Subscribe
Share
Share
Embed
I dagens episode, "Kaptein i eget liv - Teambaserte tjenester i kommunen", dykker vi inn i hvordan teambaserte tjenester kan støtte mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser i å mestre hverdagslivet. Vi møter universitetslektor Anne Grete Lund, som deler innsikt fra sitt forskningsarbeid om hvordan kommunale team jobber for å hjelpe individer til å bo selvstendig, uten den konstante støtten som tradisjonelle bofellesskap tilbyr.
Gjennom en blanding av personlige intervjuer, observasjoner, og dybdeanalyser, har Lund utforsket både tjenestemottakernes og tjenesteyternes opplevelser. Hva innebærer det egentlig å bo i eget hjem med støtte? Hvordan skiller teambaserte tjenester seg fra andre kommunale tjenester som hjemmetjenesten? Og hvilke ferdigheter er nødvendige for å kunne klare seg selv?
Vi diskuterer også viktigheten av brukerstyring og fleksibilitet i tjenestene, og hvordan disse prinsippene kan forbedre livskvaliteten for de som mottar hjelp. Anne Grete Lund deler rørende historier om hvordan små, tilpassede hjelpemidler kan gjøre en stor forskjell i folks liv.
Så, om du er nysgjerrig på hvordan vi kan forbedre teambaserte tjenester i kommunen og hvordan disse kan hjelpe mennesker til å bli kaptein i eget liv, bli med oss i denne episoden av Sosialpodden.
Med i studio:
- Steinar Vikholt - Universitetslektor, USN
- Anne Grete Lund - Universitetslektor, PhD-student, USN
Creators and Guests
What is Sosialpodden?
Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.
[Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen til Sosialpodden.
En sosial fagpodkast fra Institutt for helse, sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.
Det å skulle bo i egen leilighet eller hus krever ulike ferdigheter knytta til ulike handlinger, og det gjelder oss alle.
Vi skal mestre alt fra å kunne holde det sånn noenlunde rent og pent, lage mat, betale regninger, ikke være sjenanse for nabolaget og kunne håndtere egen personlig hygiene, for å nevne noe.
Det er introduksjonen til det du skriver på Anne Gretelund.
Du er universitetslektor, vernepleier og du er ph.d.-student.
Det jeg begynte å lese opp fra nå, hva er det en del av?
Ja.
Det er starten på en monografi som jeg holder på å skrive.
Og den monografien, da, den tar utgangspunkt i ... Altså, jeg har undersøkt, eller forsøker å undersøke, for det er jo en pågående jobb, det her.
Teambaserte tjenester som gis av kommunen til mennesker med ulike former og grader av kognitiv funksjonsnedsettelse.
Og disse teambaserte tjenestene, det er til forskjell fra f.eks.
tradisjonelle bofellesskap.
Så kommer disse inn der hvor personen ...
Eller skal mestre å bo alene.
Uten denne hjelpa du får mer eller mindre 24-7 i et sånt klassisk bofellesskap, kanskje.
Hvis du f.eks.
har diagnosen psykisk utviklingshemming.
Så ja, det er til forskjell, da.
Og det er det jeg skriver litt om i denne monografien.
For du skal ta en doktorgrad nå?
Spol litt tilbake til det.
Når du skal ta doktorgraden din, så er du ute og skal forske på noe.
Og da er det disse hjemmebaserte tjenestene?
Ja, eller disse teambaserte tjenestene, som vi kaller det da.
Det er dem jeg har undersøkt.
Hva er nå det?
Og hvem er det som får hjelp av disse teambaserte tjenestene?
Hvem jobber i teambaserte tjenester?
Hvordan opplever både dem som mottar disse tjenestene det?
Hva er opplevelsen?
Og hvordan opplever de som jobber i teambaserte tjenester det er å jobbe der?
Og jeg har også snakka med ledere i kommunen.
Jeg har brukt to informatkommuner i Sørøst-Norge til dette prosjektet.
Og snakka med ledere.
Og jeg har også gjort litt observasjoner fra bl.a.
møte på tjenestekontoret.
Dem som da skal fordele hvem får tjenester, og hvor lenge, og i det hele tatt.
