Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Dette utdraget er fra podkasten Operativ yteevne og oppsummerer erfaringer og foreløpige funn fra øvelse FAM100 – en 100 dager lang operativ øvelse for fjernoppklaringspersonell i arktisk vintermiljø i Finnmark. Episoden setter rammen ved å beskrive øvelsen som et sjeldent «laboratorium» for å forstå hva mennesker tåler fysisk, mentalt og sosialt når kulde, belastning og tidspress varer uke etter uke. Samtidig understrekes det at FAM100 ikke bare var en øvelse for å trene taktikk og prosedyrer, men også en forskningsplattform som har gitt et uvanlig omfattende datagrunnlag på operativ yteevne over lang tid.
Deltakerne er Erik (operatør/patruljefører med bakgrunn i fjernoppklaringseskadronen siden 2015), Nikolai (medic, inne i avdelingen fra 2022), og Thomas André Valnes (seksjonssjef for menneskelig yteevne og fagansvarlig for menneskelig yteevne i Hæren og Heimevernet). Programleder Eirik Grindaker leder samtalen med mål om å belyse hva avdelingen og forskningsmiljøene har lært av øvelsen, med hovedvekt på menneskelig yteevne, men også med tydelige innslag om ledelse, lagdynamikk og sosial robusthet i ekstremt feltmiljø.
FAM100: formål, særpreg og hvorfor langtidsstudier er sjeldne
Thomas forklarer at FAM100 er en arktisk fagplanøvelse over 100 sammenhengende dager, gjennomført «ute på dypet» i nordnorsk vinter. Øvelsen kombinerer operative scenarioer med systematisk datainnsamling for å kartlegge hvordan stridsutholdenhet, fysisk prestasjon, kroppssammensetning, lungefunksjon, søvn, smerte/ubehag, motivasjon og sosiale faktorer utvikler seg når belastningen vedvarer i måneder – ikke bare dager.
Han peker på at slike langtidsopplegg er sjeldne av to hovedgrunner. For det første innebærer de en krevende belastning–gevinst- og risiko–gevinst-avveiing: selv om man kan opprettholde stridsutholdenheten, er det utmattende å stå i en slik situasjon lenge, og det krever høy grad av sikkerhet og kontroll. For det andre er langtidsøvelser krevende i planlegging, logistikk og økonomi. For store forband blir dette særlig krevende; selv om fjernoppklaringsenheter er lette og fleksible, er 100 dager i arktisk miljø fortsatt svært ressurskrevende. Derfor er det vanlig å øve inntil ca. 14 dager, mer uvanlig å øve 3–4 uker, og svært sjeldent å gjennomføre 100 dager med samtidige forskningsmålinger.
Soldatenes opplevelse: overraskende stabil fysisk funksjon:
Programlederen går så inn i deltakernes subjektive erfaringer. Både Erik og Nikolai beskriver at kroppen ble påvirket «til en viss grad», men langt mindre enn man kanskje kunne forventet. Erik nevner typiske feltmarkører – skjegg, lengre hår, hud som kjennes «skitnere» og litt treghet/slapphet – men understreker at når man faktisk tester, er forskjellene små. Han opplever også rask rekondisjonering ved tilbakekomst; det tok kort tid å føle seg tilbake på nivået fra før utreise.
Nikolai deler samme overraskelse: han hadde ventet å komme tilbake mer nedbrutt, men følte seg i god form. De gjennomførte fysiske tester kort tid etter innkomst med «helt greie» resultater, og etter få uker var de tilbake på omtrent samme nivå som før. Viktig for ham er at han på dag 100 ikke opplevde at han «måtte ha legesjekk» – ingen dramatisk «kollaps» eller tydelige helsesignaler som tvang frem medisinsk oppfølging.
Denne subjektive opplevelsen danner en interessant kontrast til hva man ofte ser i kortere vinterstudier, der negativ energibalanse og tap av muskelmasse kan oppstå relativt raskt. Episoden antyder at øvelsens struktur, erfaringen til personellet, og særlig ernæringsopplegget kan være sentrale forklaringsfaktorer.
Forskningsdesign og hva som ble målt:
Thomas beskriver et klassisk pre–midt–post-design: målinger før utreise (pretester), enkelte målinger underveis, og et sett med målinger umiddelbart etter hjemkomst (post 0/dag 1–3) samt oppfølgingsmålinger etter en periode for å kartlegge restitusjon. Deltakerne bekrefter at de gjennomførte blant annet DEXA-måling tre uker etter innkomst.
