Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
Jan-Martin Berge er psykologspesialist
og en av Norges mest etterspurte foredragsholdere
innen arbeidsglede, psykisk helse og mestring.
Han har brukt store deler av livet til å forstå mennesker, hva som motiverer oss,
hva som holder oss tilbake, og hva som skal til for at vi skal ha det godt, både på jobb og ellers i livet.
Jan-Martin er også en formidler av rang.
I 2013 ble han kåret til Årets taler av talerlisten.
Og han er kjent for en stil som gjerne beskrives som akademisk standup.
Med humor, historier og solid fagkunnskap gjør han psykologi både forståelig og underholdende.
Bak foredragsholderen finner vi også en tidligere basketballspiller på toppnivå,
en erfaren terapeut og en mann som har viet yrketslivet sitt til mennesker
og menneskelig samspill
Jan-Martin Berge, velkommen til Godt sagt.
Christian, tusen, tusen takk.
Vi snakket om det da vi kom inn her, at vi har jo et felles geografisk senter.
Og det er Trondheim. Jeg er halvt trønder, og du er helt trønder.
Ja, det stemmer det. Jeg hører ikke på deg at du er halvt trønder, men du hører kanskje på meg.
Det er der slekta kommer fra. Men det var der du vokste opp?
Ja, jeg vokste opp i Trondheim. Hvor i Trondheim?
Jeg vokste opp på den delen av Trondheim som kalles Byåsen.
Byåsen. Det er sentralt. Ja, det er sentralt.
Morsan mente det var gangavstand når du skulle leie ut en hybel,
så sa jeg at dette er ikke nødvendigvis sentrum, men det er akkurat på grensa.
Og hvordan var det å vokse opp på Byåsen?
For på nedre del av Byåsen, der jeg vokste opp,
sa jeg og kompisene mine at dette er det mest beskytta plassen i verden.
Det var så flott og fine hus og kjempefin utsikt. Du ser utover hele byen. Veldig fornemt.
Vi har tenkt i ettertid, i hvert fall, at det er litt sånn flott, da. Men du vet ...
Hvordan huset ditt ser ut, eller hvor fin utsikten er,
det er ikke det som bestemmer hvordan folk har det nødvendigvis.
Så på det spørsmålet der sitter jeg jo her med et slags valg, da.
Hva skal jeg gå inn på? Fordi det har ikke bare vært enkelt.
Og det har vært veldig flott natur på Byåsen, men det har vært veldig mye turbulens.
Så f.eks. har mora og faren min vært fra hverandre tre ganger. Skilt og sammen igjen.
Det sier litt at det var ... Og det var med hverandre!
Og det har vært veldig mye ustabilitet og ...
Og mye bra. Så barndommen min har vært veldig mangfoldig
og sammensatt og fantastisk og vanskelig. Går det an å si det sånn?
Sånn går det an å si det, og det er jo sånn livet er også.
Akkurat det. Og du sa du har et valg.
Men jeg har lyst til først å spørre deg om: Hva var det som var bra?
Ja, for det var mye bra. F.eks. jeg har vært så utrolig heldig
med mye av de folkene jeg møtte i livet mitt underveis.
Jeg har liksom hatt veldig mange ... Du nevnte jo da jeg spilte basket.
Og for meg å ha kontakt med andre mennesker
og ha lyst til bare å være i en hall, eller før det spilte jeg fotball ...
Alle dere som hører på, eller sikkert du og Christian,
har kanskje vært med på en aktivitet der du merker at du bare vil gjøre det.
Og det å ha den indre driven der fra bare å være med kompiser og bli bedre i det du holder på med,
om det er basket, skateboard, kor eller band, spiller ikke noen rolle,
da lever jo livet av seg sjøl. Da har du en "mission", da.
Da er det bare å holde på med det.
Så har jeg vært superheldig med masse fine folk, jeg har spilt mye basketball, jeg har følt jeg mestra mye.
Jeg har fått muligheter. Så hadde jeg noen eldre folk som var trenerne våre,
og de fortalte meg også om at det finnes også ting som kommer til å skje etter at du er ferdig på skolen.
Så de begynte å snakke om universitetet og sånn. Det har alltid vært litt motiverende for meg,
for jeg har ofte tenkt at er det noe jeg skal jobbe med, så er det å hjelpe andre mennesker.
Du innleda meg med at jeg er psykolog, og jeg har til og med et firma som heter Psykolog Berge nå, AS.
Blitt butikkmann. Så har jeg alt å gjøre i den terapistolen.
Men ... Unnskyld banninga. Det er et helvete å komme inn på psykologi!
Det er kjempevanskelig! Og jeg er ikke født inn i akademia.
Så det at jeg kom inn på det psykologistudiet, er et eksempel på
at selvdisiplin er viktigere enn intelligens.
OK. På hvilken måte da? Kjempevanskelig. Du må ha tup-karakterer.
Det første året var lett å komme inn på i psykologi.
Jeg gikk halve i Trondheim, halve i Bergen, for jeg fikk kontrakt med Ulriken, basketligaen.
Så fikk jeg veldig gode karakterer, men ikke bra nok til å komme inn.
Med litt hjelp fra kone og assistenttrenerens kone og litt støtte fra min mor,
så tok jeg opp et par fag, og meldte meg opp i Trondheim, Bergen ...
Bergen, Oslo, Århus, Ålborg, kjøpenavn. Jeg jobba som en tulling.
For jeg tenkte at hvis jeg skal se meg tilbake etterpå,
så vil jeg iallfall vite at jeg har gjort mitt beste.
Og da sa jeg til kjæresten min, som i dag er kona mi, at det gikk så bra at vi nå kan flytte
fra Bergen til Oslo, sånn som du har lyst til.
Så flytta vi tilbake til Oslo, eller til Rygge, hun er fra Larkollen, da.
Og den sommeren kom jeg inn én plass på profesjonsstudiet.
Og det var i Bergen. Så da fikk vi svigerfar og hjelpte oss over.
Så flytta vi og bodde fem nye år i Bergen, da. Så det var ikke helt planen,
men det er kanskje noe av det mest stolte.
Det er noe av det jeg er så utrolig stolt over i mitt liv, at jeg kom inn på det studiet.
Jeg er utdanna psykolog, og det har betydd vanvittig mye for meg.
Hva er det som gjør at det betyr så mye? Du sa du har jobbet hardt, men ...
Det er for å formalisere det, bare for å komme inn på det studiet.
For det studiet er ikke ultrakrevende å komme gjennom,
men det er veldig vanskelig å komme inn.
Jeg har hele livet mitt vært en som har sett andre mennesker.
Jeg har hele livet mitt prøvd å gjøre at andre skal føle seg bra.
Og det er det jeg mener at jeg har en litt sånn iboende ...
Det er arv, men jeg tror også miljø, for det kan jo være at hvis du opplever
mye i tidlig alder som kanskje ikke bare enkelt,
så tror jeg også man blir ganske sensitiv, på godt og vondt, da.
Så jeg kan spotte litt hvordan folk har hatt det, og jeg kan gjøre ting
som gjør at kanskje folk føler seg bedre ved å se folk, da.
Det er ikke meninga å sitte og skryte, for det er litt slitsomt å ha det sånn nå.
Men det er bare at jeg har vært en god venn.
Så god venn at når jeg var ferdig med barneskolen, så fikk vi lov til å velge en ønskeliste.
Tre barneskoler skulle inn og være en ungdomsskole. Skolene ligger jo der,
men klassene ... Vi ble jo litt kjent med disse andre skolene og hadde litt våravslutninger og sånn.
Da fikk vi lov til å skrive fire navn som vi kunne ønske oss å begynne med på ungdomsskolen.
For alle skulle på en ny ungdomsskole.
På våren fikk jeg vite at jeg hadde fått tre av mine fire ønsker oppfylt.
Og det var jo folk jeg hadde lyst til å spille basket med,
og jeg trengte å komme meg litt utenfor med nye bekjentskaper.
For jeg hadde vært i sosialtjenesten ...
Altså, det er ikke noe offer jeg, men jeg har hjulpet dem jeg gikk i klasse med, over mange år.
Vi hadde f.eks. en autist i klassen. Jeg vet at det er ingen av dem.
