Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
Mette Bugge, hjertelig velkommen til Godt sagt.
Det er godt sagt. Apropos Godt sagt
du har skrevet en bok som heter "Foredragsmagi".
Og tidlig i den boken så forteller du en historie
fra da du var ung russepresident i Sandefjord og skulle holde 17. mai-tale.
Ja, jeg ble valgt russepresident selvfølgelig da vi starta siste året
på videregående, eller gymnaset som det het den gangen.
Jeg pleier å si: "Jeg er jo 150 år, så det er lenge siden."
Og så var jeg midtveis oppdaga. Det var jo jeg som tilholdt taler på 17. mai på torget.
Det turte jeg faktisk ikke. Jeg var 18 år. Jeg turte rett og slett ikke det.
Så da frasa jeg meg det, og da var det selvfølgelig en mann som overtok.
Jeg får sikkert holdt en glimrende tale på torget den nasjonaldagen. Jeg kom unna.
Men jeg har tenkt på det i ettertid. Jeg tutet faktisk ikke den gangen.
Det har heldigvis endra seg.
Men hva var det som gikk gjennom hodet på 18 år gamle Mette da?
Nei, men jeg hadde jo ingen erfaring med det, å skulle holde en tale for så mange folk.
Det er jo ganske mange mennesker som er samla på 17. mai. Jeg tuter rett og slett ikke, altså.
Jeg var litt nervøs, det var det som tok meg da.
Fortalte du ... eller snakket du med noen om det, altså venninner, eller?
Nei, jeg gjorde ikke det. Det holdt jeg for meg sjøl, tror jeg.
Så det var vel ingen som visste det, da, når jeg bare sa: Nei, nå kan en annen overta.
Du er jo en dame som er opptatt av formidling, og alltid har vært det.
Men jeg er bare nysgjerrig, da, for sånne opplevelser og beslutninger man fatter i løpet av livet,
det preger en jo, og det er noe man tar med seg videre.
Har den opplevelsen preget deg, eller?
Det er egentlig ikke det. Det er bare noe jeg egentlig har tenkt på i ettertid.
Da jeg skulle skrive den boka, kom jeg på den hendelsen
uten at det har gjort noe med meg.
Jeg var oppvokst i en familie i Sandefjord hvor pappa var kjempeflink til å holde taler.
Han skrev og dytta sanger for halve Norgesbefolkningen, ikke Norgesbefolkningen,
men det kom også folk fra Oslo osv. for at han skulle skrive taler og dytte sanger.
Så han satt alltid hjemme i stua og nynna
og forlot folk kommet inn i butikken hans, eller butikken vår, da.
Vi hadde to butikker, og sa: "Nå skal dattera mi gifte seg."
"Vi skal skrive en sang," f.eks.
Og da samla han inn opplysninger,
akkurat som jeg som journalist senere skulle kommet og gjøre:
Når møtte de hverandre, hva heter de, og sånne ting da.
Og så fatt han hjemme og nynna og så videre, og fikk laga sanger.
Skrev på skrivemaskinen på stuebordet. Og så hadde han sånn maskin
på kjøkkenbordet, hvor mor sto og tok imot én og én sang
som kom ut av den maskinen. De sto og sveiva, og så kom det én og én sang.
Og de måtte ikke ligge på hverandre med slipskverta, gå gjennom, før det hadde tørka.
Men dagen etter kom folk inn i butikken og skulle hente 50 sanger eller 100 ganger.
Men hva slags butikk var det de drev? Det var jo ikke en sangforretning.
Nei, hva er kortvare?
Skriveblokker, tenner, permer, alt til et kontor, f.eks.
Og så hadde vi, da jeg var ung, også en leketelefonkino.
Men så skulle gården gjøres om.
Da ble det én butikk med leker innerst, men i annen etasje hadde han trykkeri.
Og da husker jeg at han og en mann til sto og hadde sånne bokstaver i sånne settekasser,
som de satte sammen når de skulle lage f.eks. sløyfer til en begravelse.
Siste hilsen fra familien osv.
Da var det alle ting, var det to begravelsesbyråer på hver sin side
av den butikken i Kongegata i Sandnesbu.
Så det er altså en sånn kontorrekvisitt av forretning? Det het kortevare tidligere.
Allerede veldig tidlig husker jeg at jeg fikk oppdraget om
å gå rundt til folk ... For du vet at folk kom inn til kontoret og sånn og skrev.
De betalte ikke der og da, men pappa skrev kanskje opp
fire blokker, A-kroner, sånn og sånn.
Og så blei jeg til hvert sånn, 15-16 år, å skulle gå rundt til disse kontorene:
Hei, jeg kommer med regning fra Bugge og Åserum. 149 kroner.
349 kroner og sånne ting. Og så fikk jeg penger og gikk tilbake da.
Ja, i en litt annen tid. Når er vi da i ...?
Men vi er da, vi, på 60-tallet faktisk. Jeg er født i 1951, men da er vi på 60-tallet.
På 60-tallet, ja. Og så hvis vi spoler lite grann frem, så ble du journalist, altså av yrke.
Så var det journalist du studerte til å bli? Nei, aldri.
