Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
Men vi må jo ha en ordentlig velkomst her, da.
Så tusen takk for at du har tatt turen helt fra Nøtterøy, Gyrid Bekk.
Det er en ære å få lov til å ha deg med i Godt sagt.
Tusen hjertelig takk. Og takk for at jeg får lov å komme.
Du er en selvskreven gjest, og det slo meg da jeg sendte deg en e-post for noen dager siden
og skulle fortelle litt om hva vi skulle gjøre her, sånn at podkasten heter Godt sagt.
Og du er datter av Frank Beck, som jeg aldri fikk gleden av å høre mens han levde.
Det er jeg lei meg for, men jeg vet at han ofte sa:
Bedre med Bra gjort enn bra sagt.
Ja, han sa: Bra gjort er bedre enn bra sagt.
Det sa han. Og så sitter det nå i en podkast som heter Godt sagt.
Og jeg skal love deg en ting, Christian. Når jeg så den mailen,
og så den, og så navnet, så tenkte jeg: Wow! Det der var jo råkult.
Og det var en lissepasning til meg.
Ja, jeg syns det var gøy, så godt gjort er bedre enn godt sagt.
Men nå skal vi snakke om formidling, og du vokste opp i en familie som ...
Du kan jo si at den var litt annerledes enn den jevne familie, med en far som var ...
Kan vi si at han var mentaltreningens far i Norge på sett og vis?
Han var en motivator og en foredragsholder.
Stor profil på 80- og 90-tallet.
Ja, han var det. Halvannen uke før han døde,
så hadde han foredrag for 2000 mennesker inne i Oslo.
Det var halvannen uke før han døde, 87 år gammel. Så han var det altså, absolutt.
Han var den første. Han var en av de første, om ikke den første, pleier jeg å si.
Og han og Egil Søby, etter hvert Willy Railo og den gjengen der. Men far var nok en av de første.
Så jeg vokste opp med dette.
Hvordan var det rundt middagsbordet i din oppvekst?
Det var strengt. Det var strengt?
Ja, han var streng. Det jeg likte mye med far, men det jeg likte veldig godt, egentlig,
var at han jobbet med så veldig mange profiler, men det snakka han ikke så mye om.
Og det likte jeg, og det har jeg også. Altså, det gjør jeg også, og jeg snakker heller ikke så mye om det.
Da fikk jeg plutselig ganske tillit til faren min.
Tenkte at han kan jeg faktisk snakke om alt med. Og det betydde ganske mye.
Men jeg ... Vi er tre søsken. Jeg er den yngste.
Og jeg er nok den som likte best det han drev med.
For jeg var med han på foredrag, jeg var med han på treninger.
Jeg gikk i beina på han. Så selv om jeg sa at det var strengt,
så ville jeg ikke vært det foruten.
Hva var det du likte så godt med det han gjorde?
Jeg så på nært hold hvordan han klarte å snu hodene til folk.
Jeg så på nært hold hvordan han klarte å få folk til å skjønne hvor bra de var.
At de kan bli bedre, selvfølgelig kan de det, for dette var jo toppidrettsfolk.
Så det er klart de skal bli bedre, men jeg så at han ...
Dag Erik Pedersen sa i begravelsen hans at han var en ... At han var en ...
Hva heter det når man ommøblerer hjernene våre?
Han brukte det ordet. Han ommøblerte hjernens folk. Og det syns jeg var litt fint sagt av Dag Erik, egentlig.
Men det må bety at han også på et eller annet vis møblerte hjernen din under oppveksten også.
Hvordan opplevde du at det påvirket deg i ... ja, som ung?
Nå skal jeg være helt ærlig med deg, så som ung merka jeg det ikke så veldig mye.
Han var veldig streng. Han var tøff.
Jo, han var beinhard på regler. Han var streng:
Vi skulle komme tidsnok, vi skulle gjøre leksene våre,
vi skulle sitte ordentlig ved middagsbordet, vi skulle sånn og sånn.
Og han sa faktisk, når han fylte 50 år, en gang på et foredrag ...
Og det har jeg fått sitert etterpå, at han sa: "Jeg var bevisstløs de 50 første åra av livet mitt".
Og det er ganske sterkt sagt, for etter hvert som han ble litt bedre, så skjønte han
at måten han var på, kanskje ikke var så lurt allikevel. For vi fikk jo kjemperespekt for han.
Hva endret seg da han fylte 50? Han begynte å skjønne blant annet kroppsspråk.
Han hadde et enormt kroppsspråk. Så han begynte å skjønne hvor mye det påvirket oss i hverdagen.
For du ... du trang ikke å ... Han trang ikke å si et ord. Du skjønte akkurat hvilket humør han var i. Det skjønte du fort.
På godt og vondt. Men han var snill, altså.
Han var supersnill, men han var beinhard og streng. Han var tøff.
Men du hang da med han, og fulgte i ... etter hvert også i hans fotspor.
Men som ung, da, hvordan er det å sitte og se faren sin fra ...
Jeg vet ikke om du satt på første rad, jeg?
Ja, jeg føler jo nesten at jeg satt på første rad.
Det er jo en sånn utsagn som sier at du blir ikke profet i egen by.
Og det fikk han ordentlig kjenne på.
Blant annet så var han håndballtrener.
Og når du er fra Nøtterøy, så hater du et lag som heter Falk,
og når du er fra Falk-Horten, så hater du et lag som heter Nøtterøy.
Og far bodde på Nøtterøy, og var treneren til Falk. Og det er ikke veldig lurt.
Og en gang så satt jeg i hallen, så skulle Falk spille mot Nøtterøy.
Og jeg hadde to veldig nærme familiemedlemmer som spilte på Nøtterøy. Jeg var 14 år.
Jeg har satt blant publikum og hørt så mye dritt om faren min at du ikke vil tro det.
Dette har jeg aldri fortalt høyt, så det er litt spesielt at jeg forteller det nå.
Men jeg hørte så mye dritt om faren min rundt meg,
og det var mange der som ikke visste at jeg var dattera, selvfølgelig.
Og så vinner Falk masse over Nøtterøy, og så tar da mine to tremenninger ...
De er tremenningene mine. Legger den i bakken, tar av trehjernestressen og brenner.
I en søppelbøtte midt på banen.
Og da, som 14-åring, er ikke det veldig kult, altså.
Det var ganske tøft. Så du skal ikke stikke deg ut.
Hva tenkte du da?
Jeg husker lederen i Nøtterøy håndball den gangen.
Den gangen var ikke søndagsåpen, så han fikk åpna en blomsterbutikk.
Så rakk han å kjøpe en blomst og kjøre hjem til mora mi før faren min kom hjem.
Og ba om unnskyldning på vegne den gangen av de.
Det syns jeg var litt kult gjort. Jeg var ...
Hva følte jeg da? Det spørsmålet har jeg aldri fått i forhold til den episoden der.
Men jeg var jo ... Jeg syns det var rar ...
Nei, jeg blei først litt flau over at faren min trente Falk,
for jeg vil jo veldig at alle skal like det.
Så jeg var litt sånn enig med de rundt at han tullingen skal ikke trene Falk.
Det var jo ikke greit. Så det gikk ordentlig innpå meg.
Hva sa han etterpå, da?
Han tror jeg ga ordentlig F.
Han bestemte seg for at "dette her skal ikke påvirke meg". Og det klarte han.
Selvfølgelig satte det sine spor, men ikke noe sånn veldig, tror jeg.
Og så ble han heller ikke hevngjerrig, for det var han heller ikke. Men han tenkte: OK, det skjedde.
For det får stå for deres regning, tror jeg han tenkte.
Og som vitne til dette i oppveksten, så velger du å begynne å jobbe
med noe av det samme selv. Du var aktiv i idrett, håndball.
Når begynte du å spille håndball?
Da jeg var fem, seks, syv år.
Håndball har ligget mitt hjerte nært i alle år.
Og jeg spilte til jeg var tre måneder på vei med nummer to.
Da la jeg opp. Og så har jeg vært håndballtrener i mange år.
Så håndball er viktig for meg.
Så ... men du har vært håndballtrener? Ja.
Du har jo nevnt for meg at det var ...
Du har jo også ikke bare vært aktiv på eget lag,
men vært en som også har jobbet med andre.
Så hvordan var det du jobbet med disse lagene?
Det starta egentlig veldig kult, fordi at ...
Jeg er en god trener, men jeg er ikke noen god taktiker.
Så jeg hadde alltid med meg én trener ved siden av.
Jeg er veldig opptatt av å hente inn folk som er bedre enn meg, som jeg kan lære av.
Det gjør jeg veldig mye. Men det jeg var veldig i hovud på,
det var å få sette disse jentene i riktig state i huet rett før de skulle ut på banen.
Om de var 10-11-12-13-14, det handlet ikke om det i det hele tatt,
men det handlet om å få dem til å skjønne at de var bra nok. Få dem til å tørre å gå ut og ha det gøy.
Det viktigste du gjør når du spiller håndball, er å ha det gøy.
I hvert fall når du er så ung. Du skal ha det bestandig, men allikevel.
Og jeg merket at jeg var veldig god på det.
Så de ti siste minuttene i garderoben før de skulle ut og prestere, der var jeg veldig god.
Og det var jo ganske mange lag etter hvert som fikk høre, da.
Så etter hvert ble jeg spurt om å komme inn i garderoben til de andre.
Så jeg kan jo nesten si at jeg har holdt foredrag siden jeg var 16-17-18 år.
Om ikke det var fulle foredrag, så var det i hvert fall jeg gjorde noe.
