Subscribe
Share
Share
Embed
Norges mest konkrete løpepodkast, i ditt tempo. Løpecoach Veronica Undseth gir deg ett tips du faktisk kan ta med på neste løpetur, i korte og temabaserte episoder for alle nivåer. Håvard stiller spørsmålene du sitter med. Første sesong følger boka hennes, Løpelykke, og tar deg fra «jeg burde løpe» til at du gleder deg til neste tur. Ny episode hver uke.
Velkommen til en ny episode av podkasten Løpecoach Veronica.
Vi er akkurat ferdig med Oslo Maraton, og der har vi virkelig vært på jobb, eller hva, Håvard?
Ja, det vil jeg si, på alle mulige plan.
Du har vært på jobb som løpecoach, innholdsprodusent.
Vi driver jo i siden av dette med løpecoaching, så driver vi også et innholdsbyrå,
eller markedsføringsbyrå, som heter Oppmerksom.
Så vi har jo vært på jobb på Oslo Maraton, og laget innhold gjennom byrået vårt, som vi driver også.
For Adidas.
For Adidas, laget en video som ligger ute på Anton Sport på Instagram,
så sjekk ut den for å få litt god stemning fra Oslo Maraton,
fordi det var jo en helt rå dag i Oslo sentrum.
Ja, det vil jeg si.
Hvordan opplevde du løpet fra sidelinjen?
Aller først var det jo expoen, hvor man på en måte begynte å kjenne,
eller man kjente nervene til folk.
Torsdagen her var det jo sykt nice vær, så jeg hadde jo en løpeøkt,
en sånn pre-race, og litt prat på scenen og litt sånn.
Det var veldig gøy.
Og på selve løpsdagen så merket du jo,
i det du kom ned til byen klokka halv ni, kvart på ni der, rett før start,
at folk liksom, akkurat som byen liksom vibrerte litt.
Du bare kjente at her er folk nervøse, det er stemning,
det blir en sinnssykt bra dag.
Og i siste sving, før du på en måte kom ned til oppløpet,
hvor du kom ned i en utforbakke før oppløpet faktisk,
så hadde Adidas DJ og heiagjeng.
Det var så stemning, det var såpebobler.
Så det var jo enormt.
Men ja, jeg var jo der både som coach og innhold og alt mulig rart,
men jeg hadde jo flere fra appen min, Run2gether, som løp.
Og det var gøy, fordi samtlige jeg hadde trent nådde målene sine,
så det var jo veldig gøy.
Og heia på nær og kjær, holdt jeg på å si.
Og så var det jo en person som på en måte,
jeg har fulgt opp ekstra da,
og det var Matt Smith.
Han skulle prøve å klare topp 100 på maraton,
altså 42,2 kilometer.
Og det var jo veldig, veldig spennende,
så vi har jo nå rett og slett tatt en prat med Matt.
Og det skal vi straks høre,
men for å gi litt bakgrunnsinfo om Matt.
For det er jo mange som har sett han før,
men med langrennsski på beina.
Fordi han har jo deltatt i OL for Sør-Afrika.
ikke sant?
Så her er det jo en ivrig fyr som er godt trent.
Du snakker jo ofte om dette med skiløpersteg.
Det kan vi vel si at Matt hadde da du begynte å coache han.
Det ligger jo ute på Instagram, både på din og på Matt sin,
videoer fra første time dere hadde sammen på Voldsløkka her i Oslo,
der du begynte å coache Matt.
og du snakket om medlemmene dine som perset på Oslo Maraton i helgen,
noen løp for aller første gang.
Og så har du Matt som skulle bryte topp 100 på Marathon.
Det viser litt spennende i de du coacher.
Hvordan har det vært å coache Matt?
Det har vært veldig gøy.
Litt fordi at han også kan veldig mye om trening.
Han kjenner kroppen sin veldig godt.
Så da vi begynte å samarbeide,
så visste han hadde gjort tester på lab.
Han visste hva pulssonen hans var,
hvilken pace han kunne holde på ulike pulssoner.
Og så er han i samme livssituasjon som det vi er da,
småbarnsforeldre med en sønn på halvandet år.
Så der var det jo også å ta hensyn til dette med livet og restitusjon
og bygge opp treningsplanen rundt livet hans da.
Og det skal vi jo si litt i praten etterpå,
men det har jo vært litt ups and downs i oppladningen
og mye sykdom.
Så det er jo da vært ekstra kult å på en måte justere etter det.
Ja, ikke sant.
Og for alle som kjenner seg igjen i denne livssituasjonen,
mye sykdom, barn i barnehagen,
mye jobb,
mye jobb, prøver å trene,
så tror jeg denne praten som nå kommer med Matt
er ekstremt verdifull.
Vi har akkurat spilt den inn,
og han deler jo sine gode råd for å kunne optimalisere,
selv om du mister uker med trening
på grunn av sykdom,
så selv om han hadde et for veldig mange,
for de aller fleste et urealistisk mål
om å nå topp 100 på Oslo Maraton,
så tror jeg det er en veldig verdifull prat for mange.
Og ikke minst inspirerende prat.
Ikke minst.
For han er en inspirerende fyr.
En inspirerende fyr, ja.
Helt råd, masse energi,
ekstremt dyktig i alt han gjør,
både om det er innholdsproduksjon eller idrett.
Og så må vi kunne si da,
før du hører praten,
at Veronica nå lanserer premium coaching
på veronicaundseth.no.
Løpecoach Veronica der altså,
som er bygget på opplegget du har laget for Matt,
som rett og slett er enda mer personalisert
treningsopplegg som styrer seg til livet ditt.
Det er to forskjellige kategorier av premium coaching.
det er lifestyle for deg som rett og slett vil finne deg selv i løpingen.
Finne for løpingen som en del av hverdagen,
livet ditt.
Kanskje du har noen konkrete helsemål.
Og så har du jo race prep,
som er det Matt har fulgt da,
som er deg som trener mot et spesifikt mål.
og da vet du jo hvor lista ligger
når Matt jaget topp 100 i maraton
og kunne følge dette,
så går det derfra og nedover.
Og det ligger mer informasjon om dette nå på nettsiden din,
veronicaundseth.no.
