Hvordan kan du vite hva du skal bli, når det finnes så mange yrker å velge mellom? Hvordan blir du kjent med alle mulighetene som finnes? Og skal du velge med hodet – eller med hjertet?
En podkast om å ta det riktige valget etter videregående.
Medvirkende:
Anne Holm-Nordhagen er vår faste ekspert i podden. Hun er førstelektor på USN og er programkoordinator for universitetets master i karriereveiledning. Anne har jobbet som lærer og rådgiver i videregående skole i 10 år. Før det jobbet hun som sykepleier/spesialsykepleier i psykisk helse. Anne er utdannet sykepleier med videreutdanning innen psykisk helse. Hun har også tatt praktisk pedagogisk utdanning (PPU), samt doktorgrad i karriereveiledning.
Jan-Henrik Kulberg er fast programleder. Han jobber i kommunikasjonsavdelingen ved USN, og har også vært mange år i NRK Radio.
"Hva skal jeg bli - og hvordan skal jeg bli det?" er produsert av kommunikasjonsavdelingen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).
https://www.usn.no/podkast/podkaster/hva-skal-jeg-bli-og-hvordan-skal-jeg-bli-det
Jan-Henrik: Hvordan kan du vite hva du skal bli, når det finnes så mange yrker å velge mellom? Hvordan blir du kjent med alle mulighetene som fins? Og skal du velge med hodet eller med hjertet? I denne podkastserien skal vi forsøke å hjelpe deg. Dagens tema er «Hvordan vet jeg hva jeg skal bli?»
Jeg heter Jan-Henrik Kulberg og jobber i kommunikasjonsavdelingen på USN. Jeg har bakgrunn som journalist, blant annet i NRK. Med meg har jeg Anne Holm-Nordhagen, som har jobbet ti år som rådgiver i videregående og har master i karriereveiledning. Nå jobber Anne på USN med å utdanne andre karriereveiledere.
Anne, hva er det viktigste spørsmålet en stressa ungdom, som er usikker på veien etter videregående, bør stille seg selv?
Anne: Det viktigste spørsmålet man stiller seg sjøl, er kanskje ikke «hva skal jeg bli», men «hvem er jeg». For i «hva skal jeg bli»-frasen, som vi alle har hørt, ligger det en forventning om et yrkesvalg du skal gjøre, som skal vare lenge, kanskje for alltid. Du skal bli et eller annet, og det skal du være. Den forventninga tror jeg er litt feil nå om dagen.
Hvis du spør bestefaren din, ville han kanskje sagt at han har hatt ett yrke over lang tid. Den generasjonen ble noe, og det var lettere for dem å si det. De ble et yrke, og så hadde de det yrket lenge. Spør vi foreldregenerasjonen til de som er unge i dag, vil jeg tro at mange flere av dem har hatt flere jobber og vært forskjellige ting. Så «hva skal jeg bli»-frasen begynner kanskje å bli litt utdatert, tenker jeg.
Jan-Henrik: Men likevel vil kanskje noen kjenne på redselen for ikke å vite hva man skal bli, selv om det kanskje ikke er så farlig. Hvordan får man vekk den angsten?
Anne: Det er et godt spørsmål. Jeg tenker at noe av det viktigste man gjør, er å prøve å slappe av akkurat i forhold til det. Det er vanskelig å sette seg helt konkrete mål for en vei man ikke veit hvor skal gå. Og sånn er det i arbeidslivet nå, i større grad enn tidligere. Kjente yrker blir borte, og nye yrker oppstår. De som utdanner seg i dag, utdanner seg til et arbeidsmarked vi ikke vet hvordan ser ut om 10, 15 eller 20 år. Mange av yrkene som fins i dag, vil kanskje være borte når folk er ferdig utdanna.
Det er vanskelig å sette helt konkrete mål når vi ikke vet hvordan fremtiden vil se ut. Så kanskje kan man prøve å redusere valget til å velge seg ut en retning. Noe man kan føle at man er hjemme i, mer enn å velge ett bestemt yrke.
Jan-Henrik: Nå er dette den første episoden vår. Jeg var inne og kikket på bakgrunnen din, og så at du opprinnelig er utdannet sykepleier. Du har også tatt tilleggsutdanning innen psykiatri. Ble du psykiatrisk sykepleier da?
Anne: Ja, jeg tok en videreutdanning i psykisk helse. Veldig mange som gjør det, blir psykiatriske sykepleiere, eller det vi kalte psykiatriske sykepleiere før. Men jeg brukte den litt annerledes. Jeg brukte den på en nyfødt intensivavdeling, fordi jeg ønsket å få mer kunnskap om foreldre som var i sorg, og foreldre som var i sjokk. Så jeg brukte den litt annerledes enn den tradisjonelt brukes.