Du har intervjua de som mottar tjenester?
Ja, flere av dem som mottar tjenester.
Fra disse to teamene som jeg har sett på.
Det er voksne mennesker.
De er over 18.
De yngste er vel kanskje rundt 20, og så har jeg snakka med tjenestemottakere som er opptil midten av 60.
Og de har litt forskjellige utfordringer og grader av utfordringer.
Det er lett, moderat utviklingshemming.
Det er noen har ... Altså OCD, eller hva skal jeg si på godt norsk ... Det blir vel gjerne oversatt med tvangstanker, tvangshandlinger, som kan prege hverdagen deres.
Det er innafor autismespekteret.
Ja, litt sånn forskjellig, egentlig.
Det er det.
De bor i sitt eget hjem.
Man bor oppriktig i sitt eget hjem, og så kommer det noen til deg og gir tjenester.
Men det er ikke det samme som hjemmetjenesten i utgangspunktet.
Hva er forskjellen der?
Ja, for forskjellen er at disse teambaserte tjenestene ... Og jeg har snakka med flere av dem som jobber i disse teamene.
De gjør et grundig kartleggingsarbeid i forkant før de setter i gang med ...
Med å jobbe, da.
Og kartlegginga går jo ut på å finne ut ... Hva er det som er viktig for deg?
Altså, hva er viktig for deg òg for å fungere i ...
I livet ditt.
Altså hva ... Ja, rett og slett.
Hva er det vi trenger å øve på?
Og det kan jo være veldig forskjellig.
Og det òg kanskje litt til forskjell fra ... Altså jeg er jo vernepleier sjøl og har jobba ute i feltet i noen år.
Og der har vi kanskje, sier jeg kanskje, en tendens til å ... At vi ...
På en måte styre litt hva som er viktig for deg.
Vi tar inn vår egen forforståelse av oss med viktige verdier og viktig å kunne og vite noe om.
Og ja ... Min kultur og ... Alle skal kunne lage brun saus?
Ja.
Brun saus, og vi skal ha gardiner som matcher putene, osv.
Og det er noe med å slippe litt på de i tankene der og være litt åpen for at andre faktisk kan faktisk ... For andre kan det være helt andre ting som er viktig for å ha det bra i livet.
Ja, rett og slett.
Altså livskvalitet.
Vi er jo, jeg og du, Steinar, på vernepleierutdanninga.
Og da snakker jeg mye med studentene om dette med at kanskje et av de viktigste måla for vernepleierne, det er dette her å ha livskvalitet som et overordna mål.
Og da er det litt viktig å dra det inn i jobben.
Det er ikke sikkert at det er tacoen på fredag og å vaske huset på fredag som er det viktigste og det riktigste for dem å møte.
Og det tror jeg ... Som jeg sa i sted ... Jeg har gjort masse intervjuer, jeg har gjort observasjoner.
Mitt inntrykk av disse teamene så langt er at de forsøker, i hvert fall i den kartleggingsbiten, å nettopp å finne ut - hva er det som er viktig for deg?
Så får man heller bare tenke at den fredagstacoen og fredagsvasken som er viktig for meg, det er meg.
Har du lagt merke til hvordan man finner ut hva som er viktig for den som skal motta noen tjenester?
Ja, altså i disse timene så har det ... Altså det er den kartlegginga de gjør.
Og grundig ... Altså samtaler.
Altså samtaler som er knytta opp mot ... Ja, hva skal vi øve på?
Og at du på den måten, da, bruker lang tid på det for å finne ut av ... Ja, hva er det vi skal øve på, hva er viktig for deg?
Og så er det tidsaspektet på det også.
For det er avgrensa i tid, de tjenestene de teambaserte tjenestene gir.
Det er avgrensa tid.
Det er også litt sånn til forskjell fra kanskje de klassiske hjemmetjenesten, bofellesskap osv.
som er mere ... Det går jo over år.
Altså livslange tjenester.
Der er det ... Men her er det en målsetting om at du skal klare deg selv?
Her skal du klare deg sjøl.
Og gjerne sånn som det ene teamet.
Jeg ...
