Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
I dag er jeg så heldig å sitte sammen med Lars Gilberg.
Han er journalist, forfatter og en mann som har brukt store deler av livet
på å forstå mennesker og fortelle historier.
Gjennom mange år i Avisen Vårt Land har han intervjuet mennesker
som har opplevd store vendepunkt i livet.
Det er historier om tap, håp, endring, tro, tvil og alt det som skjer
når livet plutselig tar en annen retning enn vi hadde sett for oss.
Et slikt vendepunkt har også Lars opplevd.
I 1996 falt han utfor et stup i Østmarka på løpetur med sin bror.
Fallet førte til alvorlige skader, koma, en tid i rullestol
og en lang opptrening på Sunnaas sykehus.
I denne samtalen skal vi snakke om vendepunkt.
Vi skal også snakke om journalistikk, nysgjerrighet, kanskje litt avvisning
og kunsten å stille gode spørsmål. Så velkommen skal du være, Lars.
Tusen takk. Tusen takk for at du er med.
Det er mange måter vi kan begynne dette på, men gjennom hele livet og til enhver tid
så har man jo en idé om hvordan livet skal utspille seg,
hva som skal skje videre. Vi har drømmer og håp, ambisjoner og mål.
Og så er det ikke alltid det blir helt sånn. Men hvis vi skrur klokka tilbake en del år, til den gangen du var 10 ...
Og hvis noen da stilte deg spørsmålet: "Hva skal du bli når du blir stor?",
hva hadde du svart da?
Jeg tror nok det var ganske mange som spurte om det på den tiden.
Men jeg kan ikke huske hva jeg svarte. Jeg visste vel bare at jeg ville
bort fra den øya hvor jeg vokste opp. Vokste opp på en gård.
På en liten øy i en ganske sånn streng menighet.
Det var litt forutsigbart, litt trangt.
Jeg leste veldig mye bøker, drømte meg ut i verden gjennom bøkene.
Og følte vel egentlig at jeg oppdaga mange forskjellige verdener
gjennom alle bøkene jeg lånte på biblioteket.
Men ... Du sa det strengt religiøst. Hvilken ...?
Jeg har jo vært en del av karismatisk kristne miljøer som ung
og var veldig glad i sang og musikk og endte inn på den måten.
Hva slags menighet var det dere tilhørte?
Det het Den evangeliske-lutherske frikirke. Hvis man ser det på landsbasis, så var den ...
Litt sånn baktroppen på den øya.
Øyer har en tendens til å bli litt sånn aktiviserte.
Jeg husker da jeg studerte journalistikk i Kristiansand også, så var det alltid ...
Hvis du fikk reaksjoner på noe som var litt vågalt,
så kom alltid reaksjoner fra Flekkerøya.
For det er mindre kommunikasjon med en øy.
Du kan liksom ikke dra på kino, for siste ferja gikk klokka åtte om kvelden.
Vi skal snu litt på mikrofonen din.
Men hvilken øy var det du vokste opp på, Lars?
Ytterøy. Hvor ligger Ytterøy for de som ikke ...?
Det ligger mellom Levanger og Mosvik i Nord-Trøndelag.
Og der vokste du opp med en ganske stor søskenflokk.
Og jeg vet jo at på den tiden så var idrett en viktig del for dere også. Så bøker og trening ...
Fra å være en lesehest til å bli en idrettsutøver ...
Hvordan ser det løpet ut?
Det var jo sånn at vi måtte snike oss til å drive med idrett.
Det var ikke innafor å gjøre det.
Så vi hadde store omkostninger, egentlig, å gjøre det. Men da blir det veldig ditt eget.
Det du velger på tross av hva foreldrene styrer deg mot,
det blir du veldig sikker på at du vil drive med.
Men på hvilken måte hadde det en kost å drive med idrett?
Jeg tror ikke jeg skal fortelle altfor mye om det, egentlig.
Men andre barn på den tiden ble jo kjørt av foreldre til stevner og kamper.
Vi kunne sykle i mange timer for å løpe et terrengløp og så sykle tilbake.
Men du sa du leste mye bøker og drømte deg bort.
Hvor drømte du deg til som barn på Ytterøy?
Jeg tror at det å lese bøker når du er i den alderen, det er en måte å forstå ...
At det er ganske tilfeldig hvor du er født,
og at det er ganske tilfeldig hvilke normer og regler som eksisterer
akkurat i den familien eller nærmiljøet ditt.
Hvis du hadde vært født et annet sted,
så hadde det vært helt andre regler og helt andre ting som var vanlige og uvanlige.
Og det gjør at du får en frihetsfølelse som er større.
Større enn den du naturlig ville fått hvis du ikke leste bøker
og oppdaget andre verden.
Så blir du veldig nysgjerrig.
Så jeg tror den nysgjerrigheten var det som egentlig styrte meg mot journalistikken.
For da er du jo profesjonelt nysgjerrig.
Det er ingen som kan kritisere deg for å være for nysgjerrig.
Det går ikke an som journalist.
Men du sa du studerte i Kristiansand til å bli journalist.
Det betyr jo at du må ha hatt et ganske godt karakterkort på den tiden.
For journalist har det alltid vært et vrient yrke å komme inn på.
Så du må ha hatt mange valgmuligheter.
Ja, jeg hadde det.
Men journalist-Dusan, nysgjerrigheten, det var en drivkraft inn i det.
Og på den tiden da du studerte, når var dette egentlig?
Nå er vi tidlig 80-tall. Kan jeg spørre om en ting?
Skal jeg høre stemmen min i øret hele tiden? Høre ekko av meg selv?
Du kan ta opp hodetelefonene hvis du syns de er ...
Du trenger ikke å ha dem. Det er mest for å høre lyden. At du treffer.
Men jeg kan ha dem på, for da hører jo jeg også.
Det går helt fint. Jeg har også justert opp litt på mikrofonen din, fordi du snakker litt.
Litt lavere enn meg. Men det går fint. Jo, men til Kristiansand, da.
Tidlig på 80-tallet. Jeg sa jo at du var aktiv som ung,
og det er fordi det er sånn jeg kjenner deg, som en som alltid har vært aktiv.
Men da du gikk på skolen og studerte i Kristiansand, var det løping da også?
Ja, da ... Når jeg flytta hjemmefra, så var det en av de tingene jeg ...
... virkelig hadde lyst til å gjøre, var jo å se
hvor god jeg kunne bli til å løpe. Så det var full gass på det området.
Hvor god ble du? Jeg ble jo ikke så veldig god.
Men alt er relativt. Jeg var på det norske landslaget. Det var jeg.
Men jeg var litt sånn heldig med at jeg fikk lov til å holde på akkurat på samme tiden som Grete og Ingrid.
Grete Waitz og Ingrid Kristiansen var de unge lytterne.
Og de var jo best i verden på den tiden.
Men jeg hadde nok med ...
Jeg slo Grete på maraton, men ikke Ingrid, så jeg var liksom midt mellom der.
Så det er anstendig, men det er ikke veldig bra.
Det kommer nok an på hvem man spør, selvfølgelig.
Men du har vært på landslaget, så løpingen har vært en stor del for deg.
Hvordan var det å løpe rundt ... Jeg vokste opp på den tiden
hvor dette var rikskjendiser, store personligheter også, som du sier, internasjonalt.
Hvordan var det å være en del av det miljøet på den tiden?
Jeg var bare så inni det at jeg så det ikke så veldig utenfra.
Og jeg har ikke tenkt over det før du spør nå hvordan det var.
Løpingen har gått i flere bølger. Det var en stor bølge akkurat da,
hvor Dagbladet kjørte sånne kampanjer for å få folk til å løpe tande-p.
Skulle under to timer på halvmaraton. Tenk på det. Den store mannen.