Jeg har studert i mange år, men vi kan jo begynne med begynnelsen,
fordi jeg spilte håndball i Runar. Veldig tidlig, da var jeg kanskje bare 13-14 år,
så var jeg med i Sanders Blad og skrev sånne små notiser:
"Runar vant 5-0 over Fram", ikke sant, og "målskårer ble",
og så var det bitte lite grann, for det ble idrettslaget oppfordret til.
Men så dro jeg til Oslo for å studere i sin tid.
Og nå snakker vi om 70-tallet. Da begynte jeg på sosiologi.
Etter ett år på sosiologi får jeg se et oppslag på veggen:
Hei, student. Har du lyst til å bli camp leader i USA i sommer?
Du skulle være der i seks uker, jobbe fire uker og to uker fri.
Jeg tenkte: Så gøy! De skulle få lommepenger og være på en leir
Og lede ungene der gjennom sommeren.
Den andre avisa i Sandefjord den gangen Vestfold Fremtid hørte det,
laga de en sak på meg, et intervju.
Jeg tror nesten overskriften var sånn: Sandefjords ende skal til USA!
Det var så vanlig den gangen. Så jeg stilte jo opp på det.
Samtidig spurte redaktøren meg: Har du lyst til å skrive noen amerikabrev hjem til oss
når du er der borte? Jeg tenkte: Ja, det høres jo veldig gøy ut.
Så husker jeg at jeg opplevde noe som var helt nytt for meg,
nemlig narkotika. Jeg hadde jo aldri verken hørt om eller prøvd narkotika.
Men de gjorde ungene der, som kanskje var 15-16-17 år ...
Det syntes jeg var veldig rart. Og noe annet jeg syntes var rart,
det var at familiene leverte ungene på sånn leir der det var en slags speiderleir,
inni skogen. Vi bodde i telt og sånne ting. Så kom de aldri og besøkte dem.
Det var to ting jeg reagerte veldig på. Og det skrev jeg hjem,
bl.a. av disse amerikabrevene. Da jeg kom hjem, sier redaktøren
Ivar Tollnes til meg: "Kunne du tenkt deg å bli sommervikar neste år?"
Da sa jeg: "Ja, så gøy. Det kan jeg gjerne."
Da var jeg delt tre homre i "Vestfold Fremtid".
Da lærte jeg på en måte yrket fra grunnen av.
Fotografere, fremkalle filmene sjøl, skrive på skrivemaskin ...
Så det var inngangen til journalistyrket, men likevel var det ikke det du studerte?
Nei, for jeg tenkte egentlig ikke så mye på det fortsatt.
Jeg fortsatte med historie, og så fortsatte jeg med statsvitenskap.
Og så begynte jeg på hovedfag statsvitenskap.
Jeg visste egentlig ikke helt hva jeg skulle bli.
Jeg visste bare at jeg ville studere, og syntes det var veldig gøy å være student.
Noen ganger gikk det i utenrikstjenesten og litt annet forskjellig.
Men så plutselig en dag får jeg se en annonse, jeg tror det var i Aftenposten, og der sto det:
"Vil du bli stipendiat i NRK, må ha journalistisk erfaring og ...
... ha studert, og erfaring fra akademia". Så tenkte jeg, det har jeg jo.
Så jeg søkte, og jeg glemmer aldri de tallene, for det var 400 som søkte.
Det var 40 som kom inn på 1-dags opptaksprøve. Og det var alt fra å være
på direkten i den forstand at du fikk en film. Jeg husker jeg fikk noe fra skøyter.
Så skulle jeg referere det da på sporten det jeg så.
Og så var det intelligenstest,
så var det kreativitetstest, det var faktisk en hel dag, så var det 8 som kom inn. Og jeg kom inn.
Den intervjuprosessen, hvordan så den ut på den tiden? Det var jo omfattende, sa du, men hvordan var det å si?
Hvordan var det å sitte i disse intervjuene som ung kvinne ...
Ja, til denne NRK-jobben?
Ja, det var jo bare spennende, for det var så veldig mye forskjellig.
Men tilbake til det at vi til slutt visste ikke hva vi skulle se på på en film der.
Jeg husker så godt at jeg skulle referere et skøyteløp med to jenter
som jeg aldri verken hadde sett eller hørt om.
Jeg begynte sikkert sånn: "Og der går starten, og de kommer ut på langsiden ..."
Og Petra leder innledningsvis. Kan hun klare å få til dette?
Og så falt hun. Da husker jeg at jeg holdt på å le meg i hjel.
Jeg greide ikke å ... "Å, nå faller hun!"
Jeg syntes det var helt komisk. Og det var jo veldig lite innafor, da.
Men det kom så bardus, og jeg blei så latterlig. Fikk du en reaksjon på det?
Jeg husker ikke nå, for det er så veldig mange år siden. Det er vel 50 år siden.
Ja, det begynner å bli en stund siden. Men så gikk veien videre til Aftenposten.
Ja, fordi jeg var så heldig det året, da. Ett års opplæring i NRK.
Jeg fikk velge to distriktskontorer, og jeg fikk velge to redaksjoner i Oslo.
