Subscribe
Share
Share
Embed
I denne episoden av Sosialpodden møter vi tre sykepleiere på videreutdanning – Karen, Jenny og Annette – som deler sine erfaringer fra praksis i Sør-Afrika. Med både forventning og skepsis har de tatt steget utenfor komfortsonen og møtt en virkelighet som er dramatisk annerledes enn i Norge. Episoden byr på refleksjoner rundt sikkerhet, kultursjokk og forskjellene mellom offentlig og privat helsevesen i Sør-Afrika. Lytterne får et ærlig innblikk i hvordan det er å jobbe i et sykehusmiljø med stramme ressurser, der både pasientomsorg og arbeidsforhold står i sterk kontrast til det norske helsevesenet.
Vi får også høre om hvordan deres daglige praksis gir nye perspektiver og viktige lærdommer – både profesjonelt og personlig. I tillegg snakker de om utfordringene med sikkerhet og kulturelle forskjeller, og hvordan de mestrer disse i hverdagen. Gjør deg klar for en episode som gir innsikt i helseutfordringer, kulturell tilpasning og profesjonell vekst gjennom internasjonal praksis!
Creators & Guests
What is Sosialpodden?
Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
[Steinar]
Velkommen til Sosialpodden.
En sosial fagpodkast fra Institutt for helse, sosiale og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Sikkerhet må vi også prate om.
[Jenny]
Ja.
Det er en stor ting.
[Steinar]
Det er kanskje et av sjokkene når du kommer ned til Sør-Afrika?
[Annette]
Noe av det vanskeligste å venne seg på.
Noe av det vanskeligste å venne seg til.
Bli komfortabel med.
[Jenny]
Det er jo en av de tingene vi var veldig advart om og forberedt på.
Men vi vet jo ikke hvor skremt vi har blitt, eller hvor mye folk har prøvd å skremme oss.
[Steinar]
Jeg har klart å invitere tre sykepleiere som tar videreutdanning.
Og som er i praksis i Port-Elizabeth eller Gqeberha.
Nå prøvde jeg ikke å lage klikkelyden, for da blir det gærent hver gang jeg prøver.
[Steinar]
Gqeberha.
Å!
Det var veldig bra.
[Annette]
Du har øvd masse.
[Steinar]
Jeg skal ta en runde rundt hvem vi er.
[Karen]
Karen heter jeg.
[Steinar]
Kan du si litt mer om hva du studerer?
Litt om bakgrunnen.
Hvorfor er du her?
Hvorfor ønsker du å reise hit?
[Karen]
I utgangspunktet tar jeg en master i operasjonssykepleie.
Og årsaken til at jeg ville reise hit, var at det var det eneste alternativet.
Så det ble sånn.
Men jeg har alltid hatt et ønske om å dra til Sør-Afrika og oppleve kultur.
Og i hvert fall safari.
Safari har stått høyt på listen for min del.
[Steinar]
Ikke opplevd det ennå?
[Karen]
Jo, en liten minisafari.
Men det blir nok større.
[Steinar]
Så bra.
Og videre?
[Jenny]
Jenny heter jeg.
Jeg tar også en master i operasjonssykepleie.
Ja, jeg ... Det er litt sånn som Karen, egentlig.
At det var ikke så mange alternativer for steder å reise til.
Det var liksom Norden eller Sør-Afrika.
Og da valgte jeg det.
Tenkte det blir et eventyr.
Spennende, mye jeg kan lære.
[Steinar]
Hvor lenge skal dere være her?
[Jenny]
I sju uker.
Så det er ikke kjempelenge.
Men det er praksis vi skal ha her, da.
[Steinar]
Så dere tar ikke fag eller noe sånt?
[Jenny]
Nei.
[Annette]
Hva syns du?
Anette heter jeg.
Tar master i akuttsykepleie.
Og søkte fordi ... hvorfor ikke?
[Steinar]
Hvorfor ikke?
[Annette]
Bare hive seg ut i det?
Vi fikk tilbudet, så jeg tenkte det ble spennende.
Det er jo noe helt, helt annet.
Og som akuttsykepleier er man gjerne litt ivrig på litt action.
Og da kan man få mye å være.
[Steinar]
Og praksisplassene dere er på nå, eller hvor er praksisen?
[Annette]
Vi blir flytta litt rundt på.
Så vi har tre uker på Livingston Hospital, som er et offentlig sykehus.