Og det er sånn at du må søke
for å få lov til å bli med på dette med premium coaching.
Det er jo ikke begrenset antallplasser.
Det er altså begrenset kapasitet.
Begrenset kapasitet.
Og vi må vite,
eller du må vite at de du jobber med
er dedikerte og har lyst til å gå 100% inn i det.
Så derfor starter vi også med
et litt oppstartsintervju.
Du sender over litt spørsmål,
kartlegger livet til personen.
Vært å sjekke ut hvis du har lyst til
å ta dette med løpingen til et nytt steg.
Og vi hører jo i praten senere
hvordan Matt har satt pris på akkurat dette da.
Fordi det er jo noe med å få inn en coach
og kunne fortelle deg hva du gjør.
Jeg vet ikke hvilke tilbakemeldinger han har gitt,
men det er jo noe deilig å befriende ved det.
Ja, det er jo det.
Altså, det har vært utrolig moro
å følge opp han.
Så, ja, å følge opp personer så tett
og bli egentlig veldig kjent med de personene man følger opp.
Det er veldig gøy.
Det er ikke sant.
Før vi spiller i praten for å bli topp 100 i Oslo Maraton,
hvilken tid må du løpe på da?
Målet var jo å løpe på 2.54.
2.54, ja.
Da er pacen.
4.07.
Ok.
Ja, per kilometer.
Da går du rett og slett unna da.
Da går du unna.
Skal vi høre hva Matt har.
Hei, Matt, hvordan går det?
Tærne mine har hatt bedre dager.
Så du løp Oslo Maraton denne helgen, 42 kilometer.
0,2. Ikke glem de 0,2.
Ja, 0,2.
Hvordan var det?
Det var... jeg elsker rett og slett energien i et bymaraton.
Og ærlig talt kan det være hvilket som helst bymaraton, hvor som helst i verden.
Jeg elsker bare at folk som elsker å løpe, og folk som hater å løpe,
bare snubler over at byen har et maraton,
begynner å heie, kafeene er åpne, folk sitter ute i gatene.
Så jeg elsker bare energien rundt det.
Og det er noe med spenningen når du kommer til...
startbingen før start, alle leverer fra seg baggen, du varmer opp.
Så helt ærlig, jeg elsker bare den dagen.
Jeg synes det er en fantastisk dag for en by å arrangere et maraton,
eller et hvilket som helst idrettsarrangement, for den saks skyld.
Så jeg er fortsatt i ekstase av den byfølelsen,
følelsen av at folk heiet på meg.
Ja, det er det som heldigvis sitter igjen hos meg nå,
ikke smerten i andre halvdel.
Og du passerte meg omtrent halvveis, på 21 kilometer,
og da var du... energien, du var så glad,
men du fortalte meg om hoftene dine, at de var litt støle.
Men du var... ja, energien var så høy der på midten.
Hva kjente du på da?
Jeg er en av de heldige som får energi av folkemengder.
Jeg vet at mange, spesielt i Norge, er det motsatte.
At det tapper deg for energi.
Så jeg er en av de heldige, der et sånt arrangement gir meg energi.
Så halvveis hadde vi vært gjennom de to første bakkene.
De føltes ikke så tunge.
Og det er både et hardt og et snilt maraton,
fordi det er mye flatt, nede ved vannet,
på den store veien der ved marinaen.
Og så tror jeg jeg så deg da jeg rundet Rådhuset igjen.
Og interessant nok skjedde ikke dette en eneste gang i treningen hele sommeren,
men plutselig begynte hoftene å gjøre vondt.
Begge hoftene faktisk, men mest den høyre.
Hoftebøyerne var veldig stramme.
Og det hadde jeg ikke kjent hele sommeren, men jeg skjønte hvorfor, Veronica.
Jeg tror det er fordi dette var det kaldeste jeg har løpt i hele sommer.
Forrige uke var jeg i Hellas, 30 grader.
Og i Tønsberg, der jeg bor, har det vært 26, 27 pluss hver dag,
nesten tre-fire måneder nå.
Så 12 grader ved start på Oslo Maraton, etter at jeg kjørte fra Tønsberg om morgenen,
kanskje med stive hofter, begynte jeg å kjenne denne hoftesmerten.
Og det var faktisk den første smerten der jeg også tenkte,
å nei, blir dette grunnen til at jeg må bruke en unnskyldning senere
på hvorfor jeg ikke klarte det?
Da må vi gratulere deg med å klare topp 100.
Hvordan var den følelsen?
Å, den var fantastisk.
Vi møttes jo i målområdet.
Ja, absolutt.
Jeg skal fortelle deg en morsom ting, for jeg visste ikke helt hvor jeg lå.
Jeg startet med gutta og jentene i front,
åpenbart en halv kilometer, og så dro de beste fra.
Men... og du løper mye alene,
spesielt når du er i dette ingenmannslandet der elitene
sikter mot under 2.40, i hvert fall elitene i Oslo.
Så det er en eller to som hvert par kilometer tar meg igjen
eller som jeg passerer.
Så det blir litt katt og mus, for når du er
halvveis, 30 km inn, så har folk satt seg i
farten sin, de ligger der de ligger.
Så da jeg passerte, shout out til Maxim-gjengen ved Sjøholmen, en av
gutta som kjente meg og kjente utfordringen, ropte: Matt, kom igjen,
kom igjen... hold følge, hold følge.
Så det var først da jeg visste at jeg lå på 97. plass, og jeg hadde fortsatt
kanskje 10-12 km igjen.
Og det var da hoftene virkelig begynte å verke.
Så fra det punktet, hver gang noen passerte meg eller jeg passerte noen,
tenkte jeg: 98.
Ok.
Vi er på 97 igjen.
Så jeg hadde en grov anelse om at jeg faktisk lå an, for fram til da hadde jeg ikke
hatt peiling.
Og så gjorde jeg utregninger i hodet da jeg
begynte å bli virkelig sliten.
Sånn: ok, hvis jeg faller til fem minutter pace og alt rakner, har jeg 10 km igjen.
Ok.
Da klarer jeg fortsatt 2.57, jeg regnet i hodet.
Så det var på en måte det som virkelig dro meg framover.
Og helt på slutten visste jeg at jeg definitivt glapp ut av
topp hundre totalt.
