Abonner
Del
Del
Bygg inn
- Praktisk bruk av Rammeverket for sykepleie
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Hei og velkommen til denne podkast-episoden innen rammeverket for
sykepleie. I denne episoden skal vi se på rammeverket for sykepleie
knyttet opp mot pårørende ved psykisk helse og rus. Jeg heter Kirsten
Røland Byermoen og er førsteamanuensis ved Universitetet i
Sørøst-Norge. Jeg har med meg to gjester. Espen, vær så god. Takk for
det, Kirsten. Jeg heter Espen Gade Rolland og er leder av faggruppa
Psykisk helse og rus i Norsk sykepleierforbund. Hei, jeg heter Anne
Grete Terjesen og er fagsjef i Pårørende alliansen. Velkommen skal dere
være. Takk. Når vi snakker om pårørende innenfor psykisk helse og rus,
hvem er de pårørende? Vil du si litt om det, Espen? Ja, det kan jeg godt
prøve. De pårørende er jo de som står nært pasienten eller den brukeren
som vi skal hjelpe og som vi møter i første hånd. Det kan være mor, det kan
være far, det kan være søsken. Men det kan også være andre nære
relasjoner til den personen som vi da skal gi god hjelp. Det er ofte
familien som er rundt. Det kan også være besteforeldre. Den gruppa er
også opptatt av nettverk. At det er noen som kanskje ikke har familie, og
at det er noen rundt den som har en helseutfordring.
Det å være pårørende. Det handler ofte om det å bl.a. bli sett og
involvert. I det arbeidet som skjer rundt deres nære. Og det gjelder jo
alle sykdommer. Men hvordan er det dette skiller seg fra den somatiske
pårørende? Har man en pasient som har et brudd i beinet, så har man på en
måte en tydelig ... Noe å jobbe mot, dette bruddet i beinet. Men hvordan
er det å være pårørende innenfor dette med psykisk helse og rus? Selv om
det er i somatikken, har pårørende de samme utfordringene. De er
opptatt av å få informasjon og støtte, selv om det er innenfor
somatikken. Innenfor psykisk helse og rus er dette områder som ofte er
mer komplisert å finne ut av. Det å finne at du har bruket et ben er ganske
vanlig. Da kan du peke på det. Når du er pårørende til en som har en psykisk
helseutfordring, så kan det oppstå veldig plutselig. Det kan være litt
forvirrende både for de som er pårørende, apparatet og pasienten. Og da
er det jo kanskje ekstra viktig at man møter de pårørende med å være
nysgjerrig på hva er det de kan, og hvordan er det de kan hjelpe til for at
den som er syk kan få bedre hjelp. Disse pårørende har over lengre tid mye
historie rundt pasienten, som er viktig informasjon for dere som er
sykepleiere, slik at man kan ta de riktige beslutningene. Det er
forskjellen at man må høre på pårørende for å gjøre en god jobb. Så har man
kanskje sett at det har vært en tilstand som har endra seg over tid.
Somatiske tilstander kan jo også det, men når det handler om vår mentale
helse, så vil man kanskje ofte merke det i en familierelasjon. Og at det
er noe som har pågått over en tid. Sånn at det kanskje i større grad
innvirker også på familien. Når man endelig får hjelp, kan det være at
det er en familie som står i en samla krise. Selv om det ofte er den enkelte
det pekes på som trenger helsehjelp. Jeg støtter Espen godt i det. Det er
utfordrende i utgangspunktet å få hjelp innen psykisk helsevern, men
det er også utfordrende av og til å få den som trenger helsehjelp, til å
komme. Da har ofte familiene stått lenge i en situasjon og sett at ting
har endret seg og blitt forverret. I motsetning til andre tilfeller der
du ønsker hjelp og du kommer raskt med hjelp. Og da er jo ofte den
situasjonen at de som er pårørende, kan ha vært i en krevende periode og
at de trenger en god støtte i den situasjonen de er i. Og når man møter
pårørende innenfor psykisk helse, så kommer det liksom et nøkkelord
framfor meg. Dette med samarbeidspartner
for helsearbeideren. Espen, hva legger du i dette med samarbeidspartnerskapet
mellom pårørende og helsepersonell?
