Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Denne episoden undersøker hva den fysiske trenerrollen er i toppidretten – og hvordan en slik funksjon kan styrke yteevnen i Forsvaret. Vi konkretiserer overføringsverdien fra eliteidrett til operativ hverdag: periodisering og belastningsstyring, differensiering etter nivå og funksjon, måling som muliggjør raske justeringer, samt kommunikasjon og lagkultur. Episoden gir også et praktisk innblikk i hverdagen til en fysisk trener og hvordan det faktisk jobbes med fysisk trening i toppidretten.
Podkastvert:
• Eirik Grindaker
Tittel: Prosjektleder for menneskelig yteevne
Arbeidssted: Universitetet i Innlandet
Gjester:
• Axel Stefansson
Tittel: Universitetslektor, Universitetet i Innlandet
Bakgrunn/rolle: Tidligere elitetrener og landslagstrener i håndball
• Thorsteinn Sigurjonsson
Tittel: Førsteamanuensis, Universitetet i Innlandet
Bakgrunn/rolle: Fysisk trener på elitenivå i håndball
• Herman Skogan
Tittel: Fagbefal, Seksjon for menneskelig yteevne, Hærens våpenskole; universitetslektor, Universitetet i Innlandet
Bakgrunn/rolle: Utdanning og praksis i fysisk trenerkompetanse for militær kontekst
Hvem er gjestene, og hvorfor er de relevante?
Aksel har bakgrunn som faglærer i idrett fra Island og senere trenerutdanninger fra NIH, inkludert master i coaching og idrettspsykologi. Han har vært hovedtrener på elitenivå i håndball siden 2002, og kjenner utviklingen fra en tid da «fysisk trener» ikke fantes, til dagens mer spesialiserte trenerteam. Hans perspektiv er hvordan hovedtrenerrollen har beveget seg fra å «gjøre alt» til å bli en bestiller og samspiller med fysiske trenere som Torstein, med fokus på at fysisk trening må gi målbar effekt på banen – ikke bare i styrkerommet.
Herman jobber i Hærens våpenskole og har tidligere erfaring som idrettsbefal og i troppsstruktur. Han har vært sentral i å utvikle et studie, i samarbeid med Universitetet i Innlandet, for å utdanne fysiske trenere i Hæren. Han ser fysisk trening som én del av «menneskelig yteevne» – sammen med mental yteevne, belastningsstyring, søvn/restitusjon og ernæring – og argumenterer for at kompetansen må finnes integrert ute i avdelingene, ikke sentralisert.
Torstein, fysisk trener for Elverum Håndball, forteller en personlig historie: Han mislikte kroppsøving som barn på grunn av et resultatfiksert miljø, fant senere mening i coachende, relasjonsorientert trening og har siden blitt trener i flere idretter (håndball, volleyball, svømming). Han kombinerer høy formell trenerkompetanse med sterk interesse for anatomi, fysiologi og motorisk læring. Veien inn i rollen som fysisk trener for Elverum var «tilfeldig»: Han trente sønnens lag, elitespillerne så kvaliteten på opplegget, og siden 2016 har han hatt fysisk ansvar for A-laget.
Hva er en fysisk trener?
Herman definerer rollen som den som systematisk analyserer arbeidskrav og utøvernes kapasitet, styrer totalbelastning, og tilrettelegger for målrettet trening som utvikler relevante kvaliteter for oppdraget. Aksel supplerer at fysisk trenerrollen i idrett har blitt mer sentral og spesialisert; hovedtrener må i økende grad kunne bestille riktig, mens den fysiske treneren gjennomfører individualisert utviklingsarbeid som gir effekt i kamp. Torstein understreker at fysisk trening ikke kan måles i tidsbruk alene: feil prioriteringer og mangel på kontekstforståelse skaper «feiltrening» og skader, særlig når man legger eksplosiv trening oppå en allerede eksplosiv idrett uten å styre belastningen.
Hvordan ser rollen ut i et trenerteam?
