Subscribe
Share
Share
Embed
«Gaven å være til» er et teologisk dokument som handler om å være en kirke av alle og for alle. Originalen «The Gift of beeing» er utgitt av Kirkenes Verdensråd, og er utarbeidet av Ecumenical Disability Advocates Network (EDAN), som består av personer med funksjonsnedsettelser.
Dokumentet er et viktig teologisk grunnlagsdokument for kirkesamfunn verden over og i Norge. Det er også pensum i studiet Funksjonshemming og kirken ved VID vitenskapelige høgskole.
Hensikten med «Gaven å være til» er å utfordre kirkene på sin praksis, løfte opp det menneskelige mangfoldet og vise hvilken plass hver av oss har i det kirkelige fellesskapet. Et felleskap som er inkluderende, uten noen form for diskriminering.
Men konsekvensen av vond vilje og likeg kan være ganske lik. I hvert fall for de som har en funksjonsnedsettelse.
Speaker 2:Kal til å være kirke av alle og for alle. Det er overskriften på denne episoden I podkastserien om gaven å være til. Hva innebærer det å være kirke for alle? Har noen et ekstra ansvar for at kirken er av alle og for alle? Og hvordan påvirkes litteratur og forbundspraksis av dette?
Speaker 2:Velkommen til deg som lytter, og velkommen til dere Tonje Fin og Jalet Skul. Takk for det. Takk. Veldig hyggelig å dere her. Dette er femte og siste episode I podkastserien som bærer navn etter gaven å være til.
Speaker 2:Det er et teologisk dokument som nettopp handler om hvordan kirken kan være for alle og av alle, uten at funksjonsevne gjør noen til avsender og andre til mottakere. Tonje Fin, du jobber som avdelingsleder ved Forskningsinstituttet Nors. Du bor I Bergen og tilhører Pinsemheten Salt. Opprinnelig fra Birkenes. Veldig grei.
Speaker 2:Og Jarle Skulre, du har jobbet 20 år I friirken og du var tidligere Sinodeform der. Oppvinner fra Gjøvik har fått med oss. Det stemmer. Borår I Oslo. Dette dokumentet gaven å være til, det som denne podkastenen tar utgangspunkt I, er delt inn I 5 kapitler.
Speaker 2:Dagens kapittel heter nettopp kaldt til å være kirke av alle og for alle. Det er jo essensen av alt vi driver med. Så da bør dette være reis skuring, eller hva tror du Tonje?
Speaker 1:Ja. Nei, det tror jeg ikke det. Jeg gleder meg til å diskutere noen av de momentene som kan ligge. I det.
Speaker 2:Hvorfor er ikke dette grei skuring?
Speaker 1:Jeg tror ikke det. Jeg tror rett og slett vi ikke er det. Jeg tror vi ønsker å være et fellesskap for alle, men jeg tror vi kunne nok Jeg skulle gjerne sett litt mer mangfold I fellesskapene våre. Hva er
Speaker 2:det som er vanskelig?
Speaker 1:Det er vanskelig å vite hvilke barrierer vi har. Jeg tror en del av fellesskapene våre kan fremstå som nesten en usynlig hinderbane for oss som kanskje ikke har ulike typer begrensninger, men begrensningene ligger der. Jeg tror ikke vi har god nok innsikt I det, kanskje ikke god nok interesse for det, og så er det heller ikke spesielt interessant å komme hvis du trenger en form for tilrettelegging.
Speaker 2:I dette kapittelet her så er det også et poeng at kirken ikke er delt inn I dem som gir og dem som tar imot, eller de som ber for andre og de som blir bedt for. Jarle, er du en som ber for andre eller en som blir bedt for?
Speaker 3:Ja, det tror jeg det er. Begge deler. Livet går jo I ulike faser. Når livet er vanskeligere så er det kanskje godt å bli bedt for. Noen ganger på gudstjenesten, andre ganger bare vite at noen ber når jeg er hjemme.
Speaker 3:Mens andre ganger så er det fint å få lov til å være aktivt med. Også tror jeg at noe av utfordringen med dette å være for og med alle handler også om hvor vellykket vi fremstår. Enten det handler om synlige eller mindre synlige ting vi bærer på. Så kanskje noe av utfordringen ligger I å våge å være svake på noen områder I livet. Det er vi alle.