Og så har vi tre uker på St.
George, og det er privat.
[Steinar]
Det vil si at dere har praksis på akutten?
Akuttmottak?
[Jenny]
Jeg har i akutten, takk.
Ja, vi har på operasjonsavdelingen, da.
Så vi er litt spredt rundt på husene også.
[Steinar]
Men hvis vi tar det vi håper er rett inn i sikkerhet ... Dere har fått en brif om hvor utrygt det er, men så blir det spørsmål om det bare er for å skremme oss.
Men var det det?
[Jenny]
Vet ikke.
Jeg føler meg jo ikke alltid trygg når jeg går rundt.
Men jeg har alltid i bakhodet alt jeg er blitt fortalt.
Selv om jeg aldri har sett noe eller opplevd noe selv.
Men ...
Ja, det er jo mennesker.
Man ser jo skumle mennesker rundt omkring.
[Annette]
Man vet jo at man kommer til et pressa område.
De lever i stor fattigdom.
45 % av unge voksne er arbeidsledige her.
Som lager en ekstrem desperasjon hos folk for å få det bedre.
Og vi er jo vandrende målskiver for det.
[Jenny]
Vi skiller oss nok litt ut.
Jeg tror det er ganske åpenbart for de som bor her at vi ikke hører til her til vanlig.
[Karen]
Da virker det som at man blir fortalt ... Eller litt sånn at de sier fra litt ekstra om at ... 'Hei, dere må være forsiktige, for dere er allerede utsatt.'
Og så blir vi litt sånn ekstra skremt.
Og så blir jo det en sånn mistillit, i hvert fall jeg kjenner på det, til alle man møter.
Og opplever det når folk kommer bort til deg på stranda for å spørre om det er dine dukkebriller, om du har mista dem.
Så det er sånn ... Ikke ta pengene mine.
[Steinar]
Det er sant.
Det er vanskelig å finne det.
Når du er turist eller er ekstern, vet du ikke hva som er trygt og ikke trygt.
Du går med en sånn automatikk.
Alt er skummelt.
[Annette]
Men det er et ubehag.
Det å mistenke folk så mye.
For det har man ikke lyst til.
Så det er en ubehagelig følelse.
[Jenny]
Walk with purpose.
Det fikk vi ikke til.
Nei.
[Steinar]
Og så er det noe med når du går også, det å ikke gå ut når det er mørkt.
[Annette]
Ikke uten at det er mørkt.
Aldri alene.
Vi ble også advart om å ha signatur fra sykepleierne vi går med, hver dag.
Treffer vi på riktig sykepleier, så kan vi òg bli krevd for penger for å få den signaturen.
[Steinar]
Men det står litt i kontrast til.
I går da vi hadde omvisning på campus, ble det også snakka om hvor inkluderende og vennlige befolkninga her er.
Hvis du er mistenksom til alle, er det vanskelig å se den vennligheten.
For du vet ikke hvem som er vennlig, og hvem som er vennlig for å prøve å lure deg.
Men, ja ... Det prata vi om i den ene podkasten vi lagde.
Hvor vanskelig det er å skille mellom disse tingene.
Og hvordan det enten er veldig trygt, sånn som det er blant murene.
Men så fort du er ute på gata, så er du utrygg.
Men det kan også være ish-trygt, bare du tar noen forhåndsregler og går med et mål eller går sammen med de rette menneskene osv.
Så det blir veldig kontrastfylt å oppleve det.
Du var på det store kjøpesenteret tidligere i dag, og der føles alt helt vanlig ut.
Et vanlig gigantisk kjøpesenter, og så kommer du litt på utsida.
Nå er det utrygt.
Det er ikke mange meterne på utsida av kjøpesenteret før jeg kjente den følelsen.
[Annette]
Det var litt sånn da vi jogga tilbake fra ... Vi var på joggetur på søndag.
Så det var finvær, det var rolig vind, og alle i Port Elisabeth var ute og feira det.
Så det var ekstremt mye folk langs veien som holdt på og grilla.
[Jenny]
Det var litt sånn russetreff.
[Annette]
Alle hadde bilene sine og sto og hørte på musikk i forskjellige biler og drakk øl.
Og da var det sånn ... Her må vi jogge fort forbi!
Det vi opplever, er at to damer begynner å jogge mot oss, og jeg bare high fiver på vei forbi.
