Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Å være operativ i arktiske omgivelser over tid stiller helt særegne krav til energistyring. Kulde øker kroppens varmebehov, tung utrustning og krevende terreng driver energiforbruket opp, og lange oppdragsperioder uten stabil logistikk gjør at selv små feil i planleggingen akkumuleres til store prestasjonstap. I denne podcast-episoden (fra «Operativ yteevne») brukes Fjernoppklaringseskadronens 100-dagers vinterøvelse – omtalt som FAM100 (fagplan arktisk miljø 100) – som case for å belyse hvordan ernæring kan være avgjørende for å opprettholde stridsutholdenhet gjennom tre måneder i Finnmarksvinter.
Øvelsen hadde sitt utspring i tidligere erfaringer, særlig en 44-dagersøvelse gjennomført i 2001, der man så at avdelingen relativt godt klarte å opprettholde fysisk kapasitet og kroppssammensetning pre–post. Denne erfaringen trigget spørsmålet: Hvis 44 dager er mulig – hva skjer når varigheten forlenges til 100 dager i arktiske forhold? Thomas André Valnes beskriver hvordan ideen ble løftet inn i Forsvarets systemer gjennom dialog med ledernivå i Hæren og Etterretningsbataljonen (nå Etterretningsregimentet), og hvordan man fikk finansiering, forskningsinteresse og medieoppmerksomhet som muliggjorde både øvelse og systematisk datainnsamling. Et viktig poeng som tydeliggjøres tidlig, er at øvelsen primært var en operativ treningsaktivitet: forskningen var integrert, men sekundær i hensikt. Soldatene skulle «gjøre jobben» – realistisk og over tid – bak fiendens linjer i vinterklima.
Selve gjennomføringen var omfattende. Tretten operatører ble deployert i to patruljer, primært på snøscooter, og tilbakela over 2500 km i løpet av perioden, i tillegg til forflytning på ski. Oppdragssykluser varierte typisk fra 3 til 14 dager, etterfulgt av retur for rekondisjonering, «reset» og planlegging før nye oppdrag. Oppdragsporteføljen beskrives som bred: klassisk fjernoppklaring, mål- og områdeovervåking, samt mer offensive operasjoner på dypet i samarbeid med andre avdelinger og nasjoner (for eksempel raid/overfall eller sprengning av et fiendtlig radarelement). Vær- og lysforhold illustrerer belastningen: utreise rundt 20. januar med svært begrenset dagslys, og innmarsj i begynnelsen av mai med kontinuerlig dagslys. Temperaturene spente fra typisk 10–20 minus, ned til rundt 36 minus, og i enkelte perioder opp mot 8–9 plussgrader (inkludert mildvær og regn i februar som frøs på igjen). Denne variasjonen er relevant fordi den påvirker både energibehov, væskebehov, bekledning, og ikke minst matens håndterbarhet og holdbarhet.
Øvelsens «unikhet» begrunnes på flere nivåer. For det første er slike langvarige vinteroperasjoner sjeldne; for det andre er det enda sjeldnere at de gjennomføres med koordinert forskningsopplegg. Valnes peker på at mye av litteraturen som finnes, ofte er «case studies» av enkeltpersoner eller små team i ekspedisjonskontekst (polferder, Grønlandskryssinger, Everest). FAM100 skiller seg ved å være mer «steady state» i et militært operasjonsmønster, der man kontinuerlig løser varierte oppdrag i et realistisk scenario – ikke «bare» forflytter seg til et endepunkt. I tillegg er gruppestørrelsen (13) stor nok til at man i større grad kan identifisere mønstre på gruppenivå, heller enn å stå igjen med resultater som er vanskelige å generalisere. Et ytterligere poeng er allianseverdien: erfaringene har direkte relevans for NATO-land som må kunne operere i kaldt klima – både arktiske nasjoner (USA, Canada, Storbritannia) og land som ellers trener og lever i mildere klima, men skal støtte operasjoner nord for polarsirkelen.