Blant de fysiologiske målingene nevnes:
Kroppssammensetning og kroppsmasse: DEXA (gullstandard) og InBody for å kartlegge total masse, fettmasse og fettfri masse/muskelmasse.
Kondisjon og utholdenhetsrelaterte mål: VO₂maks med ergospirometri på tredemølle, samt anaerob terskel (løping).
Funksjon under belastning: den omtale «mølletesten» der man går til utmattelse med gradvis økning i stigning, iført ekstern vektutrustning – relevant for militær «arbeidskapasitet» under last.
Styrke og eksplosivitet: elementære styrkeøvelser, kraftplattformtester, og midtveis styrkemålinger gjennomført under enkle forhold i Finnmark (som illustrerer hvor krevende testlogistikken var).
Lungefunksjon: undersøkt fordi langvarig inhalasjon av kald luft hos utholdenhetsutøvere kan gi negative lungeeffekter (astmalignende symptomer).
Psykososiale og subjektive mål: dagbok/spørreskjema om søvn, smerte/ubehag, motivasjon og sosiale forhold, samt intervjuer i etterkant.
Operative prosedyrer og materielltesting: her nevnes blant annet en omfattende evakueringsløsning der de testet evakuering av to pasienter over lengre avstand med scooter – en prosedyre de mente ikke var dokumentert gjort på tilsvarende måte før.
Thomas presiserer at detaljerte forskningsresultater vil komme i en senere episode, da analysene fortsatt pågår, men at man allerede har foreløpige hovedlinjer.
Foreløpige hovedfunn: stridsutholdenhet i stor grad opprettholdt
De foreløpige funnene som presenteres, inkluderer særlig at yteevne og stridsutholdenhet ser ut til å ha vært relativt uforandret over perioden:
Muskelmasse: På gruppenivå er muskelmasse ikke signifikant endret. Thomas tolker dette som et indirekte tegn på at ernæringsplanen fungerte, og bemerker at det er uvanlig i langvarige vinteroperasjoner, hvor muskelmasse ofte reduseres.
Kroppsmasse: Deltakerne rapporterer noe vektnedgang på gruppenivå, men dette forventes i slike kontekster. Det sentrale er at vektnedgangen ikke ser ut til å ha gått «via» muskelmassetap.
Kondisjon: Ingen endring i VO₂maks og ingen endring i anaerob terskel. Dette beskrives som imponerende, gitt varigheten.
Styrke: Det antydes tendenser til reduksjon i maksimal styrke, og Thomas trekker frem at eksplosiv styrke ofte er den faktoren som reduseres først. Han nevner en mulig forklaringsmodell knyttet til utmattelse i perifert nervesystem og at dette kan ta tid å restituere, selv om muskelmassen er bevart.
Lungefunksjon: Ingen signifikante endringer, noe som tyder på at langvarig eksponering for kald luft i dette tilfellet ikke ga målbare negative helseeffekter på lungene.
Skader og helsehendelser: Ingen måtte avbryte øvelsen grunnet kulde-/frostskader, akutte skader, sykdom eller behov for legehjelp underveis. Dette fremheves som et vesentlig resultat i seg selv: å unngå frafall og opprettholde operativ evne over 100 dager er en kritisk indikator på robusthet.
Erik uttrykker at han hadde forventet noe mer reduksjon i prestasjon, og ikke minst forventet at statistikken skulle «slå til» med minst én alvorligere hendelse (frostskade, scooterulykke eller lignende), men at de unngikk dette.
«Små» helseplager som kan bli operative problemer:
Et viktig poeng i episoden er at det ikke bare er de store skadene som truer operativitet i lange feltperioder, men også de tilsynelatende banale plagene. Erik nevner eksempelvis utslett og hudproblemer, som i hans tilfelle oppsto i underlivet/lår på grunn av for trange bukser i starten, men som lot seg håndtere med justeringer og krem. Nikolai beskriver vanlige utfordringer som eksem, utslett fra begrenset hygiene, fotsopp (blant annet knyttet til fuktsperre rundt føttene), og hvordan kroppen overraskende raskt tilpasser seg lavere vaskefrekvens.
Thomas understreker at dette ikke er banalt: hvis slike plager ikke håndteres, kan de eskalere til infeksjon, smerte, søvnforstyrrelser og i ytterste konsekvens stridsudyktighet. Erik følger opp ved å peke på at et «ufarlig gnagsår» kan bli et stort problem dersom du fortsatt skal være ute i 50 dager; derfor er medics og sanitetspersonell like opptatt av små kutt, hud, gnagsår og infeksjoner som av de «store» traumesituasjonene, fordi det ofte er disse som kumulativt bryter ned kapasitet over tid.