Kjempekoselig.
Mulig jeg kunne vært farlig, men i hovedsak opplevdes det veldig koselig.
Fikk vi litt hei og rop.
[Steinar]
I utgangspunktet er de fleste mennesker bra mennesker.
Men man skal være påpasselig.
[Jenny]
Men en ting som vi også har reflektert over, som vi ikke har blitt helt kloke på, er ... For vi har også vært på dette kjøpesenteret.
Og vi kan ta to veier dit.
Vi kan gå gjennom nabolaget eller langs stranda.
Og da har vi tenkt om hva som egentlig er tryggest.
Er det å være på stranda, hvor det er mennesker, så hvis det skjer noe, så ser noen det?
Eller er det å gå der hvor det ikke er noen mennesker, men ingen ser det.
Det vet jeg fortsatt ikke.
[Steinar]
Men det er nettopp det og de nyansene.
Men jeg har ikke lyst til å finne det ut selv.
Jeg har hatt studenter her på fem år på rad, både før og før og etter covid.
Og det har bare én gang skjedd noe negativt negativt.
Den ene stunten ble rana, men det var ikke noe dramatisk egentlig.
Han sa bare at jeg hadde mobiltelefon med meg og skulle ikke gjort det.
Og jeg gikk alene, og det var mørkt.
Og jeg gikk på telefonen, så jeg gjorde alle de tingene jeg visste jeg ikke skulle gjøre.
Så det var jo bare min skyld, og det var udramatisk.
Da kom det en pistol og sa 'hei, gi meg telefonen', og så ga han telefonen og gikk igjen.
Som det var det.
Selv om det sikkert var nok litt dramatisk.
[Annette]
Udramatisk pistol der.
[Steinar]
Udramatisk gran.
[Jenny]
En vanlig dag, det peker han stort mot.
For en nordmann er det en omstilling å tenke på den måten.
At man ikke har friheten til å ta med seg telefonen ut og gå ut alene.
Vi bor jo innenfor murer med strømgjerdet over.
Vi kan ikke gå noe sted alene, så man føler seg litt innestengt.
Det er en slags frihetsberøvelse på et vis.
Som er en omstillingsprosess, merker jeg.
[Steinar]
Jeg tror man blir vant til veldig mye også.
Jeg har lagt litt merke til at jeg er mann, noe som også er en fordel.
Og det å jogge på morgenen, så har jeg gjort det et par ganger.
Da har jeg vært ute klokka seks om morgenen og jogga langsmed stranda.
Står opp tidlig.
Min forståelse av det er at når det er mørkt, er det ikke trygt.
Men når det er lys, er det tryggere.
Så da følger man mer lysrytmen.
Kanskje man går tidligere og legger seg, og heller står opp tidligere.
For da er det lyst.
Jeg har hørt om den teorien hittil.
Men da er det å løpe på stranda og møte massevis av joggere.
Alt føles fint og trygt.
Du har de hjemløse som henger rundt i området.
... brydd seg eller kikket på at du kom joggende.
[Jenny]
Da vi var ute og jogga på søndag ettermiddag, var det to i gruppa som ble hengende litt etter, og de følte jo at det var en uteligger som hadde begynt å stirre veldig på de, og begynte å se litt rundt seg og se på de og ble litt nervøse.
Men man vet jo igjen ikke om det er bare den paranoiaen som har oppstått.
Eller all skremselspropagandaen, eller om det er ... Naturlig nysgjerrighet kan det jo være.
[Steinar]
Men praksisen deres, hvordan har det vært?
Hvordan er det å være sykepleier her?
[Jenny]
Hvor skal man begynne?
Man kan jo bare starte med å si at det er veldig annerledes enn i Norge.
På veldig mange måter.
[Steinar]
Hva er det første som tenkte var veldig annerledes enn vi er vant til?
[Jenny]
Da vi gikk inn dørene på sykehuset.
[Annette]
Egentlig da vi så køen, altså den køen med mennesker utenfor sykehuset som står og venter på å komme inn ...
[Steinar]
Jeg kan lite om helsesystemet i Sør-Afrika.
Men de har ikke en fastlege som henviser deg, eller kan du møte henne på døra?
[Annette]
Livingstone, som er et offentlig sykehus, er et tertiærsykehus.
Det er det lengste opp du kommer.
Så så lenge du ikke kommer inn via akuttmottak, som traume, f.eks., så er du referert dit.