Det er ingen andre enn meg som har ligget over til ham. Det har jeg gjort.
Det tror jeg er stas for ham og stas for meg, men det er ikke det unge gutter gjør,
å ligge over til autisten i klassen. Det gjorde jeg.
Men hvorfor gjorde du det? Nei, men det er fordi at han spurte meg.
Nei, for jeg er ikke redd for folk. Og jeg ser folk i øynene om de er rike eller fattige.
Eller han ene og jeg var mye sammen, han var jo vanvittig overvektig.
Han ble veldig mye mobba bak ryggen hans.
Jeg og han var veldig gode venner, og han var en veldig god venn med hele barneskolen.
Han var ikke en av dem jeg skulle på ungdomsskolen sammen med.
Han skulle på ungdomsskolen, men ikke i samme klasse. Det var jo bestemt da.
Men det som skjer da, som jeg syns var litt kjipt her,
er at han og foreldrene går til skoleledelsen og kommunen og sier:
Jan-Martin må skifte klasse, for vårt barn fungerer ikke uten han.
Og det som skjer da, er at det blir tre nye år med dem jeg har hjulpet
i seks eller sju år på barneskolen.
For de setter meg tilbake fordi at de fungerer bedre når jeg er der.
Hvordan opplevdes det å være den som blir plassert et sted,
ikke fordi du ville, men fordi noen andre ønsker det?
Jeg syns ikke det er helt greit, da. Og der og da syns jeg at det var kjipt,
for jeg hadde gledet meg så mye til å få en ny start med noen nye folk.
Men det er jo ikke fælt å være blant andre.
Jeg kom ikke inn i noen dritdårlig klasse, og folkene var snille,
og jeg kjente jo noen av dem fra før. Men bare fordi jeg har vært grei med noen
og hyggelig med noen, så skal jeg bli holdt tilbake fra noe jeg hadde lyst til.
Og så blir jeg satt i en sånn situasjon, eller en rolle eller posisjon,
som jeg ikke har valgt selv, for å hjelpe noen andre.
Det husker jeg at jeg syntes var litt kjipt. Hvordan påvirket det relasjonen til de gutta som ...?
Som helt sikkert ble kjempeglad for å få Jan-Martin i klassen?
Jeg vet ikke om de vet om det heller. For det her var foreldre.
Det skjedde den sommeren på et systemnivå mot rektor og kommunen.
Så her var ikke barna involvert. Og foreldrene fikk bare ...
Jeg vet ikke hvor mye barna var involvert. Jeg fikk jo vite det.
For jeg ble bytta klasse på.
Men for din del, hvordan påvirket det relasjonen til disse gutta, og hvordan du så dem?
Det påvirka ikke så mye. For det var ikke deres skyld.
Så det påvirka ikke det. Jeg var like ålreit som jeg var meg sjøl.
Jeg bare syntes det var litt kjipt. Jeg skjønner jo at det er litt sånn jeg er.
Da var det det som var, og da blir det sånn. Og så gjør jeg det beste ut av det.
Så for eksempel sa jeg: "Jeg er ikke så god i matematikk, jeg."
Han hadde jo ekstraundervisning, han. Så ble jeg med, han.
Da ble jeg litt med på det når han hadde ekstraundervisning alene med læreren.
Jeg spurte jo hvorfor du lå over hos han kompisen når ingen andre gjorde det.
Det kan høres hardt ut, for det skulle bare mangle.
Selvfølgelig sier man ja når man blir spurt, men når var det du oppdaget
det at man gjennom å snakke med andre, og det å kunne være en støtte gjennom
måten man prater med folk og stiller opp for dem, at det ga mening?
Ja, det ... Det ga jo en sånn intuitiv mening der og da,
fordi eldre folk sa at "han er veldig flott å snakke med",
"han er veldig imøtekommende" og "en veldig ung og hyggelig gutt".
Eldre folk sa det jo eksplisitt. Unge folk sa jo ikke det.
Men andre foreldre kunne jo si det til mine foreldre, eller kunne være veldig inviterende mot meg,
for de merka at barna sine ble roligere når jeg var her, f.eks.
Og når disse barna som vi har i dagens skole òg,
de kan jo havne på skråplanet. De er sårbare.
Og når foreldrene ser at det er noen som bryr seg her,
så klart da vil jo foreldrene sørge for at det er litt hyggelig hjemme òg.
Og man kan finne på kule ting. Så det var jo noen fordeler med
å være sammen med folk som var litt annerledes òg, for da fikk ... Det var ...
Det var mye gøy. Det var mye kjekt. Men jeg visste jo ikke da jeg skulle betale at jeg måtte være med dem.
Jeg hadde ikke lyst til å fremstille meg selv som et offer,
men når jeg snakker om hvordan jeg ble psykolog,
så vil jeg hevde at en del av meg har alltid vært litt i den hjelpetjenesten.
Og det har vært noe fint, men nå går nå jeg i terapi selv, da.
Så jeg går jo mye inn i hva betyr dette, og hvorfor ting er blitt som de har blitt.
Og jeg tenker litt sånn at det har ikke vært uproblematisk at det har blitt sånn.
At det har blitt forsterka med at jeg har vært opptatt av andre.
At jeg er sensitiv til andre.
For det kan nemlig gå på bekostning av din egne stemmer, av ditt eget selvbilde.
Og det går jeg og jobber med, for jeg kan være god til å hjelpe andre,
men jeg kan stå i fare for å slette ut meg sjøl litt, da. Hvis det gir mening.
Og det tror jeg handler om mye av det jeg har med meg fra barndommen.
Men hvordan er det i den jobben som psykolog, da? Du jobber jobber jobbende.
Hvordan er det da å møte så mange mennesker som står i vanskelige situasjoner
når man har det utgangspunktet?
Det er kanskje en av de største fordelene at jeg kan relate.
Og det er en fordel at jeg kan sette meg inn i hva vedkommende sier,
og jeg kan forstå ikke alt, men mye av menneskelig lidelse.
Så det er ikke noe vanskelig for meg å sette meg inn i hva folk sier
og hvordan det kanskje oppleves, og det er en veldig fordel
når jeg skal prøve å finne ut hvor folk er.
For hvis jeg skal hjelpe noen, må jeg først og fremst finne ut hvor vedkommende er.
Og det er viktig i terapirommet. Og da må jeg tone meg inn på hvor du er hen, hva er det som skjer,
og prøve å sette meg litt inn i hvordan det er for deg, da.
For det er jo en grunn til at du kommer hit, ikke sant. Så det er en fordel.
Men uten selvivaretagelse av meg som utøvende psykolog,
så tror jeg at jeg blir en dårligere terapeut hvis ikke jeg tar vare på meg sjøl.
Når man snakker med andre mennesker, så er det ofte at man kjenner seg igjen
i de historiene man hører, og det som blir fortalt, og så fort noen deler en historie med meg,
om noe vanskelig det står i, så relaterer jeg ofte til meg selv.
Og når du forteller din historie, så hører jeg min egen historie.
Og det gjør jo også at jeg i en samtale kan spore av
og begynne å tenke mer på meg selv enn på deg som deler.
Og som psykolog så står du jo der i en, eller sitter du litt sånn som vi sitter her nå,
og prater sammen: Hvordan klarer du da i møte med en som har ...
Har opplevd noe som du kan relatere til, og kjenne deg igjen i selv?
Når de holder opp et speil, og kunne sette deg selv til side
og være til stede for den som er der.
For meg så handler det om å være profesjonell,
og jeg er der i andres tjeneste hele tiden.
Og det er ikke så vanskelig for meg. Og det er jo bra på jobb.
For det har jeg gjort i mange år, jeg er god på det.
Det er den som har full oppmerksomhet.
Det jeg snakka med deg om nå, det er ingen av mine pasienter som vet det.
Men nå er jeg her for å snakke om meg som psykolog og litt å bli kjent med meg.
Og at jeg har flere bein å stå på.
Jeg er ikke redd for å dele litt av det, men hvis du hadde kommet til meg i terapi,
så hadde du ikke visst noe av dette. For det handler om deg.
Og hvis du hadde spurt meg litt høflig, så hadde jeg sagt:
Men jeg skjønner at du spør om det, og jeg svarer gjerne, men du bare tar meg ut.
