Roald Amundsen - kappløpet til Sydpolen

Show Notes

14. desember 1911 sto Roald Amundsen og fire andre nordmenn som de første menneskene på Sydpolen. Britiske Robert Scott kom fram over en måned senere. Hvorfor vant nordmennene kappløpet, og hva hadde hunder, ski og inuittenes klær med saken å gjøre?

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Alt forklart for barn er et sideprosjekt laget av en pappa og datter. Podkasten er i sin helhet AI-generert: Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og til å skape stemmen til «Hedda». Vi kvalitetssjekker innholdet før publisering, men AI kan ta feil, og vi kan ikke garantere at alt er 100 % presist til enhver tid. Vær derfor gjerne kildekritisk sammen med barna!

Vi vil gjerne gjøre podkasten enda bedre! Hører du eller barna noe som ikke stemmer, eller har dere tips til spennende temaer vi bør ta for oss? Send oss gjerne en e-post på [e-mail]

Lukk øynene og se for deg det hviteste stedet du kan tenke deg. Hvitt så langt du kan se, i alle retninger. Ingen trær, ingen fjell, ingen dyr. Bare is og snø og en kulde som biter i kinnene selv om det er midt på sommeren. Den fjortende desember 1911 sto fem menn på ski midt i dette hvite. De hadde gått i nesten to måneder. Og nå stanset de, så på instrumentene sine og planta et norsk flagg i snøen. De var de første menneskene som noen gang hadde stått på Sydpolen. Hei, det er Hedda her, og du hører på Alt forklart for barn. I dag skal vi til verdens kaldeste kontinent, og til et av historiens mest berømte kappløp: Roald Amundsen mot briten Robert Scott, i kampen om å nå Sydpolen først. For litt over hundre år siden fantes det fortsatt hvite flekker på kartet. Steder ingen mennesker hadde vært. Og de to største flekkene var Nordpolen og Sydpolen. Mange land drømte om å komme dit først, litt som land senere kappløp om å komme først til månen. Roald Amundsen var norsk polarfarer og hadde egentlig planlagt alt for å dra til Nordpolen. Han hadde skip, mannskap, penger. Men i 1909 kom nyheten: To amerikanske oppdagere påsto at de allerede hadde vært på Nordpolen. Amundsen tenkte seg om. Og så gjorde han noe ganske frekt. Han bestemte seg i all hemmelighet for å snu hele planen på hodet og dra til Sydpolen i stedet. Han sa det ikke til noen. Ikke til de som hadde gitt ham penger, nesten ikke til mannskapet engang. Skipet Fram seilte fra Norge, og først da de stoppet ved øya Madeira utenfor Afrika, samlet Amundsen mannskapet og fortalte sannheten: Vi skal ikke nordover, gutter. Vi skal til Sydpolen. Alle ble med. Så sendte han et telegram til Robert Scott, som snart skulle dra sørover med sin britiske ekspedisjon. Det var kort og tørt: «Tillater meg å meddele at Fram er på vei mot Antarktis.» Tenk å få den beskjeden. Scott hadde planlagt i årevis, og plutselig var det blitt et kappløp. Begge ekspedisjonene kom fram til Antarktis og bygde leir, hver på sin kant av en gigantisk isflate. Derfra var det cirka tretten hundre kilometer til selve polpunktet. Det er nesten tre ganger så langt som å kjøre fra Oslo til Bergen. Og så måtte de gå nesten like langt tilbake igjen. På ski, i tretti kuldegrader, med storm og sprekker i isen som kunne sluke en hel slede. Så hvorfor vant nordmennene? Det handler om tre ting: hunder, ski og klær lært av inuittene. Først hundene. Amundsen tok med femtito grønlandshunder, sterke trekkhunder som tåler kulde godt og kan sove ute i snøen. Hundene trakk sledene med mat og utstyr, så mennene kunne gå på ski ved siden av og spare kreftene. Scott hadde med seg noen hunder, men satset mest på noe annet: ponnier, altså små hester, og motorsleder, tidlige sleder med motor. Men motorsledene brøt sammen etter få dager. Ponniene slet også. Hester svetter gjennom huden, og i Antarktis fryser svetten til is på kroppen. De sank ned i snøen med de tunge hovene sine, og én etter én måtte de avlives. Hundene sendte Scott tilbake før den tøffeste delen av turen. Til slutt måtte Scott og mennene hans trekke sledene selv, med