Subscribe
Share
Share
Embed
I siste ordinære episode av Byplaner skal vi snakke om de siste tiårene fra 2000-tallet når bærekraftbegrepet virkelig gjør sitt inntog i byplanlegging. Men hva er egentlig bærekraft?
Podcastserien BYPLANER i Bergen tar for seg utviklingen av Bergen by fra begynnelsen og helt frem til i dag. Vi skal gjennom oppturer og nedturer, mangfoldige branner og krig. Vi følger byens utvikling i lys av samfunnsutviklingen. Hva er årsaken til at Bergen er som den er i dag? Hvorfor er vi bergensere så patriotiske? Til å lede oss gjennom denne historiske reisen og kanskje forstå byen vår enda bedre, har vi med oss Hans Jacob Roald, dosent emeritus ved Høgskulen på Vestlandet og forfatter av boken Byplanen- en historie om utviklingen av Bergen by.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Du hører nå en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Altså, biltrafikken inn mot sentrum, den er 6 % lavere mellom 2015 og 2017.
Det kan måles.
Veldig bra.
Men biltrafikken inn mot sentrum er 20 % lavere enn i 1990.
Og rushtidstrafikken er 12 % lavere i 2017 enn i 2015.
Dette er tall, helt ferske tall.
Og tallet på kollektivreiser i Bergen er nærmest dobla fra 2010 til 2017.
Hurra!
Hei, alle sammen, og velkommen til podkastserien Byplaner i Bergen.
En historisk podkast om utviklingen av Bergen by.
For å ta oss med på denne reisen har jeg, Anne Sofie Bjelland, med meg ekspert på temaet Hans Jakob Roald.
Hans Jakob er forfatter av boken Byplanen i Bergen og dosant emeritus i byplanlegging ved Høgskolen på Vestlandet.
Hallaien, Hans Jakob.
Hallaien, Anne Sofie.
Sist gang avsluttet vi med et hurra.
Får vi rope hurra av det i denne episoden òg?
Ja da.
Tre ganger.
Fantastisk.
Jeg gleder meg.
Men vi gyver løs.
Vi gir oss rett på.
Skal vi se.
Vi har jo drevet og reist litt.
Skal vi reise denne gangen?
Vi skal ikke reise langt vekk i andre land.
For nå har vi på mange måter opparbeida mer enn nok kunnskap og kompetanse i Norge.
Men vi lar oss påvirke av ideer utenfra.
Absolutt.
Men vi behøver ikke å foreta noen sånne reiser som tidligere, til Tyskland eller til England og sånt.
Men vi må tilbake i tid hele veien.
OK, så tidsreiser.
Men det er innafor, det.
Det liker vi.
Hvor reiser vi da?
Altså, hvor langt tilbake må vi?
Vi får begynne der.
Jeg har lyst på en måte, istedenfor å bare reise tilbake, så har jeg tenkt å fokusere på to tema.
Altså at det vi har snakka om tidligere, det er på en måte at akkurat med planlegging og store samfunnsmessige forandringer, så går det en tid før ideene som viser seg å være holdbare,
Eller rett og slett bærekraftige.
Det er et begrep vi skal snakke om denne gangen.
Det tar ofte 20 år før det kommer til utfoldelse.
Og to sånne ideer eller fenomen tenkte vi skulle begynne med i dag.
Og det ene er det nyliberale skiftet.
Og det andre er bærekraftig utvikling.
For begge de to vil på en måte prege tida fra år 2000 og fremover.
Og det er i grunnen der vi snakker nå, da.
Ja, det er jo det.
Nå går vi inn i notids... Vi går inn i samtida.
Samtiden, heter det.
Absolutt.
Men skal vi begynne med det første, da?
Det nyliberale skiftet.
Jeg har i grunnen lyst til å si litt om ... Du endte dette med rolle sist.
Og grunnen til at vi sa hurra, det var at jeg var litt oppstemt.
For jeg snakka om en epoke hvor jeg sjøl var aktør.
Og det var veldig viktig for meg å si.
For jeg jobba i Bergen kommune i den perioden, altså på slutten av 1980- og 1990-tallet.
Og derfor snakka jeg, som du sikkert hørte, med litt større innlevelse.
Enn hva jeg har gjort med de andre episodene.
Men samtidig var det viktig for meg å si at kildegrunnlaget mitt holdt fast ved hele tida.
Det var formannskapsprotokollene.
Og det er litt tilbake i tid.
Men nå blir det litt annerledes, for nå blir det bakgrunnen for samtida si ...
Og dermed får vi ikke den tilsvarende historiske distansen vi har hatt hele tida.
Nå er det ikke så mye aktør som sist.
Nei, for hvor har du vært de siste 20 årene?
Jeg har vært forskjellige plasser.
Jeg har jobba for UNESCO noen år.
Ok, spennende.
Og jobba med analyse om forholdet mellom Brundtlandkommisjonen og Kommisjonen for verdens natur- og kulturbevaring.
Oi, oi, oi.
Dette er jo rett inn i bærekraftstematikken vår.
Ja da, visst er det det.
Og etterpå det så jobba jeg en stund for ...
For Oslo kommune.
Lage en strategi der for byutvikling og bevaring.
Og etterpå det så var jeg noen år i Fjell kommune.
Og så hadde jeg en liten gjesteopptreden i Bergen kommune før jeg hovna på høyskolen som underviser.
Men da har du vært aktør litt da, og så har du gått over til å bli ... Når du begynte på høyskolen, da er du jo ...
Hva skal vi kalle oss på høyskolen?
Nå driver vi og analyserer og ... ja, vi driver forskning, egentlig.
Det er det vi holder på med, og vi driver med samfunnsforskning.
Det er jo også influert av samtalene med kollegaene mine, med seminar som vi har, og med studentoppgaver, spesielt av masteroppgave.
Men så lovte vi jo at vi skulle også i denne episoden klare å holde oss saklig.
Så vi får ... Jeg tror du er bedre skikket til å holde deg saklig enn jeg.
Si det, jeg.
Men vi får samarbeide om saken!
Men ja, tilbake igjen til temaet.
Ja.
Altså, det nyliberale skiftet, det er jo på en måte en form for markedstilpasning som har skjedd, og som skjer hele veien.
Og som er veldig omdiskutert.
Vi snakker jo om etterkrigstida som sosialdemokratiets gylne år, hvor en hadde dette programmet med gode boliger til alle i et godt bomiljø, og hvor en da gjennomførte det.
Ja.
Staten hadde makt, og brukte den.
Ja.
Det var riktig type makt.
Og da hadde en, kan vi si, at det var de 20 gylne åra fra omtrent 1945 til 1975.
For da dekte en helt fundamentale samfunnsbehov, og ingen var uenig.
Og da var det også en veldig sterk kobling mellom samfunnsøkonomer.
Og planlegging.
Det ble jo etablert en egen nobelpris i økonomi.
Og den første som fikk den, var en nordmann.
Ragnar Frisch, som var sterkt involvert i dette med å bygge velferdsstaten.
Å, så kult!
Det var ikke jeg klar over.
Ikke verst.
Men så skjedde det noe rundt 1975, for å ta et veldig rundt tall da.
Og da fikk du ei krise, ei økonomisk krise.
Og jeg husker den knapt.
Jeg måtte nesten lese meg opp på den igjen.
Du hadde en oljekrise, og det var mange ting som gjorde at det ble ... Ja, det ble da arbeidsledighet.
Og ...
Og den traff f.eks.
nabolandene våre, som i vest spesielt, i Skottland, veldig hardt.
For da fikk du nye økonomier i Asia som vokste frem, og begynte å konkurrere med Vesten.
Og da mista f.eks.
i England visste de kullgruveindustrien sin og mye av skipsbyggingsindustrien sin, og det ble stor arbeidsledighet.
Og da var det det at en prøvde som med gammel medisin da.
