Subscribe
Share
Share
Embed
«Gaven å være til» er et teologisk dokument som handler om å være en kirke av alle og for alle. Originalen «The Gift of beeing» er utgitt av Kirkenes Verdensråd, og er utarbeidet av Ecumenical Disability Advocates Network (EDAN), som består av personer med funksjonsnedsettelser.
Dokumentet er et viktig teologisk grunnlagsdokument for kirkesamfunn verden over og i Norge. Det er også pensum i studiet Funksjonshemming og kirken ved VID vitenskapelige høgskole.
Hensikten med «Gaven å være til» er å utfordre kirkene på sin praksis, løfte opp det menneskelige mangfoldet og vise hvilken plass hver av oss har i det kirkelige fellesskapet. Et felleskap som er inkluderende, uten noen form for diskriminering.
Men, hvis du tar for gitt at det er flere til stede som har ulike typer av funksjonsvariasjoner eller funksjonsnedsettelser, og sørger for at det er lagt til rette for at alle skal kunne ta del, så tror jeg faktisk det er enda flere som vil komme til. For da merker de at her er det faktisk lagt til rette for at jeg også har muligheten til å være med å bidra og ta del I det som foregår.
Speaker 2:Å verdsette menneskelig mangfold. Det er overskriften på denne episoden I podcastserien om gaven å være til. En av 6 kirkemedlemmer og nordmenn lever med funksjonsnedsettelser. Kan vi snakke om disse som en gruppe? Hvordan går det med inkluderingsarbeidet I norsk kirke og kristne liv?
Speaker 2:Hva er gaven å være til? Det får du svar på I denne første episoden av postkassen-serien som bærer navn etter nettopp dokumentet gaven å være til. Med oss har vi Hege Irenefossum, daglig leder I K-studiet, altså krist studieforbund. Og Øyvind Mo Håie, generalsekretærsekretær I KAB, kristen arbeid blant blinde og svaksynte. Helt først Hege, fortell om dette dokumentet som heter gaven å være til.
Speaker 1:Det er et dokument som er gitt ut av Kirkenesråd, skrevet av Eand, som er en organisasjon med mennesker med funksjonsnedsettelser på verdensbasis. Det er et dokument dokument som tar utgangspunkt I at alle skal en likeverdig plass I det kirkelige fellesskapet. Dette dokumentet har som hensikt å utfordre kirkene på sin praksis, løfte opp det menneskelige mangfoldet og vise hvilken plass hver av oss har I det kirkelige fellesskapet.
Speaker 2:Det står også I dokumentet et fellesskap som er inkluderende uten noen form for diskriminering. Er det mulig?
Speaker 1:Det er det vi prøver å utforske gjennom dette prosjektet, for å se på hvilke muligheter man har for å få til nettopp det. Og det ligger jo en del utfordringer der. Dokumentet har mye av sin hensikt I å skape refleksjon, en økt bevissthet og en innsikt I forhold til hvordan man kan få det til enda bedre.
Speaker 2:Grunnen til at vi nå lager denne podcasten er at dere Kostut, sammen med noen andre aktører, holdt på å lage et studieopplegg, som er rettet mot hvem?
Speaker 1:Det er rettet mot hadde nær sagt alle. En av målgruppene er prester for det andre. En annen målgruppe er den som går I menighet og er delaktig I ulike typer aktiviteter, hvordan skal de også bevisstgjøres på hvordan man kan ta vel imot, og ikke minst inkludere slik at alle er likeverdige deltakere I de fellesskapene som finnes? Så her kan det være alle profesjoner innenfor kirka Mneslig, og den mediige mann og kvinnene som er med I disse fellesskapene. Jeg
Speaker 2:har jo snakket med en del mennesker I forbindelse med den podkastserien om dette dokumentet, og mitt inntekt er at det det er ikke så veldig kjent. Hva betyr dette dokumentet for norsk kirke og kristne liv Eivind?
Speaker 3:Nei, jeg tror at det har vært ganske skjult I lange periode, selv om Kirkenes Sverre har vedtatt, og det Norske kirke har også sagt at dette er et grunnlagsdokument, så har det kokt litt bort I kålen og hatt litt dårlige kår. Hva har kjent til lenge og lest inn tidligere? Hvorfor det er sånn? Det handler vel om bevisstheten rundt denne målgruppa som kanskje ikke har vært så tydelig før, fordi tradisjonen har kanskje vært med å hjelpe folk enn å spørre dem hva de trenger.