Og da har jeg spilt det tilbake på deg, og så har du begynt å snakke.
For det er min jobb ... La oss si at du har vært utrolig opptatt av hvordan jeg har det.
Så hadde det kanskje vært et symptom på at vi hadde sittet 40 minutter og snakka om meg.
Og så de siste fem minuttene tenker jeg: Faen, nå gikk jeg rett i fella her.
Han er jo altfor opptatt av meg. Så jeg vet at folk har disse tendensene,
og da må jeg prøve å liksom ... Takk for at du spør, men nå må du si litt om hva som gjorde at du tenkte at du måtte snakke,
husker du hva som skjedde akkurat da du bestemte deg for å ta kontakt?
Jeg bare får det tilbake til dem hele tida på en ivaretakende måte.
Jeg prøver å være hyggelig og empatisk, men jeg er for andres tjeneste.
Da bruker jeg alt jeg kan, fra psykologien, terapiutdannelsen min og den menneskeligheten.
Men du må jo tilby en relasjon, du må være ekte. Så det er en kunst, og det krever det.
Jeg skjønner, det er mange års utdanning og erfaring og veiledning.
Men for ... de fleste får muligheten til å være litt psykolog i løpet av livet.
For andre. Så hva kan jeg gjøre neste gang noen kommer til meg
med en vanskelig situasjon, og det å klare å romme det de står i,
på en måte som gjør at jeg ikke ...
Begynner å snakke om deg sjøl? Nettopp. Du skjønte.
Det kan jo at du begynner å snakke om deg sjøl fordi du blir engasjert.
Og når du gjør det, så gjør du ikke noe feil.
Det er sannsynligvis ekte. Men du kan det jo neste gang.
Så kan du spørre når du har gjort det: "Jeg ble litt engasjert,"
"og så begynte jeg å snakke om meg sjøl."
"Det var ikke meninga å snakke om meg sjøl for mye, men jeg kunne relate det."
Den du snakker med, hvordan var det for deg?
Det kan bli tolka som empati, at det kan bli tolka som at du tar dem imot.
Ja, for en av de utfordringene jeg ofte ser, er jo at man veldig ofte går rett inn.
Det er ofte. Særlig vi menn.
Er vi mer enn verre på det, syns du? Ja. Hvorfor det?
Fordi at damer har lyst til å dele, og du trenger ikke å fikse noen ting.
Bare lytte, så gjør du en kjempejobb.
Mens menn har lyst til å lytte, og de har hørt det her før,
og vil vite hvordan vi kan fikse dette. Mens det er ikke sikkert damene er opptatt av det.
Nei, vi har det litt i oss. Vi skal være litt handlekraftige.
Fag og mann er visst angivelig litt mer feminine og litt mer paranoide.
Hvor mange menn var det på kjønnsbalanse på studiet?
Ja, og jeg gikk på et atypisk kull. Det betyr at det ikke var vanlig.
For det er 82 % kvinnfolk på det studiet.
Vi var 36 på kullet, og jeg tror det var 16 menn. Og snittadgjøren var 30 år.
Det er et atypisk kull på alle mulige måter. Vi var mange menn.
Og også folk som var 30 år i snitt. Det er uvanlig.
Men ellers er det over 80 % damer på psykologi, og de er superhyggelige
og kjempefine på skolen.
Hvorfor tror du det er sånn?
Det har blitt enda verre de siste årene, for nå er det samordna opptak,
og du må ha seks i snitt. Og jentene er jo flinkest på skolen.
Vi kommer jo litt senere, vi menn. Vi er jo flinke på skolen, vi òg,
men det er mange som kommer litt senere. Hjerneutvikling.
Jeg har brukt noen år på å finne ut hvem de skal.
Og det som står i fare for med psykologi, er at det ikke speiler befolkninga lenger,
hvis det bare er flinke jenter, sagt på spissen her, da.
Så man har prøvd å ... Står det likt på karakterer, f.eks., så har ...
Dette kan jeg ikke 100 %, men man har prøvd òg ... Hva kalles det ordet når du prøver
å få inn flere av det ene kjønnet? At du kvoterer?
At de har prøvd med litt kvotering. Men du har ikke gjort så mye med antallet
på dem som kommer inn. Jentene er suverene på skolen.
Noen mener jo at skolen er designa for jentene.
Sitt stille og gjør leksene dine og er pliktoppfunnet.
Men at et sånt type yrke favoriserer da de med gode karakterer?
Å komme inn på yrket? Jeg tenker ikke at selve yrket favoriserer,
men å komme inn på utdanningen.
At det favoriserer i inntaksmodellen med kun karakterer,
så er det flest jenter som har de karakterene for å komme inn.
Det viser iallfall all statistikk de siste årene.
Men det betyr jo også at ute i klinikken vil det være flere damer enn menn.
Hvis noen hører på og har vært hos psykolog, sosionom eller coach,
da vil jeg tippe at flesteparten har møtt ei dame.
Jeg håper jeg tar feil.
Jeg vet ikke. Ja, du vet nok bedre enn meg. Men er det ...
Har det noe å si, for den norske befolkning,
at vi har flere kvinner enn menn i den profesjonen?
Sånn forskningsmessig kunnskapsoppsummert, så veit ikke jeg svaret på det.
Men jeg kunne tenkt meg i en ideell verden at behandlerne speiler litt mer befolkninga.
Det kunne jeg tenkt meg. Men det fins gode og dårlige psykologer.
Uavhengig av kjønn. Så det skal ikke ha så mye å si hvilket kjønn du er.
Men siden du spurte, så er det sånn at det er en stor overvekt av jenter i denne utdannelsen.
For mange menn tror jeg det kunne vært ålreit å vite at det går også an å komme til en mann.
Mens det på enkelte plasser er nesten umulig.
Kommunehelsetjenesten har psykologer på rask psykisk helsehjelp.
Jeg vet ikke hvor mange menn som jobber der av sykepleiere og psykologer.
Det er ofte en leder som er psykolog, teamleder,
og så er det tre-fire i teamet i alle kommunene i Norge.
Jeg holdt foredrag for dem. Det var noen menn.
Vi ser jo at samfunnet har jo skiftet i takt med tiden.
Så har vi blitt flinkere til å snakke om følelser, vi menn også.
Så kanskje det kan påvirke fremover også.
Ja, jeg tror det er fint at menn også kan jobbe med å være til hjelp,
og kunne være i sånne yrker og være i situasjoner der vi kan være en god støttespiller.
At vi også kan utøve god helsehjelp. Det er absolutt, altså.
Men det har jo ligget ... Om det er arv, eller ...
Det har vært tradisjonelt mange kvinner. Men på Psykologi Bergen, for eksempel,
så var det sånn at på 80-tallet får du over et visst snitt på det første året.
Så kommer du inn på profesjonsstudiet.
Men det var så mange som fikk under det snittet på 2,5. Det er ja en gammel måte.
Det var under laud, som det heter. For folk som er skitgamle, så vet dere hva jeg mener.
Har du laud, så kommer du inn. Men da var det så mange som kom inn at de måtte ha venteliste.
Da tok man sosiologi, eller et år på jobb, eller et år i psykiatrien eller statsvitenskap.
Så det som skjer på Psykologien Bergen, hvis dere er der,
så kan dere gå på Psykologisk fakultet, for der er det bilder av hvert kull gjennom trappene opp til 5. etasje.
Så bare se på bildene i første etasje der.
Det er på andre hjørnet av garasje. Jeg vet, det er nedlagt,
men det er midt i sentrum. Gå inn der, så ser du masse menn med skjegg.
Så går du oppover til fjerde etasjen, på kullene som er nå.
Det er få menn med skjegg, for å si det sånn.
Det er kvinnfolk, og de er 19 år. Skjønner.
Da du begynte å studere psykologi, hva så du for deg at du skulle gjøre når du kom?
Når du kom ut i andre enden med tittelen "klinisk psykolog", er det det som er tittelen?
Ja, det kalles bare psykologutdanning. Så du har en generalistutdannelse.
Så jeg gikk i Bergen. Eneste fakultet i Norge. Psykologisk fakultet. Fantastisk bra utdanning.