Det var den der motkonjunkturpolitikken som jeg fortalte om med Roosevelt, og den her ... Når de bygde dammen og skapte elektrisitet og ny vekst, ikke sant?
Og så var en sikker på at en skulle prøve på en motkonjunkturpolitikk en gang til.
Men denne gangen virka den ikke.
Så statlige tiltak funket ikke på krisen?
Nei, ikke sånn som en hadde forventa.
De økonomiske teoriene, de funka ikke.
Og dermed så ... Og folk måtte jo sysselsettes.
Og det var jo det aller viktigste.
Slik at det ...
Staten da ... Jeg fikk et litt nytt syn på staten.
Fordi at noen begynte å se på staten som ei hindring for vekst istedenfor staten som ei forutsetning.
For vekst.
Så etterkrigstidens glansstart slo litt sprekker?
Da begynte den å slå sprekker, og da ble det på en måte ... Spesielt i England, da.
Da hadde jo Margaret Thatcher sine gylne år.
Da var det det private næringslivs ...
Tenkemåte som skulle overføres til det offentlige.
Og det offentlige fikk en ny rolle, skulle legge til rette for det private næringslivet.
Og det var et kraftig skille i syn på det offentliges oppgaver.
Men den ble ikke så veldig merkbar hos oss i Norge fordi at vi var blitt en oljenasjon.
Så vi fikk en walkover.
Ja, vi pleier å gjøre det.
Ja da.
Som vi fortsatte på mange måter som tidligere, da.
Men så kom det da en ny krise som vi var så vidt innom forrige gang.
Og det var dette med byfornyelsen, ikke sant?
At der ... der ble det også da ... Plutselig, av forskjellige grunner, så ble det da veldig sånn økning i rentene.
Og en bygde for mye hus.
Det var ikke marked for det, så markedet ble sprengt.
Og så kom det da på en måte ... Så måtte en bøte på det.
Og da ble det som en følge av det, så ble det da et frislipp i bolig- og finansmarkedet.
Jeg fikk rett og slett en finansindustri.
Et finansmarked.
At finans løsrev seg sjøl fra resten av samfunnet og ble en butikk i seg sjøl.
Skjønner.
Og dette var et resultat av at man hadde mistet litt tilliten til den statlige styringen?
Når staten ikke funka som en hadde forventa, skulte en mot markedet.
Hvilken måte gjør en det der?
Da var det gjennomføringsorgan som Institutt for byfornying.
Og Bergen Tomteselskap begynte å vakle.
Institutt for byfornying ble avvikla, og Bergen Tomteselskap gikk litt på overtid, da.
Og den aller siste krisa, det var jo den i 2008-2009.
Og den husker vi.
Den husker jeg til og med.
Ja.
Og det som skjedde da, var jo det at ... Nesten i panikk for å få hjula i gang igjen reduserte en renta til null.
Altså så å si.
Lavest mulig rente, slik at det skulle bli billig for folk å ta opp lån.
Og dermed så, når du har 0 %, eller veldig lav rente, så mister også da staten mulighet for rentesubsidiering.
Ja, for det var ikke noe å skru ned på?
Det var ikke noe å skru ned på, og dermed også forsvant da f.eks.
Husbanken sin mulighet for å gå inn og bruke rente som da stimulerer rente og subsidierer rente, noe på en måte de hadde helt til å begynne med.
Og bevegelse over mot markedstenking og markedsstyring.
Og det kanskje aller viktigste for oss da var jo det at ... I 2008 så fikk du da en ny plan- og bygningslov.
Ja ... OK.
Fortell.
Hva innebar den, da?
Den innebar ganske mye ... Men den kan også sees som lovverkets svar på markedstilpassing ... Eller markedstilrettelegging.
På den måten at du fikk to typer reguleringsplaner.
Før hadde du én reguleringsplan, og that's it.
Og det var et offentlig ansvar.
Men nå fikk du to typer, og du fikk en områderegulering ... Og en detaljregulering.
Men det har man egentlig ikke med hvor stort område skal være å gjøre.
Det bestemmer du plan for plan.
Men områderegulering var på en måte det som det offentlige, kommuner, tok ansvaret for.
Det er det som er forskjellen, ikke størrelsen?
Jeg tenker liksom større område, men det er ikke det.
Det er hvem som egentlig er ansvarlig.
Ja.
OK, da er jeg med.
Og detaljregulering.
Og det var det private sin sfære.
Ja, så nå trer de inn i monasjen.
Ja.
Og det var deira redskap.
Detaljreguleringsplan.
Og det som har skjedd i ettertid, er jo det at brorparten av alle reguleringsplaner i dag er detaljreguleringsplaner utarbeida av private aktører, altså tiltakshavere.
Så der har det skjedd en veldig ...
Endring, da ... Av hvem som er initiativtaker.
Den er vesentlig, altså.
Da er det viktig for det offentlige å legge forutsigbare rammebetingelser for de private.
Slik at når de setter i gang, så vet de mest sannsynlig hva de har å holde seg til.
Og da er det på kommuneplanen?
Da er vi bl.a.
på kommuneplanen.
Men det de også gjorde i denne revisjonen av 2008 ...
Den lager ... Den makker mange nye planformer.
Altså kommunene skulle lage en kommunal planstrategi.
Som var lovpålagt, og skulle ut på høring.
Og så skulle kommuneplans samfunnsdel lages.
Som var lovpålagt, skulle ut på høring om en handlingsdel ved siden av arealdelen.
Slik at på ene sida gir det offentlige fra seg ansvar.
På den andre sida så lager det offentlige mange nye oppgaver til seg sjøl.
I et forsøk på å styre det private reguleringsinitiativet?
Ja, slik at vi har fått en egentlig et mastodont av et plansystem.
Som er veldig ressurskrevende, og vi har fått en kjempestor
Konsulentbransje som både skal betjene det offentlige med å lage alle sine planformer, og de private tiltakshaverne som skal lage sine planer, da.
Og så har vi jo fått fremvekst av ... Det var jo etter dette, eller ... Ja, kort tid etter dette var det vel at vi begynte å utvikle vår master i areal og eiendom på Høgskolen.
Så vi har fått et sånt kunnskapsbehov, da.
Dette er noe man utdanner seg til å drive med.
Ja, det var jo en del av bestillinga fra det offentlige og det private.
Vi trenger mer kunnskap innenfor planlegging.
Derfor den masteren som nå jeg jobber med på høyskolen.
Men også en viktig del av denne ...
Den nye planloven var det at tidligere så hadde du formål.
Tydelig formål i reguleringsplanen.
Bolig, friområde, trafikkformål, sjøområde og offentlige formål.
Med siste revisjon så forsvant offentlige formål.
Å ja.
Som et eget hovedformål.
Og det kan sees på litt sånn symbolsk på markedstilpasning.
Ja, hvordan?
Altså, det offentlige er ikke det det har vært, for å si det sånn.
Helt konkret.
Så avsatte hun tomt til offentlig formål, være skole, rådhus, en kirke for den saks skyld.
Og så bygde hun det offentlige til seg sjøl.
Mens nå var det høyst usikkert om det var offentlig skal være byggherre for seg sjøl.
Og nå kan en like godt leie hos andre.
Og så setter man det inn sånne krav at du må vise at det er nok skoledekning.
Så du ansvarliggjør det private til å sikre det.
Du må jo bygge en skole innimellom.
Ja, men det blir mye mer utydelig på plankartet.
Det offentliges posisjon, rolle og ansvar.
Og nå er det kommet på noe sånt ullent nok som heter en hensynssone.
Som er en sånn skravur som blir lagt oppå et kart.
Å ja.
Da tenker vi sånn flystøy rundt flyplassen.
Det er mye mer enn det nå.
Så i det hele tatt så er disse arealplankartene nå ... De er blitt utrolig vanskelig å tolke.
Du må ha spesialister, igjen konsulenter, for å tolke deg.
Du må gå på master hos oss.
Og så er det én ting også som skjedde.