Speaker 2:Dette er jo et internasjonalt dokument som du nevnte Hege. Hva er det som er viktig og mindre viktig I norsk kontekst, av det som står der?
Speaker 1:Jeg tenker at noe av det som er mindre viktig, det er der man snakker om kulturelle forskjeller og livsvilkår. Vi har gode levekår her I Norge sammenlignet med mange andre land. Så der er det noe som pekes på det. Og så er det noen begreper som vi kanskje ikke kjenner oss like godt igjen I, I norsk kontekst. Det snakkes mye om gaver som mennesker med funksjonsnedsettelse kan bidra med inn I fellesskapet, og da tenker vi først og fremst på de evner og de oppgaver man alle kan bidra med, og være delaktig I disse fellesskapene med.
Speaker 1:Så det kan noen ganger enkelte begrepet virke litt fra den fremmede hjørnet, men det prøver vi også å forklare I innledningen til dokumentet.
Speaker 3:Jeg tenker det er et interessant dokument, fordi det er født og laget av mennesker som har funksjonsnedsettelser selv. Det er litt nytt I vår norske og vestlig sammenheng, fordi det har ofte vært de såkalte funksjonsfriske som har definert hva som skal være omsorgen og oppfølgingen, så det at det er noe som kommer fra en stemme, fra et annet samfunn også med andre perspektiv gjør at det er interessant og relevant, og det er jo folk med funksjonsnedsettelse her I Norge også som synes at dette er litt rart en del av det som står der, at en er ikke helt vant til å tenke sånn. Bare det fokuset på rettigheter, for eksempel, er I vår organisasjon litt uvant for en del eldre som tenker at rettigheter, altså jeg må ta til takke med det jeg får, jeg har en funksjonsnedsettelse og er ferdig med det liksom.
Speaker 2:Fortell om det rettighetsperspektivet.
Speaker 3:Rettsperspektivet handler jo om både det som ligger I de store sammenhengene, med FN-konvensjonen med funksjonsnedsettelser rettigheter, kalles også CRPD ofte, som norske interesseorganisasjoner jobber hardt for å få inn I norsk lovverk. Det er likestillings- og diskrimineringslovverket som har blitt tydeligere, og det er på en måte en sånn trend som kanskje også kommer litt fra USA blant annet, på at funksjonshemmede har en sterkere stemme og skal en representasjon, være tilstede I styrende organer, altså denne seingen, not Noting aboutas, wey Doutas, at det som handler om oss skal være forankret I vår egen livssituasjon og I vår forståelse av virkeligheten. Og det er litt nytt for oss her I Norge.
Speaker 2:Dette med kravmentalitet og rettigheter, kræsjer det litt med den tradisjonelle kirke og BDO- og miniskulturen?
Speaker 3:Ja det tror jeg nok at det gjør, fordi I kirkelig kristen sammenheng så har jo kanskje mennesker med funksjonsnedsettelse ikke bare kanskje blitt sett på mer som et objekt for diakoni, altså noen vil kunne ta oss sammen. Kanskje I de mer karosser sammenhengende, et objekt for helbredelse, altså sett ut fra en bibelskontekst også, noen som skal vise Guds kjærlighet rett og slett, ved at man for eksempel blir helbredet. Så denne objekttankegangen, den har nok preget kristne miljøer ganske mye.
Speaker 2:Men jeg tenkte også på det med at det på en måte er et ukryelig anførselstegn å komme og kreve, at man tenker heller at man skal være ydmyk.
Speaker 3:Jeg vet ikke om det nødvendigvis er veldig kristelig. Det er kanskje like mye mer en del av en om hvordan man er som borgere eller hvordan man skal oppføre seg, men det er klart at I kristne sammenheng så er det litt uvant at det kommer noen og sier at jeg trenger noe som ikke er her eller at det er noe som ikke er på plass. Det oppleves nok rart.
Speaker 2:Det føles kanskje også litt uvant å komme med krav når man er I en setting hvor veldig mye av innsatsen og finansiingene er basert på frivillighet.
