Hjelp, jeg har blitt vernepleierstudent!

Hvordan forberede seg til studielivet som vernpleierstudent? Vi møter tre andreårs vernepleierstudenter: Anja, Ronny og Marianne, som deler sine erfaringer og beste tips for å overleve og trives i studietiden.

Hva bør du egentlig gjøre den første uka som student? Anja avslører hemmelighetene bak en vellykket fadderuke og hvordan den kan hjelpe deg å knytte viktige vennskap. Ronny, som har skiftet karriere fra bygg- og anleggsbransjen, snakker om å takle overgangen og viktigheten av å være aktiv på campus. Marianne, tidligere frisør, gir deg innsidetips om hvordan man holder hodet kaldt når pensumhaugene vokser.

Lurer du på hvordan du best skal forberede deg til forelesninger? Eller hvordan du kan få mest mulig ut av studietiden din? Steinar og gjestene diskuterer alt fra studieteknikk og bruk av digitale ressurser til hvorfor det er avgjørende å stille spørsmål i timene.

Ikke gå glipp av denne episoden fylt med praktiske råd, personlige historier og inspirerende innsikt som vil gjøre din start som vernepleierstudent både spennende og litt mindre skremmende. Klar for å ta det første steget mot en givende studietid? Hør på episoden nå!

Creators & Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen til Sosialpodden.

En sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Du vil bli kjent med noen av temaene vi underviser i her ved vernepleier- og barnevernspedagogutdanningene.

Og du vil også høre noe fra de spennende eksterne foredragsholderne vi bruker.

Så len deg tilbake og lær noe nytt.

Vi kan lage sånn Hei, dette er en podkast som heter Hjelp, jeg har blitt vernepleiestudent.

Det høres kjempebra ut, Anja.

Og så der har vi allerede hørt den første deltakeren i Postgass-episoden.

I denne episoden, som Anja nettopp sa, så retter vi oss rett og slett mot de av dere nå som kanskje nettopp har søkt om å bli vernepleiestudenter.

Har kommet inn.

Eller rett og slett bare uka før oppstartsuka.

Hva skal jeg gjøre?

Hva står foran meg?

Til å hjelpe meg gjennom episoden har jeg tre fantastiske vernepleiestudenter.

Jeg heter Steinar Wicholt, jeg jobber på vernepleierutdanninga.

Hvert eneste år føler jeg at jeg står foran et kull med nye vernepleiestudenter, og forteller kanskje med sånn streng finger om at nei, dere må huske hva, dere må gjøre sånn osv.

De beste menneskene til å gi tipsene, er studentene selv.

Dere er andreårsstudenter.

Dere har massivt med kompetanse og kunnskap på hva som er de gode tipsene.

Vi starter med Anja, som allerede har tatt ordet.

Hei, jeg heter Anja Tinnesand.

Jeg er andreårs vernepleiestudent.

Det er du, ja.

Hvorfor i alle dager valgte du å søke på vernepleie?

Det er et vanskelig spørsmål.

Jeg har møtt noen vernepleiere opp gjennom mitt yrkesliv som har vært fantastiske mennesker.

Og så har jeg tenkt at sånn vil jeg bli.

Og så tenker jeg at vernepleier er en veldig allsidig profesjon.

Hvor man kan gjøre veldig mye.

Og det er litt å gjøre de tinga som jeg tenker er viktige for meg.

Være der for mennesker, og se hele mennesket, egentlig.

Om ett år så er du der, da ser du hele mennesket.

Er du ferdig utdanna?

Ferdig utdanna.

Kan jeg alt?

Nei da.

Neste versjon vi har med det er?

Det er Ronny.

Jeg er også andreårs vernepleierstudent.

Og jeg har jobba et langt liv i bygg- og anleggsbransjen og var i behov av omskolering.

Og i den forbindelse fikk jeg en veileder på Nav, sosionomutdanna, som pusha meg til først å ta voksenopplæringa på ett år, og så våge å starte på universitet.

Og det jeg skjønte da jeg opplevde henne, det var det at det å være vernepleier, det dreier seg mye om å kunne hjelpe den ene.

Og hvis du klarer å utgjøre en forskjell i et menneskes liv, så vil jeg si det er verdt utdanninga i seg sjøl.

Og siste vi har med oss, det er ...?

Det er Marianne.

Jeg heter Marianne Røer.

Og jeg har jo egentlig et langt yrkesliv bak meg som frisør.

Og vant til veldig mange mennesker opp igjennom.