For det var en eller to damer som tok meg igjen helt på slutten.
Og det var to karer foran meg på den siste kilometeren.
Og det er en vrien kilometer å ta igjen noen på.
For du kommer forbi Grand Hotel, og så opp bakken igjen, og så
slynger du deg gjennom Prinsens gate og alle disse handlegate-delene av
byen.
Og så kommer du gjennom gågata,
der Adidas har den store banneren, der de heiet på meg.
Og jeg tror jeg så deg, Håvard, med kameraet.
Og der tenkte jeg: Matt, gi alt du har.
Så jeg er ganske sikker på at jeg løp 2.50-pace på den siste halve kilometeren
eller noe sånt.
Ja.
Jeg tok definitivt igjen én kar på oppløpet.
Så det var målet mitt.
Bare prøve å ta en plass.
Så ja, det var de siste fem kilometerne mine, som var brutale, men det var en ganske
vakker avslutning, synes jeg.
Men på torsdag snakket vi om hvordan du burde legge opp
løpet ditt, og du fortalte om å bruke utforbakkene og
ta det litt rolig i motbakkene, men de første 21 kilometerne, halvveis, siktet du
mot 2.52.
Hva skjedde i andre halvdel?
Var det hoftene, eller startet du for fort?
Tror du?
Det føltes ikke for fort.
Det føltes ikke for fort.
Jeg startet, og etter et par kilometer var det for meg
sånn: bare kom deg gjennom de to første flate kilometerne, og naturlig nok
er alle litt raske den første kilometeren.
For du er liksom med alle og flyr av gårde, og det var rundt 3.55
i pace.
Så tror jeg det var raskere, 3.48, jeg fulgte med.
Ja.
Ok.
Ja.
Jeg kan ha det oppe her.
Ja, vi kan gå gjennom det.
Så du hadde 3.43 på den første kilometeren.
Ok.
Ja.
Det var litt raskt.
Den første.
Og så var det på fire-tallet.
Og det er motbakke.
Ja.
Eller mest flatt, men litt motbakke.
Ja.
Og så kommer de neste tre kilometerne i motbakke opp mot Majorstua, og det var
på det tidspunktet jeg virkelig fant farten.
Det var en veldig hyggelig fyr.
Ivar heter han.
Og det er det jeg elsker med maraton.
Du bare møter folk underveis.
Og jeg husker navnet hans, Ivar, for han hadde mange som heiet på ham.
Han er en populær fyr.
Og vi begynner å prate.
Han kjente meg igjen fra langrennskarrieren min i OL, og vi begynner å prate litt.
Farten føltes komfortabel nok til å prate.
Jeg sjekket klokka, pulsen min lå egentlig ikke over 153
eller noe sånt.
Så jeg tenkte: jeg er i den trygge sonen her.
Og så, før du vet ordet av det, er du
21 km inn, litt foran skjema.
Og det var da hofta begynte å gjøre vondt.
Jeg begynte å kjenne denne hoftesmerten virkelig sette inn.
Og det var da jeg tenkte: greit, Matt, la oss bare være
smart her.
La oss ikke holde denne harde farten.
La oss senke den litt.
Og det jeg kjente, var at jeg føltes litt stram.
Jeg føltes ikke løs.
Jeg følte ikke at kroppen fløt.
Og jeg tror det er derfor jeg virkelig slet med å holde farten selv på det flate.
Ja.
For når jeg ser på pacen, de første 24, 25, 26 kilometerne,
holder du bra pace, du ligger på fire-tallet og fire-fem på de flate partiene, og i motbakke ligger du
på 4.15, og så raskere igjen i utforbakke, under fire.
Så du utnytter terrenget veldig godt.
Jeg løp gjennom løypa på forhånd.
Hold deg til planen.
Hold deg til planen.
Jeg løp gjennom løypa på forhånd.
Ja.
Og mot slutten, rundt kilometer 38, hadde du to trege.
Jeg lå på 4.28 og 4.38.
Ja.
Så noe skjedde der.
Ja.
Og det var ikke næringen, for jeg prøvde faktisk en annen
strategi.
Jeg tok en gel omtrent hvert 15. til 18. minutt.
Ja.
Kroppen min tålte det.
Jeg taklet det, og jeg kjente nesten en kribling i magen.
Som om jeg trengte mat, men jeg tror jeg leser det bra.
På slutten tok jeg bare én, kanskje 20-30 minutter før mål, men
det var, ja, det var hoftene.
Og så begynte jeg virkelig å kjenne det, spesielt i bakkene, hoftene verket virkelig
i bakkene.
Så jeg håper de trege kilometerne var motbakken opp til Bislett stadion,
for det er én virkelig bratt bakke der, som jeg virkelig slet med.
Jeg husker at jeg slet skikkelig med den.
Og igjen tenkte jeg: ok, vent litt.
Sånn: ok, hvis du mister 20 sekunder her, er det greit.
Bare kom deg opp komfortabelt, og ta det igjen i utforbakken.
Ikke sant.
Så på andre runde, akkurat når du kommer opp rundt stadion, da jeg traff det
stadionet, der du på en måte når toppen av stigningen, Bislett stadion, da
satte jeg opp farten.
Så inne på stadion behandlet jeg det som et intervall, som en 400-meter, som 3.50
i pace eller noe, bare fordi hoftene verket, men jeg tenkte:
hør her, Matt, du har fire, fire og en halv kilometer igjen.
Det er stort sett utforbakke.
Bruk utforbakken.
Og jeg slet med å bruke utforbakken da, men akkurat på det punktet begynte jeg
å kjenne tærne, for jeg gjetter på at skoene kanskje var en halv størrelse for små.
De føltes bra på trening.
Jeg hadde aldri hatt problemer, men jeg hadde ikke gjort mye bakkesprint.
Så det kan også ha vært bakkesprintene.
Jeg dulter tærne, presser føttene lenger fram.
Så mot slutten av løpet, de to storetærne mine, som jeg klippet
på forhånd også.
Så de var ikke for lange eller noe.
De er begge veldig blå nå, og kommer nok til å falle av.
Så det begynte jeg å kjenne da.
Og det var enda en smerte der jeg tenkte: stå på, stå på, og takk
Gud for utforbakkene.