Speaker 3:Ja, det tror jeg nok kan være riktig, men det dokumentet her og det som vi står for handler ikke så mye om å kreve av frivilligheten, vi vil heller at frivilligheten skal en kunnskap og få en opplevelse av at dette her som dokumentet står for er en berikelse, noe som kan være gjensidig, en gjensidig gode. Kravet går jo først og fremst til de som sitter I den kirkelige ledelsen og organisasjonenens ledelse til å etterfølge og innfri disse ønskene om at universell utforming blir bedre, at folk kan oppleve seg, regne som likeverdig og som en del av fellesskapet.
Speaker 2:Hege, du har som daglig leder I Kstuen stor kontaktfraatte mot Kirkeorge. Hvordan er utviklingen på dette inkluderingsfeltet, hvis vi skal kalle
Speaker 1:det? Jeg opplever at det går litt for sakte. Vi er utålmodige I forhold til å bidra til at det legges bedre til rette for at alle skal kunne delta på en likeverdig måte I de ulike fellesskapene. Kristi Studieforbund er en organisasjon som jobber mye med den pedagogiske delen av menighets- og kirkeliv. I og med at vi bidrar med tilskudd til biegrupper, til opplæringen av kor, ledetkurs osv.
Speaker 1:Bare for å nevne noe, konfirmant-opplæring. Vi ser jo det at de som legger til rette for at alle konfirmanantene skal kunne være med å delta, De har jo et stort fokus på det, og der er de frivillige også veldig delaktige I forhold til at det skal fungere godt for de menneskene som trenger litt ekstra for å kunne være med. Men vi opplever samtidig at det ligger mye usikkerhet der ute, I forhold til hvordan gjør man det, og hvordan møter man mennesker på en god måte I forhold til de utfordringene de har, for å kunne være med. Der håper vi at dette dokumentet og materialet vi nå lager sammen med de andre aktørene, skal være med å bidra til at det blir en litt mer senket skuldre, og litt mer innsikt og bevissthet rundt hvordan gjør man det.
Speaker 3:Jeg er enig med Hege at det kunne gått fortere, og den organisasjonen jeg representerer har holdt på med dette siden 1933, og jobber med inkludering. Men nå har det skutt mye fart, spesielt I Den norske kirke, fordi man har fått på plass for eksempel dette med eget råd for personer med funksjonsnedsettelser, og en har fått inn I vedtak om at det er en del rettigheter som må innfris. Den norske kirka har gitt penger til salmedbok, så det er jo en boost faktisk nå da, og en anerkjennelse av at her har vi en jobb å gjøre, men det er et stykke fram, absolutt.
Speaker 2:Så med en dagbok?
Speaker 3:St med en dagbok for alle, både I punktskrift og storskrift, og også på lyd, sånn at alle kan være med.
Speaker 2:Mhmm. Hvordan er det I firkantet, da?
Speaker 3:Da? I firkantet er det litt annerledes organisert. Vi merker jo at for eksempel Norges kristster råd som er med på dette, de synes at det er en spennende tematikk og aktuelt å tape. Opp, og så jobber vi med enkelte Tilrettelegging I dette miljøet, men det er litt vanskeligere å få en helhetlig overordnet struktur på det, så der må vi nok jobbe mer med den enkelte menigheten eller kirkesamfunnet. Men det finnes jo kirkesamfunnet I dag som tilrettelegger informasjonen selv får den innlest, for eksempel, og som jobber med inkludering, men dette kjenner du også til, Hege?
Speaker 1:Ja, jeg gjør det, og det er jo de som lager egne tiltak for mennesker som ikke har like lett for å være med I de større fellesskapene og gjør det på en veldig god måte. Mens andre er veldig usikker hvordan dette skal gjøres. Jeg tror nok det med frivillighet og ansatte også er med på å spille en rolle her. Fordi de frivillige har ikke nødvendigvis tid nok til å kunne sette seg nok inn I hvordan de kan legge til rette. Men jeg hører jo flere gode eksempler på enkle tiltak man gjør for at man skal få muligheten til at det skal fungere på en god måte.
Speaker 1:Det kan være alt ifra man har en tilbringerjeneste, en ekstra støttekontakt, kontakter KAV hvis man trenger noe innlest på lyd eller I større skrift. Det handler ofte om det lille ekstra som skal til for at man skal kunne være med. Det håper vi at refleksjon rundt tingene og gode tips til hvordan man gjør det, kan vi få løftet opp nå.