Da er du generalist. Nei, og da tenkte jeg at det er bare én ting jeg vet jeg skal,
og det er å være i samtaler som er i en sånn konfidensiell lukka setting, for terapi har alltid stått hjertet mitt.
Og så har jeg nok vært åpen for formidling, men jeg tenkte terapi først.
Og så var det på det kontoret jeg jobba som ... Du vet, noen psykologer trives.
Jo mer alvorlig det er, og jo mer lukka rommet, jo tryggere er psykologen.
Så når et sånt psykologkontor, i hvert fall der jeg var, får forespørsler fra:
Kan du snakke foran fastleger eller foran Nav-kontoret?
Snakk foran Nav-kontoret og sånn. Jeg var ikke så veldig keen på det, folk.
Og hvem pekte de på da? De pekte på meg.
Så jeg blir jo spurt om å ta disse oppdragene som kom, da.
Hvorfor pekte de på deg?
Jo, for de mente at jeg var en person som kanskje kunne stå foran noen og si noe.
Så jeg tenkte tillitserklæring, men what? Jeg hadde ikke fulgt han av 2008,
og det første forlaget var i 2009, så de kom og spurte ganske fort på den første jobben min.
Så det er jo kult, da, men samtidig: Hva skal jeg si, liksom?
Hva var første forespørsel du fikk?
En av de første jeg husker, var på lapskaus på Nav Alna.
Nav-kontoret på Alna. De skulle ha fagdag og lapskaus på et kultursenter.
Og det andre var foran 200 fastleger.
De hadde booka et foredrag om hvordan motivere en sykmeldte tilbake i jobb.
Etter arbeidstid måtte de være poenggivende i forhold til spesialiteten.
Og så var pizza farris. Du aner ikke hvor trøtt de var.
Det var et av mine første oppdrag.
Har du stått foran folk og merka at de er så trøtte at du lurer på om det er ingen hjem eller vondt?
Det er helt forferdelig. Så jeg tok ned Mac-en min, for jeg jobba jo livet av meg for å holde dem våkne.
De sa jo ingenting, og de satt og sov og sånn.
Så tenkte jeg at jeg kan holde meg i terapirommet.
Jeg trenger ikke å stå foran folk og drite meg ut.
Jeg har hørt om den spotlight-effekten. Det å stå der og ha alle lysene på deg,
det er ikke alle som syns det er så kult. Så jeg kjente meg igjen.
Jeg holdt meg i terapirommet. Så kom sjefen og 200 fastleger.
"Det beste foredraget vi noen gang har hatt!" "Hva i all verden er dere vant til her, da?"
Det var ingen som hadde gått, og bare én som hadde sovna.
Sånn var det litt suksess i foredragsbransjen.
Nei, men da skjønte jeg jo at det var ikke så verst, selv om de var trøtt.
Det var veldig bra at hun kom og sprang etter meg og sa det.
For jeg tenkte at dette vil jeg meg ikke sjøl så vondt.
Men disse fastlegene var jo slitne, og hun dama som arrangerte, hadde jo mange sånne foredrag.
Så når hun sa det til meg, hadde hun ikke trengt å si det. Så jeg valgte å tro på det.
Dessuten hadde jeg på studiet og ellers begynt å se noen foredragsholdere og lærere
som var kjempeflinke, og så så jeg noen som var helt elendige.
Da tenkte jeg sånn ... Når det er så mange som er dårlige, så kanskje jeg har noe her å gjøre.
For en av mine fordeler er at jeg snakker så tett foran andre.
En av mine fordeler er at jeg snakker sånn at folk forstår.
Og da har jeg tenkt: Det tester jeg litt ut, da.
Da turte jeg å ta på meg noen sånne oppdrag etter hvert.
Og det har jo gjort en stor forskjell i mitt liv og familiens liv, for den saks skyld.
Men det å sitte med et menneske i terapi, én til én, da kan man jo oppleve
at man hjelper dem til andre perspektiver, forståelse, og gi dem noe som ...
Kan gjøre dem i stand til å løse ting som er viktig for dem i livet.
Av problemer og utfordringer.
Hva er forskjellen på å snakke én til én og én til ... mange?
Det er flere forskjeller for meg. For meg er det en annen rollebevissthet som kommer inn.
Rollebevissthet er hvordan du ser på deg selv og hvilke forventninger andre har til deg.
Så jeg er ikke så veldig fan av å gjøre foredrag samme dag som jeg har terapisamtaler.
For meg er det et mindset og et lynne med terapi der jeg er mye mer nedpå.
Der jeg er i andres tjeneste, der jeg snakker ikke så mye.
Stiller mer spørsmål. Aktiv lytte.
Prøver virkelig å sette meg inn i hva den andre snakker om. Mye mer nedpå.
Lukka rom. Ja, veldig fint og krevende.
Når jeg er foredragsholder, så har jeg et mål om å påvirke og hjelpe og se.
Og anerkjenne og kanskje berøre dem.
Men da bruker jeg meg selv mye mer aktivt, for da ...
Da er inngangen på det jeg skal gjøre, annerledes enn inngangen til en samtale 1-1.
Da er jeg nervøs. Da er jeg tørr i munnen.
Da tenker jeg: Hvorfor i all verden utsetter jeg meg for hele greiene?
Går på do flere ganger, blir tvangsprega i personligheten min, jeg sjekker, jeg har med meg tre-fire.
Jeg har med tre-fire overganger fra USB til USBC, hvis det sier noe.
Jeg har med tre forskjellige klikkere. Jeg sjekker med lyden.
Jeg sjekker to første slides mine. Jeg sier til dem som prøver å være hyggelige med meg:
Jeg har det greit, og det har jeg sagt dem på forhånd: Ikke bry dere så mye om meg.
Altså, jeg har nok med meg sjøl. Jeg er fullt av litt sånn aktivering, da, som jeg har lært meg nå.
Det er et godt tegn. Den dagen jeg ikke har det, så er det slutt.
Men skjønner du, det er en annen inngang. Jeg har ikke det sånn før alle hver terapisamtale.
Da hadde ikke jeg kunnet det.
Som en svett psykolog som sitter der to-tre tider på ettermiddag.
Nei, så det er en helt annen inngang.
Og jeg prøver å ... Og du sier akademisk standup innledningsvis.
Noen kan kanskje oppleve det sånn, men temaene mine er mye mer alvorlige.
Og det er ikke vitsing, så det er litt sånn ...
Jeg prøver å bruke følelser, fremme læring og få dem til å føle noe i foredragene, og masse humor.
Men det er ikke sånn lettkjøpte vitser og standup.
Og det som også har skjedd siste ... ja, rundt pandemitid, da,
det at jeg også åpna opp litt og snakka om at også psykologen har noen stein i skoa,
og det har gjort at foredragene mine er mer som ... nesten litt som forestilling.
For da begynner jeg å snakke om noe som ligger veldig følelsesmessig nært.
Og det har gjort at folk også blir mer berørt.
Så det er det korte svaret på at inngangene er litt ulike.
Men jeg er så heldig som har jobb som jeg kan gjøre begge deler.
Jeg er så takknemlig over det.
Fantastisk å kunne formidle til masse folk,
men også kunne være til hjelp for den ene personen foran meg.
Og nå er det noen par òg jeg har, så jeg tror ikke jeg blir arbeidsledig.
Og som en som skal sitte i salen og høre på en psykolog,
så er det fint å ha en som også har den kliniske, ikke bare erfaringen,
men praksisen parallelt også. Det gir jo trygghet.
Ja, jeg håper det, for er det én ting jeg får tilbakemelding om,
som er veldig viktig for meg, det er at det oppleves troverdig.
Men apropos, jeg må bare gå litt tilbake, for du sa du blir nervøs,
og det høres ut som du fortsatt kan kjenne på spenning knyttet til
Andre sier at det blir bedre etter hvert, og så tenker jeg bare at jeg gjør jo egentlig ikke det.
Skal jeg være helt ærlig, så har jeg noen ganger ikke vært så nervøs hvis jeg har mye i en uke.
Men da syns ikke jeg sjøl at det har blitt så bra.
Så når det er foredrag som betyr noe for meg, og det gjør de ofte i morgen,
Kviknes hotell, Balestrand, da kommer jeg til ... Det er jo fantastisk å være i Sogn.