Det handler om flere ting. Det handler om et samarbeid omkring
situasjonen, som Anne Grete sa, med opplysninger og få tilstrekkelig
grad av opplysninger for å kunne hjelpe bedre. Så handler det også om
samarbeid med pårørende og se de pårørende, sånn at de pårørende også
opplever å bli ivaretatt. Spesielt hvis de har stått i en lengre tids
situasjon. Hvor de har kanskje strekt seg lenger enn det man føler man
makter noen ganger og trenger ekstra støtte og hjelp i den perioden som
kommer der. Det siste jeg kan poengtere er dette med ... vi vet noe om at
pårørendeinvolvering i stor grad gir bedre helsehjelp for den enkelte
også. Jo bedre du klarer å systematisk involvere pårørende. Jo bedre
hjelp får den enkelte på sikt. Vi vet det er utfordringer knytta til
pårørendesamarbeid, men det kan vi snakke litt om seinere. Samarbeid
går også på gjensidig tillit. Vi vet om maktbalansen når du kommer inn
som pårørende når du er sliten og skal møte fagfolk. Det er viktig for
sykepleierne å være klar over denne skjevheten når man skal
samarbeide. Dette med tillit, at vi har respekt for hverandre, det tror
jeg er helt vesentlig. Jeg tror man har noe å hente der, på å tenke at dette
skal bli et godt samarbeid, og at dere sitter som sykepleiere mer
opplagt, eller har fagkompetanse som vi kanskje ikke sitter med, og at
det også er viktig i samarbeidsarenaen, eller hvordan vi skal
samarbeide sammen. Du sier dette med relasjon og tillit. Jeg ser
tilbake til rammeverket for sykepleie, hvor vi ser at relasjon ligger
ganske sentralt inn i dette her. Hva er det sykepleiere kan jobbe med for
å opprettholde en tillit hos pårørende når man står i en krise som
pårørende? Utgangspunktet er jo at dere som sykepleiere og fagfolk ...
Når vi møter dere og endelig får hjelp, så er vi veldig glad for å treffe
dere. Og vi har stor tillit til dere i utgangspunktet. Og det er ganske
viktig for sykepleierne. At de ikke opplever at her er det en jeg kan ta.
Det første møtet med pårørende i en situasjon er kanskje et av de
viktigste møtene sykepleiere må være klar over. Det å se dem og være
høflig, kanskje si at de kan sette seg ned, ta en kopp kaffe, er
kjempeviktig. Slik at man allerede da føler seg forstått. Og dessverre
er det altfor mange pårørende innen dette feltet som opplever at de
første møtene er svært krevende. At de ikke blir sett, de blir oversett.
Og da skjer det jo noe med oss som pårørende. At vi neste gang møter en
annen sykepleier at vi tenker at den vil oss ikke godt, og at vi allerede
da har skapt en ubalanse. At vi ikke har et godt samarbeid. Så det er
viktig det å, som sagt, snakke med dem, se dem og prøve å gjøre så godt de
kan i situasjonen. Det er noen ganger sykepleierne ikke kan gjøre så mye
annet enn å ... Be om en kopp kaffe, eller si et eller annet hyggelig til
dem. Og så er det kanskje andre som må overta. Men det er kjempeviktig.
Enkle ting. Ja, det handler jo om det å forvalte den tilliten som man også
har til hverandre. Og det kan jo være noen ganger viktig å ha en inngående
forståelse for den krisen som man har stått i over tid, og hjelpe til med å
forstå krisen. Det er vanskelig som pårørende har stått i over tid. Vi
har en unik mulighet i det første møtet også, når man møtes og kanskje
endelig får hjelp. At man tar pårørende på alvor. Tar de med,
anerkjenner, ser. Enkle ting. Sett dere ned, sammen, snakk. Anerkjenn
at det har vært en vanskelig tid, og en kaffe f.eks. Vi skal ta opp tråden
med kriser. Innenfor psykisk helse har man mye kompetanse på det, både
overfor pasienter og ellers. Kanskje ta den kunnskapen i bruk når man
også møter pårørende. Vi er ganske forskjellige. Noen opplever
kanskje å ha vært i dette og kan takle krisen. De trenger kanskje bare noe
informasjon, andre trenger mer støtte. Det er litt rart når man er i
psykisk helse der man vet at fagfolkene kjenner mye til mennesker som er
i krise, å bruke den kunnskapen når de møter oss. At her også møter du noen
familier som har vært over tid. Det er jo mye godt stoff der, så anvend det
også på oss, så tror jeg det skal bli enda bedre. Noe dere snakker om, er
behovet for informasjon. Og her er jo et sånt lite ... Det å balansere
informasjon, taushetsplikt ...