Speaker 2:Er det mye avhengig av ildsjeler I dette feltet?
Speaker 1:Jeg tror det faktisk er. At det har veldig mye avhengig av det. Vi ser det også på de ulike typer læringsfellesskapene vi tilskudd til, at det er mange ildsjeler som er med og er engasjert generelt sett, men også spesielt I forhold til å legge til rette.
Speaker 2:Øyvind, du nevnte dette prinsippet Noting Aoutos, withoutos, altså at ingenting skal skje knyttet til denne gruppen uten at de selv har en stemme og en finger med I spillet. I dokumentet så står det: Vi ønsket å formidle at det ikke lenger er legitimt for kristne å snakke om mennesker med nedsatt funksjonsevne, som om vi ikke allerede finnes I kirken og kan snakke for oss selv. Er det ikke sånn at det aller svakeste nettopp ikke kan snakke for seg selv?
Speaker 3:Jo, det er jo sånn at KAB som organisasjon er en organisasjon som snakker på vegne av flere mennesker med ulike funksjonsnedsettelse knyttet til syn og leseevne. Så vi er jo en sånn representativ organisasjon som bærer en stemme for noen, og så finnes det jo andre funksjonsnedsettelse hvor uttrykksevnen er lavere eller at det er vanskelig å si noe, og da tenker vi vel at en tilstedeværelse av disse menneskene I det kristne fellesskapet, som skal være det gode fellesskapet, da er en stemme I seg selv. Hvis vi ser utover en statskirke eller en norsk kikkeMedhet I dag, så ser vi kanskje at det ikke er så mange tilstede fra denne gruppa. Det er Tilstedeværelsen tror vi er et budskap I seg selv.
Speaker 2:Dokumentet opererer med dette anslaget på 15-atten prosent av befolkningen som lever med en funksjonsnedsettelse, og da er det overførbart på menigheten også. Og nå er jeg synlig og ikke synlig. I episode 2, altså neste episode, så skal vi møte Kjersti Hvalen Langeaas. Hun er blind, hun jobber nesten fulltid som prest og klarer seg stort sett veldig fint selv. Vi møter også Olav Øgarar biskopenoppen.
Speaker 2:Han har en voksen datter med en mental alder mellom ett og 2 år. Hun må tilsyn og hjelp hele døgnet. På hvilken måte er det meningsfullt å snakke om disse som del av den samme gruppa?
Speaker 3:Det er meningsfylte I forhold til å tenke på menighetfellesskap og det kristne fellesskapet som en sammensetning av ulike mennesker, men stor funksjonsvariasjon. Altså dette med mangfold er et ord vi bruker mer og mer I dag, og som er en verdi I seg selv. Det er verdifullt å snakke om det, sånn som Kjersti for eksempel da også snakker om I denne episoden, om dette med Kristi kropp, at vi alle er en del av Kristi kropp, at vi har ulike funksjoner. Noen er veldig synlig, mens andre er mye mer synlige, men vi er alle sammen en del av en helhet som trenger hverandre. Og det man tenker er veldig meningsfylt rent evangelisk, rett og slett.
Speaker 2:Men da snakker du om at de er en del av den store menigheten, altså alle, men hva har de til felles? Hun som er blind og hun som
Speaker 3:De har vel til felles at de I hvert fall trenger bistand for å kunne gjøre en del ting. De trenger tilrettelegging og universell utforming for å kunne delta på ting, og de trenger en dialog og noen som snakker til dem for å involvere dem I ting og gi dem en inkludert opplevelse. Dette har det helt klart til felles, helt uavhengig av funksjonssevnen, og det kan jo se at vi også har. Det finnes jo ikke noen som har spesielle behov. Det finnes altså ulike menneskelige behov som vi alle sammen har, og for noen så er det da begrenset for at man ikke kan sanse noe eller uttrykke noe, men behovene er like mye tilstede, og de begrenses I møte med mennesker som har ulike funksjonsnedsettelser.