Men jeg kommer jo til å ha ganske mye sånn derre ... Og fantastisk setting.
Men de sitter jo her ganske mange. Jeg blir flydd fra Oslo til Balestrand.
Skjønner du? Det er jo en kjempetillitserklæring.
Og da skal jeg gjøre alt jeg kan for at det er bra for dem.
Jeg vet med meg sjøl at den lunsjen på Balestrand spiser jeg for at jeg må.
Ikke for at det er så veldig lyst.
Men dette er spennende, fordi jeg kan jo se for meg ...
For akkurat det vi er inne på nå, er jo en av de store årsakene til
at folk dukker opp på kurs i presentasjonsteknikk.
Det er to ting de gjerne ønsker seg i all hovedsak.
Det er at de skal bli tydeligere og tryggere. Folk må forstå hva jeg sier.
Og så kunne jeg godt tenke meg å få gjort noe med disse brysomme nervene.
Og til det lurer jeg på: Hvis jeg hadde slitt ordentlig med dette ...
Og jeg er jo også en som blir nervøs og fryktelig spent i aller høyeste grad.
Men hvis det blir mye av det, så vil jeg jo sette for meg at et fornuftig ...
Et fornuftig sted å oppsøke hjelp hadde vært hos deg.
Men så hører jeg at psykologer også kjenner på det samme.
Men hva ville du sagt til meg hvis jeg kom og vi satte oss ned,
sånn som vi sitter nå, og så sier jeg at jeg holder presentasjoner
som en del av jobben min og kan faget mitt, men er ikke meg selv når jeg står der?
Hva er inngangen til å jobbe med det?
Ja, jeg måtte ha kartlagt litt hvor ofte du har gjort det.
Er det noe du er nødt til å gjøre veldig ofte i jobben din?
Er det noe du ønsker å bli bedre på?
Eller kartlegge litt hvor ofte vi snakker om her, da.
Hvis de får hjelp til, så skjønner jeg at enten vil de bli bedre på det,
eller så ønsker de bare å få mestra det litt bedre fordi de syns det er så jævlig.
For jeg har jo folk som også kommer til meg som sier at de sliter med søvn pga. dette.
Eller at de svetter så mye at de choker helt.
Det jeg prøver å få med på, er et sånt prosjekt,
der vi skal få snakka sammen, men vi må ut og teste.
For jeg er ikke så veldig redd for å ha litt angst og aktivering.
Det kan noen hevde er sånn positivt stress, da.
Men for noen av oss kan det ta helt sånn at det ødelegger hele ...
At det koster mer enn det smaker.
Daniel Day-Lewis, har jeg hørt om? Han er irsk skuespiller.
Han hadde en film som heter "In the Name of My Father".
En gammel film, men han gikk fra å være verdens beste skuespiller.
Men han hadde så mye angst at han slutta med teater. Og han er best i verden.
Det sier noe om at selv om du har mye angst og aktivering, så er det ikke sikkert at du er dårlig.
Det kan være det motsatte, at du har lagt litt høye lister for deg sjøl.
Så jeg må prøve å sette meg litt inn i å forstå det, respektere det, anerkjenne det.
Og så vet vi noe om at den delen av hjernen som skaper det her, den vil fyre,
for den opplever en trussel. Dette kalles psykoedukasjon.
Altså, pasienten min må lære litt. Det er en trussel, så det kommer til å fyre.
Og den delen av hjernen, vet du hva, kommer jeg til å spørre vedkommende om,
den hører ikke på ord. Den hører på én ting.
Hva da? Erfaring. Så vi kan sitte og snakke om det.
Så vi kan sitte og snakke om og snakke om foredrag, og du kan lære litt,
men vi er nødt til å gå ut der og se hva som skjer, for den kommer til å roe seg.
Gitt at du står lenge nok. Er du redd for heis? Det kommer til å fyre når du er under heisen,
men står vi her lenge nok, så er det noe som heter habituering.
Det betyr at før eller senere så vil det gi seg. Det har man forska frem på cellenivå.
Det kan ofte være godt å vite, og det bruker jeg selv.
Jeg snakker ikke sånn til meg selv,
men måten jeg snakker til meg sjøl på før jeg skal på scenen i morgen ...
Så får jeg alle de katastrofene, og det her går til helvete og hva ...
Får jeg en god start, så går det bra.
Så jeg må planlegge hva jeg skal si det første minuttet eller halvminuttet.
Det er også en del av mitt nøkkel hvis jeg har sjøltillit.
De trenger å høre på det jeg sier. De trenger å få høre det jeg har å komme med.
Da: Få en god start. Du har noe viktig å fortelle dem.
Etter et minutt eller to, da er jeg inne i det jeg kaller toleransehundret mitt.
Da snakker jeg roligere. Folk er helt med i salen.
Og da merker jeg at nå er jeg der jeg skal være. Og da er jeg over den verste.
For jeg får ikke angst helt på slutten eller midt i. Det er den dere bøygen før ofte.
Jeg har vært heldig. Får du mengdetrening, vil du kunne takle det bedre.
Ikke at det skal bli borte, nei. Det må ikke bli borte. Litt sånn. Jeg gir da mening.
100 %, og det gjør det fordi dette er jo følelser ... Som jeg sa i sted:
Av og til når andre forteller sin historie, så hører man sin egen historie.
For de har jo snakket med andre foredragsholdere og foredragsholderkolleger.
Og folk er forskjellige. Noen blir jo mer aktiverte enn andre.
Men av de som har det med seg, så er det det spørsmålet:
Skal dette aldri gi seg?
Ja, ikke sant. Så jeg tror at svaret er nei, men at det kan bli bedre.
Og at man kan forholde seg til følelser på et mer fornuftig vis.
Nettopp. Og det som i psykologi kalles mestringsforventning,
det betyr at du tror innerst inne en plass at dette kommer til å gå bra.
Når jeg får tak i den kvelden før jeg gjør den siste finishen, når jeg får en sånn følelse at ...
Nå har jeg en plan.
Det betyr at jeg har en plan om å mestre og lykkes.
Da har jeg fortsatt angst før jeg skal på Kviknes hotell, men jeg har en plan,
og jeg tror at det kommer til å gå bra. Det kalles en positiv mestringsforventning.
Det viser seg at det kan gjøre at folk som kan like mye, men én person har ikke noe tro på seg sjøl,
men den andre har tro på at han får det til, de får bedre karakter, selv om de kan likt.
Fordi han har litt positiv mestringsforventning, og det er det vi prøver å skape med disse barna.
Og det hjelper ikke å ... Du må oppleve det sjøl. Du må ha live erfaring.
Det er et tema som jeg vet du snakker mye om, som er et stressmestring?
Ja, og jeg er blitt opptatt av sånne mentale muskler. Det er litt de samme dataene.
Jeg fikk en sånn pris, Årets taler, talerlisten: Du sa 2013. Jeg er ikke perfeksjonist.
Jeg lot deg bare si det, men det var i 2019.
Det sto i notatet nå som jeg sier, beklager, da sa jeg feil.
Det går helt fint, vi har et godt ytringsrom her nå.
Jeg tenkte at nå skal jeg bli butikkmann, jeg skal ut og selge foredrag,
for jeg er så flink til å prate. Jeg fikk jo nedsatt orden og oppførsel på ungdomsskolen
for at jeg prata for mye. Så nå er det symptomer som ressurser.
Så jeg fikk den prisen og har blitt dominert flere år, fantastisk, ikke sant.
Det er jo veldig sånn: Wow! Det er noen som setter pris på det jeg gjør, da.
Så tenkte jeg: Nå skal jeg ut og selge foredrag.
For jeg er blitt årets taler. Men det hjalp ikke meg så veldig mye.
Dagen etter at jeg fikk den prisen, var det 13.3.2020. Skjønner du?
Så jeg mista alle oppdragene mine. Og det var jo litt krise for meg.
Det var mange som hadde det langt verre enn meg i verden.
Men det jeg gjorde sammen med en kunde uka etter, var å snakke litt om ...
For jeg tenkte: Er det én gang i livet jeg har muligheten til å åpne psykologkontoret litt?
Hva kjennetegner mennesker som har robusthet, resilens, mentale mulighet?