Det er jo krevende for helsepersonell å manøvrere i dette feltet her.
Espen, hvilket handlingsrom er det man har innenfor denne
balansegangen? Man har mulighet til å gi mye informasjon som ikke er
taushetsbelagt.
Hvis man er innlagt innen psykisk helsevern, kan man si noe om rammene
for innleggelsen, hva som er her, hva slags behandlingstilbud vi
tilbyr på generell basis, hvordan døgnrytmen er. En del generell
informasjon som jeg vet at pårørende også setter pris på. Det er ikke
alltid pårørende vil ha inngående kunnskap om den enkeltes mentale
eller helsetilstand alltid, men det med å få informasjon. Hvem kan du
ringe til? Hvem kan jeg kontakte? Hvem kan jeg forvente å snakke med?
Hvordan er rutinen her for besøk og generell informasjon? Det er ganske
mye informasjon man kan gi som ikke er taushetsbelegg, som pårørende
også etterspør. Og så må jeg legge til noe som vi ser dessverre blir gitt
altfor lite informasjon om det er de rettighetene pårørende har. Og det
er spesielt innen psykisk helse. Det er veldig få pårørende som får vite
om de rettighetene de har. Hvis det f.eks. skulle sette i gang noe tvang.
Der de har klare rettigheter som de skal følge. Og det kan være annen
informasjon som er viktig. Det kan også være at man har på sykehuset en
informasjonsmappe som er viktig for dem å få med seg. Noe som vi er litt
opptatt av, er at når pårørende er i den situasjonen, så er det også
viktig at tjenesten kan si for mer om at det finnes organisasjoner du kan
ta kontakt med, der du selv kan få støtte med likemålsarbeid. Så det er jo
veldig mye informasjon de kan gi, som Espen sier, uten at det er
taushetsbelagt. Man har utarbeidet en pårørendeavtale, som er en mal
for hvordan informasjonen kan gis, og hva man kan sette seg inn i før man
treffer pårørende, slik at man får et godt førstemøte.
Jeg tenker litt i forhold til dette å være barn som pårørende, og barn og
søsken som pårørende. Hva er det vi må gjøre, hva er det som er viktig for å
kunne fange opp disse pårørende? Ja, barn som pårørende har egne
rettigheter knytta til informasjon og involvering. Det kom jo for
ganske mange år siden, for 17-18 år siden tror jeg, hvor det ble
rettighetsfesta for barn. Og det er jo for alle barn, uavhengig av om det
er somatiske eller psykisk rusrelaterte problemer. Men det er
særskilt viktig når det handler om psykisk helse eller rusrelaterte
lidelser.
Barn vil bli berørt når noen har helseutfordringer der hjemme. Se barna
og involvere dem. Tilby dem støtte, hjelp og forklaring på hva som
skjer. Barn skaper seg ofte egne forklaringer på hva som skjer med
foreldrene sine. Som ofte er mer fantasifulle og vonde, ikke sant. Og
dette er med egen rolle opp i forløpet også. Hvor vi ser at de har et stort
behov for nettopp å få riktig informasjon om hva som har skjedd. Det er
viktig å ta på alvor og involvere. At man har faste barneansvarlige, er også lovfesta. Forskning viser at den er uforskjellig forstått og
forskjellig satt ut i livet. Det er noe vi må jobbe med for å ivareta barns
rettigheter. Det er mange barn der ute som ikke blir fanget opp. Når du
møter en familie som sykepleier, er det viktig å fange opp og identifisere.
Høre om det er noen barn som er der. Det er forskjellige relasjoner i dag.
At man får det inn i journalen, og hører om det med søsken. Når du får inn
ungdom, så er det også viktig å ha de søsknene som er mindreårige, som de
trenger oppfølging. Så bare det å begynne å spørre dem om det er barn i
familien, og få det identifisert, og så følge det opp, som du sier. Enten
gjennom barneansvarlig, hvis de har det, eller at man finner andre
måter, slik at de barna blir ivaretatt, om det er skole eller andre ting.