Speaker 3:Å våge å være sterke på de områdene vi er sterke på.
Speaker 2:Fortell litt om din historie på det.
Speaker 3:Jeg har en tilbakevenende depresjon som jeg har båret på I livet. Jeg har hatt 3 avbrekk I livet på det, Og sensens for 2 år siden. Den dypeste og lengste kanskje. Der jeg kjente at livet ble helt mørkt. Der jeg ikke hadde lyst til å gå på gudstjeneste.
Speaker 3:Der jeg ikke orket å være sammen med venner. Og der jeg var helt avhengig av at menneskene rundt meg likevel bar meg og inkluderte meg. Og noe av det med å skulle komme tilbake etter hvert I gudstjenesten det var utfordrende. Der merker man noe av usikkerheten. Hva spør man om?
Speaker 3:Hvordan håndterer man en person som har vært dypt deprimert? Og det er ikke alltid godt å bli spurt: Hvordan har du det? Hvordan går det? Det er mye bedre at man snakker om de hverdagslige tingene eller det som det handler om I gudstjenesten.
Speaker 2:Du er jo en relativt ressurssterk person. Du har hatt topplederverv og litt av hvert, ser på deg selv som en som er funksjonsnedsatt?
Speaker 3:Det er kanskje et uttrykk jeg ikke nødvendigvis har tenkt på, men jeg ser på meg selv som en med noen svakheter I livet som andre ikke har. Og som gir meg noen begrensninger som jeg må ta hensyn til. Og det handler både om depresjonen, men også andre ting. Jeg har levd med med en klaustroofobi som jeg har måttet håndtert på ulike måter gjennom livet og jobbet med. Men jeg ser på meg også som en ressurssterk person som kan bidra aktivt både I menighetliv og I arbeidslivet.
Speaker 2:Tonje du har en historie om da du arrangerte en konferanse på et hotell som viste seg å ikke være universelt utformet etter en vanlig standard med rullestolilgang. Det ble tydeligvis en vekker for deg. Hva er det som gjør at dette skjer? For dette er ikke første gang og sist gang vi hører om det. Hvorfor oppstår sånne situasjoner?
Speaker 1:Ja, det ble en rekke for meg, men først litt I etterkant. Jeg tenkte der og da at det bare var en glipp, eller en forglemmelse, eller jeg var ikke oppmerksom og hadde mye å tenke på. Og så skjønte jeg etterpå at dette er en vedvarende manglende oppmerksomhet rundt denne tematikken. Og det tror jeg nok ikke handler om vond vilje, men konsekvensen av vond vilje og likegyldighet kan være ganske lik. I hvert fall for de som har en funksjonsnedsettelse, så er det litt, så ikke si at det er likegyldighet, så ikke snakke på en av de, men konsekvensen er jo for eksempel at det blir vanskelig å komme til kirke, eller det blir vanskelig å delta på grunn av noen barrierer som stor fellesskap ikke er helt opptatt av.
Speaker 1:Jeg er litt opptatt av at vi må slutte å snakke om det som en sånn, eller unnskyl oss, med at oi, det tenkte jeg ikke på, eller. Jeg ikke bor, heller. For det hører jeg jo at vi gjør om både stort og smått, men heller stiller oss selv litt kritiske spørsmål. Hvis man er så privilegert at man slipper å tenke på det ene eller det andre, så er jo det flott. Nå har man kanskje overskudd til å stille seg de spørsmålene om hvordan oppleves dette rommet for andre, eller dette fellesskapet for andre?
Speaker 1:Er det rom for sårbarhet her? Er det mulig å få med seg denne gudstjenesten også, hvis man er hørselshemmede, eller trenger ulike former for tilrettelegging? De spørsmålene tror jeg ikke vi tar oss tid til å stille hverken I arbeidsliv eller menighet.
Speaker 2:Nei, for du jobber med arbeidsliv I jobben din. Er det noen paralleller, er det noen likheter mellom hvordan det fungerer I arbeidslivet og I menighet? Det med tilrettelegging for alle?
Speaker 1:Det tror jeg. Vi hadde en undersøkelse ute blant ledere. Vi hadde hatt flere undersøkelser, men den siste som vi gjorde, I samarbeid med Blindeforbundet blant annet, og norske enhetssentral. Et av de slående funnene der, var hvor mange som brukte den vetikke-kategorien. Når du har ute et spørreskjema, er du alltid med en vetikke.
