Subscribe
Share
Share
Embed
Krigen førte til betydelige ødeleggelser. Når freden kom skulle gjenoppbygging og utbygging skje med ekstrem ressursknapphet. Bolignøden var større enn noen gang. Bergen by hadde store og helhetlige ambisjoner, men ble de støttet av staten?
Podcastserien BYPLANER i Bergen tar for seg utviklingen av Bergen by fra begynnelsen og helt frem til i dag. Vi skal gjennom oppturer og nedturer, mangfoldige branner og krig. Vi følger byens utvikling i lys av samfunnsutviklingen. Hva er årsaken til at Bergen er som den er i dag? Hvorfor er vi bergensere så patriotiske? Til å lede oss gjennom denne historiske reisen og kanskje forstå byen vår enda bedre, har vi med oss Hans Jacob Roald, dosent emeritus ved Høgskulen på Vestlandet og forfatter av boken Byplanen- en historie om utviklingen av Bergen by.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Du hører nå en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Og det arbeidet her brukte en ti år på.
Fra 1947 til 1957.
Og da la en optimistisk frem en plan med et nytt kommunikasjonssystem med bydelssenter.
Den grunnstrukturen vi kjenner i dag.
Og så diskuterte en kommunikasjoner.
Om en skulle ha bane eller en skulle ha vei.
Og da konstaterte en at hvis du skal ha bane, så må du ha en streng arealpolitikk.
Men så sendte en da dette her optimistisk til staten.
Og da svarte staten nei.
What?!
Hvorfor i alle dager?
Jeg vet ikke.
Hei, alle sammen, og velkommen til podkastserien Byplaner i Bergen.
En historisk podkast om utviklingen av Bergen by fra sin opprinnelse og helt frem til i dag.
For å ta oss med på denne reisen har jeg, Anne Sofie Bjelland, med meg ekspert på dette temaet, Hans Jacob Roald.
Hans Jacob er forfatter av boken 'Byplanen i Bergen' og dosent emeritus i byplanlegging ved Fakultet for ingeniør og naturvitenskap ved Høgskolen på Vestlandet.
Halleien, Hans Jacob!
Hei.
Anna-Sofie.
Halleisen.
Du hadde hatt det fint siden sist!
Ja da.
Jeg har hatt det veldig bra.
Jeg har rett og slett vært en tur på Østlandet.
Oi, oi, oi.
Ja?
Hvordan var det?
Jo, det var veldig flott.
Jeg var i Sandvika, som ligger midt en plass mellom Drammen og Oslo.
Og der har jeg vært ofte, for jeg har litt familie der.
Og det som slo meg, var jo det at det er sånt stort, åpent landskap.
Og gikk en tur langs sjøen, og det var flotte badeplasser.
Det var aktivitetstilbud.
Og lenger oppe bak byen Sandvika, så har du jo store areal til å ...
Da bolter du deg om vinteren til å gå på ski, og lett å komme frem.
Store parkeringsplasser, god kollektivtransport.
Og så tenkte jeg på at det er dette som Bergen konkurrerer med.
Og da tenker jeg på å trekke til seg de unge.
Og jeg er jo blitt såpass gammel at jeg har en del sånn ... onkel til en del, da.
Og flertallet av dem har valgt å slå seg ned der.
Ja, det er jo på en måte en trend i tiden, det.
At man søker mot hovedstaden og områdene rundt.
Ja, og attraktive områder.
Og det som slo meg i forhold til det vi har prata om til nå, det er jo det at det var så mye areal.
Som vi så rundt.
Det var store, attraktive areal.
Mens i Bergen så er vi ... Vi kan elske byfjellene for alt det er verdt, men det er trangt.
Det er ei avgrensning.
Ja, det har du rett i. Da tenkte jeg at den episoden vi skal gå inn i nå, den vil handle om for lite areal.
Altså for trangt.
Altså den episoden som er etterkrigstida 1945 til kommunesammenslåinga i 1972, den er hele tida prega av at vi har for lite areal.
Hvorfor så rart at du sier det?
Jeg er helt enig, vi har det litt trangt nå.
Men på den tiden skulle en jo tro at det var god plass.
Nei, det var ikke det.
Det var for lite areal.
Og så, hvis jeg skal ta ... Jeg tenkte også at vi tar to episoder til etter det.
Såpass, ja!
Nå er vi tre episoder igjen.
Slik at neste episode, det får overskrift av kanskje nok areal.
OK.
Men så til slutt, da.
Siste episoden.
Så skal vi begynne å snakke litt om bærekraft og fortetting.
Og da er det noen som spør om vi egentlig har for mye areal, når vi skal begynne å krympe igjen.
Så dette gir et lite skisse om hva vi skal innom fremover.
Spennende, spennende.
Men vi begynner litt med å summere opp forrige episode.
For da snakket vi om de store planers tid.
Vi hadde dette økonomiske krakket som gjorde at man fikk seg en påtvunget tenkepause.
Og det vokste fram et fagområde innenfor byutvikling og byplanlegging.
Hva er viktig å huske på eller hente med seg fra forrige episode?
Det var veldig enkelt, på den måten at du fikk et program for byplanlegging.
Byene skulle være vakre, funksjonelle og sunne.
Det var tre enkle overskrifter.
Og så hadde du en city-modell henta fra tysktalende land, hvor det at byplaner og bybygging skulle følge landskapet ...
Føye seg etter de landskapskvalitetene som var der.
Og det passer jo som hånd for hanske for en by som Bergen, som ligger i den kuperte vestlandsnaturen som anligger.
Og videre så var det det at dere fikk ideen til Ebenezza Howard om hagebyen.
Stemmer.
Det ga litt opp, den gamle byen.
Du kunne ikke ta ryggtak med eksisterende huseiere og grunneiere.
Det ble for kostbart, det tok for lang tid, og det var for usunt i byen, slik at du måtte flytte ut av byen.
Å lage sunne forsteder.
Men de første forsøka på det var ganske kostbare.
Slik at det var ikke for alle.
Det var for mellomklassen og håndverkergrupperinga som kunne bygge for hverandre.
Slik at bolignøden var fremdeles uløst og var stor.
Skjønner.
Men så må vi tilbake til ett år, 1933.
Ja, altså ... Vi skulle egentlig begynt på 1945, da.
Men sånn som det tar tid før ...
Gode ideer blir satt ut i livet.
De virkelig gode ideene trenger lang modningstid før de kan på en måte bli anvendbare.
