Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Episoden av podkasten «Operativ yteevne» handler om hvordan politiet og Forsvaret trener, utvikler og vedlikeholder fysisk kapasitet hos personell som skal løse krevende operative oppdrag. Samtalen tar utgangspunkt i hvordan fysisk yteevne bygges gjennom utdanning og aktiv tjeneste, men utvikler seg raskt til en bredere diskusjon om robusthet, forebygging, samfunnsutvikling og hvilke utfordringer moderne operativ virksomhet står overfor.
Deltakerne i episoden er Espen Svendsen Gjevestad og Thomas André Valnes. Espen Svendsen Gjevestad har bakgrunn fra idrettsvitenskap og forskning på fysisk trening og helse, og arbeider både med undervisning og forskning knyttet til fysisk kapasitet, stressmestring og operativ trening i politiet. Thomas André Valnes representerer Forsvaret og arbeider med fysisk prestasjonsevne, operative krav og utvikling av menneskelig yteevne i Hæren og Heimevernet. Gjennom episoden trekker begge fram hvordan fysisk kapasitet ikke bare handler om styrke og kondisjon, men om evnen til å fungere operativt over tid, både fysisk og mentalt.
Samtalen starter med hvordan fysisk trening er integrert i politiutdanningen. Espen forklarer at fysisk trening har en tydelig plass i utdanningsløpet ved Politihøgskolen, men at den formelle undervisningen i fysisk trening er relativt begrenset. Studentene får vite allerede ved oppstart at de må bestå et fysisk eksamenskrav i tredje studieår, og dette fungerer som en viktig motivasjonsfaktor gjennom utdanningen. Selve undervisningen gir studentene innsikt i hvordan man kan trene hensiktsmessig for å utvikle ulike egenskaper, men det er samtidig tydelig at man ikke kommer i tilstrekkelig fysisk form kun gjennom undervisningen alene. Ansvaret for selve treningen ligger i stor grad på individet.
Politihøgskolen forsøker likevel å synliggjøre hvilke krav yrket faktisk stiller gjennom operative øvelser. Studentene blir satt i scenarioer med fysisk belastning over tid, tunge løft, komplekse oppdragsløsninger og utfordrende værforhold. Målet er å vise hvorfor styrke, utholdenhet og robusthet er avgjørende i operativt politiarbeid. Espen understreker at operativ trening skiller seg vesentlig fra tradisjonell idrettstrening. I idrett kan man planlegge formtopping og konkurranser, mens politiet må være forberedt på alt til enhver tid. Turnusarbeid, uforutsigbare oppdrag og kontinuerlig beredskap gjør det vanskelig å utvikle fysisk kapasitet optimalt uten at det går på bekostning av operativ evne.
Thomas André Valnes beskriver mange av de samme utfordringene i Forsvaret. Han peker på at Forsvaret historisk har hatt større fokus på fysisk kapasitet, men at utdanningsreformen i 2017 reduserte oppmerksomheten rundt fysisk trening i utdanningsinstitusjonene. Forsvaret er nå i ferd med å erkjenne at dette sannsynligvis har vært en feil, og at man må styrke fokuset på fysisk kapasitet og robusthet gjennom utdanningen.
Et sentralt spørsmål i diskusjonen er hva seleksjonskrav egentlig skal måle. Thomas mener at det er avgjørende å forstå forskjellen mellom å selektere kandidater som tåler utdanningen, og kandidater som faktisk er i stand til å utføre jobben de skal ha etterpå. Han argumenterer tydelig for at seleksjon først og fremst må baseres på de reelle jobbkravene i tjenesten. I landmilitære funksjoner er kravene ofte høyere i aktiv tjeneste enn under utdanning. Soldater må kunne bære tung utrustning, grave, barrikadere, løfte, evakuere seg selv og andre og fungere under ekstreme forhold over tid. Dette gjelder alle soldater, fra førstegangstjenestegjørende til generaler.