For vi snakker mye om motbakkene i Oslo Maraton, men egentlig er utforbakkene
ganske bra, og i snitt, jeg sjekket klokka, lå jeg på rundt
3.50 i utforbakkene.
Så jeg lå liksom 15 sekunder foran skjema i hodet, noe som betød at i noen av motbakkene,
når pacen hoppet til 4.20, tenkte jeg: jeg er good.
Jeg ligger fortsatt i rute.
Jeg trenger ikke tenke: å nei, jeg går for sakte.
Det er et imponerende løp, og en fin oppsummering. I denne podkasten liker vi å
inspirere folk, kanskje til å komme seg ut og prøve sitt første løp eller
noe sånt. Matt, hva er ditt beste råd til folk som nå sitter, som vi
sier på norsk, sitter på gjerdet, og vurderer å melde seg på et løp, et byløp,
som du sa, perfekt stemning, en flott opplevelse.
Hvorfor bør folk melde seg på løpet?
Jeg tror det ærlige svaret er at jeg har mange venner som
er sånne helgemosjonister, har en krevende jobb, familieliv, alt det der,
og kan trene i helgene.
Og mange av vennene mine som har lyst til å melde seg på, gjør det ikke, fordi de føler at
de vil skuffe seg selv, fordi de kanskje ikke når et mål.
Jeg vil faktisk si: for ditt aller første maraton, halvmaraton eller 10 km, ikke ha et mål.
Jeg husker dette fra min aller første Ironman, for eksempel, treneren min
sa til meg: dette er konkurranseerfaring.
Ja, selvsagt kan du tenke at pacen din er sånn, og at du grovt sett går i mål på
den tiden, men ikke sett et så hardt mål, for enten kommer du til å bli
forhåpentligvis gira og glad, eller så blir du kanskje skuffet og
føler at du har tapt: hva drev jeg med de siste seks månedene med trening?
Så mitt råd er: meld deg på, start i det små, start med en 5-er, en 10-er, en
halvmaraton eller hva som helst, og bygg deg opp underveis.
Og hvert første løp er, og til og med hvert første av et nytt løp, selv om du har gjort
10 maraton, men aldri Oslo, så er det ditt første Oslo.
Det er konkurranseerfaring.
Hvert løp er forskjellig.
Været er alltid forskjellig.
Stigningen er forskjellig.
Hvordan du trener mot det er forskjellig.
Alderen din er forskjellig.
Det er så mange ulike faktorer.
Så jeg vil si: ikke sett et mål, tren mot et slags løst
mål, og bare sørg for at du får en god, positiv opplevelse.
For jeg tror det beste for deg, helsa di, livet ditt, opplevelsen din av idrett,
er å ha en god, positiv første opplevelse.
Da er det mer sannsynlig at du gjør det igjen, tar et til.
Og så kan du begynne å sette mål og jobbe deg mot tidsmålet, komme under
én time på 10 km, og så 55 minutter, hva enn tidsmålene dine er.
Men start i det små.
Og det var rådet jeg fikk da jeg drev med triatlon også.
Sånn: start med en supersprint, så en sprint, så en olympisk
distanse, så en halv, så en hel.
Og jeg tror det er det beste rådet til alle som har lyst til å prøve.
Og til slutt vil jeg si: gjør det på grunn av samholdet.
Det er denne gøye energien du får, som du ikke får ellers.
Vanligvis får vi ikke den «vi står i dette sammen»-følelsen.
Ivar, jeg husker en herlig fyr jeg pratet med en stund.
Så jeg håper han hører dette og tar kontakt, så vi kan holde kontakten.
Og jeg tok forresten fram telefonen mens jeg løp, prøvde å dokumentere
prosessen litt.
Og hver gang jeg gjorde det, sa jeg: åh, de rundt meg gjør en kjempe-
jobb.
Og vi kom i prat, og vi hadde selvsagt vondt, så vi pratet ikke så mye.
Men likevel, alle er der for hverandre.
Noen stoppet foran meg.
Jeg klappet dem på ryggen.
Kom igjen, kompis, vi er nesten framme.
Det er bare dette, vi er alle på samme nivå, uansett tider.
Du er foran meg, bak meg, det spiller ingen rolle.
Vi står i dette sammen.
Jeg tror jeg rundet en dame på vei mot mål.
Og hun stoppet og startet, stoppet og startet.
Jeg bare passerte.
Jeg sa: hei, fortsett.
Vi er nesten framme.
Jeg elsker bare at alle er der for hverandre.
Og jeg tror du aldri opplever noe lignende med mindre du løper et sånt løp.
Så jeg anbefaler det på det sterkeste.
Start i det små.
Ikke sett et mål.
Og forhåpentligvis kan vi konkurrere mot hverandre en dag, med et mål.
Bra.
Men la oss snakke om forberedelsene dine.
Du hadde en god coach foran løpet.
Kan du si noen ord om det å ha Veronica som personlig coach fram mot Oslo Maraton?
Det skal jeg.
Veldig gjerne, ja.
Jeg tror det alltid er, til de som vurderer å løpe, sånn: burde jeg, nå har vi jo AI, burde jeg få AI til å lage programmet mitt?
Burde jeg gå til en løpeapp?
Burde jeg gå til det ene eller det andre?
Og selvsagt kan alt sammen være nyttig på visse måter.
Men jeg var veldig heldig som fikk samarbeide med coach Veronica Undseth, som helt fra starten skilte seg ut for meg på grunn av spørsmålene hun sendte.
Vi snakket om dette på selve dagen.
Men du sendte meg disse veldig grundige spørsmålene på forhånd, som var veldig nyttig, for det ene du forsto, og det er en fordel også at du er mor, en ung mor,
og jeg er en ung far, så vi hadde den likheten i hvilke krav vi opplever utenfor treningen, og også mangelen på restitusjon, for jeg er mindre uthvilt enn jeg noen gang har vært i livet, akkurat nå.
Og at du stilte den typen spørsmål i starten: ok, hvordan sover babyen din, hvor er du, hvilken fase er du i, og hvordan balanserer du og partneren din livet akkurat nå?