I Elverum inngår Torstein i et utvidet team med hovedtrener, assistent, fysioterapeuter, lege/ortoped, mentaltrener m.fl. Han er til stede på nesten alle treninger og matcher belastning i styrkerommet med belastning på banen. Et sentralt prinsipp er helhet: Håndball er eksplosiv og kontaktpreget; derfor kan ikke styrkerommet domineres av ytterligere plyometrikk uten risiko for overbelastning. Håndballens endrede regler (løpende avkast) har endret arbeidskrav og posisjonsprofiler (f.eks. tyngre linjespillere må være mer mobile), og fysisk trening må følge spillestil og taktiske valg. Belastningsstruktur må forstås på detaljnivå: Intervall på tredemølle belaster annerledes enn start–stopp i hall; styrke som skadeforebygging må plasseres smartest mulig i mikroperiodiseringen.
Planlegging over en sesong
Sesongen til Elverum starter med tellende kamper i slutten av august/begynnelsen av september og varer – med pauser og landslagsopphold – til juni. Periodiseringen er heleårig. Etter sesongslutt følger «aktiv avkobling», deretter oppkjøring med egentrening styrt av planer Torstein utarbeider gjennom dialog og medbestemmelse. Spillerne får summerte mål og individuelle fokusområder (styrke, O2, spesifikke svakheter). Ved oppmøte i klubb testes gruppa på O2 og relevante styrketester for å justere treningsdosene i oppkjøringa. Oppkjøringen prioriterer «mengde» (kapasitetsbank), før intensiteten gradvis økes mot sesongstart. I sesong planlegges styrkeøktene etter kampkalenderen: tung styrke legges tett på kamp (rett etter eller dagen etter) for å være lengst mulig unna neste kamp, og en egen hurtighet-/spenstøkt med lav mekanisk belastning brukes midt i uka. Til reiser og varierende fasiliteter lages programalternativer (A–D) med ulike innretninger (tung, kontrast, likevekt, restitusjon). Spillerne får velge og begrunne, og valgene diskuteres i etterkant – både for eierskap og kompetansebygging.
Skadeforebygging og «prestasjonsfremmende daglig hygiene»
Torstein omtaler «skadeforebygging» som «prestasjonsfremmende trening». Hver økt starter med dynamisk oppvarming, «tannpussøvelser» for skulder (over-hode-idrett), ankelskipping/lett plyometri for akillessene/legg og likevekts- og posisjonskontroll. Han og fysioterapeutene identifiserer «weak links» og jobber for symmetri og stabilitet, særlig i skuldre og kjede som stabiliserer overarmsbeinet i scapula. Han vektlegger likevektskontroll for å tåle dytt og kontakt, ikke bare ytre styrke i «store muskler». Kulturelt bygges trygghet for tidlig rapportering av symptomer; det må ikke «straffes» med automatisk uttak fra kamp, ellers lærer utøverne å tie. Et eksempel er spilleren Tobias Grøndal med spondylolistese og jumpers knee, som fikk individualisert øvelsesbank, prioritering av oppbyggingsperiode framfor mesterskap, og overgang til okklusjonstrening (BFR) for å øke metabolsk stimuli med lavere mekanisk last – som muliggjorde full kampbelastning gjennom sesongen.
Torstein oppgir at belastningsskader i Elverum har gått kraftig ned de siste ti årene som følge av systematikk, nærvær og teamarbeid. Fysioterapeutene «behandler ikke» på trening lenger; behandling legges utenom, og treninga gjennomføres med høy robusthet.
Overføringsverdi til Forsvaret
Herman forklarer at Forsvaret tidligere hadde «idrettsoffiserer» integrert i avdelingene (80–90-tallet), men at funksjonen gradvis ble nedbemannet og flyttet. I dag eksisterer idrettsbefal, men ofte utenfor avdelingenes daglige kontekst. Han argumenterer for at fysisk trenerkompetanse må inn igjen i hver avdeling for å styre totalbelastning, bygge kapasitet og forebygge skader i en yrkeshverdag som er fysisk krevende. Hærens studie i menneskelig yteevne er utviklet nettopp for å fylle dette gapet.
Samtalen peker på kulturforskjeller: I mange militære grunnutdanninger er belastningen høy fra dag én, rammene er trange, og unge soldater er både redde for å «bli stemplet svake» og redde for å miste undervisning hvis de sier fra om smerter. Manglende fleksibilitet i tjenesteplaner gjør at varsling ofte «straffes» med passivisering, hvilket skaper incentiver til å skjule symptomer – en sikker oppskrift på belastningsskader. Idrettens erfaringer viser verdien av tidlig varsling, differensiering og «alltid med – på det du bør gjøre»: De som ikke kan gjøre alt, kan gjøre alternativ trening, være deltakende mentalt og faglig, og jobbe med 95 % av kroppen som fortsatt tåler belastning.