Speaker 1:En straks annen, for de som rett og slett aner ikke hva jeg mener om dette. Den er ikke så ofte brukt. Kanskje ligger det på en syv-åtte prosent som bruker det. På en del av de spørsmålene som handler om tilrettelegging, og hvor langt ville din arbeidsplasser vært villig til å gå, hvor vi penger ville dere vært villig til å sette av for dette hvis dere måtte betale selv, og så videre. Så for halvparten så hadde jeg ikke vet.
Speaker 1:Ingen formening om det er en problemstilling. Og det ble et sånt funn I seg selv, jeg tror aldri vet ikke, kategorien har fått så stor oppmerksomhet som gjorde I denne rapporten vår. Og det viser jo også at dette var ledere. Det er jo åpenbart ikke en samtale heller I ledergruppene, for ikke I den delen av arbeidslivet som var representert der. Så det bekrefter min antakelse om at likegyldighet er nok et større problem enn vond vilje.
Speaker 2:Nettopp. Kan det være sånn at man først har stilling når utfordringen eller problemet oppstår, og at det er naturlig. At man ikke tenker på alt som kan komme av tilretteleggingsbehov før de gjerne er?
Speaker 1:Tror nok da.
Speaker 2:Bør man døve tolk, selv om det ikke er noe døve? Jeg
Speaker 1:ville jo, ja, et godt spørsmål. Jeg ville jo tenkt ideelt sett ja. Vi begynte med, ikke tolkningen til døve, men tolkning på engelsk. Kjøolkeutstyr og sånn, og hadde mange flere headset enn vi fikk brukt. Men vi ønsket å tiltrekke oss en mer internasjonal gruppe.
Speaker 1:Og så spredte det ordet og ser om det. Og nå er nesten alle sett våre I bruk, tror jeg. Og det begynte vi med at vi startet å si at nå er dette tilgjengelig. Så skjønner jeg at ikke enhver menighet har ressurser til å hver søndag for eksempel en døv tolk. Men der hvor det er mulig å I hvert fall kommunisere at dette har vi tilgjengelig, gi oss en lyd, så tenker jeg det ville vært en god ting.
Speaker 1:Da vet de med hørselshemming at her kan jeg I alle fall få tolkning til mitt språk. Jeg var I Australia på hilsangenmenigheten der et årstid, da jeg var ung yngre. Og der var det en hel seksjon med hørselhemmeliget, som fikk det, og det kom jo ikke ut av ingenting. Det begynte jo med at de satte det på som en prioritet, og så vet, nå vet sikkert at veldig mange troner I siden I dag, at her kan jeg få tolket. Og så kommer de dit.
Speaker 1:Og det
Speaker 3:er jo interessant at du faktisk sier at dere ønsket å tiltrekke dere mer internasjonale folk. Så hvis vi som menighet også hadde tenkt: Vi ønsker å tiltrekke oss mennesker med ulike handicap, vi ønsker et større mangfold, så ville vi kanskje tenkt at da legger vi til rette for døvetolk. Vi passer på at det er enkelt å komme inn I alle lokalene med rullestol osv. Så det er jo noe med hva vil vi. Hvem vil vi nå?
Speaker 3:Hva gjør vi for å få tak I de menneskene?
Speaker 2:Du skriver om I den teksten som jeg nevnte, Tonje, om dette dette hotellet som ikke hadde rullestol adgang eller tilgang. Så skriver du Gud gikk langt I å gjøre sin kjærlighet tilgjengelig for menneskene. Vi kan godt la oss utfordre på dette punktet. Så hvem er vi? Og er det mulig å gjøre denne samtalen uten at det blir de som skal tilrettelegges for av noen et vi?
Speaker 1:Jeg tror jo at man trenger noen som driver den oppmerksomheten, noen som holder det varmt. Det bør skje I ledelsen er veldig lett å delegere oppgaver til ledelsen, men akkurat det tror jeg må bæres. Den visjonen må bæres av en ledelse. Men den samtalen bør jo ikke utspille seg uten innspill fra de som det gjelder. Man må treffe på de behovene, det er ikke sikkert du trenger å gjøre masse om på det du gjør.