For hun kunne lett ha satt opp 20, 30 timer i uka, men samtidig tenker jeg: når og hvor skal jeg noen gang klare å få til den tiden, de treningsmålene?
Så i starten tror jeg det var bra at vi ble kjent på et mer personlig plan: hva brukes timene i døgnet på?
Hva er livsslitasjen min?
Og så et treningsprogram som utviklet seg hver andre uke, for dessverre, for coach Veronica, måtte hun justere det mer for meg, fordi de livskravene begynte å legge hindringer i programmet: sønnen min ble syk, så ble kona mi syk, så ble jeg syk, reiser og turer og ting du ikke kan planlegge for, men som er virkeligheten av å være forelder og ha et sånt liv.
Det er da jeg virkelig mener at det å ha en personlig coach betaler seg.
Og det å bare ha noen å snakke med, vi sjekket inn nå og da, Veronica sendte meg en melding: hvordan gikk dette?
Så den økta på Strava, ser sterk ut, ser for rask ut, så at du stoppet, så det var en konstant løpende dialog, der jeg sendte henne talemeldinger, og hun svarte, vi svarte ikke alltid med en gang, men vi kom tilbake til hverandre innen 24 timer, som regel.
Og jeg tror det personlige elementet er det som virkelig utgjør forskjellen.
Så jeg er veldig takknemlig for å få samarbeide med deg.
Jeg er bare lei meg for at jeg bare klarte å fullføre 50 % av treningen, for hvem vet, det kunne blitt 2.35, så kanskje neste gang.
Men nei, jeg er veldig takknemlig, og tusen takk for støtten din i dette.
Og jeg må si én ting: det er et ganske kult team, coach Veronica, for det er ikke bare coach Veronica, det er også Håvard, som har gitt meg masse innhold, virkelig innhold av høy kvalitet.
Videoer, videoer, bilder også, som bare har vært en del av pakken.
Så dere er et drømmelag.
Jeg anbefaler alle på det sterkeste å melde seg på coachingen deres, enten det er 5 km, 10 km, en Ironman på full distanse, hva som helst.
Takk.
Jeg har virkelig hatt nytte av det.
Ja.
Hyggelig å høre.
Hyggelig å høre.
Og ja, du har vært syk, og det har vært rundt 50 % gjennomført av programmet, men jeg tror du klarte å gjennomføre de spesifikke øktene.
Nøkkeløktene.
Nøkkeløkter nesten hver uke.
Ja.
Så jeg tror det er den delen som har vært mest, hva var ordet igjen?
Avgjørende.
Ja.
Ja, det har vært nøkkelfaktoren.
Nøkkelfaktoren som førte til topp 100.
Ja, og jeg hadde jo fordelen, altså, la oss kalle en spade for en spade.
Jeg kom rett ut av OL for sju måneder siden, så grunnformen var på plass.
Så forskjellen for meg kontra en gjennomsnittsperson som bare gjør nøkkeløktene, er at de øktene imellom, de rolige 8-erne, rolige 6-erne, ja.
Mellomdistanse, rolige turer, som er der for å bygge den aerobe kapasiteten og også redusere skaderisiko og alt sånt.
Det hadde jeg allerede i boks, så det betød at jeg gikk inn i dette og faktisk bare trente, toppuka mi var vel 80 km, og uka under det var 70, så 60, og 50, og 40, og stort sett rundt 30 til 50, tror jeg.
Noe som er ganske overraskende for tiden jeg gikk, men mange av de grunnkilometerne hadde jeg allerede tatt.
Og de hadde jeg i boks.
Så der var jeg heldig, på den måten.
Så det var greit for meg å bare gjøre nøkkeløktene, som lot meg få den farten, den anaerobe kapasiteten til å holde pulsen og pacen på det høye nivået over lang tid.
Men det var definitivt ikke behagelig mot slutten.
Men jeg er takknemlig, og det leder til et spørsmål til dere to også.
Så hva er feilen folk oftest gjør når de følger et program?
Hva er den første og vanligste feilen de gjør?
At de ikke gjør noen justeringer.
De følger bare programmet slik det er, og tilpasser det ikke til livet sitt.
Og de gjør en økt, selv om de er slitne, eller hvis det er en spesifikk pace de skal løpe på, gjør de det uansett.
Selv om kroppen ikke kjennes så bra, gjør de det likevel.
Ja.
Men du har kunnskapen til å justere.
Så det er også derfor det har vært lett å trene deg.
Og som du sa, du hadde grunnformen i bagasjen da du begynte å trene.
Så det var bare nøkkeløktene som var viktigst for deg for å løpe fort i de maratonpacene.
De maratonspesifikke.
Og jeg tror det er en god lærdom, faktisk, for alle som vil bli en bedre løper, og bare en bedre utøver: å fokusere på å forstå deg selv og grensene dine.
Og jeg tror dette kommer med erfaring også.
Og jeg har den erfaringen, så jeg kjenner grensene mine.
Jeg vet hvor jeg kan presse, og hvor jeg ikke kan.
Så helt ærlig kunne jeg ganske trygt forutsi tiden min.
Jeg visste, ærlig talt hadde jeg satset penger på, hva, 2.56.
Jeg sa det ikke offentlig, men jeg kunne satset penger på 2.56, ærlig talt.
Men det kommer rett og slett av at jeg liksom vet, ok, hvor er grensen min?
Kan jeg presse?
Skal jeg holde igjen?
Og jeg har god kontroll på det.
Og det kommer med erfaring.
Men jeg tror det ville vært mitt beste tips til alle som prøver å bli en bedre løper: legg ned jobben for å lære.
Og ikke bare alltid hør på en podkast.
Lytt til kroppen din.
Jeg hører selvsagt på musikk og podkast når jeg trener, lange økter, ja visst.
Men jeg har også økter der jeg prøver å lytte til kroppen, spesielt fartsøkter.
Prøve å kjenne på hva de biomekaniske og biologiske varselsignalene er, eller når du vet at du presser for hardt, eller når du vet at du har kapasitet.
Begynn å lære litt om kroppen din, for det er liksom hemmeligheten bak å gjøre 50 % av treningen, men likevel nå målet, for eksempel.
Eller det å være helgemosjonist, forelder, ha lite tid til å trene.