Da var det en sånn stor bølge. Og så var det en lang nedadgående tendens.
90-tallet var ganske lavt. Nå er det en bølge igjen. Nå er det jo helt vilt hvor mange som løper.
Ja, nå er det umulig. Vi sitter jo i Chamonix nå, og det er løp. Maraton Bompla i helgen.
Jeg prøvde å melde meg på, fikk ikke plass. Nei, nettopp.
Men jeg husker denne bølgen som du snakket om også. Min mor var jo i løp det skandinaviske trekløveret.
Det var det norske, og så var det Göteborgsvarvet, og så var det også et løp i København.
Så da var jo alle ute og løp, og du også, men fortsatte etter løpebølgen.
Og da er jo jeg nysgjerrig på, for da hopper vi jo nesten ti år frem i tid,
og vel så det, til 1996, som jeg nevnte i innledningen.
Men hvis du tar oss tilbake til den dagen, for det er jo et viktig ærend.
Et viktig skille og øyeblikk i ditt liv.
Og hvis vi går tilbake til før alt endret seg denne dagen ...
Ja. Det gikk vel et sånt skille for meg også rundt 1992, OL i Barcelona.
Da ble jeg utrolig dårlig der nede og var så vidt jeg kom meg hjem til Norge.
Da hadde jeg over 40 i feber og hadde da fått kyssesyken under OL.
Det ble slutten på min løpssatsing.
Det var fryktelig tungt å komme i gang etter det.
Så da husker jeg at jeg omdefinerte løpingen min
fra å være satsing til å bli mosjonist. Og da begynte jeg med ultraløping.
For det var liksom ikke så nøye, alt var nytt,
det var ingen som satsa på det ordentlig den gangen. Det var helt i startfasen.
Og det er jo en fin overgang nå til å si at ...
Den dagen hvor jeg hadde den ulykken, da møtte jeg broren min,
og vi skulle løpe oss en tur i Østmerka.
Og meningen var at vi skulle ta toget til Sverige
og løpe fra svenskegrensen til Göteborg dagen etterpå.
Så vi hadde sendt noen sekker og sånn til Sverige og klargjort alt.
Men før det skulle vi løpe den lørdagskvelden fra leiligheten min, og det var jo i nærområdet.
Og det var jo i nærområdet mitt, og jeg kjente det ut og inn.
Og broren min hadde vært med der mange ganger òg.
Og da hadde vi noe vi kalte jungelturer.
Vet du hva det er? Nei.
Opplegget var sånn at vi løp mest mulig i én retning,
uavhengig av hindringene som møtte oss.
Hvis vi kom til et vann, så svømte vi over vannet.
Hvis vi kom til en skrent, så klatret vi opp den skrenten.
Kommer vi til et hus med en hage, så hoppa vi over gjerdet,
løp gjennom hagen og ut på andre siden. Utrolig gøy.
Så rett linje A til B? Ja. Det var veldig gøy.
Folk som ikke var vant til å være med på sånne turer, ble ofte stående igjen
på bredden av Akerselva og rope: Dere mener ikke det her.
Så det var en sånn tur, da. Da kom vi til en skrent inne i ...
I Østmerka der, som jeg klatra opp.
Og i toppen av den så var det noe som løsna sånn at jeg salt ned.
Det hadde regna nokså mye, så det var nok en veldig dårlig vurdering, tror jeg.
Eller jeg vet det nå i ettertid. Det var en veldig dårlig vurdering.
Selv om det ikke var vanskelig klatring.
Og så var terrenget ganske skrånende, så fra der jeg klatra opp, var det ikke sånn kjempehøyt.
Men vi skrådde opp en renne, og under der så skrådde terrenget motsatt vei,
sånn at avstanden mellom renna og bakken ble økende i en sånn ved.
Så det ble nok rundt ti meter rett i bakken og store kampesteiner og stygt sted å lande.
Så da klatra broren min ned til meg, fant meg der.
Og han sier at det første jeg sa til han da jeg kom til bevissthet, var:
Det måtte jo skje før eller siden.
Og det tror jeg var en sånn ting jeg hadde visst inni meg ganske lenge,
at jeg kom ikke til å bli veldig gammel.
Jeg visste at jeg levde med ganske mye risiko.
Jeg hadde jo vært her og gått på Mambla og klatra Matterhorn.
Rett over grensen her, uten tau, uten guide,
uten akklimatisering, bare et par år tidligere.
Så vi var ganske uforsiktige, jeg og den gjengen jeg holdt på med.
Det måtte skje før eller siden. Det var det første du sa. Hva er det neste som skjer?
Broren min forlot meg der for å løpe og finne et hus hvor han kunne ringe fra.
Var ikke noen mobiltelefoner den gangen.
Så han visste jo ikke om jeg levde når han kom tilbake.
Så ganske tøff belastning for han.
Hvor skadet var du der du lå, sånn dere kunne vurdere det?
Jeg tror jeg må ha drifta veldig inn og ut av bevissthet.
Og vært mye borte, for jeg følte at de kom så raskt.
Så jeg har nok ikke vært våken mesteparten av tiden.
Så hvor hadde du skadet deg? I et fall på ti meter skader man seg åpenbart alvorlig.
Men hvor i kroppen hadde du skadet deg? Mest i beina.
Men jeg hadde brukket en arm, kjeven ... Kutt her.
Tenner var slått ut. Men den store skaden var i det ene beinet.
Og så kom det jo ambulanse, så jeg ble båret ut derfra
og frakta til Ullevål sykehus.
Tilsynelatende ikke noe sånn kjempekrise, ifølge broren min.
Det var et åpent brudd, det var et stygt brudd, men her skal det nok gå bra.
Men så var det streik på sykehuset.
Sånn at de hadde bare ett team på akuttmottaket.
Og så hadde det vært en bilulykke hvor en ganske ung jente hadde blitt alvorlig skada.
Og de prioriterte alltid den yngste.
Så da ble jeg lagt i koma,
og de ville vente med å operere meg til dagen etterpå.
Og det var en ganske stor tabbe fordi ...
Når du er en utholdenhetsutøver på ganske brukbart nivå,
da har du så mye kapillærårer, så oppsvellingspotensialet er så enormt stort.
Der var det ikke veldig opplest på den gangen, tror jeg.
Eller det vet jeg, for jeg har vært der og holdt foredrag om det etterpå.
Sånn at låret mitt hovna opp fra 48 cm i omkrets til 90 i løpet av natten.
Da blir jo blodforsyningen helt avklemt.
Og du får ... Vevet begynner å bli sånn blått og svart og nekrotisk.
Nyrene kollapsa, så jeg måtte over på dialyse. Det var veldig kritisk på morgenen.
Da ville de amputere for å redde beinet. Så da var det plutselig ganske kaotisk.
Jeg kunne ikke si noe om det. Jeg lå i koma, så jeg er bare blitt fortalt at ...
At broren min lurte på om det ikke fantes noen andre løsninger enn ...
Han lurte på det på mine vegne, for han visste at jeg ikke var redd for å dø.
Men han visste at jeg var ganske redd for å bli veldig handikappa.
Og da fortalte vi at de hadde begynt med noe i USA som heter fasiotomi.
At de åpner alle faser igjen nå. De hadde gjort det i Norge også på legger, men ikke på lårmuskuløter.
Det var bare noe de visste om fra USA, men de hadde aldri prøvd det i Norge.
De anbefalte egentlig ikke det.
Hva vil det si at man legger ut fasien for den som ikke ...?
Muskulaturen er omgitt av en muskelfasie som holder den på plass.
Når det blir for trangt inne fordi en svelger opp, så blir det jo ikke noe blodforsyning.
Så de kan skjære opp den fasien, sånn at det blir plass til muskulaturen.
Men da ligger jo alt åpent. Så det gjorde ...