Videre løfter Eirik og Herman frem at mange av Forsvarets skader oppstår i rekruttfaser, at tidligere skade er sterkeste risikofaktor, og at tallene over lang tid tyder på manglende forbedring. De utfordrer kulturen rundt «seleksjon gjennom belastning», der tilfeldig utstyrstilpasning og manglende progresjon kan avgjøre hvem som «holder». Herman understreker at førstegangstjenesten ikke skal være seleksjon; seleksjonen er gjort på forhånd, og målet er at alle som kommer inn, skal med videre. Idrettens prinsipper er generiske og kan anvendes militært: arbeidskravsanalyse, kapasitetsprofil på individnivå, progresjon, variasjon, riktig restitusjon og tett, relasjonsbasert oppfølging.
Case: Soldaten, sekken og 48 kilo
Herman beskriver et konkret arbeidskrav: forflytning med «fjerdelinja» på 48 kg – uten mat/drikke, lagsutstyr og når utstyr er tørt. Mange befal kjenner ikke faktisk vekt på utstyret til laget sitt, og kravene kombineres ofte med at soldaten samtidig må fungere taktisk (våpenhåndtering, formasjoner). Spørsmålet til Torstein er todelt: Hvordan trener man fysisk for dette? Og hva er realistisk opptreningstid for en 19–20-åring som oppfyller minstekrav i 3000 m, men aldri har båret sekk?
Torstein begynner pragmatisk: «Kan du pakke smartere?» Ergonomi og lastplassering er naturvitenskap – jo lengre fra kroppen, desto større moment. Dernest kreves spesifisitet og bredde: generell styrke (knebøy, markløft, farmer’s walk, sandsekkbæring), kjernestabilitet, hofte/ankelkontroll, samt gradvis spesifikk tilvenning til last (ikke starte på 48 kg). Utholdenhet må rettes mot oppgaven: høy VO2max hjelper, men bærer ikke alene en lang, ujevn forflytning med tung last. Det trengs «utholdenhet i oppgaven» (rPE over tid under relevant mekanisk belastning), fot-/ankel-robusthet for ulendt terreng, og skotøy/utstyr må tilpasses. Opptreningstiden varierer med alder, genetikk og bakgrunn, men fellesnevneren er at progresjon krever tid og struktur – og lasttoleranse kan ikke «kryss-trenes» fullt ut uten faktisk bæring.
Herman bruker casen til å peke på behovet for mer kompetanse hos unge ledere. En ukes kurs er for lite; det trengs integrerte fysiske trenere i avdelingene som kan gjøre både arbeidskravsanalyser og individualisert kapasitetsbygging, styre totalbelastning i kalenderen, og sette opp alternative økter når symptomer oppstår. Torstein er enig: studio-styrke er en god inngang, men ikke nok; all trening må vurderes på «overføringsverdi til oppgaven», akkurat som Aksel sier om at 200 kg i knebøy er verdiløst hvis det ikke synes i spillet.
Organisering, kultur og ledelse
Et tilbakevendende poeng er at kompetanse må kombineres med nærvær. Torstein er til stede på 90–95 % av øktene; han prøver selv øktene han foreskriver; han jobber tett med medisinsk støtteapparat og mental trener; og han bygger eierskap hos utøverne gjennom medbestemmelse, dialog og tilbakemeldinger. Dette skaper trygghet for å melde fra tidlig om symptomer. Aksel understreker at utviklingen i lagidretter går mot flere kamper, tettere program, mer vekt på styrke i håndball og teknologi i fotball (GPS etc.). Klubbene erkjenner behovet og ansetter nå fysiske trenere i faste stillinger. Overført til Forsvaret betyr det at «eksterne» ordninger (skjemaer, utsendte programmer) er utilstrekkelige; man må inn i avdelingens puls for å lykkes.
Herman fremhever at mangel på fleksibilitet i militær utdanning driver feil atferd: Hvis det å melde fra betyr å bli tatt helt ut og miste undervisning, vil motiverte rekrutter tie for å «ikke gå glipp av noe». Løsningen er å ha alternative løp/økter og tydeliggjøre at det å melde symptom tidlig er en moden prestasjonsatferd, ikke svakhet. Eirik og Herman kritiserer utdanningsløp der «de som uansett blir skadet, blir skadet» – det er hverken etisk eller effektiv seleksjon. Torstein viser at systematisk arbeid faktisk kan snu skadebildet i en hel gruppe.
