Subscribe
Share
Share
Embed
Når man reiser på internasjonal praksis, kan virkeligheten fort vise seg å være noe helt annet enn forventningene. Bli med Steinar Vikholt, Christian Møller-Skau og Anette Staaland i samtale fra en takterrasse på Malta, der de deler erfaringer om hva som skjer når hverdagsproblemer og kulturelle forskjeller blir til utfordringer man ikke alltid er forberedt på. Hvordan navigerer man når praksisoppgavene ikke stemmer med det man håpet på, når boligen er langt enklere enn man hadde sett for seg, eller når støynivået gjør det vanskelig å finne ro?
Med ærlige historier fra egne reiser reflekterer de over betydningen av fleksibilitet og løsningsorientering, og gir råd til hvordan studenter kan gjøre selv de mest uforutsette situasjoner til verdifulle læringsøyeblikk. Episoden gir et realistisk, men inspirerende bilde av hva man kan møte på utveksling og viser hvorfor evnen til å håndtere det uforutsette er en verdifull ferdighet, både i utlandet og hjemme i Norge.
Ønsker du å lære mer om utveksling, lese andre studenters historier fra sine læringsreiser, sjekk ut USN sine sider om utveksling!
Creators & Guests
What is Sosialpodden?
Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
[Steinar]
Velkommen til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse, sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Ja, og denne gangen er vi på en takterrasse i Malta.
Vi har vært på besøk på Universitetet i Malta.
Det er meg og to kollegaer.
Hovedformålet med at vi besøker Universitetet i Malta, er at vi har lyst til å lage nye praksisplasser for barnevern- og vernepleiestudentene her i Malta.
Mitt navn er Steinar Vikholt.
Jeg er internasjonal koordinator på Institutt for helse, sosiale og velferdsfag.
Og så har vi med to andre fantastiske mennesker her.
[Christian]
Christian?
Ja, mitt navn er Christian Møller-Skau
Jeg jobber også som universitetslektor.
Og akkurat nå er jeg altså stipendiat.
Jeg er også med i internasjonalt veiledningsteam.
Og har værleda studenter i utlandet og også vært utviklingsstudent med familie.
[Steinar]
Men når du sier internasjonal kontaktlærer eller veileder, hva vil jeg si?
[Christian]
Det vil si at når vi har noen av dere som reiser ut, så får dere oppfølging av oss.
Både før og under praksis.
Enten at vi er på besøk, eller at vi har noen digitale samtaler i løpet av perioden du er på utveksling.
[Steinar]
Ja, det er litt det samme min rolle også her.
Grunnen til at vi har flere mennesker som er det, er fordi vi skal være flere ansatte som kan noe om alle de forskjellige plassene.
At det ikke bare er avhengig av én person.
[Christian]
Så vi får litt lokal kunnskap for enkelte plasser.
[Steinar]
Absolutt.
I tillegg har vi med oss Anette.
[Anette]
Hei.
Anette Staaland fra Seksjon for internasjonalt utdanningssamarbeid, CU.
Jeg leder seksjonen.
Vi er elleve stykker som sitter sentralt på USN og er i kontakt med alle fakultetene.
Og så hjelper studentene når de skal på utveksling.
Og støtter de så godt vi kan før de drar på reise og litt underveis hvis det er problemer underveis.
[Steinar]
Så når folk skriver nedpostet internasjonal.usn.no, hvor havner den?
[Anette]
Den havner ofte hos meg.
Hver fjerde uke havner den hos meg.
Så vi har en rullerende svar på det.
Så det forsvinner ikke i det intet.
Vi tar det videre.
[Steinar]
Og da blir det videresendt til den som best kan svare på det spørsmålet?
[Anette]
Ja, da kontakter vi den som kan svare stunten best.
[Steinar]
Men når det kommer til internasjonal erfaring ... Du har vært ute en vinternatt før.
Du har vært ute og reist selv også?
[Anette]
Ja.
Det er en veldig fordel.