Det var det at du fikk et nytt formål med hele plan- og bygningsloven.
Tidligere så var det det at det skulle være ... Legge til rette for den enkelte og samfunnet.
Det var der det begynte.
Og så kom det inn at en skulle ha universell tilgjengelighet.
En skulle ta hensyn til barns interesser.
Men nå kom bærekraftig utvikling.
Som et nytt hovedmål for planlegging.
Den må vi snakke litt om.
Ja.
Veldig mye av det vi snakker om og holder på med nå, handler om bærekraft.
Men da skal jeg ta det skikkelig tilbake i tid.
Spenn sikkerhetscellene.
Nå går vi inn i en tidsmaskin her.
Og vi skal fyke tilbake til England i år 1798.
Og da var det en herremann ved navn Thomas Maltus som skrev et essay.
Det heter 'An Essay on the Principles of Population'.
Det er ganske fantastisk at så langt tilbake i tid så kan en mann sette seg ned og skrive et lite stykke, og så sitter vi og snakker om det.
Ja, det er vittig.
Men hvorfor snakker vi om det, da?
Fordi at han så på dette med grunnlag for menneskets eksistens på jorda.
Og da snakker ikke vi om skapelsesberetning, men da snakker vi om rett og slett tilgang på mat.
Hvor mye mat kan ...
Et areal, et land produsere i forhold til hvor mange mennesker det er plass til der, som kan overleve der.
Så han var en humanist på den måten at han stilte spørsmålstegn ved hvor mange bør vi være?
Eller kan vi være?
For å unngå hunger og sult.
Og da analyserte han forskjellige land utenfor naturlige forutsetninger.
Og da var det ett land han pekte på som han kjente til, som hadde spesielt dårlige forutsetninger fra naturens side for å brødfø ei befolkning.
Ok.
Hvem var det?
Norge.
Så bra!
Det er jo helt utrolig å tenke på at Norge var da det landet ...
Som hadde lengst vintrer ... Dårlig forutsetning for jordbruk og et veldig ... Selv om det var fiske her, så hadde du stormer og greier som gjorde at ... Han stilte spørsmålstegn sånn ... Hvor mange folk kan egentlig bo i det landet der?
Det var første gang.
Men det er vittig, for i dag er det et av de beste stedene å bo, i de røytingene som fins.
Ja, ja, det er det.
Men så hopper vi frem til 1972.
Og da var det et prestisjeuniversitet i USA, nærmest bestemt Boston, MIT, hvor det var noen forskere som skrev om akkurat det samme.
'Limits of growth'.
Altså ...
Og da var det etter industrialismen.
Og da begynte de å analysere industriens påvirkning på naturen og miljø.
Et nytt begrep, ikke sant?
Mulighetene for matproduksjon i forhold til befolkningsmengde.
Så da kom det på ... Og det var et sånt varsko at hvis vi fortsetter med sånn ...
Kritikk ... Altså sånn uhemma vekst i industrien og på en måte bygge ned natur ... Og for den saks skyld matjord.
Så vil det slå tilbake på oss sjøl.
Det var en sånn Varsko-rapport.
Så den kom i 72, ja?
72, ja.
Og så kommer den som alle snakker om, i 1987.
Det var den berømte Brundtland-kommisjonen.
Den norske politikeren som er og kommer til å bli verdensberømt.
Fordi at hun fikk i grunnen ... Det begynte i grunnen med en ... Da var hun veldig opptatt av natur og naturvern.
Det var i grunnen tiltenkt å være en vernerapport.
Men hun var norsk sosialdemokrat.
Så hun sa at uten vekst - intet vern.
Altså vi må greie å ha omvendt.
Ja, du må ha begge deler.
Du må ha begge deler.
Og derfor så blir det ...
Så det at ... De grunnleggende naturvernerne ble jo veldig skuffa, da.
Å ja.
Fordi at hun ikke ... Eller hun sa begge deler?
Ja.
Det å slippe næringslivet og utvikling inn ... Det var som å slippe reven i hønsegården.
Sånn oppfatter jeg det.
Men det hun sa, at dette er et helt grunnleggende prinsipp ... At vi må ikke oppføre oss sånn at vi gjør det vanskelig for kommende generasjoner.
At vi ødelegger mulighetene for kommende generasjoner.
Og hennes hovedfokus var i grunnen på den fattige delen av verden.
Og det glemmer vi ofte i dag.
Altså, vi snakker om ...
Bærekraft i den rike delen av verden, mens hennes hovedanliggende ... Det var den tilbakestående ... Det er galt ord, men den fattige del og sultne del av.
Av verden.
Å sikre deres naturgrunnlag.
Og sikre at det ikke kommer fremmede makter og plyndrer naturressursene.
Og det kunne kun løses internasjonalt.
Og derfor en FN-rapport.
Og da hadde hun tre hovedoverskrifter.
Det var jo 'rettferdig fordeling'.
Økonomisk vekst og økologisk balanse.
Ja.
De tre tinga måtte løses samtidig.
Ja.
De står seg, de.
De står seg.
Men lenge, og jeg vil si ennå, er akkurat dette med økologisk balanse vanskelig, da.
Også vitenskapelig, hva ligger i det?
Det diskuterer vi fremdeles.
Men etter det skjedde jo ting slag i slag.
På 90-tallet hadde vi den kjente Rio-konferansen, som da tok opp Brundtland-kommisjonen.
For den var jo laga av statsledere, ikke sant?
Og nå var det alle de frivillige organisasjonene som mobiliserte.
Og da var det en bottom up-strategi.
En kan ikke få til grunnleggende forandringer uten å ha med folket.
Og uten å ha med de frivillige organisasjonene.
Og uten at folk vil det.
Det ble en voldsom happening og en voldsom optimisme, og da skulle alt og alle være bærekraftig.
Da slo det virkelig gjennom som begrep, da.
OECD utarbeida i 1993 14 indikatorer for bærekraftig utvikling.
Så det var ... Da kom ...
Vekst- og økonomidelen inn og tok begrepet på alvor.
Og i 1995 så fikk du en ny utredning av FN som het ... Our Creative Diversity, som var på en måte FNs kulturmelding.
Og den heter Kultur og utvikling.
Ja, så der hadde de også tatt det inn.
Hele tida var det et fagtema og utvikling.
Og da kom byenes posisjon.
For den var den første, som FN-rapporten, som sa veldig tydelig, at etter år 2000, der vi er nå, så vil flertallet av jordens befolkning for første gang leve i byer.
Men så var det da en forsker som heter Susan Owens, som var professor i Cambridge.
Hun var geograf.
Og hun var en av de første som begynte å forske på hva som ligger i begrepet.
Det hun sa, er at det vi har holdt på med til vanlig ... Altså det planlegging handler om, det er å skape interesse ... Balanse mellom ulike interesser.
Mellom vekst og vern, mellom natur, mellom by og land og you name it.
Hele tida så skal det danne balanse mellom ulike interesser og ressurser.
Og da sa hun at hvis det er det bærekraft skal handle om, så er det ikke noe nytt.
Da kommer bærekraft bare til å bli en sånn flopp, et motebegrep.
Men veldig ufarlig begrep, og det vil på en måte bare gå ut på dato.
Ja, jeg skjønner.
Men bærekraft er jo på en måte den situasjonen der planleggingen gjøres riktig, da.
At man har oppnådd den balansen mellom de ulike hensynene.
Og så blir jo det avgjørende hvilke hensyn man faktisk har definert at man vil ta hensyn til.
Som for eksempel nå, sant.
Klima seiler inn som på en måte nesten første pris, sant.
Ja.
Men nå forgriper du meg litt.
Gjør jeg?
Nei da, det er helt greit.
For det første du sa der, Devolo og Susan Owen nikka til, og så sa du 'akkurat'.
Det er ikke noe nytt i det du sier der.
Men så sier du det at det må være noe veldig viktig.
Noe nytt.
