Etter en slik lang reise fra Bergens opprinnelse og frem til i dag- hva kan vi sitte igjen med? Hans Jacob svarer på spørsmål.
Podcastserien BYPLANER i Bergen tar for seg utviklingen av Bergen by fra begynnelsen og helt frem til i dag. Vi skal gjennom oppturer og nedturer, mangfoldige branner og krig. Vi følger byens utvikling i lys av samfunnsutviklingen. Hva er årsaken til at Bergen er som den er i dag? Hvorfor er vi bergensere så patriotiske? Til å lede oss gjennom denne historiske reisen og kanskje forstå byen vår enda bedre, har vi med oss Hans Jacob Roald, dosent emeritus ved Høgskulen på Vestlandet og forfatter av boken Byplanen- en historie om utviklingen av Bergen by.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Du hører nå en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
I forrige episode serverte jeg en god del hurra.
Ja, vi var jo kjempeoptimistiske.
Så når du nå slipper meg løs, så tillater vi å være litt mer kritiske, da.
Ja, flott.
Det var meningen, håper jeg å si.
Ja, og da kan det hende det er uberettiget kritisk.
Men det får tida vise.
Men nå blir det litt sånn personlig synsing fra min side da.
Hei, og velkommen til podkastserien 'Byplaner i Bergen'.
En historisk podkast om utviklingen av Bergen by.
For å ha tatt oss med på denne reisen, så har jeg hatt med meg ekspert på temaet.
Hans Jakob Roald.
Hans Jakob er forfatter av boken 'Byplanen i Bergen' og dosant emeritus i byplanlegging ved Fakultet for ingeniør og naturvitenskap ved Høgskolen på Vestlandet.
Halla, Jonas Jakob!
Halla, Janne Sofie!
Nå har vi altså pratet oss igjennom åtte episoder, og forrige gang så klarte jeg å trygle meg til en liten bonusepisode, som er denne her i dag.
Fordi at jeg sitter igjen med en del spørsmål, og så har jeg òg sånn ... Nå har du hatt historiehatten på hele veien.
Alt har vært veldig sånn kildereferert og skikkelig, og ...
Du sitter på mye erfaring og tanker som jeg likevel har lyst til å spørre om der du svarer litt sånn ... Med den hatten du ønsker å ha på.
Er det greit?
Det er helt greit.
Veldig bra.
Vi bare giver løs, vi.
Nå er jeg spent.
Ja, nå er du spent.
Veldig bra.
Først så var jeg litt interessert i ... Hvis du skal summere opp, hva er det viktigste du vil at vi og de som har hørt på, skal sitte igjen med etter denne lange fortellingen og historien?
Hva er de viktigste funnene?
Da har jeg lyst til å gå tilbake til da boka ble lansert.
Fordi en av flere hjelpere som var med og ga meg råd underveis ... En av dem var professor Tore Grønli ved Universitetet i Bergen.
Professor i historie.
Og han kommenterte akkurat det du sa, da hun spurte om hva det viktigste funnet er.
Og det han sa, det var at det jeg løfta frem som etter Handels mening ikke har vært løfta frem tydelig nok tidligere, det var den store utredninga.
Altså det at planlegging er komplisert, og det er tidkrevende, og så kommer det enkelte øyeblikk ...
Som er så krevende at det roper på en stor utredning.
Og den kommer!
Det var sånne store utredninger jeg omtaler i boka da.
Og som på en måte ligger der, som sånne kunnskapsbanker.
Og får innflytelse på kommende prosjekt over veldig lang tid.
Og to sånne som jeg kan nevne, det var jo dette med Havneplan for Bergen i 1903.
Og det er vi snakka om element fra den som er nettopp realisert, sånn som småpudden.
Men hele tankegangen bak den med analyse før plan og sånt, det var nytt på den tida.
Og lærerikt for byen akkurat da.
Og da med dette med generalplan for bergenshalvøyene og Askøy, som ble laga mellom 1947 og 1957 ... Den oppdro en hel generasjon med byplanleggere i Bergen.
Så selv om det ikke ble som umiddelbart resultat, så var det veldig mange som var med på den.
Så det er én ting ... Og en annen ting som er sånn hoved... Det er det at ... Jeg har hele tiden nevnt dette med impulser utenfra.
Ja.
Vi har alltid reist litt.
Vi har alltid reist litt.
Og Bergen er jo en veldig selvopptatt by, da.
Vi er enige om det, sant?
På godt og vondt.
Men det at vi er en del av en større verden, og endringene ute i verden, er det som slår inn over byens bredder.
Og det er folk som drar ut.
Og hente nye ideer, nye kunnskap, og bringe det tilbake til byen.
Være seg fra Tyskland, fra Danmark, fra England, fra USA.
Og så tar det ofte 20 år før disse ideene er blitt modna og gir utslag hjemme hos oss, da.
Og det at det tar så lang tid ...
Det er jo en ... Det kan være en fordel, det.
Det at bergenserne ofte er litt sånn skeptiske til ideer utenfra.
For da tar det den modningstida det skal ha.
Og så er det én ting til som Tore Grønli ikke sa.
Det som er litt sånn kjepphest hos meg.
Det er dette å bekjempe etter påklokskap.
Det hører vi om stadig vekk, at folk sier at 'nå skal vi gjøre det sånn og sånn'.
Og de som planla og levde før oss, de forsto ingenting.
Sånn ... 'Det er vi som forstår, det er vi som kan.'
En litt sånn bråkjekk holdning på vegne av seg sjøl og samtida.
Men hele den reisa vi har vært gjennom nå, den syns jeg viser det at hver generasjon gjør så godt de kan.
Og folk var ikke dummere før.
På ingen måte.
Det føler jeg er virkelig.
Så jeg syns at istedenfor å snakke ned fortida og fortidens aktører, så bør vi snakke det opp og lære av deg.
Og en plan som jeg har nevnt ofte, det er jo denne planen etter brannen i ...
1916 for Sentrumstjerna.
Som er sin ... Sier igjen ... Norges beste byplan!
Og den var basert på et klassisk dannelsesideal.
Ikke bare klassisk arkitektur, men klassisk dannelsesideal.
Og det skal jeg komme tilbake til mot slutten.
Ok.
Spennende, spennende.
Men ja, jeg har litt spørsmål.
Så nå fyrer jeg løs, og så får du dodge de du vil, og så tar du de du vil!
Men jeg begynner med siste episoden vår, som hadde tittel 'Bærekraft'.
Og da snakket vi jo om ett case spesielt.
Vi snakket mye om Damsgårdssundet og området rundt.
Når jeg går rundt i det området, det er masse som er flott der, men i mitt hode så burde hele den planen vært speilvendt.
Man burde hatt boligområder på solsiden der.
En utvidelse av Møhlenpris.
Som jeg påstår er blant Bergen sentrums beste nabolag.
Mest attraktive nabolag.
Men også burde man hatt kontorer på skyggesiden.