Og også vært i studentenes egne sko.
Å føle på det her med at ting er annerledes, ting er skummelt før du skal dra ut.
Og ting kan kanskje være litt annerledes enn det du hadde tenkt deg når du først kommer fram.
Jeg har bodd i Ecuador og jeg har studert i Kina.
Jeg har bodd i Tyskland, studert i Lisboa ... Så jeg har bodd litt av forskjellige steder, både i Asia-Afrika og Latin-Amerika.
Og i Europa.
Og det syns jeg er veldig kjekt å ha som bakgrunn når jeg da jobber mot studenter.
[Steinar]
Og på seksjonen din, dere får jo vite om de tingene som også ikke funker så bra.
[Anette]
Ja.
Vi får jo noen ganger egentlig mest i forkant spørsmål som går på alt fra bolig til studier.
Får jeg de emnene jeg skal ta, eller får jeg den praksisen jeg ønsker å ha?
Så det er jo mange som er bekymra før de drar.
Men som regel så får vi tilbake veldig fornøyde studenter.
At ting har ordna seg, og at de føler at de har vokst på det å ha vært ute.
[Steinar]
Ja, for det er akkurat det denne episoden skal handle om.
Det er en ting jeg har prøvd å si til alle studentene.
Hva enn de har sett for seg at praksis i utlandet kommer til å være, så kommer det ikke til å bli sånn som det er.
Man lager sånne bilder i hodet om hvordan ting er og noen forventninger.
Og så er fagene vi har fått, etter hvert ... Vi må prate mer om det å være fleksibel når du er ute.
Hvordan håndtere de tingene som ...
Som bare dukker opp, de uforutsette tingene.
Og så har vi prata mye mer om når kriser skjer, når du blir syk, alle disse typene tingene som går direkte på sikkerhet.
Men jeg tror vi har prata litt for lite om når det er de små tingene som kan virke små, men som vi har hørt nå at studenter også blir bekymra.
Det påvirker praksishverdagen sin.
Det kan være alt fra at boligen ikke ser ut som man hadde sett for seg, man får ikke de arbeidsoppgavene i praksis man hadde sett for seg, f.eks., og en god del sånne typer ting.
Christian, du har jo også vært ute, og ikke en vinternatt, for vi er i Malta.
Da er det ikke mye vinternetter.
Du har faktisk hatt praksis, nei ikke praksis, men du tok fag.
[Christian]
Det var vinter i Malta.
Det var ikke snø, men det var jækla kaldt.
Selv om vi er godt nede i Middelhavet.
Vi dro med familie, kone og tre barn til Malta.
Og det var jo selvfølgelig en litt trøblete vei inn.
Men det ordna seg jo, og vi hadde fått noen avstaler på plass.
Med god hjelp fra internasjonalt kontor.
Du er en ryddig person?
[Steinar]
Relativt ryddig, ja.
Så du hadde gjort alle tingene du skulle selv?
[Christian]
Ja, jeg hadde gjort alt jeg skulle.
Og jeg dro som masterstudent og skulle ta 15 studiepenger valgfag her nede på Malta.
Og da jeg kom ned, og vi fikk etablert oss med bolig, som også hadde noen standarder som ikke var helt forventet ... Men det løste vi fint, det.
Så kom jeg på første møte med universitetet.
Da var det sånn at ingen av de fagene jeg skulle ta, som jeg hadde fått godkjent, de gikk.
Så da var det å prøve å finne seg noen nye fag, og fikk en liste over fag som jeg måtte sørge for at passa inn i mitt studieprogram.
Det var ikke alle de som gikk heller, så da var det å prøve seg på nytt.
Til slutt fant jeg noen fag og fikk meldt meg opp, og det gikk fint å melde seg opp.
Dro opp universitetet med fin i tøyet, som jeg trodde jeg måtte være i utlandet.
Kom opp dit og satte meg ned i klasserommet jeg hadde fått tildelt.
Der kom det noen lærere og noen medstudenter.