Noe som er viktigere enn noe annet, og som vi ikke kan forhandle om sånn fra dag til dag.
Noe vi må henge knaggen på som gjør bærekraftig til noe virkelig krevende.
Som blir litt sånn før og etter.
Og da var ... Mens hun skrev dette, så var bærekraft på vei til å bli ufarliggjort.
Men så fikk du akkurat det du nevnte med klima.
Og da var det rett og slett en som het James Hansen ...
Eller Hanson, kanskje de uttalte på ... Han var ikke nordmann, altså?
Kanskje, men jeg vet ikke.
Han het i hvert fall James.
Som fikk foretrede for senatet i USA i 1989.
Og han kunne da fortelle at det er en sammenheng ...
Mellom klimaendringer ... For det første at det foregikk store endringer i klimaet.
Det var noe som en på den tida ikke var oppmerksom på.
Og videre at det var en direkte sammenheng mellom CO2-utslipp og disse klimaendringene.
Så det var i 1989?
Da tok man det inn i ...?
Ja, og da begynte man å snakke om det, akkurat som før.
Man snakka om at OK, røyking er ikke så farlig, ikke sant?
Så var det noen som sa at jo da, du kan få lungekreft av røyking.
Og til og med helsedirektøren, Ingolf Mork ... Han var ivrig sånn ... Han var en kjederøyker.
Han har en egen kampanje mot det, mot sin egen minister.
Han motarbeidet det, for han trodde ikke på det.
Han tilbakeviste det.
Men nå i dag så er jo dette her med klimaendringene ... Det er jo ... Vi ser det, og vi opplever det.
Og vi må forholde oss til det.
Og samtidig så er det da en bred anerkjennelse om at CO2-utslipp er viktig å få under kontroll, og redusere.
Det er det internasjonal enighet om.
Så jeg vil påstå det på en måte at det er akkurat klimasaken og den som redder bærekraftsatsinga.
Å ja, sånn, ja.
Og spissa henne, og gjorde henne krevende.
Ja.
Men skal vi bevege oss nå?
Har du tatt oss med på reise til ...?
Vi dro nå litt utenlands, og vi dro tilbake i tid.
Men i Norge, da?
Ja, i Norge var vi jo litt sånn forplikta til å gjøre noe, siden vi hadde jo Gro.
Gro i Farta?
Gro i Farta, ja.
Og derfor fikk vi da et eget miljøverndepartement.
Ja, når da?
1972.
Det er ikke verst.
Og i 1988 så fikk vi en egen stortingsmelding knytta til bærekraft.
Og den het Stortingsmelding om miljø og utvikling.
Selvfølgelig.
Og den hadde som hovedoverskrift 'Full sysselsetting og et godt miljø'.
Herlig.
Da må vi si at det står fint.
Ja da.
Men da sa jo det ... I den stortingsmeldinga så sto jo da det med ... ... at Norge skulle være et foregangsland.
Internasjonalt foregangsland.
Og for å være litt ærlig, så tror jeg ikke det var så lurt.
Altså det at ethvert lands Norge har noe litt subjektivt.
Litt sånn usaklighet, kan vi si!
Hvis vi skal gjøre noe sånn spesielt og løfte oss litt etter håret, så må vi peke på at vi skal være et foregangsland for andre.
Og vi har aldri liksom tatt helt innover oss hvor små vi er, og hvor perifert vi ligger geografisk.
Men vi durer på, i beste mening, da.
Men i 1992 så fikk vi da bærekraft inn i Grunnloven.
Og rikspolitiske retningslinjer for samordna areal- og transportplanlegging.
Og i 2015 så fleska FN skikkelig til med 17 bærekraftsmål.
Og det er jo de vi nå står og prøver å tolke ned i konteksten.
Ja.
Så jeg kan si at historien om bærekraft, det er jo ei gigantisk suksesshistorie.
Altså, når du får FNs forsamling til å vedta hele 17 bærekraftsmål ... Så det er jo kjempemessig.
Ja visst er det det.
Absolutt.
Men hva med Bergen, da?
Ja, du gir hei tilbake til Bergen, du.
Ja, klart det.
Oh oy.
Det er jo der vi bor.
Ja, ja, ja.
Jeg har tenkt meg på et sånt ... Et sånt område som beskriver denne ... Begge de to tingene som vi snakker om nå.
Dette liberale skiftet og bærekraft.
Mens begge deler var ganske nye fenomen, som danna på en måte en slags ...
En overgangsperiode, vil jeg kalle det.
Men én ting jeg holdt på å glemme å si da, det var dette med at Bergen var jo da tidlig ute.
Med et prosjekt i 1995 som heter Sunnere by.
Det hørtes nå hyggelig ut.
Ja da.
Og da var det min gode kollega i Bergen kommune, Bente Florelius, som da tok initiativ til å ...
Løfte frem bærekraft ved å koble det mot helsesektoren.
Altså de gamle alliansepartnerne Helse og Plan til ett prosjekt.
Spennende.
Og det skulle realiseres på et område jeg fikk tildelt av Bergen Tomteselskap, som heter Regnbueåsen.
Og da laga en oversikt over materialbruk, produksjonsmåter, energibruk ... Og hadde ei sånn kvalitetshåndbok som da skulle brukes til å bygge et sånt pionerområde.
Fantastisk!
Ble det suksess?
Nei.
Hvorfor det?
Det var jo synd, da.
Det hørtes ikke helt topp ut.
Teoretisk ble det en suksess.
Men når det gjaldt å realisere det, så fikk ikke en gehør lokalt.
For prematurt, eller?
Ja, det var ikke modent.
Så i dag er jo dette her på en måte ABC.
Og en annen ting som hun gjorde, sammen med Bente, var at hun tok fatt i dette med lys og mørke.
Og hadde et veldig spennende prosjekt i Vågsbunn med å ta tilbake nattemørket inne i byen.
Altså, se på de lyskildene vi har ... Istedenfor at de skal blende oss når vi går ute på offentlige plasser, så skal de lyse på de tingene vi har lyst til å se.
Og så har vi mista himmelen i byen.
Ja, du skal ta stjernehimmelen tilbake.
Ja.
Og i dag er jo Stavanger pionerby.
Med det som prosjekt.
Ja, ja.
Det hørte jeg nylig.
Men det var Bergen som begynte og ble glemt.
Vittig!
Der hadde vi en pioner, altså.
Ja visst.
Men tilbake til det området som jeg visste å fokusere litt på, da.
Og det er Damsgård.
Indre delene av Damsgårdsundet.
OK, da må vi definere litt.
Vi snakker Solheimsviken.
Snakker vi på begge sider av fjorden utover?
Ja, men helt inne i bukta Damsgårdsundet.
Ja, OK.
Så innenfor småpudden i dag, da?
Ja.
Og der hadde du ... Bergen Mekaniske Verksted lå der.
Og de hadde en tvillingbror i Oslo som het Aker Mekaniske Verfte.
Det at du hadde store skipsverft liggende midt i byen ... Og lage skip.
Svære skip.
Det var da.
Og så kom den krisa som jeg nevnte, dette med at Asia begynte å ta over med skipsbyggingsindustri, så ... Det økonomiske grunnlaget for begge de to falt bort.
Og da er det interessant at det løste det forskjellig, Bergen og Oslo.
Ja, få høre.
Da er vi på Aker Brygge i Oslo.
Og Aker brygge er jo et begrep alle kjenner da.
Der bygde en luksusboliger, kultur, fancy kontor, promenade, og ned mot sjøen.
Du går på en måte ned og ...
Byens befolkning kan ta området i bruk.
Men det er blitt eksklusivt.
Ja.
Eksklusivt er det rette ordet.
Ja.
Og Oslo hadde også en politikk om å tiltrekke seg gode skattebetalere.
Så det var en veldig bevisst handling?
Ja da.
En ville gjerne ha de rike og initiativrike til byen.
Og tilby de gode tomter.