Bare en tanke ... Jeg vil bare spørre deg, er du enig ... Og ikke minst så fikk vi høre litt om prosessen forrige gang.
Skyldes det bare timing av ulike ...?
Hvorfor ble det som det ble der?
Ja, jeg håper du hadde lært det, Anne Sofie.
Det heter ikke 'bare timing'.
Nei, det er aldri bare.
Det er aldri bare.
Og jeg skal ikke sånn ...
Si om jeg er enig eller uenig, men jeg forstår hva du mener.
Og det er veldig mange som er enig med deg.
Men det som jeg prøver å forklare, er hvorfor det er blitt sånn du er blitt.
Og det var jo som sagt det at da opplevde en, ikke bare i Bergen, men også i de fleste europeiske havnebyer, en stor krise.
Altså, en mista skipsverftene sine.
Og det sto i fare for stor arbeidsledighet.
Og da var jo det med arbeidsplasser ... Altså erstatte tapte arbeidsplasser, det var jobb nummer én.
Utfordring.
Nummer én.
Og da var det å finne ... Skulle en da gi avkall på de næringa som var næringsareal, til f.eks.
bolig?
Eller skulle en tviholde på dem og vente og se hva type næring er det som vil komme?
Og da valgte Bergen det siste alternativet.
Å prøve å erstatte gamle næringer med nye.
Men når det er sagt, så gjorde vi i Bergen kommune et fremstøt mot Næringsdepartementet.
For da var du i Bergen kommune?
Da var jeg i Bergen kommune, ja.
Og da hadde vi jo den vellykka prosessen med den planmessige bolig- og miljøfornyelsen.
Og da hadde vi redskap til å gå inn i eksisterende eiendomsstrukturer og endre dem.
Vi hadde både økonomi og jus til å kunne gjøre det.
Ja, under byfornyelsen.
Under byfornyelsen, ja.
Og da hadde vi akkurat også laga en havneplan.
Og den viste at hele arealet rundt langs sjøfronten besto av ...
Mange ganske små eiendommer og trange eiendommer lite egnet for fremtidig næringsaktivitet.
De var gått ut på dato, det så du også.
Det var en del tomme lager, lokale og nedslitte bygninger og sånn.
Og da tenkte vi at da kunne vi hatt en tilsvarende næringsfornyelsesplan.
Ja, hvis staten ville gå inn og fornye næringsarealer i sentrum, så kunne vi slått sammen mange små eiendomsenheter og gjøre dem til større og mer operative enheter, uten å vite hva de skulle brukes til.
Men gjøre dem mer attraktive.
Mens Næringsdepartementet forsto ikke hva vi snakka om.
Rett og slett.
Så vi talte for døra over.
Og de hadde ikke hørt om den planmessige bolig- og miljøfornyelsen.
Nokså lovlig, da.
Departementene snakka ikke med hverandre.
Så det ble ikke noe av.
Men hvis vi hadde fått interesse for det, da, så kunne vi foretatt en sånn rokering som du snakka om.
Der man kunne flytte litt på større brikker, kanskje.
Så tanken var ikke fremmed, for å si det på den måten.
Nei, jeg skjønner.
Men det lot seg altså ikke gjøre, så timing var nå i hvert fall en viktig del av det.
Men ikke bare.
Men så snakker vi litt om ... Vi har jo vært inne på i flere episoder å snakke om at det er trangt i byen.
Noe som førte til denne kommunesammenslåingen i 1972.
Og da sier du at når det er trangt, så blir også konfliktnivået stort.
Da trekker jeg en parallell mellom tiden før kommunesammenslåingen og i dag.
For i dag har vi jo også utfordringer med trang by.
Pga.
disse nasjonale strategiene og kommunens strategi om fortetting.
Der all utbygging egentlig skal skje i trange omgivelser.
Så jeg ville spørre ... Syns du at vi kan trekke en parallell her, det er nå én ting.
Og er konfliktnivået høyt i dag, syns du?
I forrige episode serverte jeg en god del hurra.
Ja, vi var jo kjempeoptimistiske.
Så når du nå slipper meg løs, så tillater vi å være litt mer kritiske, da.
Ja, flott.
Det var meningen, håper jeg å si.
Og da ...
Kan det hende det at det er uberettiga kritisk ... Men det får tida vise.
Men nå bare sier jeg litt sånn ... Blir det litt sånn personlig synsing fra min side da?
Supert.
For det første, spør om konflikt ... En skal ikke være redd for konflikt i utgangspunktet.
Et av de hurra vi tok sist, var knytta til fornyelsen av de offentlige rommene i sentrum.
Og det jeg glemte å si, det var jo konflikter foran og bak.
Det var veldig høyt konfliktnivå.
Men konfliktnivået var konstruktivt.
Det blir jo litt konflikt før man finner felles løsning.
Spesielt på Torgallmenning ble konfliktnivået så høyt at rådmannen tilsidesatte det sine nærmere to kommunaldirektører som hadde med den planen å gjøre.
Og det var Anders Kvam og jeg som fikk i oppdrag å lose planen.
I land, da, til slutt.
Og da huska jeg at Fagereng, som rådmannen het da ...
Han sa av det han hadde skrevet i boka, at når denne planen er løst, så kommer det byen kommer til å savne, det er jo konflikter.
For byen elsker sånne bykamper.
Så det er ikke farlig med konflikter.
Hvis de bare monteres på en god måte.
Og det er jo et åpent spørsmål om denne fortettingsstrategien som nå er lansert, om han er for radikal.
Det er et åpent spørsmål.
Men han er så ny at det er vanskelig å si.
Men jeg legger jo merke til at det er aktører som har vært med og på en måte rigga han, da.
Begynner å se med litt kritiske blikk på resultater.
Og vi leser jo også i avisene om folk som blir utsatt for denne fortettinga.
Men jeg tror det at hvis jeg kan ... Jeg har jo jobba andreplasser.
Jeg har jo jobba med en tilsvarende strategi for Oslo kommune.
Og da har en ...
En skilt mellom det du kan kalle for utviklingsområde og konsolideringsområde.
Og konsolidering, da bevarer de litt som de er?
Litt som det er, men likevel lov til å forandre og fortette.
Men innenfor begrensa omfang.
Men i utviklingsområdet sier du entydig velkommen.
Ja.
Invester her.
Det er her vi skal fortette.
Så det er på kommuneplankartet de er veldig tydelige.
Så de har gjort en sortering av behovet der?
De har gjort en sortering i utgangspunktet.
Men i Bergen så har du dette byfortettingsformålet som ligger over store deler av byen.
Og samtidig så har du da hensynssone bevaring oppå.
Å ja, så her ligger de oppå hverandre, ja.
Ja.
Jeg stiller spørsmålstegn ved om det ikke på en måte ... Kommuneplanen i større grad burde foretatt en sånn sortering, da.
Før planen ble vedtatt.
Istedenfor da å overlate ei interessekonflikt.
Ja, for det blir jo fort det, da.
Det blir lagt til rette for interessekonflikt.