Og så det at Norge ligger litt utafor allfarvei.
Vi ligger i en krok opp i nord.
Slik at det tar lengre tid opp hit enn andre plasser, vi må bare innrømme det.
Men grunnen til at vi kan hoppe litt tilbake til akkurat året 1933 ... Det er fire grunner.
Da har du nettopp hatt ei sånn stockholmsutstilling som heter Akseptera.
Og det var funksjonalismens inntog i Norge.
En stor utstilling.
Og det var rett og slett et kunsthåndverk- og designutstilling.
Det var ikke masseproduksjon, men det var en ny design som viste seg.
Videre så hadde du et viktig prosjekt i USA under president Roosevelt, som het Tennessee Valley Authorities AS.
Og det var da rett etter det store krakket.
Og det var det en diskuterte rundt omkring innenfor planlegging og økonomi og politikk.
Hvilken måte reise seg etter et kjempestort økonomisk kraft som skapte enorm nød og arbeidsløshet?
Og da var det at Roosevelt allierte seg med økonomer.
For å lage en strategi for å videreutvikle USA.
Tidligere var økonomer noe som det private næringsdriv holdt på med.
Men han autoriserte dem til å bli samfunnsøkonomer.
Og være sentrale i samfunnsutviklinga.
Og da var det rett og slett oppdemming av ei kjempestor elv i Tennessee Villey.
Og den gikk over flere delstater.
Og så laga jeg demning.
En laga kraftproduksjon.
Og så brukte jeg den krafta til å lage kunstgjødsel, til å hindre flom.
Og denne elektrisiteten kunne da brukes til bedriftsetablering, slik at en løfta et helt område fra fattigdom.
Med et offentlig tiltak som satte folk i arbeid, og så var det spin-off av dette som heva levestandarden for en kjempestor region.
Det ble et sånt forbildeprosjekt.
Litt sånn sektorovergripende ... På alle måter.
At man så litt helhetlig på ... Og så var det et svar på Sovjetunionen.
Som da hadde kommandoøkonomi, og som ikke hadde tilsvarende økonomisk krise.
Så det var mange som tenkte at ok, kanskje Sovjetsystemet er løsninga.
Å ja, så måtte de bevise at det var det ikke?
Ja.
Jeg måtte greie tilsvarende innenfor et demokratisk system.
Og da er det også det at det var nordmenn som var midt oppi dette her.
Og da er det to stykker jeg har lyst til å nevne.
Det er en som heter Ole Kolbjørnsen.
Og andre heter Aksel Sømme.
Og i 1933, så det er det året vi holder på med hele veien her nå, så lager de en norsk treårsplan.
Hvorfor ...?
Plan for hva?
Det er en veldig artig historie.
Fordi at Ole Kolbjørnsen, han var ihuga kommunist.
Å ja.
Ok.
Han dro og meldte seg til tjeneste i Sovjet.
Han lærte seg russisk.
Og var med og fikk medlemskap i kommunistpartiet i Sovjet.
Og kom inn i den innerste krets.
Var med og laga den første femårsplanen i Sovjet.
Ja, Fannmannsplan for hva?
For alt!
Veldig bra!
Og dette der var jo et ... Så han var skikkelig innafor.
Men så kom Stalin-tida, og så begynte han å erfare det at den ene etter den andre av kollegaene hans plutselig forsvant.
Spooky.
Ja.
Så tenker jeg her er det best å stikke av.
Og det gjorde han.
Og det gjorde også at han gikk over fra å være kommunist til å bli medlem i Arbeiderpartiet.
Ok!
Så han kom hjem?
Han kom hjem på alle mulige måter.
Han var også inspirert.
Jeg har hørt om dette Tennessee Valley.
Authorities-prosjektet var inspirert av det.
Og vel hjemme traff han da en studiekamerat som heter Aksel Sømme, som da jobba på Geografisk institutt i Bergen.
Og de slo seg sammen for å lage en tilsvarende plan ...
Altså femårsplanen i Sovjet.
Og så lagte de en treårsplan for Norge.
Hvor de da skulle kombinere dette med planøkonomi tilpassa norske forhold.
For Aksel Sømme kjente norsk primærnæring, altså fiske, jordbruk.
Og så laga de den planen på fritida.
Såpass!
Ingen hadde bedt deg om det.
Og så trykte de opp en brosjyre, og så ble det en vinneroppskrift for Arbeiderpartiet.
Så dette er egentlig grunnlaget til Arbeiderpartiet vi snakker om nå?
Grunnlaget til Arbeiderpartiet som et reformparti, og en kjempesuksess.
Slagord som by og land hand i hand, og hele folk i arbeid, det stammer fra det.
Fantastisk spennende, da!
Men var dette også ...?
Den treårsplanen strakte seg fra 1933?
Nei, de brukte sikkert litt tid på å lage den?
Nei, nei, akkurat som en sa ... De gode ideene trenger tid for å bli moden.
Så den blei jo aldri vedtatt.
Den bare lå der som et kunnskapsgrunnlag.
Og så slo den ut i full blomst etter andre verdenskrig.
OK, OK.
Jeg skjønner.
Dette var jo viktig bakgrunnsinfo.
Er det noe mer vi må vite nå før vi skal begi oss på dagens tidsepoke?
Ja, vi kan jo ta lite grann om hva skjedde i Bergen under andre verdenskrig, da.
Ja, det må vi få høre.
For å ta det litt som hva skjedde i Norge ... I Norge hadde du konkrete krigshandlinger.
Det var byer som ble bomba.
Og da starta en gjenoppbygging av dem under krigen.
Og da fikk du et eget kontor som het Brente steders regulering, som var styrt av ...
Professor Sverre Pedersen fra NTH.
Så da laga en planer for Molde, for Kristiansund ... Det er de nærmeste byene.
Jeg tror Voss også var offer for bombing da.
Så da hadde du et byplanmiljø som drev og planla byene på nytt.
Mens i Bergen så fikk du ikke tilsvarende ødeleggelser.
Men du fikk en stor eksplosjon på Vågen.
I april 1944.
Helt på tampen.
Og det var egentlig på tampen av krigen slik at det mangla ikke på ødeleggelser.
Altså, store deler av Nordnes mot Vågen ble jo en ruin, og halve Bryggen og hele Håkonshallen gikk jo med.
Men da var det for seint til å komme inn under programmet 'Brente byers regulering', slik at en tok affære sjøl.
Også Bergen måtte fikse greiene sjøl?