Der hadde de en som var litt opptatt av at klarer vi dette innen et tidsperspektiv på ca.
seks måneder?
Det er andre teamet også.
Det er to team jeg har undersøkt.
Begge hadde det som et mål.
Klarer vi dette på ca.
seks måneder?
Det kan skje ting underveis som gjør at man oppdager at ... Nei, vet du, jeg må faktisk ... Vi må inn og jobbe lenger.
Det holder ikke bare med seks måneder.
Kanskje må man opp til et år å være der.
Og så oppdaga man kanskje av og til, og det skjedde kanskje av og til, at vedkommende her vil kanskje aldri klare seg uten ...
Hjelp fra velferdsstaten.
Fra kommunen.
Vi må alltid være der.
Om det da er hjemmetjenesten som kommer inn hver 14. dag med multidose, eller om det er praktisk bistand i hjemmet i form av at ... ... jeg vil aldri lære meg å vaske dette gulvet, eller hva det nå handler om.
Det er noen andre som går inn og gjør det.
Men disse teambaserte tjenestene, det er jo nettopp det de skal prøve å gjøre deg i stand til.
Det er jo at du kanskje skal klare å mestre å bo alene.
I din egen leilighet, i ditt eget hus, eller hva du nå enn har.
Absolutt.
Men nå har du vært ute, og er det sånn å si at du er ferdig med datainnsamlinga i utgangspunktet?
I utgangspunktet er jeg ferdig med datainnsamlinga, ja.
Og jeg er godt i gang med analyse av disse dataene.
Hva er det du har begynt å se?
Noe mønster?
Der har jeg et mønster som er ganske tydelig når jeg analyserer disse dataene.
Det er fleksibilitet.
Fleksibilitet hos hvem?
Ja, først og fremst hos tjenesteyterne.
Hvordan de har en sånn ... Det de forteller meg i intervjuer, for disse tjenesteyterne, det de har til felles, samtlige av de tjenesteyterne jeg har snakka med, det er det at de har jobba i kommunen tidligere, inn under andre typer tjenester.
F.eks.
bofellesskap, hjemmetjeneste, sykehjem.
Ja, i det hele tatt.
Noe som har blitt sagt i flere av de intervjuene jeg har gjort med tjenesteyterne, det er hvordan de forsøker å finne ut av hva er det du ønsker å øve på.
Hva er det du trenger hjelp til?
Hvor er det vi skal legge inn støtet, på en måte?
Og på den måten møte tjenestemottaket med fleksibilitet.
Det er ikke forutbestemt at du skal kunne dette, dette, dette.
Fleksibiliteten er at du kan være med og si noe om hva vi skal jobbe med.
Som jeg sa litt i sted ... Kanskje.
Jeg må være litt forsiktig med å ikke være så forstant her.
Men jeg baserer det litt på egne erfaringer, og det er kanskje ikke så unaturlig.
Men hvor vi kanskje har en tendens i f.eks.
bofellesskap at det er vi som er med på å definere, eller langt på vei kan være med på å definere, hva som er viktig for deg.
Mens i disse teambaserte tjenestene så forsøker de å snu litt på deg på det spørsmålet, og heller mer hva syns du sjøl er viktig for deg?
Og da er det jo forskjellige ting som kommer opp.
For noen så kan det være 'jeg må lære meg å rydde'.
Ikke sant.
Jeg må lære meg å skjønne når er det på tide å sette på en oppvaskmaskin eller en vaskemaskin.
Det kan være 'jeg har så mye angst at jeg må lære meg', eller 'jeg er så utrygg på dette med å ta buss'.
Det kan være busstrening.
Jeg vet nesten ikke hvordan jeg skjærer opp ei brødskive.
Det kan være mange grunner til det.
Det kan være fordi det har vært veldig snill mamma eller pappa som har holdt på hele livet.
Så det er veldig forskjell.
Og jeg kan jo si en av de tjenestemottakerne jeg snakka med, hun fortalte meg at ...
Hun hadde fått masse hjelp til å rydde i leiligheten.
For det trengte hun.
Bare lære seg hvordan man rydder.