Det skjedde jo veldig mye som ikke skulle skjedd,
fordi de ikke var vant til å gjøre det her og gjorde veldig mange tabber.
Men resultatet er i hvert fall at jeg har et bein i dag, selv om det ikke er 100 %.
Men da, etter Ullevål, så var det Sunnaas, opptredening. Hvor lenge var du der?
Vi klarte vel å lukke sårene etter et par måneder på Ullevål.
Og så dro jeg til Sunnaas. To måneder på Ullevål.
Og med lårmuskulaturen i friluft? Ja.
Og da fikk jeg jo stafylokokker og pseudomonas og all mulig drit.
Ja, men hvordan var den tiden for deg?
Det var et mareritt.
Det er umulig å sette seg inn i for en som ikke har ligget der.
De fleste har jo opplevd å være syke, men hvordan kan man sammenligne dette?
Fysisk eller psykisk, hva er det tyngste?
Det var et ekstremt høyt smertenivå. Slitenhet.
Jeg lovte meg selv at hvis jeg kommer gjennom der,
hvis jeg kommer ut på andre siden, så skal jeg aldri glemme
hvordan det er å være sliten, hvordan det er å være redd,
hvordan det er å være ...
Jeg har så vondt at du ikke vet hvordan du skal komme deg gjennom det neste minuttet.
Hvis det skal ha noen mening å oppleve sånne ting som jeg opplevde da,
så må jo meningen være at du skal ha ...
Ha den innsikten og kunne forvalte den til beste for andre som du møter senere i livet.
Det tenkte jeg. Så jeg prøvde å motivere meg selv litt med det.
Og minne meg selv om det av og til nå, at jeg ikke glemmer det.
For det vil jeg ikke glemme.
Når jeg spør om det er verst fysisk eller psykisk, er jo egentlig et dumt spørsmål.
For det er en kombinasjon. Det må jo være utrolig tungt. Men du sa at ...
Broren din visste at du ikke var redd for å dø,
men at du var redd for å bli invalidisert.
Og det er jo en tanke som mange gjør seg på et eller annet tidspunkt:
Hvordan ville jeg stå i en alvorlig situasjon
hvor man skulle bli utsatt for en ulykke som kan føre til lammelse
eller andre alvorlige konsekvenser? Og da gjør man seg noen tanker i forkant.
Men hvordan var det underveis? Det du har tenkt rundt det å være i en sånn situasjon,
opp mot hvordan det faktisk var å være i en sånn kamp om å komme seg tilbake
fra en sånn ulykke?
Det er jo først og fremst bare usikkerhet, den første fasen.
For man vet jo ikke hvor det ender. Det kan jo gå alle veier, egentlig.
Så det var en ting jeg la merke til og tenkte på,
som jeg ville ta med meg videre hvis jeg kom gjennom.
Det var sånn "hvis jeg kom gjennom" var en gjennomgangstone.
Folk som kommer på besøk når du ligger der, de ønsker jo bare godt for deg.
De er jo der fordi de vil støtte deg, og fordi de er på ditt lag, det er vennene dine.
De ville jo alle prøve å si ting som er godt for deg, for å backe deg opp og sånn.
Men jeg la merke til at det var veldig lett for mange som kom,
å spørre om det som hadde vært.
Eller snakke om det som skulle bli. F.eks. fryktelig mye spørsmål om ulykken.
De ville vite detaljer om hvor jeg hadde klatra, fallet ...
Det var langt bak meg. Det var jo ikke der jeg var.
Jeg lå jo i en usikkerhet om jeg noen gang ville klare å gå igjen,
eller om jeg ville overleve. Det var der jeg var.
Og veldig mange ville snakke med meg om neste løp vi skulle løpe,
og når det blir bra igjen, hvor skal vi reise?
Det var jo for å oppmuntre meg, så det var gode tanker bak det.
Men det var ikke så mye hjelp for meg i det. Det hadde egentlig vært bedre hvis folk ikke sa noe.
Som var til stede i stillhet, i usikkerheten, og delte litt usikkerheten.
Det tenkte jeg at jeg må huske hvis jeg noen gang får lov til å bytte roller
og får lov å være den som går på sykebesøk,
eller være den som skal snakke med noen som har det vanskelig.
Og det er jo det du har brukt mye av livet ditt på i ettertid.
Og det er jo det du har brukt mye av livet ditt på i ettertid.
Som journalist har du gjort over 300 intervjuer
med mennesker som har stått ved ulike veiskiller og vendepunkt i livet.
Hvor lenge etter at du hadde kommet deg på bena,
var det at du begynte å tenke på ideen at dette ville jeg snakke med andre om også?
Det begynte nok mens jeg satt i rullestol på Sunnaas.
For der er du jo døgnkontinuerlig, og selv om du trener veldig mye,
så har du fortsatt god tid, så du snakker med andre.
Og jeg er jo nysgjerrig, så jeg spurte jo de andre pasientene:
Hva er det som gjør at du er her? Hva er din historie?
Og felles for nesten alle jeg traff der, var jo at de hadde én dag i livet sitt.
Som hadde begynt som en helt vanlig dag.
Står opp om morgenen, spiser frokost, er ved Raffenfossen ...
Alt er helt normalt. Det er ikke noen sånn varselklokker som ringer.
Men innen kvelden kom, så hadde det skjedd noe som gjorde
at livet aldri ville bli det samme igjen.
Og da tenkte jeg, når jeg hørte på alle de historiene her,
at det her er jo virkelig dramatiske historier.
Hvis jeg klarer å begynne å jobbe som journalist igjen,
hvis jeg kommer meg på beina, og avisen syns at jeg er frisk nok til å jobbe,
så vil jeg fortelle historier som alle skal begynne med den setningen:
"Det var den dagen da."
Og det var enda en ting ved de historiene som slo meg, og det var at ...
Jeg vet ikke. Har du vært på Sunnaas? Nei. Sunnaas er jo på Nesodden. Det ligger ...
Det er sånne utrolige panoramavinduer hvor du ser Oslofjorden på den ene siden,
og så er det en åpen furuskog på baksiden.
Og du kan sitte i kantina der og løpe med øynene på de fine stiene og drømme, da.
Og det var det mange som gjorde. Det blir veldig sånn raskt
at du møter deg selv litt i døra, for hvis du sitter der og drømmer om ...
"Åh, hvis jeg bare kunne løpt der." Eller "hvis jeg bare kunne vært ned på fjorden og seilt nå".
Og så er neste tanke: "Men jeg seilte jo ikke før når jeg kunne det."
"Og jeg løp jo ikke før når jeg kunne det."
Så veldig mange av de jeg møtte der, hadde en sånn erkjennelse av at ...
De hadde ikke skjønt hva de hadde, før de hadde mista det. Og det er så trist.
Så jeg tenkte: Hvis jeg får fortalt sånne historier, så kan det være en slags ...
En slags wake-up-call for alle de som ennå ikke har kommet til vendepunktene sine.
For alle skal møte vendepunkter i livet, alle skal miste noe de har kjært.
Og da er det supertrist hvis du ikke ... Hvis du kommer til et samlivsbrudd,
også det første du tenker etterpå ... Jeg skjønte ikke hvor verdifull hun var
mens vi ennå var sammen. Det er trist.
Det er mange som har lest disse intervjuene også.
Så hva sier folk som ikke har opplevd disse vendepunktene,
men som har lest historiene?
Hva har andre sagt at de har lært, eller fått innsikt som de kan ta med seg videre?
Jeg tror nok absolutt noen bare leser det som en dramatisk historie,
uten å ta det så veldig inn over seg. Folk er jo veldig forskjellige.
Du kan jo se en film sammen med noen, og så begynner du å gråte,
mens andre syns bare det er en film.