Det som gjorde for meg at jeg hadde lyst til å bli vernepleier, det ... Allting skjedde egentlig under koronaen.

Hvor jeg så egentlig hvordan de sleit i helsevesenet generelt òg, da.

Med mennesker.

Og skulle jeg gjøre noe annet, så måtte det være med mennesker, da.

Fordi at, ja, jeg er genuint opptatt av og glad i mennesker.

Liker å prate, liker å skape relasjoner og kommunisere.

Så ...

Så jeg angrer ikke på at det var vernepleierstudiet det blei på meg.

Det er morsomt det hvordan vi er en gruppe som har jobba litt forskjellig.

Du har tidligere jobba som frisør, anleggsbransje.

Anja, hva har du jobba med tidligere?

Jeg tok først utdanning som kokk, så jeg jobba som kokk i noen år først.

Og så flytta jeg tilbake til hjembygda, og da eneste ledig jobb var i helsevesenet.

Så da begynte jeg i helsevesenet, og så har jeg egentlig bare vært stuck der.

Så jeg er også utdanna helsefagarbeider, og jeg har tatt masse fagskoler og sånn.

Så det er egentlig det som har vært min vei hit, og min bakgrunn.

Det vi skal prate om i dag, er hva som er de beste tipsene til nye studenter.

Den første tematikken skal vi inn på.

Oppstartsuka er et begrep.

Jeg var usikker på hva det betyr.

Men det er ikke bare et navn på noe, det er et konsept.

Hva er oppstartsuka?

Oppstartsuka er for det første kjempegøy, og det er kjempesosialt.

En kjempefin ting å være med på.

Og alle studenter som begynner på USN, bør være med på fadderuka.

Da møter man masse nye mennesker, man får venner.

Man kommer inn i et fellesskap, man får en tilhørighet.

Det er masse gøy som skjer.

Bli med på fadderuka.

Det anbefaler jeg i hvert fall.

Ja, og så tror jeg det er viktig å huske på at vi er alle i samme båt.

Veldig mange føler seg fram og er litt usikre på hvor er plassen min på campus.

Og da tror jeg det å delta i den faderuka vil kunne bidra til at man ser seg sjøl litt mer etablert når forelesningene setter inn for fullt og man skal være en del av et større klassemiljø.

Fadderuka og oppstartsuka, den første uka når du kommer til campus, det er masse informasjon.

Det er den formelle seremonien, det er starten.

Det bruker å stå litt over 1000 studenter på utsida her og blir ønska velkommen kanskje av rektor.

Og så er det faddere.

Det er veldig ofte andre- og tredjeårsstudenter innenfor samme studieretning som deg selv, så vernepleiere andre og tredje år.

Som følger deg rundt.

Tar deg med fra plass til plass for registrering.

Og så er det oppstarten med å få den første informasjonen.

Jeg gleder meg kjempemasse.

Kommer til å ta imot de nye studentene og fortelle dem hvordan emne én skal være på studiet på vernepleie.

Og så er det en del sosiale aktiviteter.

Så det er kombinasjonen av både å få intro til hva er faget du skal inn i, hva må du kjøpe, hva må du lese, osv., og så er det sosiale aktiviteter.

Vi vet litt om viktigheten av å delta på de sosiale aktivitetene.

SHoT-undersøkelsen, som er forkortelsen for studentenes helse- og trivselsundersøkelse, viser at hvis du er aktiv i fadderuka, så er oddsen vesentlig større for ... Jeg husker ikke ordrett hvordan det er, men det er en klar sammenheng mellom deltakelse i fadderuka og hvor godt du kommer deg sosialt videre i studiet.

Hvor bra du klarer deg videre i studiet.

Hva tenker dere om det, har dere vært med på fadderuka?

Jeg var ikke sånn veldig mye med på fadderuka.

For nå er jo jeg litt mer voksen enn de andre.

Men jeg tenker jo som du sier at det er veldig viktig å bruke den arenaen til å bli kjent med mennesker, da.

For det er jo faddere fra andre- og treårsstudenter som er villige til å hjelpe deg til å bli kjent òg.

Mange kommer jo hit.

Aldri vært på et universitet før, kjenner ikke noen mennesker.

Har gjerne flytta til Porsgrunn, kanskje, for å studere her.

Og da tenker jeg det er veldig viktig å benytte seg av det på det sosiale, da.

For å ... Ja.

For å bli inkludert, rett og slett òg.

Ja, og Ronny, du nevnte litt om hvem er de typiske studentene som studerer vernepleie?

Vi er jo en god miks.