Resiliens, mentale muskler, har jeg kalt det.
Og det er det ... Jeg syns det gir mer schwung enn stressmestring.
Men vi veit noe om løvetannsbarn. Kanskje folk som ikke har hatt det så greit,
blir kasta ut i livet hvis de ikke får det beste kortene.
Så møter de på reunion: "For en fantastisk person du er." Det er veldig inspirerende.
Og det har jeg drevet de siste årene med å tilpasse og utvikle og snakke om.
Hva kjennetegner dem som klarer å stå i det,
til tross for at vi ikke får så mye drahjelp for verden der ute?
Og det har vært veldig relevant av ...
Én ting var nå pandemi, men energikrise, Ukraina ... Altså Midtøsten, Trump.
Men hva kjennetegner et menneske som har robusthet eller resiliens i gode doser?
Det som kjennetegner dem, er at de har en sånn indre motstandskraft som de klarer å ha kontakt med.
Til tross for at de møter motgang og ting er vanskelig rundt dem.
Så de klarer å velge litt hvor de har fokuset sitt, f.eks.
Du kan jo velge litt holdning. Det er ikke lett, det her.
Men det viser seg at de som har det veldig vanskelig og likevel kan ha det godt,
de klarer å ha en holdning som sier "shit happens".
De vet at livet kan være vanskelig. Det kan være en beskyttende holdning.
Eller de har opplevd det verste av det verste.
Det er forskning på foreldre som mista barna sine. Det er grusomt.
De følger dem over tid. Og så føler de at det som skjedde, var forferdelig.
"Livet blir aldri det samme, men jeg har et godt liv nå." Da har de forska på dem, da.
Da har de sagt at de velger veldig bevisst hva de fokuserer på og hva de ikke fokuserer på.
For jeg fokuserer på det jeg kan gjøre noe med.
Det er valg man kan ta i hodet. Det er vanskelig, men det går an.
En annen ting er at de som er robuste, stay connected.
Hvem har du på laget ditt?
Vi menn kan bli veldig passive og trekke oss tilbake. Male coping.
Nei, vi må koble oss på. Musikk, natur, folk. Hvem har du på laget ditt? Tilhørighet.
Og det er her jeg snakka litt om de stein i skoene.
Jeg har turt de siste årene, fordi jeg har fått mye erfaring.
Og så har jeg tenkt at ... Snakk om tilhørighet, det er mange som gjør.
Snakk om psykologisk trygghet, mange som gjør.
Men de som har robusthet, de kan godt ha noen stein i skoa.
Men de klarer å skape mening.
Og det har jeg åpna litt opp for de siste årene i foredrag, for det involverer andre.
Og da blir folk veldig rørt.
Men jeg gjør det ikke for å få folk til å begynne å gråte,
men jeg gjør det for å vise at også jeg, som står der trygg og flink og prater,
jeg òg har stein i skoa, men vi kan ikke gi oss. Skjønner du?
Og det tror jeg publikum opplever litt sånn, eller de vet, da.
Mange syns det er litt sånn håp i det. Skjønner du?
Jeg vet ikke om det gir noen mening, det jeg sier.
Hvis de gir det mening. Ja. Så det er noen sånne trekk av dem
som er resiliente, hvordan de forholder seg til verden.
Jeg bruker et bilde som heter "Toleransevinduet".
Det handler om å holde det toleransevinduet, det må ikke klappe sammen,
for da blir vi så dårlige versjon av oss sjøl.
Toleransevinduer, hva trenger vi av? Det er et bilde på kapasitet.
Hvis du ser for deg et vindu, så er det over det vinduet pluss, hyperaktivering før foredrag.
Herregud. Står på Kviknes hotell på Halvestrand. Jeg ser det er fint her,
men jeg er egentlig bare opptatt av: Går dette bra, liksom?
Stressa mann. "Jeg har skyndt meg på do." "Det er to minutter du skal på scenen."
"Jeg må på do." Ja. Hyperaktivering. Og så begynner jeg å prate i morgen,
så er jeg i vinduet mitt, da er jeg til stede her og nå.
Da er jeg i toleransevinduet mitt. Inni toleransevinduet. Da er du aktivert,
men du er ikke helt sånn crazy-aktivert. Mens under det vinduet så er det hypo. Hyperpluss.
Hyper-pluss. Hypo-minus. Og det er ikke noe bra å være under der heller.
Jeg vet ikke om du har følt at du er likegyldig og flat, du er bare helt utslitt.
Det har skjedd. Ja, og det skjer med meg og deg
hvis vi har for mye. Og det er ikke noe bra heller, men spørsmålet er:
Hva trenger du for å komme deg inn i vinduet ditt? Det er stressmessig.
Det er ikke noe bra å være hypoaktivert heller. Og det har skjedd med voksne, oppegående, friske folk
som har f.eks. mista jobben sin. Eller vært i sånne allmøter.
Og stått i fare for å miste jobben sin. Den blir helt apatisk til slutt. Ikke bra.
Med dette toleransevinduet du beskriver, kan jeg se for meg at det kan være stort.
Og så kan det bli ganske smalt. Og hvis man er, som sikkert mange er i disse tider,
du peker jo på mange situasjoner, og en verden som er annerledes enn den vi vokste opp i,
så er det nok mange som opplever at dette vinduet har blitt ganske lite.
Hvordan kan jeg da trene mine mentale muskler nå
for å dytte litt på karmene i vinduet?
Det er et godt spørsmål.
Jeg tror at de blir trent gjennom at man ideelt sett øver seg litt i fredstid.
Hvis du har det, kan du jo trene litt på hvor du legger fokuset ditt.
Hvis du har det litt ålreit med sjøl, så er det nemlig lettere å bruke disse teknikkene.
F.eks.: Hvor legger du fokuset ditt hen?
Men hva skal jeg eksemplifisere, da?
Folk som strever med å sove, f.eks., de ligger og kjører grublebuss.
For det kommer buss, og endelig er det fred og frå.
Legger deg på puta, og der kommer grublebussen,
og den kjører bare én plass, rundt og rundt og rundt.
Når du har det bra en periode, la oss si at du sover, og det er greit,
hvordan kan du øve deg på at når den bussen kommer, så kan du bare la den få kjøre?
Og så kan du heller ta tak i de bekymringene i morgen.
Det er en teknikk for å velge fokus. "Jeg lar bare tankene være."
Det gjør folk som har det bra. Men det er jævlig vanskelig når du har det dårlig.
For da blir du kjørende. Du ligger og kjører, og det er som kvikksand.
Da blir du litt sånn: "Å, dette er dritt."
Så man kan øve seg litt på å la tankene være litt i fred, f.eks.
Og særlig når man har det bra, for da er det lettere å bruke den teknikken når man har det vanskelig.
Man kan også øve seg på mentale muskler ved å ...
Forholde seg til folk man kanskje ikke kjenner så godt, på jobben.
Gode ledere tenker f.eks.: "Det er ikke alle jeg er bestevenn med,"
"men jeg må være leder for alle sammen." Så gode ledere.
Jeg vet ikke om Abraham Lincoln sa: "I don't like that man very much."
So I must get to know him better. Altså utfordre seg litt. Det er jo ikke lett.
Det letteste er å holde seg til våre ...
Men da kan man øve seg litt. Vet du noen folk som er ueiede ...
Han var helt annerledes enn meg. OK, jeg må ta en ny prat med han.
Og noen mener jo at vi yngre i dag har blitt mye mer sånn, de er så lite robuste.
Jeg vet ikke om det er sant, men poenget er at vi trenger å øve oss litt på å få litt toleransevindu.
Men klart det er jo krevende. Det kommer jo an på hva du er vant til òg.
Hva er det motsatte av stress?
Stress er jo en del av hverdagen.
Jeg var jo inne på at stressmestring og det med mentale muskler er et tema du snakker om.
Men hva opplever vi når vi er på andre siden av skalaen?
For det er mange som sier det: "Nå er jeg stressa".
Ja, hva betyr det egentlig? Professoren i Bergen sa at hvis du ikke har noe stress ...
For han mente at stress var aktivering, og aktivering trenger vi.
Så han mente det bare var grader av det. At det er mer responsen han var opptatt av.