Så iallfall det å spørre, være litt nysgjerrig og tenke at hvis det er
barn, så må vi bare gjøre noe, og så er det kanskje andre som tar over de
oppgavene med de barna i den familien. Ja, der tenker jeg
skolehelsetjenesten har en stor rolle også, men vi ser jo at det her med
samarbeid på tvers av disse forvaltningsnivåene er utfordrende. Og at
man ikke alltid som helsesykepleier får den informasjonen som man
trenger for å vite om at man kanskje har noen barn i porteføljen som
trenger ekstra støtte i perioder. Når du er voksen og har barn, er det
sårt for den syke som har barna. Det er også viktig å tenke på at man
ufarliggjør litt. Vi vet at det er en del som ikke ønsker å fortelle at de
har barn, og ikke ønsker å involvere dem. Det viktigste er å finne de
barna, at de får hjelp på ulike måter.
Det er alltid vanskelig, men det er viktig at vi gjør det som
sykepleiere.
Hvis vi ser på rammeverket for sykepleie, så er jo relasjon, pasientens
psykiske behov, som ligger i dette rammeverket. Ulike dimensjonene.
Og det kontekstuelle. Hvordan er pårørendearbeidet relevant
innenfor disse områdene? Hva tenker du om det, Espen? Hvis du tar
relasjonen, så kan man kanskje tenke at det handler om relasjonen min
som sykepleier til den enkelte pasient. Her må vi utforske og utvide
forståelsen litt. Og tenke at relasjonen handler også om relasjonen
til de pårørende. Og mer en familieretta tilnærming til dette.
I relasjonen kan man jobbe med tillit, respekt og trygghet i også møtet
med pårørende. Det er viktig at vi har med oss i dette rammeverket. Vi vet
at det er mange pasienter som rapporterer tilbake at de opplever at
helsepersonellet ikke tar vare på deres pårørende. Det kan være
utfordringer når du er dårlig i en periode. At du kanskje vil ha litt
fred. Det er helt naturlig. Men veldig ofte så ønsker jo pasienten at
dere tar vare på oss. Fordi de har jo kanskje føler litt selv at de kan ha
belastet familien. Det vet vi at de føler mange ganger. Og når dere kan
hjelpe til med at vi også får en god relasjon til dere, så er det faktisk
det beste for alle parter, og ikke minst ofte for pasienten. Da er vi inne
på det
med psykososiale og relasjonelle behov pasienten har. Det er en
tilleggsbelastning i alt man strever med, den samvittigheten man har
overfor sine pårørende. Og hvordan ting har vært i det siste, eller
hvordan det relasjonelle er på hjemfronten.
I det kontekstuelle i forhold til rammeverket for sykepleie, så er det
jo noen områder på ... Når vi ser dette rammeverket foran oss, så har vi
nasjonalt nivå. Vi har også systemnivå. Og innenfor det nasjonale
nivået som vi snakker om innenfor rammeverket for sykepleie, så ligger
jo dette med kvalitet og sikkerhet. Hvor vi også blir vurdert på ulike
måter i forhold til pasientsikkerhetsprogram. I forhold til
pasientsikkerhet innenfor psykisk helse og rus har man sett dette med
at pårørende er en viktig medspiller for helsepersonell. Det er viktig
å ha det med seg i det store bildet innenfor de ulike dimensjonene som vi
jobber innenfor innenfor rammeverket for sykepleie. Jeg kan godt si
litt rundt det, Espen. Det er kjempeviktig. Jeg tror vi kan begynne litt med kvalitet.
Det går i første omgang at du møter en pasient og skal riktig behandling. Og som vi har sagt tidligere, så er vi som er rundt de, vi
kjenner pasienten ganske godt. Vi har levd med de, og vi vet veldig mye.
Og når du møter som en sykepleier en pasient, så kan du kanskje veldig
lite om den. Du kjenner han ikke. For at du skal gjøre en god beslutning,
må du sørge for å bruke din faglige kunnskap. Men du må også innhente
viktig informasjon. Og den informasjonen kommer veldig ofte fra
pårørende. Og den er viktig når du skal ta en beslutning. Det er den
behandlingen, at du skal følge opp behandling. Så på det litt nasjonale
nivået, så er det sånn at vi som er pårørende, vi har et litt annet
perspektiv. Vi har andre øyne. Vi bærer ikke sykdommen. Vi har ikke noen
rutiner og retningslinjer som dere har, som jobber i en institusjon.