Ja, jeg sa noe i hvert fall.
Ja, men hva sier man til en 14-åring som skal ut og prestere?
Altså, jeg har jo jenter på den alderen selv, så jeg kjenner jo målgruppen.
Og hva var det du sa på den tiden?
Jeg sa veldig mye at du er akkurat like god som du forteller deg selv at du er.
Jeg trygga dem på at de var bra nok i massevis. Akkurat da.
Da snakka jeg ikke hele tiden om at de skulle bli bedre,
men at de var bra nok akkurat nå.
Jeg snakka mye om å nullstille seg og tørre å si "ny jobb".
Det er mitt ansvar å ta deg av banen.
Det første du skal gjøre, er å komme deg på beina og komme deg hjem igjen.
Jeg snakket veldig mye om å ha det gøy. At alle skulle ta ansvar for
at de andre hadde det gøy. Ta hverandre i å være gode. Ta deg selv i å være god.
Sånne ting som det. Som jeg bare elsker, da.
Var det for egen del, da du spilte, sånn du tenkte selv også?
Ja, det var det. Jeg var ikke sånn dødsrå god.
Jeg er norgesmester, faktisk. I 1985 ble jeg norgesmester.
Jeg fikk to minutter på slutten av kampen.
Hvilket lag spilte du for da? Den gangen Larvik-turen.
Jeg gikk til Larvik for å spille der. Når du hadde Norges beste backer på samme lag,
som heter Siri Eftedal og Rita Myhre, så var det ikke så veldig ... Da fikk jeg ikke plass.
Men allikevel: Ja, jeg brukte det mye.
Og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg gjorde det fordi det var gøy.
Jeg elska det, og jeg syntes det var kjempegøy.
Og jeg hadde ikke sånne kjempehøye mål for meg selv, men målet mitt var å ha det gøy.
Og målet mitt var å bare bli litt bedre hele tiden, for det hadde jeg lært av faren min.
Snakket han også om det å ha det gøy?
Ja, etter hvert gjorde han det. I begynnelsen gjorde han nok ikke så vel.
I begynnelsen var det mye at vi skal prestere og mål og sånn,
men han skjønte etter hvert at det smarteste vi kan gjøre,
det er å gjøre det vi syns er gøy.
Og når folk forteller deg at du får lov til å ha det gøy, da er det gøy.
Det var mye gøy, men da var det gøy. Det er kjempeviktig. Absolutt.
Ja, og da holde disse foredragene, i motivasjonsforedragene.
I garderoben. Det er én arena.
Når var det du holdt ditt første foredrag på en scene?
Oi! På en scene?
Og når jeg sier scene nå, så er det lov å også tenke å stå utenfor garderoben,
men foran en forsamling, og snakke om de tingene du snakker om i dag, som er ...
Det gjorde jeg nok da jeg var en ... 29-30 år, tenker jeg.
Så det er jo 30 år siden nå, for jeg fylte 60 akkurat.
Gratulerer. Ja, takk.
Jeg kan ikke si at jeg husker helt hvem det var,
men jeg husker at det var ... Jeg var gravid.
Og sønnen min er født i 1991, så jeg var gravid, ja.
Hva fylte du den tiden, da, fra du var håndballtrener og snakket i garderoben?
Var det hele veien frem til du fylte 29 og begynte å ta i motivasjonspraten utenfor?
Ja. Det var det. Jeg tok litt utdannelse og litt sånt som jeg aldri har fått brukt for.
Og det er jo sånn jeg har reiselivsutdannelse. Jeg har vært litt reiselivsguide.
Jeg har bodd i USA og jobba som skiinstruktør i Valer, Colorado.
Så jeg har reist litt og gjort litt sånne ting.
Men det jeg var opptatt av når jeg hadde en jobb, det var å få lov å jobbe med mennesker.
Stå i en resepsjon på trenings... Jobbe på en bensinstasjon. Jeg elska det.
Å få låst til å prate med folk, det er det beste jeg vet.
Og så etter hvert begynte jeg å jobbe med Tøff ungdom.
Den ungdommen som ikke passer helt inn i den A4-boksen.
Som kanskje ikke passer inn i en klasse.
Nå trodde jeg det var en organisasjon som het Tøff ungdom.
Hvor var det du jobbet med den Tøff ungdommen? På Borgheim ungdomsskole, på nøtterøy.
Det var jeg veldig glad i. Hva gjorde du da?
Og jeg tok varer ... Jeg drev med mental trening på disse ungdommene
uten at de skjønte det.
Og det endte med at jeg kunne nesten si hva jeg ville til dem, og de hørte på meg.
Fordi jeg også tok dem med å være gode. Jeg også lot dem få lov å være helt seg selv.
Og samtidig som vi gjorde ting som de syntes var gøy, men som også det var læring i.
Og det tror jeg er viktig.
Dette er jo ganske tidlig. I dag er jo mental trening
et begrep de fleste av oss kjenner til, men på den tiden var ikke det like vanlig.
Nei, det var hjernevasker. Hjernevasker?
Ja. Ikke kom og vask hjernene våre, liksom. Det snakka de veldig mye om.
Litt sånn som alternativ medisin har blitt nå, da, så var det å snakke positivt til seg sjøl ...
Det å tenke positivt ... Jeg husker jeg hadde ...
Jeg hadde vært i USA og kjøpt meg et klistremerke.
Så jeg hadde to klistremerker, dette var i 88-89, så hadde jeg to klistremerker bak på bilen min.
Der sto det: "Tenk positivt, og shit happens".
Og så blir jeg stoppa. Jeg blir tatt i fartskontroll.
Og så ser han politimannen i speilet gå ut av politibilen sin og bort til meg.
Og så husker jeg han sa: "Nå burde du tenke positivt, because shit just happens."
Og jeg tenkte: Yes, så mye skal det være! Og helt nylig, så jeg hadde ...
Fra 1987 tror jeg jeg første gang jeg hadde sånn "tenk positivt"-christiemickey på bilen min.
Det er fantastisk. Ja, det er gøy.
Men da du begynte å holde foredrag, hva var det som gjorde at du valgte
å starte som foredragsholder?
Det handler veldig mye om far, tror jeg. Og det handler om at jeg så hvilken ...
Jeg har bare et engelsk ord: impact. Hvordan han påvirket de han snakket til.
Og det interesserte meg noe så veldig. For han var jo også håndballtrener,
og jeg så hvordan han klarte å få folk til å snu hodet sitt.
Å kunne stå der på den scenen og snakke om noe jeg elsket, noe jeg digga, og noe jeg hadde supertrua på.
Å få lov å fortelle det til så mange ...
Hvis jeg treffer én eller to i den salen, så har jeg gjort jobben min.
For jeg er så glad i det jeg driver med. Ja.
Ja. Jeg tror veldig på at skal man nå ut med et budskap,
så er det fordi det er noe man eier og noe man brenner for.
Men du, vi har jo brukt en del tid allerede på å snakke mye.
Om din far. Hvordan er det å arve en filosofi,
og ta den videre og skulle gjøre det til sitt eget?
Jeg må jo si, helt ærlig, at jeg føler at jeg fikk jobben min på et sølvfat.
Det føler jeg. Jeg skal ikke legge skjul på det.
Fordi det var veldig mange som visste hvem han var.
Og jeg fikk nok ganske mange jobber i begynnelsen fordi jeg var dattera til. Men for å kunne overleve, så må jeg.
Så jeg bestemte meg egentlig ganske fort. Eller det vil si:
Anja Hammerseng-Edin sa til meg en gang at:
"Gyrid, du skal ikke gå i hans fotspor, men du skal lage dine egne ved siden av hans."
Og det syns jeg var veldig fint sagt. Så det har jeg gjort.
Jeg syns det er kjempeskummelt å gjøre det, for jeg blir nok sammenlignet mye med han.
Men allikevel så har han jo ... Jeg må si jeg har sett at det funker, da.
Og derfor så torde jeg å gjøre det.
Jeg tror det ligger mye der, at jeg har sett at det han snakket om, var smart.
Og han hadde jo en ansvarliggjøring ...
Jeg vet ikke om vi skal snakke om det nå, men jeg har lyst til å si
at han ansvarliggjorde seg selv på en måte som var helt rå.
Og jeg starter jo nå mine foredrag med én historie som kommer fra han, direkte fra han.
Før så starta jeg med å si det at: "Hei, jeg heter Giri.",
"Takk for at jeg får lov å komme." Men nå gjør jeg ikke det lenger.
Nå starter jeg med en ganske rå historie, som da går jeg rett på.
Og da forteller jeg om hvordan han kom fram til sin ...
Den headingen som er "det er meg" det kommer an på, som var hans heading,
og som også er min. Hvordan han kom fram til den, og det er en sterk historie.
Og da begynner jeg rett på det. Det handler mye om han,
og så handler det også om at jeg tør å ta det videre.
Men å gå ... Altså, du sier å gå i din fars fotspor
eller å lage sine egne parallelle ved siden av.
Er det ikke ...? Altså, hvordan er det med å sammenligne seg selv med en ...?
Du har jo en far som var veldig kjent. Er det ...?
Er det vanskelig? Ja. Ja, jeg syns det er vanskelig.
Fordi vi var veldig forskjellige. Han elska å ta plass. Jeg.
Han elska å ta plass, jeg liker ikke å ta plass. Han ... Han ...
Jeg er også glad i at folk hører på meg, men han var virkelig, virkelig glad i det.
Han elska å stå der og bare kjøre på.