Og en annen ting jeg har lyst til å si der, er at den erfaringa vi hadde fra 70- og 80-tallet med den planmessige bolig- og miljøfornyelsen ...
De tok jo en område for område.
En begynte med fjellsida sør, og så holdt en på der ei stund.
Og så dro en erfaringa fra den prosessen med seg når en begynte på Nordnes, og tilsvarende når en da begynte på Nedre Nygård.
Så en hadde en erkjennelse av at dette er komplisert, det er vanskelig.
Derfor tar vi område for område og lærer underveis.
Det jeg er litt redd for nå, det er jo det at en kjører fortettingprosesser på veldig mange områder samtidig.
Ja, jeg føler vi går ut over alt, mer eller mindre.
Og spørsmålet er om byen har kapasitet til det.
Altså, har vi nok fagfolk?
Har administrasjonen godt nok rigga til det?
Haster det så forferdelig?
Og hadde det ikke vært en idé å være veldig bevisst på at nå tar vi det området, og så har vi fullt fokus på det ... Å lære av erfaringa derfra før vi tar neste, og så neste, og så neste.
Det er noe jeg tenker på da.
Og så er det dette med ... For det tredje er det dette med evne til å endre kurs.
For dette med fortetting, det har vi på denne måten aldri gjort før.
Slik at vi må erkjenne at det er egentlig et stort eksperiment.
Men det er jo det meste av byutvikling jeg har følelsen av.
Jo, jo.
Men dette her er veldig spesielt, da.
Ja, absolutt.
Som du ser, det er konfliktgenererende.
Og derfor er det viktig å ...
Helt bevisst legge til rette for evaluering.
På en veldig åpen og ærlig måte.
Hva er det vi har fått til?
Hva er det som vi ikke har fått til?
Og til det så trengs forskning.
Og der syns jeg ... Der har vi snakka om undervisningsaktørene inne i Bergen, da.
Oss imellom, om på en måte å samarbeide mer om forskning.
Men vi har ikke fått det til.
Og hvis jeg kan si det, så har det offentlige heller ikke vært så flinke til å be om det.
Nei, å invitere inn til forskningen?
Ja, for det betyr at da inviterer du til noen til å se kritisk.
Og da må du ville det.
Da må du ville at noen skal se kritisk på prosesser som er på gang.
Ja, jeg skjønner.
Men nå har jo du operert en god stund som aktør på ulike områder i lang tid.
Og du har praktisert både under gammel og ny plan- og bygningslov.
Den siste kom jo i 2008.
Når vi snakket om at den kom, da omtalte du den som en lov som ga detaljreguleringsadgang til private, samtidig som den påla kommunene et større og mer krevende plankrav i form av kommuneplan med samfunnsdeler og arealdeler.
Men da er jeg litt interessert i hvordan har du erfart endringen før og etter, og drive byutvikling før og etter, og også hva er de største utfordringene med den nye loven, tenker du.
Funker det?
Funker det bedre?
Dette er jo et gigaspørsmål du kommer med.
Jeg vet det.
Men jeg måtte høre.
Du har jo levd i begge verdenene.
Da må jeg først si at det er forska på dette.
Når vi først snakker om forskning.
Og det er jo da miljøet rundt Ås-miljøet og OsloMet som da har samarbeida om det, og det ...
Der kan jeg søke opp på EVAPLAN, heter det.
Og hvorfor det heter EVAPLAN, vet jeg ikke.
Men det er jo en sånn catchy forkortelse av noen overskrifter, tenker jeg.
Så der er det gjort seriøs forskning på akkurat dette her.
Slik at det jeg sier nå, det blir sånn personlig synsing.
Flott.
Det var det jeg håpet på.
Altså, det som jeg registrerer, da, at ...
Utgangspunktet for dette liberale skiftet, eller det du kan kalle ... Det var jo å bruke det private næringslivet, eller måten de tenker på, som forbilde også for offentlig forvaltning.
Med håp om at det skulle bli mer effektivt og gå raskere.
Sånn tenker vi private næringsliv.
Og samtidig få til kvalitet.
Men det vi har erfart, er jo det en veldig sånn ... Økning ... Altså offentligheten øker og øker i volum.
Og blir mer og mer fragmentert.
Og at en ...
Vil møte stadig flere krav til utredninger med tilhørende målstyring og rapportering.
Og dette ønsket kommer ikke fra Kommune-Norge, hvor jeg har vært.
Det kommer fra sentraladministrasjonen en eller annen plass.
Og dette snakker jeg med fagfolk på også med helt andre fag enn planlegging.
Som har lyst til å jobbe, lyst til å gjøre gode jobber.
Men som blir utmatta av all denne rapporteringa og denne på en måte andre typer arbeidskrav du blir satt overfor.
Og resultatet av den fragmenteringa er jo det at du får fagdisipliner med egne språk, egne metoder, som hegner om sin særegenhet.
Slik at skal du være byplansjef i dag, så må du håndtere en stor rekke forskjellige ...
Språk og institutt og ... Prøve å få det sydd sammen til en enhet.
Det tar tid.
Og jeg tror samfunnet egentlig er prega av en plantretthet.
Som et resultat av det?
Ja.
Antall utredninger for en vanlig reguleringsplan er side opp og side ned.
Hvis jeg kan få nevne et eksempel, da ... Ja, gjerne.
Mindemyren er jo da et område som ligger rett ved siden av her på høyskolen.
Et kjempestort område.
Nedslitt lager- og industriområde.
Og der starta en med planlegginga i 2008.
Og det var helt klart behov for forandring.
Helt klart.
Men den har vært gjenstand for hele tre offentlige med store planprosesser.
Den siste er jo da i 2018 i forbindelse med kommuneplans arealdel.
Hvor forutsetningene blir fortløpende endra.
Etter at private aktører er invitert inn til å kjøpe opp areal og starte detaljplanlegginga.
For en privat planaktør der nå regner en med en fem års planlegging og syv års bygging.
Fem års planlegging, det er ganske mye.
Og da er det det at ... Hvis jeg skal nevne en sånn endring, da ...
At hele ideen med Mindemyren var en sånn sammenhengende bulevard med bybane, gang- og sykkelveier, elv i dagen, offentlige plasser.
Og da har vi et sånt tema som heter støy.
Som er ett av mange utredningstema.
Opprinnelig i planen så var det ...
Denne alleen, eller bulevarden, den var da utsatt for på kategorisert gult støynivå.
OK?
Det betyr at det er greit.
Du kan håndtere det.
Men midt i prosessen kommer en ny utredning som sier at det er rødt støynivå.
Og da endrer du forutsetningene radikalt.
Og det er jo ...
I stedet for å stanse opp og si at OK, dette endrer jo hele ideen bak plassen ... Hva kan vi gjøre for å få det tilbake til gult?
Så kjørte en på.
Og noen konsekvenser av det ser vi jo da i illustrasjoner på tegninger og sånt, at de vender fasadene vekk fra ... Altså ryggen til bullevarden.
