Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Episoden tar utgangspunkt i at det å ha en operativ funksjon i brann- og redningsvesenet stiller høye krav til fysisk kapasitet, mental robusthet og evnen til å håndtere totalbelastning over tid. Målet er å utforske hva dette faktisk innebærer for mannskapene – både for å kunne løse akutte oppdrag her og nå, og for å kunne stå i tjenesten gjennom et langt yrkesliv. Programleder er Eirik Grindaker, og han har med seg gjestene Trond Joar Kjenstadbakk, brannsjef i Midt-Hedmark brann- og redningsvesen IKS, og major Thomas André Valnes fra Forsvaret.
Brannsjefens bakgrunn og brann- og redningsvesenets rolle:
Trond Joar Kjenstadbakk leder et interkommunalt brann- og redningsvesen eid av elleve kommuner i Innlandet, med Elverum som hovedsete og ansvar for et stort geografisk område fra Åsnes til Tolga, Tynset og Folldal. Han er i 50-årene, har tre voksne barn – som alle på ulike måter jobber innen beredskap – og har bakgrunn fra Hæren med 30 års tjeneste før han gikk over til brann og redning.
Overgangen fra Forsvaret til brann og redning beskriver han som en spennende reise, der mye av det han har «i ryggsekken» fra Forsvaret er direkte overførbart til en kommunal beredskapsorganisasjon. Han understreker at brann- og redningsvesenet skiller seg fra politi og ambulanse ved å være kommunalt organisert, men at de samhandler tett med de andre nødetatene ved de fleste typer hendelser. Uansett hva som skjer i Norge, skjer det i en kommune – og da er det kommunen, og i praksis brann- og redningsvesenet, som får en sentral rolle i håndteringen.
Han beskriver brann og redning som mer enn «bare blålys» og utrykninger. Organisasjonen har to hovedspor: forebyggende arbeid og beredskap. Forebyggende handler særlig om brannsikkerhet – tilsyn, veiledning, opplæring – og utføres blant annet av de som tidligere ble kalt feiere, nå brannforebyggere. Beredskapssiden omfatter håndtering av brann, ulykker og ulike typer akutte hendelser. Oppgavespekteret er bredt og blir stadig bredere.
Oppdragene i dag – fra brann til «kommunal vaktmester»:
Kjenstadbakk beskriver utviklingen fra «brannvesen» til «brann- og redningsvesen» som et uttrykk for at redningsdelen har blitt stadig viktigere. Brann er fortsatt en kjerneoppgave – bygningsbranner, bilbranner, skogbrann – men redningsoppdragene utgjør en økende andel. Trafikkulykker er blant de mest hyppige og krevende hendelsene, og i tillegg kommer helseoppdrag der brann- og redningsvesenet rykker ut før eller sammen med ambulansetjenesten for å gi livreddende førstehjelp.
Han beskriver brann- og redningsvesenet som litt av «vaktmesteren i kommunen» – hvis ingen andre naturlig har ansvaret, ender oppdraget ofte hos brann og redning. Det kan være alt fra å ta ned en katt fra et tre til å håndtere akutt forurensning, hendelser i naturen, teknisk assistanse eller støtte til politiet. For den enkelte innbygger kan «katta i treet» være en svært viktig hendelse, selv om den kan fremstå bagatellmessig utenfra. Fellesnevneren er at mannskapene må være forberedt på svært ulike scenarier, med stor variasjon i både fysisk og mental belastning.
Inn i fremtiden mener Kjenstadbakk at dagens portefølje vil bestå, men at totalforsvaret og sikkerhetspolitiske endringer vil påvirke rollen. Erfaringer fra Ukraina viser at brann- og redningspersonell er svært eksponert i krig – både som redningsressurser i ruiner og bygningskollaps og som mål i seg selv. I Norge er ikke brann- og redningsvesenet godt nok forberedt på denne typen scenarioer ennå, verken når det gjelder trening, bevissthet rundt trusselbildet eller utrustning. Dette peker mot et behov for omstilling, systematisk planlegging og nye kompetansekrav.
Samtidig løftes utfordringen med at brann og redning er kommunalt organisert. Det finnes rundt 200 brannvesen i Norge, og mange kommuner står alene med små enheter, deltidsmannskap og ofte brannsjef i deltidsstilling. Interkommunale selskap, slik som Midt-Hedmark, trekkes frem som en måte å skape større og mer robuste enheter, med bedre kapasitet til å håndtere krav til kompetanse, internkontroll, utstyr og administrasjon. Politiske prioriteringer og lokal økonomi blir dermed avgjørende for hvordan beredskapen faktisk ser ut.