Forskningsdimensjonen ble organisert gjennom flere miljøer: Forsvarets sanitet (med «Kaldværskontoret»), Forsvarets forskningsinstitutt, Norges idrettshøgskole og støtte fra Forsvarets bedriftshelsetjeneste, i tillegg til forskere og masterstudenter. Målet var å hente ut operative læringspunkter og fysiologiske data knyttet til stridsutholdenhet, temperaturregulering og kroppssammensetning, blant annet fordi tap av muskelmasse er tett koblet til redusert fysisk prestasjon. Valnes understreker at det er nettopp ernæring og energibalanse som ofte blir en «show-stopper» i felt: soldater spiser typisk for lite over tid, særlig i kaldt klima og ved høy belastning. Konsekvensene av negativ energibalanse beskrives som flerfoldige: redusert fysisk ytelse, dårligere vevsreparasjon og økt risiko for belastningsskader, påvirkning av nervesystem og mental robusthet, samt redusert varmeproduksjon som kan øke risiko for kuldeskader og frost.
Derfor blir ernæringsplanen i FAM100 presentert som et kjerneelement i operativ yteevne. Nikolai, som hadde en sentral rolle i planleggingen, setter rammene med et tydelig energiregnskap: en «vanlig» person forbrenner kanskje rundt 2500 kcal per døgn, men i kaldt klima kombinert med fysisk arbeid, pakning og militært regime kan man raskt være i området 5000–8000 kcal per døgn. Over uker og måneder blir avviket mellom behov og inntak kritisk. Planens hovedmål var derfor å legge til rette for vedvarende stridsutholdenhet gjennom å sikre høyt og tilpasningsdyktig energiinntak, samtidig som man bygget inn «redundans» – fleksibilitet til å justere inntaket etter oppdrag, aktivitetsnivå og situasjon.
Øvelsens logistikkpremiss forsterket utfordringen: soldatene var selvforsynt i 60 dager, og hver person bar/transporterte egne forsyninger. På snøscooter har man mer lastekapasitet enn til fots, men det er fortsatt hardt press på volum, vekt og pakkbarhet fordi man også har våpen, samband, sensorutstyr og annen kritisk utrustning. Maten måtte derfor være energitett, relativt lett, ta lite plass og være enkel å håndtere. I tillegg måtte den tåle store temperatursvingninger – mat som blir ubrukelig når den fryser, eller som forringes ved mildvær, skaper både ernæringsmessige og hygieniske problemer.
Planleggingen av ernæringen ble gjort internt i avdelingen (Nikolai og en kollega), i utgangspunktet uten at de visste at den ville inngå som formell forskningsvariabel. Arbeidet tok utgangspunkt i erfaringer fra tidligere arktiske øvelser, innspill fra en erfaren polfarer og dialog med avdelingens lege, men måtte først og fremst tilpasses fjernoppklaringsoppdragets taktiske og logistiske realiteter. Et sentralt taktisk poeng var at «anskaffelse» av mat i felt (jakt, samhandling, lokalt uttak) kan øke signatur og dermed risiko for oppdagelse. Derfor var planen at man ikke skulle basere seg på naturen som matkilde. Et unntak i praksis var tilgang på reinsdyrkjøtt via en lokal kontakt nær tidspunktet for planlagt resupply, men ellers var hovedlinjen at man skulle klare seg på medbrakte rasjoner.
Rasjonstankegangen var todelt. Først etablerte man en «grunnbase» per døgn, og deretter en stor tilleggsdel bestående av energirik «snack» og fettkilder. Dette henger sammen med begrensninger ved feltrasjoner: de norske frysetørrede rasjonene (omtalt som Drytech/«realturmat»-type) gir gjerne rundt 700 kcal per pose for de mest energirike variantene («Excel»-rasjoner). Selv om tre slike rasjoner gir rundt 2100 kcal, er det langt under et realistisk dagsbehov ved hard belastning. I tillegg krever frysetørret mat vann, og vinterstid betyr det tid og drivstoff til å smelte snø og varme vann – en kostnad i seg selv. Rasjonene ble også beskrevet som relativt lave på fett og protein, noe som gjør det vanskelig å dekke behovene uten betydelig supplement.