Jan-Henrik: Du har jobbet i helsevesenet, men så tok du praktisk-pedagogisk utdanning, PPU. Så ble du lærer, og du har jobbet i videregående i over ti år, blant annet som rådgiver. Og nå er du ansvarlig for masteren vår i karriereveiledning. Du sa i starten at man ikke helt vet hvor veien går. Hvordan ble den veien til for deg, og hvor mye visste du i starten om hvor du ville ende opp?
Anne: Jeg visste ganske lite. Når jeg prøver å tenke tilbake på da jeg var ungdom og skulle velge utdanning, husker jeg ikke så mye av hva jeg tenkte. Men jeg husker at jeg sto helt på tampen og skulle velge om jeg skulle bli lærer eller sykepleier. Og jeg veit søren ikke hvordan akkurat de to alternativene ble de to siste. Jeg kan ikke huske at jeg fikk så mye rådgivning på veien heller. Så valgte jeg å bli sykepleier.
Underveis i jobben som sykepleier syntes jeg at det å undervise, veilede og lære opp var veldig spennende. Da snudde det seg litt, og det åpnet seg noen muligheter. Jeg tok litt pedagogisk utdannelse og fikk opplæringsansvar som sykepleier. Så ble det plutselig en ledig lærerjobb på en skole jeg kjente fra før. Jeg søkte på den og fikk den. Det var en del tilfeldigheter som gjorde at jeg plutselig dukket opp i en lærerjobb i stedet for en sykepleierjobb. Så var jeg på den skolen en stund, og det ble ledig en jobb som rådgiver. Jeg tenkte at det kunne være spennende, prøvde meg på det og tok utdannelse i det. Så jeg har egentlig like mye jobbet først og utdannet meg etterpå, som omvendt.
Det er det jeg tenker på når det gjelder ungdom som skal velge i dag. Man kan starte et sted og tenke: «Jeg vet ikke hva som skjer seinere. Jeg begynner her, og så får vi se hvor veien tar meg.» Jeg mener ikke at man skal gå helt i det blå og helt vilkårlig. Men man kan være åpen for at ting kan snu seg underveis, og at det første skrittet man tar, bare er nettopp det. Et skritt mot et eller annet.
Jan-Henrik: Når du tenker tilbake nå, er det noe du kjenner igjen ved deg selv som person, som har vært der fra starten? Fra du bestemte deg for å bli sykepleier, og som du har fått bruk for gjennom alle disse årene, men på forskjellige måter og i forskjellige yrker?
Anne: Ja, det er nok det. Det læreryrket og sykepleieryrket har felles, er møtet med andre mennesker, og å like det. Å la seg inspirere og engasjere av det, og å være i en situasjon der man kan bidra. Om det er å hjelpe syke mennesker eller å undervise og gi opplæring, handler det om å være i en posisjon til å styrke andre mennesker. Bidra og hjelpe. Så det er noen fellesnevnere her som jeg nok har hatt i meg veldig lenge. Men jeg veit ikke hvor bevisst jeg var på det da jeg tok valget i første runde.
Det kan like mye være fordi mammaen min var lærer og jeg kjente noen sykepleiere. Det var de kjente, nærliggende alternativene. Hvis jeg hadde hatt mennesker tett innpå meg som jobbet med noe helt annet, og som inspirerte meg i en annen retning, hadde jeg kanskje prøvd noe annet. Hvem vet?
Jan-Henrik: For din del er det å trives med å være sammen med andre mennesker og kommunisere et eksempel på en sånn «hvem er jeg»-egenskap. Noe man kan se etter. Er man den typen, kan det være veldig mange muligheter. For deg var det sykepleie og lærer, men det kan være mange flere. Eller man kan være en litt annen type, som liker å sitte mer for seg selv og jobbe strukturert med et eller annet. Er det den type egenskaper du tipser om å se etter hos seg selv?
Anne: Ja. Man hører ofte «vær deg selv» og «kjenn etter hva du har lyst til». Og det handler mye om å prøve å se innover og finne ut: Hvem er jeg, og hva setter jeg pris på? Hva inspirerer meg? Hva gjør meg glad? Når er jeg engasjert? Hva provoserer meg? Og når føler jeg at jeg er i mitt ess? Prøv å se noen sånne mønstre i ditt eget liv.