Mange kommer rett fra videregående.

Noen har kanskje hatt ett friår, og så er det en god del godt voksne.

Det er noen som flytter til Porsgrunn, men det kjennetegner ikke vår studentgruppe mest.

Det er ofte mennesker som bor i nærområdet.

Er ikke det bare positivt?

Ikke utelukkende, tror jeg.

For vi er gjerne en av de, og vi har et etablert miljø fra før.

Sånn at vi kanskje ikke er avhengig av den sosiale biten i like stor grad som de som flytter til.

Og derfor så ... I hvert fall den feedbacken jeg har fått, er det at for de som flytter til, så er det viktig å jobbe med det sosiale miljøet utenfor undervisningssituasjonen.

Og så tror jeg jo at vi som er mer lokale, kan bidra positivt inn på det.

Hvordan kan man bidra positivt?

Det handler kanskje om å være der etter, ikke dra rett hjem.

Tenke at det er noe og ... Det er et miljø som man må være med å skape selv også.

Ja, og jeg mener vi ... Vi har jo Fabrikken, som jo er samlingspunktet her på campus.

Og selv om vi har tett timeplan, så kan vi kanskje sette av tid til å bli med på det som skjer innimellom.

Sånn at det blir et litt større fellesskap.

Men Fabrikken, er ikke det bare fyll og moro?

Noen vil nok definere det som det, men det er veldig mye ulike aktiviteter.

Det er det.

Er du glad i musikk, så kan du være med og spille musikk, f.eks.

Er du glad i idrett, så legger de opp til det.

Så det er mye ulikt du kan bruke fabrikken til.

Det er det som kan bli overveldende når man starter her.

Det er alle typer linjeforeninger og organisasjoner man møter.

Men hvis man har lyst til å være med på noe, hvis man ønsker å skape noe, så er det bare å ta initiativ til det.

Men jeg tror kanskje det er litt i denne kulturen at vi er litt redd for å ta initiativ.

Men min største oppfordring er å ta initiativ, oppsøk de foreningene som er der.

Det finnes muligheter til å få midler, støtte til å gjøre ting, gjøre sosiale ting.

Det er gøy å bli kjent med nye mennesker.

Begynner man på USN, er man helt ny.

Jeg var i hvert fall det, jeg kjente jo ingen.

Når man er en del av fadderuka og møter studentene i sitt kull, så får man muligheten til å ha få venner og bekjente, man knytter relasjoner.

Som også gjør det litt lettere å begynne på når forelesningene begynner, for da har du noen som du vet hvem er, eller noen du har snakka med før, som du kan lene deg litt på, og så kan man lene seg litt på hverandre og være deg litt for hverandre.

For det kan jo være vanskelig for mange å være helt ny på et sted og begynne helt på blanke ark.

Og da er det jo fint med sånne ting som fadderuka, som gjør at du faktisk kan begynne å snakke med folk og få venner og knytte relasjoner.

Det er jo omvisning på campus før skolestart.

Og bare det å være med der, vil gi kjent ansikt til oppstart.

Sånn at man har noen å koble seg på.

Så det kan virke ubetydelig og smått, men det kan fort utgjøre en forskjell.

Men så er fadderuka over.

Det er ramme alvor.

Undervisningene starter.

Man begynner å se på de første arbeidskravene som kommer.

Man er usikker på om man kan nok, vet nok.

Hva tenker du er viktig å ha fokus på når festen har lagt seg?

Jeg tenker alt ordner seg.

Det kan virke veldig overveldende.

Og jeg syns også det var veldig overveldende å få timeplan og pensumlitteratur og alt bare ... Wow, det her er mye.

Men det går bra.

Husk å puste.

Ta én dag av gangen.

Finn deg noen og len deg på.

Man får studiegrupper som man kommer inn i etter hvert.

Det er gull verdt.

Det her kommer til å gå bra.

Jeg tenker jo òg det at det er viktig at de senker skuldrene sine.

Og så tenker jeg at det er veldig viktig å møte opp også på disse forelesningene, da.

Fordi at du får veldig mye nyttig informasjon.

Og bruke kanvasrommet veldig aktivt.

Og der òg står det veldig mye som er veldig greit.

Jeg tenker jo i hvert fall sånn, og ville ha tenkt på det òg som ung, ny student også, når man kommer til en ... Det blir jo et helt nytt liv og en helt ny arena for disse unge, da.

Det å møte opp på campus, for mange sier at går du på universitetet, så trenger du ikke være der så mye.