Men så hadde hun også ... Det er kanskje å dra fleksibiliteten langt, men samtidig betydde mye for henne.
For hun hadde lyst til å pusse opp kjøkkenet.
Og da fikk hun hjelp til det, da.
Og det er jo ... Ja, da er man veldig fleksibel på ...
På hva slags tjenester som gis, kanskje.
Men det betydde veldig mye for dem.
Men det mønsteret med fleksibilitet, det går igjen.
Og når jeg også snakka med tjenestemottakerne ... De brukte kanskje ikke ordet fleksibilitet.
For jeg spurte jo dem, da.
Ja, hva syns du om at teamet har vært her, og hva har vært bra, og hva har kanskje ikke vært så bra?
Men noe av dem ...
Som var viktig for dem, og som jeg oppfatta som veldig positivt for dem.
Det var nettopp denne at de fikk lov å styre langt på vei sjøl.
Som skulle være fokuset fra Teamet sines side.
Som kanskje igjen er annerledes enn mange av de andre tjenestene som gis fra kommunen.
Og det kan være mange grunner til at det skjer, selvfølgelig.
Men, ja.
Det er et mønster jeg har avdekka.
Det høres mer ut som det er økt fokus på brukerstyring.
Du får selv lov til å sette ord på hva du ønsker og trenger hjelp til, istedenfor at noen andre har bestemt det på forhånd.
Ja, det syns jeg er en god beskrivelse, Steinar.
Det er brukerstyring på en god måte og i praksis.
For det har slått meg også i en del andre situasjoner og andre opplæringsprogram, Foreldreveiledningsplan f.eks., som jeg har vært litt innom.
Så er det kanskje også en antakelse om at noen mennesker vet ikke helt selv hva de egentlig ønsker hjelp til, burde kunne.
Men man ser jo egentlig at veldig mange vet jo egentlig hva de ikke er så veldig gode på.
Hvis man bare får mulighet til å sette litt ord på det, og man ser at hvis jeg sier hva jeg trenger hjelp til, så kan det hende at jeg får den hjelpa jeg trenger òg.
Det er veldig godt sagt, Steinar, og veldig viktig det du sier der.
I vernepleieutdanninga så har vi jo veldig mye fokus på dette med kommunikasjon og relasjon, og det tror jeg er veldig viktig i møte med ...
Også disse tjenestemottakerne.
Hvordan kommuniserer vi med dem?
Hvordan prøver vi å skape gode, trygge relasjoner som gjør at de kanskje også tør å si hva som ... Hva de brenner inne med, hva de ønsker og ... Ja, i det hele tatt.
Så ja.
Men du har også prata litt om før vi starta opptaket her ... En tittel, eller muligens problemstilling på oppgaven din, om ferdighetene er på plass?
Ja, og det er litt sånn i forlengelsen av dette her med ... Hvor lenge skal vi holde på å øve?
Og at jeg ... Altså per nå, da, så er problemstillinga mi, er ferdighetene på plass?
Og så er det erfaringene med teambaserte tjenester i kommunene for voksne mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser som skal mestre å bo alene.
Og den derre første er ferdigheten på plass, den kom som følge av et møte ... Jeg var bare observatør, jeg, altså.
Et møte mellom tjenestekontoret og de ansatte i dette teamet.
Hvor de da snakker om de forskjellige tjenestemottakerne, naturlig nok.
Hvordan går det, og er det nye vi skal gi tjenester til, som har søkt om tjenester osv.
Og så begynte de å prate om én tjenestemottaker, hvor tjenesteyterne i teamet var litt i tvil.
Hvordan vedkommende ville faktisk klare seg når de da ikke var der lenger.
Om ferdighetene er gode nok til at vi kan trekke oss ut.
Og i det hele tatt trekke seg helt ut.
Altså at kommunen ikke skulle være der på noen måter.
Og da spurte lederen for dette tjenestekontoret, ja, tenker dere at ...
Er ferdighetene på plass i løpet av et år?
Hvor de da svarte det, trodde de kanskje ikke.
Men det var en litt kul måte, kanskje.
Og det sier òg noe om ... Det er mange hensyn å ta i ...