Så for noen er det bare en historie.
Men for andre som kanskje lever seg mer inn i ting, som ønsker å reflektere over ting,
så er det jo fullt mulig å bruke det som ...
Info og know-how om hvordan det er på andre siden
av noe du helst ikke har lyst til å oppleve,
men som dessverre mange av oss må oppleve hvis vi ikke dør unge.
Jeg syns jo det er ganske interessant å høre.
Jeg er så heldig at jeg jobber en del med Kreftkompasset,
som jobber med kreftoverlevere som skal finne veier.
Som skal finne veien tilbake etter at de har stått ved et sånt vendepunkt
hvor de kommer tilbake til: "Her er det mange som overlever kreften også,"
"men med senskader," og det kan være fra både sykdom og behandling,
"som gjør at de ikke er den samme som de var før."
Og jeg merker jo selv, i møte med disse menneskene, når jeg er innom og holder foredrag på,
det er noen mentorsamlinger som er et program de har,
som kobler næringslivet sammen med disse menneskene ...
Og at jeg selv, i møte med disse, opplever takknemlighet over hvor heldig jeg er.
Og jeg kjenner jo mennesker som har stått i den, og så har blitt rammet av sånn sykdom også.
Så jeg får sånne drypp gjennom hverdagen, eller gjennom livet, eller gjennom et år,
med ulike situasjoner, hvor jeg tenker at jaggu er jeg heldig. Men av alle disse ...
Du har jo møtt mange ... Du nevnte det at de ...
Man blir oppmerksom på ting man kanskje ikke har vært oppmerksom på før.
Men er det noen fellesnevnere utover det
som er læring, eller som har overrasket deg på noe vis?
Jeg tror jo kanskje det du nevner der, er den aller viktigste fellesnevneren:
Det er økt takknemlighet.
Viktigheten av å være takknemlig for det man har. Det tror jeg er nummer én.
Men så kommer vi jo også ganske fort inn.
Veldig mange får et annet forhold til tid, hvor verdifull tiden er.
Tiden er ikke en uuttømmelig ressurs. Tiden kan faktisk være ganske knapp.
Det eneste vi vet sikkert, er at vi skal dø, men vi vet ikke når.
Sånn at å late som om vi skal være her alltid, er ikke så veldig lurt
hvis man vil ha mest mulig ut av tiden.
Og så er jo ... En annen fellesnevner er at folks forhold til hva som er bagateller,
og hva som er vesentligheter, endrer seg ganske mye etter en kreftdiagnose eller ...
En kreftdiagnose eller etter å ha overlevd en ulykke eller ...
Etter å ha mista et barn. Sånne ting som endrer hele ...
Det blir en slags perspektivforskyvning.
Hvor du ser ting gjennom en annen linse enn før.
Og i det store perspektivet så ... Hvis du har mista et barn,
så klarer du liksom ikke å bli veldig stressa.
Eller bekymra over materielle ting som går i stykker,
eller at du kanskje får reskat, eller at sykkelen din blir stjålet eller ...
Jeg vet ikke. Sånne småting. Du skiller mer mellom småting og viktige ting.
Blant småting er nesten bare materielle ting, mens viktige tingene er de relasjonelle.
Og de som har med helse å gjøre. Det er det som egentlig teller.
Hvis du mister helsen, så mister du alt det andre i samme slengen.
Og mister du relasjonene dine, så mister du også veldig mye av deg selv.
Ja ... Du har boken "Vendepunktet". Det er ikke den du har foran deg i dag.
Men noen av disse intervjuene er samlet i en bok som blir utgitt på Kagge.
Får man tak i den fortsatt? "Vendepunktet"?
Jeg tror det er kanskje litt vanskelig, men hvis du søker på Finn, så tror jeg du får tak i den.
Hvis noen vil ha tak i den, så kan de jo bare sende en melding til meg på SMS eller mail eller ...
Mail eller Messenger.
Så jeg har ganske bra restopplag hjemme.
Og så ligger disse intervjuene også på Vårt Land for de som abonnerer.
Men det å ... Jeg har sagt det til deg, og det er jo ikke noen hemmelighet ...
Det å drive podkast for meg, det er jo nytt. Grunnen til at jeg gjør det, er at jeg ...
Jeg har vært heldig og truffet mange kunnskapsrike
og dyktige mennesker med spennende historier.
Og jeg er jo fryktelig opptatt av å lære å stille bedre spørsmål, bli en bedre lytter.
Og dette er noe som jeg har lyst til å snakke med deg om også.
Jeg syns det er vanskelig å sitte inn i en intervjusituasjon.
Jeg har jo ikke den samme bakgrunnen som deg. Men jeg kjenner jo på det.
Når du deler din historie, at jeg ...
Man vil ikke gå for tett på, og så vil man ikke avbryte.
Det er mange feller man kan gå i. Jeg spør deg etterpå hvilke jeg har gått i.
Men hvordan nærmer du deg en sånn situasjon? For nå snakker vi jo om tema som ...
Jeg syns det er sterkt å høre på det du sier. Det er jo mennesket, som man kan kjenne seg igjen i også.
Hvordan er det du møter et menneske som har opplevd en krise, og snakker om det?
Hvordan jobber man for å få ut en god historie,
når vedkommende kanskje ikke har fortalt den på samme måte som du?
Dette er en historie du har fortalt før. Dette er mennesker som kanskje skal fortelle dette for første gang.
For det første vil jeg si at jeg syns du gjør det veldig bra. Du er flink. Takk.
Jeg tenkte litt gjennom, før jeg begynte med det prosjektet,
hvordan jeg ønsket å gjøre det, på samme måten som du har gjort med podkasten nå.
Så jeg hadde en plan og en idé.
Og jeg ville f.eks. unngå veldig å havne
opp mot den måten historiene fortelles på i ukeblader.
Det er jo mange av historiene jeg har fått lov å gjøre ...
Som kunne vært ukebladhistorie. Det er sånne hverdagsdramaer.
Se og Hør var jo på Sunnaas hele tiden. Vi luska i gangene der.
Nå var det litt tilfeldig, sikkert fordi Harald Tusberg hadde skaden sin samtidig som meg.
Men de som jobba der, sa at Se og Hør var der hele tiden.
Og jeg ønska jo ikke å skrive på den måten. Jeg ønska ikke å ha masse utropstegn
og adjektiver i språket. Jeg ønska å strippe det ned og gjøre det mest mulig naktivt.
Det var planen på forhånd, sånn språklig.
Og så, i selve intervjusituasjonen, så ville jeg jo ...
Eller før jeg kommer til intervjusituasjonen, så er jo ...
Jeg tenker at ca. halvparten av jobben min er gjort når jeg får noen til å si ja.
Fordi det sitter langt inne. Og nordmenn er nordmenn.
Og de fleste nordmenn svarer på autopilot at: Nei, men det her er da ingen.
Nei, men det her er da ingenting.
Og det er mange som har opplevd mye mer dramatiske ting enn meg,
sier de, selv om de har blitt blinde eller ... Altså, horrible ting.
Så jeg har pleid kontakt med mange i over et år før jeg har fått ja til å gjøre intervju.
Og da er dealen alltid at hvis du vil møte meg, så setter jeg pris på det at vi kan ta en kaffe og prate litt.
Så hvis du syns det er greit, så kan vi prøve å gjøre et intervju.
Men du kan trekke deg når som helst under intervjuet.
Hvis du under gjennomlesningen syns at det er feil, at det ikke er riktig tone der,
kan du trekke deg, og du kan ...
Du har selvfølgelig mulighet til å rette opp alle fakta feil og nyanser hvis det er feil.
Og den tryggheten tror jeg gjør at mange tør å prøve. De sier ikke ja til å komme på trykk.
De sier ja til å ha en samtale med meg, egentlig.