Thomas beskriver hvordan Forsvaret arbeider med å utvikle mer presise jobbkravanalyser for ulike soldatfunksjoner. Målet er å etablere kunnskapsbaserte krav som faktisk gjenspeiler arbeidsoppgavene. Han påpeker samtidig at dagens krav i flere tilfeller er satt for lavt og uten tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag. Dette er også viktig juridisk. Hvis Forsvaret eller politiet skal kunne stille fysiske krav til ansatte, må kravene kunne dokumenteres og begrunnes faglig og rettslig.
Samtalen går videre til hvordan fysisk kapasitet følges opp etter utdanning. Espen forklarer at politiet opererer med ulike kategorier innsatspersonell, de såkalte IP-kategoriene. IP4 er ordinær patruljetjeneste, IP3 er utrykningsenheter, IP2 er livvakttjeneste og IP1 er beredskapstroppen. For IP1 og IP2 finnes det omfattende og regelmessige fysiske tester og sertifiseringer. Dersom man ikke består kravene, mister man muligheten til å arbeide operativt. For ordinært patruljepersonell i IP4 finnes det derimot ingen fysiske krav etter endt utdanning.
Bakgrunnen for dette er ifølge Espen at politiet i liten grad har mulighet til å trene i arbeidstiden. Oppdragsmengden er høy, og patruljene går ofte direkte fra ett oppdrag til et annet. Dersom arbeidsgiver skal stille fysiske krav, må man samtidig gi ansatte reell mulighet til å vedlikeholde kapasiteten innenfor arbeidstiden. Dette er vanskelig i dagens organisering.
Thomas peker på at Forsvaret har et annet system. Alt militært personell må gjennomføre årlige fysiske tester. Kravene varierer etter stilling og funksjon og er differensiert etter kjønn og alder i store deler av systemet. Samtidig understreker han at fysisk trening ikke bør forstås som et velferdsgode, men som en nødvendig del av yrkesutøvelsen. Dersom en arbeidsgiver stiller krav til fysisk kapasitet, må det også finnes en rett og plikt til å trene i arbeidstiden.
Begge understreker likevel at individet også har et ansvar. Operativt personell må ivareta egen fysisk og psykisk helse, også utenfor arbeidstid. Fysisk kapasitet er ferskvare, og dersom man ikke trener regelmessig, vil kapasiteten forringes. Thomas peker på at dette ikke bare handler om operativ evne, men også om generell helse, livskvalitet og forebygging av livsstilssykdommer.
Et viktig tema i episoden er robusthet. Espen beskriver robusthet som evnen til å stå i belastning over tid, tåle ubehag og fortsette å fungere fysisk og mentalt selv når man blir sliten. Operativt politiarbeid handler ikke nødvendigvis om å være sterkest eller raskest i korte tester, men om å tåle gjentatte belastninger over lang tid.
Han trekker fram skogsarbeideren som et bilde på den typen robusthet politiet trenger. Ikke den moderne maskinføreren, men den tradisjonelle skogsarbeideren som gikk i terrenget, løftet, bar og arbeidet fysisk gjennom hele dagen. Denne typen robusthet bygges ikke gjennom korte, intensive treningsperioder, men gjennom mange år med variert aktivitet og belastning.
Espen beskriver hvordan enkelte kandidater kan være svært godt trente i tradisjonell forstand, med høy maksstyrke og god løpskapasitet, men likevel bryter sammen under langvarig belastning. De tåler ikke totalvolumet fordi kroppen mangler en bred fysisk grunnmur. Robusthet handler derfor ikke bare om maksimal prestasjon, men om holdbarhet.
Dette leder samtalen over på barn og unges aktivitetsnivå og betydningen av tidlig fysisk utvikling. Begge gjestene er tydelige på at den fysiske og motoriske grunnmuren legges i barndommen. Espen viser til den såkalte motoriske gullalderen i barneskolealder, hvor nervesystemet er svært tilpasningsdyktig. Barn må klatre, hoppe, løpe, krabbe, balansere og bruke kroppen variert for å utvikle gode motoriske ferdigheter og robusthet.
