FN - kan hele verden samarbeide?

Show Notes

 193 land sitter i samme sal i New York, både venner og fiender. Hvordan får man nesten hele verden til å bli enige om noe? Hvorfor har lille Tuvalu like mye å si som Kina, og hvorfor kan fem land stoppe alt alene? Og hvilke rettigheter har du, bare fordi du er barn? 

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Alt forklart for barn er et sideprosjekt laget av en pappa og datter. Podkasten er i sin helhet AI-generert: Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og til å skape stemmen til «Hedda». Vi kvalitetssjekker innholdet før publisering, men AI kan ta feil, og vi kan ikke garantere at alt er 100 % presist til enhver tid. Vær derfor gjerne kildekritisk sammen med barna!

Vi vil gjerne gjøre podkasten enda bedre! Hører du eller barna noe som ikke stemmer, eller har dere tips til spennende temaer vi bør ta for oss? Send oss gjerne en e-post på [e-mail]

I en stor sal i New York står det rader med pulter. På hver pult står det et lite skilt med navnet på et land. Norge. Brasil. Japan. Kenya. Tuvalu. Til sammen er det hundre og nittitre skilt. Det er nesten hvert eneste land i hele verden, samlet i ett rom. Noen av landene er bestevenner. Noen av dem krangler. Noen er i krig med hverandre. Likevel sitter de der, i samme sal, og prøver å snakke sammen. Hvordan har det gått til? Hei, jeg heter Hedda, og dette er Alt forklart for barn. I dag skal vi snakke om FN, og om et ganske stort spørsmål: Kan hele verden faktisk samarbeide? For å forstå FN må vi gå tilbake til 1945. Andre verdenskrig var nettopp slutt. Den hadde vart i seks år. Byer var bombet i stykker. Millioner av mennesker hadde mistet livet, og enda flere hadde mistet hjemmene sine, familiene sine og alt de eide. Det var en veldig mørk tid. Mange voksne som hadde levd gjennom dette, satt igjen med den samme tanken: Dette må aldri skje igjen. Det var bare ett problem. De hadde prøvd før. Etter første verdenskrig laget landene noe som het Folkeforbundet. Det skulle også hindre kriger. Men flere av de store landene var ikke med, eller de meldte seg ut, og Folkeforbundet klarte ikke å stoppe den neste store krigen. Så nå skulle de prøve på nytt, og denne gangen skulle det bli bedre. Våren 1945 møttes representanter fra femti land i San Francisco i USA. De satt i ukevis og diskuterte. Hva skulle den nye organisasjonen hete? Hvem skulle bestemme? Hvilke regler skulle gjelde? Til slutt skrev de under på en lang avtale som kalles FN-pakten. Den er en slags regelbok for hele organisasjonen. Og den tjuefjerde oktober 1945 trådte FN-pakten i kraft. Det er FNs bursdag, og derfor er tjuefjerde oktober FN-dagen. I Norge er det også flaggdag, så kanskje ser du flagget henge ute den dagen. FN står for De forente nasjoner, og «nasjoner» betyr land. Altså: De forente landene. Til å begynne med var femtién land med. I dag er det hundre og nittitre. Jeg synes forresten det er ganske stas at den aller første lederen av FN var fra Norge. Han het Trygve Lie, og han var generalsekretær, som er navnet på sjefen for hele FN. Den første generalsekretæren i verdens største samarbeid kom altså fra et lite land helt oppe i nord. Men tilbake til det store spørsmålet. Hvordan får man hundre og nittitre land til å bli enige om noe som helst? Tenk på klassen din. Kanskje dere er tjuefem elever. Bare det å bli enige om hva dere skal gjøre på klassetur, kan ta en evighet. Noen vil bade. Noen vil gå i fornøyelsespark. Noen vil bare være hjemme. Nå skal du tenke deg det samme, bare med land. Land som snakker forskjellige språk, har forskjellige religioner, forskjellig mat, forskjellige lover og forskjellige meninger om nesten alt. FN har noen smarte løsninger, og noen som ikke fungerer like godt. La oss starte med den store salen fra begynnelsen. Den heter Generalforsamlingen, og der har alle de hundre og nittitre landene en plass. Når de stemmer over noe, får hvert land én stemme. Hvert land. Én stemme. Uansett hvor stort det er. Hva tror du det betyr? Kina har over én milliard innbyggere. Norge har litt over fem millioner. Og så har vi Tuvalu, et lite øyland i Stillehavet, med rundt elleve tusen innbyggere. Det er så få at alle sammen kunne fått plass på tribunen på Ullevaal stadion, og det hadde fortsatt vært masse ledige seter. Likevel har Tuvalu nøyaktig like mye å si som Kina når Generalforsamlingen