Speaker 1:Basert på antakelser, det bør jo være basert på et uttrykk behov. Også se hvordan kan vi, hvilke muligheter har vi for å tilrettelegge bedre. Så jeg tenker at svaret er at ledelsen ansvar å holde det fokuset oppe, og ta de stegene, for å legge godt til rette. Men det bør jo være basert på reelle behov da. Opplevelsen til de som man tilrettelegger for.
Speaker 1:Ellers tror jeg man kan vomme, og har man gjort ting som jeg egentlig ikke treffer, og da er det ikke interessant å komme uansett.
Speaker 2:Hvis tilrettelegging er et ledelsesansvar, hvilke krav stiller det da til representasjon og hvem som er I ledelsen, Jarle?
Speaker 3:Jeg tror det er viktig, og jeg tror vi tenker alt for lite på mangfold I ledelse I kirkeNorge generelt. Noen har kanskje kommet lenger enn andre. I frisca har vi begynt forsiktig noen steg, og det er klart, hvis Jeg tror at man har blitt mer bevisst på kjønnsssammensetning. Man har blitt mer bevisst på kulturell bakgrunn. Men jeg tror at vi er altfor lite bevisst på annen type bakgrunn, livserfaring og eventuell funksjonsnedsettelse.
Speaker 3:Da jeg begynte som daglig leder I Frikikkens barn og unge, hadde vi et styremedlem I rullestol som etterhvert ble styreleder. Det gjorde at man måtte tenke annerledes rundt: Hvor reiser vi på tur? Hvor har vi møtene våre? Hvordan legger vi opp arrangementene våre? Og det hadde vi veldig godt av.
Speaker 3:Veldig sunt for hele fellesskapet.
Speaker 2:Har det gjort noe med din bevissthet på permanent basis?
Speaker 3:Ja, bevisstheten er der fortsatt, og jeg har tenkt at det er viktig at dette mangfoldet som vi ønsker I menigheten også representeres I lederskapet. Det sammensetningen vi ser I menigheten må gjenspeiles I lederskapet. For at man skal kunne identifisere seg med, og føle seg hjemme I fellesskapet.
Speaker 1:Ja, det er interessant. Det er spørsmålet om representasjon. Fordi man kan tenke at det har en egenverdi, og det fikk jo veldig tydelig utslag hos dere der. Så sa du noe om mangfold I erfaringsgrunnlaget, eller livserfaring? Ja.
Speaker 1:Og det synes jeg er en interessant måte å tenke på. At man skal tenke at I denne gruppa, så må vi et mangfold som speiler som speiler de vi har. For jeg har tenkt av og til, når jeg har oppdaget for eksempel at jeg er med I et panel fordi jeg er kvinne, eller jeg er med I en arbeidsgruppe fordi jeg er kvinne, så hviler liksom alle kvinners rettigheter med mine skuldre som kvinne I DFØ. Jeg tror det er på samme måte med noen som bruker rullestol som kommer inn I en ledergruppe. Okei, nå er alle verdens rullestolbrukere, på en måte.
Speaker 1:Og det er litt urettferdig å legge på noen skuldre også, så den har en sånn tosidigdighet, en representasjon, fordi den har helt klart en egen verdi. Og så skal vi heller ikke forvente at nå skal du evner å sette ord på alles behov som bruker.
Speaker 2:Det er bare rullestolbrukere brukerne heller. Det er jo også de som har depresjon, de som hører dårlig, de som har andre grunner til å ikke føle seg fullt funksjonsfriske.
Speaker 1:For det er stort mangfold innenfor hver av de gruppene du nevnte nå, så er det et stort mangfold.
Speaker 2:Du får jo ikke alle de inn I en ledergruppe. Nei.
Speaker 1:Jeg tenker den åpenheten for ulike livserfaringer og den også, at man som ledergruppe evner å ta inn pulsen I menigheten, og ta inn andres perspektiv, og hente det inn I samtalene, selv om ikke alle de kan sitte rundt bordet, for det ville blitt en meg-ledruppe. Men at man aktivt henter inn de stemmene, det tror jeg kan være
Speaker 2:Tonje, I den teksten hvor du skriver om hotell episoden, så snakker du om en blindsone på manglende tilrettelegging. Det kan handle om rullestol I kirken eller dårlig lesbarhet på storskjerm. Men jeg tenker at det er en blindsone til her, og det er de mentale barrierene. De ser vi jo ikke. Skilte for tilrettelegging, det er jo en rullestol, og det er vi alle kjent med.