Ja, for å avstøye hensynet alene.
Og du ser altana som blir lagt på skyggesida.
Og da får du på en måte ... Du får ikke den ... Dette samspillet mellom gatbuluard og bebyggelse som du da hadde tenkt om.
Og det sier jeg bare som et eksempel på hvilken måte en sektorinteresse kan trumfe andre.
Og da må jeg jo gå tilbake til hele ideen bak bolig ... Altså å bygge boliger.
Altså gode boliger i et sunt miljø.
Og dette er det mange flere enn meg som har påpekt og skrevet om, at nå er vi i ferd med å velge bort sol og grøntområder som den viktigste faktoren for gode bomiljøer.
For å oppnå bærekraftig utvikling.
Og det er mer enn et tankekors.
Så det er på en måte den sektoriserte planlegginga ... Summen av sektorinteresser er ikke sikkert gir en god by.
Snarere tvett imot.
Så er det kunsten å prioritere disse på et eller annet vis.
Sette dem i en slags prioriteringsrekkefølge.
Det er jo der prioriteringen kanskje noen ganger blir feil.
Og dilemmaet er at det er ingen som har den rolla.
Ingen sorterer i prioriteringen.
Nei, det fins alltid en sektor som kan trumfe ...
Forsøk på helhetlig faglig fornuft.
Så her har vi utfordringer.
Her har vi utfordringer.
Nå hører du en litt sånn eldre småsuring som skjedde litt.
Jeg liker det.
Det er det som er å sitte og spise lunsj med deg, Hans Jakob.
Veldig bra.
Men jeg har flere spørsmål på lur.
Jeg skjønner du?
Skyt.
Veldig bra.
Jeg har jo lært himla mye gjennom alle disse episodene.
Og det som slår meg, og som har imponert meg, det er jo kommunen.
Den har hatt en sentral rolle i alle episodene våre.
Og jeg har virkelig blitt imponert over pågangsmot og handlekraft fra kommunens side i utviklingen av byen.
Og så er det to ganger i løpet av pratene våre, altså ved veldig store avgjørelser for byen, der du har pekt på at her var man prisgitt formannskapsmodellen.
Og den har vi jo ikke lenger.
I 1998 så fikk vi parlamentarismen.
Kan du fortelle litt om formannskapsmodellen?
Hva er det, kontraparlamentarismen?
Og hvordan den fungerer ulikt i en byutviklingssammenheng.
Ja, altså ... Jeg har jo erfart å operere som planlegger i formannskapsmodellen og i begrensa grad i denne byrådsmodellen, kan jeg si.
Formannskapet er jo da et nivå under bystyret.
Og det er satt sammen på et minibystyre, hvis du kan si det sånn.
Og det er jo satt sammen med sånn ... tverrpolitisk, slik at alle ideene, at alle politiske partier, helst skal være representert, da.
Men du er representert i forhold til hvor mange du har i bystyret.
Men da kan du ... Så det er på mange måter ...
Tverrpolitisk, på den måten å kunne ta imot og føre diskusjoner som angår hele byen, og ha hyppigere møte enn bystyret, det er veldig viktig.
For bystyret har ofte ganske sjeldent møte.
Og jeg nevnte disse store utredningene.
De krever jo på en måte ... Når de skal realiseres, så betyr det sånne veldig ... Det kan bety endringer i kurs i byen.
Og da er det viktig at byen holder fast ved den endringa i kurs over lang tid.
Og tid kan da gå over flere ... flere valgperioder.
Og da er det viktig å ikke gjøre noen for store hallinnkast underveis og holde fast ved en visjon.
F.eks.
når en skal bygge ut storkommuner i Bergen, så måtte en holde fast ved den visjonen en hadde for den nye storkommunen.
Når en da skulle bygge et nytt kommunikasjonssystem, så måtte Bergen kommune holde fast ved sine prinsipp.
For hva var det en ville?
Og også da når en skal gi mandat til et gjennomføringsorgan, sånn som Bergens Tomteselskap og Institutt for Byfonding, så må de ha tydelig mandat.
Og da må de ha trygghet for at de har politisk backing for det som de skal gjøre.
Og da kan en på en måte i et formannskap, hvis det oppstår sånn uklarheter, da ... Gå dit uten å slippe å gå til ... Gå heit til bystyret.
Og et av intervjua som jeg gjorde i forbindelse med skriving av byboka, var jo da min tidligere kommunaldirektør Hjerta til Gundersen.
Det var han som understrekte dette her.
At enigheten var ofte ganske ... Den tverrpolitiske enigheten var ganske stor i formannskapet.
Da hadde en byens beste å måtte få øye.
Hele veien, da.
Det var det som var mistanken min, at nå er liksom ikke et vedtak et vedtak engang.
Eller det kan omgjøres.
Det kan skifte med vindene i politikken.
Så handlekraften til et formannskap er litt sånn sånn ... Eller litt mer sånn tryggere og ... En enhetlig kommune, da.
I større grad.
Ja.
Jeg jobber jo også en stund i Fjell kommune, og de var jo gjennom ...
Veldig store utfordringer.
De skulle bygge et nytt samband, Sotrasambandet, og skulle bygge en ny by.
Og for å greie det gjenoppliva de formannskapet.
De gjorde det, ja.
Så det er noe i mine mistanker.
Ja da.
For da kunne utbyggere, Statens vegvesen, få på en måte den tryggheten fra et formannskapsvedtak underveis i prosessen, før du måtte gå til bystyret og få ...
For å endelig få sanksjonert.
Disse komiteene som du ofte har, de ble ofte litt upålitelige ... Det var litt sterkt sagt, men du kunne risikere at du fikk ei mer representativ holdning i formannskapet enn i en komité, for å si det på den måten.
Å, jeg skjønner.
Da fikk jeg klarert den der.
Og så tenkte jeg på en ting til.
For vi hadde jo i denne episoden om storkommunen, så snakket vi om utviklingen av Åsane.
Og den ble jo gjort av private.
Det var et foretak som gjorde det.
Og dermed var det profittdrevet.
Noe som vi da liksom ... Ja, det var jo kanskje litt uheldig og sånn.
Og så skjedde det jo òg ting i prosessen der ute som gjorde at resultatet kanskje kunne vært bedre.
Da tenker jeg på dette med trafikk og bil og sånn.
Men det som jeg var nysgjerrig på, var at i dag kan vi kanskje se en litt sånn tilsvarende privat byutvikling rundt Lagunen.
Der det er markedskreftene som utvikler en bydel med handelssenter som opprinnelig funksjon, og så bygges det nå ut med gater og torg, og det skal nå bygges boliger, og alt dette gjøres på en måte av private initiativ, på en måte, eller ...
Hvilke konsekvenser for dette her.
Det har vært litt diskusjon i media.
Men det har vært litt diskusjon i forhold til hvilke rett har folk flest til et offentlig torg, privateid osv.
Og samtidig så tenker jeg jo at det må jo være positivt at private markedskrefter bidrar med penger til utvikling i så stor skala.