Organisering, heltid–deltid og fragmenterte krav:
Kjenstadbakk forklarer at det i Norge er rundt 13 000 operative brannkonstabler. Omtrent 9 500 av dem er deltidsmannskaper – altså hovedtyngden. Heltidsansatte finnes primært i større byer. Deltidsmannskapene har ofte en annen hovedjobb (for eksempel snekker, rørlegger eller kommunalt ansatt), og en liten deltidskontrakt i brann og redning. I Midt-Hedmark utgjør dette typisk en 1,44 % stilling, som tilsvarer 30 øvingstimer i året. Disse 30 timene skal dekke all formell trening knyttet til et bredt spekter av oppdragstyper.
Når det gjelder fysiske og mentale krav, påpeker han at systemet er fragmentert. Det finnes ingen nasjonale, helhetlige jobbstyrte krav til fysisk yteevne for alle brannkonstabler. For heltidsstillinger på fagskolen i Harstad finnes opptakstester (styrke, utholdenhet, svømming, høydetoleranse, klaustrofobitester, intervju m.m.). For røykdykkere på nasjonalt nivå er det nylig innført en standardisert test, som vurderer evne til å løfte, bære, arbeide og forflytte seg under belastning. Men for resten av styrken – særlig de mange deltidsmannskapene – varierer testregimer, krav og oppfølging betydelig mellom brannvesen og kommuner.
Mental robusthet er enda vanskeligere å teste systematisk. Kjenstadbakk er tydelig på at verken Forsvaret eller brann- og redningsvesenet har veldig gode verktøy for å predikere mental tåleevne på kort tid. Et opptak med intervju og én testdag gir bare et øyeblikksbilde. I praksis ansettes ofte «råstoffet», og det er organisasjonens ansvar å forme mannskapene gjennom gradvis eksponering, opplæring og god ivaretakelse. Noen finner etter hvert ut at yrket ikke passer dem og slutter – noe han ikke ser på som et nederlag, men som en nødvendig del av å sikre at de som blir, faktisk er egnet.
Totalbelastning: fysisk, mental og emosjonell
Når de diskuterer totalbelastning, sammenligner Kjenstadbakk Forsvaret og brann- og redningsvesenet. I den perioden han selv var mest operativ i Forsvaret, var mye av arbeidet forberedelse til en situasjon man håpet aldri kom – med unntak av internasjonale operasjoner som Irak og Afghanistan, der scenariene ble reelle. I brann- og redningsvesenet brukes kompetansen hver dag: det man trener på i dag, kan man få bruk for i kveld eller i morgen. Det gir et helt annet mønster av kontinuerlig operativ belastning.
For heltidsmannskaper forsøkes belastningen regulert gjennom turnusordninger og hviletid. Innsatslederrollen beskrives som spesielt krevende; Kjenstadbakk forteller om situasjoner der han har stått 24 timer i innsats, mens politiet og andre aktører har rukket å avløse hverandre flere ganger. For deltidsmannskapene kan belastningen bli svært ujevn, fordi det bare er et fast antall som inngår i vaktordningen og som må bære mesteparten av trykket når det smeller. Her kommer også det lokale aspektet inn: mange kjenner godt menneskene de rykker ut til. Å håndtere ulykker, branner eller dødsfall hos naboer, venner eller familie gir en ekstra emosjonell belastning.
Han illustrerer den fysiske belastningen med en husbrann en av sommerens varmeste dager, der en brannmann måtte sendes til sykehus med ekstrem overoppheting og kroppstemperatur målt over 40 grader, trolig opp mot 43. Kombinasjonen av arbeid i varme omgivelser, strålevarme fra brannen og tidligere varmebelastning den dagen ble for mye. I tillegg til fysisk og mental belastning kommer en økende sikkerhetsbelastning: brann- og redningspersonell møter oftere personer som selv er en risiko – for eksempel mennesker i alvorlig psykisk krise – og i et totalforsvarsperspektiv kan de i verste fall bli mål for bevisste angrep.
Thomas André Valnes, som treningsfysiolog i Forsvaret, understreker samspillet mellom fysisk og mental yteevne. En sterk fysisk base – god aerob kapasitet og tilstrekkelig styrke – er avgjørende for å kunne stå i lange og krevende scenarioer. Når man er fysisk utmattet, synker den mentale yteevnen dramatisk: beslutningskvalitet, oversikt og stressmestring blir dårligere. Manglende søvn, energidefisit (for lite mat) og varmeforhold forsterker denne effekten. Fysisk treningsstatus blir dermed en grunnleggende buffer for å beskytte mental funksjon under press.