Og så var det - hvem er du?
Jeg fikk spørsmål om hvem er du, hva gjør du her?
Nei, jeg skal være student her.
Har ikke hørt om.
Vet ingenting om.
Skal du ta eksamen?
Ja, det vet vi ikke om går.
Så da satt jeg der og ikke trodde noen ting skulle gå som det gikk.
Det var en spennende erfaring.
[Steinar]
Og da gikk du i kjelleren og gravde deg ned og dro igjen, nei?
[Christian]
Ja, da tok jeg på sekken og lø.
Da var det jo bare å si til hun læreren at jo, jeg har en avtale, jeg skal være her og snakke med den og den personen.
De er supersnille her nede, så det fikser vi sikkert.
Men det betyr kanskje at vi må snakke engelsk og ikke maltesisk.
Og det var jo flott, for maltesisk er jo ikke mulig å forstå.
Så det ordna seg veldig bra.
Men det er jo litt sånn ... Du sitter jo der med litt sånn her ... Å, shit.
Du har styret ordna, du har reist, du har brukt masse penger og masse tid, og du ser for deg at Mastnå ryker i løpet av et øyeblikk der.
Men så ordner det seg jo.
Man må være litt på, løsningsorientert.
Ikke la seg tenke at det stresser, for det går bra til slutt.
[Steinar]
Det er det jeg har erfart hele tida gjennom alle studentene jeg har vært med og sendt ut, at det har løst seg hver eneste gang.
Men så vet jeg også hva som kan minske sjansen for at det blir en smidig løsning.
Og hva som øker sjansen for at man får løst det mer smidig.
Det er det vi skal prate om nå.
Eller bare være med på å se hvilke løsninger vi har her?
[Christian]
Når du først sitter her og ... Vi vet jo hvordan det fungerer.
Det er jo ikke alltid samsnakk mellom alle.
Hvis du kommer til Universitetet i Sørøst-Norge og har en avtale med noen på et kontor, så er det ikke sikkert at læreren vet det.
Så det er noe med å tenke at ok, jeg vet ikke all informasjon, men dette kommer til å ordne seg.
Og jeg hadde gjort noe av det skriftlige på forhånd, så jeg kunne jo si at jo, men jeg har jo dette på mail, eller jeg har gjort dette, så dette skal vi fikse.
Så det er liksom bare viktig å ikke stresse så mye.
Det er noe med det å liksom ikke gå rett i den krisa, altså.
Ja, men dette må vi først se om det ...
[Steinar]
Du tok kontakt med hun som er ansvarlig for deg på USN også.
[Christian]
Og de var veldig fleksible og flinke på det.
Hvis ikke disse fagene du hadde tenkt å ta, så ser vi at disse er ca.
like.
Så var det mitt ansvar å sørge for at fagene jeg tar, var relevante.
Det hadde vært dumt å ta et fag om krankjøring.
Skrive om klimaangst.
Så det var å velge noe som var tilpassa, og det hadde jeg gjort.
Jeg hadde valgt fag som var innenfor rette fakultet og institutt for så vidt, så det gikk veldig fint.
[Steinar]
Men det var også det at du tok kontakt ... Når du sto i situasjonen, så pratet du med lærerne der og da.
Presenterte deg selv, du har disse avtalene.
Jo, det er riktig at jeg skal være her, men også ta kontakt hjemme for å bare få den fleksibiliteten der også.
Hei, jeg har gjort dette, jeg prata med denne osv.
Det å presentere saken for læreren din hjemme.
[Christian]
Og gjøre det litt ryddig.
Ikke gjør det som at det er et stort problem.
Og i hvert fall ikke bare tenke at 'Å, dette er det andre som må fikse opp i problem'.
Jeg må prøve å finne en løsning og være litt proaktiv sjøl.
[Anette]
Det tror jeg er en veldig fin måte å løse det på.
Sette seg sjøl i farsetet, var det ikke det vi snakka om?