Men det er veldig viktig både for det sosiale, for å bli inkludert, og i det hele tatt få med seg hva skal jeg egentlig lese, hva skal jeg gjøre, hva er det som forventes av meg?

Den fysiske tilstedeværelsen gjør utrolig mye, og én ting er å sitte i forelesninga.

Man får mye gratis av å være med i forelesning.

Hva mente du med det?

Nei, altså ... Si du skal lese to kapitler i pensumlitteratur.

Og det å da først kanskje ha hatt en gjennomgang av hva det dreier seg om, vil gi deg noen knagger å henge det du leser på.

Sånn at ... Det er lett å tro at vi kan lese oss til det vi trenger, men jeg tror ikke det står seg godt nok aleine.

Og så er det jo også sånn at det er jo ikke bare den informasjonen du får i forhold til pensum eller arbeidskrav.

Det er jo også mye informasjon rundt det å være student som formidles i forelesninger.

Så det å få et helhetlig bilde av hva som skjer, og hvor du skal i det du jobber med, det tror jeg er veldig viktig.

En av de store tingene er også delaktighet.

Er du på campus, du møter andre studenter, du får muligheten til å diskutere det du har lært med studenter.

Du får muligheten til å rekke opp hånda i timen og spørre læreren.

'Hei, dette skjønner jeg ikke.'

Det er mange sånne bonusting ved å møte opp.

Ja, jeg tenkte jeg skulle si litt om det.

At du har jo faktisk muligheten til å snakke om hva du skal igjennom med andre studenter og med læreren.

Og du har muligheten til å stille spørsmål om ting.

Fordi én ting er liksom ... Ja, det er kanskje noe man ikke helt forstår.

Eller når man leser gjennom det, er det kanskje noe som høres litt rart ut.

Og da er det jo fint å ha andre studenter som man kan snakke med.

Og at man faktisk har muligheten til å rekke opp hånda og spørre foreleseren hvordan det var her.

Jeg er jo foreleser, og jeg sier også ja, er det noen spørsmål?

Og så hører du gresshoppene på utsida av auditoriet, for det er ingen som sier noe.

Ingen drekker opp hånda.

Unntatt kanskje nå et par stykker som er veldig snakkesalige.

Jeg føler at jeg er unntaket der.

Men hvorfor er folk så redd for å stille spørsmål?

Jeg tror bare folk er redd for å drite seg ut.

Og det har jeg tenkt på òg.

Jeg har kjent på den følelsen, jeg også.

Alle gjør jo det når man sitter i en forelesning og man er redd for å stille dumme spørsmål, eller man er redd for at kanskje det kommer ut litt feil.

Men det er ingen dumme spørsmål.

Og det er mye bedre å spørre en gang for mye enn for lite.

Man lærer av å spørre, og man lærer av å prate.

Og det er ikke dumt å rekke opp hånda og spørre.

Nei, og samtidig med å være litt aktivt med i timene, så tenker jeg det ... Eller i hvert fall så følte jeg det.

Det var jo da jeg egentlig fikk kjennskap til Anja igjen, f.eks.

Da ser du hvem menneskene er, som sitter.

For det sitter jo tross alt kanskje 80 mennesker i dette auditoriet, og det kan være litt skummelt.

Og det kan være skummelt å rekke opp hånda og stille disse spørsmåla òg.

Men med å være litt deltakende, da, både i forelesninger og i pausene ikke minst, så kan man egentlig bli kjent med ... Da finner man ut 'hvem er du', egentlig.

Og så tenker jeg jo det at hvis jeg lurer på det, så er det helt sikkert noen andre som også lurer på akkurat det samme.

Som foredragsholder vet jeg at av og til ... Jeg skjønner at det jeg nettopp sa nå, det tror jeg ikke kommer riktig ut.

Eller det må være spørsmålet.

Så spør jeg om de har skjønt det, og alle sitter der og nikker høflig og smiler litt.

Og jeg sier at det er jo ikke sant, for dette var ikke bra nok forklart av meg.

De kan ikke de som hører oss nå, se oss, men alle sitter og rekker opp hånda.

Men min erfaring, uavhengig av om det er klasseromssituasjoner eller arbeidskrav, så er det jo sånn at det er jo gjennom feil vi lærer.

Så om det skulle være sånn at en føler at en kommer litt skjevt ut, så får en i hvert fall svar på det en lurer på.

Så derfor så ... Det er lov å gjøre feil, og det er læring i det å gjøre feil.

Eller om det skulle oppleves feil, selv om det ikke er det.

Men det finnes ingen dumme spørsmål.