Speaker 1:Vi kan jo også si at det ordet handikapp, som man ikke er så glad I å bruke I dag, det er flere som har sagt at jeg ikke er handikapppa før jeg møter en hindring. Og det er det jeg tenker er viktig at man er bevisst på å fjerne barrierene og hindringene som ikke nødvendigvis bør høre har vært der. Det handler om alt fra å forsere en trapp, til at man har tilgang på tilrettelagt skriftspråk, med croarttale, med stor nok skrift, hvis det er noe jeg skal tilegne seg skriftlig, til at man legger til rette for at den som har angst, for å være delaktig I en gruppe, allikevel skal bli inkludert uten at den angsten får ta håran med trygge, gode fellesskap, hvor de kan få muligheten til å oppleve at de blir regnet med, ikke minst, og få muligheten til å delta på sin måte. Så jeg skulle ønske at alt fra teleslynge til ting som ligger I veien I middagen, til andre ting, skal være så selvfølgelig til stede at man ikke må bruke kreftene sine på å be om det. For en del av det å være usynlig I fellesskap handler også om at man ikke har krefter lenger, eller ønsker å oppmerksomheten rundt at jeg trenger hjelp og bistand til dette.
Speaker 1:For det var nær sagt at det syntes endel rundt akkurat det. Jeg har så god stemme at jeg trenger ikke å bruke mikrofon, for eksempel. Her har vi et så godt og inkluderende fellesskap at her er vi alle tatt vel vel imot, men så kanskje noen opplever likevel ikke å bli regnet med.
Speaker 3:Jeg tenker at dokumentet sier noe, og det sier noe om at vi skal skape et ikke-diskriminerende samfunn, som er helt optimalt at ingen blir diskriminert. Det vil jo ikke skje så lenge vi lever på denne siden av tilværelsen. Men vi må jo jobbe for det hele veien, Og slåss for det, der vil det jo være ulike behov. Og et poeng her er jo dette med sårbarhet sårbarhet, altså at mennesker som har en funksjonsnedsettelse eller en kronisk sykdom kan jo vise med et slags stigma eller en synlighet at jeg er annerledes. Det oppleves I en del settinger, at det kan åpne rommet for andre av oss som tilsynelatende funksjonsfriske.
Speaker 3:Hun skal snakke med en prest som jobbet på en har gjort, som var en institusjon for demens med utviklingshemning hvor de hadde gudstjeneste med veldig lav terskel, og dette var åpent for alle, og da opplevde en del mennesker som var såkalt funksjonsfriske at her var det også plass for meg. Og den tilstedeværelsen er viktig for seg selv rett og slett.
Speaker 2:Når jeg har lest dette dokumentet og snakket med andre her, så har jeg stilt spørsmålet: veldig mye av det som står der virker veldig selvfølgelig I en skikkelig setting. At alle er like mye verdt, at kirken er for alle. Likevel så holder vi på med dette her. Hvor er det det skorter mest?
Speaker 3:Nei, vi har holdt på med det siden 1933, så vi hadde vel kanskje tenkt at vi hadde kommet litt lenger enn det vi har kommet.
Speaker 2:Men hvor er hinderet?
Speaker 3:Nei, hindre er for eksempel at når det ikke finnes en salmebok, så vil jo ikke folk som ikke ser og som har behov for punktskrift komme, fordi de får ikke være med å synge.
Speaker 2:Men hvorfor finnes det ikke det? Hva er det som gjør at livet og lære, livet sånn som den leves å lære en slik vi finner den I alle sentrale kristne tekster ikke korresponderer.
Speaker 3:Det er vel noe med at det er ulike deler av evangelelle forståelsen vår som vi ser mer eller mindre av I ulike tider og hvor vi er på den skalaen, det skal ikke jeg beggi meg ut på, men dette kan jo være andre ting også som berører Kirkens vesen å virke, og så ser vi at det handler noe om det grunnleggende, eksempelvis kristne er veldig mot abort, og spesielt mot sortering av mennesker med nedsatt funksjonsevne, men det er ikke så mange som nødvendigvis sørger for at folk har en ledsager eller stiller opp sånn støttekontakt eller jobber for at gudstjenester og kirkelige fellesskap skal være tilrettelagt. Så en slags ubalanse der, og hvorfor det er sånn, det har jeg rett og slett ikke helt svaret på, men vi tror at hvis vi fokuserer på dette området og retter søkelys på det her, så vil det skje noe. Når Sunniva Gul skal innssette som biskop snart, så er det sånn at hvis ikke salen er tilrettelagt for ham som ikke ser, så vil ikke han komme heller, men nå sørger vi for at det skjer, og da vil jo vedkommende komme. Så jeg vet ikke helt, det er kanskje denne lidelsensens myster med et eller annet I oss som jeg vet ikke.