Og ha kontroll på sitt eget narrativ også, hvordan dette blir fremstilt.
Så det er vel én av de rundt 300 jeg intervjuet, som har trukket seg etterpå.
Og det var en voldtektshistorie. Men hun var veldig klar på at hun ville fortelle når hun gjorde det.
Men i mellomtiden, fra intervjuet ble gjort til det ble bearbeidet,
til alt var klart, så hadde hun tenkt seg litt mer om
og funnet ut at hun ville gå videre.
Hun ville ikke at det skulle være det som hefta med henne videre i offentligheten.
Og det skjønner jeg veldig godt. Så det må man akseptere. Sånn er det.
Sånn er det?
Da vi var her i sjammen i fjor, så kom jeg ned.
Så hadde jeg sittet på flyet og lest en bok.
Det er en bok som heter "Super Communicators",
for de som virkelig vil bli gode på å kommunisere.
Så hadde jeg lest i innledningen av denne boken en historie om en spion
som jobbet som spion for USA.
Hans jobb var å rekruttere spioner fra fremmede makter.
Det var en morsom historie. Han var elendig på å rekruttere spioner.
I løpet av boken får man jo vite hvordan man skal lykkes,
for han lykkes til slutt. Men da spurte jeg deg, fordi vi var en gjeng ...
Hvis du skulle rekruttert en spion i denne gjengen,
hvem ville du da approachet?
Og så sa du: "Det er et godt spørsmål, Christian."
Men et bedre spørsmål er: Hvem av disse er det som allerede er en spion?
Vi bare vet ikke ennå.
Det ble jo en veldig god samtale. Vi hadde jo en morsom samtale.
Vi har jo ikke avslørt en eneste spion så langt.
Men gode spørsmål fører til gode samtaler.
Men bedre spørsmål gir bedre samtaler.
Og da spurte jeg også deg: Hvordan blir man bedre på det? Du er journalist.
Du er en av de som har et yrke hvor man lærer å stille spørsmål.
Men resten av oss, med mindre man er politi eller advokat,
så er jo ikke det noe man kanskje er like opplest på.
Og da nevnte du ... Og du svarte egentlig med spørsmål igjen, da.
"Har du hørt om John Savatsky?" sa du. Hvem er John Savatsky?
Det er litt morsomt fordi jeg ble kjent med John Savatsky.
På slutten av 80-tallet. Hadde kanskje jobba som journalist en fire-fem år før det.
Lærte ikke om ham på studiet. Journaliststudiet.
Men for meg var det en veldig øyeåpner å få de inputene han kom med,
om hva som er dødssynder i spørsmålsstilling, og hva som er en god måte å ...
En god måte å lytte på.
Og det er jo nesten sånn at jeg unner ikke folk flest
å vite om det du fikk vite om meg her i fjor.
For det hender jeg spør: Vil du vite det?
Du kommer til å få alle podkaster du skal høre på i framtiden, bli ødelagt for deg.
Fordi du ser at de er jo helt håpløse. Og du kommer ikke til å kunne høre på Skavlan og Lindmo.
For du vil bare irritere deg over hvor håpløse de er
Og du har helt rett. Det er interessant, for jeg syns jo det er ...
Det å lage podkast ... Jeg er jo en som liker at ting er bra.
I tillegg jobber jeg jo med kommunikasjon,
og da bør jo det man leverer fra seg, være holdbart.
Og så har jeg, som du peker på, hørt en del podkaster hvor jeg tenker: Er det mulig?
Og nå har jeg forstått litt også hvorfor, for det er jo dyktige mennesker som holder ...
Holder intervjuer med fantastiske gjester i studio.
Og så mister man litt av flyten.
Og det driver ikke i den retningen man kanskje som lytter kunne ønsket seg.
Du nevnte at det var noen dødssynder. Jeg noterte jeg for min egen del.
Jeg husker ikke alle. Men Zawatskys syv dødssynder er:
Nummer én: ingen spørsmål eller en påstand.
Nummer to: dobbeltspørsmål. Tre: overlesing. Egne meninger er nummer fire.
Triggerord er nummer fem. Overdrivelser er nummer seks.
Og lukkede spørsmål er nummer syv. Her kunne vi gått i dybden på mye av dette
for å forklare hva det er, men når jeg ser på den listen,
så vet jeg jo at jeg har gjort noe av dette.
Det er vanskelig å unngå.
Men det er ganske innlysende når man hører forklaringen på
hvorfor man ikke skal gjøre det.
Hvis du ser noen eksempler på det.
Journalister som stiller to spørsmål på én gang, det ser du veldig mye av.
Da svarer man alltid på det letteste og unngår det andre.
Å inneholde påstander er det fryktelig mye av,
spesielt de som skal stille tøffe spørsmål.
De påstår ting i spørsmålet sitt, de legger inn en eller annen premiss i spørsmålet.
Og rutinerte folk som er på andre siden av mikrofonen da,
vil jo ta avstand fra premisset, og da er spørsmålet borte.
Overdrivelser. Hvis du går etter en ...
La oss si at en eller annen fyr har reddet noen opp av en elv,
eller gjort en sånn redningsdåd oppe i fjellene her ...
Hvordan føles det å være en helt? "Nei, jeg er ingen helt."
Da vil du alltid ta det ned som intervjuobjekt hvis intervjueren forsøker å fyre det opp.
Ja. For å nøytralisere eller bringe balanse inn i det.
Men den store dødssinnen i journalistikk og i mellommenneskelig kommunikasjon ...
Og for å ta det tilbake dit ... Hvis du går på sykebesøk
og sitter ved senga til noen som ligger på sykehus, det er at du ikke lytter.
Det er at du er opptatt av hva du selv skal si.
Og hvis du er opptatt av hva du selv skal si, da lytter du ikke.
Det er en enorm forskjell på å lytte og tenke på "hva skal jeg si",
når den andre er ferdig, eller å lytte og bedømme, som er veldig lett at man gjør.
Du gjør opp en mening om det som blir sagt, men det er ikke lytting.
Så journalister som sitter på talkshow og hører på interessante gjester,
vil veldig ofte, når den interessante gjesten har sagt noe interessant
som jeg i sofaen tenker, det der vil jeg høre mer om.
Så er det veldig sjelden jeg får høre noe mer om det, for det blir oversett.
Journalisten går videre på sine egne spørsmål, og det blir hengende i løse luften.
Da burde man som journalist sagt: Kan du si mer om det? Hva mente du nå?
Har du noe eksempel? Hvorfor? Hvorfor sier du det? Hva skjedde videre?
Veldig ofte er de beste spørsmålene en journalist kan stille, her: Hvorfor?
Og når svaret kommer: Men hvorfor det? Og når svaret kommer:
Og hvorfor det? Da graver du dypere og dypere i stedet for bare å hakke i overflaten.
Jeg sitter jo nå og tenker ... Jeg har denne listen med dødssynder foran meg.
Og er livredd for å gå i en av disse. Men hvordan ...?
Ikke vær redd for det. Det er en dødssynd å være redd.
Jo, men til det å sitte med ... Akkurat det med lytting ...
Jeg merker det jo selv også, og det er klart for en som er uerfaren også.
Og dette kan være i mange av livets situasjoner også. Man kan være i møte på jobben.
Man kan møte en ny kunde, hvor man skal gjøre et godt inntrykk også.
Og da sitter man jo ofte og lytter mest til hva man tenker på selv.
Være på date - sånn som veldig mange er nå.
Tenke mer på hva du skal si selv, enn å lytte på den andre.
Og er det noe som er helt sikkert, så er det at hvis du forteller om det selv,
og den andre ikke lytter, så merker du det.
Men hvordan kan man trene opp denne muskelen, da?
For jeg vil jo si at folk er ofte mest opptatt av seg selv.