Og personlig, jeg tror jeg har ledd litt av og til, at selvfølgelig må det finnes dumme spørsmål der ute.

Men når jeg får spørsmål som jeg først kan tenke er litt rart, så blir jeg heller nysgjerrig.

Hvorfor ... Ok, kanskje jeg, og det tenker jeg sånn vernepleien gir meg godt, hva har jeg sagt som kanskje har vært misforstått nå?

Da er det viktig at de dumme spørsmålene kommer opp.

For det er jo en grunn til at man har misforstått noe.

Og da kan vi gå inn i det, og så kan vi rette opp i det.

Jeg har jo rekt opp handa ganske mye og hatt mange spørsmål og kommentarer.

Men jeg har aldri fått følelsen av at en foreleser har syntes det har vært dumt.

Egentlig så sitter jeg egentlig igjen med en følelse av at de syns det er bra.

Det at du er med, og at du kommer med tinga dine.

Får jeg aktivitet i klasserommet, så blir den undervisninga bedre.

Det blir bedre for absolutt alle.

Det engasjerer tilbake igjen også.

Selv om man ønsker å gi høy kvalitet undervisning som foredlingsholder, så blir den vesentlig mye bedre så fort det blir aktivitet.

Man kjenner at 'oi, det her skjedde noe'.

Her ble det engasjement i klasserommet.

Man blir ofte leda av spørsmålet også, inn på hva som kanskje den her gruppa med studenter syns er mer aktuelt, eller vinklinger på det.

Engasjementet går begge veier.

Jeg har rekt opp hånda mange ganger og kommet med kanskje noen rare spørsmål eller rare refleksjon... Refleksjoner var det ordet.

Refleksjoner på ting.

Som man kanskje også har ledd av litt i ettertid, men det er ikke farlig.

Det er bare sånn det er, og så er det liksom ... Det er gøy, og så blir det gode historier ut av det.

Det er ikke farlig å drite seg ut.

Jeg har gjort det mange ganger.

Det går helt fint.

Når du kommer med ulike synspunkt, så kan du skape debatt i gruppa og belyse det fra ulike sider.

Det er òg veldig interessant, for det er jo ikke nødvendigvis sånn at det er en fasit eller én ting som er riktig, men det er ulike syn som kan være med på å belyse emnet eller situasjonen eller temaet.

Det er kjempeviktig.

Det er altfor mange studenter som tror at de må svare det riktige nå.

Veldig ofte når jeg stiller spørsmål, er det ikke for å få et riktig svar, men for å hente fram flere perspektiver.

Kanskje noen som har andre perspektiver enn hva jeg presenterer der.

Det tror jeg er viktig.

Det er vel det òg som er litt med vernepleierutdanninga, da.

At det kan være så veldig mange forskjellige perspektiver, da.

Det er ikke ...

Det er ikke bestandig sånn at ... jo, det er kun det der som er riktig.

Ja, og det er forskjell på teori og praksis også.

Og jeg som har jobba lenge i helsevesenet før jeg begynte på universitetet, merker jo det i noen forelesninger at det her stemmer ganske bra i teorien, men så er det ikke akkurat sånn det funker i praksis.

Og da rykker det litt i fingeren min, og da må jeg opp og si noe om det.

Og så er det andre som har andre erfaringer enn meg.

Da får man i gang en sunn debatt.

Og så er det lov å være uenig, og det er lov å ha forskjellige synspunkter på ting.

Marianne, du ble engasjert med det.

Ja, jeg gjorde det.

Fordi at det er jo det som er veldig gøy med vernepleier, da.

Det er ikke ... Nå har vi sitta her og snakka om studieteknikker og alt sånt.

Men vi gjør jo så mye annet også.

Og det å skulle reflektere over ting har også vært et veldig ...

Det er et stort tema for oss.

Vi har lært å måtte gå inn i oss sjøl og reflektere over ting.

Og det er jo viktig, og det merker vi jo òg når vi er ute og jobber.

Vi må komme til en enighet.

Det er ikke sikkert noe svar er helt riktig.

Det er det vi har fokus på tredje året.

Det er kritisk refleksjon.

Men for å kunne reflektere og kritisk reflekteres, er det viktig å være i et miljø som føles litt trygt.

At det er ålreit å kunne lufte tankene sine, være kritisk til egne tanker, andres tanker.

Kunne utforske bakenforliggende ... Hvorfor tenker jeg sånn som jeg gjør?

Dialogen.

For å kunne komme dit må det føles greit og trygt, tror jeg, til tider.