Jeg begynte med Dagsnytt, så dro jeg til Ålesund, så ble jeg til Kristiansand, så dro jeg til Sporten NRK.
Og for sporten så skjønte jeg at det er jo sportsjournalistikk det skal bli.
Jeg var jo veldig sportsjente og hadde alltid drevet idrett, ikke mye håndball.
Men så syntes jeg det var så kjedelig lite sport på NRK.
For den gangen var det ikke sånn som det er i dag,
at de tettelegger helgene og ikke sant, sånne ting da.
Det var sånn derre ti på ti om kvelden, det var sporten den gangen.
Og ja, det er ofte den hovedsjef for den stemningen.
Velkommen til "Ti på ti"! I dag, i kveld, har vi disse sakene.
Så var det kanskje Arne Porsum, som var en storhet
den gangen når det gjaldt tippetips, han hadde da tippetips.
Og distriktskontorene hadde kanskje laga ett innslag.
Så følte jeg at de andre måtte kjempe om det siste innslaget.
For jeg har alltid elska å jobbe, men jeg syns det var for lite å gjøre.
Jeg vet jeg hadde fått jobb i NRK, alle de andre søkte og fikk jobber.
jeg var den eneste som aldri søkte NRK, men søkte i Aftenposten og fikk den.
Og da ble det Aftenposten. Hvordan kom det til Aftenposten for deg?
Det må jeg bare fortelle om ... Jeg ble intervjua av han som da var sportsredaktør,
for en ganske stor redaksjon som Aftenposten var, men også toppsjefen den gangen ...
Så husker jeg så godt at de i løpet av et døgn spurte meg:
"Vugge, hvilke idretter er du mest interessert i?"
Da innrømmet jeg at jeg løy,
fordi jeg ikke ville være at vi skulle ha den første jenta som fikk dem,
og så skulle jeg få sånne typiske ingenidretter.
Jeg ville bare si fra på en all right måte at jeg ville være som alle de andre.
Så jeg sa: "Det jeg er mest interessert i, er motorsport."
Det er boksing, og det er fotball. De tre sa jeg at de bare imiterte.
Ikke noe av det stemte. Jeg hadde aldri vært på boksekamp.
Jeg hadde aldri vært på et motorstevne. Jeg visste jo litt om fotball,
og hadde spilt fotball. Men det var det, det jeg fikk jobben.
Du fikk jobben, ja? Og fikk jo lært litt også, da, etter hvert, om motorsport og boksing.
Det første jeg fikk var motorsport,
for han som skulle sluttet
den gangen som jeg på én måte skulle
overta etter, hadde motorsport.
Så jeg var jo med Martin Schanche, som var
en rallysjåfør den gangen.
Stor profil på alt det.
Veldig stor profil.
Jeg var jo med han rundt i Europa på løp, på
EM-runder. Det var jo helt fantastisk.
Å få lov til det ... Etter hvert var jeg på Formel 1.
Jeg har intervjua vikariasjonsmakker i Portugal på Formel 1-løp, ikke sant,
og vært med på mange steder. Så jeg var i orden.
Etter hvert lærte jeg. Jeg har vært på roveracing i Spania,
jeg har vært i USA på billøp ... Altså, jeg fikk ...
Og du blir jo kjent med folk. Min opplevelse er
at du kanskje vet ikke så mye om idretten i starten, men når du går inn ...
Men det å gå inn i en jobb som en interessert motorsportjournalist som ikke kan så mye
om det, i dag så kan vi jo sette oss ned med Google og ChatGPT og lese oss opp
og få noen innspill, hvordan gjorde man det på denne tiden?
Nei, det var vel det, og du kunne vel lest det opp noe, men å snakke med folk ...
Jeg har bestandig aldri vært i retning å stille spørsmål.
Og noen ganger, og det er fortsatt, så kan jeg si:
"Nå kommer jeg med et kjempelurt spørsmål. Men hvorfor er det sånn?"
Hvis du bare ikke utgir deg for å være ekspert ...
Du kan jo ikke ta på deg sånn trøye som sier: "Her kommer eksperten."
Når du ikke er det, da må du bare vise at du er nysgjerrig,
og folk er veldig leilige, og så lærer du mer og mer,
så til slutt behøver du ikke å stille akkurat ti dumme spørsmåla.
Da kan du litt mer, du kan da avansere, når du kommer inn i miljøet
og du ser og hører hva folk prater om.
Men jeg er jo veldig nysgjerrig på hvordan det var på ... Dette er jo en annen tid.
Og når vi ser på TV nå, så er det ganske god kjønnsbalanse i studio
når vi følger med på sportssendingene.
På den tiden så var det kanskje ikke like mange kvinner blant sportsjournalistene.
Hvordan var det å være en av få?
Ja. Det er så artig, for jeg vet ikke hvor mange sånne oppgaver
jeg har svart på når det gjelder jenter som skal skrive bacheloroppgaver, f.eks.
om kvinnelige sportsjournalister. Og de spør selvfølgelig veldig om det.
Hvordan var det? Må jeg si at jeg må faktisk kutte der.
Altså, ja, jeg var den eneste i Aftenposten i sporten i kjempemange år.