Speaker 2:Men hadde du noen barrierer, eller har du noen barrierer når du har en depresjon, som det går an for et meningsfellesskap å møte med tilrettelegging. Hvordan skal de vite hva det er?
Speaker 3:Det er et veldig godt spørsmål. Jeg tror det enkleste svaret på det egentlig er å bygge opp et fellesskap der det er normalt å spørre. Og spørre hverandre: Nå vet ikke jeg hvordan jeg skal håndtere denne situasjonen. Kan du hjelpe meg? Fordi det er de som har utfordringen som vet svaret på det er best.
Speaker 3:Og en som har opplevd depresjon vil ikke nødvendigvis kjenne på de samme utfordringene som en annen. Det å kanskje ikke tenke at man må snakke om depresjonen. Det er jo ikke sånn at man går bort og snakker til en som sitter I rullestol. Det første man sier da er jo ikke: Hvordan er det å sitte I rullestol? Hvordan går det egentlig med deg?
Speaker 3:Da tror jeg man må tenke litt likt med mennesker som har mentale utfordringer, og som har vært psykisk syke, at det er bra å snakke om de vanlige tingene, og heller spørre om du lurer på noe.
Speaker 1:Jeg tror det er en viktig samtale å holde høyt, kanskje spesielt med mentale problem og psykisk sykdom. For det vil ramme rundt halvparten I løpet av et liv. Så at den kollektive samtalen I menigheten ikke berører det, eller at vår kollektiv bevissthet ikke berører det, er ganske kunstig. Men å den litt sånn sensitivitetiteten på at det er den personen selv som det gjelder, som skal få komme til ordet, tror jeg er helt sentralt. Du, Jarle, snakket litt om sårbar helt I starten.
Speaker 1:Å være sårbar, er jo det skumleste vi gjør som mennesker. Du får ikke nærhet uten sårbarhet. Du får ikke tillit uten sårbarhet. Jeg tror ikke vi klarer å bygge gode fellesskap, hverken arbeidslivet eller mennesker, eller hvor det er. Da må vi jo også modellere De som har en stemme I menigheten, må også modellere en åpenhet.
Speaker 1:En viss åpenhet, selvfølgelig, etter eget skjønn. Men når livet er vanskelig, så tenker jeg at det må også modellerer. Sånn er også livet. Kanskje spesielt kan terskelen være høy I frikirlige sammenhenger. Hvor det er mye glede og takknemlighetlighet over livet.
Speaker 1:Og det preger mye retorikk, det preger sanger, det preger Og det er en helt klart rasjonal og sterk historie bak. Så jeg sier det er dumt I seg selv, men kanskje trenger vi da, som er en litt mer lystbetont del av landskapet, trenger å ta for alvor når livet rammer, og også et språk rundt det. Og det tror jeg vi famler det litt, I usikkerhet.
Speaker 2:Er det vanskeligere å problemer I pinse sammenheng, eller er det en gammel myte?
Speaker 1:Det er jo rett og slett et empirisk spørsmål noen burde forske på. Det er ikke sikkert det er det. Det er åpenbart om mange ting, også livets vansker. Så det er ikke sikkert det er det altså.
Speaker 3:Jeg tror ikke nødvendigvis det må være sånn. Jeg tror også at mange av de frikir I sammenhengene kanskje er vel så gode på å sette ord på livet og løfte fram det frie vitnesbyrd. Og en tradisjonell norsk kirkesammenheng. Men igjen, så er det hva vi bruker det til. Og det å tørre å være sårbare.
Speaker 3:Skulle det være et sted på denne jorda hvor det skal være trygt å være sårbar, så er det jo I kirka. Der vi alle er på samme plan. Vi lever alle under samme nåde. Så jeg tror vi må benytte det. Og så er det en ting med den norske kirke, men som også flere av oss andre har.
Speaker 3:Det er jo litt turnering. Og jeg kjente jo at jeg ble trukket veldig mot de faste bøndene når jeg var syk. Plutselig ble salmen 13 kanskje den viktigste salmer I Bibelen og I mitt bønneeliv når jeg ikke klarte å sette ord på ting selv. Men det å hvile noe som noen har skrevet eller sagt før deg, Det er en stor styrke som friskikkheten nok kunne brukt enda mer.