Hvis du setter deg sjøl i førersetet, så er det lettere at det løser seg.
Og vi ser jo som regel at det løser seg lokalt.
Og det er ofte best å ordne ting lokalt først.
Men hvis det ikke ordner seg lokalt, så går det an å ta kontakt med oss ved USN hjemme hvis det skulle oppstå noe.
Men din situasjon var jo ganske spesiell.
Vi hadde ikke avtalen på plass.
Så for den vanlige studenten så vet lærerne at her kommer det noen, og de har ting med på stell.
Men du var jo litt sånn prøvekanin, og var første student på Malta.
Så du fikk en litt spesiell opplevelse, tenker jeg.
Men sjøl løser du jo veldig fint.
[Christian]
Det viser jo at det går bra.
Og det visste vi jo da vi reiste ned.
For det var ikke noen avtaler som var på plass.
[Steinar]
Men nettopp det som jeg foretrekker, da ... For jeg får ofte en liten, kort e-post.
Eller jeg bruker det som et eksempel også.
Hei, Internett fungerer ikke i Lula.
Og så skriver jeg tilbake igjen ... Nei, det vet jeg er utfordringer.
Men så blir spørsmålet ... Som du sier, liksom ... Presenter saken din.
Hva er utfordringa?
Hvem har man prata med?
Hva er fakta her?
Alle nyansene.
For det er veldig vanskelig når man sitter i Norge og skjønner hva den studenten har opplevd.
Så det å faktisk sette seg ned og skrive en e-post som er strukturert ... Hei, dette er utfordringa.
Vi har vært her.
Vi har prøvd å prate med disse ... Og så nyansere og vite detaljene.
For hvis jeg skal kunne gjøre noe med det i Norge, så må jeg ha mer fakta.
For jeg sitter kanskje og underviser noe helt annet denne uka.
Så det har jeg prøvd til alle studentene mine som er ute.
Sett deg ned og skriv det ordentlig, fint og ryddig.
Men veldig ofte løses disse problemene best lokalt.
Absolutt.
Du hadde noen eksempler med bolig.
Ja ... Bostandarden rundt i verden er veldig forskjellig.
Og kanskje i Norge har vi en veldig høy bostandard.
Vi er vant til mange komforter.
Men så kommer man rundt i verden, og så er det kanskje ikke det samme som er definert som hva som er normal standard.
[Anette]
Ja, det kan du si.
Det første når det gjelder bolig, er jo bekymringa og å få noe sted å bo ofte.
Men når det først har kommet ut, så er det jo en del som opplever at ting er litt annerledes.
Det har ... tror jeg veldig mye med hvilke forventninger du har.
Og du skal ikke så veldig langt utafor Norge før kanskje standarden er annerledes, da.
Noen ganger er det bedre standard, faktisk, og andre ganger så har du forventninger, og det ikke slår til.
Så igjen så gjelder det å liksom være åpen og fleksibel og ta kontakt direkte der du er, med de som er rundt deg, om det er à la SSN.
Ja, studentsamfunnet på den vertsinstitusjonen du er på, om det er universitet eller organisasjon du er hos, det er ofte det beste.
Så kan de finne løsninger.
Men én ting jeg tenkte jeg ville nevne, er jo det her med deling, for det hender at ...
Ganske ofte.
At det å dele både rom og kjøkken, og kanskje til og med bad, er litt mer vanlig når du kommer utafor Norges grenser.
Absolutt.
Og en del studenter er da litt sånn kritiske og skeptiske til å skulle dele.
Men opplever etter hvert at det kanskje ikke var så dumt, for da kommer du etter i kontakt med andre studenter og tar den praten over kaffekoppen og middagen på en ...
... på litt enklere måte enn det du gjør hjemme.
Og USA òg så har de ofte på college og universitet at du faktisk deler rom, og det for å sikre det sosiale for den enkelte studenten.
Så jeg tror det kan være lurt å være litt på godt norsk open-minded når det gjelder å dele.