Så vi kan se veldig mye som er nyttig for dere. At vi
ser blikk utenfra, og vi kan gi tilbakemelding på tjenester vi ser hos
dere som ikke er bra. Vi kan se ting som ikke du kanskje tenker som
sykepleier, slik at det blir enda bedre kvalitet i den tjenesten du er.
Og hvis du trekker det enda høyere opp når det er skjedd ulykker eller
ting som er uheldige hendelser. Så er pårørende en viktig stemme for å
kunne si hva var det som skjedde før? Hva gjorde vi feil? Slik at vi kan
rette opp det. Så vi er jo en viktig bidragsyter til at det blir enda bedre
kvalitet i tjenesten. Så hvis man har det bakteppet, så tror jeg man også
blir mer åpen for å høre på hva vi har å si. For vi alle ønsker jo å gi god
behandling i god kvalitet. Så det er viktig å ha med oss. Det handler om et
system som støtter opp under pårørendesamarbeid. Strukturerte
pårørendesamtaler, klare kontaktpunkter i tjenestene, klar
ansvarsavklaring.
Det er overganger i helsetjenestene som vi er opptatt av. De som får
hjelp, vil ofte oppleve at det er overganger. I disse overgangene er det
en sårbar fase som kan gå utover pasientsikkerheten. Da er pårørende en
viktig medspiller i en sånn overgang. Og samarbeide omkring det. Med
informasjon inn, som kanskje ikke vi sitter på. Som vil være viktig i en
vurdering til endring av omsorgsnivå. Men også det når man skal
overføre deler av omsorgen til pårørende eller til hjemmet, som blir
mer og mer framskutt. Vi vet at disse er veldig sårbare overganger, og
det er kanskje der risikoen for selvmord er størst. Man har ikke vært så
flinke til å skjønne at vi som pårørende også må ha informasjon. Vi kan
være med inntak, og så er det dere behandler, og så er ikke vi med mer. Da
kan ikke vi gjøre en jobb senere når vi er ute. Det å involvere pårørende i
behandlingen, slik at vi forstår hva som er situasjonen, og hvordan vi
kan hjelpe til når de skal skrives ut ... Dessverre har vi nok sett at det
er altfor mye praksis at nå finner man ut at man skal skrive ut en pasient.
Så ringer man pårørende, og kanskje man ikke får tak i den engang. Og så
blir pårørende skrevet inn på en kriseplan eller sikkerhetsplan. Det
er ikke god kvalitet. Man må sørge for og være helt innforstått med at de
som overtar den omsorgen, forstår hva som ligger der, og at de også vil ta
dette ansvaret. De har skyvet mer på at vi må involveres tidligere i en
behandlingsfase, og at vi også er trygge på at vi kan ta over noe av
ansvaret når de skrives ut. Der er vi for svake, og der må vi bli mye bedre.
Der kommer jo noe av det som vi har snakka om litt innledningsvis, som det
med et bredere familieperspektiv. Hvor vi ser at tjenestene kanskje er
for individorienterte, og at vi vet at psykiske problemer og
rusrelaterte problemer innvirker i stor grad i familie og nettverk.
Hvor vi ikke er gode nok på å involvere og behandle. Og så handler det om
kunnskapsoverføring òg. Gi de pårørende kunnskap nok til å kunne være
den gode støttespilleren de skal være. Det er viktig at de er pårørende,
og at de skal være mann, kone, mor eller far. Men også at de kan ha noe
kunnskap som kan være viktig i videre oppfølging og i samspillet med
helse. Det går også på faresignalene. Man er engstelig fordi man har
opplevd noe. Og det kan være kunnskapsoppfølgingen. At vi blir mer
trygg i rollen vår. Vi er avhengig av at vi vet hvis vi er redde. At vi har
noen vi kan ringe. At de ikke må gjennom en sløyfe. Hvis du nå ser disse
signalene, vi vet at det er en sårbar situasjon ca. seks måneder
etter utskrivelse, så er vi ganske sårbare. At vi har en trygghet i at vi
kan ringe til det behandlingsstedet og få støtte, og at man tar
vurderinger sammen med helsepersonell om man f.eks. skal tilbake,
eller at de kan støtte oss i hjemmet. Så det er igjen, som du sa, vi er
samarbeidspartnere, og det er det vi bare må tenke på når vi skal hjelpe
noen pasienter, så må vi være gode, både fagfolk og pårørende, til å
hjelpe dem. Vi snakker om overganger, om utskrivelse. Men så har vi også
et helsevesen her i Norge som er i endring. Det gjelder jo alle former for
helsetjeneste i forhold til pasienter skal ikke være like mye inne på
sykehus eller i spesialisthelsetjenesten. Behandlingene skal skje
poliklinisk, det skal være i hjemmebaserte tjenester. Hvordan er det
arbeidet med pårørende i den konteksten hvor kanskje mange
sykepleiere vil møte pasienter innenfor psykisk helse og rus nettopp i
hjemmet til brukeren? Vi ser spesielt i hjemmesykepleien at de