Da er vi inne på læringsmiljøet til dere som studenter.

Du har kullmiljøet, som er den store enheten, og alle er samla.

Og så har dere studiegrupper og profesjonsgrupper.

Hvis vi starter med kullmiljø, hva er det beste man kan gjøre for å få det til å være ålreit i et kull?

Da tenker jeg kanskje det å se hverandre.

Noen er kanskje mer utadvendt enn andre, men det å prøve å være aktiv på å ta kontakt ... Nå er vi i studiegrupper, og det kan være fra seks til åtte-ti personer i hver gruppe.

Og som vi snakka om litt tidligere ... Nå har jo ikke jeg vært veldig god på det, men det å prøve å se litt ...

Det har vi nok blitt mye bedre til nå andre året.

Og det opplever jeg som veldig positivt.

Jeg har blitt kjent med masse folk jeg ikke hadde prata så mye med første året.

Så se litt ut for gruppa, prøv å se hverandre, og ta initiativ og være aktiv.

Det tenker jeg også er viktig.

Så må man også huske på at dette er ... Dine medstudenter har også valgt vernepleier.

Det er jo sikkert synonymt med at det er bra mennesker.

Ja, så vær positive.

Vær positive og med, liksom.

Ta kontakt, si hei.

Smil til medstudentene dine.

Ikke vær redd for det.

Som vernepleierstudent, vær den vernepleieren du har lyst til å bli.

Den studietida du har de tre årene, er en utrolig fin arena til å jobbe med disse type tingene.

Som du sier, tren på kommunikasjon.

Tren på hvordan lage bra grupper og team.

Tren på å se hverandre diskutere fag.

Det er ting du kommer til å gjøre når du er ferdig utdanna.

Da er det et kjempestort poeng å begynne nå.

Å bruke dette som en arena.

Det er lurt at studenter også tenker på at ... Ja, jeg har sagt at ... Hvordan skal jeg si det riktig?

I løpet av disse tre årene kommer du til å bli ekstremt godt kjent med veldig mange som du kommer til å møte ute i arbeidslivet der ute.

Man er hverandres beste og verste referanser, tenker jeg.

Det er så ofte at folk spør om man ikke har gått i kull med, osv.

Og så vet du hvem som er gode på å jobbe i team, osv.

Jeg tror det er lurt av mange studenter å tenke at la oss gå inn i profesjonsrollen og bruke det man lærer, også på seg selv når man er student.

Jeg tenker det er kjempeviktig.

Og så er det jo sånn at man møter jo mennesker som vil utfordre deg på en eller annen måte.

Og det gjør man jo hele tida.

Det gjør man jo på skolen, man gjør det i privat, man gjør det på jobb.

Og så er det jo noe å lære seg, og da må man kanskje gå litt inn i seg sjøl, da.

For å på en måte lære seg selv og takle mennesker som gir deg utfordring.

For det er jo det vi skal jobbe med òg.

Det er jo det som er vår karrierevei.

Og da gjelder det også på privat front, også på skolen.

Og skole er jo en fin læringsarena for å lære seg nettopp sånne ting.

Og det handler om å rydde litt i egen skuff.

Og tenke over hvorfor utfordrer dette mennesket meg?

Hva er det jeg gjør?

Og så se litt på seg selv.

Og så tenker jeg det er viktig å tenke at vi har jo alle det samme målet med å gå der, da.

Vi skal jo den samme veien, vi vil jo det samme.

Og da tenker jeg vi har jo ikke noe igjen for å holde noen ute.

Vi har ikke noe igjen for å ikke hjelpe hverandre.

Altså, hjelp hverandre gode, tenker jeg er viktig.

Det tenker jeg òg.

Og så er det ikke farlig å diskutere.

Og det er ikke ... Altså, jeg ser bare meg og Ronny her, vi har jo diskutert litt.

Er ikke dere enige i alt, da?

Vi er ikke enige i alt.

Jo, vi er jo egentlig stort sett enige i alt, men jeg er litt brå noen ganger.

Og det kan vel kanskje jeg òg være?

Og det kan kanskje Ronny være.

Men det er greit.

Det er lov å diskutere.

Og det betyr ikke at man er uvenner for det.

Man kan være ... Altså, det er bra å diskutere, tenker jeg.

Det er sentralt for faget vårt at vi diskuterer, hvis ikke så løper vi alle rundt og bare leser og tar det vi er enig i. Det er en kuriositet også, men tidligere så var det studenter som bare sånn ... Ja, men det dere sier ... Dere er ikke enig i det dere sier.

