Ja, vi sender ut postmenn for å hjelpe dem på den siden.
Og så vet vi at alle studentene har alle papirene.
Vi sender en e-post til ambassaden eller konsulatene i de ulike landene.
Særlig hvis vi vet at studentene søker til den eller den konsulaten.
Da kontakter vi vanligvis konsulaten og sier at vi har godtatt disse studentene.
...
Og i noen tyske land er det stor baklås for å hjelpe studenter så de får visum tidløst.
Så de ikke må utsette seg før de kommer.
Særlig med ombestillingsfly.
Det er ikke billig.

[Steinar]
Derfor sier jeg til studentene mine at de alltid kan bestille tidlig, men at de kan forandre noen dager.
Når det f.eks.
kommer norske studenter hit, hvordan er det med husholdning og transport?
Transport er viktig pga.
sikkerhetsrettigheter.
Hvordan er alt dette ordnet?
Kan du si noe om det?

[Johannes]
Det er et tannplagg.
Det kommer an på hvordan studentene kommer.
Om det er utenlandsstudier eller kortprogramorientert.
Men øvelsesoppgaver?
Det er mer et besøk på siden, hvor vi faktisk ...

[Steinar]
Og når det gjelder boliger, er det litt vanskelig for studenter.
For de er her bare i tre måneder.
Så studentboliger er vanligvis fulle?
Ja, studentboliger feller vanligvis.

[Johannes]
Ja.
Studentboliger beskyldes også for semestertall.
Så vi kan ikke bruke studentboliger for de studentene, særlig om de kommer midt i semesteret.
For rommene de ville fått, hadde allerede blitt bestilt.
Og studentboliger vil ha fulltidsbetaling.

[Steinar]
Selvfølgelig.

[Johannes]
Det er det samme her.
For studentenes kostnader.
I stedet for å holde et rom tomt halvveis.
I tre måneder, for å legge til studenter i tre måneder til.
For de mister leiepengene for de tre månedene.
Så vi får andre boliger utenfor stedet, som kan bo hos studenter i den kortere perioden.
Etter at studentene kommer hit, møter du dem, tar dem med på ulike steder.
Hva er ditt program når de kommer?
Vanligvis møtte jeg dem på flyplassen.
Eller jeg eller kollegene mine.
Men for det meste møtte jeg dem på flyplassen.
Så kjørte vi dem til innkvarteringen.
Og vi begynte også å handle.
For handleoppholdet er ...
Veldig annerledes enn det de opplevde i Norge.
Jeg guidet dem gjennom shoppingen og fortalte dem hva de skulle gjøre med visse ting.
Visse ting må man legge i sekker, veie og så betale for dem.

[Steinar]
Det handler om små, praktiske ting.
Ja, det er fint.

[Johannes]
Og etter det, med orientasjonen ... Jeg vet ikke om jeg bør si det, for jeg liker å holde det som en overraskelse.
De siste styrkene som kom hit, spurte meg om spilloppdrag.
Spillekøyringer.
Som du kaller safari?
Ja, jeg skjønner.
Vi kaller det spillekøyringer.
Jeg vet at du spurte om det, og jeg fortalte mer om det.
Men helt til slutt var det fordi vi hadde en plan for dem.
Jeg ville ikke røpe for mye, men i podkasten har jeg gitt det bort.
Så vi organiserer også spillekøyringer for studentene.
Forhåpentligvis er været fint.
De siste par ukene har vi ikke hatt det beste været, men vanligvis har vi solskinnende vær.
De sier vi har 300 dager med sol i året.

[Steinar]
Du viste dem rundt på campus.
Ja.
Og vi er i et naturreservat.

[Johannes]
Absolutt.
Og mange studenter sier at det er sebraer her.

[Steinar]
Og de blir overrasket når de ser dem.
Vi tar vanligvis en halvtime i reservatet.

[Johannes]
Ser vi en zebra, så iblant en time til en halvtime.
Vi bruker mer tid på å se på den, og vi kan komme ganske nær dem.

[Steinar]
Campusområdet er enormt og et trygt område sammenlignet med utsiden av campus.
Det er sant, men også fordømt.
Så lenge du følger retningslinjene, vil studentene klare seg og være bevisst på omgivelsene.

[Johannes]
Ikke se ut som en turist.
Men det kan gjelde hvor som helst.
Så lenge du ser selvsikker ut og vet hvor du skal, går det bra.
Du har jobbet her i 13 år, tror jeg?
Ja, 12-13 år.

[Steinar]
Hva er hovedsaken med studenter ... Etter å ha vært her en viss periode, hva tar de med hjem?

[Johannes]
Det er et vanskelig spørsmål.
Det er også kulturelle aspekter.
Særlig studentene som tar utdanningskurs.
De går inn i fellesskapet, og de gjør det frivillig.
Så de studentene får et bedre perspektiv på Sør-Afrika som helhet, istedenfor å bo i det trygge lille Sommerstrand-hjørnet av verden.
Hvor det er trygt og alt ser fint ut.
De får gå inn i lokalmiljøet og se den mer kjempende delen av Sør-Afrika.
Og ser utfordringer folk står overfor daglig.
Det åpner øynene og gir dem bedre perspektiv og forståelse for kompleksiteten i Sør-Afrika.
Og det er så mye mer enn bare det, over hele det ulike landskapet.

[Steinar]
Etter noen dager med deg sa du at det er veldig komplekst.
Mye her er veldig komplekst.
Når jeg snakker om hvordan det er i Krimer, er det komplekst.
Hvordan det er å dele mellom folk, er veldig komplekst.
Jeg har bare vært her en uke, og jeg begynner å se litt av denne kompleksiteten.
Men det er ekstremt komplekst og spennende å lære mer om.

[Johannes]
Og det er det beste.
Hvis studentene er åpne for å lære, blir de mye bedre.
Enn om de kommer med tanken om å ordne Sør-Afrika.
Med læringsoppfatninger kommer man mye mer ut av programmene.

[Steinar]
Ja, og også være åpenhjertig og stille spørsmål på en åpenhjertig måte.
Og til slutt, jeg tror det også er ulike kulturer når det gjelder ... Ja, jeg vet at noen av studentene reagerer på det vi kaller afrikantid.

[Johannes]
Er det sånn her nede?
Jeg sender dem et bord som forklarer hvordan vi jobber i tidssonen.
Den afrikanske tiden, som du kaller den.
Nåtiden, nåtiden, nettopp nåtiden.
Så hvis vi sier at vi skal gjøre noe nå, så trenger du ikke å minne oss på det hver tre måneder.

[Steinar]
Tusen takk for praten.
Det har vært kunnskapsriktig.
Og jeg gleder meg til resten av oss blir her.
I den neste episoden skal vi se nærmere på en gruppe studenter.
Ferdig utdannede sykepleiere.
Men som en del av masterutdanninga si har de praksis her i Port Elizabeth.
Ønsker du å vite noe mer om utveksling på USN?
Sjekk ut nettsidene til usn.no, og trykk deg inn på utveksling.
Velg den utdanninga du tar, og da vil du få se de forskjellige alternativene du har.