Da har du enten vært på en klinikk eller på et distriktssykehus før.
[Steinar]
Men likevel er det da køer?
[Annette]
Massive køer.
Men det har vært én plass der du kan komme ut nå.
[Jenny]
Aner ikke.
Det er også veldig store forskjeller mellom det private og det offentlige helsevesenet her.
Det private har jo veldig mye mer penger og veldig god standard sammenlignet.
Så det første vi tenkte, var jo sånn at hvis det skulle skje noe med oss, så ville vi helst ha vært på det private sykehuset.
[Steinar]
Har dere vært på begge plasser hittil?
Ja, på omvisning.
Hvem var det som brukte de forskjellige sykehusene?
[Jenny]
Det var nok ... Prosentandelen hvite på det private sykehuset var veldig mye større enn det offentlige.
[Steinar]
Det kommer fra historien av at du har et todelt samfunn som er veldig innenfor klasse, og klasse henger sammen med etnisitet.
[Annette]
Og så er det jo beprøvd at det slipper jo i stor del unna korrupsjon i landet.
Og det er jo mye korrupsjon.
Og det lider jo bl.a.
livingston veldig under.
Og det er jo en sånn bevegelse i politikken om at jeg skal merge offentlig og privat for å få på en måte ...
Tanken er å få det offentlige opp til privat standard.
Men det er mange som er imot det.
For en tur vil kanskje effekten være motsatt, med tanke på at pengene ofte går i lomma på noen.
Så det rører seg litt ting og tang, men ... De sier jo det at de har hatt tanken her i lang, lang tid.
[Karen]
Og at de bruker veldig lang tid på å implementere ulike ideer.
Så de hadde ikke helt trua på at det kom til å skje sånn lynraskt.
[Jenny]
Hvis det er på sånn Africa Time, så tar det sin tid.
Men de har en lang vei å gå.
[Steinar]
Det er også det å endre noen kulturer.
Kulturer tar lang tid.
Jeg har pratet med andre som sier at hvis det kommer til rasisme, så er det noe som går i kultur og generasjon, internt i familier og venner, flokker osv.
Som de blir gjenfortalt.
Man får en skepsis.
Men det samme med strukturene også.
Hvis mennesker ønsker å beholde makta, og da blir det liggende i strukturene, de maktstrukturene i samfunnet ... Da ønsker du ikke disse endringene.
Selv om kanskje det offentlige ønsker å implementere nye endringer.
Det tar vanvittig lang tid.
En av de tingene jeg har hørt mest om, er hvor mye korona hadde å si for utviklinga i dette landet den siste tida.
[Annette]
Det er mange sykepleierstillinger som ikke er fylt ennå.
Det var mange som døde.
Og det er ressursene som skulle vært der til dem.
[Steinar]
Det var vel de andre tingene som har slått dere som førsteinntrykk på praksis?
[Jenny]
Det er vel en annen holdning til omsorg til pasientene.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.
Du har kanskje sett mer?
[Annette]
I et norsk akuttmottak tar man imot mer ... Man er mer én mot én.
Stort sett har du veldig omsorg for den du tar imot.
Du spør masse spørsmål.
Du bruker litt kroppskontakt.
Du holder litt, du trøster litt.
Det er liksom mye der.
Her er det ...
For å bruke et eksempel fra i dag ... Så ligger det en ung mann, skutt i brystet og så skutt gjennom albuen og fått kula inn på sida av toraks.
Han har ligget her i mange timer.
Det vi gjør når vi kommer på jobb klokka sju, er at vi først har høytlesning fra Bibelen.
Så har vi en bønn, og så er det masse beskjeder.
Og så går det videre til hjerte- og lungeredningssimulering.
I nabosenga til en som ligger der beskutt.
Han ligger også oppi seg.
Han har vondt.
Syns livet er ganske trasig.
Og det blør jo ganske mye.
Men det er ingen som kikker i hans retning engang.
Det er en sånn utenkelig situasjon.
Så det er der jeg bruker mest krefter i min arbeidshverdag i praksis.
Det er å ikke overta deres grenser.
Så må vi se på at dette er et sykehus ... Akuttmottaket tar imot de verste traumene.
Det er tidvis så fullt at du må trå over pasienter for å komme på gulvet.
Det er to sykepleiere, det er to leger.
Det er en uendelig strøm av pasienter.