Ungdom som skal velge utdanning i dag, har jo rukket å erfare mye gjennom ungdomsskolen, videregående og fritidsaktiviteter. I sosiale sammenhenger lærer man noe om hvem man er, men det er ikke sikkert man er like bevisst på det hele tiden. Så å skru på den bevisstheten og begynne å tenke «hvem er jeg oppi alt dette?», tror jeg er viktig. Ikke bare når man skal velge studier og jobb, men i alle livets situasjoner, utfordringer og valg du blir stilt overfor. Det er en styrke å vite hvem jeg er, og hvem jeg ønsker å framstå som. Hvilke verdier skal jeg bygge livet mitt på, og ut fra det, hvilke valg ønsker jeg å ta for meg sjøl?
Jan-Henrik: Men noen vil kanskje oppleve at foreldre eller andre i slekta sier at du må ha ambisjoner. Du må ha et mål å jobbe mot. Det hører vi ellers også. I idretten og i andre deler av livet kan det være veldig viktig å ha et mål å jobbe mot, for eksempel å trene og komme i bedre form. Gjelder ikke det når man skal finne ut hvem man er og velge veien videre? Eller kan det også være en egenskap, at man er en person som må ha et mål å jobbe mot? Har du noen tanker om det?
Anne: Jeg tenker at det kan være fint å ha et mål å jobbe mot. Men kanskje man kan knekke ned de store, overordna målene, når vi snakker om hva jeg skal bli og hva jeg skal ende opp som når jeg blir stor. Man kan dele det opp i mindre målsetninger. Den første målsetninga kan være nettopp å finne ut hvem jeg er, hva jeg liker, hva jeg står for, og i hvilke settinger jeg trives. Så kan man tenke: Ok, det er den første målsetninga mi. Så må jeg finne ut hvilke muligheter som fins for meg. Det skal du og jeg snakke mer om seinere, Jan-Henrik.
Men det å ta skritt for skritt, og bryte ned fremtida i kortere delmål. Da trenger man ikke sette målet så langt fram, men kan sette det litt nærmere. Kanskje er målet å komme inn på en sykepleierutdannelse. Så er målet i første runde å bli sykepleier, og man trenger ikke tenke så mye lenger enn det. Kanskje skal man være fornøyd med å sette det som mål. Det kan dukke opp veldig mange ting i løpet av de tre årene man tar sykepleierutdanning.
Det er det som er så spennende. Fremtiden er ikke gitt. Det vil skje ting i livet, både positive og negative ting som er uventa. For ingen av oss er veien helt klar. Den vil snu seg, den går ikke rett fram. Livssituasjonen vil være i endring hele veien, så behovene våre og hva vi er tilfreds med, vil være i konstant endring. Og ergo kan man kanskje tenke at man går ett skritt av gangen, og at det er nok.
Jan-Henrik: Men å vite hvem jeg er, kan være vanskelig selv for meg som er voksen. Hvordan finner man ut mer om det? Hvem snakker man med, og hvor dypt skal man gå i seg selv? Man skal vel ikke til psykolog for å finne ut hvem man er, for å kunne velge hva man skal gjøre etter videregående?
Anne: Nei, de fleste vil ikke ha behov for en psykologsamtale for å finne ut hvem de er. Men det handler om å stoppe opp av og til og prøve å bli bevisst på hva slags verdier man har i livet. Hva man setter pris på, hvis jeg kan si det så enkelt. Man kan ta en runde med dem man kjenner. Vær lydhør for hva folk sier om deg og til deg, og for hvilke råd og signaler du får fra omverdenen. Begynn å ta stilling til ting.
Hvis man ser på nyhetene en kveld, kan man i stedet for bare å sluke sakene som ruller over skjermen, stoppe opp og tenke: Hva mener jeg om dette? Hva finner jeg spennende i disse sakene? Hvor står jeg i de politiske diskusjonene? Og ikke bare der, men også på skolen og i vennekretsen. Når det oppstår krangler eller diskusjoner, kan man plassere seg sjøl, ta stilling til ting og prøve å finne ut hvem man er, og hvem man vil være.
Og som du sier, Jan-Henrik, selv vi er kanskje ikke helt bombesikre hele tiden på hvem vi er. Man må kanskje gå mange runder, og kanskje finner man aldri helt ut hvem man er. Men å begynne å bli bevisst på i hvert fall hva jeg setter pris på, hva jeg liker og når jeg trives, kan være et godt utgangspunkt når man skal ta valg om utdanning og arbeid, tenker jeg.