Og det å prøve å fremstå interessant i ulike sammenhenger.
Så hvordan kan man trene lyttemuskelen?
Jeg tror det er veldig menneskelig å gjøre alle de dødssyndene.
Det er derfor de har blitt dødssynder. Egoet kommer jo veldig fort i veien hele tiden.
Og når jeg sitter og gjør de intervjuene mine,
så har jeg det mye lettere enn deg, fordi jeg gjør det uten mikrofoner.
Så hvis jeg plumper uti og forteller noe om meg selv midt i intervjuet,
kanskje for å betrygge noen andre,
eller for å vise at jeg også har opplevd noe som ligner,
så kan jeg redigere det bort etterpå.
Det er ingen av seerne mine som fersker at jeg har gjort en dødssynd, da.
Det er et annet format. Og det var det som slo meg
da du har snakket om samatiske prinsipper og om kunsten å stille gode spørsmål,
hvor nyttig det er ellers i livet også,
ikke bare når man skal prøve å røyke ut en god historie.
Det er jo hele livet, som du sa, på dater og ulike sammenhenger
hvor vi ønsker å forstå mennesker,
og hvor vi heller enn å dele informasjon kanskje burde stilt flere spørsmål.
Og så har jeg nå i et år prøvd å etterleve Savatskijs prinsipper:
For én ting er de syv dødssyndene, men så er det også tre ...
Gullstandarden er at spørsmålene skulle være korte, nøytrale og åpne.
Og det er noe man kan forberede. Jeg har erfart det.
Jeg har forberedt masse spørsmål til deg i dag, Lars.
Men det går fint. Jeg skal stille et klokt spørsmål.
Og det kan vi få hjelp til av kunstig intelligens nå også,
få gode spørsmål i tråd med Savatskijs prinsipper.
Men det er jo ikke der slaget står med det innledende spørsmålet.
Det er, som du sier, med denne oppfølgingen og lyttingen.
Jeg tror at veldig mange i intervjusituasjoner, men også i vanlige samtaler ...
Enten det er som setting ... La oss si at du er på date.
Det er en samtale med spørsmål og svar veldig mye. Eller at du kanskje ...
Møter noen som ... skal bli kjent med deg på en eller annen måte.
Så de fleste av oss, vi sender opp en slags prøveballonger.
Og det gjør intervjuobjektene også.
De prøver seg fram og ser om det de har sagt, blir tatt imot.
Om jeg kan romme det hvis de snakker om vanskelige ting.
Så jeg har blitt så forbløffa mange ganger.
Ved avslutningen av intervjuene så er det gang på gang så har jeg fått høre at:
Oi, oi, oi, nå har jeg fortalt mer til deg enn jeg fortalte noen andre om det vanskelige jeg opplevde.
Og da tenker jeg: Det kan jo ikke stemme. Og jeg sier det òg.
Nå tuller du vel. Du må jo ha fortalt dine nærmeste alt det her.
Nei, nei, jeg har ikke gjort det. Hæ? Hvorfor ikke?
Nei, men du fikk meg liksom til å snakke mer. Det virka som du skjønte.
Du rommet det jeg snakket om. Og da har de nok prøvd å si ting som de opplevde.
At jeg har vært på noen av de stedene selv som de snakker om.
Det er ikke så lett å fortelle om ting til noen som ikke har vært på de stedene.
Og folk har det travelt. I et intervjusituasjon har jo jeg betalt
for å sitte der i tre timer. Jeg har all verdens tid.
Så jeg tror tidsfaktoren også lurer oss veldig ofte.
Vi får ikke høre hva andre har å si, hva de kunne fortalt oss.
Fordi vi er stressa. Og da åpner du deg aldri opp
hvis den andre er stressa og skal være ferdig innen en viss tid.
Det er jo veldig gjenkjennelig i mange av livets ... Og den tiden vi lever i også.
Så i mange av livets situasjoner er det at vi har lite tid. Så ...
Jeg har vært på andre siden av den. Jeg hadde en kjæreste ...
Faktisk i den vanskeligste tiden min etter den ulykken hadde jeg en kjæreste som hadde ME.
Og hun støtta meg jo veldig og forsto hvordan det var å være sliten.
Jeg var jo super-superheldig som hadde én som forsto.
Men når jeg begynte å bli bedre sånn ett eller to år etter ulykken min,
begynte å trene og begynte å jobbe litt,
og så opplevde hun at det ble vanskeligere for henne å fortelle meg når jeg kom kvelden etter,
Om kvelden etter å ha vært på jobb og trening. Kom og møtte henne.
Så opplevde hun at det ble vanskeligere enn før å fortelle meg hvordan hun hadde hatt det.
Og hun brukte den setningen som jeg husker så godt ennå:
Du har med deg så masse tempo. Så jeg føler ikke at jeg kommer i gang engang.
Du har så masse tempo med deg.
Så det tror jeg man må prøve også å legge bort hvis man skal få ut det beste av andre.
Få ut det beste av andre.
Ja, la stillheten jobbe. Men også det å stille gode oppfølgingsspørsmål.
Det blir jo en metaøvelse også, dette her sånn, men du sa det at "Hvorfor det?",
"Fortell mer om det", og så har jeg sittet og kjent på, da, når er det åpning...?
Når kunne det passet med et sånt oppfølgingsspørsmål til deg, og så syns jeg det er vrient å finne det.
Og hvorfor opplever jeg det som så vanskelig nå?
Det er kanskje fordi jeg ikke har sagt noe som er så interessant
at du har lyst til å si: "Hva mente du nå?" Stopp der. Kan du si mer om det? Forklar.
Jeg har ikke sagt noe som har vært nok cliffhanger til at du har lyst til å gå videre på det.
Det jeg opplever som en intervjuer nå, når jeg er journalist, er at du forteller historien veldig godt.
Jeg syns det har vært enkelt å finne muligheter for å drive videre
etter en slags linje jeg har sett for meg.
Vi skal snakke om vendepunkt, vi skal snakke om det å være journalist
og stille spørsmål, lytting ... Jeg har ikke kommet til avvisning ennå.
Men du forteller jo historien på en sånn måte at selv om ikke jeg har gitt deg et manus
eller vi er enige om hva vi skal snakke om i detalj, så har det vært ...
Så syns jeg det har vært fint å høre på. Og har ikke selv opplevd.
Så vi får se om noen hører på dette og tenker: "Hvorfor i alle dager spurte du ikke om dette?"
Vil det ha muligheter til å kommentere eller skrive spørsmål de kunne tenkt seg at du hadde stilt?
Jeg vil veldig gjerne ha det på e-post etterpå. For foreløpig vet jeg jo ikke ...
Jeg er ganske nytt med podkast, så jeg vet ikke hvilke muligheter folk har,
men det er enkelt å sende en e-post og finne meg hvis det er noe de lurer på.
Og også i ettertid, hvis det er noe de gjerne skulle spurt deg om også,
så er det jo lett å få formidlet det videre.
Men interessant. Jeg har jo mest av alt ikke lyst til å avbryte deg.
Men tiden går fort, og jeg er litt gira på, før vi runder av, da,
for det er ett tema som du snakker om. Du er jo journalist, og du er forfatter,
og du er også foredragsholder, og har en foredragstittel,
som jeg har vært veldig nysgjerrig på,
som jeg dessverre ikke har fått hørt selv, og det handler om avvisning.
Å bli avvist. Hvilken lykke er tittelen jeg har sett?
Og jeg må jo si at lykke ... Ja, usikker.
Så hvorfor er det så viktig å bli avvist?
Det er jo det motsatte. Mange tenker at å bli avvist er noe sånt for enhver prisvilje.
At det er skummelt, det er flaut, det er et nederlag.
Sånn at ... Jeg tenker på å formulere det på den måten.