stemmer. Tanken er at små land også skal bli hørt. Hvis bare de største og sterkeste fikk bestemme, ville de små ikke hatt noen grunn til å være med. Men det finnes en annen del av FN som virker helt annerledes. Den heter Sikkerhetsrådet. Det er den gruppen som skal passe på fred og sikkerhet i verden, og som kan ta de aller tyngste avgjørelsene. Sikkerhetsrådet kan for eksempel sende fredsbevarende soldater til et område der det har vært krig. De kalles ofte blåhjelmer, fordi de har lyseblå hjelmer. I Sikkerhetsrådet sitter femten land. Ti av dem blir valgt for to år om gangen. Norge har sittet der flere ganger. Men fem land sitter der alltid. I dag er det USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike. Da FN ble laget, var det Sovjetunionen som hadde plassen Russland har i dag. Og de fem fikk en spesiell makt som kalles vetorett. Veto er latin og betyr «jeg forbyr». Vetorett betyr at hvert av de fem landene kan stoppe en avgjørelse helt alene. Selv om de fjorten andre sier ja, holder det at ett av disse fem landene sier nei. Da blir det ingenting av. Hvorfor laget de en sånn regel? Grunnen var at de mektigste landene ikke ville være med i FN uten den. De var redde for at de andre skulle bestemme over dem. Og etter det som skjedde med Folkeforbundet, visste alle at et samarbeid uten de store landene ikke ville fungere. Så de gikk med på et kompromiss. Et kompromiss er når alle gir litt etter, for at man i det hele tatt skal bli enige. Problemet er at vetoretten gjør det vanskelig å stoppe kriger der et av de fem landene selv er involvert, eller der en av vennene deres er det. Da kan de bare si nei. Mange mener derfor at Sikkerhetsrådet burde forandres. Men for å forandre reglene må nettopp disse fem landene si ja. Og det har de foreløpig ikke gjort. Så svaret på spørsmålet vårt er ærlig talt: Nei, hele verden klarer ikke alltid å samarbeide. Noen ganger står FN nesten helt fast. Men noen ganger går det overraskende bra. Og det beste eksemplet handler om deg. Allerede året etter at FN ble laget, i 1946, startet de en organisasjon som skulle hjelpe barn. Den heter UNICEF. Etter krigen var det millioner av barn i Europa som manglet mat, klær og medisiner. UNICEF delte ut melk, mat og vaksiner. I dag jobber UNICEF i nesten alle land i verden, med alt fra rent vann til skolegang. Men det største kom i 1989. Da vedtok FN noe som heter barnekonvensjonen. En konvensjon er en avtale mellom land. Barnekonvensjonen er en lang liste over rettigheter som alle barn i verden skal ha. Retten til å gå på skole. Retten til å leke og hvile. Retten til å være trygg. Retten til helsehjelp. Og en av dem er litt ekstra spesiell: Barn har rett til å si meningen sin om saker som handler om dem, og voksne skal lytte og ta det på alvor. Barnekonvensjonen fikk med seg flere land enn nesten noen annen avtale. Både store og små, rike og fattige land skrev under, også land som ellers sjelden blir enige om noe. I dag har nesten alle land i verden sluttet seg til den. Det er den menneskerettighetsavtalen flest land har godtatt, noensinne. Av alle FNs medlemsland er det bare ett som ikke har gjort det fullt ut, og det er USA. Norge sluttet seg til barnekonvensjonen i 1991. I 2003 ble den til og med en del av norsk lov. Så hvorfor klarte verden å bli enige akkurat her? Kanskje fordi barn er noe alle land har. Uansett språk, religion eller politikk, vil de aller fleste at barna deres skal ha det bra. Det er en av de få tingene nesten hele verden er enig om. Det betyr dessverre ikke at alle barn i verden har det bra. Mange barn går fortsatt ikke på skole. Mange lever i krig. En avtale på papiret endrer ikke alt med en gang. Men den gir barn noe å vise til. Den sier: Dette har dere lovet. Og den gjør det mulig å spørre land hvorfor de ikke holder løftet sitt. Så kan hele verden samarbeide? Ikke alltid, og ikke om alt. Noen ganger står de hundre og nittitre landene i den store salen og krangler uten å komme noen vei. Men de sitter der og snakker sammen i stedet for å slåss, og noen ganger blir de faktisk enige om noe stort. Her er noe du kan tenke på. Den tjuende november har barnekonvensjonen bursdag. Hvis du fikk legge til én ny rettighet for alle barn i hele verden, hvilken ville du valgt? Og husk at ifølge barnekonvensjonen har du rett til å si den høyt. Tusen takk for at du var med oss på Alt forklart for barn.