[Steinar]
Det står at vi må dele bad, men hvor mange skal jeg dele et bad med osv.
Jeg har studenter som blir i panikkmodus.
'Å nei, her må vi dele bad.'
Men spør.
Hvor mange skal du dele med?
Hva er mulighetene?
Hvis du f.eks.
har spesifikk angst eller noe som handler medisinsk, kan du søke om tilrettelegging.
Da kan du søke mer om dette.
Men min oppfordring har vært å spørre helt konkret.
Hvor mange mennesker må jeg dele bad med?
Nei, det går ikke.
Men deling og deling er forskjellig.
Det er mange variasjoner i hvor mye man skal dele.
Men mens vanligvis, som du sier, det er mye mer typisk å dele bolig i utlandet.
[Anette]
Men det er mange som har fasiliteter der du kan ha mer privat.
I Malta fikk vi en omvisning, og ofte er det bare snakk om å betale litt mer.
Så kan du få mer privatliv hvis det er det du ønsker.
Så det er ikke umulig, men kanskje vi skal åpne opp for at det kan være en fordel å dele òg.
[Steinar]
Ja.
Det vi hørte her også, var at det var vesentlig billigere så fort man gikk inn og delte med noen.
Og der kan du se på flere studenter som reiser sammen to eller tre stykker fra samme studie som har blitt venner.
Og da må du tenke på om vi kan spare greit nok penger hvis vi kan bo mer sammen, sove sammen to på samme rom osv.
Det er penger å spare på det.
En ting er å gjøre research på forhånd, men når det plutselig kommer ned, og dette var ikke den standarden du hadde sett for deg ... Dette tror jeg faktisk ikke kommer til å funke.
Hva er dine tips for studenter?
[Anette]
Det kan skje.
Det skjer ikke så ofte, men det kan skje.
Og det beste da er jo å være proaktiv, som du nevnte, og ta kontakt lokalt med de som er kontaktpersonene dine på om det er Studentsamskipnaden eller de som har ansvar for boligene, eller om det er kontakten din på universitetet eller organisasjonen du er ved.
Men i verste fall, hvis ikke det løser seg, så kan du ta kontakt med oss.
Og om du da tar kontakt på instituttet med deg, Steinar, eller oss i Seksjon for internasjonalisering, så er jo det ... Ja, vi er jo der til å hjelpe i sånne tilfeller òg.
Og kan da kontakte institusjonen som du er ved.
[Steinar]
Og det har kanskje de siste årene fått det litt oftere.
For i begynnelsen hadde jeg stort fokus på at det meste løses lokalt.
Og så kanskje jeg har overdrevet det budskapet litt for mye òg.
For jeg får høre om det for seint.
At jeg får høre det nå.
Nei, nå har det gått så langt.
Og først da får jeg høre noe om det.
Som kontaktlærer internasjonalt vil jeg gjerne ha en oppdatering.
Hei der, vi er ikke helt fornøyde med hvordan vi bor her.
Vi har pratet med den og den, men neste uke skal vi prate med noen andre.
Dette ser ut til å løse seg.
Den siste sier mye om attitude, hvilken innstilling man har.
Vi ser noen utfordringer, vi har prøvd å ta kontakt med dette.
Vi regner med det ordner seg, men vil bare oppdatere deg.
Så får vi som er hjemme i Norge, som følger det relativt tett på, en feeling om hva som skjer der nede.
For vi er der ute.
Vi er jo fysisk langt vekk fra hverandre.
[Anette]
Og én ting som er viktig, er jo det her med sikkerhet.
At hvis dere føler at det er usikkert der dere bor, så er det iallfall viktig at dere prøver å rydde opp i det, eller finne ut av det.
Finne ut om de pangpangene dere hører, er ...
Om det er fyrverkeri eller noe mer alvorlig.
Studenter som drar til USA og andre steder opplever at det kan være en litt annen verden en drar til.
Men å få klarhet fra universitetene sin del om hva det er ... Er det noe vi bør være bekymra for?