Jeg skjønner.
Mens i Bergen sto næringsutfordringene ... Ble vektlagt mer enn i Oslo på den tida.
Og da hadde en laga en næringsplan hvor en skulle satse på maritime næringer.
Og i det hele tatt det å satse på næring.
For det som skjedde på Aker Brygge, var jo det private næringsliv, altså de som kunne betale mest og tjene mest, som var drivkrafta bak det.
Men da var jo fremdeles Bergen Tomteselskap oppegående, så de tok sin studietur med en del bergenske næringsfolk til Gøteborg.
Så det de gjorde i Gøteborg, var å satse på høyteknologi.
Ja, for de hadde samme utfordring i flere byer.
Malmö, Göteborg, you name it.
Og der satset de på høyteknologi.
Ja.
Og da ...
Oppdaga en det at skulle en ha høyteknologi i Bergen knytta til fremtidig næringsutvikling, så trengte en laboratorium med rent vann, altså spesielle forhold, da?
Og da fikk vi Høyteknologisenteret.
Ja.
Som da ble bygd og lagt rett inn til realfagdelen av universitetet.
Og så fulgte G.C.
Riiber opp med å kjøpe ... Sikre seg det arealet til gamle BMW Laksevåg.
Og skulle ha det som næringsområde.
Og ha det som en næringsklynge.
Å ja.
Spennende.
Dette er jo tendenser som skjedde i utlandet da de var på studietur.
Men hvor kom det liksom fra?
Det kom egentlig dette med næringsklynger.
Det var en idé ... Det var en som het Porter.
Han hadde studert det som skjedde i California, i Silicon Valley.
Hvor det var mange høyteknologiselskap som lå ved siden av hverandre.
Og han sier at det er veldig viktig å ha egne næringsmiljø.
Og det var viktig for dem å ligge så nært at de var konkurrenter.
De pusha hverandre.
Og der hadde du Microsoft og Apple og alle de store.
De konkurrerte om de samme folka.
Og om ideer.
Og da var det laga en sånn næringsklynge.
Og da fikk en da en næringsklynge i Bergen der inne rundt Solheimsviken.
Og det som er litt morsomt, er at i et av de bygga ...
Så til BMW Laksevåg.
Der var jo fremdeles det gamle ingeniørkontoret.
Å ja, så de ble der, men de bare tok en ny form.
De gikk fra å være fabrikkhoppesy nærmest ... Til å tegne båter skulle bygge rett ut, og over til på en måte å ...
Tegne nye typer båter knytta til oljeindustri, nye konstruksjoner til kaier ... Og jeg lå tungt inne i det grønne skiftet.
Vi ser kunnskapssamfunnet vokse frem her.
Og det at vi tok vare på et miljø, og førte det med inn i fremtida.
Og så var det en annen kar som heter Richard Florida, som også er en sånn profet, kan du si, for vår tid.
Han analyserte de byene i Vest-Europa som hadde greid omstillingene sine best.
Og det var de som satsa på mennesket.
Altså det smarte.
Den kreative klassen, kalte han dem.
Og det er den som er den nye roveren.
Og da hjalp det å trekke til seg disse.
Kampen om hodene.
Ja.
Og det var der jeg snakka med sånn entusiasme forrige gang om fornyelsen av sentrum, å gjøre sentrum attraktivt.
Og det gjorde en ikke for å trekke til seg de gode hodene ... De skarpe hodene, da.
Men det har vist sin ettertid.
Altså er på en måte en var ... En var rett og slett forut for sin tid.
Bergen, det er på en måte å lage et hypt bymiljø.
For det var det Richard Florida anbefalte, da.
Da var vi jo heldige med den.
Klaps på skulderen til Bergen.
Veldig bra.
Men fortell mer om Danskarsundet, da.
Ja, lenger ute i synet så gikk utviklinga seg sjøl.
Private investorer kjøpte opp areal som var uegna til næringsliv.
For da òg begynte å designe moderne sjørelaterte boliger.
Men så tok Bergen kommune grep, mens denne utviklinga var godt i gang.
Og laga en kommunedelplan for hele området.
Altså vil si at da tok de med seg også området opp mot Løvstakken.
Og det var jo et område med store levekårsutfordringer.
Og da ville kommunene se de områdene i sammenheng og se hva vi kan gjøre ...
For å få et områdeløft som på en måte ... Som både den nedre delen rundt Vågen og de der oppe kunne profittere på.
Og da fikk de sånne tiltak, sånn som løvstien, som er under bygging i dag.
Altså at også løvstakken skal få sin fjellvei.
Og småpudden.
Altså ei bro som skulle knytte dette området over mot Nygårdsparken.
Enklere tilknytninger, gangbroer, som for så vidt lå inne i den havneplanen som vi snakka om i 1903.
Way back.
Artig!
Så det fikk en til, da.
Ja.
Fantastisk!
Men det en sleit med, det var jo ...
Dette levekårsområdet.
Å ja.
Hvordan?
Der hadde jo en tidligere husbanken med store økonomiske midler til disposisjon for akkurat sånne utfordringer.
Og en hadde et lovverk.
Men nå ... Et kraftig lovverk.
Mulighet for å ha sånn fornyelsesvedtak.
Men nå var det borte.
Ja, det var jo tatt vekk, ja.
Så Bergen kommune søkte da departementet la masse arbeid i å søke om store midler, og fikk avslag.
Så søkte en EU om midler, og fikk avslag.
Men så bare satte en i gang.
Ja ja.
Det er jo Bergens ånd, det.
Ganske mange ganger nå.
Vi har snakket om at man får avslag og bare gir gass likevel.
Men så bra.
Hva gjorde de?
Da hadde du på en måte et punkttiltak rundt Nykronborg skole der oppe, som ble på en måte både en skole og et kulturhus.
Et ungdomshus, altså for å fange opp ...
Masse tiltak i området.
Og dette området var jo da blitt et område med mye innvandring.
Så det blei et ... Det i seg sjøl er blitt en kjempesuksess.
Men hvis vi ser i ettertid på ... Dette var en prosess som gikk fra 2007 til 2017, og den har blitt evaluert i ettertid.
Hvis vi ser på hvor det har vært reguleringsplaner i området ... Så er de rundt Nykronborgsenteret og langs sjøfronten.
Og nesten ingen reguleringsplaner inne i ... ... inne i dette levekårsområdet.
Hva forteller det oss, da?
Det forteller oss at det ikke har skjedd så store investeringer og forandringer at det har utløst vesentlig tyngre planprosesser.
Man ønsket jo en slags utvikling i hele området?
Ja, det er litt utydelig.
For det at på sentrum i 1980- og 90-tallet så ville en det.
Altså en ville ha en mer balansert befolkningssammensetning.
Og det betydde at en viss riving og nybygging og forandring.
Men det var kanskje et uklart ... Jeg vet ikke om hvor tydelig det var som mål her.
Men du kan si at det er jo ... Det vi aldri vil få vite, det er hva kunne og ville en ha gjort hvis en hadde hatt de virkemidlene en hadde på 1980- og 90-tallet.
Det hadde jo vært en interessant ting å vite.
Ja, det får vi aldri vite.
Men det kan hende at en hadde vært med og sementert litt sosiale forskjeller, da.
Men på den andre side så er denne prosessen nettopp ferdig da.
Så det er altfor tidlig å evaluere egentlig effektene av det.
Ja, jeg ser det.
Dette er jo sånne lange prosesser det har vi jo snakket om.
Men spennende!
Men ny plan- og bygningslov ... Ja?
Hvordan jobbet kommunen med den?
Det var jo først og fremst mellom hoveddokumentet til Bergen kommune, og det er jo Kommuneplans arealdel.
Og der skjedde ting på løpende bånd knytta til bærekraft.
Hold det fast!
Altså, i 1994 laga kommunen et strategisk kart.
Som på en måte viste bybane fra sentrum ut mot Nesttun.