Ja, men jeg var jo da under tysk kommando.
For det var jo fortsatt krig, ja.
Ja visst var det det.
Og da var det ... Altså, på Nordnes, da var det egentlig bare å vente.
Der hadde en allerede saneringsplaner for Nordneshalvøya, som ble laga i begynnelsen av krigen, så planene lå på en måte klare.
Ja, der lå jo den stilige funkisplanen.
Ja, så en hadde planer, men det var ingen som tok til orde for å begynne å iverksette den planen.
Når det gjaldt Haakonshallen, som kom til en form for gentlemans agreement med de okkupantene om å bare la ruinene ligge ... For det var jo steiner som lå rundt omkring.
At den etter krigen, uansett hvem som kom til å vinne eller tape, skulle ta ansvaret for å restaurere Haakonshallen.
Å, det var en veldig gentlemans agreement.
Ja, men du kan jo stille spørsmål til hvem som egentlig var de gentlemen en forhandla med.
Så det var jo litt på kanten, egentlig.
Men vi skal være lykkelige for det, at en kom frem til ei enighet.
Men Bryggen var jo da ...
Mer vrien, for den var ikke av stein.
Den var av tre.
Så det var jo da en stor ... Ja, helt sentralt i Bergen så var jo det da et ... Ja, et ulykkessted med forvridde trerester i hytte og pine.
Og da var det jo noen som ville rydde tomta.
Det er helt naturlig å rydde ei krigsskadetomt.
Det gjorde en overalt.
Men da oppsto det en veldig pikant situasjon, fordi da hadde jo du også da ... Du hadde da kulturminneinteresse i Bergen, som ville bevare Bryggen.
Og du hadde også kulturinteresse blant okkupantene, som også ville bevare Bryggen.
Ja, for de så litt på Bergen som litt sin egen arv òg, i noen grad?
Ja, det var jo en del av motivet for okkupasjonen, det, at de skulle tilbake til sitt opphav.
Å ja, så Norge var liksom opphavet, eller ...?
Det var der de forventa å finne urgermanerne.
Og dette er litt sånn ekkelt å tenke på i dag.
Men da ble det da gjort et vedtak.
Om at Bryggen skulle bevares med henvisning til Hansatida.
Og til tysk-norsk byggeskikk.
Og det brevet, med det vedtaket, ble ikke signert av hvem som helst.
Det ble signert av selveste Heinrich Himmler.
Jeg kjenner det går litt sånn kaldt på deg.
Litt guffent å tenke på.
Men det skjedde, altså.
Og det er jo også litt interessant å nevne ... Jeg har nevnt litt forskjell på Oslo og Bergen.
I Oslo brukte arkitektene en krig en tenkepause.
Og de brukte den til å planlegge gjenreisning innenfor boligpolitikken.
Slik at de planla hva skal være programmet for det som nevntes med den norske treårsplanen.
Hva skal vi gjøre helt konkret?
Hva type boliger skal vi bygge?
Hvordan skal det organiseres, og alt mulig sånt?
Mens arkitektene i Bergen, de målte opp Ryggen.
Ulikt fokus der, altså.
Men det var tilbud om jobb.
Og det var ... Det var som det var.
Ja da.
Vi ser jo den.
Men en annen krigserfaring som var veldig spesiell, da ... Det var jo det at Bergen var en sjøfartsby.
Og sjøfarten langs kysten, den var jo rett og slett blokkert.
Ja, vi ble vel helt lammet der, ja.
Ja, vi ble fullstendig isolert.
Og all industri som var knytta til sjøfarten i Bergen, den ble jo lamma.
Og handelsflåten vår, den var ikke lenger ... Den var ute i verden, knytta til Notraship-fondet.
Den var en del av fienden til tyskerne.
Så de kunne jo ikke komme inn igjen til Bergen.
Og da erfarte en nød i byen som følge av mangel på næringsaktivitet.
Ja, der var jo vi ekstra sårbare.
Altså vår by.
Og da erfarte en også at byen hadde bare ...
Én effektiv kommunikasjon med omverdenen, og det var rett og slett Bergensbanen.
Så da erfarte en dette med totalmangelen på veiforbindelser.
Ja, for vi hadde liksom ikke prioritert veier i noen særlig grad frem til nå.
Vi trengte ikke det.
Det holdt rett og slett med sjøfarten.
Så der fikk vi oss en liten aha-opplevelse, vil jeg tro.
Vi tar den med oss inn i fredstid.
Skal vi gjøre det?
Ja, vi gjør det.
OK, så ble det fred.
Yes!
Og så har vi jo veldig mye arbeid.
Hvis vi skal smøre opp det du sa, så har vi jo store ødeleggelser i sentrum, Bryggen og Nordnes, og så har vi da en bolignød som i utgangspunktet var tøff før krigen, den var jo nå sikkert doblet, om ikke verre.
Og så går vi i gang.
Hva gjorde vi?
Da fikk vi en ny byplassjef.
Det er jo alltid en god start.
Det er en god start.
Og han heter Bjane Laus Mor.
Og han hadde vært med på brente steders regulering.
Så han var med på dette med å planlegge gjenoppreisning av byer.
Så han har erfaring med det.
Det er jo bra.
Men så inngikk han en spesiell allianse.
Han knytta da ...
Akademisk kompetanse tilse.
Og det er en mann som heter Tore Sund, som da jobber sammen med Aksel Sømme på geografi.
Og de to ble sånn alliansepartnere fremover.
Og det var igjen tilbake til denne tanken fra Tennessee Valley hvor en da autoriserte akademisk kompetanse inn i planlegginga.
Ja, det liker jo vi.
Og da har jeg lyst til å nevne han Tore Sund, for han er en størrelse som har fått altfor lite oppmerksomhet.
Hvorfor det, da?
Han hadde også jobba med plan for ... Jobba i Oslo, da, sammen med Harald Hals.
Plan for Stor-Kristiania, eller Stor-Oslo.
Så han kunne dette med analyse av store regionale sammenhenger.
Og så har han gjort en egen analyse av Bergens geografiske utvikling mellom 1900 og 1940.
Det var et akademisk arbeid på det å analysere en by.
Og det var kunnskap som nå kunne komme til nytte.
Men det han gjorde, var å spørre seg - hva er en by?
Det er jo et kjempegodt spørsmål.
Hva var svaret hans?
Det er et svar som jeg mener er veldig aktuelt den dag i dag.
Altså, en by, det er en enhet med det han kalte for ... En del ... En ansamling av bymessige egenskaper.