Men det som er det viktigste for meg, er at han fikk aldri lov å høre meg.
Det torde jeg ikke. Jeg tror kanskje han hadde vært stolt, men jeg torde ikke å la han høre meg.
For da var jeg nok litt redd for at jeg ikke var bra nok allikevel.
For det er jo litt sånn når du går i fotsporet til en som ble såpass kjent,
og gjorde det såpass bra, så skal du være ganske stødig.
Når du går i hans fotspor. Og det har jeg absolutt ikke vært. Så det har vært en plage.
På hvilken måte har du vært ustødig, da? Jeg har vært veldig nervøs. Jeg har vært veldig ...
Det er dumt å bruke ordet "redd", men jeg har vært veldig nervøs.
Det er ikke mer enn åtte-ni år siden jeg slutta å spy foran hvert foredrag.
Åtte-ni år siden, så det betyr at du har spydd i rundt 20 år, da,
hvis man er litt halvgod i hoderegning.
Hver gang. Uansett om jeg skulle holde for et gutter 16-lag eller en toppleder i et eller annet,
det hadde ikke noe å si hvem det var. Jeg var kjempenervøs. Jeg satt på do, og jeg spydde.
To ganger ... Dette har jeg heller aldri sagt før.
To ganger har jeg jugd for en oppdragsgiver, hvor jeg har ringt og sagt at jeg er syk.
Og snudd og kjørt hjem igjen. Og nå får jeg klump i halsen, for det har jeg gjort. To ganger.
Og allikevel så har du valgt å fortsette? Ja. Det har jeg, fordi at jeg tror ...
Det er jo bare det at jeg er bare livredd eller kjempenervøs. Rett og slett.
Eller kjempenervøs rett før.
Når jeg er fem minutter inne i foredrag, så er det greit.
Og da er det liksom ... Da har jeg lyst til å pine meg.
Den halvtimen før jeg skal holde foredrag. For jeg vet at det er kjempegøy.
Og når jeg går av scenen, så er jeg sånn: Wow! Dette her er ... Jeg elsker det jo.
Ja, folk elsker å høre på deg. Ja, det er jo hyggelig. Det håper jeg jo.
Og ellers hadde du ikke kunnet holde på i 20 år, tenker jeg, med det ubehaget du hadde.
Men ... og nå er det mye jeg lurer på, men først og fremst, da: Hva var det ...?
Altså, nervøsitet er det mange som kan kjenne seg igjen i,
men hva var det du følte på på den tiden, som ... Hva var det du var redd for?
Jeg var så opptatt av hva alle andre syns og trodde og tenkte og mente om meg.
Jeg var så ekstern i responsen og tilbakemeldingene at jeg så aldri innover.
Jeg så kun på enten applaus eller ikke applaus. Eller det var vel aldri ikke applaus,
men det var kanskje noen litt sånn forsiktige. Jeg så kun på de tilbakemeldingene
jeg fikk etterpå, eksternt, ut ifra andre. Jeg gikk aldri i meg sjøl.
Selv om jeg sto der og snakka om at det er meg det kommer an på,
jeg snakka om å gå innover, så gjorde jeg det ikke sjøl.
Når du er så ekstern i måten å få tilbakemeldinger på, så blir du sliten.
Og i hvert fall når folk skulle begynne å betale for det jeg skulle si,
da ble jeg i hvert fall redd. Skal folk virkelig betale for å høre på meg?
Jeg fikk jo helt noia. Så ... ja. Det, men ... Så for ni år siden ...
Da kan jeg fortelle den historien ... Ja, det skal jeg søren meg gjøre.
For åtte eller ni år siden hadde jeg foredrag for et stort bilkonsern nede på Sørlandet.
Min beste venninne ... Det var med meg ned, for hun var veldig god på å gi tilbakemeldinger.
Og vi var veldig trygge på hverandre. Og jeg holder foredrag.
Det var for Gompen Auto, det er ikke noe farlig å si det.
Og når jeg var ferdig, så var jeg kjempemisfornøyd, som jeg alltid var.
Men denne gangen var jeg kjempeordentlig misfornøyd.
Og jeg brukte første halvtimen i bilen til å virkelig fortelle venninna mi hvor dårlig jeg var. Hun satt og hørte på meg.
Og så sier hun: "Gyrid, du kommer aldri til å lykkes som foredragsholder."
Så sa jeg: "Hæ? Er dette støtten jeg får av deg? Du er min beste venninne."
Så sa jeg: "Ja, fordi." Og det var vondt å høre.
At jeg aldri kom til å lykkes som foredragsholder.
Men det verste var jo begrunnelsen hun hadde, og den var jo helt sann.
"Den du er på scenen, det er ikke den du er hjemme." Når jeg kjenner deg på scenen, så har du selvtillit.
Du har selvfølelse, du kjører på, du snakker om å gå innover ...
Når du sitter hjemme, sånn som her nå, så sitter du og snakker deg sjøl ned.
Så hvis ikke du gjør noe nå, så kommer du aldri til å lykkes som foredragsholder.
Og tenk å ha den tilliten til meg, da. At hun tør å si noe sånt.
Det er den beste gaven jeg noensinne har fått. Jeg kunne ikke fått en bedre gave.
Så da tenkte jeg: Her skal jeg begynne å jobbe. Så da begynte jeg å jobbe.
Og da tok det et års tid, og så slutta jeg å spy.
Og da jobba jeg med det å være trygg på scenen. Jeg jobba med ...
Jeg jobba med ... Jeg gikk på innsida hos meg og tenkte:
Hva kan jeg gjøre nå for at jeg skal ha det bedre når jeg står på scenen?
Ja, hva måtte du gjøre for å ha det bedre på innsiden?
Jeg jobbet med blant annet ... Jeg tok en egenvurdering hver gang jeg hadde holdt for det.
Hva var bra? Hvorfor var det bra? Hva kan jeg bli litt bedre på?
Jeg brukte mine egne verktøy. Det å tørre å se meg sjøl at jeg faktisk var bra nok.
At jeg kan bli bedre. Som jeg sa i stad: Det kan vi alle.
Men jeg torde å jobbe med å bare bli litt bedre på å ta meg sjøl i å være god.
Jeg begynte å jobbe med at det er ikke så farlig. Det er jo ikke så farlig.
Det er jo ingen som dør av dette her. Om jeg ikke føler at jeg er bra nok engang,
Da får jeg gå hjem og øve mer. Det er jo ikke verdens undergang.
Jeg jobba med det å være takknemlig for det jeg hadde,
og alt det jeg drev med som jeg fikk lov å drive med, og få betalt for i tillegg.
Det er jo helt sprøtt. Så jeg gjorde ... Jeg gikk virkelig innover
og tok tak i meg sjøl og skjønte at det var vel ikke min skyld, men skyld at det blei sånn, egentlig.
For det var liksom bare sånn jeg var. Men det var mitt ansvar å komme ...
Det var mitt ansvar å gjøre noe med meg selv.
Jeg har jo lyst til å drive med dette til jeg er 80-90, jeg.
Så da må jeg jo sørge for å ha det bra, da.
Og nå er jeg fylt 60, og nå føler jeg at jeg ... Det er så deilig, liksom. Det er så deilig.
Nå gir jeg F. Nå har jeg det hyggelig, nå har jeg det gøy.
Nå koser jeg meg. Og nå nyter jeg, men det har kosta.
Veldig nysgjerrig på dette året, for det er jo mye jobb. Det er jo ikke bare å begynne å snakke.
Ikke pent til seg selv og være takknemlig.
Så hvordan så en dag ut, da, når du skulle ut og holde foredrag,
da du bestemte deg og begynte å jobbe med det?
Ja, når jeg begynte å jobbe med det ...
Jeg tok ... Jeg må si helt 100 % ærlig at jeg tok mye i Modum på den tida,
for å holde mave og spy og sånn intakt.
Så begynte jeg å kutte ... Det er sånn man bruker hvis man er litt løs i magen.
Ja, det er helt riktig.
Det brukte jeg mye, så jeg har nok blitt immun mot det, tror jeg.
Men jeg begynte kanskje å forberede meg enda bedre enn det jeg hadde gjort før.
På hvilken måte da? Jeg var 100 % trygg på
at jeg visste hvem jeg skulle snakke med og til.
Jeg kunne verdiene deres, jeg kunne visjonene deres.
Jeg spurte: Hva vil du at de skal sitte igjen med?
Jeg spurte: Er det noen her jeg kan bruke sånn at det blir liksom ...
Kan jeg bruke Kåre og si sånn som du, Kåre?
Jeg forberedte meg mye mer, jeg var mye tryggere da jeg kom dit.
Jeg lærte meg å puste. Pust har vært enormt viktig for meg.
Jeg har lært å puste med maven. Jeg har lært å bruke pusten for å roe meg.
Jeg gikk jo til coach selv og ble coacha.
Og fikk mye hjelp på det.
Så har jeg bare lært meg
at akkurat sånn som jeg er akkurat nå, det er bra nok i Masfist.
Jeg har et uttrykk som jeg bruker ganske mye.
Det er at: "I am at the right place at the right time doing the right thing".
Og som jeg jobber med å tro på det. Og det har jeg blitt god på.
Så det er ikke noe mer enn at jeg begynte å jobbe ordentlig med meg sjøl.
Med de greiene her.
Når var første gang du ikke kastet opp i forkant? Hvordan var den opplevelsen?
Altså det å ha ... Den var helt rå.
Fordi jeg skulle ha foredrag for Coop Mega. Alle butikksjefene i Coop Mega.