Så får man en litt sånn wow-effekt. "Hva er det her?"
Jeg kan det vel ikke mene. Men det kan jeg mene.
Ja, hvorfor mener du det? Jeg tror hele ... Jeg har alltid tenkt sånn selv.
Men hele startpunktet for at jeg formulerte det for meg selv,
var et møte med en kompis hvor han ...
Han hadde vært gjennom et brudd som var ganske kjipt,
og så skulle han reise alene på tur til Syden.
Og så traff jeg ham kvelden før og spurte: Hvordan tror du det blir å dra på tur nå?
Jeg gleder meg så vanvittig til dagene, for da skal jeg opp i fjellet
og sette meg ut turer, jeg skal gå og bli helt konge.
Men på kveldene, det gruer jeg meg til, for da er jeg jo alene,
og alle kommer til å se at jeg er alene, og at jeg er en taper da.
Jeg skulle jo reist med dama, men nå er jeg helt alene.
Det blir ensomt, det blir tøffe de kveldene.
Det er jo veldig forståelig. Rett etter et brudd, da er man jo helt knekt.
Men så fikk jeg bare et innfall.
Så spurte jeg han: Vil du ha en utfordring fra meg på den turen der?
Ja, det vil jeg, altså. Du vil ikke vite hva det er, før du sier ja.
Nei, nei, nei, jeg stoler på deg, sier han. Så OK, utfordringen er sånn:
Hver dag du er på tur, så skal du sette deg i en situasjon hvor du kan bli avvist.
Og jeg så han begynte, liksom, og øynene begynte.
Øynene begynte å bli litt sånn fjerne. Zooma litt ut. Og han så for seg ...
Jeg tror i hvert fall han så for seg at han skulle liksom spørre kvinner.
Han var jo litt dumpa. Det er helt greit hvis du vil sjekke opp noen.
Det er en sånn situasjon. Det er innafor oppgaven.
Men du må variere. Du må prøve forskjellige typer avvisninger en gang om dagen. Det er som passer mye.
Og hvis du klarer å bli avvist, så skal du feire.
Nå sa du vel feil igjen. Jeg skal vel feire hvis jeg ikke blir avvist. Nei, nei.
Hvis du ikke blir avvist, så trenger du ikke å feire, for da skjer det jo noe bra.
Men hvis du klarer å bli avvist, som er mye, mye vanskeligere enn du tror, da skal du feire.
For det har skjedd noe i deg. Da har du blitt en mye friere mann.
Og komfortsonen din blir dytta utover.
Så dro han på tur, og så skrev han blogg når han var på tur.
Det var utrolig gøy å være hjemme og lese.
Jeg tror han hadde starta den første dagen han kom ned,
med å spørre om å få oppgradert rommet sitt til å få et annet rom på hotellet.
Og det hadde han fått. Så det var da failure, fordi han ble ikke avvist.
Og sånn fortsatte det dag for dag. Og de dagene han ble avvist,
så var det en lang historie om hva som skjedde, og så suksess til slutt.
Men det beste av alt med historien: Og nå skal jeg ikke oute han altfor mye,
men det var hva som hadde skjedd når han kom hjem.
Og da hadde han jo turt å gjøre noe som han hadde hatt lyst til fryktelig lenge,
og som han alltid hadde tenkt: Men sånn kan ikke jeg gjøre, for tenk hvis jeg får nei.
Men da gjorde han det bare helt naturlig etter de syv dagene.
Han hadde satt et mye større rom inni seg.
Og så er jo fortsettelsen på historien at vi ... Jeg tror vi tok sauene, han og meg,
etter den samtalen her, og da spurte han:
Hvordan i all verden har du kommet på den oppgaven her?
Hva er det som får deg til å gi meg oppgave om at jeg skal dra ned der og søke avvisninger?
Og så sa jeg: Jeg tror jeg faktisk kom på det fordi jeg jobber litt.
Jeg jobber som klatreinstruktør.
Og noe av det første jeg ber folk gjøre når de kommer på klatrekurs,
det er jo å falle. Og det er det folk er aller, aller mest redd for.
Det er egentlig det siste de vil gjøre. Alle vil klatre, men ingen vil falle.
Fordi idet du faller, så tror du at du dør. Du har jo ennå ikke lært at tauet holder.
Du har ikke lært å stole på de tingene. Så det er veldig kontraintuitivt.
Men så lenge du klatrer og er redd for å falle, så vil du jo klamre deg fast.
Vi kaller det "overgripping", altså at du holder altfor hardt på alle klatretakene.
Og du blir jo sliten ti ganger fortere enn du hadde trengt å bli.
Og du beveger deg ikke veldig ledig; du beveger deg i det motsatte av ledig.
Men hvis du starter hele klatrekurset med at nå skal vi alle ...
Falle to, tre, fire, fem ganger helt til vi slutter å være redd for det,
da beveger man seg veldig lett og ledig i veggen.
Og litt sånn er det i det sosiale livet òg hvis du om kvelden der nede er alene,
men ikke har lyst til å være alene, så er det ikke noe farlig å bli avvist
hvis du har blitt avvist flere ganger og merka at det går bra.
Slutter å være redd for det. Da får du en helt annen ledighet. Det var liksom tanken min bak oppgaven.
Jeg syns jo det er en genistrek,
fordi dette er noe jeg ser hele tiden i kursene hvor jeg holder.
Noe av det vanligste grunnen til at folk kommer på kurs i presentasjonsteknikk,
er jo at de er nervøse for å stille seg selv i en eksponert situasjon.
Og jeg tror mye av dette handler jo om nettopp avvisning.
Det at vi ved å stille oss foran en gruppe kan risikere at folk ikke liker det vi sier.
Og hva skjer da? Så det å skape erfaringer med at det å feile er OK,
det er jo noe som kan bygge en muskel som gjør oss sterkere kanskje i andre situasjoner også.
Men hva fortalte han deg da han kom hjem? For da hadde hun gjort masse forskjellige øvelser.
Hvordan ble livet annerledes for han i fortsettelsen?
Han sier jo at han fikk et veldig mye større handlingsrom, og at i situasjoner hvor du kanskje er ...
I situasjoner hvor du kanskje har trukket deg tidligere,
så blir det mer sånn vinn-vinn-situasjon. Det er liksom to utfall, da.
Enten blir du avvist, eller så blir du ikke avvist.
Men hvis du feirer avvisning, så er det vinn-vinn. Begge deler er bra.
Det fins ikke noe dårlig utfall, det fins bare to gode utfall.
Og sånn er det i klatring òg hvis du skal prøve å gå en ganske hard rute og sier ...
Og jeg ... Altså, alle blir litt nervøse når de skal gjøre noe
som er vanskelig, som er fifty-fifty, om du klarer det eller ikke.
Men hvis du da, som klatrer, sier til deg selv:
Enten så klarer jeg å klippe det ankeret der oppe, eller så faller jeg.
Og klarer jeg å klippe ankeret, så har jeg gjort noe kjempebra.
Da skal jeg feire etterpå. Men hvis jeg faller, så har jeg også gjort noe kjempebra,
så da skal jeg også feire. Da blir jo spenningsnivået mye lavere.
Jeg tror folk flest generelt sett har litt for høyt spenningsnivå.
Jeg tror du har rett, men ...
For din egen del, da, når du har ... Du er jo en voksen mann som har ...
Jeg kan jo ha litt for lavt spenningsnivå. Ja, hva gjør du for å utfordre ...
Drev med løping. Det var ofte sånn løp på Bislett og sånn.
Og de havna altfor langt bak tidsskjemaet. Du fikk liksom et tidspunkt løpet skulle starte,
men så var ... De kom lenger og lenger bak skjemaet.