Og så lister han dem opp.
Og så knytter han det til begrepet produksjon.
Altså, det er ikke noe som bare er.
Nei?
Men det er noe som blir skapt.
Altså funksjoner som skaper noe.
Ja.
Og da nevnte han transport, altså føre det til transportaktiviteter.
Handel, tjenester, kultur, etc.
Det var da aktiviteter som denne enheten produserte.
Og de kunne måles.
Ja, ja, ja.
Det var en interessant tilnærming til en by.
For en by skal jo produsere de tingene der.
Men så sa en også en interessant ting, det at bolig er ikke et spesifikt bymessig fenomen.
For bolig skaper ikke noe utover akkurat det en blir bygd.
Boligen i bykontekst blir jo da et verktøy for å få til produksjonen av alt det andre.
Det er jo en nødvendighet.
Ja, du må ha folk der.
Men du produserer ikke noe sånt ... Stemte fenomenet bolig ut som en spesifikk bymessig egenskap?
For du har jo boliger over hele landet, uten å være by.
Ja, jeg ser jo den.
Men et nødvendig verktøy for å få til produksjonene som han listet opp.
Og så brukte han dette til å sammenligne Oslo og Bergen.
Ok, nå er jeg spent.
Ja.
For det er denne analysen med objektive analysekriterier, da.
Og da kom han til et ganske nedslående resultat.
Sammenligna produksjonsaktivitet innenfor disse forskjellige feltene.
Og delte det på størrelse på byen, altså antall beboere, for å gjøre dem sammenlignbare.
Og da tapte Bergen på alle punkt uten ett.
Nei, gjorde vi det?
Men hva tapte vi ikke på da?
Vi må jo begynne med det positive.
Det var en konsentrert handelskjerne.
Ja, OK.
Vi har et trangt, lite sentrum.
Ja, men der var aktivitetene større.
Altså, den handelsbyen Bergen, den var mer aktiv og produserte mer enn handelsbyen Oslo.
Per innbygger.
Per innbygger.
Mens transport, tjenester og kultur lå Bergen etter.
Hva kan det skilles?
Jeg vet ikke.
Det vil jeg ikke spekulere i. Men det bare var sånn.
Men også var jo det at kanskje bergensere karakteriserer seg sjøl som mer utadvendte folkeslag.
Og ... nei.
Tydeligvis ikke.
Vi holdt oss hjemme, vi, mens Oslo gikk på kafé og teater.
Oslo var mer utadvendt, gikk mer ut og brukte kulturbytilbudene enn bergenserne.
Men dette er jo en analyse som er gjort da i forkant av krigen.
Ja, og nå kunne en anvende den.
Og det gjorde han på to helt konkrete områder.
Det ene er at han gikk i kompaniskap med ... Han ble bedt av Bjane Lausmor om å lage en generalplan for Bergen, Bergensregionen.
Og så ble han da også bedt om å være med og programmere en reguleringskonkurranse for sentrum.
De to tinga gjorde de sammen.
Så jeg kunne tenkt meg å hoppe på den første første.
For generalplanen?
Ja.
Gjerne.
For det er den det var ... Du sa han var for regionen Bergen.
Skal vi prøve å grense av den litt, da?
Altså, hva snakker vi?
Bergen på det tidspunktet her ... Det var jo sentrumstjerna, sånn som vi kjente det.
Sandviken.
Deler av Årstad.
Altså opp til brannstadion og sånn.
Og Laksevåg lå for eksempel utafor Bergen, det vi snakka om da.
Det var en annen kommune?
Ok.
Men den inngikk da i denne generalplanen?
Ja, der tok han med seg alle de kommunene vi kjenner som Bergen i dag.
Pluss Askøy.
Ok, ok.
Mens Bergen på den tiden var så liten som du nettopp beskrev.
Samviken.
Ja.
Og det å tenke regionalt, det var jo en basiskunnskap som prega all byplanlegging i Europa med ...
Med Abercrombie sin plan for gjenreisning av London som forbilde, med å lage et stort grønnbelte rundt gamlebyen, og så ha Newtowns utafor.
Det var det alle så etter.
Var dette kanskje òg et motsvar på den erfaringen man gjorde seg under krigen, at man var litt sårbar?
Ja, det ble rett og slett stilt spørsmålstegn ved ... Er det ønskelig og mulig å videreutvikle en stor og viktig by i Norge akkurat her?
Oi, så hele Bergens eksistens blir faktisk ...?
Det ble stilt spørsmålstegn ved det.
Og det analysearbeidet som da ble gjort, hadde jo som mål å svare ja på det.
Men ikke under enhver forutsetning.
Altså, det var å kartlegge utfordringene.
Og utfordringene lå jo i landskapet.
Og utfordringene lå inni ensidig avhengig av sjøtransport.
Så da ... Det som han Toresund bestilte, det var jo at ulike fagmiljø fikk komme med sine bidrag inn i en felles rapport innenfor denne utvida Bergen-Storbergen, eller Bergensregionen.
Og det syns jeg var veldig fascinerende, for da mobiliserte du og autoriserte masse fagmiljø.
Det var egentlig genialt.
For folk kan jo best det de kan best.
For eksempel Turlaget i Bergen lager da en egen rapport om det med naturen ... Bruk av naturen og kvaliteten på naturen og byfjellene og badeplasser og alt.
Meteorologisk institutt ...
Lage analyse av ... av klima.
Og sånn gikk han fra fagmiljø til fagmiljø og bestilte utredninger.
Og der finner du ... Venter på økonomi, ikke sant?
Det var noen av Norges fremste økonomer.
Så da fikk du en ... I dag er dette ordet med dugnad veldig populært.
Men da var det ikke bare dugnad med at du skal være med på et lag, men du skal virkelig levere og bidra til noe.
Tenk på det etterpå.
Det å autorisere ulike fagmiljø til å bidra.
At ikke kommuner skal sitte og være og mene alt om alt, hele tida, men rett og slett bestille ting fra de som kan det best.
Jeg syns jeg høres egentlig veldig fornuftig ut.
Og så kan kommunen være moderator, for de fleste hegner jo om sitt interesseområde.
Ja, kommunen har uansett det siste ord.
Det skal syde sammen til en plan.
Ja, ja, ja.
Det var en lur metodikk, du.
Hallo, folkens, husk dette!
Vi bare roper det ut!
Veldig bra.
Så dette blir en bra generalplan, da?