Er dette problematisk, eller hva tenker du om det som jeg sier?
Problematisk er jo forbokstaven.
Altså det er ekstremt krevende.
Og utgangspunktet er veldig positivt.
Ja.
At en skal prøve å bli kvitt disse ensidige kjøpesentrene.
Og så bygge de om til byer.
Og da har jo de veldig ulike fysiske utgangspunkt.
Og det kan hende at det ... De endringene som må gjøres for å få til et godt bymiljø, de vil være omfattende og veldig kostbare.
Slik at en må da stimulere eierne til å være med på en sånn prosess - og ville det.
Og de må tjene penger på det.
Ja, det må de.
Og det er jo de som skal bygge og ikke minst drive det i etterkant.
Jeg kjenner jo, da som du nevnte, til vagt det som har skjedd i Åsane, og også vagt det som har skjedd i Lagunen, men litt bedre det som har skjedd ute på Straume, på det kjøpesenteret som er der, da.
Mitt inntrykk, og nå bare sier inntrykk, da ... Når du sier Estrau, da er vi på Sartor senter.
Sarto senter, ja.
Stort nok.
Stort nok, absolutt.
Ja.
Og det er mitt inntrykk at det som skjedde ute i Åsane, så var det seriøse og gode planer for å på en måte oppgradere det opprinnelige Åsane senter.
Lage det flerfunksjonelt, lage plasser, supplere det med boliger.
Det var laga en god byplan.
Men så kom et nytt kjøpesenter ved siden av.
Horisont.
Som hadde denne miksen med boliger og ... Boliger og butikker og offentlige plasser.
Og det var ikke noe galt med det i seg sjøl.
Men det tok kanskje litt av vekstkrafta fra det gamle senteret.
Det gamle senterområdet.
For de måtte ha på en måte et overskudd.
Det tok litt av potensialet, rett og slett.
Ja, for å kunne ta denne transformasjons- og forvandlingsprosessen.
Så foreløpig så har det lagt på is, da.
Uten at jeg helt ... Jeg har sånn førstehåndskunnskap om hvorfor.
Men det er mitt inntrykk.
Da ble det på en måte ekspansjon mer enn utvikling av det eksisterende som var der?
Ja.
Godt ord.
Når det gjelder lagunen, så er jo det veldig tidlig inn i prosessen.
Og kjempestort.
Og veldig krevende.
Og det er såpass tidlig at jeg syns det er galt å felle noen sånn dom på det da.
Ja da.
Den ser jeg.
Men igjen er det ... Jeg må jo innrømme at det er en del av disse byggene der nå som jeg syns er mindre pene, for å si det sånn.
Men da er du jo i selskap med flere, for å si det sånn.
Ja.
Og dette der med å få en hellig start ...
Hvor er det du bygger?
Første trekk på ei utbygging er forferdelig viktig.
Og der kan jeg spørre om det er det første trekket eller trekka viktige.
Og en blir jo litt engstelig når en ser på andre sida av veien med det nye boligprosjektet.
Ja, det er lagunetoppen, den grunnkjøringen.
Det er jo brukt i faglitteraturen nasjonalt som et eksempel på ... ... på negative effekter av fortetting.
OK, det er det, ja.
Og det er veldig uheldig, på en måte.
Når et sånt inntrykk festner seg, og fortetting skal være den viktige og riktige politikken, så kan sånne uheldige prosjekter få hele strategien til å vakle.
Ja, jeg skjønner.
Men for å ta det tredje eksempelet, på Straume ... Den store forskjellen var jo det at mellom Bergen og Fjell kommune er at du hadde ett kjøpesenter, og du hadde ett e-me og én utbygger, da.
Eller eier på ...
Eller aktør på Sartor, som greide å forene alle aktørene og eierne og tale på vegne av dem.
Slik at kommuner kunne forholde seg til én aktør.
Da blir det sikkert litt lettere.
Ja, og det var ene etter ene-kjøp.
Mens i Bergen har du mange.
Og da gikk rådmannen personlig inn og førte en dialog med ... Ja, han het Einst Einarsen, som var da ...
Og denne dialogen der, den var veldig spennende å følge med på.
For den var akkurat sånn som vi snakka om på fornyelsen av de offentlige rommene.
De var ganske konfliktfylte.
Og interessene sto mot hverandre.
Og sakte, men sikkert kom frem til en felles visjon, da.
Og resultatet av det var jo det at kommunene jobba for at de skulle få et skikkelig og stort parkeringsanlegg under senteret.
Kommunene jobba jo da for å unngå at det skulle komme konkurrerende kjøpesenter.
Mot at Sarto senter leverte det kommunene ønska.
Og da blei da første byggetegn en offentlig plass av høy kvalitet.
Da inviterte de til en internasjonal arkitektkonkurranse.
Og da gikk det prestisje i det.
Da ville de vise seg.
Og lage et byområde som ble på en måte et vi-område.
Det ble ikke kommuner sitt område, det ble ikke Sarto Senter sitt område eller Ernst Einarsens område, men det ble hele kommuner sitt senter.
Du fikk den der bi- og byfødelsen.
Og det neste var at en stilte krav om det skal bygges så og så mange boliger, før en fikk lov til å utvide handelen.
Så man kjørte liksom litt hardere rekkefølgekrav?
Ja.
Og det, etter syv ... altså etter ti år, da, så var jo fra de første skissene ble laga, så var åpninga første byggetrinn, og det fikk jo da ...
Den nasjonale bolig- og byplanprisen.
Se der!
Hallais.
Det kunne pressen i Bergen ha kosta på seg å omtale litt, syns jeg.
Ja, det er helt sant.
En navlebeskuende begrenset bergenser, vet du.
Skal ikke lenger enn til Sotra, så har vi mistet helt fokus.
Men ja ... Sist, men ikke minst, Hans Jakob.
Nå også uten filter.
Hvis du skulle si din mening om det som skjer i byutvikling i Bergen i dag ... Altså, går det bra, syns du?
Hva bør vi fokusere på og bli bedre på?
Jeg har jo sagt mye allerede.
Ja da, det har du.
Men jeg tenkte sånn helt avslutningsvis ... Hvilke momenter vil du dra fram?
Ja, altså, da kommer jeg tilbake til dette med bærekrafta.
Ja, vi må jo det.
Og det er komplisert.
Og der er det ... Noe som gjør det komplisert, det er at det er så mange sterke stemmer.
Det er så mange som hiver på seg dette, og det er vanskelig å skille mellom uekte og uekte profeter.
Og dette med grønnvasking er jo blitt et begrep.
Det har gått inflasjon i begrepet bærekraft og grønt skifte.
Og alle hiver seg på.
Det som ... Nå sier jeg bare hva jeg syns er vanskelig, rett og slett.
Og det er jo dette her med forholdet til CO2-utslipp i atmosfæren.
Jeg tror det er bred enighet i dag om at klimaendringene er menneskeskapt.