Ikke sant, nesten alle år. Og etter hvert så kommer jo flere ute.
Men jeg har bestandig blitt behandla veldig.
Det var én gang jeg visste jeg var tidlig ute på Bislett.
Da spilte Vålerenga der. Jeg er sånn som alltid er tidlig ute.
For det er følt at det lønner seg. Men jeg satt meg jo på pressetribunen.
Da husker jeg det kom en vakt bort til meg og sa:
"Jeg må bare site her. Det er kun for sportsjournalister."
Da sa jeg: "Men du skjønner, jeg er sportsjournalist."
Jeg skal dekke dette på Raftenposten. Å ja.
Jeg føler nesten at det er det eneste jeg har opplevd.
Fordi ja, jeg har vært profesjonell, jeg har ...
Og etter hvert så visste jo alle hvem jeg var da jeg kom ut og skulle dekke.
Og det var liksom ikke noe sånn at der kommer det ei jente,
så henne kan vi ikke på en måte prate med eller til at det kommer inn en sånn.
Men bare jeg tenker på fotballkamper,
så har jeg inntrykk av at journalistene beveger seg litt inn i garderoben.
Og så kommentarer også. Hvordan forholdt du deg til det?
Jeg så det jeg så. På en måte var jeg opptatt av å snakke med de som ...
Men etter hvert så blei det jo ikke så mye garderobe, for ofte så hasta det jo veldig.
Vi prøvde å kanskje noen gang få tak i dem før vi gikk i garderoben.
Og etterpå så blei det jo sånn at vi visste at vi kom ut fort etterpå iallfall, trenerne og sånn da.
Så det har ikke vært så mye garderobe, men jeg har jo visst om amerikanske kvinnelige sportsjournalister
Det er jo mange som opplever at det å være kvinne i mannsdominerte yrker
og arbeidsplasser hvor miljøet er preget av mye menn, at det kan være utfordrende.
Men du sier at du ikke har opplevd noe av dette?
Jeg ljuger ikke på meg trakassering eller noe som helst ...
Jeg hadde utrolig fine kolleger i alle år i 18-posten ...
Jeg var en av gutta ... For jeg var ikke sånn påtypisk guttete,
men jeg har jo bestandig lekt med gutter i gata, da.
Jeg og venninna mi var blant gutta i gata, på en måte.
Så jeg veit ikke om jeg fikk noen selvtillit av det, å være en av dem òg.
Jeg har bestandig følt at jeg har blitt behandla bra.
Men hva sier du da til ... En ting er at man selv har opplevd at det var uproblematisk,
men unge kvinner som kommer til deg for råd, hva sier du til dem da?
Hvis de opplever det som ut...
Jeg ville ha tatt igjen litt, kanskje på noen ganger en humoristisk måte,
men jeg ville bare sagt fra at vet du hva, sånn prater vi ikke, sånn skal vi ikke prate.
Hvis det kommer noen dårlige bemerkninger, så må du si ifra.
Jeg hadde husket å komme på ... Det var bare én gang
en litt eldre journalist i Aftenposten kalte meg "min lille rose".
Da måtte jeg si ifra etter en stund.
Så begynte jeg å tenke at det kanskje bare var et langt liv morsomt.
Men etter hvert så sa jeg: Vet du hva, ikke kall meg min lille rose.
Det høres litt feit ut på Aftenposten. Så var det slutta med det, da.
Bra. Men det å jobbe på ... Jeg er jo veldig nysgjerrig på det med journalistyrket.
For nå må jeg si det, da, her sitter jeg og leker journalist med en av landets mest erfarne journalister.
Og en av de tingene dere er gode på, det er å jobbe med korte tidsfrister.
Du fortalte jo her du kom inn i dag, du har jo lagt opp et løp som fikk meg til å bli litt svett.
Hvordan er det man forholder seg da til det å skulle levere en sportssak,
f.eks. hvor vi som publikum, eller som lesere, ønsker å høre hva som har skjedd, kjapt?
Ja, kjapt. Altså, det var jo sånn at jeg ...
Jeg dekka ikke, etter hvert så dekka jeg ikke veldig mange fotballkamper.
Og det kom da til at jeg oppdaga hvor mange andre stemmende idretter det var.
Men jeg har faktisk en morsom historie fra Nadderud stadion den gangen,
hvor jeg hata egentlig å sette sånn poeng, terningkast, på de forskjellige spillerne.
Du skulle sette terningkast på 22 spillere pluss du som hadde kommet inn,
samtidig som du skulle levere saken omtrent når dommeren blåste i fløyta.
Så du satt jo og skrev underveis, ikke sant?
Og så hadde jeg en fyr jeg kjente som jeg visste hadde god peiling ...
Jeg husker jeg sa til ham på forhånd:
Kan du være så snill å hjelpe deg med å sette poeng i dag, når det blir sånn noenlunde riktig?
Så sa han: Ja da, det skal jeg gjøre.
Og han satt kanskje bare to rader med meg på trygdunen.
Men da dommeren blåste, så skynda jo jeg meg å skrive ferdig den siste ...
Husker ikke hvem som vant, jeg lurer på om det var Stabek Waring.