Og fortetting rundt det som en ny strategi.
En prinsippskisse.
Ja, veldig bra.
Og den ... Dette var en del av en modningsprosess.
Politikeren syntes den var så spennende.
Og da hadde du fått en ny kommunaldirektør som het Magnus Heide Westerberg.
Og så en ny politiker in charge på Byutvikling Anne Elisia Tryti.
Og det var en god match.
Så bra.
Ja, og de bestilte da en Byvisjon 2020 av arkitektene i byen.
Så forskjellige arkitektkonstellasjoner fikk da i oppdrag fritt å tegne fremtidas sentrum, fremtidas Nygårdstangen, fremtidas Nesttun, fremtidas Åsane senter ... Så gøy oppgave.
Herlighet!
Med forutsetning av at det skulle komme bybane.
Ja, skjønner.
Den forutsetningen var lagt, ja.
Og det var flotte tegninger og flotte beskrivelser, og du skapte entusiasme blant byens arkitektmiljø rundt dette.
Og politikerne syntes jo dette så veldig spennende ut, da.
Og så fikk du da kommuneplanens arealdel fra 1996 til 2007.
Og det gjorde Tryti en liten bragd.
For da fikk hun da det med ønske om bybane inn i program på vegne av Bergen kommune.
Så Belgen kommune sendte det som et ønske til Nasjonal transportplan.
Til transportplanen, ja.
Ok.
I 1997 ble klima og CO2 et tema for bystyret.
Samtidig som det skjedde internasjonalt.
I 1998 fikk vi et parlamentarisk system.
Og da fikk vi noe som het Bergensprogrammet.
Hva lå i det, da?
Tidligere hadde vi dette med NTP, Nasjonal transportplan og Veikontoret.
Vei og transport var ett av det samme.
Men nå kom det en helt annen enighet mellom Statens vegvesen, fylkeskommuner og kommuner, i dette bergensprogrammet.
Og det hadde tre mål.
Det var, ene, å dempe trafikken.
To, ha en byutvikling som minsker trafikkbehovet.
Og tre, å øke kollektivtransporten.
Fantastisk!
Ja.
Og her bygger det seg gradvis opp.
Og den viktigheten av små steg hele veien.
Ikke gå for langt.
Men ha med deg flokken underveis.
Og så er det da lovt et hurra, ikke sant?
Å ja!
Kommer det nå?
Nå kommer det et.
År 2000.
Og det passer jo bra til sånn hundreårs- og tusenårsjubileum og you name it.
Ble da bybanetraseene fastlagt i bystyret?
Fantastisk!
Her skal de ligge.
Da var ikke det bare en drøm, en idé, men helt konkret.
Her skal traseene ligge.
Og det var da altså traseen fra sentrum og sørover ut mot Flesland.
Så det er bare den traseen du snakker om?
Bare den traseen.
Men likevel - hurra!
Fantastisk!
Og det satt langt inne å prikke det inn.
Og videre så vedtok en da å bygge et forbrenningsanlegg i Rådal.
For der har det vært sånn ... Du la søpla ditt.
Å ja.
Det var liksom bare med Sverre Baashaug?
Ja.
Sverre Baashaug.
Og da fikk en da et forbrenningsanlegg hvor en skapte energi, og så skulle en bruke den energien til å varme opp vann som da skulle fraktes mot sentrum for oppvarming av bygg.
Ja.
Fjernvarmen.
Og den skulle legges parallelt og sammen med bygging av bybanen.
Ja, skjønner.
Så da skulle du på en måte koordinere det.
At ikke hver sektor skulle grave sin grøft, som kommunen var kjent for tidligere.
Absolutt fint!
Endelig koordinering.
Og så fikk du da fortalt at vi hadde fått et parlamentarisk styre i 1998.
Det var de som sto bak dette her, da.
Med Strøm Eriksen som første byrådsleder.
Og så ble det skifte i byråd.
Da Monica Mæland fra Høyre ble med i byråd.
Ja, ja, stemmer.
Og da var det spennende.
Ville hun bruke dette til et linjeskifte, til å gå tilbake til gamle mål?
Men det gjorde hun ikke.
Hun gassa på.
Flott.
Veldig bra.
Så hun bare fortsatte med sin erklæring med at bærekraft skal være det overordna mål.
Fastsatte, da.
Bybanen skal bygges, og nå skal 60 % av all nybygging være fortetting.
Og det skal lages en båndby.
Den passer jo som hånd i hanske for Bergensdalen, ikke sant?
Med hele 37 tettsted.
Oi!
Langs denne båndbyen.
Som perler på en snor.
Og nå kommer det ... Er du klar?
Nytt hurra.
Ja, jeg er klar.
2010.
Bybanen, første trasé offisielt åpnet.
Hurra!
Det er jo helt fantastisk.
Sonja kom til byen.
Ja, fytti kva.
Jeg kan ikke huske Bergen før Bybanen, jeg.
Det er jo helt fantastisk.
Men ja, dette likte jeg.
Men hvor går vi herfra?
Ja, jeg må si at vi kan jo gå til den ... Det var jo fantastisk, for da kunne du se langs etter Bergensland.
Du kunne se heisekranene.
Og den skolen vi jobber på, Høgskolen, er et resultat av denne prosessen her.
Dette er en av perlene på snora.
Du må jo ha endevendte markedspriser og alt mulig når dette endelig falt på plass?
Reklamert med nærhet til Akerselva.
Mens i Bergen ble det nærhet til Bybanen.
På Høgskolen var det veldig mange alternative lokaliseringer som var diskutert.
Men det var jo nærheten til Bybanen som ble utslagsgivende, da.
For nå tar jo det så kjapt å komme inn til sentrum herfra, eller ...
Som vokser frem.
En bunnby.
Og det er jo bygd det ene, neste under f.eks.
er jo i ferd med å bli forandra.
Og helt ut til Flesland og lagunen.
En transformasjon.
Så det skjer en helt ny type bybygging, da.
Men ja ... Kommuneplaner.
Skal vi hive oss på KBA 2018, eller er vi det?
Ja, nå tenker jeg vi må gå inn for landing.
Ja, vi må det.
Det er derfor jeg spør.
Men jeg må jo også si det at dette der ... Det er jo ganske tøffe ting, da, som skjer.
Ja.
Når både stat, fylkeskommune og kommune sier at her skal det være et bybanestopp, her skal bybana komme, så går en brutalt inn.
Regulerer.
Og banker på dører til folk som bor der, og sier at OK, sorry, men vi må ha eiendommen din.
Vi må ha huset ditt.
Så det er ganske mange hjem og hus som er blitt kjøpt opp eller ekspropriert.
Eller bare forringet litt, hvis de får han helt kloss i hagen, liksom.
Og rundt da har du jo da folk som kjøper opp tomter og igjen går og banker på døra.
Har du planer om å selge eller ...
Så det er sterke ting som skjer.
Ja, det er det.
Selv om hurra, så har det jo en pris.
Det har sin pris for enkelte.
Absolutt.
Men som sagt, nå må vi gå inn for landing.
Ja, vi må det, Hans Jakob, helt rett.
Takk for at du hjelper meg!
Ja, og da har jeg lyst til å avslutte med to temaer.
Det ene er en gjeldende kommuneplan.
2018.
Det var den Jakob eide.
Ja.
Og det andre er noe som heter Miljøløftet.
Og de henger sammen.
Jeg nevnte at utviklinga av Kommuneplanens arealdel gikk sånn steg for steg fremover.
Nå gjorde han et ... Ved kommuneplanen i 2018 så gjorde han et skikkelig byks.
Og det bykset er så kraftig at jeg kan bare fortelle om det.
Og det er så nytt at jeg føler at det blir for ... Det blir feil her og nå å sitte og mene noe om det, hvis du følger med.
Ja, ja.
Vi skulle jo holde oss saklige, og vi driver jo med historiefortelling.