I sånne team, bl.a.
selvfølgelig.
Og da er det kanskje noe med å bare se at nei, dette er ikke tjenester for alle likevel.
For det må jo sies om disse teambaserte tjenestene.
De gis jo ikke til de menneskene med de mest omfattende ...
Dette er jo i utgangspunktet for mennesker som er veldig godt fungerende på mange områder.
Men kanskje ikke i utgangspunktet godt nok til å klare å mestre å bo alene.
Men man ser det som en visjon, en mulighet, kanskje, visst osv.?
Ja.
Litt sånn istedenfor å bli ...
Å være den der personen som er hjelpeavhengig, så er du ikke hjelpeavhengig lenger.
Du er selvstendig.
For det betyr veldig mye i alles liv å kanskje mestre livet.
Sånn som du sa innledningsvis, Steinar.
Det er veldig mye som skal mestres i kraft av å bo alene.
Absolutt, og det er noe du skrev her.
Det er noe som gjelder oss alle også.
Og jeg ble jo tenkende en sånn kombinasjon mellom ... Det er jo ikke uvanlig det å skulle mestre å bo alene.
Det er bare spørsmålet hvem er det som hjelper deg?
Det var vel bare et par uker etter jeg flytta hjemmefra at jeg ringte til mamma.
'Hvordan lager man deg spagetti?'
Den er kjempegod, men den blir ikke god når jeg lager den.
Hvem er det du ringer?
Det er også innenfor barnevernstjenesten.
Du er over 18 år, skal flytte hjemmefra, så får du botrening.
Det er noen som aktivt er inne og hjelper deg.
Eller noen som trenger en ekstra tilrettelegging for akkurat det.
Absolutt.
Og som jeg sa i sted, de jeg har snakka med av tjenestemottakere, så har det jo vært fra dem som akkurat har flytta fra mamma og pappa.
Sånn rundt ca.
20, kanskje.
Og så til folk som ... Ja, ca.
midten av 60, mange år siden de flytta fra mamma og pappa, for å si det sånn.
Men har kanskje alltid ...
Av ulike årsaker måtte jeg ha hatt hjemmetjenesten inne, f.eks.
Og så har man kanskje kommet til hva som må til for at jeg skal klare meg uten denne hjelpa fra disse folka fra kommunen.
Når er det ferdighetene mine egentlig er på plass?
Det er så utrolig mange nyanser inni her.
Hva er gode nok ferdigheter?
Det er kjempevanskelig.
Det er det.
Og hvem er det som på en måte bestemmer det?
Når er ferdighetene dine gode nok?
Kanskje er det når ...
Kanskje når du mestrer en del av de tinga som bør være inne for å mestre og bo aleine, som er utgangspunktet for at disse tjenestene kommer inn i bildet.
Du har en noenlunde ... en forståelse for hvordan man skal kle seg, hvordan man skal ivareta egen personlig hygiene, hvordan man skal mestre å lage seg mat, sånn at ernæringsmessig så går det bra med deg.
At du skjønner kanskje dette her med ...
Hvordan ikke være til for mye sjenanse for naboene ... Men det kan jo jammen være noen og enhver, idet man spiller for høy musikk eller et eller annet.
Håndtere økonomien din.
Og bare det, ikke sant ... Du trenger ikke å være en sånn klassisk tjenestemottaker for kanskje å tenke at ja, ja, jeg skulle kanskje vært flinkere med økonomien min, ikke sant?
Det handler masse om hva som er godt nok.
Ja, hva som er godt nok.
Skjønt det er litt farlig å spørre mennesker som driver med ph.d.-arbeid, om når regner man med å være ferdig ... Men du har vært og hentet data, du analyserer det, du driver og skriver nå.
For de som er interessert i å lese mer om det, når kan man vite mer om resultatene?
Ja, jeg håper jo at denne monografien ...
Er ferdig i løpet av et års tid cirka.
Og det er ikke sikkert veilederne mine er enig i det, men jeg håper det.
Men det gleder vi oss til å lese og høre mer om.
Ja.
Jeg gleder meg til å fortsette å skrive.
Tusen takk for praten, Anne Grete.
Bare hyggelig.