Og så skulle ikke jeg ha sendt det, for det var om å gjøre å sende
så fort som mulig da, og så kunne du heller gjøre noe mer etterpå,
et ordentlig intervju, eller fylle på med mer.
Og da jeg skulle se til han mannen som hadde satt opp til å hjelpe meg,
sa han godt! Og da sto jeg og knapt visste hva jeg skulle skrive.
Og jeg måtte jo ha noen sånne. Så jeg husker, jeg torde ikke å ta merke i pen respekt.
Jeg fordelte det litt mellom tre og fire og kanskje en femmer, et eller annet sånt.
Og jeg på to lag. Og jeg husker dagen etter
så var det noen som ringte til meg på Sporten og sa: Har vi vært på samme fotballkamp?
Og da ... Det var siste gang. Det var siste gang jeg faktisk laga poeng.
Og så blei det jo det også i sporten borte. For vi dekka jo ikke lenger masse fotballkamper. Vi dekka knapt.
Dessverre. Vårenga som var fra Oslo.
Og da jeg begynte i 1978 på Sporten, så dekka jo vi nesten sånn Tromsø, Bodø, Stavanger, Brann ...
Altså hele Viking, Brann. Altså vi var overalt med alle sportsjournalistene.
Men det var mindre folk, færre sider, og ... Ja.
Så det var jo ikke særlig fotball igjen på slutten, faktisk.
Nei. Men fra journalist ... Dette.
Dette er jo en podkast hvor vi snakker mye om formidling.
Det handler jo om foredragsholdere, som du også er.
Du har vært journalist i over 50 år.
Foredragsholder ikke like lenge. Når var det den karrieren startet?
Jeg hadde jo alltid holdt i taler når mannen mins jobb ...
Når jeg ble spurt om å holde herrenes tale, eller takk for maten og sånn ...
Da var jeg alltid veldig nervøs. Jeg var veldig godt forberedt.
Men jeg husker jeg skalv som bare støen. Men så blir du jo litt eldre og tenker: "Who cares?"
Men så fikk jeg forespørsel fra IOC, det internasjonale olympiske komiteen,
om å komme til Jordan og holde foredrag på et internasjonalt stema.
Kvinnekonferanse. Og jeg er bestandig sånn som tenker: "Å ja, så gøy."
Det er klart, det skal jeg. Og det var på engelsk.
Og jeg er ikke spesielt god i engelsk. Jeg kunne intervjue en på engelsk,
men det er ikke sikkert jeg hadde fått med alle bokstavene, alle ordene.
Så jeg er ikke sånn spesielt god. Men jeg hadde jo først skrevet
på en måte talen på norsk, og så hadde jeg oversatt det til engelsk.
Jeg står alltid ... Jeg holdt på å si ved kjøkkenbordet,
og så later jeg som om folk sitter i salen, og så ser jeg litt på tida
der jeg tar mobilen min og snur den.
Hvis jeg har 45 minutter da, så må jeg bare passe på at det er innafor.
Hvor mange ganger kan du holde et sånt foredrag før du ...?
Det kan være både to og tre, litt avhengig av hvor stort og omfattende det er.
Men jeg er veldig godt forberedt på det meste, det må jeg få lov til å si.
Jeg hadde ikke undersøkt hvor stor den konferansen var.
Men jeg kommer dit, det er 1000 kvinner fra hele verden,
og det var ca. 700 da jeg holdt foredrag, for det var litt tidligere sesjoner.
Men dette var hovedsalen da. Så husker jeg veldig godt
at det satt fire kvinner oppe på podiet, bak en verbor fullt, på en måte.
Jeg husker så godt at det var fra etteren som skulle prate.
Som gikk fram og skulle snakke om et eller annet.
Og så var det neste, det var ei prinsesse som da var leder i Det internasjonale riksforbundet ...
Hun siste husker jeg ikke, men den siste var meg.
Og når jeg skal gjøre meg klar til å gå fram, så dunker prinsessa meg i sida,
og så sier hun: Du vet vel at dronningen kommer til å høre på deg?
Og jeg: Hva? Dronningen av Jordan?
Og det første jeg sa, var sånn: Hva skal jeg si? Your majesty, your royal highness, your queen ...
Det var litt sånn sånn at jeg visste ikke hva jeg skulle si, så det måtte jeg jo liksom åpne med, da ...
Så går døra opp, og så kommer det vakreste skapningen du kan tenke deg inn,
og de høyeste tjelemennene du kan tenke deg, med omtrent ti trygtefolktidioter
og ti sikkerhetsvakter på slep, så setter de seg på første rad ...
Og der går jeg i gang. Jeg hadde ikke et eneste manus,
men jeg hadde disse bildene, og jeg husker så godt at jeg viste hvordan det var å gå på ski.
Da måtte jeg skikkelig vise teknikken på ski, fortelle litt om norsk kvinneidrett,
for det var det som var temaet: norsk kvinneidrett og mediene.
Det husker jeg godt, at jeg viste bildet av Gro Harlem Brundtland,
som vanligvis drev med whites-løpet, og som da var statsminister.