Og hvis du skal ha omsorg for alle dem ... Som alle har en historie på at det var broren min som knivstakk meg.
Det var kjæresten som ... Det er tragiske historier på alle som er innenfor dørene der.
Så hvis du skal ha samme omsorg som jeg har for mine pasienter i Norge ... Da er det ingen som hadde jobba.
[Steinar]
Men da er jo også bare ressursspørsmål om det ikke er nok mennesker til å ivareta alt dette.
[Annette]
Og heller ikke utstyr.
Ingenting.
Sterilitet er et ikke-tema.
Det er ingenting som er sterilt.
[Steinar]
Men hva lærer ... Hva får dere ut av det?
Hva har dere lært?
Det er bestandig sånn at én ting er å komme ned, og så er det sjokk.
Men kanskje den beste læringa kommer etter hvert også.
Så det er fortsatt tidlig ute.
[Jenny]
Vi på operasjon har opplevd mye av det samme, vi også.
At man ikke tenker så helhetlig på pasienten og mennesket.
Og glemmer mennesket oppi alt det andre man skal gjøre.
Litt sånn som det har føltes.
Men vi har vel lært at ...
Vi kan noe, på en måte.
Som er en litt merkelig ting å si.
Men vi har bare sett så mye som er gjort, som vi aldri ville ha gjort.
Og da har vi skjønt at det betyr at vi kan noe.
Men det handler sikkert om ressursmangel, det også.
Til en viss grad.
[Karen]
Det er jo på en måte litt sånn at man ... Når de har de ressursene de har, så får jo vi også sett hvordan det går an å tenke kreativt.
Kanskje står jo vi en dag med et annet bilde enn hva vi har i norsk helsevesen i dag.
Så man får jo på en måte sett hvordan det går an å gjøre det når det er absolutt krise.
Men det er liksom ikke så mye mer utover det.
Jeg kommer ikke til å ta med meg den praksisen jeg har sett her, på noen vanlig hverdag igjen.
[Annette]
Det kan dog endre seg på Sankt George.
Det kan endre seg på Sankt George.
[Steinar]
... men hva har man lært ... Hvordan skal jeg si det?
Hvordan kan man forstå at det gjøres sånn som det gjøres?
Som du kjapt prata om nå, det handler jo om antall mennesker, det er jo ikke kjangs.
Men når det er de ressursene som er der, når det bare er disse to sykepleierne, hva er best å gjøre da?
Hvis du skulle gitt den samme omsorgen som i Norge, så hadde den køen vært gigantisk.
Så for å klare å gi det grunnleggende, liksom, så må du bare kutte ned på det.
Men så ble spørsmålet videre hvorfor er det så få ressurser?
Hvorfor gjør man ikke mer?
[Annette]
Høyere på politikk og korrupsjon.
[Steinar]
Det er de nye tingene jeg utfordrer mine egne studenter på.
Hvordan er finansieringa rundt dette?
Hva prater politikerne om?
Se om du får et intervju med en fra ledelsen.
Hva gjør vedkommende der for dette?
Bryr vedkommende seg om det?
Alle disse tingene som du kan få et inntrykk av ved å prate med mennesker i flere forskjellige ledd oppover.
[Annette]
Det som er litt fint å se på dette, er jo der de lykkes.
F.eks.
kreftavdelinga.
Den er litt nyere.
De har litt mer ro på seg.
Og litt bedre utstyrt og litt mer ressurser.
Og den stoltheten de har når de viser fram ting.
Når de får til ting midt i alt det andre her.
Vi har jo brukt ei uke på Nelson Mandela University òg, som vi er gjennom.
Og ...
Lærerne er ekstremt stolte over det de får til.
Over det programmet de har fått til.
Og studentene er jo ... Altså ... Vi føler jo at den masterutdanninga vi tar inn, er jo ... Ingenting imot den bachelorutdanninga.
[Jenny]
De jobber veldig hardt.
De studentene.
Sykepleierstudentene.
[Steinar]
Og de er veldig flinke.
Hvorfor jobber de så mye hardere?
[Jenny]
Nei, altså de ... Vi fikk jo beskjed om at i løpet av fire år, som er bachelorutdanningen for sykepleiere her, så har de ... Var det 3000 timer i praksis?
Som er ganske mye mer enn det vi har.
Og når de ikke er i praksis, så er de på skolen og har simulering, da.