Ja, og da var det kommuner kom inn og sydde det hele sammen.
Men da må jeg også si hva var kommune på den tida?
Ja, få høre.
Hva var kommunen da?
Planavdelinga da, de hadde fem stillinger.
Og bare to av dem var betjent.
Oi.
Og det var en ... Når vi snakker om om det ble laget gode eller dårlige planer på den tida, så må vi huske at det hadde en veldig liten stab.
Og det var veldig stor gjennomtrekk.
Hvorfor var den situasjonen sånn, tror du?
Jeg vet ikke.
Det var jo ikke mangel på fagfolk.
For nå fikk du på en måte det store kullet fra NTH begynt ... Hadde fått noen år på baken når det kom entusiastiske, nyutdanna folk som skulle være med og gjenoppbygge både byen og landet.
Men det var rett og slett det jeg tror var lønn.
Du tjente bedre i det private, og kommuner greide ikke å matche.
Ja ... Rigge seg.
Og dette varte veldig lenge.
Det at det offentlige tar på seg store oppgaver uten å greie å bemanne seg til å gjøre oppgavene, det er et ... Eller det var et tankekors, da.
Det må vi ha i bakhodet.
Og så var det visse ting som allerede var i ferd med å skje.
F.eks.
lokalisering av Flesland flyplass.
Det var en bygging.
Den var under bygging, ja.
Og Flesland var jo langt ute i høyta.
Langt ute på landet.
Og diskusjonen om etablering av Haakonsvern ... Det var jeg for full for.
Slik at bygging av byen var ... Altså byen i regionen var allerede på gang.
Uten at det var samordna.
Ingen hadde tenkt på vei ut til Flesland, f.eks.
Veldig bra.
Jeg skal gå ut der og fly deg en tur, da.
Og da var det de kom frem til en plan som fikk fanga inn industribygging.
Den var allerede full gang i Laksevåg kommune.
Rett ved siden av.
Du skulle se det.
Og byen trengte kommunikasjon over til den industrien.
Og masse industri ute på Askøy.
Så denne planen skulle se alt dette i sammenheng?
Ja da.
Og da laga en et forslag til et transportsystem med veier ut til alle bydelene.
Og det som er viktig, det som jeg glemte å si, at alle nabokommunene var med på det.
En laga et eget generalplankontor, leda av Bergen kommune.
Og alle nabokommunene var med.
Så man snakker om interkommunalt samarbeid?
Ja, frivillig interkommunalt samarbeid.
Og det arbeidet brukte en ti år på.
Fra 1947 til 1957.
Og da la en optimistisk frem en plan med et nytt kommunikasjonssystem, og med bydelssenter.
Da lokaliserte en f.eks.
i Fyllingsdalen hvor det nye bydelssenteret skulle ligge.
Og samme i Fana.
Og ute i åsene.
Så da ble den grunnstrukturen vi kjenner i dag, ... Lagt i den planen.
Og så diskuterte en kommunikasjoner.
Om en skulle ha bane eller en skulle ha vei.
Og da konstaterte en at hvis du skal ha banesystem, så må du ha en streng arealpolitikk ...
For å bygge opp en befolkningsmengde som bodde nært banestoppa.
Og derfor trengte du en streng arealpolitikk.
Hvis ikke så var det umulig å ...
Byggøybane.
Og derfor trengte du en enhet, større geografisk enhet, hvor du også kunne drive en arealpolitikk.
Tok ikke stilling til om det skulle være vei eller bane, men bare sa ... Hva er premisset?
For å bygge et omfattende banesystem.
Og så la en stolt frem denne planen sin da.
Og da var Bergen virkelig på høyde nasjonalt og internasjonalt innen planlegging.
Og da mener du Bergen kommune, eller disse kommunene?
La han frem for hvem?
I første omgang for Bergen kommune og nabokommunene.
Dette var deres produkt, noe de gikk inn for.
Men så sendte de da dette her optimistisk til staten.
Ja ... Hjelp oss å realisere.
La oss få revisjon av plan- og bygningsloven, slik at vi kan få en større regional enhet.
Og da svarte staten nei.
What?!
Hvorfor i alle dager?
Jeg vet ikke.
Det er veldig rart.
Men de var jo veldig opptatt av gjenoppbygging.
Kanskje de var litt busy?
Ja, den tida var jo det distriktspolitikk som var i høysetet.
Å ja.
OK.
Ja.
Det skal vi komme tilbake til i neste episode.
Distriktspolitikk var det som rula.
Ja, skjønner.
Byplanlegging hadde aldri stått høyt på ...
Dagsordenen i statlig politikk i Norge frem til nå og også nå ... Det var noe byene fikk holde på med sjøl.
Det var sikkert litt fordi å være motstandsdyktig som land i en krig, da må du være litt overalt, rent distriktsmessig.
Du bør ha bosetninger over det ganske land, og de bør kunne ha industri der.
Men for Bergen var dette en skikkelig nedtur.
Det forstår jeg veldig godt.
Men du fikk et ... Det var jo en læretid for de nyutdanna NTH-folka og geografer, for den saks skyld, som fikk være med på dette her.
Det var jo tilleggsetterutdanning de luxe.
Ja, det er det jo absolutt.
Men hva gjør man da?
Når man har jobbet masse, ti år med en plan, og så får man nei fra staten.
Hva gjør de da?
Altså, Bergen bare måtte gjøre noe.
Og det første en gjorde, var det at en etablerte et bro- og tunnelselskap.
For å bygge kommunikasjoner.
Hvis du ikke kan ta de kommunikasjonene ut av de ytterste kommunene, så må du ta det i hvert fall til nabokommunene.
Og da planla en da å få kommunikasjon først over til Laksevåg.
For der var det masse industribygging.
Og da var det Puddefjordsbrua.
Ja, da ble den bygget, ja.
Ok.
Men den måtte finansieres.
Ja, og staten var ikke så gira på det heller?
Sikkert?
Ikke i det hele tatt.
Og da måtte en betale det sjøl.
Og da regna bro- og tunnelselskapet ut.
Hva var det en sparte i transportutgifter ved å måtte kjøre hele veien rundt mot å kunne ta snarveien?
Helt konkret.
Det skulle være rettferdig.
Og først så finansierte en bygging av broa ved å ta opp lån.
Og så begynte en nedbetaling.
Og da hadde en sånn bompengestasjon, en kiosk ...
Så der kom den første bompengen i Bergen?
Fantastisk!
Og da snakker vi 1957-1989, kanskje?