Jan-Henrik: Jeg husker min egen vei inn i journalistikken. Jeg har jobbet som journalist i veldig mange år i radio og litt TV. Men jeg begynte på et årsstudium i engelsk nede i Kristiansand, den gangen det var en distriktshøyskole der. Jeg tenkte at jeg måtte ha noe å drive med ved siden av studiet. Så så jeg at studentradioen hadde et møte for nye frivillige, og meldte meg på. Så ble jeg helt slukt av studentradioen og det å drive med radio, og det tok helt over. I løpet av noen år ble det yrket mitt. Jeg tok noe utdanning ved siden av, men helt fra dag én med radio var det veldig gøy. Det ga meg veldig mye, og det gjør det fortsatt. Jeg har aldri hatt en dag på jobb der jeg har vært likegyldig til det jeg holdt på med. Jeg har hele tiden hatt den flammen og den driven, helt siden før jeg begynte i studentradioen.
Og så tenker jeg på det med hodet kontra hjertet. For meg føltes det som om det startet med hjertet. Følelsesbiten og gleden ved å gjøre noe jeg syntes var veldig gøy. Hva bør man prioritere når man skal tenke på veien framover? Bør vi tenke med hodet og tenke fornuftig, eller bør vi lytte til hjertet og hva som gir oss glede og som vi tror kan være gøy å holde på med?
Anne: Jeg tenker at det ene ikke utelukker det andre. I eksempelet ditt kan du fortelle at du aldri har hatt en dag på jobb der du ikke har brent for det du driver med. Men veldig mange unge, spesielt de som ikke helt veit hva de vil og ikke kjenner at de brenner for noe ... Det er ikke noen selvfølge at man sitter som en 16-åring eller 18-åring og kjenner at «jeg brenner for dette», «her ligger lidenskapen min» eller «dette pirrer nysgjerrigheten min». Da skal man kanskje tenke litt med hodet. Og så kan tilfeldigheter, sånn som hos deg, gjøre at det dukker opp muligheter og interessante utfordringer som kan pirre nysgjerrigheten. Der du kjenner at nå brenner det litt, eller nå gløder det litt. Og så kan man sno seg rundt etter hvert.
Når det gjelder å tenke med hodet, handler det gjerne om hvilke karakterer jeg har, og hvilke muligheter jeg faktisk har til å komme inn på de forskjellige studiene. Hvor bor jeg, og hvilke tilbud fins i nærheten? Er jeg villig til å flytte på meg? Hvordan ser det økonomiske bildet ut? Er studiet jeg har lyst til å gå på, dyrt? Har jeg de pengene? Skal jeg utenlands eller innenlands? Sånne vurderinger er ofte like mye basert på fornuft, hode og helt reelle begrensninger.
Det har du på den ene siden. På den andre siden har du det du beskriver: Hva brenner du for? Hva har du lyst til? Hva sier magefølelsen din? Hvor ligger lidenskapen din? Noen ganger samsvarer det, og noen ganger ikke. Jeg tenker at det ene ikke er viktigere enn det andre.
Hvis du brenner skikkelig for et yrke der du vet at det er liten mulighet for å få jobb ... Mange tenker at når de blir store, skal de bli profesjonelle fotballspillere og millionærer. Det er kjempefint, og det er skikkelig bra å brenne for fotball. Men da kan man koble på hodet og tenke: Skal jeg ha en plan B? For noen drømmer og lidenskaper kan det bli vanskelig å tjene penger på. For de aller fleste handler jobb både om å fylle livet med noe meningsfullt og om å tjene til livets opphold. Så jeg tenker at vi verken skal utelukke hode eller hjerte. Vi skal tenke litt med begge deler.
Jan-Henrik: Smart. Vi har faktisk noen fotballspillere på toppnivå, og en del andre idrettsfolk, som tar studier hos oss mens de driver idretten sin. Men jeg tror vi runder av nå, så episodene ikke blir altfor lange. Det var det vi hadde i denne episoden. En kort oppsummering.
Jan-Henrik: Ikke tenk så mye på hva du vil bli, men heller på hvem du er.
Anne: Stak ut en retning, mer enn å lande på ett enkelt yrkesvalg. Ikke stress for mye. Ikke tenk at et valg av utdanning nå er endelig. Og bruk både hode og hjerte.
Jan-Henrik: Så bra. I dag har vi snakket om å se innover, og i neste episode skal vi se utover. Temaet for neste episode er «Hva bør jeg tenke på når jeg skal velge utdanning?»
Du har hørt podkasten «Hva skal jeg bli – og hvordan skal jeg bli det?» fra Universitetet i Sørøst-Norge, med Anne Holm-Nordhagen og Jan-Henrik Kulberg. Musikken er laget av Guillaume, med lisens fra PremiumBeat.