Thomas understreker at Forsvaret ikke kan «reparere» manglende fysisk og motorisk utvikling når ungdom møter til førstegangstjeneste som 19-åringer. Dersom barn og unge har hatt en inaktiv oppvekst, er det svært vanskelig å bygge opp den nødvendige robustheten senere. Derfor mener begge at samfunnet må ta fysisk aktivitet langt mer alvorlig allerede fra tidlig alder.
De uttrykker stor bekymring for samfunnsutviklingen. Skjermbruk, smarttelefoner, elektriske sparkesykler og en stadig mer komfortorientert hverdag gjør at barn og unge beveger seg mindre enn tidligere. Grovmotorisk aktivitet blir erstattet av stillesitting og finmotorisk skjermbruk. Espen peker på at dagens barn ofte er flinke på finmotoriske ferdigheter som tommel- og fingerbevegelser, men mangler grunnleggende grovmotoriske ferdigheter som å rulle, hoppe eller forstå egen kropp i bevegelse.
Samtidig mener begge at skolen og samfunnet generelt undervurderer betydningen av fysisk fostring. Kroppsøving prioriteres lavere enn andre fag, og fysisk aktivitet blir ofte behandlet som et tillegg framfor en grunnleggende forutsetning for helse, læring og utvikling. Thomas peker på at norsk, engelsk og matematikk måles og følges opp systematisk, mens motorikk og fysisk kapasitet nesten ikke kartlegges. Det som måles, blir prioritert. Når fysisk utvikling ikke måles, sender samfunnet samtidig et signal om at det ikke er viktig.
Espen trekker også inn erfaringer fra sitt arbeid med pasienter med sykelig overvekt. Han forteller at mange av disse pasientene aldri opplevde mestring i gymtimene eller fant glede i fysisk aktivitet som barn. Dersom man skal utvikle robuste voksne som tåler operative yrker, må barn lære å like å være fysisk aktive tidlig i livet. Dette handler ikke bare om trening, men om bevegelsesglede og livslange vaner.
Et annet viktig poeng i episoden er at forebygging generelt har lav status i samfunnet. Selv om alle snakker om forebygging, taper slike tiltak ofte mot akutte behov når ressurser skal prioriteres. Dette gjelder også fysisk trening i operative yrker. Politiet prioriterer oppdrag her og nå, mens fysisk trening, som skal sikre langsiktig operativ kapasitet og redusere skader og sykefravær, blir nedprioritert.
Mot slutten av episoden diskuterer deltakerne hvordan fremtidens operative arbeid vil se ut. Espen mener at fysisk kapasitet fortsatt vil være avgjørende, selv om teknologi vil spille en større rolle. Droner, sensorer og ulike tekniske hjelpemidler kan støtte operativt arbeid, men mennesker må fortsatt løse oppdragene på bakken. Operative situasjoner vil fortsatt kreve at personell kan håndtere stress, ta beslutninger og fungere fysisk under belastning.
Til slutt får Espen spørsmål om hva han mener må gjøres fremover. Han peker på tre hovedområder. For det første må samfunnet generelt bidra til at barn og unge blir mer fysisk aktive og utvikler bedre motoriske ferdigheter. For det andre må fysisk kapasitet få større plass i utdanningene, spesielt gjennom realistisk og operativ trening. For det tredje må organisasjonene legge bedre til rette for trening i arbeidstiden og utvikle tydeligere krav basert på faktiske arbeidsoppgaver.
Episodens hovedbudskap er at robusthet og fysisk kapasitet ikke kan bygges gjennom kortsiktige tiltak rett før opptak til politi eller forsvar. Robusthet utvikles gjennom mange år med aktivitet, belastning og bevegelse. Operative yrker krever mennesker som ikke bare kan prestere i korte tester, men som tåler fysisk og mental belastning over tid. Dette er et ansvar som må deles mellom individet, organisasjonene og samfunnet som helhet.