Eller Coop Den Grønne. Coop ... Nei, Coop Me... Ja, samme av dem.
Og vi var på det konferansesenteret Olavsgård,
også tvers over veien fra Olavsgård, litt over mot Gardermoen.
Der ligger det sånn ... Moxie. Stemmer det.
Og da var det Erik Solbakken som skulle introdusere meg, og han hadde gjort en kjempejobb.
Og jeg kommer dit, og jeg tror han merka at jeg var litt nervøs, men han var så god på å roe meg ned.
Og de jeg hadde rundt meg fra Eventbyrå, var så gode, og da klarte jeg å puste meg gjennom ...
Den frykten for å spy, eller frykten for å holde foredrag.
Og det er første gangen jeg gjorde det, og det var helt sykt.
Jeg var så stolt, jeg gråt i bilen på vei hjem, og jeg syntes det var helt nydelig
at jeg for første gang holdt et foredrag uten å spy først.
Og nå skal vi ikke snakke om spying hele den tiden vi har satt inn, men ...
Etter det, da? Var det et punktum, eller måtte du fortsatt jobbe?
Jeg måtte fortsatt jobbe. Den følelsen jeg har når jeg skal på scenen,
den klarer jeg å skape meg selv nå, inni maven.
Og så aksepterer jeg at den er der, men jeg godtar ikke at den skal ødelegge for meg.
Det er så stor forskjell på aksept og godta, for i det sekundet jeg aksepterer at den er der,
det er først da jeg kan begynne å jobbe med den. Så jeg begynner å kjenne at nå kommer det.
Og så klarer jeg å se for meg hun Gyrid som er nervøs, og hun lager et svart-hvitt-bilde.
Og hun er med meg, for du kunne ikke sagt meg: "Nummeret, slutt å være nervøs".
Det hadde ikke gått fordi jeg er nervøs. Det er helt sant.
Så jeg kan ikke si til folk at "nå skal vi slutte å være nervøse".
Men det jeg kan, er å hjelpe dem med å slutte å bruke den nervøsiteten til noe fornuftig.
Så jeg brukte den til å ... Jeg hadde Gyrid med meg på sida her.
Så lagde jeg et bitte lite bilde fordi hun var en del av meg.
Hvis hun skulle si noe, putta jeg på Donald-stemme,
så jeg skjønte ikke hva hun sa.
Og så klarte jeg å lage et bilde foran meg hvor jeg står med armene opp i været,
hvor det er stående applaus i salen. Og det bildet putter jeg på masse følelser.
Mye applaus, mye rop, mye klapping. Og det bildet, jeg får det opp nå.
Det er så rått. Og det bildet bruker jeg hver gang jeg skal på scenen.
At du visualiserer da ... Setter du deg og lukker øynene, eller kan du se det for deg?
Ja, jeg ser det nå. Det er så sterkt for meg at det bruker jeg hver gang jeg skal på scenen.
Og så lærte jeg en ting av hun venninna mi som sa at jeg aldri kom til å lykkes.
Hun var full av kreft, og hun døde for noen år siden.
Og hun lærte meg av hun ... Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å forklare det på podkast, men jeg gjør sånn.
For de som da ikke ... Ja.
Jeg tar hendene sammen og så bare: Ferdig. Nå er jeg ferdig med det.
Hun sa også til meg, for hun hadde mye selvtillit, hun var veldig god på det:
De gangene du gruer deg skikkelig, kan du bare tenke på hvordan jeg ville gjort det.
Hun ville gjort det når jeg går på en scene. Jeg ville kjørt brystkassa fram,
og jeg ville være så takknemlig og så glad for at jeg fikk lov å stå på den scenen.
Så bare lån den energien av meg, og det gjør jeg stadig vekk.
Jeg tenker: Hvordan ville Linda gjort det? Og så kjører jeg på.
Hun har gitt deg en gavepakke, din venninne Linda.
Hvis du ser på gamle Sort-hvitt-Gyri og Gyri som er i dag,
og hvis du skulle beskrive hva som er den store forskjellen på det som var, og det som er i dag,
ikke bare følelsen, men som person, hva er annerledes enn en Gyrid som står på scenen nå?
Etter det der, så har folk spurt meg liksom: Hva er det for noe med deg?
Du ser annerledes ut. Og det tror jeg jeg gjør.
Jeg ser det i speilet, at jeg er litt mer rakrygga, litt mer ...
Jeg stråler ... Jeg utstråler noe annet. Før så utstråla jeg usikkerhet.
Jeg tror at hvis folk hadde visst, før jeg slutta å spy og sånn ...
Hvis folk hadde visst hvordan mitt selvsnakk var og hva som foregikk inni huet mitt,
så hadde de aldri hyra meg inn til foredrag.
Du kan jo ikke stå på scenen og snakke om det hun skal snakke om.
Men etterpå er det sånn: Nå er jeg trygg på meg sjøl.
Og så vet jeg at det ikke er så veldig farlig.
Og så vet jeg at jeg skal stå og snakke om noe som jeg kan.
Og jeg er trygg på at jeg kan det. For nå har jeg tatt ...
Jeg kan såpass mye om det nå at jeg kan ... Nå står jeg med 100 % sikkerhet og sier at dette kan jeg.
Og jeg pleier alltid, når jeg kommer til folk, så sier jeg alltid at jeg skal ikke snakke deres fag.
Det skal jeg love dere. Men jeg skal snakke mitt fag.
Og det er folk, og det kan jeg, pleier jeg å si.
Og da har du jo egentlig gått i parallelle fotspor til din far,
som også da han var rundt 50, for det må du ha vært.
Skjønner? Ja. Det er sant. Det har jeg ikke tenkt på før nå.
Det er helt riktig, det. Han sa han var bevisstløs de første 50 åra av livet.
Jeg har vært bevisstløs de første 50 åra av livet mitt. Det har søren meg jeg òg.
Takk for den, Kristian. Jeg har det så mye bedre nå.
Du ser ut som du har det veldig fint her du sitter.
Men denne tryggheten, som du har funnet frem til ...
Det handler jo mye om å være ... Du sier du er trygg på det du kan,
du vet at det virker, og det å kunne være deg selv.
Så det med autentisitet, som er et tema du og jeg har snakket litt om tidligere også ...
Hvorfor er det så vanskelig for folk når de skal stå foran en forsamling,
som jo er det jeg hjelper andre med å gjøre, hvorfor er det så vanskelig å være seg selv?
Fordi jeg tror folk ikke tror at de er bra nok. Jeg tror folk er så gode på å snakke seg sjøl ned.
Og jeg tror at de tror ikke på seg selv. Og det er jo det jobben din er, Kristian, å få dem til å skjønne.
Å få dem til å skjønne hvor virkelig bra de er. Det er der du er så god på å gjøre.
Og jeg er jo også god på det, bortsett fra at jeg lærer dem ikke å formidle.
Men jeg er også god på å få dem til å skjønne at de er faktisk dritgode. Og de er bra.
Bare det at de er her, er mer enn bra nok. Derfor elsker jeg bursdager, da.
Jeg trenger jo ikke å prestere noen ting for at folk skal hylle deg. Og det er helt nydelig.
Ja, jeg er veldig fascinert av det med autentisitet, og også det med et rasjonelt plan.
Å kunne forstå og se at "jo da, men dette kan være godt nok".
Men allikevel så er det jo den der følelsen som mange lever med,
og som er selv inkludert av og til: "Er dette bra nok?"
Altså dette bedragersyndromet som melder seg fra tid til annen.
Og du jobber med folk. Én ting er at du holder foredrag og jobber med grupper,
men du jobber også én-til-én med folk. Så hvordan ville du jobbet med en person som fortsatt vil si at ...
"Ja, men er det egentlig bra nok?"
Og da vil jeg si: Er det så farlig, da?
For hvis du blir hyra inn, hvis du er på A-laget, hvis du spiller golf på toppen,
hvis du driver med formidlingstrening på de beste i Norge, det er jo et bevis nok.
Kan vi ikke bare si at "ok, men så er det sånn", da?
Da får jeg bare leve med det bedragersyndromet, da, og i det igjen, da, aksept.
Når du aksepterer at det er der, så tror jeg det er så mye ...
Det er så mye lettere å leve med det. Gjør det noe, da, om ...
Hvis ikke det plager deg såpass mye som det plaga meg og mange andre ...
Jeg vet om veldig mange som idrettsutøvere ...
Det er mye lettere å være skada enn å ikke bli tatt ut til kamp.
Så det er veldig mange som er skada mye.
For det er mye lettere å si at "nei, jeg er ikke med på kamp, for jeg har vondt i armen" eller "jeg har vondt i beinet".
Jeg tror jo helt seriøst at livet er en prosess, og vi er her for å lære et eller annet.
Så da skal jeg kanskje lære, da, ikke ta meg selv så veldig høydidelig.
Må jeg være best i alt, da? Nei, jeg må jo ikke det.
Kan jeg bare slappe av litt, da, og ha det bra med meg sjøl?
Og så må jeg si en ting, da, som er kjempeviktig for meg,
som jeg syns det er rart at jeg ikke har sagt før nå. Men jeg jobber ikke med folk i krise.
Det er kjempeviktig å si. Jeg er ikke noen lege, jeg er ikke noen psykolog, jeg er ikke noen terapeut.
Det er viktig for meg å si, Kristian. Og det gjør jeg ikke.
For det er ikke bare å komme til folk i skikkelig krise og bare si at du må tenke positivt.
Det er ikke det, altså.
Men det å bare tenke positivt. Jeg syns jo det er ...