rapporterer om at flere og flere har psykiske problemer, og de
rapporterer om ulik kompetanse på det området. At de ikke har
tilsvarende kompetanse og kompetanseøkning der som innenfor mer
avanserte somatiske helseproblemer. Som sykepleier er det vesentlig forskjell
å jobbe inne på institusjon, hvor du er i dine rammer, og samarbeide med
pårørende, kontra det å jobbe ute og hjemme hos arbeider. Hvor du er på en
annens arena, ikke hjemmearena, for å si det sånn. Det er noe med å få til
det og prøve å inkludere pårørende på en god måte. Også i hjemmet, forstå
den konteksten som de lever i sammen der, da. Ja, jeg tror der har både
utdanningsinstitusjonene og dere som organisasjon en jobb å gjøre.
Fordi det er kommet noe studier rundt det, hvor krevende det er for
pårørende å være det. Og vi er jo som sagt forskjellige. Og jeg tenker som
sykepleier, når du kommer inn til hjemmet til folk som har ektefeller,
som har barn, det er mange situasjoner og det forskjellige, så trenger
de utdannede sykepleierne, kanskje mer støtte fra dere som
fagforening, og i samarbeid med pårørende organisasjoner, for å finne ut
hvordan vi best mulig kan møte de ulike situasjonene. Vi er veldig
opptatt av at vi ser at det er et hull i utdanningen her. Fordi vi tror at
det er veldig mange sykepleiere som går alene ut, som ikke har det
fagmiljøet rundt seg, kan oppleve å være utilstrekkelig. Så det å få
trygge, gode sykepleiere i fremtiden, så tror jeg dere må gjøre en jobb
for å få dem til å bli tryggere. Til å gjøre en god jobb og at familien også
opplever det trygt å få sykepleier hjem til seg selv. Spesielt poliklinisk behandling, det har
vært en voldsom økning av det innenfor psykisk helse, spesielt, men også
rus de siste åra, hvor mer og mer skal være poliklinisk. Det har vært
lite pårørendefokus der. Der har det vært enda mer individfokus. At man
har en time eller to eller tre i uka hvor man snakker med en behandler, en
sykepleier og en pasient, hvor pårørende ikke er særlig involvert. Vi vet at
den pasienten eller personen som har inn til behandling der, resten av
døgnet er hjemme. Enten sammen med barna sine, eller sammen med andre
pårørende som tar del i denne historien. Der har du et veldig godt poeng,
Espen. For det er jo det pårørende opplever. At når de går på
poliklinikk, så er de jo koblet ut. Kanskje de får lov til å ha en liten
samtale hvis pasienten en gang i løpet kan ha det. Men jeg må nevne én ting
til, for nå ser vi at det blir mer hjemmesykehus på psykisk helse. Vi har
vært masse skriving om spiseforstyrrelse. Det er andre ungdommer som
skal møtes hjemme. En kan undres når vi hører alle de pårørende som
kommer nå, hvor krevende de syns det er å ha ungdommer som har
spiseforstyrrelser der man får oppfølging én gang i uken. Hvor mye
kompetanse har vi nå på hvordan vi skal støtte de pårørende? Har vi tenkt
at jo, bare vi gir litt veiledning og støtte, som det står i noen
retningslinjer, Så greier pårørende å stå i de krevende oppgavene, og
det greier de ikke. Så vi har en jobb å gjøre når vi har endret denne
tjenesten, til å få også sykepleiere og de som skal jobbe rundt dem, å
forstå hvilken situasjon den familien står i døgnet rundt, spesielt i
alvorlige psykiske lidelser. Så her må vi sammen faktisk jobbe for at vi
kan støtte hverandre, slik at pasienten får god behandling, altså også
hjemme. Hjemmesykehuset
har blitt mer og mer innenfor somatikken også. Da kan man tenke at det kan
fungere på enkelte tilstander eller sykdommer. Men det å bare legge det
ut på alt, og spesielt at psykisk helse og rus oppstår relasjonelt og i et
nettverk og familieperspektiv. Det å tenke at man kanskje kan løse det
med enkelt intervensjoner, der tror jeg vi har en vei å gå. Hvis du ikke forstår det,
bare løse det med å være innom en gang imellom, og så ha resten overlatt
til andre å følge opp. Bare en liten digresjon rundt det. Når du lever med
et menneske som har en psykisk helseutfordring og en alvorlig
psyke lidelse, så sa vi innledningsvis i stad at det tar ganske lang tid
før du får hjelp. Og vi vet da at når de endelig får hjelp, og endelig fikk
hjelp, eller blir lagt inn, så er det ikke sikkert at det er det beste
alternativet. Men for familien så er det en pause. Da får de litt
avlastning, men nå skal jo alt skje i hjemmet. Så det er jo ikke noe
alternativ for den familien å få noe avlastning, for de lever jo i det
hele tiden. Vi har ikke lest om noe at kanskje familien burde reise ut.