Altså det er det tverrpolitiske ... Det er nasjonal enighet om det, og internasjonal.
Enighet om det.
Men utfordringene ligger i ... Hva skal vi gjøre med det?
Hva er mulig, og hva er nødvendig?
Og hva er ... Hva virker, og hva er symbol?
Blir mer sånn symbolpolitikk.
Og der registrerer jeg jo da at stortingsrepresentanter overgår hverandre med oss med måltall.
Så som store redaksjoner inn da og da.
Veldig fort.
Og jeg har litt problemer med å henge med i svingene.
Jeg jobber jo da med et sånt nordisk ...
FN-kontor mellom 1997 og år 2000, som jobba både med bærekraft og kulturminnevern.
Og da ble jeg veldig imponert over holdninga til svenskene.
Nå hørte jeg det ... Nå generaliserer jeg veldig sånn.
Og de var veldig grundige i sine utredninger.
Noe de er kjent for.
Men også, på en måte, husk ... Vi glemmer aldri det de sa.
Dette med første stegene er viktige.
Mange små steg.
Og det å få med seg flokken sin.
Å få med seg alle.
Og jeg husker det var en som advarte mot utopister som tok for store sprang.
Uten det igjen å ha med seg flokken sin.
Det kunne fort bli ett skritt frem og to skritt tilbake.
Og da har jeg lyst til å nevne en sånn ...
En masteroppgave, da, som er skrevet her på Høgskolen.
Av Birkelang og Bostrøm.
Som har studert det med vindkraftverk.
Å ja.
Ja, det er jo en ... For der er vi jo midt oppi det akkurat nå.
Absolutt.
Er det nødvendig?
Skal vi ha ... Trenger vi mer energi?
Skal det bygges på land, eller skal vi ha det til havs?
Og jeg følger med, og jeg følger med, og jeg vet ikke hva som er rett.
Og dette tror jeg er veldig mange folk sitt ... Folk vil gjerne være med på det grønne skiftet, men de er på en måte usikre på hva som er rett.
Og det de Birkeland og Bostrøm studerte, var den utredninga som NVE gjorde om vindkraft på land.
Men det de registrerte da, var store sprik i utredninga.
Du hadde bransjen og interesser, altså miljøorganisasjonene.
De var jo enige på den ene sida.
Men så hadde du kommunene på den andre sida, som ikke var enige.
Og Kommune-Norge, der det skulle bygges, var ikke tatt med tilstrekkelig på råd.
Og istedenfor å få dem med i skikkelig sånn medvirkning, så fremma en strategien.
Uten at kommunene hadde eierskap til det.
Og det ser vi jo effektene av i dag.
Nå er på en måte dette her ... Vindmøller på land kommet i en form for miskreditt.
Og folk spør seg ... Du kan komme frem til denne situasjonen hvor noe må ofres.
Altså, skal vi ofre natur?
Skal vi ofre et nabolag på klimakampens endring?
Og det er sånne umulige dilemma å stille folk overfor da.
Absolutt.
Ja ... Andre tanker?
Jeg kan nok bare si kort to ting.
Da som vi har sånne ... sånne kjepphester, da.
Det er dette med sentrum.
Jeg er bekymra for sentrum.
Er du det?
Hvorfor?
Jeg tror vi har gått for langt.
Med hva da?
Dette her med på en måte å ... å redusere tilgjengeligheten til sentrum.
Med trafikk, altså?
Ja, sist sa jeg jo hurra, da, for akkurat denne satsinga, miljøløft.
Og det var veldig mye fordi at strategien virka.
Det er alltid kjekt for en planlegger.
Men jeg er redd for ... Vi ser jo så tydelig på butikkdøden i sentrum.
Og handel er jo en av tre konstituerende kreftene og egenskapene ved Bergen sentrum.
Og hvis det går over til på en måte en boligby ... Et sted å være, og hvor de som bor der ... Rica Florida kaller det den kreative klassen.
At de vil ha byen og dens institusjoner for seg sjøl.
Da utvikler byen seg til en landsby.
Og der har jeg jo vært på tur i byen Gent i Belgia, som er verdenshard by, middelalderby.
Og ingen synlige butikker av det jeg kunne se.
Og de har gjennomført en beherska trafikksanering.
Og hvor i byens vrimmel så kan det gående, syklende, kjørende bevege seg om hverandre, og de har bybane, uten noen alarm.
Og det at du beveger det om hverandre på et kultivert vis ... Det tror jeg noen og vel kunne hatt godt av en studietur til Gent.
Måten de har fått det til på, da.
Men alt håper jeg ikke utenfor sentrum, håper jeg, hvis vi skal konkludere på akkurat den der.
Nei, men det begynner kanskje å nærme seg ei smertegrense.
Men her er jeg klar over at mange er uenig med meg.
Sånn.
Og hvis jeg skal nevne én ting til, da, før vi nærmer oss en sånn oppsummering, eller avslutning, da ... Det var jo det at en gang så bygde vi institusjoner.
Som små byer.
Du hadde universitet som campuser.
Du ser det oppe på høyden da.
Haukeland sykehus var en gang også sånn enkeltbygg med avstander imellom.
Og spesielt med sykehusene var jo det at i dask da hadde du ett bygg for hver smitte.
Så smitten skulle isoleres der og der og der.
Men nå har vi på en måte ... Noen bestemte seg for at smittenes tid er forbi.
Og så driver vi nå og skal bygge sånne kjempestore sykehus ... For eksempel Molde og Kristiansund kan ikke ha hvert sitt sykehus.
De må ha ett.
Mellom ett felles, da.
Og da finner du ut at for at ingen skal bli for fordelt, så legger de det midt imellom, stikk i strid med de rikspolitiske retningslinjene for samordna areal- og transportplanlegging.
Men vi ser sånne tendenser til at vi i lille Norge ...
Vi skal på en måte gjøre fortetting også til en politikkform til institusjonsbygging.
Ta regjeringskvartalet.
Et kjempesvært regjeringskvartal som du skulle tro vi var England eller Tyskland eller noe sånt.
Jeg ser ikke behov for det.
Jeg ser ikke hva som er så farlig med at folk kan gå litt fra det ene departementet til det andre.
Ja, det kan du si.
Og der ser vi du også, der nede i Bjørvika ... Hvor det skal bygges et ... et nasjonalmuseum.
Og det er jo et kjempestort bygg.
Det var noen stygge tunger som kalte det Festnung Norwegen.
Jeg tror vi er de eneste landene i Norge som flytter ut fra de gamle historiske praktbyggene våre, og selger dem.
For å flytte alt inn i én kasse.
Og det plager meg litt.
Jeg syns ikke det er ... Jeg forstår ikke hvorfor vi skal ha sånn plassmangel i Norge.
At det skal være nødvendig.
Jeg vil få se det poenget der.
Og der tror jeg på en måte Bergen profitterer på å ha vært litt sendrektig og ikke hatt for mye statlige penger.
Fordi at disse samme institusjonene som ble solgt på det åpne markedet i Oslo ...