Treningshverdag, kultur og ansvar:
For heltidsmannskaper beskrives treningshverdagen som relativt godt tilrettelagt. På brannstasjoner med heltidspersonell finnes det gjennomgående treningsrom, og fysisk trening ligger som en fast post i dagsedler – ved siden av øvelser og beredskap. Mannskapene trener i arbeidstiden samtidig som de er klare til å rykke ut. Her ligner organiseringen mye på Forsvaret.
For deltidsmannskaper er situasjonen en annen. Kjenstadbakk er opptatt av at de ikke skal omtales som «frivillige» – de er ansatte med kontrakt, ansvar og krav til oppmøte, og må følges opp som profesjonelle. Samtidig er det vanskeligere å bygge struktur rundt fysisk trening når man bare har 30 øvingstimer i året, og alt må prioriteres mot konkrete hendelsesforløp og faglig øving. Derfor blir mye av ansvaret for fysisk vedlikehold liggende hos den enkelte, selv om ledelsen prøver å tilrettelegge med treningsrom også på mindre stasjoner og stimulere til kulturbygging.
Valnes tar opp eksempler der kommuner bygger nye brannstasjoner, men kutter treningsrommet for å spare penger – noe han mener viser manglende forståelse for den operative virkeligheten. Han peker på Helsedirektoratets generelle anbefaling om minst 150 minutter moderat fysisk aktivitet i uka for å forebygge livsstilssykdommer, og understreker at for operative yrker er kravet ofte enda høyere. Han argumenterer for at fysisk trening må sees på som en «tannpuss» for kroppen – noe man gjør jevnlig for å unngå problemer senere.
Begge er enige om at ansvaret er todelt: arbeidsgiver må legge til rette og bygge systemer og kultur, men den enkelte har også et personlig ansvar når man har valgt et yrke med store krav til fysisk og mental yteevne. Samtidig nyanserer Kjenstadbakk bildet og understreker at de fleste i brann og redning faktisk er spreke og tar ansvaret på alvor – men at det avgjørende er at hele laget henger med, slik at ikke noen få robuste personer må ta uforholdsmessig mye av den tunge belastningen.
Likheter og forskjeller mellom Forsvaret og brann- og redningsvesenet:
Når de diskuterer likheter og forskjeller mellom Forsvaret og brann- og redningsvesenet, peker Kjenstadbakk først og fremst på menneskene: det er ofte de samme typene som trekkes mot begge yrker. De ønsker å bidra til samfunnssikkerhet, de søker spenning og variasjon i hverdagen, og de er opptatt av personlig utvikling. Begge organisasjoner kjennetegnes også av strukturerte arbeidsformer med prosedyrer, rutiner og drill – helt nødvendige verktøy når det «koker» og beslutninger må tas raskt.
Samtidig er det organisatoriske store forskjeller: Forsvaret er sterkt hierarkisk og nasjonalt styrt, med lange beslutningslinjer og tunge prosesser, mens brann- og redningsvesenet er fragmentert i mange små enheter med korte beslutningsveier. Som brannsjef kan Kjenstadbakk fatte mange avgjørelser raskt og se direkte effekt, der han tidligere i Forsvaret opplevde at utviklingsprosjekter kunne bruke svært lang tid på å få gjennomslag.
Når det gjelder drill, illustrerer han en interessant dobbeltmisforståelse: han forventet mer intensiv drill i brannhallene enn han faktisk så da han kom inn i brann og redning, mens Forsvarets spesialstyrker på sin side brukte brann- og redningsvesenet som idealbilde på hvor mye det «drilles» i det sivile. Begge sektorer kan dermed overvurdere hvor mye systematisk innøving som faktisk foregår i den andre. Dette knyttes til Thomas’ poeng om at man i kriser ikke «stiger» til sitt høyeste potensial, men synker til sitt faktiske treningsnivå – og at virkelig ekspertise krever tusenvis av timer med bevisst trening.
Læring på tvers: tilbakemeldingskultur og kreativitet
Spørsmålet om hva brann og redning kan lære av Forsvaret, og motsatt, gir noen tydelige refleksjoner. Kjenstadbakk fremhever særlig tilbakemeldingskulturen i Forsvaret: fra tidlig i karrieren øver man på å gi og motta strukturerte, ærlige tilbakemeldinger med læring som mål. Dette oppleves som krevende, men verdifullt. I brann- og redningsvesenet evalueres hendelser, men den personrettede tilbakemeldingen med fokus på utvikling kunne med fordel vært mer systematisk og integrert i kulturen.