Speaker 3:Det kan
Speaker 1:også være noe med frykten for det ukjente. For hvis vi ikke er trygge på oss selv I møte med det ukjente, så er det også vanskeligere for oss å ta den kontakten eller spørre, rett og slett: Hva er det vi kan gjøre for deg? Jesus stilte spørsmålet: Hva er det jeg kan gjøre for deg? Det er jo egentlig der vi må starte, tenker jeg, å spørre. Men så er det også denne usynlige funksjonsnedsettelsen.
Speaker 1:Da. Jeg møter jo de som sier at vi har ingen med funksjonsnedsettelse hos oss. Ja, ja, det er noen eldre som hører litt dårlig, da, og vi har teleslynge. Men hvis du tar for gitt at det er flere til stede som har ulike typer funksjonsvariasjoner eller funksjonsnedsettelser, og sørger for at det er lagt til rette for at alle skal kunne ta del, så tror jeg faktisk at det er enda flere som vil komme til, for da merker de at her er det faktisk lagt til rette for at også jeg har muligheten til å være med å bidra og ta del I det som foregår. Så jeg tror noe ligger også der.
Speaker 1:Vi er usikre, og vi kan ikke nok og er redd for å ta den kontakten.
Speaker 2:Nå skal jeg spørre på vegne av en liten menighet på et lite sted med ett og et halvt årsverk. Hvor mye jobb er det å legge til rette for alle mulige funksjonsnedsettelser ser at de kan delta I gudstjenesten. Det høres jo ut som en veldig stor jobb å legge til rette for alle.
Speaker 1:Det er en stor jobb. Det er det riktig nok men jeg tenker at så lenge man, innenfor de rammene man har I det bygget man har I sine samlinger, innenfor den rammen man gjør maksimalt ut av den universelle utformingen, og har bevissthet på de gode menneskemøtene og de gode fellesskapene der man møter mennesker på en god måte, så har man gjort mye allerede. Og det vi I Kristusstyretforbundet er spesielt opptatt av, er disse gode læringsfellesskapene. Og da tenker jeg at det å sørge for at man har samlinger et sted hvor det er mulig for alle å komme inn, Det er mulig å gjøre uavhengig av kirkebygget hvis det er for dårlig tilrettelagt. Det er det ene.
Speaker 1:Informasjon er viktig. At det gis informasjon om hvordan man legger opp forsamling I de ulike samlingene, og er det snakk om et læringsfellesskap? Det er tilgang på stolen og skrift, for eksempel, på det materialet man bruker, og så ikke minst det at man I en formidlingssituasjon passer på at man ikke sier at det står på veggen at når man bruker power- poeten. For du kan heller ta det for gitt, noen ser ikke det som er på veggen. Forklar, fortell, ikke si kaffe står der, men si kaffe er I høyre hjørne.
Speaker 1:Sett fra, sånn og sånn. For da er det lettere å orientere seg også.
Speaker 3:Og jeg tror at vi ikke skal se så ofte på dette som et slags problem eller en sånn ekstra greie vi må løse. Det er det som er på en måte noe av identiteten I dokumentet, er at dette er en del av den lille menigheten. Det er folk som bor I dette nabolaget som har en funksjonsnedsettelse, og de er kanskje litt utsilte på fellesskap og har behov for kontakt. Så det er jo en mulighet for en menighet å utvide horisonten sin. Og da ville jeg anbefalt den lille menigheten å kontaktet Blindeforbundetslaget eller handicapplaget der de bor og spurte Hva kan vi gjøre for dere?
Speaker 3:Hva har dere lyst til å hos oss? Så da ville kanskje den lille menigheten vokse litt da, og få noen mennesker inn som var interessert, så vi må passe på at ikke vi problematiserer og tenker at dette er en gruppe som vi skal gjøre noen helt spesielle grep for fordi de skal det. De er en del av kirken. Dette er kirken også.