Altså innenfor det området som du jobber med, som er motivasjon,
og kommer inn og skal holde inspirerende foredrag også,
og du er jo en som er glad i uttrykk som ...
Vi snakket jo om innledningsvis her at godt gjort er bedre enn godt sagt.
Og enkel visdom.
Men får du av og til tilbakemeldinger på at det blir litt for enkelt?
Ja, det gjør jeg. Da svarer jeg at ...
Når du er skikkelig god på det du driver med, så tør du å være enkel.
Og det mener jeg at når vi er ... Ja, det kan være enkel visdom.
Men igjen så sier jeg da, som jeg sa til deg, at jeg jobber ikke med folk i krise.
Som virkelig kan jobbe med folk i krise.
Men hvorfor skal vi gjøre det så veldig vanskelig?
Kan vi ikke bare lete etter det som er bra? Kan vi ikke bare fokusere på det som er gøy?
Jeg skjønner at livet går opp og ned, og det gjør det.
Men vi er nødt til å vite hva mørkt er for å vite hva lyst er.
Vi er nødt til å vite hva kjipt er for å vite hva bra er. Vi er nødt til å vite hva ...
Natta er for å vite ... Du skjønner litt hva jeg mener. Og derfor så må vi da ...
Tilbake til den aksepten at akkurat nå har jeg det dritt.
Men jeg pleier å si, og det er et ordtak som mange bruker, men jeg liker det,
at når du står med dritt til haka, da er det kjipt å henge med huet.
Da er det greit å få opp huet litt og tenke: Er det noe jeg kan gjøre?
Og når vi tør da å gå i oss sjøl og gi oss selv ansvaret for at jeg har det litt bedre ...
Det betyr ikke at jeg skal gjøre all jobben, men da må jeg skaffe noen rundt meg som kan hjelpe meg.
Som kan dette litt bedre enn meg. For søren, har jeg et kjipt ærend, jeg òg.
Men jeg lar meg ikke ... Jeg lar ... Altså ...
Selv om én kjip situasjon eller én dårlig da, betyr ikke at hele livet er ødelagt.
For vi har så mange sekunder i løpet av en dag hvor vi kan faktisk snu.
Vi må bare vite at vi har muligheten til å snu. Det er det jeg forteller om at vi har muligheten til.
Og da mener jo jeg at da kan ikke noen kunnskap bli for enkelt, syns jeg.
For jeg er ikke noe ... Jeg er ganske enkel i huet. Det er det.
De fleste er jo ... Altså, vi liker jo heller at ting er enkelt enn at det er komplisert.
Og jeg hørte en som en gang sa, og jeg tror dette er en amerikaner
som heter Derek Sivers, som er veldig god.
Og jeg tror det var han som sa at bak enhver klisjé så finner du meningen med livet.
Åh! Den var fin! Den har jeg aldri hørt.
Og det er jo i det at disse sannhetene, disse universelle sannhetene,
som vi hører om og om igjen,
og sitater som flere forskjellige mennesker får skylda for å være opphav til,
det er jo ting vi sier fordi det høres bra ut, og det hjelper oss.
Og jeg satt og tenkte på det der med i dag morges med "godt gjort" og "godt sagt" ...
At jeg er jo 100 % enig i at "godt gjort" er bedre enn "godt sagt".
Samtidig i det du, og arven du har fra faren din ...
Hvis du skal få folk til å gjøre noe godt, så hjelper det om noe er godt sagt også.
For det er når vi får disse enkle livsvisdommene, da, som hjelper oss til å komme tilbake.
Og kanskje gjøre noe på et bra vis, fordi vi har forstått noe.
Fordi vi har tatt med oss noe enkelt. Om du sier da "ikke heng ..."
Står du med dritt i halsen, så må du ikke henge med huet.
Men det hjelper oss jo, da, til å huske på at noe er det. Opp med haka!
Og jeg tror at Hans Trygve Christiansen, som var treneren til Johan Olav Koss og Geir Karstad
under OL på Lillehammer, eller han var jo treneren for mange år, han sa en gang ...
Han var veldig opptatt av å gjøre det enkelt. Folk trodde jo ikke han kunne noe.
Han er den mest kunnskapsrike mannen jeg noensinne har snakka med.
Men folk trodde ikke han kunne fordi han snakka så enkelt.
Men han snakka jo enkelt fordi han kunne det han snakka om. Da tør du å være enkel.
Og vi har jo alle vært borti den ene mattelæreren som klarer å få hele klassen opp på bra karakterer,
fordi hun er så god at hun klarer å forklare det så enkelt at selv de dårligste i klassen,
skjønner hva hun snakker om. Da er du god.
Tror jeg. Og jeg må fortelle at jeg skulle åpne en konferanseregnskap, Norge heter det.
490 regnskapsførere. Så klarer jeg å starte hele foredraget ...
Jeg fikk sjokk over meg sjøl, men jeg klarte å starte med å si:
"Tusen takk for at jeg får lov å komme hit og snakke til sovepillene mine."
Så tenkte jeg: Hva i all verden sa jeg nå?
Så sa jeg: Men det er ikke fordi dere er kjedelige.
Men det er fordi at når jeg skjønte at jeg måtte skaffe meg en sånn som det dere er,
så fikk jeg sove om natta.
For jeg kunne jo ikke regnskap. Og da måtte jeg finne en som kunne det.
Da fikk jeg sove om natta. Og når jeg hadde sagt det, så hadde jeg dem i handa mi.
Jeg kunne si hva som helst. Og det gjelder å anerkjenne folk, tror jeg.
Ja, det er veldig enkelt sagt, og det er svært godt sagt.
Du har et signaturforedrag, og du har en bok som heter "Det er meg det kommer an på".
Og igjen snakke om faren din: Han hadde også en bok som heter "Det er meg det kommer an på".
Og i sted spurte jeg deg om hvordan det er å arve en filosofi,
men her har du altså gjort dette til ditt eget.
Så hva er det som er annerledes med det du har skrevet og tatt tak i,
altså din fars visdom, som vi kan lese om i den boka?
Det var en som sa til meg en gang
at han kunne ikke skjønne hvorfor det var skrevet flere selgersbøker.
For de trang egentlig bare faren mins.
Da tenkte jeg: Oi, det var litt av en tilbakemelding. Men igjen:
Igjen, han skrev det veldig enkelt.
Men forskjellen på meg og han, det er ikke annet enn
at jeg bruker nåtidens språk, og han brukte datidens språk.
Jeg snakker litt mer moderne, han var veldig formell,
selv om det ikke virket sånn på scenen.
Og så bruker jeg mine historier, fordi historien om boka hans ...
Han skrev den på slutten av 80-tallet, tror jeg. Når han døde i 2014,
Så fikk jeg spørsmål fra forlag om jeg ville gjøre om boka hans til min.
Så sa jeg: Nei, det kan jeg ikke gjøre, for jeg kan ikke ta vekk alt som er hans.
Da spurte de: Ja, men Gerrit, skal du stå og holde foredraget ditt,
og skal du selge boka hans? Det er litt rart.
Ja, nei, det får heller være, så jeg, for sånn blei det bare.
Så går det et år, og så ... Jeg gjorde ikke noe med boka til far,
jeg solgte boka til far, men jeg gjorde den ikke om til min.
Så går det et år, og så får jeg plutselig en mail fra fire forskjellige folk.
Som far satte veldig stor pris på. Og de fire folka hadde fått beskjed av faren min
at hvis ikke Gyrid hadde gjort om den boka hans til sin etter at det hadde gått et år,
så skulle de kalle inn meg til et møte. Og det gjorde de.
Og det var blant annet Trygve Rønningen i TV 2 nå.
Og det var sterkt. For da hadde de fire samme budskap: At du må gjøre om denne boka.
Så det jeg gjorde ... Jeg dedikerer den til han selvfølgelig, men jeg skriver på mitt språk.
Men jeg skriver på mitt språk, med mine historier, og litt oppdaterte ting.
Men det er hans filosofi, det er hans ...
Jeg kan ikke akkurat si at det er hans ord, men det er hans filosofi. Det er hans bok.
Men jeg har gjort den om til min, da. Er det noe av det han sa eller trodde på,
som du har vært uenig i?
Jeg syns han var hard. Jeg syns han var litt hard. Han hadde én setning.
Han hadde en setning som jeg veldig sjelden har brukt,
for jeg syns den er veldig hard.
Men når jeg snakker med høypresterende folk, så kan jeg bruke den setningen.
Jeg er så heldig at jeg får lov å jobbe med musikk og Drilltroppen i Garden.
De har jobba med i elleve år, og der kan jeg bruke den setningen.
Første gang jeg brukte en setning på Anja, så hun tok den med én gang,
men det er at hvis bedre er mulig, så er ikke bra godt nok, sa han.
Og den er hard, altså.
Da skulle du aldri være fornøyd med det ... Skjønner du hva jeg mener?
Den brukte han mye. Han fikk folk gode. Han fikk dem skikkelig gode.
Så hvis bedre er mulig, så er ikke bra godt nok.
Jeg er enig i den setningen, men jeg syns den er litt hard,
og jeg syns den kan brukes hvis du skal bli OL-mester eller et eller annet,
men ikke vanlige folk. Men jeg bruker den på meg sjøl.
Det gjør jeg. Hvis bedre er mulig, Gyrid, så er ikke bra godt nok.
Når sier du det til deg selv?
Det kan f.eks. være når jeg har vært dårlig til å ta meg sjøl og være god.
Så hvis du kan bli bedre på det, Gerid, da er ikke det du gjør nå, bra nok.