Eller om det er noe en ikke trenger å tenke mer på.
Det er viktig å få avklart.
[Steinar]
Jeg har vært mye ute og reist i det siste, men det er støy.
Vi nordmenn er vant til å ha det stille rundt oss.
Og vi har isolerte vegger ved isolerte vinduer.
Lukker vi et vindu, hører vi ingenting på utsida.
Men sånn er det ikke så mange plasser i verden.
[Christian]
Der vi bodde i Malta, der blåste det gjennom vinduene.
Det var sandstorm her ned, og da hadde vi fullt av sand i huset etterpå.
Så det er jo en helt annen standard.
Og det må man jo tenke, at standarden i Norge er skyhøy kontra resten av verden, stort sett, altså, som jevnt over.
Og det vil være annerledes.
[Steinar]
Når det kommer støy, har jeg hørt mange studenter prate om at det er veldig uvant og vanskelig å få sove fordi man er vant til å ha det så stille.
Men da har jo det bare vært sånne enkelte praktiske tips.
Enten har du noen propper i årene, eller så er det ting kroppen blir vant til også.
Det å ha bakgrunnsstøy.
Men det kan være en sånn tøff innkjøringsperiode.
Det å bli vant til å høre mennesker rundt seg hele tida.
[Christian]
Der hadde vi noen amerikanske studenter som opplevde det motsatte.
[Anette]
Nei, men vi ser jo en del av de innreiste studenter som kommer til USA igjen at de syns det er stille, og de syns det er så få mennesker at de får angst andre veien.
Så det er interessant, det her med kultur.
Men jeg har alltid i min ryggsekk noe til å dekke for øynene og noe å putte i ørene.
Sånn at jeg kan få den roaten og stillen jeg trenger.
Det er ikke alle som er som meg, men det kan være visse ting som det kan være kjekt å ta med hjemmefra.
[Christian]
Absolutt.
Det er jo en annen ting også som vi har opplevd som internasjonale veiledere, både meg og deg, Steinar, at det skjer jo ting på den praksisplassen nå.
Den er ikke helt som du tenkte, eller du får ikke gjort alle de oppgavene du har lyst til å gjøre, eller det oppstår utfordringer som du syns er vanskelig å håndtere.
[Steinar]
Vi utveksler ikke direkte med praksisplassene.
Det er bare ett unntak, og det er i Tanzania.
Utenom det så utveksler vi til universitetet, og så er det universitetet som videreformidler kontakten til praksisplassen.
Så jeg har prøvd å si at dette er de praksisplassene.
Reiser du til Nelson Mandela University, f.eks., så er det disse praksisplassene opp gjennom årene dere har fått tilbud om å være ved.
Så sånn har jeg prøvd å forberede litt.
Selvfølgelig har det vært praksisplasser som kanskje ikke har vært så aktuelle det ene året.
Så så har vi prøvd å spørre om vi kan finne en annen plass til neste runde som drar ned.
Men samtidig er det vanskelig å gå spesifikt ... Dette er nøyaktig sånn hverdagen din kommer til å være på praksisplassen.
Det er forskjellig fra praksisplass til praksisplass.
Og så tror jeg veldig ofte det er forskjellig fra student til student.
Så kommer det at det er studenten selv som blir en variabel.
Og det handler om at når du er på praksis, og kanskje enda mer internasjonal praksis, så er det litt det å ... En ting er først å ta en periode der du kommer ned, og så bare sette deg inn i hvordan er ting.
Få litt oversikt over hvordan det er, komme litt inn i hverdagen.
Men så er det det å se mulighetene som er der, potensialene.
Selv om dette viser seg å være noe litt annerledes enn hva du tenkte.
[Christian]
Man må jo ta litt ansvar for egen læring.
Og kanskje du må gjøre det nesten i større grad når du er i utlandet.
Du må vise at dette kan jeg.
De får ofte studenter som er alltid fra 17-18 år gamle, førsteklassestudenter på sosialfag.
Ja.