Speaker 2:Vi fikk et innspill I en annen sammenheng fra en som du kjenner Øyvind, om at begrepet inkluderende egentlig ikke var noe særlig. Han ville at det skulle hete Ikke- ekskluderendeende. Tror du om det?
Speaker 3:Nei jeg tror det er en del av den samtalen som er I det miljøet, hvis vi kaller den gruppa funksjonshemmede, eller folk som har en funksjonsnedsettelse, er det en del av samtalen her? Er det vi som skal inkluderes, eller er det kirka som har ekskludert oss? For det kan nok oppleve slik, hvis du har lyst til å gå på Sunnive for å bruke det eksempelet, og oppleve at her er det ikke noen salme, her er det ikke noe tilrettelagt. Da er jeg ekskludert for å delta I gudstjeneste fellesskapet, jeg vil etter nattverd. Når jeg ikke kommer frem er det tulle, men det ikke funker, da opplever jeg meg ekskludert.
Speaker 3:Og det kan være et hardt ord å høre I kristen sammenheng, for det snille kristne det skal vi passe på så vi ikke er såre, for da kan det motsette skje.
Speaker 2:Fordi det å inkludere, det forutsetter jo at noen inkluderer andre, og da har du denne subjekt- objekt-tankegangen som hele dokumentet egentlig vil bort
Speaker 3:Ja, og du kan jo bruke dette med Kristi legeme, Kristi Kropp som et typisk eksempel på det å være ekskludert. Hvis foten ikke er der og vi trenger den, så mangler den jo, og da er den ekskludert. Så det passer godt inn I forhold til teologien som Rebe Solovo snakker veldig tydelig om I en senere podcast. Så det er noen spennende og strengt, religiøst, teologisk her også, som handler om den grunnleggende delen av det å være krist og en tro.
Speaker 2:Dette med språk er noe som kan være vanskelig når vi snakker om dette temaet her, og mange av de som lytter og andre er antageligvis redde for å tråkke feil og snakke feil, også I velmede forsøk på å være ikke ekskluderende. Hva slags råd har dere til de som prøver, men som lurer litt på hvordan dette skal gå?
Speaker 1:Jeg tror at det viktigste er at du tør å ta kontakt. Ja, vi kan være redd for å tråkke feil, men det er bedre å ta kontakt enn å være.
Speaker 2:Man kan jo risikere å spørre om folk trenger hjelp, og så blir de fornærmet, eller er man redd for å fornærmet dem fordi de ikke trenger den hjelpen? Skal man likevel spørre om folk trenger hjelp, selv om man ikke er sikker på om det
Speaker 1:gjør det? Jeg tror man heller bør spørre eller være. Det er mange som sier det, og det vil heller bli spurt. Det kan være noen som blir fornær meg, ja, men jeg tenker den risikoen får vi heller ta.
Speaker 3:Men
Speaker 1:det handler jo veldig mye om hvordan du spør: Er det noe jeg kan hjelpe deg med, Eller noe du trenger bistand til? Istedenfor å si: Skal jeg finne sanneboka til deg, eller skal jeg gå og hente en kaffekopp til deg? Kan heller spørre: Skal jeg bli med deg bort og vise deg hvor det er? Det er en bedre inngang.
Speaker 2:Da er det kanskje best å være litt kjent med hverandre for at dette skal bli greit.
Speaker 3:Ja, jeg tror det er smart å en god kontakt, og det som skjer ofte er at folk heller ikke spør, men bare dytter I vei, sånn at en person kan havne på et sted hvor han kanskje ikke har lyst til å sitte en gang. Så det er alltid smart å spørre, og det er ingen grunn til å være så redd for at det blir noe feil med å si Ser du? Eller går du? Eller dette er jo folk vant til I utgangspunktet. Så heller spørre, og kanskje igjen I en sånn evangelisk kontekst.
Speaker 3:Hvis alle trone tok med seg Jesus som møter vårt det medias, så spør han hva vil du jeg skal gjøre for deg? Det er et godt spørsmål, et godt utgangspunkt tenker jeg.
Speaker 1:Det er det, absolutt.
Speaker 2:Da runder vi av denne første episoden I denne podcastserien, som er produsert av hovedorganisasjonen KA for kosutt Norges kristne råd, KAB og Kirkerådet. Det er altså første episode av 5, så det er bare å lytte. Takk for nå!