Hygiene, smitteforebygging og feltpraksis:
Samtalen går konkret inn i vaskerutiner og hygiene. Nikolai forklarer at praksis varierte mellom patruljer og individer, men at deres patrulje forsøkte å vaske seg omtrent hver 30. dag – med oppvarmet lunkent vann i termos, enkel såpe og fokus på «kritiske områder» (armhuler, skritt, sete og føtter). Han nevner at noen ikke vasket seg i det hele tatt under perioden, og at dette også gikk greit, med en påminnelse om at kroppen har evne til å regulere seg selv, og at daglig vask i moderne liv er mer kulturelt betinget enn biologisk nødvendig i felt.
Samtidig er de tydelige på at håndhygiene er ufravikelig, særlig knyttet til mat og drikke: «hånd til munn»-smitte kan slå ut en patrulje. Thomas støtter dette med eksempler fra Hæren der norovirus har spredd seg raskt og påvirket store operative enheter. Poenget er at mage-/tarmsykdom i felt har svært stor operativ konsekvens: når man er syk, er man ikke i stand til å løse oppdrag.
Mentale og kognitive aspekter: belastning uten operativ svikt
Når samtalen skifter til mentale og kognitive forhold, beskriver både Erik og Nikolai øvelsen som mentalt krevende, spesielt på grunn av isolasjon, fravær av kontakt med omverden og savn av familie/kjæreste. Begge understreker likevel at belastningen ikke gikk ut over oppdragsløsningen.
De hadde ikke smarttelefon; telefon ble levert inn på dag 0 og først returnert ved innkomst. De mest krevende periodene mentalt beskrives ofte som de periodene med mest ro – vakter alene, stille timer i soveposen, eller dager med lite bevegelse. Nikolai forklarer at når de lå stille lenge, kunne tankene vandre, og hjemlengsel eller ubehag ble mer fremtredende. Han fremhever betydningen av sosialt vedlikehold og lederskap: å etablere bedre «sosiale rom» (større snøhule), arrangere kortspill, quiz-kvelder og lese – små tiltak som gir avkobling og styrker fellesskapet.
Thomas knytter dette til et bredere menneskesyn: selv i krig og høy belastning trenger mennesker normalitet, humor og sosial interaksjon; dette er dokumentert historisk og i moderne konflikter. Humor trekkes frem som et sentralt «verktøy» for mental hygiene og motivasjon.
Å håndtere «dype daler» og friksjon i små grupper:
Nikolai beskriver at det var perioder med «dype daler», men at en avgjørende suksessfaktor var å tørre å si fra: å kunne fortelle laget at man er nede, og få støtte, prat og små tegn på omsorg (som en ekstra sjokolade). Det er et tydelig budskap om psykologisk trygghet: at åpenhet reduserer risikoen for at enkeltpersoner isoleres mentalt og at problemer forsterkes.
Erik beskriver en annen type mental belastning: mangel på frihet og konstant bundethet til oppdragets rytme (bakvakter, begrenset radius, tett samvær). Han løfter fram «irrasjonell irritasjon» som et normalt fenomen: små lyder eller vaner hos andre kan bli uforholdsmessig irriterende. Løsningen deres var ikke å kreve at andre endret seg, men å ha rom for å lufte det – gjerne humoristisk – slik at det blir avdramatisert og forstått av gruppen. Thomas forankrer dette i ledelse og kultur: man må kunne gi og ta, og viktigst er å tørre å snakke om irritasjon før det bygger seg opp til et reelt brudd.
Lagdynamikk og det å «holde seg operativ»:
Både Erik og Nikolai beskriver lagdynamikken som overraskende god. Nikolai sier han er mest overrasket over at de «aldri gikk tom for ting å snakke om», og at det å tillate seg å bli stum eller «lei» av hverandre er det farligste man kan gjøre. Han peker på at gruppen allerede var en nær vennegjeng med tidligere erfaring sammen, noe som sannsynligvis reduserer friksjon. Samtidig beskrives øvelsen som et felles «eventyr» og en unik erfaring, som styrket tilhørigheten. Han beskriver også en emosjonell reaksjon ved hjemkomst: tristhet over at perioden var over.
Erik beskriver at selv med delvis ny lagstruktur fant de raskt roller sosialt, og at de aktivt valgte å sette pris på det å være ute – også det å være uten telefon – selv om det er «jobben deres». Thomas trekker paralleller til idrettspsykologi og prestasjonsmiljøer: de beste teamene investerer i hverandre, setter laget foran individet, og skaper en kultur der alle bidrar og blir hørt. Han bruker alpint landslag som eksempel på en dynamikk der unge og eldre lærer av hverandre og der inkludering og nysgjerrighet fremmer prestasjon.