Derfor la de opp til at man i praksis sjelden skulle spise ekstremt mange feltrasjoner per dag. I stedet ble det konstruert et «dagsforslag» som ga godt over 5000 kcal, med kombinasjonen av noen feltrasjoner og store mengder energitett tilleggsmat. Viktigst i planfilosofien var å bevare muskelmasse og heller «la kroppen spise av fett» enn av muskulatur, så langt mulig. Dette innebærer høyt totalt energiinntak, og særlig rikelig fett som energikilde. Samtidig var fleksibilitet og preferanser helt avgjørende: det ble ikke gitt en rigid meny der alle måtte spise det samme, men en ramme der individet kunne bytte innenfor prinsippet «få i deg nok energi». Dette begrunnes med et operativt enkelt, men ofte undervurdert faktum: mat du ikke liker, spiser du ikke – og da blir den bare død vekt i sekken. Smak, appetitt og gjennomførbarhet blir dermed operative variabler, ikke «komfortfaktorer».
Erfaringene fra soldatene understreker nettopp dette. Erik beskriver at han valgte bort enkelte produkter han var lei av (Snickers, nøtter i perioder), og bygget sin dagsrasjon rundt 1–2 feltrasjoner supplert med smør, potetgull, melkesjokolade og «snabb» (pølse/energitett pålegg), altså en sterk snack-dominert profil. Poenget er ikke at dette er «optimalt kosthold» i normalhelseforstand, men at det er funksjonelt kosthold for kampkraft under ekstreme energikrav. Valnes trekker parallellen til toppidrett: når energibehovet er ekstremt høyt, blir det prestasjonskritisk å spise energirikt og appetittvennlig; ellers uteblir både treningsadaptasjon (i idrett) og stridsutholdenhet (i militær kontekst). Dermed blir også «one size fits all» feil: stabsoffiserer med lavere energiforbruk skal ikke spise som feltoperatører, fordi det ville gi uønsket vektøkning og helsekonsekvenser. Ernæring må kontekstualiseres etter funksjon.
Et konkret eksempel på planens innhold blir oppgitt av Nikolai som et dagsforslag: tre feltrasjoner, cirka 100 gram smør eller alternativt rundt 1 dl rapsolje fordelt gjennom dagen, rundt 50 gram nøtter, en halv pose chips, omtrent 300 gram sjokolade (for eksempel en 200 g melkesjokoladeplate pluss mer), betydelige mengder energibarer/sjokolade (Snickers nevnes), samt pølse og ost som kunne tilsettes i feltrasjonene. Summen omtales som «rundt 6000 kcal», eller i alle fall «godt over 5000». Det understrekes samtidig at faktisk inntak varierte med aktivitetsnivå: noen dager var det enkelt å spise mye (høy aktivitet), mens andre dager med mye stillstand var appetitten lavere og man spiste mer etter lyst enn etter plan. Planen var designet for å tåle nettopp dette gjennom redundans og mulighet til å «ta igjen» i roligere perioder eller ved resett.
Tilpasningene handlet ikke bare om hva man spiste, men også hvordan man fikk i seg fettkildene. Smør og olje ble løftet frem som helt sentrale virkemidler for å øke energitetthet uten å øke volum dramatisk. Operativt ble dette løst ved å tilsette smør og olje i feltrasjonene, men med en klar advarsel: store mengder olje kan gi gastrointestinal belastning dersom man ikke er vant til det, så man må teste toleranse på forhånd. Erik beskriver også praktiske «fieldcraft»-løsninger: olje kan fryse og være vanskelig å håndtere i kulde, men ved å helle olje over i mer robuste beholdere (for eksempel en tom proteinpulverboks) kan man lettere dosere med skje i lave temperaturer. Slike detaljer virker trivielle, men blir kritiske når kontinuitet over 100 dager er målet.
Væskeinntak diskuteres som en parallell utfordring. Soldatene baserte seg i stor grad på smelting av snø og brukte i tillegg kaffe som et mentalt «koseelement». De brukte i liten grad energitilskudd i væskeform (kakao, pulverdrikker), men reflekterer i ettertid at slike varme drikker kunne hatt betydelig moral- og komfortverdi. Samtidig er væske logistisk dyrt: å smelte nok snø krever tid, drivstoff og planlegging, særlig når flere ligger samlet i snøhule og skal produsere drikkevann for et eller to døgn. De peker også på at drivstoffplanlegging må ta høyde for vannproduksjon – det er ikke bare transport som «spiser bensin», men også ernærings- og væskerutiner.
