Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge

Preken | 19. søndag i det alminnelige kirkeår | Oppbrudd som kristent livstegn

Kristenlivet er et oppbrudd. Gud kaller oss ut av selvtilstrekkelighet og inn i årvåkenhet, frihet og håp om himmelen. I sin preken for 19. søndag i det alminnelige kirkeår minner pater Arne Marco Kirsebom om at troen lever av Guds løfte og holdes våken av forventningen om Kristi komme. 

Av EWTN Norge, 10. august 2025

Som mennesker vil vi slå oss til ro; Gud lærer oss å bryte opp. Bibeltekstene denne søndagen tegner en vandring: fra trygghet til tillit. Abraham gikk etter et ord fra Gud, mot det han ikke så. Troen hans ble prøvet, men fordi han holdt fast ved Guds trofasthet, står han som en far i troen og som et forbilde for oss.

Den første lesningen viser hvordan Herren oppfyller sine løfter og fører sitt folk på vei mot det lovede land. Løftene til kong David og profetenes ord bekrefter det samme mønsteret: Gud kaller – folket bryter opp.

Evangeliet peker på oppbrudd fra gale jordiske bindinger. Disiplens frihet består i å være rede: ingen vet når møtet med Herren finner sted. I en kultur som vil gjøre oss uavhengige av Gud, må vi holde hjertet fritt for det som binder, og vendt mot det som består.

Kristi gjenkomst er ikke en trussel, men et løfte. Den himmelske bryllupsfesten overgår alt jordisk; skatten i himmelen er mer verdt enn all prakt her. Håpet om oppstandelse og evig liv er reelt og konkret, og det former våre valg nå.

Hør preken for 19. søndag i det alminnelige kirkeår her:
Les hele preken her.

Følg troskurs med pater Arne Marco her
Hør daglige evangelieforklaringer med pater Arne Marco her

Hva er Katolsk podkast | St Rita Radio | EWTN Norge?

En podkast fra EWTN Norge. Her finner du prekener, tidebønner og alle podkaster fra EWTN Norge og St Rita Radio. Følg oss på nettsiden www.ewtn.no eller www.katolskpodkast.no.

19. Søndag i kirkeåret, 100825, St. Elisabethhjemmet

Som mennesker søker vi å slå oss ned, sitte i ro, binde oss fast. Men Gud tenker på en annen måte enn oss mennesker. Denne søndagens tekster handler om å bryte opp, gi seg på vei. Vi skal leve i oppbrudd, oppbrudd på grunn av troen, på grunn av Guds kunngjøring, oppbrudd fordi man snart skal avlegge regnskap.

I den andre lesningen møter vi det å bryte opp i troen. Abrahams tro var basert på et ord som var mottatt av Gud, et ord som kunngjorde noe usynlig og fremtidig. En tro som fikk Abraham til å bryte opp fra det kjente og kjære og begi seg mot det ukjente, en tro som ble hardt prøvet da Abraham ble bedt om ofre sin eneste sønn Isak. Men det behøvde han ikke fordi Abraham aldri slapp taket i troen på Gud og ble derfor i sannhet en troens far og forbilde for oss alle.

I den første lesningen hører vi hvordan folket opplevde at de kunngjorte løfter ble oppfylt og folket brøt opp og gav seg på vei til det lovede land. Det samme gjaldt løfter som f.eks. Kong David fikk eller ord som gikk til profetene.

I evangeliet møter vi oppbruddet fra gale bindinger til det jordiske, oppbruddet mot det himmelske. Herren råder de troende til å være rede. Ingen vet når vårt personlige møte med Herren vil finne sted, han kan komme når vi minst aner det.

Det er kanskje noe av det vanskeligste ved å leve som en troende i vår tid. Verden rundt oss er bygget opp på en måte som vil gjøre oss uavhengig av tro og Gud. Mennesket har konstruert sin verden som om himmelen ikke finnes. Alt skal oppfylles her, alle lengsler og ønsker, alle begjær og behov.

Men i troen vet vi at våre lengsler og ønsker peker utover dette livet og i siste instans bare vil kunne oppfylles av Gud. Derfor forblir vårt hjerte urolig inntil det hviler i Gud. Vi kan ikke knytte oss for godt til denne verdens goder, nei, vi bør befinne oss i et stadig oppbrudd hvor vi søker å holde vår ånd fri fra det jordiske og åpen for det himmelske.

At Kristus har lovet å komme igjen, er ikke en trussel for oss, men en glede. Vi ser frem til noe fantastisk, til noe stort. Vi skal få tre inn i den himmelske bryllupsfesten. Der kommer alt til å overgå det herværende uendelig meget, så det er lite klokt å satse utelukkende på det herværende. En skatt i himmelen er langt mer verdifull enn en skatt her. Selv den aller rikestes prakt her på jorden blekner mot den prakt selv den ydmykeste vil ha i himmelen.

Det er selvfølgelig ikke lett for oss å forestille oss en helt annen virkelighet hvor vi attpåtil skal kunne leve evig. Kanskje det hindrer oss i å åpne oss for dette løftet og gjøre oss mindre avhengig av virkeligheten her.

Vårt håp om oppstandelse og evig liv peker på noe reelt og konkret, hvordan det enn måtte vise seg å være.

Hvem vet: hadde menneskeheten vært kjent med dette kristne håpet og levd etter det, hadde vår verden kanskje vært en langt bedre verden å leve i. Da hadde vi ikke søkt å leve som om virkeligheten er kun denne, men noe større og mer åpent som ligger foran oss. En virkelighet som inspirerer til et annet liv her.