Ja, men nå er det sånne samtidshendelser.
Men da laga Bergen kommune noe som heter et strategisk temakart.
Det var en skisse for hvilken måte byen skulle utvikle seg på.
Og da ville en jo helst at det skulle bli sånn, da.
Og derfor påkaller en seg et hellig tall.
Tallet syv.
Ja, det er jo sånn et eventyrtall.
Og da har jo byen mellom de syv fjellene.
Og Roma, ikke sant.
Byen med de syv høyder.
Så her inne i ... Her trengte en litt sånn ... Hjelp fra makter, da, der ute.
Og da ... Det strategiske kartet inneholdt syv byutviklingsområder.
Syv næringsområder.
Syv bydelsentre.
Og syv tilknytningspunkt mot nabokommunen.
Det høres litt vittig ut.
Tenk hvis de trengte åtte, da?
Da ville det ikke vært aktuelt.
Da måtte de bare.
Én må ut, ferdig med, passer ikke til systemet.
Og hvis det var seks som mangla, så måtte jeg finne på en ny kommune å knytte meg til.
Men da ble det ... Det radikale med den var det at ...
En tok ut tidligere byggeområder fra kartet.
Og hvis du husker tilbake, så var det i 1972 kommunesammenslåingen som laga et sånt strategisk kart som var for storkommuner for å gi seg sjøl nok areal å vokse på.
Og det var ikke fullbyrda.
Så en hadde ikke bygd ut alle de områdene en sa en hadde tenkt å bygge ut.
Og nå sier en stopp.
Oi, så folk hadde gjerne begynt regulering og planlegging og investeringer?
Ja, flere av disse områdene lå allerede inne i den gjeldende juridisk bindende kommuneplanen.
Og så blir de tatt ut av planen.
Og med tilbakevirkende kraft?
Ja.
Og det er en dramatisk ting å gjøre.
Veldig.
Og da ... Vi skrev en uttalelse til den planen fra høyskolen.
Ja, ok.
Jeg har en sånn høringsuttale.
Høringsuttale.
Og vi sa ikke at det er rett eller det er galt, men vi sa vær forsiktig med det.
Fordi at en kommuneplan er et juridisk dokument som er på en måte en ... En avtale mellom byens politiske miljø og byens befolkning.
Altså du må stole på det, og du må på en måte ha tillit til det.
Og hvis du bryter en sånn avtale, så må du ha veldig sterke argumenter for å gjøre det.
Ja.
Og som jeg sa ... Jeg sier ikke at det var rett eller galt, men jeg skal være veldig forsiktig med det.
For det som skjer da ... Når en stoler på at et område skal bygges ut, så slutter bønder å dyrke jorda.
Så fordeler en kanskje arv til arvinger, og på visse premiss.
Og en selger det til en utbygger som føler seg trygg på at dette skal bli noe av.
Og så plutselig så blir det ikke noe av.
Det må jo ha vært eiendomspriser som bare stupte på enkelte områder?
Ja, klart det.
Så det var en veldig radikal ting.
Og det var andre radikale ting også med den planen.
Det var det ... Den skulle jo da reindyrke kompaktbyen.
Du skulle ha gåbyen med ti minutters gåavstand til disse knutepunktene.
Det var jo noe vi kjente for disse 37 småbyene.
Men nå ble det på en måte mer presist, da.
Og så skulle du ha høy utnyttelse rundt kollektivknutepunkt.
Og så lavere utnyttelse jo lenger du kom ut fra dem, men som sikret veldig god tilkomst.
Gangforbindelser dit.
Ja, skjønner.
Så da fikk du tre hovedformål i planen.
Du hadde sentrum rundt knutepunktet og Bergen sentrum.
Og så hadde du byfortettingssoner rundt det.
Og så en ytre byfortettingssone rundt det igjen, da.
Med da glidende krav til utnyttelse.
Ja, og ulike beskrivelser av de tre tuppene, da.
Men så noe en også gjorde, var det at en oppheva høydebestemmelser.
Og det er en radikal ting.
Den er ganske radikal.
Og det skulle løses gang på gang.
For det var en ting som skjedde i denne fornyelsen av sentrum som jeg ikke har fortalt om.
Der tok en opp igjen dette med Sitte sine ideer.
Camillo Sitte, som da hadde studert middelalderen og sett på byen som en grammatikk.
Altså at det er ...
I det gamle bylandskapet så var det monumenter som raga.
Kirke, rådhus, over den allmenne bebyggelsen, slik at maktforholdene i byen ble forståelige og leselige.
Og det ble i en verne- og byformingsplan for 1981, var det vel?
1991, så tok en opp igjen den.
Og så etablerte en en absolutt byggehøyde på 27 m som skulle ligge over hele byen.
Men over det kunne monumenter rage.
Ja, de fikk lov å ... Og det holdt ikke med å si at dette er et signalbygg fordi det er signalbygg, fordi jeg har lyst til å bygge høyt.
Da skulle det være et viktig bygg for byen.
Men den måten å tenke bygrammatikk ...
På en måte ble jeg nå, sånn som jeg oppfatter det, lagt til side.
Så nå er på en måte høydebestemmelser noe som går inn i detaljreguleringsplaner på private ... Prosjekt for prosjekt.
Ja.
Prosjekt for prosjekt, ja.
Så det er den ... Deler av dette her er på en måte nybrottsarbeid og kjempebra, men så utløser det noen veldig krevende planprosesser.
Ja, ja, visst gjør det det.
Og så hører jeg også med at det er over det hele, disse fortettingssonene, som ligger der.
Hensynssonevern.
Noe som er uløst.
Kommuner gir deg dobbeltmelding.
Ok, her skal du få fortette, men det er også et verneområde.
Ja, og hva betyr det?
Og hva betyr det?
Veldig krevende.
Så den aller siste, da.
Miljøløftet.
Miljøløftet, det er en avtale ... En overbygning mellom noe som heter byvekstavtale og bompengepakke.
Kan du gi dem en kort beskrivelse av de òg, sånn at vi følger deg?
Ja, vi skal prøve.
Altså ... Du husker tilbake til da vi hadde dette her med ... Jeg nevnte om at staten var bakpå når det gjelder å bygge infrastruktur og veier.
Og at Bergen måtte ta litt saken i egne hender og invitere byens befolkning til å betale bompenger for å bygge staten sine veier.
Ja.
Det som har skjedd i ...
Ettertida og ganske nylig er det at det virkelig er gått opp for Stortinget at vi har elendige veier i Norge.
Ja.
Det var jo på tide.
Slik at nå skjer det ei voldsom utbygging av riksveier over hele landet.
Nå er fokuset der, liksom.
Nå er fokuset der, og Statens vegvesen har fått masse midler.
Men en opprettholder fremdeles bompengesystemet med et brukerkapital.
Og så er det sånn diskusjon.
Prosjekt for prosjekt.
Hvor mye skal brukerne betale med bompenger, og hvor mye skal staten?
Så der er det tut og kjør.
Og sånn er det.
Men det er omstridt.
Er dette tida for å bygge motorveier, eller ikke?
Det er jo ikke helt i tiden.
Vi skal jo liksom på bane og andre ting.
Men jeg bare sier det.
Det er omstridt.
Jeg skal ikke gå dypere inn i det.
Men når dere nå skal bygge byen, så var det et initiativ fra Kommunal- og regionaldepartementet.
dreiv med og programmerte for boligbygging tidligere, de hadde en idé om byutviklingsavtale for å få til tverrfaglig utvikling av byene, knytta til fortetting.
Ja.
Fin tanke.
Men de hadde ikke penger.
Men hvem hadde penger?
Å, veifolka.
Veifolka, de hadde penger.
Så de snappa hele ideen.
Og gjorde det til en byvekstavtale.
Og putta penger i det.
Ja, så byvekstavtale er egentlig en sånn kamuflert veirigg.
Ja, partene er transportsektoren.
Ja, skjønner.