Speaker 1:Ja, jeg ser for meg at vi kanskje har litt å gå på rundt hvordan vi møter livets smerte som noe uforutsigbart, tidsmessig. Vi vet ikke hvor lenge dette varer, jeg forstår at du er deprimert eller at du er utbrent. Og da har vi jo en sånn, nesten ryggmargsrefleks, tror jeg, knyttet til at dette Gud er med, og dette går bra, og at du kommer til å bli friske. Det vet ingenting om. Jeg tror vi er litt utålmodige med livets smerte.
Speaker 1:Vi regner med at dette skal gå over, og vi kan be det vekk, og vi kan håpe det vekk. På sitt kjipe stuss er det ikke så enkelt. Det kan gå flere år, og det kan være kjemp
Speaker 2:Du snakket jo ut etterpå Jarle, og det tar jeg sjansen på å påstå at det er mye enklere å snakke om ting som var vanskelig når man har kommet ut på andre siden, både på Lindmo og I frie vitnesbyrd. Mens det å snakke om ting mens det står på, det er jo ikke så enkelt. Det må man jo hvis man har en vedvarende funksjonsnedsettelse. Du hadde et eksempel før vi snakket her Eli, og ment som du syntes var god til å håndtere dine gode hensikter, Fortell om den.
Speaker 3:For en god del år siden så hadde jeg mitt første nære vennskap med en blind, en kollega, som jeg skulle følge på toalettet I en pause. Vi var på et møte sammen. Og bikkja lå igjen under bordet, så jeg fulgte ham. Og idet han skulle lukke døra bak seg, så kom jeg på at lyset ikke sto på inn på bado, at han sikkert ikke så bryteren. Så jeg rev opp igjen døra, og skrudde på bryteren foran, men han tok det med godt humør.
Speaker 3:Og det tror jeg er viktig, da. At vi tør å være sårbare på det, og oppleve at vi gjør ting I beste mening. Men det er ikke alltid det blir som vi har tenkt.
Speaker 2:Opplever du at det er vanskelig eller risikabelt å skulle være på tippsiden og hjelpe?
Speaker 3:Ja, noen ganger så er det kanskje det. Men jeg har nok tenkt at jeg vil heller tråkke I salaten en gang for mye enn å ikke forsøke. Og så har jeg fått en CI de siste 2 årene, som ikke er Gud har nok en plan, eller det går noe over eller sånt. Men det er rett og slett: Det er som det er. Og det har blitt et evangel for meg.
Speaker 3:Livet er som det er. Det er det for meg nå I dag, og det er det for alle som hører på podcasten. Og midt I det kan Gud være. Og midt I det kan vi få være I et menighetsfellesskap sammen. Jeg synes det er noe frigjørende og noe bibelsk sant over akkurat det uttrykket.
Speaker 2:Hva betyr det I praksis da, At det er som det er?
Speaker 3:Ja, for meg så betyr det at midt I depresjonen så handlet ikke livet om når kommer jeg ut av den? Bare jeg kom gjennom denne fasen av livet, eller bare det ordner seg, eller bare det ikke hadde skjedd. Så da kan jeg begynne å tjene Gud, eller da kan jeg engasjere meg I menigheten. Det handler om at livet er som det er. Og hva er min plass I menigheten her og nå?
Speaker 3:Og midt I depresjonen var det å ikke møte på gudstjenestene og ikke være engasjert. Men å vite at folk ba for meg. Og litt senere I depresjonen, så var det å delta på gudstjenesten, men ikke noen synlig rolle, og kanskje gå igjen før kirkekaffen begynte. Så det er noe med å våge å erkjenne at livet er sånn som det er. Og ikke sånn som jeg skulle ønske det var.
Speaker 3:Og heller ikke tenke at jeg kan bli et fullverdig medlem av denne menigheten den dagen jeg kommer ut av dette, eller livet snur. Men jeg skal begynne her og nå. For meg er det kanskje det som holder meg gående.
Speaker 2:Snakket du med mange da du var deprimert?