Så det går også på de myke verdiene, men det kan også være hvis jeg merker
at jeg f.eks. snakker for fort, som jeg gjør nå, for jeg blir så ivrig.
Hvis jeg merker at jeg ikke har forberedt meg bra nok, selv om jeg syns det, så var det ikke bra nok.
Så jeg bruker den innimellom,
men ut mot andre så har jeg kun brukt den på høypresterende folk
som skal virkelig prestere, og da er den sann.
Men han brukte den litt for mye på vanlige folk, og det likte jeg ikke helt.
Jeg syns det var litt hardt.
Hva er kjernen i budskapet du leverer når du holder foredraget "Det er meg det kommer an på"?
Hva er hovedbudskapet?
Ansvarliggjøring. Det er ansvarliggjøring. Vi bestemmer ikke hva som skjer rundt oss.
Vi bestemmer ikke over sjefen vår, eller kollegaen vår, eller ektefellene våre, eller samfunnet generelt,
som vi virkelig blir testa på nå. Men vi bestemmer selv hvordan vi vil takle det som skjer.
Og det er en treningssak. For vi er veldig gode på å peke utover. Men den ansvarliggjøringa der, når du først ...
Når du først har klart ... Når du først klarer å peke innover
og spørre: "Hva kan jeg gjøre nå?" Det er først da du har vunnet retten til å kreve
av de rundt deg, syns jeg. Jeg syns ikke du kan kreve av de rundt deg
hvis ikke du gjør jobben sjøl. Der er jeg sjøl.
Nå kjente jeg at det var nesten faren min. Da var jeg litt streng. Men det mener jeg.
Så det er det å tørre å ta det ansvaret. Hvem er det som egentlig har ansvaret for min trivsel, min lykke?
Min trivsel, min hverdag, mine resultater og min utvikling.
Det skulle ikke forundre meg om det ansvaret sitter hos hver enkelt en av oss.
Og det mener jeg det gjør.
Jeg ser jo at tiden går unna her, sånn. Veldig.
Men vi har tid også. Jeg har en spalte med noen faste spørsmål også.
Men før vi går dit, så ... Disse foredragene du holder ...
Du møter jo en del av disse menneskene som har hørt deg senere.
Hva er det de oftest kommer tilbake og sier at de husker?
De husker veldig godt selve hovedbudskapet. Det er meg det kommer an på.
Det husker de veldig. Så husker de et par historier jeg har.
Og så husker de ... Jeg skulle ha en ...
Min sjef, for mange år siden jeg jobba som mentaltrener
på Toppidrettsgymnaset i Telemark.
Der skulle min sjef ha en medarbeidersamtale med meg.
Så skriver han Gyrid øverst, og så skriver han bra, og så dårlig.
Så sier han: Fortell meg hva du er bra på, og hva du er dårlig på.
Jeg mener selv at jeg er konfliktsky.
mannen min er ikke helt enig i det, men jeg mener at jeg er konfliktsky.
Så jeg satte meg ned, og så ser jeg på han sjefen min. Vi kaller han Arne.
"Hvor mange ganger har du hørt foredraget mitt?" "Hva mener du?" sier Arne.
"Hvor mange ganger har du hørt meg?" Så sier han: "Jeg har hørt deg tre-fire ganger."
Så sier jeg: "Ja, og ennå har du ikke lært." Så sier han: "Lært hva da?"
Og så svarer jeg: Ikke på noe som helst tidspunkt. "Kommer jeg til å fortelle deg hva jeg er bra på,"
og hva jeg er dårlig på. Det skjer ikke.
"Hvorfor det? Vil du ikke bli god?" Så sier jeg: "Jo, jeg har lyst til å bli kjempegod."
"Men Gyrid, da må du gjøre denne øvelsen." Så sier jeg: "Nei."
"Men jeg skal forandre på én ting, så skal jeg være med deg."
Så gikk jeg bort og tok vekk 'dårlig', så skrev jeg 'bedre'.
Så da skrev jeg det bra og bedre. Jeg har så mye jeg veit jeg er bra på,
og jeg har så sinnssykt mye jeg veit jeg kan bli så mye bedre på. Litte grann bedre.
Og det er en så stor forskjell. For i det sekundet jeg forteller meg sjøl hva jeg er dårlig på, så er det akkurat det det det blir.
For vi får mer av det vi har fokus på. Det er jo opplest og vedtatt.
I mitt hode, da mener jeg. Så det sier folk at det husker dem så godt: bra og bedre.
Og da pleier jeg å si: Hvis det er noe du skal huske fra dette foredraget, husk akkurat det.
Bra og bedre. Og det at de skal tørre å ta seg sjøl i å være gode. De har liksom ikke tenkt sånn.
Jeg pleier å si at jeg er en bevisstgjører. Jeg bruker ikke ordet coach, jeg bruker ikke ordet motivator.
Jeg bruker ordet bevisstgjører.
For det jeg snakker om, det er folk så gode på allerede. Men de gjør det utover.
De gjør det mot de de er glad i, mot konene deres, mannen deres, barna deres, kollegaene.
Men det er veldig sjelden de går innover og snakker godt om seg sjøl.
Så da pleier jeg å si at: Denne timen er til deg.
For jeg har aldri hørt om noen som tok vare på seg sjøl og angra etterpå.
Og jeg er opptatt av at de skal ta vare på seg sjøl. Enda mer enn det far var. Far var mer på prestasjon.
Mens jeg er mer på det å tørre å ta seg sjøl i å være god
og være stolt av den du er og det du gjør. Mest av den du er.
Er det noen som har kommet til deg og fortalt om eksempler som ...
På situasjoner hvor de har brukt ...? Mange.
Og det er mange som har fortalt: "Du, jeg hørte faren din på 80-tallet og 90-tallet!"
Og så står du her og sier: "Å, det er så gøy." Og jeg får liksom ... Frank Bechte.
Det setter jeg veldig stor pris på.
Og så er det selvfølgelig noen som ikke liker det jeg snakker om òg.
Jeg kan jo absolutt ikke treffe alle.
Men hvordan er det å oppleve at du ikke treffer?
Og det er også et veldig godt spørsmål.
Det er vondt der og da, for det går litt sånn på stoltheten min,
men så tenker jeg at de er på sin reise.
Og de kommer til å høre det jeg vil de skal høre. Det kommer de til å høre etter hvert.
Eller sånn oppi hodet sitt, da.
Men det er en av grunnene til at jeg alltid begynner foredragene med å si
at jeg ikke jobber med folk i krise. For det blir for lettvint for meg.
Jeg har holdt foredrag i tre eller fire fengsler for innsatte i fengsel.
Og da er det ikke like gøy å si at det er meg det kommer an på, og du har ansvaret.
Det sitter ganske mye mer enn voldelige folk der inne. Det sitter diagnoser.
Det sitter folk som har opplevd mye vonde ting i livet sitt. Det sitter folk som har erfaringer som ikke er bra.
Det er jo på en måte deres skyld at de sitter her,
men det er en grunn for at de sitter her, som kanskje ikke de kan gjøre noe med.
Så da var det veldig tøft, syns jeg, å komme inn i et fengsel og si at det er meg det kommer an på.
Men jeg tror at de som virkelig trenger dette her, det er de som virkelig skjønner det òg.
Det tror jeg. Det er ikke sikkert de vil innrømme det med en gang, men det kommer sigende.
Det er meg det kommer an på hvordan vi møter opp på ulike arenaer.
Så har jo mange en tendens til å være et prakteksemplar av seg selv,
når de er på jobben, når de er ute og skal representere på arenaer
hvor de kanskje ikke kjenner så mange. Og så er vi ikke like gode når vi kommer hjem
med familien. Og så som du peker på her, da: Kanskje enda verre.
Enda verre med hvordan man møter opp for seg selv.
Så hvorfor er vi så strenge med oss selv?
Hvorfor er vi strenge med oss selv?
Å, hadde jeg hatt svaret på det, så hadde jeg vært good kanskje, eller noe sånt.
Men jeg tror det handler om ... Det er jo veldig eksternt nå, da.
Sosiale medier, vi skal være så bra, alt skal være så perfekt.
Vi må slutte å sammenligne oss sjøl med alle andre.
Vi må sammenligne oss med oss selv.
Hva kan jeg gjøre nå for å bli litt bedre enn det jeg var i går?
På å ta meg sjøl i å være god, på å spille pasninger, på å stå og formidle.
Hva kan jeg gjøre nå for å bli litt bedre enn det jeg var?
Jeg har jobba med en svømmer en gang, og hun var veldig opptatt av å ...
Hun sendte alltid meg melding. Og Gyrid.
Nå svømmer hun ved siden av meg i den banen.
Så sier jeg: "Men du får ikke gjort en puck med det."
"Det eneste du får gjort noe med, er deg, fra ditt til ditt og tilbake igjen."
Så blei hun europamester i senior som junior, på 50 m rygg eller noe sånt.
Så kommer hun løpende opp til meg på kontoret og sier:
"Gyrid, veit du når jeg skjønte at jeg kom til å bli god?"
Så tenkte jeg: Ja, det veit jeg. Men det skal du få lov å fortelle meg.
Så jeg sa: Nei, det veit jeg ikke.
Jeg sa: Det var når jeg skjønte at jeg kun kan svømme én bane av gangen.
Så sa jeg: Så fint! Endelig! For det er det ... Vi får ikke gjort noe med de ved siden av.
Og når hun skjønte det, så blei hun dritgod. Og da var det fullt fokus på sin bane.