Det er mye private penger i Bergen som har bygd, da.
Nasjonale Scener, Naturhistorisk museum, Rasmus Meyers-samlinga, Grieghallen ... Der ligger det rundt omkring.
Og ingen klager på gnagsår for å gå mellom dem.
Det er en del av et bybilde.
Og ingen vil tenke tanken på å slå sammen Bymuseet i Bergen.
Til éi boks, og på en måte flytte det til Dokkel eller Nygårdstanken, med mål bærekraftig utvikling.
Disse institusjonene, det er byens egne.
Vi har et eierskap til det.
Tydeligvis er det ikke sånn i hovedstaden, da.
Nei, der har vi en forskjell, ja.
Men skal jeg stille det store spørsmålet, helt avslutningsvis, Hans Jakob ... Er du optimist?
Ja, klar til optimist!
Fortsett.
Nå kommer en med sånne kritiske kommentarer til forskjellige ting på Tang, da.
Og det er jo alltid det ... Det er jo derfor vi har planlegging.
Og hele denne byplanhistorien som vi har vært gjennom ...
Så har vi jo gått gjennom den ene krisa etter den andre.
Og det har ikke vært spesifikk bergenskrise.
Det har vært nasjonale og internasjonale kriser eller strømninger som også har truffet denne byen.
Men hvor Bergen har funnet sin måte å løse det på.
Og når vi nå snakker om dette med klimaendringer og bærekraft, så er jeg overbevist om at vi skal også løse dette.
Helt overbevist.
Og det fins altfor mange som på en måte er sånne ... Krisemaksimøra var et dårlig ord.
Som spiller sammen med pressen for å gjøre folk unødig engstelige.
Men unødig mener jeg unødig.
Og det fins en del faglitteratur som peker på dette, om at utviklinga i verden går mye bedre enn hva vi får inntrykk av når vi leser aviser.
Og blant annet en bok som heter 'Utopi for realister'.
Som liner opp hvilken måte det går bra i verden.
Men klimautfordringa er reell.
Og vanskelig.
Men i min levetid har jo vi hatt dette med sur nedbør ... Altså svovel som på en måte har truffet landet.
Og på en måte ført til fiskedød.
Det er vi kvitt.
Vi hadde dette med ozor hull i ozornaget.
Når vi skulle på påsketur, hadde vi på så mye solkrem at vi var livredde.
Men det var også en sånn.
Vi hausa opp en angst, og brettiga angst rundt det.
Men det har vi løst gjennom internasjonalt samarbeid.
Og jeg er overbevist om at vi skal løse dette også.
Og da har jeg lyst til å nevne denne med 17 bærekraftsmål ...
Er vel og bra.
Men det er veldig mange mål å holde styr på.
Og en professor som heter Gunnar Schierbeck på Universitetet i Bergen ... Han har foretatt en analyse av dem.
Og han sier det er en salig blanding av mål og middel.
Og kan virke mer forvirrende enn operative.
Og det samme har da et fagmiljø her på høyskolen gjort.
Og de har på en måte gått på disse tre hovedoverskriftene og foreslått å endre dem, da.
Til å være rettferdighet, menneskets basisbehov og naturens tålegrense.
Og det er det jeg mener med å være optimist.
At vi driver og etterprøver bærekraftsmåla for å gjøre dem bedre og bedre og mer og mer operative.
Og disse to siste ...
Som jeg nevnte, dette med menneskets basisbehov og naturens tåregrense.
Det er en forsker som heter professor Kate Roworth fra Oxford, som har fremma en teori om ... Altså fra tre overskrifter, som opererer om bare to.
Hun kaller det da for et økologisk tak og et sosialt fundament.
Og hun kaller det for smultringteorien.
Ja, den har vi hørt om.
En ypperlig metrafor.
Og da er det om å gjøre å befinne seg inni bakverket.
Ikke inni hullet eller utafor.
Og det indre sirkelen, det grensa det kaller, og det er da det med ... Det er da det sosiale fundamentet ... Altså er du innafor der, så er du på sultstadiet.
Der skal ikke noe land være.
Er du utafor, så belaster du verdens økologiske tålegrense.
Og der bør du heller ikke være.
Så hun har greid å lage et veldig enkelt bilde, og så er det sektorer da.
I smultringen?
Ja, jeg skjønner.
Og da har hun pekt på et land som Malawi, som er da nesten hele landet er innafor.
Altså de er i nød.
Å, er de i nød?
Er de innenfor?
Ja.
Mens Norge ... Sorry to say ... Vi er godt utafor.
Ja, det vil jeg tro.
Det er én sektor vi på en måte er på plass i, og det er vår forvaltning av ferskvann.
Utover det så er vi gjennom vårt forbruk og vår oljepolitikk ... Så er vi et av de landene i verden ...
Som medfører for stor belastning på tilgjengelige naturressurser.
Så det må vi bare ta inn over oss.
Ja.
Det må vi.
Men jeg likte at jo, på tross av en litt sånn alvorspreget avslutning, så er du optimist.
Ja da, og da må jeg føre til at byen Amsterdam ...
De har adoptert denne smultringen.
For vi begynte jo da å snakke om ... I dansketida så var jo det at du hadde ... Vi importerte jo da kompetanse fra Nederland via Danmark.
Og nå møter vi det igjen.
Så de har da bestemt seg for innen 2030, og brukerne av modellen ... Så skal de halvere forbruket av ikke-fornybare råmateriale.
Og det kan måles.
Helt konkret.
Ja, det er jo det der.
Målbarhet.
Og frem til det, så skal de årlige mål.
Oi!
Da snakker vi!
I dette året her, så skal vi oppnå det og det.
Og da skal de årlige målene være sånn at de er sikre på at de har med seg flokken.
De skal være realistiske.
Og ikke sånn ... Tenk på et tall.
Nei, nei, nei.
Sånn.
Og så har de også et veldig hårete mål.
Etter 2030, rett og slett i 2050.
Da skal de ha innført det de kaller for sirkulær økonomi.
Og så kan du spørre meg 'hva er det?'
Og da sier jeg 'det vet jeg ikke'.
Og hvis jeg spør dem i Nederland, og Kate Roworth, hva er det?
Så svarer de 'vi vet ikke'.
Og det syns jeg er så flott.
At de erkjenner at skal vi nå reell bærekraft, skal vi nå reell økologisk balanse, så trenger vi en helt annen økonomi enn det vi har i dag.
Og hvilken måte den økonomien skal ...
Organiseres og fungerer på ... Det vet vi rett og slett ikke.
Men det skal vi finne ut underveis gjennom å gå alle disse små steg for steg, år for år, sammen.
Jeg tenker at dere unge lever i en veldig spennende tid.
Altså vi er midt inne i det grønne skiftet.
Statskutt gikk omtrent for 40 år siden med Brundtlandkommisjonen.
Denne gjennomgangen har vist at mål og middel for hva som er bærekraftig utvikling, har endra seg underveis.
Og slik vil det fortsette.