Til treårig vernepleier eller barnehagepedagog som nesten er ferdig.
Variasjonen er stor.
Man må ta seg plass på en god måte.
[Steinar]
Ja.
Det er noe jeg har prøvd å si også.
Og det jeg får tilbakemeldinger fra studentene, er at våre studenter er utrolig dyktige.
Jeg får utrolig masse positive tilbakemeldinger.
Men jeg tror ikke de skjønner at de må huske å forvente det også.
Veldig mange av praksisplassene ønsker å fasilitere og passe på at studenter har det fint og hyggelig.
Men våre studenter vil ikke bare stå og ha det fint og hyggelig.
De har jo reist til en spesifikk plass for å se utfordringer, jobbe med utfordringer og bli utfordrere også.
Men så tror jeg mange studenter glemmer å promotere seg selv og fortelle at de kan gjøre mer.
De føler seg nå trygge med dette.
Norske veiledere i norsk praksis er mye flinkere på å pushe studentene, for de kjenner studentene våre fra år til år.
Det er innafor samme kultur, og da vet du også at dette kan vi pushe hardere på.
Men jeg tror kanskje veilederen som er ute i internasjonale praksiser, kan være litt mer redd for det.
Eller ikke har kanskje like mye tid til det.
Det er en annen ting.
Tidsspøkten.
Så er det kanskje noe kulturelt noen steder.
[Christian]
At man har annen kultur for å behandle studenter eller annen kultur for hvordan vi er som mennesker.
Det er forskjell fra USA til steder i Tyskland eller steder i Afrika.
[Steinar]
Når du opplever at ting ikke fungerer helt på praksis, og så er det igjen ... Jeg tror det blir den samme gjentagende tingen som vi har nevnt nå.
Det å sette litt ord på den.
Spørre om et møte med veilederen din på praksisplassen i utlandet.
Og si 'hei, jeg vil gjerne ha litt flere utfordringer'.
Jeg skulle tenke meg å gjøre noen andre ting.
Er det noen andre arbeidsoppgaver jeg kunne jobbe med?
Jeg prøvde å tipse både studenter og værende til at kan ikke studentene jobbe med et eget prosjekt?
Så at du får en student som jobber med noe spesifikt den personen skal gjøre.
Som gjør at du får din egen personlige prosess du skal jobbe med.
[Christian]
Vi har studenter som har tatt tak i praksisen sin og bedt om møte.
Jens hadde møte med oss, praksisplassen og lokale universiteter, og forklarte at de hadde prøvd, og ikke fått noe gehør.
Så gikk de den lange veien og hadde et møte, og etterpå ble det superbra.
Vi tok liksom tak i det og rydda opp på en god måte sjøl.
Og vi var bare med og støtta og fasiliterte litt.
[Steinar]
Men da havner jo vi også i en posisjon der vi kan støtte og fasilitere.
Igjen så blir det sånn at jeg av og til får vite om det når det har gått litt for langt også.
At ... nei, dette funka bare ikke.
[Christian]
Fra min rolle som leder før jeg begynte på universitetet, så var jo dette egenskaper som er veldig viktig å ha når du er ferdig utdanna.
Du er fleksibel, du er løsningsorientert, du tar tak i ting som er vanskelig.
Du rydder opp, du gjør det som forventes av deg, som en arbeidstaker.
Det er noe du kan dra med når du er i utlandet på praksis.
[Steinar]
Det er utrolig gode egenskaper som fremtidig vernepleier og barnevernspedagog.
Når du kommer på jobb i disse yrkene, så er det ingen dag som kommer til å bli sånn som du har sett det for deg.
Det å da ikke gå i kjelleren fordi at noe plutselig dukker opp eller noe blir annerledes, det er jo nettopp en vanvittig bra egenskap.
Det har også en bra egenskap for egen mental helse.
Det å kunne være fleksibel.
For jeg tror det er en egenskap som vil være veldig forebyggende mot redsel, nervøsitet ... Eller du ser det motsatte.