hundrevis av kilo bak seg, over tusen kilometer, bare med egen muskelkraft. Så skiene. For Amundsens menn var ski like naturlig som å gå. En av dem, Olav Bjaaland, var en dyktig skiløper og hadde til og med vunnet renn i Holmenkollen. Tenk det, en Holmenkollen-vinner på vei mot Sydpolen. Britene hadde mye mindre ski-erfaring, og flere av dem lot skiene ligge igjen og gikk til fots i dyp snø. Og så det kanskje aller lureste: klærne. Noen år tidligere hadde Amundsen seilt gjennom Nordvestpassasjen, sjøveien nord for Canada, og han bodde en periode blant inuittene, urfolket i Arktis. I stedet for å tenke at han visste best, gjorde han noe uvanlig for europeere på den tiden. Han spurte og lærte. Inuittene hadde levd i ekstrem kulde i lang tid. De lærte ham å kjøre hundespann, og de lærte ham å kle seg i løstsittende klær av reinsdyrskinn. Hemmeligheten er lufta. Skinnklærne sitter løst, så varm luft ligger som et teppe rundt kroppen, og fukten slipper ut i stedet for å fryse til is innenfor klærne. Scott og mennene hans gikk i tettsittende ull og vindtøy, og slet mye mer med frost og fuktighet. Amundsen var også ekstremt nøye med planleggingen. Høsten før selve turen kjørte mennene hans ut og la igjen depoter, altså lagre med mat og parafin langs ruta. Og for å være sikre på å finne dem igjen i snøføyka, satte de opp rekker med svarte flagg på tvers, langt ut til hver side. Det ble som en gigantisk gjerderekke i det hvite. Én ting til må jeg fortelle, selv om den er litt tøff å høre. Amundsens plan gikk ut på at mange av hundene skulle slaktes underveis og bli mat, til de andre hundene og til mennene. Det er trist å tenke på. Men det betydde at sledene kunne være lettere fra start, og det var en del av grunnen til at regnestykket gikk opp. Nordmennene startet nittende oktober 1911, fem mann, fire sleder og femtito hunder. De gikk i jevnt tempo, omtrent tretti kilometer om dagen, og hvilte godt. De tok seg opp en diger isbre og over et platå nesten tre kilometer over havet, der lufta er tynn og iskald. Den fjortende desember var de framme. For sikkerhets skyld gikk de fram og tilbake rundt punktet, sånn at ingen skulle kunne si at de hadde bomma. De satte opp et lite telt, kalte det Polheim, heiste flagget og la igjen et brev til Scott. Trettifire dager senere kom Scott og hans fire menn fram til det samme stedet. De var utslitte, forfrosne og sultne. Og der, midt i det hvite, så de noe mørkt i horisonten. Et telt. Og et norsk flagg. De hadde tapt. Scott skrev i dagboka si: «Store Gud! Dette er et fryktelig sted.» Men Scott og mennene hans var bare halvveis. De hadde omtrent tretten hundre kilometer hjem, og nå dro de sledene selv, i stadig verre vær. Kreftene tok slutt. Alle fem døde på tilbaketuren. De tre siste frøs i hjel i teltet sitt, bare rundt atten kilometer fra et depot fullt av mat og brensel. Amundsens fem kom alle trygt hjem. De var i god form og hadde mat til overs. Så hva var egentlig forskjellen? Flaks? Amundsen selv mente noe annet. Han sa omtrent dette: Seieren venter den som har alt i orden. Folk kaller det flaks. Jeg tror det handler om noe mer også. Amundsen var ydmyk nok til å lære, både av inuittene, som kunne kulda bedre enn noen, og av alle polfarerne som hadde prøvd før ham. Scott var modig, det er det ingen tvil om. Men i Antarktis var det ikke nok. Teltet Polheim står forresten ikke der lenger. Snøen har begravd det for lengst, og isen på Sydpolen beveger seg sakte, rundt ti meter i året. Så et sted der nede, dypt inne i isen, ligger det fortsatt et lite norsk telt og vandrer av gårde. Ingen vet nøyaktig hvor. Og trikset med lufta kan du teste selv. Neste gang du skal ut i kulda, kan du prøve to tynne lag klær i stedet for én tykk genser, og kjenne etter hva som holder deg varmest. Lufta som ligger stille mellom lagene, holder på varmen. Det visste inuittene for tusenvis av år siden, Amundsen lærte det av dem, og det er fortsatt sånn turfolk kler seg i dag. Mange takk for at du hørte på Alt forklart for barn.