Kanskje de kan få et helgeopphold, og så kan helsepersonell rykke inn.
Det må kanskje være en av de nye løsningene. Slik at de får en pause. For nå
får de jo ikke pause. Så de lever i dette. Så det er litt som du sier, at her
har vi en jobb å gjøre. Både i forhold til hjemmetjenesten, men også
hjemmesykehus. Så flott. Tusen takk for gode refleksjoner på dette. Vi
må begynne å gå inn for landing. Men jeg har lyst til å spørre deg, Anne
Grete, i forhold til et siste spørsmål. Hvis du kunne fått endre en ting
eller to ved dagens tjenester knytta til samarbeidet vi har med
pårørende. Hva ville det ha vært? Jeg vil nok kanskje trekke meg litt
opp. Som Espen sier, at hvis du skal greie å få til noe, så må man ha noe
systematikk i dette. I dag er det altfor mange av sykepleierne som er
ildsjeler. Og når de ikke er der med, så er det alt borte. Og det kan vi ikke
ha. Vi er veldig opptatt av at det må plasseres et ansvar. For det er ikke
bare det å samarbeide, men det er et regelverk rundt det. Vi skal ha
kvalitet, og vi mener vel at det må være litt det samme som
barneansvarlig, at det må være en pårørendeansvarlig. Vi snakker ikke
om pårørendekoordinator, men at det er ansvarlig i en tjeneste som også
har ansvar for kvalitet. Alt fra prosedyrer, hvilken kompetanse dere
som helsepersonell eller dere som sykepleiere skal ha. For det er
veldig lite kompetanseheving på pårørendesamarbeid i dag. Og jeg tror
jo, hvis de skal få det til, så må ledelsen ta tak i det sammen med dere som
organisasjon, og sørge for at de får god kompetanse i den nye verden som
står. Så er det selvfølgelig pårørendeavtalen som er utarbeidet nå.
Jeg tror det er et godt utgangspunkt for sykepleierne å ha det som et
trygt verktøy der de er forberedt, men da må det igjen være forankret da. I
organisasjonen og ledelsen, at det er akseptabelt og at man får
kompetanse. Så her er det kompetanseheving, og at du må være ansvarlig
for dette store området, som bare blir større og større, fordi vi skal
basere mer og mer samarbeid med pårørende fordi vi er mer hjemme og
mindre i institusjoner. Det er for mitt ønske, da. Kanskje litt
komplisert, Espen? Kjempefint, tusen takk. Hvis jeg kan stille deg Espen et siste spørsmål, hvis vi ser
for oss rammeverket for sykepleie, hvordan tenker du at det kan brukes i
det arbeidet vi gjør nå mellom pasienter, pårørende innenfor psykisk
helse? Rammeverket kan være en god påminner for å tenke sykepleie i en
helhet. At man ikke bare tenker enkelttiltak eller vedtak, eller
behandlingsplaner, men at man også ser relasjoner og behov og kontekst
i en større grad. Det tenker jeg kan være en god påminner, og tenke
modellen er fin for.
Da tror jeg vi lar det være siste ordet i denne episoden. Så da vil jeg
avslutningsvis takke for at du har vært deltaker i vår samtale og
lyttet. Det kommer nye episoder som du må bare følge med på. Så takk for
nå. Selv takk.