Og så var jeg like i hjel med NS, og det var jeg også på bildet,
for det skulle vi lage reportasje på det, så jeg var løpende journalist.
Så det viste jeg på en måte hvordan vi vekka hverandre.
Og da det var over, så folk var helt elleville, det var kjempe-kjempegøy,
men det som da skjer, det er at dronningen kommer opp for å takke.
Og da var det en talerstol som litt som var, ikke bare liksom,
den var litt bak ryggen på meg, så jeg satt jo ikke liksom og snudde meg rundt.
Jeg hørte på henne, og så kikka jeg utover forsamlingen,
og vi satt litt sånn foran der.
Om jeg har drømt, eller vært så ... Jeg vet ikke hva.
Men så har hun tydeligvis avslutta, og så kommer hun bort til meg
som det nærmeste for å takke for at vi har kommet til Jordan.
Og så opplever jeg plutselig at alle i salen har reist seg,
og de tre ved siden av meg har reist seg, og så bare snur jeg meg og trekker ut handa.
Inntil jeg bare spretter opp og skjønner at jeg selvfølgelig må reise meg.
Og det har jeg bilde av, for jeg blei tatt bilde av det. Så det var jo litt morsomt da.
Der sitter jeg mens dronningen står, og hele salen står.
Men det å debutere foran 700 mennesker,
og så plutselig kommer dronningen av Jordan inn i rommet, hva skjer på innsiden da?
Du rekker nesten ikke å tenke, siden det var så kort tid fra da hun kom.
Jeg kunne ikke gruble voldsomt på det,
men det var jo egentlig fantastisk og morsomt, må jeg bare si.
Så jeg har nok syntes det har vært kjempegøy også.
I hvert fall i ettertid. Tenk at hun kom, og tenk at det skjedde.
For det var vel det eneste foredraget hun var på.
Hun var ikke på det, for jeg angrer. Hun kom da jeg skulle i aksjon.
Hvilket år var dette? 2007.
Så det var da din foredragsholderkarriere startet?
Ja, på en måte. Men jeg drømte jo aldri om
at jeg skulle fortsette med noe foredrag etter dette.
Det så jeg på som en sånn en gang i livet-opplevelse.
Fordi jeg hadde jo god jobb. Jeg var sportsjournalist i Aftenposten.
Det var prioritet én. Jeg kunne ikke starte noe annet på sin måte.
Det var kanskje litt på slutten av min tid i Aftenposten, de siste åra,
at jeg kunne si ja til noe oppdrag når jeg på en måte får fritida mi, en ferie. ...
Og kvelden hvis jeg ikke skulle jobbe på dagen, på dagen hvis jeg hadde kveldsvakt.
Så jeg sa ja til noen på sånne, og fikk etter hvert ...
Det som egentlig utløste det, at jeg blei foredragsholder,
det var at jeg blei spurt av ordmester Gørge, som er sånne hekno-folk blant jenter.
Veldig teknisk interesserte som ville ha et foredrag med meg, og det skulle faktisk foregå i 18.
De hadde fått lov til å komme inn der da. Jeg husker at de satt der.
For jeg var så heldig å få lov til å være med i styresmøteskriftet i Aftenposten
og lære mer om teknikk, lære mer om hvordan vi skreiv,
lære mer om hvordan vi skulle fange lesernes interesser.
Så de ville gjerne høre litt om det. Og de var altså veldig, veldig begeistra.
Og en av dem som var der, hun kom og sa: Mette, jeg vil ha deg på Kommunikasjonsdagen.
Og da sa jeg: Ja, det høres veldig gøy ut.
Så jeg husker så godt at jeg ble invitert på et møte på Bristol.
Og dette var nok i ... Det kan ha vært tidlig i 2015 eller på slutten av 2014.
Så inviterte hun meg dit, og vi satt i hvert fall over to-tre timer
og snakka om hva jeg skulle snakke om på Kommunikasjonsdagen i 2015.
Og så sa jeg til en stund at nå er jeg faktisk helt nødt til å gå.
Riktignok har jeg fri i dag, for jeg tok aldri møter i fritida, eller når jeg var på jobb.
Jeg hadde ikke tid den dagen. Så jeg sa: Men i dag skal jeg til legen.
Så jeg må bare komme meg til legen.
Og så skjer det som du bare ikke tenker er mulig.
Jeg går inn til legen frisk som en fisk og kommer ut med kreft med brening.
Og da husker jeg at jeg tenkte, men da tør jeg faktisk ikke
at de skal sette meg opp som foredragsholder i mars-april,
bare noen måneder seinere.
Da måtte jeg faktisk ringe til henne og si:
Du er faktisk nødt til å ta meg ut, eller i hvert fall ikke sette meg opp.
Kreft med spredning, det er jo den mest dramatiske beskjeden man kan få.
Kan du fortelle hva ... Hva slags ...
Hva slags type kreft var det du hadde?
En kjertel jeg aldri har hørt om.
Jeg hadde hatt en uke hvor jeg hadde kul på halsen.
Og jeg tenkte at det bare var en hoven kjertel.
Og så syntes jeg neste dag ... Nei, da var han jo borte, syns jeg.