Så de lærer på en helt annen måte enn det vi er vant med.
Og er veldig mye mer ute på sykehusene.
[Karen]
Mange av de studentene har jo ganske vanskelig bakgrunn òg, fikk vi jo vite.
Det var jo en av lærerne som snakka om at hun hadde arrangert suppe- og brødkveld.
Og der sa jo en av studentene at det var første gangen han hadde spist på tre dager.
Så de jobber jo hardt for en grunn.
[Steinar]
Ja, ja.
Det er jo for å komme til det neste nivået.
Kunne ha en bachelorutdanning.
[Annette]
De kan få seg jobb her i landet, men de er ettertrakta i f.eks.
Dubai.
Fordi de har såpass bra skoleopplegg og såpass mye klinisk praksis.
De er veldig ... 'skilled-spaced', kaller jeg dem.
[SPEAKER_02]
De er jo veldig teoretiske i Norge.
[Annette]
Mens de er veldig ute etter de praktiske gjøremålene.
[SPEAKER_02]
Ferdigheter.
[Annette]
De forklarer jo litt sånn at pga.
de ressursene og den måten ting drives på i landet, så har de ikke den ... De kan ikke bare sende dem ut etter endt studie og tenke at de blir opplært sånn som vi blir.
[SPEAKER_02]
Vi lærer jo mest etter vi er ferdige, nesten.
[Annette]
Men her er de nødt til å lære alt riktig før de er ferdige.
For hvis ikke så blir de ranglært, eller de lærer aldri når de kommer ut i jobb.
Derfor er det så mye viktigere for dem å få gjennom alt det der.
[Jenny]
Og som student i praksis er det jo ikke sånn at du får en veileder.
Du er egentlig på en måte litt overlatt til deg selv.
Og så har du en representant fra universitetet som følger deg opp.
Men på sykehuset så er det ingen bestemt kontaktperson å forholde seg til.
[Steinar]
Hva er det dere gleder dere mest til i tida framover?
Fem uker igjen.
[Annette]
Safari, Karin.
[Jenny]
Skal vi si helg?
Uten tvil.
Ja, helg og safari.
Vi føler jo litt at vi er på ferie.
At ferie bare er litt sånn avbrutt med litt praksis innimellom.
For i helga hadde vi jo kjempefint vær.
Lå og koste oss ved bassenget.
Surfa gjorde vi.
Jogga over fyret.
Koste oss masse.
[SPEAKER_00]
Noen ble solbrent, har jeg sett på en Instagram-story her.
[Karen]
Det var flere som brant, tror jeg.
[Annette]
Skjønner ikke hva ... Det må man være sikret, det å ta på solkrem.
Det var 90 minutter i våtdrakt i sjøen.
Og da var det ...
Enkelte hender og panger som ... Omvendt sokkeskille på føttene.
[Steinar]
Det er mange ting som oppleves ... Man kan se at dette er negativt.
Du har kultursjokk på praksis.
Men så er det jo den andre tida.
Der man kan oppleve et land.
Man kan få slappe av.
Det er jo vanvittig billig her.
Hvor mye koster ølen her?
Det er 13-15 kroner for en halvliter.
Hvis du kjøper den på butikken.
Studentene mine sier at de sparer nesten penger på å reise hit.
Og så har de gratis renhold av leilighetene sine.
De blir kjørt til og fra pga.
sikkerheten.
Så det er ikke bare bortskjemt studentopplevelse.
Men det er mange av disse tingene som gjør det spennende å ha praksisører.
[Annette]
Og en annen ting som kan skje i praksis hvis vi skal ta bort litt av det negative ... Så er det at jeg har ikke den kalde framtoninga i meg.
Så de pasientene jeg er borti, de er ekstremt takknemlige.
Og knytter seg veldig fort til meg.
Og det er jo en fin ting å få kjenne på.
For da har du liksom noe å gi.
[Steinar]
I tillegg er dere ansett som litt ekstra hender i en ellers veldig travel hverdagsliv med altfor få hender.
[Jenny]
Men det skal sies at folk her generelt er jo hyggelige, de vi møter.
Veldig imøtekommende og hyggelige, og vi føler oss jo veldig velkommen.
Og ivaretatt av de menneskene som ... Fra universitetet, blant annet.
Og for så vidt de på sykehuset også.
Men det er bare det at det er ikke alle.