Det var en annen foredragsholder som sa noe annet.

Men det er jo hele poenget.

Vi ansatte er jo ikke enig i forskninga, er jo ikke entydige i alle ting.

Vi presenterer forskjellige perspektiver.

Og noen av de perspektivene kan faktisk fint gå imot hverandre.

Og det er en del av faget og utvikling.

Vi kan stå fire stykker og se på et hus.

Vi kan stå på hver vår side av huset.

Og når vi beskriver det huset, så beskriver vi helt riktig hva det huset er og hvordan det ser ut for oss subjektivt.

Men vi ser jo ikke de tre andre sidene av det huset.

Og det å ha det med seg tror jeg kan være veldig viktig.

Avslutningsfest tror jeg skal inn på rein og skjær studieteknikk.

Det er masse man skal lære, det er det.

Jeg tror vi er oppe i par og sytti læringsutbytter som man skal oppnå i løpet av tre år.

Det er mange forskjellige tema man skal inn i, det er mange forskjellige ...

Vitenskapsområder man skal innom, noe er samfunnsvitenskapelig, noe er eksamener der man skal sitte og skrive, redegjøre for, drøfte.

Det fins ikke to streker under svaret.

Og så har du plutselig hvor mange nefroner fins det i en nyre.

Hvor mange nefroner fins det i en nyre?

Det husker jeg ikke.

Kom igjen, da!

Det er én million per nyre.

Ja, det burde jeg egentlig ha sagt.

Men når man snakker om studieteknikk, så finnes det også masse på Internett.

Og Steinar, du har jo noen veldig fine podkaster om nettopp det her med studieteknikk.

Ja.

Hva sier jeg der, da?

Nå spør du litt vanskelig.

Nå spurte jeg litt vanskelig, men du har ikke sett den.

Men det er jo hele poenget, da.

Det fins jo massevis av bra materiale der ute.

Én ting er å høre på sosialpoden, det fins videoressurser og alt det, men så ser vi at det ikke er alle som er flinke til å bruke dem.

Det jeg syns er litt viktig, og som jeg har brukt veldig mye ... Jeg har brukt aktivt pensumlista hele tida.

Og jeg har alle pensumbøkene og notert aktivt ned i hvilke kapitler og sånn og sånn jeg skal igjennom, til de forskjellige emnene.

Bruke pensumlista aktivt, og kanvasrommet.

Og ta for seg det som dere legger ut i kanvasrommet, altså.

Hva dere anbefaler, skal igjennom.

Hva mener du med å bruke kanalsrommet?

Det var akkurat de tinga der, da.

Se hva foreleserne legger ut.

Sånn som ... Du har jo lagt ut podkaster, du legger ut videoklipp, du legger ut hva som er viktig å lese før den enkelte forelesninga.

Og det å prøve å være litt i forkant, da.

Ha gått igjennom disse tinga istedenfor å tenke - det tar jeg til helga.

Eller ... 'Dette tar jeg uka før eksamen'.

Det er litt dumt.

Det er mye lettere å være i forkant.

Også kanvarsrommet er jo det stedet hvor all informasjon i utgangspunktet skal ligge.

Så jeg tror jo det at det vil spare både en sjøl og foreleser osv.

for mye, hvis en bruker litt tid i kanvarsrommet, blir kjent og leter fram informasjon.

Og så bare sånn i forhold til det du sier, Marianne, på pensumlitteratur ... Litt å banne i kirka, men stikkordsregister bak i bøkene har vært veldig nyttig for meg.

Og det er jo veldig ofte sånn at ... Ja, du skal lese fire kapitler, men det er ikke nødvendigvis sånn at du trenger å lese ting fra perm til perm.

Ønsker du å lese deg opp på etikk, så kan du gå inn i Stikkordsregisteret.

Så kan du finne det som omhandler etikk i de ulike bøkene.

Og så vil du kunne samle det på den måten.

Så det er ulike tilnærminger.

Men Stikkordsregisteret har gjort meg veldig, og spesielt når du skal utforme arbeidskrav og eksamensoppgaver.

Ja, det er jo akkurat under eksamen og sånne ting.

Men allikevel så føler jeg at man må få en viss oversikt, da.

Over hvor man finner ting.

For hvis ikke så er det ikke så lett å bare gå på stikkordet A. Men det er sånt noe som kommer veldig etter hvert, da.

Når man har holdt på litt eller annet.

Men jeg tror det er viktig å nyansere det veldig også.

For det er ikke én riktig måte med studieteknikk.