Praktiske prinsipper og konkrete grep
-Arbeidskrav først, individ så: Definer oppgaven (sport/rolle/tjeneste). Profilér kapasitet for hver utøver/soldat opp mot krav. Justér treningen individuelt og posisjonsspesifikt.
-Totalbelastning: Håndter summen av håndballøkter/øvelser/aksjoner og styrketrening. Ikke legg eksplosiv styrke på eksplosiv idrett ukritisk. I militær kontekst betyr det å se all last, forflytning, søvnunderskudd, kulde, stress og skyting som del av samme «konto».
-Periodisering og plassering: Tung styrke tett på kamp (eller «hendelse») for lengst mulig restitusjonsvindu før neste topp. I militæret: plasser tunge bæreøkter og styrkeøkter med tanke på feltperioder/skyteperioder.
-Daglig hygiene: Systematiser «tannpussøvelser» for skuldre, ankler, hofter og kjede; dynamisk oppvarming, posisjons- og likevektskontroll hver økt. Dette er billige, høyst effektive tiltak.
-Variasjon og eierskap: Flere programalternativer og medbestemmelse øker motivasjon, læring og robusthet. I Forsvaret vil dette også bygge egenkompetanse hos soldater/lagførere.
-Tidlig symptomfangst uten sanksjon: Gjør det trygt å si fra. Differensier aktivitet; «du er alltid med – på det du bør gjøre». Bygg rutiner fra dag én (kartlegg, samtal, forventningsstyr).
-Ergonomi og utstyr: Pakk smartere, mål faktiske vekter, tilpass støvler, bære-systemer og våpenhåndtering. Små justeringer (snøring, såler, lastplassering) kan gi store utslag.
-Smartere styrke: For utøvere med høy kamp-/feltbelastning: bruk metoder som gir stimuli med lavere mekanisk last når nødvendig (f.eks. BFR/okklusjon), og tempoarbeid (langsomme eksentriske løft) dosert klokt.
-Kontekstnær kompetanse: Den fysiske treneren må være integrert. Eksterne «PT-opplegg» uten kontekstforståelse virker sjelden.
-Måling med mening: Test for å styre, ikke for å samle tall. Eksempel: VO2 og styrketester ved sesongstart for å justere oppkjøring; i Forsvaret kan enkle kapasitetsprofiler (bæretoleranse, ganghastighet med last, fot/ankel-robusthet) styre progresjon.
Avsluttende poenger fra gjestene
Torstein banker inn tre kjernepunkter: (1) Eierskap og relasjon kommer først – utøveren/soldaten skal ha «hånda på rattet», treneren bistår. (2) Variasjon og trivsel er nødvendig for kvalitet over tid. (3) Vær nysgjerrig og kunnskapsdrevet: Forstå anatomi/fysiologi og hva belastningen faktisk gjør, og søk kontinuerlig tilbakemeldinger på hvordan øktene oppleves.
Aksel fremhever individualisering og struktur: Ikke tren «hele hurven likt». Når ressurser er begrenset, organiser i grupper basert på kapasitetsanalyse, skap felles forståelse internt, og la gruppene hjelpe og lede hverandre. Målet er færre belastningsskader og bedre overføring fra styrkerom/fysisk trening til reell prestasjon – på banen eller i tjeneste.
Herman synliggjør behovet i Hæren: Vi trenger fysisk trenerkompetanse der folk faktisk jobber – i hver avdeling. Førstegangstjenesten er ikke en seleksjonsmaskin; den skal beholde og utvikle. Med riktig kultur, kompetanse, struktur og nærvær kan Forsvaret ta i bruk idrettens beste praksiser for å redusere skader, øke robusthet og heve operativ yteevne.
Kort fortalt: Episoden argumenterer for en profesjonalisert, kontekstnær fysisk trenerrolle som styrer totalbelastning, bygger spesifikk kapasitet og operasjonell robusthet, og som er like relevant i en hall i Elverum som i en tropp i Finnmark. Nøkkelen er integrasjon, individualisering, tidlig varsling uten sanksjon, og et tydelig skifte fra «trene mye» til «trene riktig – for oppgaven».