For det handler om hvordan du tolker verden.
Det har alt å si for hvordan stressresponsen er, hvis det ga mening.
Så jeg vet ikke. Stressa? Er det en tanke? Er det en følelse?
Er det bare et ord du har lagt deg til å si? Så jeg vet ikke.
Vi trenger noe aktivering. Den dagen det ikke er aktivering, da er det relativt dødt.
Så du skal være glad når du kjenner på stress?
Du skal være glad for at du lever, du skal være glad for at du har aktivering.
Du skal være glad for at det er liv. Men å være på høygir hele tida, det er ikke noe bra.
Men da er du over vinduet ditt. 12-14 % av nordmenn har sosial angst.
De er fantastiske til å stå med på fest, for de kommer én til én på kjøkkenet, tar seg et glass vin.
Det er de artigste folkene du kjenner. Men hvis du sitter med dem i foredragssalen eller på et møte på jobben,
sier de ikke et ord, for de er livredde for å få fokus på seg sjøl.
Det er ikke noe kult for dem å ha stress i reptilhjernen eller amygdalaer,
at det hele tida er en alarm som sier at det er fare på ferde.
Det er ikke noe bra for dem å ha det sånn.
De kan få mye hjelp ved å lære litt om hvordan hjernen fungerer.
Og så gå ut i verden og tør å øve seg litt.
Tør du til neste gang si noe uforberedt i et møte på jobben?
Det er ubehagelig, ja. Men tør du å gjøre det, for du må ut og oppleve at du overlever.
Det er ikke lett. Da jeg gikk i videreutdanning selv, fikk jeg beskjed:
"Ja, Martin, du skal ut på Bogstadveien."
"Så skal du gå på den dyreste forretningen, på en klesbutikk som er steindyrt."
"Så skal du gå der og spørre: 'Unnskyld, men hva er det billigste du har her?'"
Forferdelig. Ja, men jeg skal få kjennskap til hvordan det er å være eksponert for noe som er ubehagelig.
For du må inn i det ubehagelige, men du må gjøre det i en trygg setting. Skjønner? Rasjonale.
Så det er ikke bra å gå inn til å være stressa hele tida og være veldig redd.
Men noe aktivering, det trenger vi.
Du snakker med ... Jeg var inne på det med stressmestring.
Jeg syns det er spennende selv, og det er jo noe vi har snakket om en del nå,
det som skjer når vi skal stå foran folk. Det er det jo mange som kjenner seg enig i.
Men hvilke andre tema er det som ... Hva er det folk bestiller nå?
Du er jo en som er land og strand rundt nå. Hvilke tema er det folk vil høre om på norske arbeidsplasser?
I dag så er det ... mentale muskler og endring. Hvordan mestrer vi endring?
Er det en ting som er sikkert, at endring er kommet for å bli, er noen som sier til meg.
Og så er det noen som sier til meg at vi skal endre, og det er ikke lett for våre ansatte,
for det blir mye usikkerhet. Kan du hjelpe oss med å forstå endring,
og hjelpe oss med å gi verktøy mot å mestre endring?
Så det å ha robusthet, mentale muskler, det å mestre endring ...
Og så er det veldig mye på team. Hvordan skal vi samarbeide?
Hvordan skal vi samarbeide? Det er veldig mange som spør om det.
Og det går jo veldig mye med det med arbeidsmiljø. Hvordan kan vi spille hverandre gode?
Jeg er opptatt av ledelse, selvfølgelig. Men jeg husker jeg sa til en gjeng i Trondheim
det var noen måneder siden: Hvordan spiller du lederen din god?
Og det er det ingen som har sagt før. Så det likte de veldig godt, da.
Lederen har veldig ansvar, men lederen kan ikke vite hva du trenger hvis du ikke tør å snakke med den.
Så det er litt sånt tema, da. Team, arbeidsmiljø, endring, mentale muskler, robusthet.
Det er ting jeg ser nå, som jeg prøver å bistå med.
Har det endret seg siden du startet rundt 2009/2010?
Ja, og det har jeg fortsatt. Jeg kan fortsatt snakke generelt om å trives på jobb
og jobbengasjement, arbeidsglede. Og samarbeid og arbeidsmiljø.
Så jeg gikk veldig generelt ut å begynne med, men jeg har spissa litt mer mot
Eksempler fra arbeidslivet, og i tillegg byr litt med meg sjøl.
Så jeg spisser det mye mer nå enn jeg har gjort før.
Det tror jeg kundene mine setter pris på, og jeg lager foredragene etter at jeg har snakka med dem.
Jeg vil alltid ha en samtale med dem på forhånd for å vite hva som går i her.
De må være litt ærlige med meg. Jeg kommer ikke til å bruke ordene du sier, ordrett,
men du må si litt: Hva er utfordringa her nå? Vi trenger at de føler seg anerkjent.
Ja, fint, da skal jeg gjøre det, men vi sliter litt med at de to sitter og ikke snakker sammen.
De to avdelingene snakker ikke sammen.
"Nei, bare to forskjellige etasjer." Greit, men det er greit for meg og mitt.
Det er gøy, ja. Men det er sånn som i terapi: Jeg må finne ut av hvor jeg er med den.
Jeg sitter her med masse spørsmål. Jeg syns det er veldig fint å få snakke med deg.
Jeg er litt nysgjerrig også, da. I møte med en psykolog ...
Du møter jo mennesker hele tiden, og mange vet jo at du er psykolog.
Hvordan påvirker det menneskemøtene?
Ja, det er et godt spørsmål, og noe jeg syns er fint, og potensielt krevende.
Det er fint fordi at det innbyr ... Litt humor kan det ofte være, da, og det tåler jeg fint.
Jeg blir ikke krenka, eller jeg kan jo bli krenka, men det skal mye til.
Du må gjerne spøke med meg på fest eller hvor som helst.
Men det er fint på andre måter at hvis jeg viser meg som en person som virker hyggelig,
så inviterer jeg litt til tillit. Så jeg lurer av og til på om jeg får vite mer fra andre
enn andre får, fordi de vet at jeg er psykolog.
Jeg får veldig mye at folk betror seg. Så det er fint. Men bak delen ... Eller...
Jeg må være rollen min bevisst. Hvis du hadde sagt at du har det jævlig på fest,
og i tillegg har du sagt at du har tanker om ikke å være der lenger,
og så går jeg og henter meg en drink på kjøkkenet,
så sier jeg til han andre fyren vi er på fest sammen,
at han er jo helt ute å kjøre, han tenker på å ta livet sitt.
Hvis jeg gjør det, da kan jeg miste autorisasjonen min.
Så skjønner du alvoret. Det er flott å få den kontakten med folk,
men det binder meg også litt med at jeg kan ikke si hva jeg vil til folk om andre, f.eks.
Taushetsplikten min gjelder også på fest. Så det er en sånn tvega sverd.
Men stort sett har jeg lært meg å leve med det, og de som kjenner meg, vet at
de kjenner meg og syns det er helt OK.
I møte med ... Da møter jo vi hverandre for første gang på ordentlig i dag, og i møte med ...
En som har din kompetanse, så tenker jeg: Hva tenker psykologen nå?
Fordi du kommer inn på kontoret her, og vi danner oss jo alle et førsteinntrykk.
Men man kan jo innbille seg at psykologen ser mer enn andre.
Kan det være at det påvirker andre veien også? At det ikke bare åpner opp, men merker du ...
Det kan være det. Absolutt. Det kan slå begge veier.
Og da kommer man på settingen og timingen.
Og da kommer man på om det er fest eller ikke, om det er alkohol eller ikke.
Det kommer man på hvilken setting det er. Så absolutt, det kan slå ut begge veier.
At man kanskje veier ordene sine enda mer. Shit, hva tenker psykologen nå?
Og det sier jeg faktisk i foredrag, at jeg fant et studie, det var ikke veldig seriøst,
men det var sånn: 47 % tror at psykologen vet hva man tenker.
Eller en psykiater, da. Og da sier jeg til folk: Bare slapp helt av rundt meg, for jeg har ikke sjanse.
Jeg har ikke peiling på hva du tenker.
Og det gjør heller ikke lederen din, sier jeg. Han har ikke peiling.