Så jeg var ferdig opparma, og oppropet hadde vært, og så var det en halvtime til du skulle løpe.
Da la jeg meg noen ganger bare ned på friidrettsbanen der inne og skulle visualisere løpet og sånn.
Og så sovna jeg flere ganger.
Så vekkes det. Da har du litt for lavt spenningsnivå.
Ja, det kan høres ut som du har lavere hvilepuls jevnt over enn de fleste,
basert på det.
Det tror jeg er veldig situasjonsavhengig.
Når blir du nervøs, da? Hvis vi hadde bytta roller,
og jeg skulle lage en podkast for første gang og sitte der du gjør,
så ville jeg hatt mye høyere spenningsnivå.
Og det her er også uvant for meg. Jeg er ikke vant til å sitte med en mikrofon.
Men tusen takk for at du har gjort det. Tusen takk for at du sa ja,
og for det du har delt. Og jeg er helt sikker på at de som hører på,
har fått med seg noe som de kan bruke på flere områder i livet.
Det er kun én grunn til at jeg sa ja, og det var fordi du spurte.
Det tar jeg som et stort kompliment. Og jeg var redd for å bli avvist også.
Da jeg sendte meldingen og spurte deg og ...
Men jeg syns det har gått bra, jeg, Lars. Men før vi runder av nå, da ...
Hvis du skulle gitt ... Ja, det ene ... Nå blir det dobbeltspørsmål her, da.
Men det ene er: Hvis du skulle gitt meg et tips som en som skal bli
en enda bedre intervjuer ... Intervjuer, er det et ord?
Ja, jeg vet. Det var et tips til meg.
Og vi begynner med det. Også er det et tips til de som har hørt på.
Hva ville du sagt, basert på samtalen? Det er flere som har hørt på den.
Hva ville du som den profesjonelle plukket opp? Jeg syns du har vært veldig god.
Jeg har opplevd det som at du har lyttet med interesse.
Og så har du en egen ... Det har du alltid hatt.
En egen glød og entusiasme i din egen formidling. Sånn at introen var ...
Superfin. Jeg tror at ... Nå falt det litt ut. Det var én ting jeg tenkte på her.
Hvis du sier noe imens, så kanskje jeg kommer på det.
Ja, jeg sier jo takk ... Jeg har lært å si takk når man får komplimenter.
Og jeg må si jeg syns det har vært lett å snakke med deg.
Og jeg håper jo at de som hører på, opplever det samme.
Jeg ville pirket litt selv hvis jeg skulle hørt dette i reprise.
Det ene som jeg merker at jeg kom bardus på, er OL i Barcelona i 1992.
Den var jeg nysgjerrig på. Og så fulgte jeg ikke opp på den.
Fordi jeg følte det ville bryte litt med historien der.
For vi var på vei et annet sted. Men den burde vi ha ...
Deltok du, eller ikke? Det må du svare på nå.
For når du gjør det andre ... Den kan jo bare henge der.
Men det jeg tenkte på i sted, som jeg ikke kom på ...
Og det tror jeg de aller fleste som har gjort intervjuer og podkaster, har følt på.
At man vil jo gjøre grundig research. Man vil vite mye når man starter.
Du har ikke gjort jobben din veldig seriøst hvis du ikke gjør noe research.
Men samtidig så kan jo researchen komme veldig i veien for den samtalen.
Jo mer research det er gjort, jo mer agenda får du.
Og du har den lange listen over ting du vil innom.
Og den er veldig forstyrrende når du skal lytte.
Og det er vanskelig å legge bort den løypa du selv har tegna opp.
Så natt på én måte så er det ... Jeg tror de aller, aller flinkeste,
aller, aller mest drevne, som sikkert har holdt på i fryktelig mange år,
De kan ekstremt mye om den de skal intervjue, på forhånd.
Og samtidig så er de helt blanke når de begynner.
Og den som blir intervjuet, føler at alt de sier, er nytt og interessant,
og at de får langt på vei leda samtalen selv.
Og det er en kunst, da. Det er vanskelig.
Ja, og jeg kjenner meg så godt igjen i det også, fordi jeg har ...
Jeg har hatt en idé om hvordan det skal bli. Jeg har noen spørsmål og en retning.
Og så ser jeg at jeg må legge det til side. Jeg kan ikke stille alle disse spørsmålene
som jeg hadde planlagt, at det vil bryte litt flyten.
Men research, det forstår jeg er viktig.
Og for å utvide, så det ikke her er bare interessant for de som
driver med intervjuer eller podkaster eller sånne ting, men alle som
som går på date. Det er en stor del av befolkningen.
Jeg har hørt at ganske mange nå driver og googler og gjør research, bruker AI,
på folk de skal på date med, for å vite mest mulig om dem
før de skal starte å bli kjent. Det tror jeg kan være ganske forstyrrende.
Da lytter du ikke, da er du ikke nysgjerrig på det andre mennesket.
Det er naturlig for oss å være hvis du har en sånn lang liste med fakta på forhånd.
Og kort kommentar på akkurat det, fordi jeg har hatt et prosjekt
hvor jeg har valgt å ikke lese nyheter.
Jeg har hatt en tanke om at hvis jeg ikke leser nyheter aktivt,
så vil jeg få med meg det som skjer allikevel, gjennom samtale med andre mennesker.
Kommer til å få det med meg hvis det er noe viktig. Det testet jeg ut en periode, og da hadde jeg plutselig en samtale på ...
Jeg var samtaler med en mor til en venninne av min ene datter.
Hun og kona mi var på kjøkkenet, og så er det en samtale.
Og så hører jeg noen at det var bevilget mye mindre penger nå til barnehagene i Bærum.
Hun driver en barnehage. Så jeg sier: Er det mindre penger?
"Ja, jeg har ikke hørt det." "Nei, jeg har ikke hørt det."
Og plutselig så deler jo de noe som er en stor sak da i øyeblikket, og viktig sak, som jeg ikke kjenner til.
Og akkurat i det øyeblikket slo det meg at dette er jo fantastisk.
For nå merker jeg at dette er spennende å høre om.
Det samme har vært døtrene mine også. Det var et nytt virus. De var redd for en pandemi.
"Hva er det du sier for noe? Hvorfor sier du dette?" Nei, nå må du fortelle.
Og da later jeg jo ikke som jeg er en god lytter. Da må jeg høre etter.
Og ellers i livet, så når vi har diskutert sånne nyhetssaker ...
Jeg har sittet mye og ventet på en mulighet til å lire av meg noe klokt.
Eller en mening om saken også. Så det du sier om å være tom i møte med mennesker,
det å klare å nullstille, jeg forstår at det er en kunst. Men jeg ser jo også viktigheten av det.
Jeg har et klokt avslutningsspørsmål jeg hadde planlagt til deg. Du må få det på vei ut.
Det knyter jo sekken egentlig fint, for vi har fått mye underveis også. Men hvis det er ...
Et spørsmål som vi kan ta med oss ut, og de som har hørt på det,
som flere mennesker burde stilt seg selv før livet tvinger dem til det ...
Hvis det er ett spørsmål vi bør stille oss selv før vi blir tvunget til å svare på det,
hva kunne det spørsmålet vært?
Det enkleste og beste tror jeg er
Hva har jeg å være takknemlig for idag?
Jeg er veldig takknemlig for at du valgte å si ja til dette, Lars.
Så tusen takk for at du var med, og jeg skal sørge for at folk ser
hvor de kan komme i kontakt med deg og følge deg i det du gjør, og finne bøkene dine.
Og så gleder jeg meg til neste gang vi snakkes.
Jeg håper jo at noen kommer tilbake på denne podkasten.
Det har vært veldig fint å ha deg her, og du er ... Her er det åpen dør.
Takk for at jeg fikk være med
Takk til alle som har bidratt til denne episoden!