Det ble etablert i 1956, tror jeg.
Og da ... Det var litt artig, den bompengestasjonen hadde reklame på toppen for South State-sigaretter.
Og så bygde en da tunnel ut til Fyllingsdalen etterpå.
Og så bygde en Eidsvågstunnelen etter det igjen.
Så man fikk jo realisert litt infrastruktur.
Ja da.
Og dette var byen sine egne ...
Penger som en sjøl spleiser på dette ... Før så var jo det veien ... Det å kjøre utover Eidsvågnes i dag, det var standarden på hovedveinettet i Bergen.
Det skulle vært bevart som et kulturminne.
Er du ikke enig?
Jo, faktisk.
Helt enig.
Veldig bra.
OK, men det var jo godt vi fikk etablert litt infrastruktur.
Eller veinett, i hvert fall.
Men hva videregjorde vi i forhold til utbygging og sånn?
Du sa det var trangt.
Jeg har snakka litt stygt om staten, sant.
Ja da, men jeg tenker det er helt innafor.
Hvis vi skal forstå staten litt, så hadde de jo et land som hadde vært i krig, og det var mange byer som var brent helt ned.
De lagde store planer for boligbygging og sånn, så de gjorde jo mye bra.
Det er stikkordet.
Boligbygging.
Vi går der, da.
Husbank, kanskje?
Jepp.
Der satset staten.
Der satset de.
Den norske statens husbank ble etablert allerede i 1946.
Med én gang.
Da hadde en opparbeidet seg en beredskap på hva en ville gjøre.
Ja, det hadde jo Oslo tenkt på.
Og da var det en helt der som heter Kielland, som også bør løftes frem, og som ubeskjeden sier han var arkitekt.
Han sto bak både gjenreisning av Krigsskada og byer og programmering av bygging av nye forsteder.
Og dette med forsteder, det kom jo på en måte ... Ideen kom igjen fra forbildelandet på den tida som var USA.
Ja.
Og da kom jo de store mengdene med soldater tilbake som hadde vært ute i krig.
Og du kunne ikke bare sette deg av på kaia og klare dere sjøl.
Andre verdenskrig var en sånn totalmobiliserende krig for hele samfunn.
Og da ... Spesielt i USA.
Da var jo litt av grunnen til at andre verdenskrig gikk som den gikk.
Det var det at USA satte i gang en enorm masseproduksjon av krigsmateriell.
Og nå kunne en bruke den masseproduksjonen til å bygge en velferdsstat.
Og det var rett og slett typehus.
I forstedene.
Masseprodusert type hus.
For du kunne ikke gå inn i storbyene Chicago og New York og begynne å sanere.
Innafor byen.
Det hadde du ikke tid til.
Det hadde du ikke kunnet med deg, det hadde du ikke jus til.
Det var egentlig hagebyideen som vi snakka om sist.
Nå lager du masseproduksjon av boliger som kunne plasseres ute i hagebyene.
Og i USA var det ikke plassmangel.
Overhodet ikke.
Og også så måtte en da ha kommet seg dit ut med bil.
Altså med kommunikasjoner til og fra jobb.
Og da laga en det første som hadde veimanualer.
Så det var først da man begynte å lage veimanualer?
Ulike bredder og ... Ja, ja.
De ble da skapt i USA.
Og i dag har vi en sånn litt sånn nedlatt ... Eller litt sånn ... Vi snakker motorveier.
Ja, det er liksom ikke det hyggeligste ordet.
Nei, det er ikke det.
Men da kalte de det for highways.
Og parkways.
Ja, Park Oasis ... Det var en måte å komme seg ut i naturen på.
Ut fra tette byer, ut i landlige omgivelser og i parker.
Ja, ja, jeg skjønner.
USA er jo de store parkers land.
Ja.
Vittig at det kommer derfra.
Så har det på en måte blitt litt sånn mer dystert i Bergen.
Eller i norsk kontekst, mener jeg, med motorvei.
Ja, motorvei er på en måte en sånn ... Det klinger ikke godt, da.
Men det er klart at enhvert objekt som skal bevege seg på en vei, må jo ha en motor.
Det er det som var før, var jo hester.
Men vi snakker jo om hestekrefter.
Ja, det gjør vi, ja.
Absolutt.
Men tilbake til boligbygginga, du.
Ja, få høre.
Det en etablerte da med Husbanken ... For det første så var jo det da masse penger.
Staten stilte sjenerøst med penger til byene for å bygge det vi kaller for sosial boligbygging, altså boliger til alle.
Og da hadde en også ... Da hadde prisregulering.
Både på grunn og på selve bygningene.
Og det var jo helt klart at ingen skulle tjene på bolignøden.
Nei, det var nærmest politisk bestemt.
Det var politisk bestemt av Arbeiderpartiet at ingen skulle tjene på bolignøden.
For det hadde folk gjort tydeligere.
Leiegårder og det der.
Og det skulle en vekk fra.
Ja.
Det var veldig bra, da.
Og så ... Og der var på mange måter Norge et foregangsland.
Jeg tror det er i 1957.
Det er bare omtrent ti år etter at den ble etablert.
Husbanken, som ble 70 % av alle boliger i Norge, ble finansiert av Husbanken.
Det er jo vanvittig mye.
Og det var Husbanken som satte standard for områder som skulle bygges ut, og standarden på leiligheter.
Ja, kvalitetssikring.
Og ikke plan- og bygningsloven.
Det var Husbanknormen.
Og jeg har sjøl vært arkitekt mens Husbanken eksisterte.
Og det var dit du gikk og snakka med fagfolka og diskuterte der kvaliteten på boliga.
Så det var også et kompetansemiljø som hjalp deg når du kom med et boligprosjekt.
Hva med å gjøre sånn og sånn?
Veldig lurt.
Og så sikrer det jo likhet for folk.
Altså lik standard for alle.
Og da lysta jeg den første store planen, da.
Det var jo Slettebakken.
Rundt Tveitevannet og oppover.
Og da begynner vi å nærme oss såpass at jeg har truffet og jobber sammen med de som lager den planen.
Trer du nå snart inn i historien?
Ja, det begynner å nærme seg nå.
Det nærmer seg nå.
Spennende!
Og da var det en som heter Kåre Frølik, som jeg jobba med i den første arkitektfirmaet jeg jobba med i Bergen, som er i Cubus.
Og da satt han bak i salen der, og han var da satt med tversoversløyfe og i dress.
Stilig.