Og de har da laga en ... På en måte kommet med en ...
En pakke, da.
Alt skal være pakka for tida.
Og byvekstavtalen, den går jo da ut på statens bidrag.
Og da har den første sånn ... Og det er da en avtale mellom staten, fylkeskommuner og kommuner.
Det som er viktig, er at fylkeskommunene har ansvaret for kollektivtransporten.
Mens kommunene har ansvaret for arealplanlegginga.
Bergen kommune var første bykommune i landet som inngikk en sånn byvekstavtale.
Og den var mellom 2017 og 2023.
Og da var statens bidrag for hele den perioden ...
På hele 6,2 milliarder.
Masse, masse penger.
Og omtrent halvparten av det skulle gå til bybane.
Så staten er tungt inne i finansieringa av bybanen i Bergen.
Bra.
Endelig.
Og den er nylig revidert, jeg vet ikke om den er vedtatt da ennå, men den er nå kommet opp i statens bidrag igjen fordabla, til 13,3 milliarder.
Oi.
Helledesen.
Og nabokommunene er med, da.
Ja OK, de er også blitt med.
Flott.
Så disse går jo helt konkret til bygging av bybane, til å bygge nytt sykkelveinett.
Og til å drifte kollektivsystemet.
Altså subsidiere kollektivtransporten.
Jeg fikk det jo inn på byvekstavtale og bompengepakke, men det var jo Miljøløftet.
Der var det jo noen mål som ble satt.
Eller noen løfter.
Ja da.
Men dette er på en måte knytta til infrastrukturen.
Men ... det gledelige er jo da ... Hvor mange hurra har vi hatt?
Har du oversikt?
Vi har i hvert fall hatt to.
Ja, da kan vi ta en.
Nå kommer en tredje.
Ja, flott!
Flott.
Jeg liker det.
Det er jo da med disse herre ... Når staten og kommuner og fylkeskommuner går inn med så masse midler til noe som heter et miljøløft ... Så kan en se effekt av det.
Ja, det er jo litt interessant.
Det er helt vesentlig.
Det er helt avgjørende.
Kan en det, da?
Det kan en.
Altså, biltrafikken inn mot sentrum ...
Den er 6 % lavere mellom 2015 og 2017.
Så det kan måles.
Men biltrafikken inn mot sentrum er 20 % lavere enn i 1990.
Det er jo også bra.
Det er kjempebra.
Det er sånn som en ville ha det.
Og rushtidstrafikken er 12 % lavere i 2017 enn i 2015.
Dette er tall.
Helt ferske tall.
Det er som å holde et nystekt brød i armene her nå.
Helt ferske tall.
Og det mest oppsiktsvekkende, da, det er jo at tallet på kollektivreisene i Bergen er nærmest dobla fra 2010 til 2017.
Hurra ...!
Der har du bybanen sin!
Og tilsvarende så har vi da måling av kvalitet på lufta.
Det viser rekordlave målinger i 2017.
Fantastisk!
Dette her ble det mange hurra av, du.
Dette her likte jeg.
Ja, slik at når vi på en måte gikk tilbake og satte dette her helt tilbake til den første kommuneplanens arealdel som hadde dette her ...
I 1998 som hadde da ... Det du hadde med mål om å dempe trafikk, byutvikling som gir mindre transportbehov, og øke kollektivandelen.
Altså i 1998 så hadde det som program, da.
Så tok det ikke av skikkelig før du fikk Bybane og Bybaneeffekten og alle disse tiltakene sett i sammenheng, så det tar tid, men den utviklinga er ...
Den jeg ser nå, den er dramatisk bra.
Den er veldig tydelig.
Fantastisk.
Og det er også et signal til ... Jeg leser jo av og til i aviser om folk som - unnskyld uttrykket - griner og sier at alt er så dårlig, og alt det som gir luftforurensning, og ingen tenker på bedre bymiljø, og alt mulig.
Så er det seige, lange prosesser som gir ...
Som gir resultat etter lang tids planlegging, langtidsomfattende politisk arbeid, ikke minst.
Og da så er det politikerne som til syvende og sist er de som har vedtatt og vil ha dette her, som skal ha hederen, da.
Absolutt.
Men hva med det bygdemiljøet, da, Hans Jakob?
Blir det godt nok?
Blir bomiljøene gode ennå langs bybanetraseen?
Veldig vanskelig å svare på.
Fordi at det er i prosess nå.
Og skal jeg svare på det, så da blir det sånn ... I overkant subjektivt, tror jeg.
Ja, jeg kjenner.
Vi har studenter som jobber med det i masteroppgave.
Tester ut kvalitet på uteomhusområdet.
Tester ut hvem er det som bor der, hvem er det som får slippe inn, og hvem er det som blir holdt utenom?
Så det er en rekke faktorer, da, som nå er i spill.
Og så ... Hvis du drar på Slettebakken, f.eks., og ser på ... Det syns jeg er veldig bra, for å si det sånn.
Og så er det andre områder som er litt mer ...
Jeg vil ikke si skeptisk til det, men jeg vil si at det er litt avventende.
F.eks.
i mindemyren rett ved siden av.
Hvor utnyttelsen kan vise seg å bli kanskje vel høy, da.
Men det skal ikke være sånn bombastisk.
Veldig bra.
For nå har vi jo egentlig nådd veis ende, Hans Jakob.
Vi har gått helt ifra Bergens spede begynnelse, og vi har jobbet oss fram til nystekt brød.
Altså dagferske tema, sant?
Ja.
Det har vært utrolig kjekt.
Jeg har storkost meg.
Det var jeg som klarte å lure deg inn i denne podkastryggen her.
Og det har vært kjempegøy.
Men jeg føler meg ikke helt ferdig med deg.
Fordi at du er jo greit ... Nå har du vært i historie.
Du har i hovedsak hatt historie på.
Og så har du jo på en måte vært litt aktør og hei og hå litt underveis og sånn.
Men du har stort sett forholdt deg veldig sånn saklig og med gode referanser i ryggen og sånn, sant.
Men jeg har litt sånn udekket behov.
Jeg har litt lyst til, altså ...
Spørre deg ut, høre hva du syns.
Du kjenner historien bedre enn de fleste.
Du har vært aktør.
Du har erfaringer som få sitter på.
Så jeg har litt lyst til å ... Ikke grille deg, men du skjønner hva jeg mener.
Spørre deg ut, og så kan du bare, ufiltrert, eller i hvert fall uten den historiske referansegreia, si litt hva du mener, eller si litt hva du tror og syns.
Om fremtiden og nå, for nå sitter vi jo og jobber med alle disse problemstillingene.
Vi har touchet noen av dem i dag.
Men jeg har lyst til å invitere deg på en sånn siste lille runde.
En bonus?
En bonus.
Hva sier du?
Da må jeg ... Jeg kan ikke, når du spør så pent på denne måten der ... Du var jo innom kontoret mitt flere ganger sånn og lokka med.
Bli med, vær så snill!
Før vi kom i gang med dette her, så jeg kan jo ikke la være å si annet enn ja, da.
Men jeg trenger en virkelig tenkepause for å tenke opp hva er det vi egentlig skal snakke om?
Ja.
Men det blir litt oppsummering.
Det blir litt historiske linjer i det òg.
Det er det jo i dette temaet.
Litt sånn dagsaktuelle saker, kanskje.
Ja.
Jeg går i tenkeboksen og håper ikke kommer ut av den som en sånn gammel suring som skal sitte og sie ... Hør nå her.
Det og det og det og det er feil.
Hvis det gjøres, da må du virkelig stramme opp.
Jeg lover.
Men da satser jeg på en bonusepisode, Hans Jakob.
Supert.
Tusen takk for nå.
OK.
Ha det godt.
Ha det.
Du har nå hørt en podkast fra Høgskolen på Vestlandet.
Du kan høre flere podkaster fra oss ved å gå inn på nettsiden hvl.no.podkast.