Og så var det der igjen neste dag. Da syntes jeg han var der.
Og så tenkte jeg: Jeg får ordne med dette her, jeg får gå til legen.
For jeg tror jeg skulle mer ut og reise de nærmeste månedene
enn jeg noensinne hadde vært i 1818. Jeg skulle til ... Først skulle jeg til Hvitefjord.
...
Og det som var da hoppgreier der.
Og så skulle jeg direkte til Helgeland, så skulle jeg til VM i Falun det året ...
Så skulle jeg nesten direkte til ... Jeg tror det var kritos for fotballjentene trente.
Og så skulle jeg til VM i fotball for kvinner om sommeren. Altså det var noe hele tida.
Og jeg tenkte: Jeg kan ikke dra ut uten å vite hva dette er for noe.
Men hva går gjennom hodet på en når man får en sånn beskjed?
Jeg husker jeg spurte han legen fra legen. Jeg spurte: Er det kreft?
Samme dag jeg var hos legen, hadde han undersøkt meg, jeg fikk en time.
Så hadde han sagt: Er dette kreft?
Det var et usedvanlig brutalt spørsmål.
Så husker jeg å si: Er typen som tåler å høre det?
Orker du ikke å gå rundt grøten til jeg begynner å reise i morgen?
Så aner jeg ikke hva dette er.
Men han sa: Du får greie på å videre hva som skal skje med fastlegen.
Jeg var frisk som en fisk. Jeg hadde ikke én symptom utenom den kuren.
Da sa han: "Det er kreft med spredning". Og så husker jeg at jeg sa:
Spredning fra hva da? Det kunne være føflekker eller hva som helst.
For det hadde spredd seg til lymfeknutene nedover på brystet da.
Da husker jeg at jeg tenkte: Herregud, hva skjer?
Jeg ringte etter Sporten med en gang og sa: Har jeg fått kreft med spredning?
Det tuller jeg med, husker jeg han sa på telefonen. Jeg tuller ikke.
Men jeg kan dra til Vikersund i morgen. Så husker jeg det!
Men på kvelden samme dag tenkte jeg: Nei, nå må jeg konse om at jeg er sjuk.
Og da ringte jeg dagen etter og sa: Vet du hva du må finne nå? Så sånn ble det.
Jeg var faktisk borte i et halvt år med operasjon, med stråling i hele pakka.
Det er vel den eneste gang jeg var borte fra jobben i alle år.
I dag er du frisk? Ja.
Og veldig mange som går igjennom den type, altså både sykdom
og den tøffe behandlingen det innebærer, opplever at det å komme tilbake
til både arbeidslivet og livet kan være tøft.
At man ikke er nødvendigvis helt den samme som det man var før sykdommen.
Hvordan har det vært for deg?
Det eneste er at jeg har ...
Hvis jeg sier til deg at du ser på den sida her,
så ser du at halsen din, den er litt sånn grei der ...
Ser du på den andre sida, så ser du at den er mye smalere
fordi du har tatt bort en muskel som går ned langs sida her.
En muskel, halsmuskel, er tatt bort.
Det er det eneste jeg kjenner de sier i tida, men det gjør meg ingenting.
Men jeg hadde jo ikke selvgitt. Det er så forskjellig hva slags type kreft du er.
Og noen får jo veldig ... Jeg viller si skadevider.
Ja.
Jeg spilte jo basket, det gikk veldig greit. Så jeg har vært heldig ...
Jeg var heldig, men underveis ... Og jeg var veldig optimistisk,
for jeg tenkte at legen sa etter hvert som de fant ut ...
Jeg var på 17 undersøkelser på 3 sykehus før de fant ut hva det var.
De undersøkte meg høyt og lavt, innvendig og utvendig.
Det ble også et foredrag. Slik ble jeg landets mester.
Jeg var undersøkelsesjournalist, men jeg holdt på Ullevål Stadion for radiografene.
Men jeg kom som sagt tilbake og var egentlig den samme, altså. Men for all del ...
Ja, underveis så var det et par ganger jeg tenkte ...
Jeg husker jeg sa til sønnen min at jeg lurer på hvem som kommer i min begravelse.
Og da svarte han: Mamma, hvis du dør, da holder ikke min kirke, da må du ha Ullevål Stadion.
Det syns jeg var litt morsomt. Så var det en gang til jeg hadde vært på Brandum fylke.
Det er godt å ...
Det er ingenting. Det er ingenting.
Og da hadde jeg vært borti mange innføringer allerede. Jeg visste jeg hadde trett.
Og da husker jeg at jeg tenkte: Nå er det to muligheter.
Det ene er å dra hjem og bare legge meg i dyna og bare gråte eller være fortvilet og sånn.
Det andre er å gå på spinning.
Det er godt ... Det syns jeg var et godt valg. Og da var det altså dette foredraget.
Da var det altså dette foredraget på kommunikasjonsdagen som ble avlyst.
Du sa at behandling ... Det ble avlyst i første omgang.
Men du kom tilbake året etter, og da holdt jeg foredraget året etter.
Og jeg kan si at det ble på mange måter gjennombruddet.