Jeg tror: prøv å lære kroppen din å kjenne.
Gjør det uten hodetelefoner.
Vær i kontakt med den.
Du trenger ikke gjøre det hver eneste gang.
Jeg er ingen psykopat.
Jeg må høre på podkast og musikk 70-80 % av tiden.
Men noen ganger er det en god ting når hodetelefonene går tomme, og du må løpe en økt uten.
Det er også bra for hodet.
Ok, men hva er neste nå?
Setter du deg et nytt mål, eller skal du bare slappe av?
Det er jo VM i Falun,
i langrenn.
Nettopp, ja.
Så jeg har allerede hatt noen som spør: hva er neste?
Så hør her, jeg tror jeg skal la kroppen restituere, som jeg bør, i en uke eller to.
Men jeg gleder meg definitivt til skisesongen.
Årstidene skifter mens vi snakker, og jeg håper virkelig på en rask sommer.
Unnskyld, en rask slutt på sommeren og en kjapp start på vinteren, for jeg skal definitivt konkurrere i skisesongen.
Jeg gleder meg til Falun 2027, som blir VM i februar.
Gleder meg vilt til det.
Så det er det neste idrettsmålet mitt.
Og kanskje noen et sted sa ordet Norseman, men det lar jeg folk tolke selv for nå.
Da trenger du en løpecoach neste år også, antar jeg.
Da trenger jeg definitivt en løpecoach neste år.
Og jeg vet allerede hvem det blir, for jeg trenger en anbefaling.
Jeg legger inn litt reklame der, for god timing: Veronica lanserer nå Premium Coaching, med to pakker, lifestyle og race prep.
Og du, Matt, hadde vel race prep-planen, ikke sant, Veronica?
Ja, det hadde han.
Men folk, som du sa, får den personlige planen.
Og noen konkurrerer, mens andre liker å bruke løping for å komme i bedre form eller få en bedre livsstil.
Så det kan vi vel anbefale.
Ja, og jeg kan anbefale det.
Jeg har ikke prøvd det ennå, men jeg kan anbefale det jeg hadde, race prep.
Men du også, du lever og ånder for løping.
Det er tydelig.
Jeg har vært ganske imponert over deg, Veronica, når jeg åpner telefonen er det alltid du som gjør noe for Adidas, for Anton Sport, for andre merker også, så du lever virkelig som du lærer.
Du lever det, ånder det.
Jeg er også imponert over hvor mye du løper, for jeg sverger, hver gang jeg åpner Strava har du tatt en ny 5-er, en 15-er, en 13-er.
Jeg antar at noe er aktiveringer, men jeg ville ikke blitt overrasket om du gikk under 2.40 akkurat nå, bare fordi du er så gjennomtrent med alle.
Ja.
Ja, vi trener mot halvmaraton i København neste helg, eller denne helgen, faktisk, på søndag.
Så det å være i Oslo og se stemningen, gjorde oss begge ganske gira.
Ja, det var inspirerende.
Veldig inspirerende.
Men jeg trenger også et råd fra deg, Matt, for de siste 10 dagene har jeg vært syk.
Jeg fikk ikke influensa, men forkjølelse.
Sønnen vår har vært syk.
Vi fikk hosten, tett nese, og jeg har ikke fått løpt så mye de siste to ukene.
Og nå er det seks dager til halvmaraton.
Målet mitt var å sette personlig rekord.
Men hvor mye tror du?
Hva ville PB-en vært?
PB-en min er 1.28.
Ok.
Og det opprinnelige målet var faktisk 1.25.
Men hvor mye tror du en 10-dagers periode med lite løping vil påvirke løpet?
Hvis du skjønner hva jeg mener.
Jeg vet nøyaktig hva du mener.
Og helt ærlig, jeg tror det faktisk til og med kan være en fordel, avhengig av volumet du har lagt inn før, selvsagt.
Ja!
Så ja, det kan det virkelig, for sannheten er at de siste to ukene har jeg heller ikke trent enormt mye.
Ja, det ser vi på Strava.
Ja, ikke sant.
Jeg tror jeg de siste to ukene har løpt kanskje 35 km, kanskje mindre.
Jeg vet ikke.
Så, og igjen, jeg må også si, kompis, jeg har fortsatt denne lille snuen, forresten.
Merkelig nok, halsen min, jeg våknet etter maratonet, og nå var halsen fin.
Det tok visst et maraton å fikse halsen min, for jeg har hatt denne 10 dager lange snua og nesegreia mens jeg var bortreist på ferie.
Men jeg tror det viktige å spørre seg selv om er dette, kompis: har kroppen din energi?
Ja, ja.
Jeg tror den kommer tilbake.
Jeg hadde en intervalløkt i går, og det kjennes ganske bra.
Men jeg har jo denne løpsplanen jeg følger, som Veronica har gitt meg.
Selvsagt.
Men nå må vi justere den.
Ja.
Så, men...
Vi skal begge gjøre litt mindre denne uka enn vi pleier, på grunn av arbeidsmengden og...
Alt.
Ja.
Livsstilen, livsbalansen.
Livsslitasje.
Ja.
Livsslitasje.
Men jeg ville vært nysgjerrig, bare basert på at du nå, ja, du har vært syk, kroppen din kjennes bra.
Som jeg sa, jeg sa dette offentlig forrige uke før maratonet, ikke for å lage en unnskyldning i tilfelle jeg ikke klarte det, men jeg tenkte: hør her, jeg føler bare at jeg må si at jeg har hatt snue og vond hals i rundt to uker.
Jeg prøver ikke å si...
Men kroppen min hadde energi.
Så jeg tenkte: jeg føler meg fortsatt bra.
Jeg møtte opp til løpet.
Jeg følte meg bra.
Og så var hofta støl.
Jeg kjente ingenting kondisjonsmessig fra nesa og halsen.
Og så bommet jeg egentlig bare med ett minutt på 2.54-målet vi satte.
Med lite trening vil jeg si at det kanskje også hjalp at jeg hadde slått meg til ro med meg selv litt.
Sånn: ok, hør her, hvis jeg møtte opp og alt var perfekt, og så begynner hoftene å verke, ville kanskje det hatt en mer negativ effekt enn at jeg møter opp og sier: vel, det har ikke vært perfekt.