Så jeg tror det handler om at vi sammenligner oss sjøl altfor mye med alle andre hele tiden.
Og hun er mye penere enn meg, og mye tynnere enn meg, og mye sprekere enn meg, og hun får til det ...
Legg det vekk, tror jeg.
Ja, det er en fin overgang til spalten faste spørsmål.
Ja. Ja. Og praten er ikke ferdig, altså,
så hvis det er mer, så kan vi fortsette etter det.
Men det å sammenligne seg med andre er jo ikke det vi skal gjøre nå,
men det første spørsmålet på lista, det er hvem ...
Altså nå snakker vi om foredragsholdere og formidlere, og det kan være folk som er nå levende og døde,
Hvem synes du er høyest på lista blant dine favoritter?
Nålevende og døde, oi dæsken. Jeg er jo ikke så belest sånn ...
Men jeg digger Barack Obama. Jeg syns han er helt rå.
Og så digger jeg Øystein "Pølsa" Pettersen. Jeg syns Øystein er altså så god.
Og det handler om folkeligheten hans, og kunnskapen hans selvfølgelig,
Måten han setter seg ned på scenen ...
Men Barack Obama også er ... De to syns jeg er de beste.
Ja, veldig forskjellige typer, og arenaer de kommer fra også,
bortsett fra at de er høypresterende mennesker, begge to.
Men se på den lune humoren til Barack Obama, da.
Han har jo en så fantastisk godhjerta humor. Og så har han blikk ...
Og så har han blikket, og så har han ...
Ja, unnskyld, jeg avbrøt deg, det var ikke meninga.
Nei, det er du som har ... Du som er hovedpersonen i dag, Gyrid
Jo, men pølsa: Jeg har hørt han, og er jo veldig enig med deg i ...
Hva er det du liker med stilen hans? Du sa folkelig.
Er det andre ting han gjør som du syns er fint og setter pris på?
Ja, jeg syns ... Jeg holder på det folkelige.
Jeg syns det er det beste ved han. Fordi han treffer alle. Fordi han er så folkelig.
Og så er han kunnskapsrik så det holder, og så er han litt sånn ...
Han kommer som den han er. Og det liker jeg veldig godt.
Det er ikke noen fasade. Sånn som jeg kjenner ham, er det ikke noen fasade på han i det hele tatt.
Han kommer, så snakker han om noe som han brenner sterkt for, og så går han igjen.
Og så bare de powerpointene hans ... Det ser ut som han har skrevet med håndskrift.
Jeg digger hele konseptet til Øystein. Jeg syns han er god.
Nydelig. Neste spørsmål kommer fra datteren min.
Det var her denne spalten kom fra. Jeg nevnte det for Nina Nakling, som var gjest her før deg også.
Vi snakket om ord og uttrykk som irriterer en. Altså når vi hører det bedre.
Altså når vi hører det brukt, det kan være ...
Og det korrigerte nemlig jeg fortalte henne i dag.
At jeg skulle treffe deg, og at vi har laget en fast spalte nå, da.
Og vi snakket jo også om ord folk bruker feil.
Om det er liksom sånn ... Vi legger merke til det,
så når vi hører det, så blir det sånn rød strek.
Så enten ord som irriterer deg, eller ord som er feilbrukt.
Ja ... Nå skal 60 år gammel Gyrid svare deg først. Hun som er 60.
Jeg klarer ikke å bli irritert.
Men, når det er sagt ... Fordi jeg tenker: "Ok, men da sa hun det."
Og så tenker jeg ikke noe mer på det. For sånn er jeg blitt.
Men det som jeg ikke liker, er når jeg selv sier sånn som jeg pleier å si, vet du.
Jeg pleier ikke å si noen ting, det er bare tull. Jeg sier det hver gang.
Det irriterer meg ved meg selv. At du på et vis siterer deg selv?
Hvis jeg skal snakke med mannen min: "Ja, sånn som jeg pleier å si."
Og så sier mannen min: "Du pleier ikke å si det." Nei, jeg gjør ikke det. Det er bare tull.
De små der, de liker jeg heller ikke. Men sånn som jeg pleier å si,
det syns jeg er litt sånn ... Jeg merker det når jeg sier til mannen min.
Når jeg sier det til mannen min, merker jeg at det er litt sånn ovenfra og ned, syns jeg.
Når jeg sier det. Og det liker jeg ikke.
Jeg liker ikke å være ovenfra og ned, i hvert fall ikke når mannen min reagerte på at jeg sa det ofte.
Gøy. Det er ... Spesielt dette med disse tenkelydene, og det syns jeg er veldig festlig, da,
fordi jeg hadde jo ... Du kjenner jo Nina Nakling godt, og da vi satt her sånn ...
Så nå var hun inne på det samme, og så nikker jeg, og så sier jeg helt enig.
Og så hørte jeg gjennom opptaket etterpå, og så tenker jeg at hun har nok sittet
og irritert seg litt underveis, for jeg har mye av det.
Og det er interessant, da, til den formidlingsdelen, fordi dette er et spørsmål
jeg også stiller ofte når jeg har workshoper og kurs,
og så er det noen ord eller uttrykk som gir deg allergisk utslett.
Og da er det jo denne tenkelyden kommer først, eh, hvor det skiller seg veldig i ...
Det stiller seg veldig i det å holde et foredrag, altså i en sånn formidlingssituasjon,
og i samtale, hvor vi bruker disse tenkelydene aktivt i dialog med andre
for å signalisere at "jeg er ikke ferdig i praten". For å unngå å bli avbrutt,
så er det et kommunikativt grep vi bruker for å sikre at vi får fullført det vi har lyst til å si.
"Jeg er bare ikke ferdigtenkt, så det er derfor vi kaller det for tenkelyder".
Det er kult, det har jeg aldri tenkt på. Det har jeg tenkt på!
Det har jeg tenkt på, og har også klart på sett og vis å rydde opp i det
i når jeg foreleser, og når jeg holder kurs.
Og så var det bare så innmari morsomt å høre gjennom ...
Når man hører seg selv på tape, så får man jo rene ord for penga.
Og det er jo å drive podkast, et lite selvutviklingsprosjekt også.
Så idet du sa det, så tenkte jeg bare: Å, jeg lurer på hvordan jeg har vært i dag.
Og nå er det selvfølgelig for den som lytter, da. Da hører man jo ekstra oppmerksomt etter.
Jeg har ikke tenkt på det engang.
Og vi gjør nok ikke det heller. Jeg har en bok ... Vi satt jo og så i bokhylla her borte i sted,
og der er det en bok som handler om nettopp den type feil vi gjør når vi prater.
For når vi snakker ... Det er interessant, det er veldig mye i vanlig dialog,
vanlig kommunikasjon, som er avbrutte setninger,
og vi hopper frem og tilbake og gjør veldig mange grammatiske feil som ingen legger merke til,
fordi det er sånn vi kommuniserer. Mens tenkelyder ...
Mens tenkelyder, så viste det seg altså, og noen har studert dette,
at når det blir flere enn ... Det er mulig jeg husker det feil,
men jeg tror det er ca. seks i minuttet.
Hvis noen prater og vi får en E-frekvens på mer enn seks i minuttet,
da begynner alle å legge merke til det.
Men så er det selvfølgelig noen som var skrudd sammen slik at de er allergiske mot det.
Så fort de hører det, så begynner de å sette tellestreker på arket. Så der har du det.
Det var et veldig spennende spørsmål. Det var det.
Det er ikke en forsvarstale dette er sånn, men det er interessant hvordan kommunikasjon
som formidler eller foredragsholder fra en scene eller man holder en presentasjon,
skiller seg fra det å ha en samtale og en dialog. Da lytter vi på en annen måte.
Og du nevnte Barack Obama, som ... Legg merke til, når han holder taler ...
Det er ikke en tenkelyd.
Men hvis du hører ham i et intervju ...
Det er sant! Det har du helt rett i.
Så det er ... Og allikevel, altså, vi hører jo på ham.
Nå hører ikke jeg at jeg sier noe annet enn "er her".
Så det er derfor det er morsomt med et sånt spørsmål i spalten.
Ja, det er kjempemorsomt, for det fikk meg virkelig til å tenke.
Én ting jeg ikke liker med f.eks. foredragsholdere, er ...
At det skal jeg komme tilbake til.
Og så gjør de ikke det. Det er så mange som sier.
For da er hodet deres langt foran munnen deres.
Og så tenker de: "Nei, det er ikke det jeg skal komme tilbake til."
Og så tenker de: "Nei, det kommer du aldri til å gjøre."
Ja, det er en felle det er fort gjort å gå i.
Det er det. Jeg gjør det samme selv.
Er det ikke sånn at vi irriterer oss mest over det vi kjenner oss igjen i selv?
Oh yes. Det i alle forhold, faktisk.
Neste spørsmål på listen er bøker som har ... Om du har en bok du ville anbefalt?
Altså en bok som har betydd mye for deg.
Og eh, der var jeg på med én gang. Det var tenkelyd, så det holdt.
For veldig mange år siden, 15-20 år siden, så kom hun Linda, hun ...
Så kom hun Linda, hun venninna mi, med en forfatter som hun leste mye av.
Så fikk jeg de bøkene, og så tenkte jeg: What i all verden er dette her?
Og la det vekk. Og da tenkte jeg: Dette her kommer jeg aldri til å lese.
Så for seks-syv år siden så tok jeg opp de bøkene, og nå leser jeg mye av dem.
Og det er litt for å få litt andre perspektiver rundt ting.