Omvendt mener han at Forsvaret kan lære noe av brann- og redningsvesenets evne til å ta inn folk fra andre sektorer og verdsette bred erfaring. Politiet og brann og redning har rekruttert tidligere offiserer og andre med ulik bakgrunn, og Kjenstadbakk mener dette gir organisasjonene nye perspektiver og styrket evne til å løse oppgaver. Han fremhever også den sterke kreative problemløsningen hos deltidsmannskaper i små kommuner: de er vant til å «løse alt», tenker lite i bokser og finner praktiske løsninger innenfor rammer av prosedyrer og sikkerhet.
Ledelse, arbeidsmiljø og menneskelig yteevne:
Som leder i brann- og redningsvesenet beskriver Kjenstadbakk jobben som både givende og krevende. Han verdsetter muligheten til å kombinere operative oppgaver og nærkontakt med mannskapene med strategisk arbeid, kulturbygging og organisasjonsutvikling. Det motiverer ham å vite at organisasjonen bidrar konkret til samfunnssikkerhet hver dag, og at ingen dager er like. Samtidig er han ærlig på at det er lett å være «påskrudd» hele tiden; henvendelser og ansvar følger ikke turnusen, og det kan være vanskelig å koble av.
For å bygge et godt arbeidsmiljø og støtte operativ yteevne, fremhever han flere prinsipper:
Langsiktighet og struktur: Man må ha planverk og tydelige mål fremover, ikke bare løse ting ad hoc fra dag til dag. Kulturendring og kompetansebygging bør skje som en evolusjon, ikke revolusjon, slik at folk faktisk blir med på reisen.
Tilrettelegging for mannskapene: Lederens viktigste oppgave er å legge til rette for at mannskapene kan løse jobben. Det innebærer riktig og fungerende utstyr, god opplæring, relevant trening og øving på realistiske scenarioer.
Systematisk ivaretakelse: Det må finnes gjennomarbeidede systemer for debrief, defusing og oppfølging etter krevende hendelser, både fysisk og psykisk. Mannskapene skal kunne stole på at de blir tatt vare på.
HMS og ansvar: Ingen skal bli syke av å gå på jobb. Det krever både personlig ansvar for egen sikkerhet og helse, og tydelig lederansvar for å sette grenser, minne om bruk av verneutstyr og gripe inn når risikoen blir for høy.
Thomas Valnes understøtter dette med sin rolle i Hærens våpenskole: hans hovedoppgave er å sikre at ledere på ulike nivå har systemer og kompetanse rundt menneskelig yteevne – fysisk, mentalt og helsemessig. Han argumenterer for at operative organisasjoner bør bevege seg fra tradisjon, kultur og «magefølelse» til mer kunnskapsbasert praksis, der jobbkrav analyseres systematisk, mannskap testes for å se hvor de står, og treningsopplegg bygges for å tette gapet mellom krav og kapasitet.
De diskuterer også utdanningstilbud og kursutvikling innen operativ fysisk trening og menneskelig yteevne, som kan fungere etter «train-the-trainer»-modellen: noen få personer i hver organisasjon får spesialisert kompetanse og fungerer som lokale ressurser som sprer kunnskapen videre og bygger systemer der de jobber. Kjenstadbakk erkjenner at brann- og redningsvesenet ofte styrer for mye etter erfaring og antakelser, og at de har mye å hente på å koble dette med forskning og akademisk kunnskap.
Avsluttende poenger og hovedbudskap:
Mot slutten oppsummerer Valnes og Kjenstadbakk hva de håper lytterne sitter igjen med. Valnes legger vekt på at selv om sektorene er ulike – forsvar, politi, brann og redning, frivillige redningsorganisasjoner – så er mennesket det samme: fysiologi og psykologi endres ikke med uniformen. Derfor gir det stor mening å samarbeide på tvers om menneskelig yteevne, dele erfaringer og bygge kunnskapsbaserte systemer fremfor å lene seg ensidig på tradisjon og kultur.
Kjenstadbakk understreker at brann- og redningspersonell utsettes for høy og jevn belastning, kanskje mer enn de fleste andre beredskapsaktører i hverdagen. Nettopp derfor bør brann- og redningsvesenet være blant de fremste til å sette fokus på totalbelastning, fysisk og mental yteevne og systematisk ivaretakelse. Samtidig er det en felles erkjennelse at ingen organisasjon klarer dette alene; veien ligger åpen for tettere samarbeid mellom brann og redning, Forsvaret og andre beredskapsaktører, både om kompetanse, trening og utvikling av mennesker.
Det overordnede budskapet i episoden er at operativ yteevne ikke bare handler om enkeltstyrke eller kondisjon, men om å bygge robuste mennesker og robuste systemer som tåler både hverdagens hendelser og de ekstraordinære krisene – uten at de som står i front, slites ned på veien.