Så jeg prøver bare å liksom ... Jeg vet ikke hva folk tenker.
På fest kan jeg bare prøve. Av og til så oppfører jeg meg skikkelig rart på middagen,
så det er ingen som kommer på kjøkkenet etterpå.
Det er sånn som heter med lederutvikling og sånn, veldig sant.
Man kan være leder på veldig mange forskjellige måter, du kan være psykolog på mange forskjellige måter òg.
Men jeg tar taushetsplikten min på alvor, rollen min veldig på alvor.
Hvis jeg skjønner at du snakker til meg som psykolog,
så må jeg være bevisst det, men jeg må også kunne være meg sjøl.
Og så langt, det har gått veldig fint. Jeg har ikke fått noen klager på meg formelt sett,
og jeg har ikke fått noen som har kommet etterpå og sagt at jeg var ufin.
Men det er viktig å holde opp bevisstheten rundt rolle. Det er kjempeviktig.
Så det tror jeg mange kunne vært flinkere til ellers i arbeidslivet òg, for det er litt viktig, det.
Apropos, var ikke det en som var her og snakka om baksnakking? Per-Henrik.
Per-Henrik snakket om baksnakking.
Det er litt samme bevissthet rundt sånne ting, det tror jeg er viktig.
Det er en fast spalte på slutten av Godt sagt som består av noen faste spørsmål,
som jeg er spent på å høre hva du har å si til, da, fordi ...
Vi snakker jo om formidling, og noen er veldig gode på det. Du er enig.
Du er én av dem. Årets taler i 2019 denne gangen - rett.
Men hvem er det du synes er skikkelig god?
Per-Einar Binder. Foreleser på Universitetet i Bergen.
Sjette semester. Han formidla om en psykolog og psykoanalyse.
Og han hadde skrevet doktorgrad om en som het Winnikot, som hadde jobba med barn.
Han gikk helt av, fritt etter sin egen doktorgradsoppgave.
Han glemte tid og sted, han eksemplifiserte, han var morsom, han var helt fantastisk.
Så tenkte jeg: Sånn formidler, det er helt fantastisk.
Han må jeg si på det, altså. Så var det selvfølgelig en i kullet mitt som sa:
"Dette ble altfor langt." Så hun sa: "Unnskyld, men kan du avslutte, for nå er det lunsj?"
Jeg bare: Nei, ikke stopp den. Men skjønner du når du får sånne folk som gjør at du mister tid og sted?
Han var en fagperson, dritdyktig på faget sitt og teorien,
men det han gjorde, var at han levendegjorde og gjorde det til sitt eget.
Snakka om folk som kunne se på Tommy og tigeren og kunne snakke om autisme,
og at Tommy er en autist bare fordi tigeren er et kosedyr, men for Tommy er tigeren ekte.
Han ga sånne eksempler på hvordan fantasi og virkelighet skifter som barn.
Det er det psykologen han snakka om, er så viktig: viktigheten av lek.
Det er så rart at én forelesning jeg hadde mange forelesninger av,
var Per-Einar Binder. Han er professor i dag, han Per-Enar i Bergen.
Så han er en av dem som jeg virkelig ser opp til.
Er det en bok som har betydd mye for deg, som du kunne anbefalt andre å lese?
Ja. Nei, jeg syns min kamp med han Karl-Ove Knaus, hvor jeg også kosa meg fryktelig med det,
Jeg har lest mye av den høyt for kona mi òg, hun har litt dysleksi.
Så det burde jeg og hun begynne å gjøre litt, det er veldig hyggelig faktisk, å lese høyt.
Uavhengig om dama di har dysleksi eller ikke. For det passa så godt i der vi var med små barn,
og han drev og skrev i detalj om hvordan det var å stå der og skifte bleia og hate.
Han elska det òg, men det var på detaljnivå ved livet, der når du leser god bok, så føler du deg ikke alene.
Og spesielt kanskje ikke når noen leser høyt for deg.
Nei, det var fint. Vi bør gjøre det igjen.
Ja, fint. Er det et ord eller et uttrykk som irriterer deg?
Altså noe som gir deg allergiske utslett når du hører det?
Du skjønner, jeg er jo alltid enig med siste taller.
Jeg er jo litt sånn særutslettende, så det er veldig lite som provoserer meg sånn der og da.
Men jeg lurer jo på ... Det er sånn psykiatrifisering av språket vårt.
Så jeg skjønner at folk bruker psykiatriske diagnoser for å beskrive seg selv,
men det å si at man er deppa, f.eks., da tenker jeg jo litt sånn ...
Jeg snakker med folk som er deprimert.
Og jeg tenker at når jeg snakker med folk som sier at de er deppa, så er det ikke det samme.
Depresjon er djevelens verk. Den tar bort alle fargene.
Så det provoserer meg litt når folk bruker ordet "deppa"
når de egentlig bare har en dårlig dag, for det er ikke depresjon.
Er det noe du har endret mening om i løpet av livet?
Ja. Jeg har tenkt at jeg tåler alt.
Og at jeg har ubegrensa med kapasitet. Det gjelder ikke. Det driver jeg med.
Det stemmer ikke. Jeg trenger hjelp, og jeg trenger andre.
Og jeg er sårbar, og jeg klarer ikke alt. Så det er noe som har endra seg.
Det kalles å være omnipotent. Du vet når toåringen er senter i verden?
Senter i universet. Og sånn omnipotent tankegang at "jeg klarer alt",
"jeg har magiske evner", "jeg klarer alt", det har jeg tenkt i mange år at jeg tåler alt.
Det har jeg bått av. Erklært overfor meg sjøl at det stemmer ikke.
Hvis du kunne gitt den som fortsatt hører på podkasten, et tips, råd eller en oppgave,
hva ville det vært som de kan gjøre umiddelbart etter at de har hørt oss snakke sammen nå?
Hvis du hører på podkasten og f.eks. driver med formidling, hvis du vil bli bedre eller sliter litt mer,
prestasjonsangst eller hvis du syns ... At du strever litt med prest...
At du har en del angst i forbundet med deg, da. Vet ikke om dette kan gi mening for deg.
Men når jeg tar frem at jeg har sjøltillit på dager der jeg har sjøltillit,
så var det ei venninne som sa til meg en gang:
"Ja, Martin, du vet at dem du snakker til, trenger å høre det du sier."
Så kanskje du som lytter, kan du finne noe du skal formidle, som du tenker at de som skal høre på,
de har godt av å høre dette.
For da får du fokuset bort for deg sjøl, over på dem.
Så det kan være et lite tips fra meg: Er det noe her du tenker de har godt av å høre?
Og da kanskje ... Da gleder du deg litt til å fortelle det, faktisk,
enn at du gruer deg til å være der.
Det var godt sagt.
Det er jo helt sikkert noen som kunne tenke seg å høre mer av deg.
Og hvis noen ser for seg at: "Å, ja men Jan-Martin Berge, vil vi gjerne ha på arbeidsplassen vår,"
"kunne vi komme til å prate om noen av de temaene du har nevnt i dag?"
Eller noe annet. Hvor skal de henvende seg da?
Da henvender de seg til psykolog Berge. Har jo ei ålreit fin hjemmeside: psykologberge.no.
Der er det kontaktskjema og e-posten min og ... Kan legge meg til på linkde nå, der er det jo gratis å være.
Og i tillegg chattefunksjon. Skal vi si hei, hørte jeg på Christians podkast? Da blir jeg glad, da.
Da blir jo du glad, skal jeg si ifra til deg òg. For da vet jeg om noen som hører på.
Det er jeg helt sikker på at etter at du har vært der, så kommer jeg til.
Og det er veldig hyggelig når folk sender tilbakemeldinger på dette.
Så til deg som hører eller ser på: Hvis det er noe du ønsker mer av,
eller noe du likte spesielt godt, så er det fint å få tilbakemelding.
Martin Berge, tusen takk for at du satte av tid til å være sammen med meg her i dag.
Å sette deg ned i dette rommet som jeg ser for meg, er ikke helt ulikt de rommene
du tilbringer en tid i, og at jeg fikk muligheten til å bli bedre kjent med deg,
sammen med disse som hører på. Så tusen takk for at du var med.
Bare hyggelig, og kjekt å være her. Takk for meg.