Men jeg har ikke så veldig lyst til å si hva bøkene heter,
for det er veldig sånn far-fetch, men han heter Neil Donald Walsh.
Han som skriver bøkene. Ja, da vet jo jeg hva bøkene heter.
"Conversations With God". That's right. Er det sant?
Å, nå fikk jeg ståpels! Jeg trodde ikke noen andre hadde hørt om han.
Jeg leser dem hele tida.
Digger de bøkene. Det er helt rått. Jeg tror jeg har lest alle av dem.
Men da jeg begynte for 20 år siden, tenkte jeg: Hva er dette her for noe?
Nå veit jo jeg hvor ... Jo da, jeg veit jo det nå hvorfor du ... Stemmer det.
Hvorfor det? Fordi at under pandemien så var det ...
Og nå så var det Clubhouse. Og da var plutselig du og jeg inne i samme rom, i hans rom.
Ja, men hva var Clubhouse?
Clubhouse var en app hvor vi kunne gå inn.
Og så kunne vi gå inn i forskjellige rom. Det var laget forskjellige rom i den appen.
Og det var jo pandemien, så vi hadde jo ikke noe annet å gjøre enn å sitte på Clubhouse.
Det var kjempegøy. Jeg elska det.
Jeg måtte bare spørre hva det var, for det er nok mange som husker det.
Men det er jo helt borte. Ja, det er helt borte.
Og da var det topic på disse rommene, og så kunne du liksom trykke på en knapp,
og så kunne du be om å få lov å komme opp og si noe. Først kunne du sitte i publikum.
Og hvis du hadde lyst til å si noe, så kunne du komme opp og si noe.
Og plutselig så oppdaget jeg at Neil Donald Walsh var på Clubhouse,
og det syns jeg var helt fantastisk. Jeg var der inne mye.
Jeg og moren min satt og hørte på han. Så jeg gikk bort til henne.
Jeg husker han begynte klokka ti på kvelden norsk tid.
Da gikk jeg bort til mora mi, så satt hun våken, og så satt vi og hørte på han.
Og to ganger så var jeg oppe og prata med han.
Og det var jo der vi møtte hverandre tilfeldig. Det er helt riktig.
Jeg så også at han hadde en sending, helt tilfeldig, og kjente igjen navnet.
Og det er nok godt over 20 år siden at jeg også leste "Conversations With The Goal".
Og det er jo fantastisk spennende at man kan få møte mennesker som ...
Og høre dem snakke live, mennesker som har noe spennende å fare med.
Jeg tror også, som deg, at dette er bøker som er for de de treffer,
og så er det nok mange de ikke er for. Så en spennende tittel.
En som har betydd mye for mange.
Ja, det tror jeg. Og jeg hørte jo han Frank Zappa komme med en setning en gang
i et intervju som var: "Our mind is like a parachute. It does not work until it's open."
Og den setningen digger jeg. Så da tenkte jeg at det er greit å være litt nysgjerrig.
Og være litt åpen, og tørre å ... Det var på grunn av den setningen at jeg tok opp disse bøkene igjen,
og begynte å lese i dem, og tenkte: Wow, dette her er jo ...
Og en gang på Clubhouse fikk jeg lov å komme opp og si noe til ham.
Og da sa jeg en setning som han har spurt meg etterpå om han får lov å bruke.
Og det er at det er ikke de lykkelige folka som er takknemlige,
men de takknemlige folka som er lykkelige. Og den liker jeg veldig godt.
Og han har spurt meg om jeg etterpå i mail kan få lov å bruke den setningen.
Og den er ikke min, jeg har funnet den på nettet, og den har han brukt etterpå.
Så de bøkene ... Nei, nå ble jeg litt glad.
Jeg grua meg litt til å si det høyt. Men så lurer jeg på:
Hvorfor gruer jeg meg for det? Så tullete. Jeg er 60 år.
Jeg har jo vokst opp i et hjem hvor den type litteratur lå overalt.
Så jeg har lest mye forskjellig gjennom oppveksten.
Så her er det et trygt rom å fortelle om "Conversations with God". Det er kult.
Siste spørsmålet på lista. Jeg har lyst til å legge til ett til.
For dette er jo et arbeid som er under utvikling, denne podkasten.
Men ja, jeg tror jeg tar det først.
Det nye spørsmålet i spalten, så får vi se om vi beholder det.
Men er det noe du har endra mening om i løpet av livet?
Og det er et veldig godt spørsmål. Ja, det er det nok.
Jeg klarer ikke å være helt dønn konkret, men ...
Ja, i hvert fall selvfølgelig at jeg er bra nok akkurat som jeg er.
Det trodde jeg jo aldri før. Men det har jeg skjønt at jeg er jo.
Fordi jeg vokste jo opp i et ganske høypresterende hjem, hvor vi hele tiden skulle prestere og sånn.
Og til å tenke at det ordner seg ...
Jeg vet ikke om det er et bra svar, Christian, det vet jeg virkelig ikke.
Men det er det jeg tenker er det viktigste med at ting er ikke så farlig.
Først så trodde jeg at alt var så farlig, men jeg har skjønt at det er ikke det.
Under pandemien, så ... Jeg syns egentlig at tatoveringer er harry.
Jeg syns ikke det er noe stilig. Og så kom pandemien, og så tenkte jeg: Jeg må ha en tatovering.
Så jeg gikk til en tatovør, hvis det er det det heter?
Og så tatoverte jeg på armen min. Der står det: "Everything is always working out for me".
Så tenkte jeg: Det må jeg tro på! Ungene mine er sure ennå, for de syns det er harry.
Men jeg tenkte at ... Først så trodde jeg ikke det.
Først så trodde jeg at jeg måtte være på en spesiell måte for at folk skulle like meg.
Jeg måtte gjøre det, jeg måtte prestere, jeg måtte være sånn.
Men nå tenker jeg at jeg har blitt mye mer relaxed.
Det har jeg forandra mening om. Da tar jeg meg som jeg er.
Og så har du endret mening om tatoveringer.
Ja, det har jeg faktisk. For nå syns jeg det er kult.
Og det er ikke sikkert dette har blitt den siste.
Men jeg gjorde det, og jeg syns den setningen er veldig fin.
For jeg tror det uansett. Kjempefint. Dette er jo en podkast som er ...
Handler om formidling, og ...
Jeg lurer på, hvis du skulle til folk som holder presentasjoner på jobben
og i andre sammenhenger, da: Hadde fått en mulighet til å gi dem ett tips?
Altså, noen som kommer: Hva er det som kan gjøre meg bedre? Gjøre meg til en bedre formidler?
Egenvurdering. Først og fremst stole på at du ... Først og fremst stol på at du ...
Stol på at du blir bedt om å holde en presentasjon fordi du kan det du skal snakke om.
Stol på det, for det er en grunn til at vi blir spurt.
Skal du snakke om skatt, så er det fordi du kan skatt.
Husk at du skal inn der og fortelle om skatt.
Du trenger ikke å presentere, du skal bare fortelle om dem og fortelle om din mening om f.eks. skatt da.
En annen ting er egenvurdering. Hver gang når jeg jobber med folk, om det er idrettsfolk eller whatever, så sier jeg:
Bruk ... Og jeg kommer til å gjøre det når jeg setter meg i bilen og kjører hjem herfra.
Men bruk fem minutter i bilen etterpå til å tenke: "Hva var bra med dette her?"
"Hvorfor var det bra?" og "hva kan jeg bli bitte litt bedre på?"
Når du først har tatt deg sjøl i å være god, det mener jeg vi skal,
så har du funnet ut hvorfor, og det er veldig smart, fordi vi skal gjøre det en gang til fordi det var bra.
Og så har du satt deg et nytt mål om å finne ut: "Hva kan jeg bli litt bedre på?".
Gyrid Beck Solberg, tusen takk for at du var med i "Godt sagt".
Det er jo mulig å se deg nå også for alle,
selv om det selvfølgelig er mulig å invitere deg inn på jobben.
Du holder jo foredrag rundt omkring, men nå har du en oppsetning
eller et foredrag åpent i Oslo i, og nå husker jeg rett, hvis det var 16.10.? 13.10.
Husket feil: 13.10. Hvordan får man billetter dit?
Da kan man gå inn på Original Talks, tenker jeg, eller på Ticketcode ...
Nei, Original Talks, tenker jeg det heter. Eller på Eldorado.
Eldorado The Hub heter det. Det er der jeg skal ha 13.10.
Så takk for at du nevnte det. Det blir spennende.
Ja, denne podkasten kommer ut i god tid før det. Jeg skal kjøpe billetter, så jeg kommer.
Så jeg kommer og håper jeg leder den dagen.
Jeg har ikke sjekket kalenderen, men da du sa det, tenkte jeg: Dit skal jeg!
Jeg gleder meg til å høre deg og se deg og håper det blir plass!
Til de som nå bestemmer seg for at: Å, jeg har lyst til å høre "Girid live"!
Kult. Så tusen takk for at du kom. Da ses vi den 13.10.
Jeg skal legge linker til dette eventet i "show notes", som det heter.
Og også nevne alle disse bøkene og folkene vi har snakket om underveis.
Så igjen: tusen, tusen takk. Det var en fornøyelse å få lov til å sette seg ned med deg. Endelig.
Kan jeg få lov til å si tusen hjertelig takk for meg? Tusen takk for tilliten.
Og du er god, Christian, på å gjøre andre gode.
Du gjorde meg trygg i denne stolen, og der var du god. Tusen hjertelig takk for meg.
Takk skal du ha. Vi snakkes.