Speaker 3:Det gjorde jeg etter hvert. Ikke de 7 første ukene, for da lå jeg og sov 16 til 18 timer I døgnet. Men så begynte jeg å snakke med noen. Og så spurte Agenda 316 om et intervju. Da var jeg fortsatt ganske dårlig.
Speaker 3:Så jeg gikk på en skogstur med journalisten der, mens jeg ennå var sykemeldt og hadde mye tunge tanker. Og det gjorde jeg veldig bevisst nettopp ut fra det du sa at det er så mye lettere å snakke etterpå. Og jeg som har vokst opp på Bue siden har hørt alt for mange vitnesbyrd om før når livet var vondt og vanskelig, og nå er det herlig. Så jeg har lyst til å si noe med at nå er livet mitt vanskelig fortsatt. Det er jo ikke bare gode dager I dag heller.
Speaker 3:Men det å være underveis, og det som kanskje overrasket meg aller mest etter det intervjuet jeg sto på trykk, det var hvor mange kirkelige ansatte som sendte mail, ringte eller sendte en sms som jeg slett ikke kjente, og som takket, og som sa: Vi er glad for at du snakker mens du ennå er syk. At du tør å sette ord på det nå. Det tror jeg gjelder mange av oss.
Speaker 1:Det er jo veldig modig og viktig, også for de som står rundt. Fordi når man ser tilbake, vi husker ikke så godt som vi tror heller.
Speaker 3:Vi gjør ikke det.
Speaker 1:Og på sånne vonde, tunge tider, så kan det være vanskelig å huske detaljene av hvor faktisk håpløse det føltes. Så å gi et innblikk mens det står på, det er veldig verdifullt også for de som står rundt. For et riktigere bilde av hvordan det er.
Speaker 2:Det som Jarle snakker om, er noe som kan overvinnes, mens en del av eks. Det å sitte I rullestol er noe som man gjør. Jeg tenker at det kan være litt mer krevende å på en måte alltid være den som har det tilretteleggingsplikten, og at det gjør at ikke dette er helt parallelt.
Speaker 1:Jeg tror det. Jeg tror en del av de som har et behov for tilrettelegging på en eller annen grad opplever en liten, eller stor tretthet. Det gjorde nylig noen intervjuer I en stor organisasjon, hvor det er flere av de informantene som ble intervjuet, som sier at jeg er så sliten av å grave ut mitt eget rom, og oppdra andre I min funksjonshemming. Og det var ganske godt sagt, fordi du kan føle deg som en belastning, og så hei deg meg igjen: Ja, du er på søndag, var ikke det jorden igjen. Så det tror jeg vi skal ikke ta så lett på.
Speaker 1:Det tror jeg vi skal anerkjenne, da. Det kan være ganske slitsomt, det å skulle være den som alltid. Og desto viktigere er å tenke deg for de som er rundt og får litt økt oppmerksomhet rundt det. Det er ikke alltid du selv som må si ifra, men kan få litt drahjelp fra noen andre.
Speaker 2:Så hvis vi da skal runde her, Tonje. En liten utfordring, eller oppfordring fra deg til alle som kjenner at kaldt til å være kirke av alle og for alle er noe som gjelder dem.
Speaker 1:Det er jo å søke å få en kollektiv bevissthet I det miljøet eller det fellesskapet som man er en del av. Og jeg ville begynt med en ledergruppe, eller hvordan man er organisert. De må på en måte bære det ansvaret, og så kan det stille ut hele menigheten. Men still de spørsmålet, hvis du ikke vet, så still de spørsmålet hvor gå gjør de sårbar? Kanskje er du redd for å tråkke feil?
Speaker 1:Men man kommer I forlengelsen ille hvis man ikke spør de det
Speaker 3:angår. Og
Speaker 2:de det angår, Jarle, hvis du skal være deres stemme I dag, hvilken hilsen vil du sende dit?
Speaker 3:Jeg tror at vi må våge å sette ord på hvordan vi har det, og at vi ikke må være redd for å framstå som for svake. Vi har mange styrker, og de skal vi få lov til å bruke I menigheten, men vi må også tørre å sette ord på det som er
Speaker 2:utfordrende. 1000 takk skal dere Tonje Fin og Jarle Skulud. Denne podcasten er produsert av hovedorganisasjonen KA for Kstad, Norges kristne råd, KAB og Kirkerådet. Takk for nå!