Så det som skjer, det skjer.
Og så hadde det kanskje faktisk en fordel, for jeg var mindre stresset eller anspent over at jeg måtte treffe målet.
Ellers dummer jeg meg ut.
Jeg tenkte litt: hør her, hvis jeg ikke klarer det, så hadde jeg jo disse tingene.
Og selv om jeg ikke må bruke det som en unnskyldning offentlig, så vet jeg i det minste: var jeg på mitt sunneste?
Sannsynligvis ikke.
Kunne jeg løpe?
Ja.
Og det gjorde jeg.
Og jeg ble ikke syk etterpå heller.
Jeg gjorde meg ikke verre.
Så kanskje du faktisk ligger an til en PB, kompis, på grunn av disse tingene.
Jeg håper det.
Og du var forberedt på å gjøre ditt beste i Oslo Maraton med kroppen og treningen du hadde.
Så jeg synes det mentale fokuset der er bra.
Men hvis du hadde startet og tenkt: åh, det blir ikke som jeg håper uansett.
Så, ja.
Men du siktet mot målet også.
Ja, det gjorde jeg.
Selv om forberedelsene ikke var perfekte.
Ja.
Men jeg er sikker på at du har den fysiske kunnskapen også, men jeg hadde
en følelse.
Jeg tenkte: jeg tror jeg vet hva jeg er god for.
Og jeg tror jeg ville vært, helt ærlig ville jeg vært litt skuffet
hvis jeg ikke gikk under tre timer, bare fordi jeg har gjort dette før, for åtte år
siden.
Men, forresten, jeg veier 10 kilo.
Jeg er 10 kilo tyngre nå.
Enn da jeg gjorde det.
Nå og da.
Nå, ja.
Jeg tenkte akkurat på det.
Da jeg løp Oslo Maraton i 2018, veide jeg 68 kilo på løpsdagen.
Jeg er 78, 79 nå.
Og jeg er åtte år eldre og alt det der.
Og likevel klarte jeg å løpe fortere.
Så jeg ville vært litt, for jeg gikk på 3.03, egentlig.
Det var 3.02.56, tror jeg.
Så jeg er glad jeg slo det.
Og så trente jeg mer.
Jeg løp utelukkende i fem eller fire måneder.
Og jeg var tynn, men ja.
Men det skyldtes et dårlig gel-valg.
To gels.
Så, ja.
To gels?
Men dette var ærlig talt før løping var, og faktisk, tilbake til spørsmålet ditt om
hvorvidt folk bør prøve hvis de vurderer det, hvis de sitter på gjerdet: nå er det
den beste tiden noensinne å løpe, på grunn av kunnskapen som finnes om hvor mye karbo du bør ta
per time, og skoteknologien.
Jeg vet ikke engang om skoene mine hadde karbon den gang.
Jeg løp i noen Asics som var gule.
Jeg tror ikke de hadde karbon.
Jeg tror ikke karbon var greia da.
Nei, det hadde de ikke.
Jeg hadde definitivt ikke Nike Alphafly da.
Så jeg løp det maratonet.
Og jeg lå an til rundt 2.50 eller noe sånt fram til rundt kilometer 30-
noe.
Og så, igjen, jeg hadde ikke kunnskapen.
Og jeg pleide å gjøre nesten alle treningsøktene mine uten næring.
For jeg bygde faktisk opp en slags følelse i meg selv,
sånn: ja, jeg er hard.
Jeg trenger ikke næring.
Jeg drikker bare etter turen.
Det var virkelig tankesettet mitt i 2018.
Og i dag er det bokstavelig talt: tren som du konkurrerer, fyll på gradvis, og, ja,
bruk karbonsko, sov i en munkeseng, meditér og visualiser seieren.
Så ja, hvis du fortsatt sitter på gjerdet om å løpe et løp, har det aldri vært et bedre tidspunkt
å gjøre det.
Det finnes så mye kunnskap.
Du kommer til å, du blir ikke mindre sliten eller støl, men du
kommer likevel til å oppnå noe fantastisk og presse deg til dine egne grenser, som
egentlig er det det hele handler om.
Jeg synes dette med næring er så viktig.
Og de fleste tar det ikke, og planen vår er å spille inn en podkast kvelden før København halvmaraton om hvordan vi planlegger å bruke næring, vi er ikke eksperter, men altså hvordan vi ville gjort det.
Så kanskje folk kan bli inspirert av det, og av deg.
Og for deg også, som går så mye på ski, antar jeg det er en stor del av kunnskapen og planen din inn i en ny skisesong.
Jeg kjenner skiløperne, jeg vet hvor viktig det er.
Så for dere toppidrettsutøvere er næring like viktig som treningen, antar jeg.
Det er det.
Ja.
Og jeg gjør det til en vane at selv om jeg går på gym for en mobilitetsøkt, har jeg karbo i flaska.
Jeg putter ikke 120 gram karbo per time i flaska, men jeg har karbo, og det er også bare for smakens skyld, for det finnes masse ulike smaker.
Jeg tar ikke nødvendigvis en gel, men jeg har pulverkarbo i en flaske, for selv om det bare er kanskje 20 gram, kjenner jeg alt.
Og jeg tror det er, igjen, jeg tok 120 gram karbo per time i maratonet.
Litt over, faktisk.
Det er sykt.
120 per time.
Jeg tok 10 gels.
Det er vanvittig.
11 hvis du teller.
10 gels.
11 hvis du teller den før start.
For jeg tok Fuel of Norway, det er 31 gram i den uten koffein, og så koffein-en, og jeg tok fire koffeingels.
Så jeg tror det er fire koffeingels, seks vanlige gels, og så en vanlig før start også.
Ja.
Det er vanvittig.
Det er...
Men det funket.
Det funket.
Det funket, og det å gå tom er noe av det verste du kan gjøre.
Ja.
Spesielt på maraton, for da er det over.
Ja.
Ikke sant?
Ja.
Da er det over.
Og jeg tror det hjalp at det var kaldt den dagen, så svetteraten var litt lavere, så jeg ble ikke tørst.
Jeg drakk på hver stasjon, og på andre runde tok jeg to begre på hver stasjon.