Man vil finne variasjoner ut av det, hva som passer en selv best.

Men hvis jeg skal prøve å si noe sånt som dette, av all erfaring vi har, så funker det ikke å bare sitte etter stikkordsregisteret idet du får eksamen.

Det merkes jeg, sensor, og jeg ser det så lett at her er det bare noen som har åpna boka akkurat på dette.

Det er ikke satt i kontekst, det gir ikke mening ut ifra.

Så oversikt er kjempeviktig.

Og ha en generell forståelse på det her.

Og det sa du, Ronny.

Det å være med i forelesning får du masse gratis av.

Hva handler dette om?

Andre tips, Vanje?

Husk å puste.

Det går bra.

Da vi begynte, hadde vi noen forelesere som ... Vi hadde rett og slett en forelesning om studieteknikk.

Og da var det sånn ... Jeg husker Christian.

Han sa sånn ... Ok, da leser vi ti minutter, og så tar vi stikkord, og så tar vi pause.

Det er også en teknikk som kan fungere for noen.

Men etter hvert som dere som hører på, kommer i gang med studiene, og dere klarer å tenke at det her kommer til å gå fint, så kommer dere til å klare å få en fin studieteknikk.

Og det er veldig lurt, som flere har påpeka her, at vær ute i god tid.

Det nytter ikke å begynne én uke før eksamen.

Da har du et lite problem.

Og så har jeg bare lyst til å si en siste ting også om studieteknikk.

Og det er det at, som vi har vært inne på veldig mye her, det å bli kjent, skape relasjoner ... Altså, meg og Anja, for eksempel, som ikke kjente hverandre fra før ... Vi har studert utrolig mye sammen og lest mye sammen og utfordra hverandre med å stille hverandre spørsmål og sånne ting.

Det har vært veldig nyttig.

Når man blir kjent med andre mennesker òg, så er det jo veldig fint.

For noen er kanskje gode på én ting, og så er du kanskje god på én ting, og så er en annen god på en tre-ting.

Og så sammen så kan dere bli veldig gode på egentlig det meste.

Og vi som studerer Verdenplay, opplever jo at det er et veldig sprik i alder.

Og jeg tror det at det er en fordel ved å ha mennesker med livserfaring, og mennesker som kommer rett ut fra videregående.

Vi kan spille hverandre gode.

Vi kan lære masse om dette med studieteknikk fra de som allerede har hatt en del rundt det.

Og de kan samtidig lære litt av oss i forhold til den erfaringa vi har.

Så ikke vær redd for å ... Ikke tenk at det du har, ikke er godt nok til å bringe til bordet.

For det vil så absolutt være et supplement for resten.

Helt enig.

Vi har jo alle forskjellige kvalifikasjoner å komme inn med, og vi har alle forskjellige erfaringer, og det er så fint å ...

Få de forskjellige perspektivene inn nå.

De som kommer rett fra videregående, hvordan er det de har gjort det?

De som har jobba lenge, hva tenker de?

At man kan få alle ting på bordet, og så sammen med studiegruppa di finne et bra konsept, eller sammen med deg sjøl.

Ta en titt i deg selv.

Og så ... Ja, det kommer til å gå bra.

Ja, det gjør det.

Det tror jeg skal være avslutninga vår.

Det kommer til å gå bra.

Senk skuldrene, pust, få oversikt.

Og så skal jeg si den aller siste tingen.

Sett av tid til å være student.

For det tror jeg også får ned skuldrene dine.

Hvis du både skal være 100 % student, du skal jobbe 110, du skal ta ekstravaktene, du skal ha andre ting også ... Det tar tid, de tingene vi prater om.

Å studere tar tid.

Være på forelesninger tar tid.

Komme deg gjennom det pensumet tar tid.

Men hvis man setter av den tida og klarer å koble den andre verden av litt, så tror jeg det hjelper med å roe ned.

Jeg må bare skyte inn en ting til.

For veldig ofte er det sånn at det er to eller tre timer forelesning på én dag.

Ikke tenk at det er ikke noe vits å reise ned for de to timene.

For de to timene er så viktige.

Og det er en grunn til at jeg har satt opp to timer den dagen.

Det er fordi du skal kunne jobbe med de to timene etterpå.

Og det er gøy å studere?

Det er veldig gøy.

Jeg koser meg så mye som student.

Det er veldig gøy.

Ja, det er gøy.

Så bra.

Tusen takk alle sammen for de gode tipsene, og takk for det dere har bring to the table.

Nå kom jeg bare på engelsk.