Hva er det studentene våre opplever når ting ikke blir sånn som det er?
Jo, de blir redde.
Det blir utrygt.
Man blir nervøs for hvordan kommer dette til å ende?
Og så er det lett å si at man krisemaksimerer, men jeg tror av og til det.
Man klarer ikke å sette seg ned og roe ned.
Pust.
Skriv ned.
Hva er hva?
Sortere de tankene og følelsene.
Og så se hva er det her vi kan rydde enkelt opp i?
Hva er det kanskje vi må ha et møte om?
Og kanskje av og til - hva er det jeg har misforstått selv?
For det har jeg også opplevd en god del ganger.
At studentene selv har bare tolka noe, og så er det bare å sette noen ord på det og ha en dialog på det, og så har man bare misforstått noe, og så var det egentlig ikke noe heller.
[Anette]
Ja, det er nok mye riktig i det.
Det vi ser både når det gjelder undersøkelse, forskning, og det vi ser med de enkelte studentene vi sender ut, er at de lærer jo fryktelig mye om seg sjøl ved å dra ut.
Du blir testa litt ut på egen usikkerhet og kanskje sosial utrygghet, faglig usikkerhet.
Men når du får testa det ut, prøvd det litt ut mot verden, og kommer deg over kneika ... Kommer du deg over kneika der ting er usikkert og utrygt, så kommer du ut som en mer sjølsikker person.
Mer trygg i deg sjøl.
Og det utstråler du jo ellers.
Og det føles jo godt.
[Steinar]
Det gir mestringsfølelse, for når du opplever utfordringer og tar tak i det selv ... Når du da får fiksa det, så er det du som har fiksa det.
Da får du mestringsfølelsen av at 'jeg kan ordne ting', istedenfor andre.
[Christian]
Når du har opplevd noe, og ser at andre kommer inn ... Om du er utvekslingsstudent på arbeidsplassen din eller skal inn i ny praksis ... Sånn har jeg også hatt det.
Så vet du hvordan man skal møte dem.
Så det å oppleve å være usikker, oppleve å være i en fremmed plass, fremmed land, fremmed kultur, er veldig lærerikt for hvordan vi møter andre mennesker.
[Anette]
Jeg er helt enig.
Det høres flåsete og stort ut, men jeg tror du blir et bedre menneske.
Og har vært litt sånn på tynn is sjøl og ikke helt visst hva du skal gjøre.
Har en annen forståelse når du da skal være kollega en gang i framtida og møte sårbare mennesker.
At du kan kjenne deg litt igjen i dag.
Og så var du inne på det her med arbeidslivet.
Vi ser jo at arbeidsgiver ser etter folk som har testa seg litt ut.
Og det å bruke det at du har opplevd utfordringer både inni søknaden du skriver, men også i intervjuet du har med fremtidig arbeidsgiver ... Vise at du hadde utfordringer, takla det sånn og kom godt ut av det.
Det er noe arbeidsgivere setter pris på, og det viser både statistikk og forskning.
[Christian]
Den lille X-faktoren i søknaden som gjør at du blir pelt ut hvis det er vanskelig å få jobb?
Absolutt.
[Anette]
Du kan være et hestehode foran de andre når du kan vise til at du har vært på utveksling, og hva det har gjort med deg.
[Steinar]
Supert.
Tusen takk for en liten runde i denne episoden.
Det høres ut som vi lager en episode om alle tingene man skal grue seg til.
Men jeg håper vi klarte å oppnå med den positive biten.
At det kommer til å være utfordringer.
Det kommer aldri til å gå på skinner.
Men når du er ferdig, sitter du igjen med noe ny kompetanse.
[Christian]
Så nå sitter vi i et regntungt Malta og trodde det skulle være sol og fint vær, så nå må vi refleksere på hva vi skal gjøre resten av dagen.
[Steinar]
Er det sånn å forstå?
Ja, da får vi finne museum innendørs, tror jeg vil gå til.