Hold læringsdøra åpen: lekens betydning for hjernens utvikling

I denne episoden av BluPodden ser vi på sammenhengen mellom lek, læring og hjernens utvikling, samt hvordan trygghet og gode relasjoner bidrar til å åpne «læringsdøra». Med støtte i hjerneforskning og pedagogikk drøfter vi hva som fremmer barns læring, og i hvilken grad den kan styres utenfra. Vi ser også på hva dette betyr for barns utvikling, motivasjon og læring i barnehage og skole.
Medvirkende: Per Brodal, professor emeritus i nevrobiologi ved Universitetet i Oslo i samtale med Dag Skram, førstelektor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet

What is BluPodden?

Kvardagsliv i barnehagen. Produsert av Høgskulen på Vestlandet

Denne episoden av BluPodden handler om lekens betydning for barns utvikling, med særlig vekt på hvordan lek henger sammen med læring, språk og hjernens utvikling. Samtalen er mellom Dag Skram, førstelektor i pedagogikk ved Høgskulen på Vestlandet og hjerneforsker Per Brodal, som har bakgrunn fra medisinstudiet ved Universitetet i Oslo og lang erfaring med forskning på hjernen og undervisning.

Brodal legger vekt på at læring ikke bare handler om å tilegne seg kunnskap, men om utvikling av hele mennesket. Dette inkluderer holdninger, vaner, relasjoner og evnen til å fungere i samspill med andre. Han understreker at læring ikke kan overføres direkte fra en lærer til et barn. Barn må lære selv, og for at læring skal skje, må barnet være mottakelig. Dette beskrives som at “læringsdøra” må være åpen. Dersom barnet ikke opplever trygghet og tillit, vil denne døra være stengt, og barnet vil i stedet bruke energi på å beskytte seg selv.

Lek blir framhevet som barns viktigste måte å lære på. Gjennom lek utforsker barn verden, seg selv og relasjoner til andre mennesker. Lek og språk henger tett sammen og påvirker hverandre gjensidig. Barn utvikler språk best i naturlige og meningsfulle situasjoner, der de deltar aktivt og opplever relevans. Språkutvikling skjer ikke optimalt gjennom kunstige øvelser, men i samspill med andre barn og voksne i hverdagslige situasjoner.

Samtalen peker også på en utvikling i skolen der lek har fått mindre plass, og hvor voksenstyrt undervisning har fått større fokus. Dette problematiseres, fordi det kan hemme barns naturlige læringsprosesser. Det understrekes at undervisning og læring ikke er det samme, og at økt undervisning ikke nødvendigvis fører til bedre læring.

Når det gjelder hjernens utvikling, beskrives de første leveårene som en periode med svært rask vekst. Hjernen utvikler mange forbindelser mellom nerveceller, og disse påvirkes av erfaringene barnet gjør. Det finnes også sensitive perioder der visse typer læring, som språkutvikling, skjer særlig effektivt. Samtidig understrekes det at det viktigste for hjernens utvikling er hvordan barnet har det, og hva barnet får mulighet til å gjøre. Trygge og stimulerende omgivelser fremmer utvikling, mens utrygghet kan føre til at hjernen tilpasser seg en mer beskyttende funksjon.

Språkutvikling skjer i samspill med andre, og det er en viktig forskjell på å snakke med barn og å snakke til dem. Dialog, åpne spørsmål og mulighet for å prøve og feile er sentralt for utvikling. Et rikt språkmiljø gir bedre forutsetninger for læring enn ensidig instruksjon.

Den voksnes rolle beskrives som å legge til rette for læring, heller enn å formidle kunnskap direkte. Det innebærer å skape trygghet, vekke nysgjerrighet og ta utgangspunkt i barnets interesser. Det er viktig å være opptatt av hva som motiverer barnet, og ikke bare hva barnet mangler. Negative tilbakemeldinger og manglende forståelse kan hemme både motivasjon og utvikling.

Samtalen tar også opp individuelle forskjeller mellom barn. Barn er ulike både når det gjelder temperament og forutsetninger, og dette påvirkes av både arv og miljø. Det er viktig å respektere barnets egenart og ikke presse alle inn i samme mønster. For tidlig spesialisering kan begrense barnets videre utviklingsmuligheter, fordi det reduserer bredden i erfaringer og læring.

Rollelek trekkes fram som spesielt viktig for sosial og emosjonell utvikling. Gjennom lek lærer barn å forstå andre, regulere egne reaksjoner og delta i fellesskap. Evnen til empati og samarbeid utvikles i slike situasjoner. Det stilles også spørsmål ved om redusert lek kan påvirke barns sosiale ferdigheter negativt.

Skolen beskrives ikke bare som en læringsarena, men også som en viktig sosial arena. Vennskap og tilhørighet er avgjørende for barns trivsel og utvikling. Når barn ikke ønsker å gå på skolen, handler det ofte om sosiale forhold, som frykt for å bli avvist eller ydmyket, heller enn mangel på faglig interesse.

Avslutningsvis understrekes det at barns utvikling først og fremst påvirkes av hvordan de har det, og hva de gjør. Dersom barn opplever trygghet, mening og mestring, vil dette legge grunnlaget for god utvikling. Lek framstår som en grunnleggende drivkraft i denne prosessen, og gode relasjoner er avgjørende for at læring skal kunne finne sted.