Og tversoversløyfa, vet du hva det er?
Ja, ikke en sløyfe tvers over?
Jo.
Men det var kles ... Det var symbolet til funksjonalistene.
Å ja, var det det vi sier ikke?
Så gøy, da!
Før så var det slips.
Slipstvang, som du hadde hvis du måtte ha slips for å komme inn på restauranter i gamle dager.
Men funksjonalistene, de var litt vågale.
Ja, så de gikk med tvers av oss.
De hadde et sånt symbol.
'Vi vil tegne den nye verden'.
Så de gikk med tvers over.
Crazy folk!
Veldig bra.
Og de fikk utdelt et svært kart.
Det var en danske som het Christian Korf og Kåre Frølik, og de satset rett og slett med fettstifter.
Og tegna en plan.
Og da tegna de ... Den fargen de brukte mest av, det var grønt.
For vi har tidligere vært ... Og da tegnte de på en måte ... Bare la de hus ... Tegnte de frittliggende blokker rundt omkring i forskjellige grupper og tegnet parkdrag.
Og da var ideologien det at ... Hvis du går tilbake til allmenningen i sentrum ...
Så var Allmenningen på en måte ei litt bred gate, som var for alle.
Ja.
Og før det som var utmarka, så var Allmenningen.
Og på Nymarkplanen fikk du sammenhengende grønn struktur, så det var da Allmenningen der.
Å ja.
Det skulle liksom være for alle.
Så det var ikke snakk om noen private hager her i gården.
Nei.
Og det var ideen på Årstad.
Der skulle hele landskapet være en stor allmenning.
Ja.
Det høres egentlig ut som en fin tanke, da.
Ja, og det at kommuner ... For å kunne lage en stor plan som at kommuner skal fødse eierskap til et stort område ... Og det gjorde de på Årstad.
Ok, så det var kommunalt eid grunn?
Ja, kommunalt eid grunn.
Og da styrte en også kommuneplanlegginga.
Og derfor så var dette herre ...
Det ultimate spranget fra trange, usunne leiegårder, det er å kunne flytte ut i sunne omgivelser.
Men det Kåre Frølik fortalte meg, var at når de leverte planen fra seg, som bare var en skisse ... Ja, med fattigstifter?
Og så leverte den fra seg.
Og så kom byplansjefen tilbake, sikkert mor, og sa at planen er vedtatt.
Oi!
'Hæ, så leit'?
Det er bare en skisse.
Men vi har ikke tid til å vente.
Bolignøden er så stor.
Vi må rett og slett begynne å bygge.
Men det er en viktig ting som jeg må si.
Ja, hva da?
At bystyret har vedtatt å doble høyden på alle hus.
Så de hadde tegnet tegn?
Ja, for de hang igjen i dette smått og godt.
Hageideale toetasjer, sus rundt omkring.
Og da, når først bolignøden var så stor som den var, og kommunen hadde gjort en sånn enorm investering som det var å bygge ...
Og kjøpe hele det arealet og planlegge det.
Og så skulle en også legge teknisk infrastruktur.
Så skulle det komme flest mulig til gode.
Og derfor ser vi i dag fireetasjesblokker på Slettebakken i dag.
Derfor ser vi det.
Og dette var murernes store epoke.
Ja, derfor er det jo mur, ja.
Og da delte en ut område for område til forskjellige boligbyggelag.
Men hadde boligbyggelagstrukturen, ja?
Og den kom som et resultat av Husbankens tenkemåte ... Dette var boligkorporasjon.
Altså en klubb, hvis vi kan kalle det det.
Rett og slett med røtter inn i fagbevegelsen.
Små fellesskap.
Som bygde for seg sjøl og hadde styre og økonomi og greier.
Tok ansvaret for bygginga.
Men så lå det også en solidaritet i det.
Det holdt ikke bare å bygge for seg sjøl.
De skulle bygge for de som fremdeles sto i boligkø.
Så når de var ferdig med ett prosjekt, så gikk de videre til neste?
Så da får du på en måte grunnlaget for ... I Bergen så hadde du BOB og Vestbo, ikke sant?
De ble etablert på denne tida.
Pluss at kommunen var også selvbygger for en del områder, da.
Men da var det non-profit, men det var jo likevel folk som jobbet i det, som fikk sin lønn, på en måte.
Ja, den lå fast i den.
Ingen skal tjene på bolignøden.
Boligbyggelager, de kjøpte en tomt for det det hadde kosta å opparbeide henne, og ikke noe mer.
Og den solgte hun videre til sine medlemmer, igjen for det det hadde kosta.
Og bygge den.
Det var en vakker tanke, sant?
Ja, veldig.
Veldig.
Altså, en litt morsom ting som å se, da ... På Slettebakken fikk du Norges første shoppingsenter.
Sletten senter?
Nei, så gøy!
Norges første.
Jeg liker alle sånne første, største, beste.
Love it!
Norges første shoppingsenter.
Det var ikke verst.
Ja da.
Og dette fellesarealet som da var på den hesteskoen foran.
Jeg vet ikke om du husker det?
Det skulle være parkeringsplass på biler.
Det var sånne tre biler.
Den gangen ble det gjort til latter.
For ingen kunne se for seg at det ville bli behov for et så stort areal til parkering.
For det var jo nesten ikke biler.
Nei, vi hadde vel ikke kommet helt av i ... Først i 1960 så fikk du liksom frislepp til å kjøpe biler, og ingen så for seg den eksplosjonen av biler som ville komme.
Og fremdeles så var det da sykkel og gange og trikk hadde en, som på en måte førte en til sentrum, der en jobba.
Men for biler, det var det kun de med løyve som fikk ha, pga.
forretninger eller næringsvirksomhet, sant?
De fikk ha biler.
Men trikken gikk den, helt til sletten?
Nei, jeg tror ikke det.
Jeg tror den gikk opp mot ... Jeg er usikker, men i hvert fall opp til proffen, det vi kaller det.
Altså rundkjøringa opp med Haukeland forbi der.
Men det gikk kanskje busser?
For allmennheten, holdt jeg på å si.
Men det var kollektivtransport med busser, og masse folk sykla.
Og så må jeg fortelle ... Jeg har bodd 18 år i en sånn ... Jeg stifta familie i Bergen, så bodde jeg de 18 første åra i ei sånn ... Jeg kaller det Gerhardsen-blokk, da.
Og da må jeg fortelle om naboen min der.
Han heter Reidar og Ruth Birkeland.