Prøvde å få i meg litt Maxim, litt sportsdrikk, i tillegg til...
Den eneste gangen jeg hadde litt mageproblemer var faktisk da jeg tok Pepsi.
Ja.
Ja, mot slutten av andre runde tok jeg litt Pepsi, og jeg fikk umiddelbart kramper i en halv kilometer, men det gikk fint.
Men jeg tenkte: ok, ingen Pepsi da.
Så...
Men da var jeg good.
Jeg har et morsomt faktum der, for jeg måtte spørre ChatGPT om å få i seg 120 gram karbo gjennom vanlig ris.
Hvor mye ris er det?
Og det er en halv kilo.
Virkelig?
Så...
Det viser effekten av de små posene med gels du spiser.
Ja, virkelig?
Det visste jeg ikke.
Det er sykt.
Så ja, hvis du legger det sammen, tok jeg 10 gels, 11 faktisk, altså 330 gram karbo på det.
Ja, det er fem kilo ris for å få i seg samme mengde karbo.
Ja, og jeg spiste ris kvelden før.
Jeg spiser ofte ikke pasta kvelden før, for jeg føler at ris fordøyes lettere, du trenger ikke å tømme deg like mye, og du føler deg lettere.
Og Hugo Frey, som er en slags influenser og løper, han kjører sitt «rice and repeat».
Så jeg lot meg inspirere av ham.
Det er kult.
Kult.
Kult.
Vel, skal vi si takk til Matt for at vi fikk komme?
Vi sa vi skulle prate i 12, 15 minutter, nå er det 36, men jeg håper det er greit for deg.
Det er greit for meg, jeg er veldig fornøyd.
Jeg hadde lyst til å stille dere noen spørsmål også, siden dere er de to med kunnskapen og plassen.
Men tusen takk fra min side også for dette samarbeidet.
Det har vært en glede å jobbe med dere begge, veldig smooth, veldig kunnskapsrikt, anbefaler på det sterkeste å ta et opplegg hos dere hvis du noen gang vurderer det.
Og jeg gleder meg til å komme til dere neste gang, kanskje for Norseman-løpet mitt, når vi snakker om det.
Og vi vil veldig gjerne lage mer innhold med deg også.
Tusen takk igjen, det har virkelig vært fantastisk.
Kult.
Tusen takk.
Takk for at du valgte oss, Veronica.
Ja, som coach.
Ja, nettopp.
Takk.
Tusen takk.
Veldig bra.
God løping.
Takk.
Ha det.
Det var en hyggelig prat med Matt.
Herlig fyr altså.
Ja, herlig fyr.
Jeg må nesten unnskylde hvis engelsken min skrante litt,
men jeg føler jeg har blitt bedre i den prosessen her med Matt, i hvert fall.
Det er ikke så rett jeg, men det viktigste her er jo at man blir forstått,
og så lenge Matt forstod det, eller oss, så regner det med at lytteren også forstår alt som ble sagt.
Kult prosjekt, og kult at han klarte målet sitt.
Veldig, det var så gøy, og at han faktisk skjønte underveis,
eller fikk en tilbakemelding i løpet, at han lå som nummer 97,
for da kunne han, kanskje han fikk ut et lite ekstra for å faktisk holde den plassen.
Ja, det er rått, og du så jo der fra sidelinjen, som sagt,
og jeg vet ikke hvordan du synes han så ut underveis i løpet,
kontra, som vi nevnte innledningsvis, den første løpetimen dere hadde sammen.
Ja, han hadde jo et mye bedre løpsteg, i hvert fall når jeg så han halvveis der,
og så mye energi, og det er ganske imponerende å løpe på en så rask pace.
Så lenge?
100.
Og får vi si 10 gels?
Det er sykt.
11, men én tok han før start.
Det er helt rått, og det er jo, som vi har nevnt her,
nå ligger vi jo lader opp til København halvmaraton på søndag,
og noe av det vi diskuterer aller mest,
for vi har jo på en måte slått oss til rom at,
nå får vi ikke gjort så mye mer treningsmessig,
det handler om å optimalisere.
det vi diskuterer mest er jo dette med gels og næringsinntak,
så vi planlegger jo en episode på lørdag fra København,
der vi rett og slett prater litt om våre siste forberedelser til løpet.
Jeg tror det er interessant å høre på.
Ja, jeg tror det er mange som er i den fasen at de kanskje skal løpe et løp,
enten om det er halvmaraton eller 10 kilometer,
eller bare synes det er gøy å høre om andre som løper.
Ja, så det blir kult.
Hvilke forventninger har du selv til det å løpe i København?
Det er jo faktisk VM da, i halvmaraton.
Ja, det blir helt sinnssykt.
Det er jo vilt mange.
Vi kan jo ta det litt mer i denne episoden på lørdag,
men jeg håper jo at denne uka har kanskje blitt på en god oppladning.
Nå er det mandag når vi spiller inn dette her,
så skal vi ta det ganske rolig denne uka her.
Roligere enn hva jeg pleier, og se om det fungerer bra,
fordi jeg trenger litt mer overskudd, både i kroppen og i hodet.
Det er noe med det.
Og for min egen del er det noe jeg har veldig mye av nå,
så er det overskudd etter å ha knapt trent på to uker,
på grunn av en evig lang forkjølelse.
Og så er det jo timing på sykdom, som vi snakket med Matt her.
Altså, den kan jo aldri bli bra.
Men den kan jo også bli verre enn for min del nå,
så det handler jo på en måte om å bare gjøre det beste ut av det, tror jeg.
Og så blir det jo en helt vanvittig opplevelse.
Jeg tror ikke vi skal si så mye mer i denne episoden her.
Vår lengste podcast-episode til nå.
Det var jo en sørafrikaner der som pratet på inn- og utpust.
Han gjør det.
Han er jo fra Sør-Afrika, men vokst opp i England.
Eksakt, ja.
Så han kan jo prate, altså.
Han kan jo prate.
Minner om premium coaching, som du nå kan søke om å få bli en del av,
på veronicaundseth.no.
Så gå og sjekke ut det, eller send Veronica en melding på Instagram,
@lopecoach.veronica.
Er det noe mer å si enn å ha en fin uke?
Ja, god løping, sier jeg.
Ja.