Når det gjelder konkret operativ kapasitet, gir Erik et illustrerende eksempel fra slutten av øvelsen (omkring dag 95): en kompleks operasjon ved Alta-dam-anlegget med rappellering, samvirke med skarpskytterelement, innrykk, sprengning og eksfiltrasjon. Hans poeng er at når de «skal være på», så er de på; evnen til å prestere i kritiske vinduer handler om hva de gjør mellom oppdrag – sosialt, mentalt og praktisk – for å være klare når det gjelder.
100 dager uten smarttelefon: endringer i oppmerksomhet og kreativitet
Et eget tema er effekten av fravær av smarttelefon. Erik opplever at etter tre–fire uker uten telefon begynner «hjernen å fungere litt annerledes», spesielt kreativt, fordi et konstant stimuli fjernes. Han nevner at flere begynte å skrive dikt – noe han mener neppe ville skjedd med ubegrenset tilgang til scrolling og sosiale medier. Nikolai beskriver at han ble mer fascinert av naturen, mer oppmerksom på omgivelsene, og at enkelte ble mer sensitive for lukt. Han antyder at mange kunne hatt godt av en slik «digital detox».
Begge reflekterer også over atferdsendringer etterpå. Erik har ikke gjort drastiske endringer, men har blitt mer bevisst på å prioritere bort «tidstyver» og har slettet sosiale medier fra telefonen (beholder tilgang via PC for å skape friksjon). Nikolai sier han ikke opplever seg selv som ekstremt online, men kan lengte tilbake til friheten og enkelheten i felt når arbeidsbelastningen hjemme blir høy. Thomas og Erik diskuterer videre at enkelte etter øvelsen søkte tilbake til naturen (tur/skog) mens andre gikk rett inn i sosialt byliv og reiser, som illustrerer individuelle forskjeller i behov ved reintegrering.
Hva overrasket mest: utholdenhet, kreativitet og omstillingsevne;
Mot slutten blir de bedt om å peke på hva som overrasket mest om yteevne. Erik løfter fram betydningen av robust fysisk base, spesielt utholdenhet. Små forskjeller i fart og puls har stor effekt over tid: forskjellen på 3,5 og 4,5 km/t virker liten, men over dager gir det store utslag i fremdrift og kapasitet, og påvirker også mentalt overskudd. Hans poeng er at utholdenhet ikke bare er «å komme fram», men å komme fram med kognitivt handlingsrom.
Nikolai trekker fram lagets kreativitet i vedlikehold og reparasjon av utstyr, og den innbitte viljen til å omstille seg når ting ikke går etter planen. Han beskriver en grunnleggende holdning: uansett oppdrag (lang forflytning, rappell, målbekjempelse) er det de som er satt til å løse det, og de løser det.
Betydning for Forsvaret og fremtidig styrkeutvikling;
Thomas avslutter med å plassere øvelsen i et større perspektiv: deltakerne har bidratt til «nødvendig kunnskap for utvikling av styrker i Nato og Norge i kaldværsoperasjoner». Det banebrytende ligger ikke bare i at man har samlet erfaringer fra 100 dager, men at man har koblet dette til forskningsspørsmål og målinger med en reell gruppestørrelse og realistisk operativ kontekst. Han understreker at denne kunnskapen skal «plugges inn» i utdanning, praksissystemer og forberedelser, slik at både norske og allierte styrker blir bedre i stand til å gjennomføre langvarige kaldværsoperasjoner. Samtidig må erfaringene omsettes og tilpasses før de kan overføres til andre typer forband (mekaniserte, fotstyrker osv.).
Hans konklusjon er tydelig: den samlede læringen og dokumentasjonen fra FAM100 er «verdt hver eneste krone» Hæren har investert i å gjennomføre øvelsen, fordi den styrker grunnlaget for å forstå og forbedre menneskelig yteevne og operativ utholdenhet under ekstreme forhold.
Samlet sett formidler episoden at 100 dager i arktisk felt ikke nødvendigvis gir det dramatiske fysiske forfallet mange forventer – gitt riktig seleksjon, kompetanse, ledelse og ikke minst ernærings- og hygienepraksis. Den tydeliggjør samtidig at operativ utholdenhet er mer enn fysiologi: det er et samspill mellom kropp, hode og gruppe, der små «hverdagslige» tiltak (håndhygiene, humor, kortspill, åpenhet om nedturer, håndtering av irritasjon) kan være avgjørende for å bevare kapasitet over tid.