Og når de var nygifte, så hadde de ingen plass å bo.
Slik at de bodde rett og slett i et redskapshus i en parsellhage.
Det var der de kunne bo.
Og når det ble vinter, så måtte hun flytte hjem til Stavanger.
Og han bodde der.
Og de fikk da en av de aller første blokkene som ble bygd, leilighetene.
Og da bestemte de seg ... Da kom de til himmelen.
Her skal vi aldri flytte fra.
Og det gjorde de heller aldri.
Så dette ... Vi greier i dag ikke å forestille oss for den første bolignøden.
Og dette fantastiske løftet det var for folk sitt hverdagsliv å komme inn i ei ordna forhold ... Som du hadde styr på, kontroll på din egen leilighet, og du kunne også slippe barna ut.
Uten å være redd for dem.
Men arkitekturen oppe på landet også.
Du har tidligere nevnt Le Corbusier som forbildet for funksjonalismen.
Ser vi han der oppe, eller?
Ja, rart du nevner det.
Men han Kåre Frølich som jeg nevnte tidligere, som var en arkitekt for selve reguleringsplanen ... Han studerte i krig under andre verdenskrig, og da kunne ikke de dra på studietur, naturlig nok.
Og da hadde de egne sånne studiemøter hvor de viste til den litteraturen de hadde om Corbusier, som var for den tida.
Men det Corbusier kritiserte samtidens arkitekter for, det var å ikke ta samtida på alvor.
Altså, de gjemte seg bak stiler.
De valgte en eller annen stil, og så tegna de innafor den, og de tegna mer eller mindre godt innafor den stilen.
Men det Corbusier ville, det var på en måte å lage en samtidsstil som ikke var en stil.
Og dette høres rart ut, sant?
Ja, det syns jeg absolutt!
At det ikke skulle være noen sånne trekk som gikk igjen, kanskje.
Ja da.
Du måtte ta oppgave for oppgave.
Og så måtte du på en måte forme bygget som en skulptur.
Og det var krevende.
Veldig krevende.
Det var nye konstruksjonsmåter som gjorde det mulig.
Og da har vi to eksempler på det som jeg syns er veldig betegnende, og det er Landåshallen og kirka i Slettebakken.
Og Landåshallen var tegna av Kåre Frølik og den kirka på ...
Og den var jo da ... Hvis du ser på den, så er jo den bygd i veldig enkle industrimaterialer.
Det er ikke forfina materialer.
Det var rett og slett korrigerte stålplater og betong.
Og så laga han en halv firkanta kasse i korrigerte stålplater.
Og så var det da utenpåhengt betong ...
Trapper og konstruksjoner som var på en måte en fri, skulpturell form utapå.
Og det er også det at han brukte ulike former.
Under motto 'Form følger funksjon', for det var også noe som funksjonalistene hadde.
Da gjorde han dette til et kunstverk.
Men det var da et lite monument.
Og det samme med Slettebakken kirke, som var tegna av Sveram.
Der var det en veldig flott takform.
Altså hele kirka er et sånt stort, sveitt tak, da.
Og det er en skulptur ...
Som er veldig ulik tidligere kirker ... For den saks skyld Landåshallen.
Men at hvert monument må skulle finne sin egen form.
Så det var veldig krevende.
Det var et krav til arkitektene, og de hadde fulgt opp.
Men dette går jo ikke igjen i boligene på samme måte?
Nei, det gjør ikke det.
Og du kan si at boligene var til for rett og slett å skaffe folk billige boliger.
Altså et sted å bo, disse fireetasjes blokkene som ble bygd, det var i grunnen enkle, litt oppblåste vestlandshus.
Rektangulære former og saltak.
Og de ble da kritisert både i samtid og ettertid for å være for spartanske.
Sånn at en trodde at en fikk et inntrykk av at journalistene først og fremst ville ha en sånn veldig spartansk arkitektur.
Men det vi glemmer da, det var at vi hadde materialrasjonering på den tida.
Ja, selvfølgelig.
Det var fremdeles krise på den måten at det var dårlig økonomi, slik at arkitektene måtte legge frem et materialregneskap og få tildelt så og så mye material.
Til det og det bygget.
Det var et eget rasjoneringskontor som sto bak den tildelinga.
Og hvis du kom med forslag til pynt, f.eks., en ekstravaganse på vanlige boligblokker, så ble det skrella av.
Så jeg har funnet eksempler på arkitekter som ville pynte på husa som deres egentlige intensjon, men det ble tatt av.
Ja, jeg skjønner.
Men noe som er veldig fint med den bebyggelsen der nå ... Det bor du nesten opp på Ulriken for å se.
Å ja, hva da?
Når du ser ned på den ... Jeg nevnte tidligere at det var forbudt å bygge gjerde.
At det skulle være et stort, sammenhengende grøntområde.
Men du fikk også da en ... Reguleringsbestemmelsene sa noe så enkelt som at alle tak skal ha samme takvinkel, skulle være saltak, og tekka med samme tegl, altså rød teglstein.
Slik at da ser du at hele området får en enhetlig karakter.
Slik at når du ser området fra Ulriken, så ser du på en måte et område som har en felles estetikk.
Og da sier det at ... Ok, her er et samfunn.
Og dette samfunnet uttrykker seg og viser seg på den og den måten.
Går du opp på Fløyfjellet og ser ned på det området som ble reist etter brannen i 1916, altså området rundt Torgallmenningen, så ser du det samme.
Du går opp i lufta for å se det.
Altså krav om samme takvinkel.
Krav om samme farge.
Der var det grå farge, mens Landås var rød.
Så det at arkitektene tenkte tak som en del av fasaden, og hadde da et felles uttrykk for hele området ... Nå tegner vi og bygger samfunn, og her ligger det.
Det syns jeg er veldig flott.
Ja, det er egentlig det, altså.
Men det som er synd, er at ved Slettebakken er det min påstand at det var siste gang det ble gjort.
Oi, var det det?
At man hadde en sånn helhet, på en måte?
Eller helhetstenkning.
Men du, Hans Jakob, jeg tror vi skal gi oss der.
Nå har vi snakket om krigsårene, og vi har snakket om tidlig etterkrigstid.
Vi har begynt på utbygging, og i neste episode, da fortsetter vi på storutbygging.
Det gjør vi.
Jeg gleder meg.
Ha det godt.
Du har nå hørt en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Du kan høre flere podkaster fra oss ved å gå inn på nettsiden hvl.no.podkast.
... og det var det.