Man kan ikke stole på alle.
Og vi fikk beskjed om det på sykehuset at man kan ikke stole på alle på den avdelingen, så pass på eiendelene dine.
[Annette]
Vi har magebelter med telefoner i som vi kan ha under klærne.
Vi har med eget dopapir.
Og egen sprit, eget munnbind og hansker i lomma mi etter en hverdag.
Så det er en litt annen måte å ... Ja.
[Jenny]
Det er også en kultursjokk at på sykehuset går alle rundt med vesker.
Sånne små ... Ja, pga.
at de må ha alle personlige eiendeler på kropp.
Man kan ikke etterlate det noe sted.
Og det ... ja.
Det er også nytt.
[Steinar]
Det er jo rart.
Men det som er veldig rart, er jo grunnen til at vi opplever det så rart, det er jo fordi vi kommer fra et av de landene med høyest tillit i hele verden.
Det er jo fascinerende når vi prater om at vi setter ungene våre på utsida av butikkvinduet når vi sitter inne på kafé eller ungene ligger ute og sover.
Eller setter ifra oss ting eller bare går og låner ting.
Bare tillitsbasert.
Du kommer til å legge det tilbake igjen.
Jeg hadde besøk fra USA og viste alle de plassene der.
Bare ta en kurv med jordbær og vips.
Det er ingen som står og sjekker det.
Bare self-service.
Nå ble det veldig mye engelsk.
Men hvor utrolig tillitsbasert vi er.
Utgangspunktet vårt er at vi stoler på mennesker.
Folk er gode.
Men nettopp det poenget som du nevnte i stad, det at man kommer i et land der det har vært veldig mye arbeidsledighet, det har vært kriser og ethvert sted, så folk har ikke penger.
Det var noen som prata om det også, at det er det opportunistiske.
At man er mange av de som gjør stjel osv.
Du vil ikke kategorisere dem som kriminelle heller, men man er i en situasjon som gjør at det ble for fristende.
Du trenger oppriktig dette.
Det er ingen andre muligheter.
Du har ikke jobb, du får ikke nok støtte osv.
[Annette]
Og tar du en kjøretur i det fattigste området, så skjønner du det.
Du har ikke noe problem med å forstå den desperasjonen.
Så er det i tillegg en del sånn gjeng ... Mye gjengkriminalitet.
Og det kommer jo sikkert av samme grunn.
Det vi ser mest i akuttmottaket, er jo gjeng.
[Steinar]
Jeg skal være inne på kvelden, men det er folk som går i gatene.
Og folk som fester og er ute også.
Så jeg spurte en av de på universitetet.
Nei, det kan godt være studenter osv.
Men er det ikke farlig?
Nei, egentlig ikke.
For de går sammen som en gjeng.
Når de er 20 stykker som sitter i en park og fester, er det jo ingen som kommer dit og raner dem.
Én ting er at de er lokale, men de er også en veldig stor gjeng.
Det er jo ikke trygt, men da blir det hva de lokale gjør.
Da går man forbi den gruppa med studenter som fester.
Og tenker at 'å nei, de kommer til å rane meg'.
Vi er jo også bare her og er sosiale.
Hva som er trygt og ikke trygt, er kjempevanskelig når man kommer fra utsiden.
Det har studentene mine sagt til de som har vært her i tre måneder.
Den første måneden er du veldig på hele tiden fram til du skjønner alle nyansene.
Ja, men hvis det er med den personen, da bare vær med meg ut en kveld.
Så er du trygg da.
Da er vi fire-fem stykker som går sammen.
Men da er du sammen med meg, du er sammen med gjengen vår.
Det er ingen som kommer og tuller med oss da i det hele tatt.
Men da går du over til den lokale biten, når du kan alle variasjonene.
Men tusen takk for at dere satte av litt tid til å fortelle om deres erfaringer.
Og så får dere massevis av andre erfaringer, eller flere erfaringer.
Dere har seks-syv uker igjen.
[Jenny]
Ja, seks uker.
[Steinar]
Masse tid til å oppleve veldig mye.
Skal dere en tur til Dar-el-Salam?
Nei, feil land.
Jeg mener Cape Town.
[Annette]
Vi skal prøve.
Prøve å planlegge en sånn Garden Route-tur.
[Steinar]
Stilig.
Dere får ha lykke til videre, i hvert fall.
[Annette]
Tusen takk!