Videre er det så vanskelig å skille mellom sanne og falske profeter.
Men desto viktigere er det med uredde diskusjoner og med prøving og feiling.
Og den må dere være med i. Men hovedmålet er tydelig en bærekraftig klode og en mer rettferdig verden.
Og til det trenger vi, som nevnt, en ny økonomi.
Og den vil bli veldig krevende å få på plass.
Men det blir spennende for dere å være med på.
Jeg har ofte nevnt de store endringene rundt 1850, vist til maskinalderen, som kom med dunder og brak, og at dette var det eneste skillet som jeg har funnet, som så langt kvalifiserer til betegnelsen et paradigmeskifte.
Jeg tror bestemt at det grønne skiftet kan bli det neste dype paradigmeskiftet.
Men én stor forskjell mellom fremveksten av maskinalderen og det grønne skiftet er at nødvendigheten av det grønne skiftet erkjennes og drives frem av demokratiske prosesser.
Altså av selveste verdenssamfunnet.
I 1850 var det ikke snakk om noe FN.
Det har vi i dag.
Og vi har jo klimaavtaler og klimavedtak.
Og vi har 17 bærekraftmål.
Altså, dere som hører på dette, dere er en del av en spennende og kjempeviktig prosess.
Helt til slutt, i denne gjennomgangen så vil vi drøfte ...
Har jeg løfta frem mange eldre planer?
Og ikke minst tankene bak dem.
Jeg har prøvd å vise at bak de virkelig store og viktige planene så lå det grundig og solide analyser.
Altså, det finnes ingen quick fix.
Jeg har også vist at relevant kunnskap ofte har kommet seilende fra andre land.
Ofte har det tatt lang tid før den kunne bli anvendbar hos oss.
Jeg har ofte vist at det har tatt omtrent 30 år før kunnskapen er blitt moden, slik at vi kan anvende den på vår by, i vårt landskap.
Derfor er det viktig å ha et våkent blikk utenfor byen og landets grenser.
Men her må jeg innrømme at her har Bergen en utfordring.
Litt for ofte så har byen lukka seg for det som skjer der ute.
Men noen ganger så har det oppstått lykkelige samspill mellom internasjonale ideer, et inspirerende landskap og lokalt engasjement.
Jeg har nevnt om igjen og om igjen denne planen etter 1916-brannen.
Og også tenker jeg at denne fornyelsen av de offentlige rommene i Bergen sentrum rundt 1990 er et glimrende eksempel på godt samspill mellom internasjonale ideer og lokalt engasjement.
Men det første og kanskje mest imponerende eksempelet på åpenhet ut mot verden,
Det var da kong Magnus Lagabert importerte sin land- og bylov i 1274.
Og den henta han helt fra Castilla i Spania.
Og den loven var så god at han sto ved lag i hele 400 år.
Når vi først går langt tilbake i tid, så bringer det oss tilbake til utgangspunktet for hele serien.
Vi starter med et 950-årsjubileum, byjubileum, og verdien av gammel kunnskap.
Når vi først beveger oss bak i tid, så skal vi koste på oss et skikkelig langt sprang ut av Bergen, ut av Norge.
Og vi kan like godt hoppe helt til Roma, til ca.
100 år før Kristus.
Da skrev en mann som het Markus Vitruvius, hele ti bøker om arkitektur.
Og dette er det eldste verket vi har om arkitektur, ingeniørkunst og byplanlegging i Europa.
Det er et referanseverk.
Det er utgangspunktet for alle senere arkitekturteorier.
I en av bøkene hevder han at et bygg må være funksjonelt robust og vakkert.
Altså funksjonelt robust og vakkert.
Det er jo en målsetting vi kan bruke på en hel by.
Og for den saks skyld på bærekraftig utvikling den dag i dag.
Så gamle tanker og ideer er ikke dumme.
De kan være vel verdt å bli minnet om.
Folk var ikke dummere før.
Bøkene til Vetruvius ble gjenoppdaga og oversatte den terrienske arkitekten Leon Batiste Albert i 1450.
Men Alberti føyde noe til.
Han var en humanist som hadde et klassisk dannelsesideal, som var prega av den italienske renessansen.
Han sa at en by skal være som din egen stue.
Den skal ha en romlighet og et møblement som er slik at den som kommer på besøk, altså den fremmede, han skal føle seg velkommen.
Som likverdig med verten.
Og videre sa han at det å kultivere sin omgivelse, det er å kultivere seg sjøl.
Og omvendt.
Dette som jeg nettopp har nevnt, forklarer kanskje litt av min fascinasjon for planen etter sentrumsbrannen i 1916.
Og jeg mener at den planen har akkurat disse kvalitetene.
Den ønsker den fremmede velkommen til byen.
De offentlige rommene er såpass romslige at du vet ikke hvem som er lokal, og hvem som er på besøk.
Alle er velkommen.
Og videre så makter den å kombinere det estetiske og funksjonelle i stor skala.
Uten påtrengende individualistisk arkitektur, som vi finner så altfor mye av i dag.
Og jeg er overbevist om at klassisk dannelse var en del av utdanninga til arkitektene bak denne planen.
Men akkurat det kan kanskje noen andre finne ut av.
Og kanskje er det så enkelt når det kommer til stykket ...
At vi instinktivt føler godhet for å ta vare på vakre omgivelser.
Det være seg bygningsmiljø eller natur.
Og dette handler til syvende og sist om følelser.
Kjempespennende.
Du, Hans Jakob, tusen takk for tiden din.
Takk for all kunnskapen du har delt.
Det har vært utrolig spennende å få lov til å lytte og lære.
Og takk til alle sammen som har hørt på på podkasten.
Og til de som er gira på litt mer snakk om byplaner.
Dere kan følge med på høyskolens nettsider og podkast-sider.
Vi har lagt et godt grunnlag for fagformidling og debatt rundt det som det jobbes med på Høgskolen på Vestlandet, men også utenfor våre grenser.
Jeg har en podkast til som heter 'Bærekraftige bygninger'.
Der jeg utforsker nettopp dette begrepet, dette litt vanskelige bærekraftsbegrepet.
Jeg gjør det ved å snakke med ulike aktører innenfor bygg og byutvikling.
Så den kan jo være aktuell for de som er interessert i det.
Og til slutt, kom gjerne med innspill og ønsker til oss på Facebook-siden til denne podkasten.
Bare søk på Byplaner i Bergen.
Kommenter, skriv ... delta.
Tusen takk for oss.
Ja, jeg vil si tusen takk til deg, Anne Sofie.
At det du aldri ga meg opp ...
Når du var innom og maste på kontoret med 'dette skal vi gjøre sammen'.
Og det begynte med at vi skulle ha to-tre episoder.
Og så har det est ut.
Det har det.
Og jeg vil også si tusen takk til dere som har lytta.
Ha det godt.
Ha det bra.
Du har nå hørt en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Du kan høre flere podkaster fra oss ved å gå inn på nettsiden hvl.no.podkast.