På fysiologisiden trekkes kroppens væskeregulering frem: redusert inntak kan i perioder kompenseres ved hormonell regulering (antidiuretisk hormon/aldosteron-systemer), og kortvarige væsketap opp til et visst nivå (ofte nevnt rundt 2 %) kan være håndterbare før prestasjon påvirkes tydelig. Samtidig er erfaringen fra soldatene at man ofte får i seg «totalt litt for lite væske» gjennom vinterperioder, særlig når man ligger stille og ikke føler samme tørste, og så plutselig må over i høyintensitetsaktivitet der væskebehovet øker. Da kan man enten være underhydrert eller «drikke opp» raskt og få uheldige effekter. I tillegg er det store individuelle forskjeller: noen kan fungere lenge på under en liter per dag, mens andre trenger 2,5 liter for å prestere optimalt. Dette kobles til bekledningsdisiplin: «svetter du, så dør du» (Amundsen-sitatet som trekkes frem) illustrerer at overdreven svetting i kulde både øker væskebehovet og kan skape store problemer med våt bekledning, varmetap og logistikk.
Mikronæringsstoffer får mindre oppmerksomhet i planleggingen. Nikolai sier rett ut at de ikke gjorde egne vurderinger av mikronæringsstoffer; prioriteten var energi (kalorier) og fett. Samtidig argumenteres det for at feltrasjonene i stor grad dekker mikronæringsbehovet fordi de er utviklet etter NATO-standarder/minimumsnivåer, og at når disse minimumene er oppfylt, er det begrenset «ekstra» prestasjonsgevinst av å øke mikronivåene ytterligere. Derimot må makronæringsstoffer skaleres med energibehovet; der ligger den store operative utfordringen.
Mot slutten kommer et viktig foreløpig funn fra forskningssiden: plan og gjennomføring ser ut til å ha lykkes på gruppenivå fordi man ikke har observert reduksjon i muskelmasse i de foreløpige analysene, samtidig som det er registrert noe reduksjon i fettmasse. Dette samsvarer med den uttalte målsettingen: bevare muskelmassen (for å bevare fysisk prestasjon og stridsutholdenhet), og akseptere at noe fettforbruk er nærmest uunngåelig i så lange belastningsperioder. Erik nyanserer at de siste ti dagene inkluderte en svært krevende skimarsj på over 100 km, som kan påvirke kroppssammensetningen ved innkomst, men helhetsbildet som formidles, er at energistyringen fungerte bedre enn det man ofte ser i langvarige feltoperasjoner.
Erfaringspunktene som løftes frem er tydelige og anvendbare: For det første må ernæringsplanen bygge på energitetthet og gjennomførbarhet. Fettkilder (smør og olje) er særlig effektive, men må integreres på en måte som fungerer i kulde og ikke ødelegger mage/tarm. For det andre må planen være individtilpasset innenfor et enkelt rammeverk, fordi preferanser varierer og appetitt påvirkes av både aktivitet og kulde. For det tredje må man akseptere at «snack-delen» blir stor når man trenger 5000–8000 kcal, fordi tradisjonelle rasjoner alene ikke dekker behovene, og fordi vann-/drivstoffkostnaden begrenser antall frysetørrede måltider man realistisk kan lage. For det fjerde er smak og variasjon operativt viktig: monoton mat reduserer appetitt og øker risikoen for energimangel. For det femte må væskeplanlegging ses i sammenheng med drivstoff, varme, bekledning og taktikk; dehydrering kan snike seg inn når man ligger stille, og store individuelle forskjeller krever ledelsesmessig oppfølging.
Avslutningsvis argumenterer Valnes for at erfaringene fra FAM100 har verdi langt utover Fjernoppklaringseskadronen. Resultatene og læringspunktene skal brukes inn i håndbøker, utdanningssystemer og NATO-formidling gjennom kaldværsmiljøene, slik at øvrige avdelinger – med sine egne rammer og begrensninger – kan planlegge bedre for operasjoner i arktiske strøk. Hovedbudskapet er at ernæring ikke er et «støttefag» i denne konteksten, men et operativt virkemiddel: Riktig mat, i riktig mengde, til riktig tid, er en forutsetning for å opprettholde kampkraft, redusere skade- og kulderisiko og sikre at soldater kan løse oppdrag uke etter uke i et miljø der feilmarginene er små.