Subscribe
Share
Share
Embed
Kvardagsliv i barnehagen. Produsert av Høgskulen på Vestlandet
Eivind: For barn i alderen to til tre år er leken en grunnleggende del av deres hverdag. Og hvordan barnehagelæreren legger til rette for denne leken, kan ha stor betydning for barnas utvikling. I dag diskuterer vi en spennende studie som ser på hvordan barnehagelærere kan støtte og utvikle barns lek, både ved å skape forbindelser, utvide og regulere leken. Vi skal innom et begrep som er det intersubjektive rom, og utforske hvilken kompetanse læreren trenger for å støtte leken på best mulig måte. Lillian Pedersen er førsteamanuensis i pedagogikk ved Høgskolen på Vestlandet. Du er en av forfatterne av studien "Norwegian ECEC Teachers’ Play Practices With Children Aged 2–3 Years", eller på norsk "Norske Barnehagelæreres Lekpraksis med Barn i alderen to til tre år". Velkommen.
Lillian: Takk skal du ha.
Eivind: Det var en lang tittel.
Lillian: Veldig langt, ja.
Eivind: Men dere er også flere forfattere på denne studien?
Lillian: Ja, vi er flere forfattere. I tillegg til meg, så er det Hege Fimreite og Hilde Hofslundsengen.
Eivind: Hva er det som inspirerte dere til å starte med en sånn type studie, altså småbarnslek, to til tre år?
Lillian: Først og fremst fordi at i alderen to til tre år, så er det jo en litt sånn endringsalder i forhold til lek. Før toårsalderen leker jo ungene mye parallelt, altså ved siden av hverandre. I alderen to til tre år er det en stor utvikling i forhold til dette. Det er mer rolleleken, det med å være i lekende relasjoner med andre unger, og der også språk, for eksempel, begynner å gjøre seg mer gjeldende.
Eivind: Så fantasien blir mer synlig?
Lillian: Fantasien blir mer synlig. Forhandlingene, språket ... Og det er klart at for de ungene som ikke håndterer dette helt, så er denne alderen viktig, eller kan være avgjørende i forhold til det å bli inkludert i lek.
Eivind: Så dere var inspirert av alderen, rett og slett? At det er en brytningstid, og det er noe vi har lyst til å se nærmere på?
Lillian: Ja, og pluss at det er gjort relativt lite akkurat i det aldersspennet. Det er en del på de som er yngre, og det er en del på de som er eldre, men akkurat to-til-tre-årsalderen er det ikke så mye forskning på, spesielt knyttet til barnehagelærernes rolle i barns lek.
Eivind: Men dere bruker begrepet det intersubjektive rom. Kan ikke du forklare hva dette betyr?
Lillian: Ja, et intersubjektivt rom er det rommet som skapes mellom de som samhandler. Når vi snakker om det intersubjektive rommet i lek, er det rommet som blir skapt mellom de som leker sammen. Vi har spesielt sett på det rommet som oppstår mellom barnehagelæreren og barna, men vi har også inkludert materiell, fordi det også spiller en rolle i leken.
Eivind: Jeg er litt usikker på om vi skal gå inn og definere lek, for det er det så mange som gjør. Men vi kan kanskje si noe om hvilken betydning leken har for barnets sosiale og kognitive utvikling i denne aldersgruppen?
Lillian: Den har vel alt å bety, egentlig. Det er gjennom leken ungene er sosiale, det er gjennom leken ungene utforsker, og det er gjennom leken ungene lærer. Det er en veldig viktig del av hverdagen til to- og treåringer, og en viktig del av alle barns hverdag.
Eivind: Hvordan kan barnehagelæreren skape forbindelse i leken?
Lillian: Vi har gått inn og sett på intersubjektivitet og lekepraksis, og denne lekepraksisen kan deles inn i tre dimensjoner: det verbale, det sosiale og det fysiske. Det fysiske handler om materiell, det sosiale handler om relasjonene mellom barna, og det verbale handler om hvordan man kan bruke språk til å skape sammenheng i leken.
Eivind: Hvordan kan læreren utvide barns lek uten å ta over eller dominere den?
Lillian: Det er en balanse. En kan utvide så mye at en stopper leken. Her handler det om å være til stede og vite akkurat når det passer seg å introdusere nytt materiale eller nye elementer i leken.
Eivind: Du må altså ha god timing for å se når lek er lek, og når du kan utvide den?
Lillian: Ja, timing er kjempeviktig. Men kompetanse er også essensielt. Du må vite noe om hva som driver en lek videre, og kunne gå inn i fantasien sammen med barna.
Eivind: Jeg har jo en fortid som dramalærer, og hatt mange studenter i pedagogisk drama. Men jeg opplevde at mange vegrer seg for å bruke fantasi og fiksjon. Er det noe dere kjenner igjen fra studien?
Lillian: Vi ser at barnehagelærerne bruker fiksjonen. De både spiller med når barna er i fiksjonen, og de innfører nye fiksjonselementer, for eksempel ved å introdusere nye fantasimaterialer.
Eivind: Barn lever jo i en medieverden, og den tar de med seg inn i lek. Hvis man ikke kjenner til det universet de refererer til, kan det være vanskelig å leke med?
Lillian: Absolutt. Tidligere så alle på det samme barne-TV-programmet, men i dag har barna et mye bredere spekter av mediereferanser. Det kan være utfordrende for barnehagelæreren å delta i leken hvis de ikke kjenner til referansene barna bruker.
Eivind: Hvilken kompetanse mener dere at en barnehagelærer trenger for å bli en støttende voksen i leken?
Lillian: For det første trenger barnehagelæreren kunnskap om barn og barns utvikling. De må også ha engasjement og nysgjerrighet for barns lek. I tillegg til teoretisk kunnskap må de utvikle handlingskompetanse – evnen til å agere i situasjonen og være til stede i leken.
Eivind: Vi nærmer oss slutten. Hva tenker du denne studien kan bety for barnehagelærerutdanningen?
Lillian: Jeg tror studien gir oss et begrepsapparat for å forstå vår egen rolle i leken. Samtidig må vi hele tiden veksle mellom teori og praksis, og la studentene få erfare lekens dynamikk i praksis. Vi må gi dem rom til å øve seg på å være lekende sammen med barn.
Eivind: Da sier jeg tusen takk, Lillian, for spennende innsikt i småbarnslek og barnehagelærerens rolle. Vi har hørt hvordan leken kan støtte barns utvikling, og hvordan barnehagelæreren kan spille en aktiv og støttende rolle. Til slutt vil vi oppfordre alle til å reflektere over hvordan de selv kan bidra til at små barn får lekt, og hvordan de kan utvide leken gjennom sin deltakelse.