Da sto jeg og elleve andre foredragsholdere på kommunikasjonsdagen på Det Norske Teater.
Det var 600-700 mennesker.
Jeg husker at jeg skulle holde etter lunsjen.
Og jeg husker at en av de siste før lunsj leste opp nærmest bak talerstolen,
leste opp et manus, og de siste jeg husker da jeg gikk til lunsj, var:
Jeg skal i alle fall være bedre enn henne. Det satt så sterkt i meg.
Sånn skal jeg ikke gjøre det, i hvert fall. Når jeg kommer på scenen ... Jeg var tøffere tidligere enn henne.
Jeg ba hele forsamlingen lukke øynene og tenke på et tall,
og så gjorde jeg noe morsomt ut av det seinere.
Men da mitt foredrag var over,
da fikk jeg høre seinere at det var det beste som var holdt den dagen.
Det var kjempemorsomt, og så fikk jeg.
Jeg får si tusen henvendelser, dvs. i form av henvendelser fra hele landet,
men i form av også hyggelige meldinger. SMS, May...
Mail, tommelen opp, altså alt mulig sånt. Så det kan jeg si ble gjennomrodig da.
Du gikk inn med en innstilling, sier du, som var at "dette skal bli bra".
Hvor finner du den energien?
I starten aner jeg ikke det, men nå har jeg litt av det samme.
Dette må jo gå bra. Jeg har den tryggheten, og noe av det ligger i at jeg har øvd.
Jeg har snakka med folk, vært på møter med dem på forhånd for å høre ...
Nå skal jeg f.eks. holde et foredrag ute i Rælingen kommune.
Men først skal jeg møte dem om kort tid, så skal jeg møte dem, snakke oss gjennom dem.
Jeg lager mitt foredrag, jeg øver flere ganger, ser at jeg holder tida, og sånne ting.
Jeg er godt forberedt, og det er verdens beste råd.
Det høres ut som du har mange forskjellige foredrag.
Det er jo mange foredragsholdere som har noen signaturforedrag de reiser rundt
og holder på nytt og på nytt, med tilpasninger da selvfølgelig til sitt publikum og for anledningen.
Men når du skal holde for Rælingen kommune, er det et foredrag du lager fra bunnen av, eller tar du ...?
Det må jeg lage fra bunnen av, for det er litt utenfor det jeg vanligvis holder foredrag om.
Jeg skal gjerne fortelle dere at det er mange typer foredrag, men akkurat der er det noe annet.
Skal snakke til befolkningen, om de er over 60 år, eller et eller annet sånt,
om hva man kan gjøre. Først var oppdraget etter arbeidslivet.
Hva kan man finne på der? Jeg er jo både der og ikke der,
for jeg jobber på mange måter fullt og helt, selv om jeg skulle vært pensjonist.
For mange år siden var jeg ikke der i det hele tatt.
Jeg sier litt flåsete at jeg skal jobbe og holde foredrag og skrive
helt jeg ikke husker hva jeg heter.
Jeg skjønner jo det at jeg kan bli sjuk, og vi vet aldri hva som kan skje.
Men det er holdningen min. Jeg er så glad i det jeg holder på med.
Men da jeg snakka med dem på telefon forrige gang, sa jeg:
"Alle over 60 år har jo ikke slutta å jobbe."
Det er jo mange som fortsatt er i jobb, noen som faktisk har det det vil tale om.
De kan ha en tredje karriere, dvs. at de jobber litt, men de kan også ha mer fritid,
noe som kan ha gått med med å jobbe et par dager i uka eller ha én fridag i uka.
Jeg har jo lyst til å prøve å gripe dem også, for flere av de foredragene jeg holder,
handler jo nettopp om det å være i jobb - hva skal til? Hva må du kreve av deg sjøl?
Men så må jeg gjøre en god del research før jeg kommer dit, på hvilken mulighet,
hvilke muligheter finnes i det området?
Jeg kan ikke snakke om hva som fins i Nord-Norge eller på Vestlandet.
Da må jeg finne ut: Hva kan vi gjøre der? Skal de spørre hvor de skal hjemvende seg,
hvis de enten ønsker å jobbe litt, eller bidra som frivillige,
eller finne seg en hobby? Det må jeg faktisk gjøre litt research på.
Jeg håper at jeg får ei pakke da som både kan tilfredsstille de som gjerne vil jobbe litt lenger,
men også de som er fullt og helt av pensjonister,
og du tenker at det faglig ruller an. Dette er litt kjedelig. Jeg må finne på noe.
Du skrev en bok for noen år siden, "Senior: Veien til et langt og lykkelig arbeidsliv".
Da har du jo en oppskrift, vil jeg tro, som du bare kunne brukt på nytt og på nytt,
og noen hovedpunkter, men det gjør du altså ikke i foredragene.
Ja, du kan se at det er sånn ... Kan du nesten si at det starta med meg som senior ...
Det ville vært kattelundant om jeg kunne skrive bok,
og da hadde jeg blitt kåra til årets seniorprofil i Norge, faktisk.
Jeg sier en tittel jeg aldri hadde hørt om, nå har den gått inn,
men det var mange som var kåra gjennom flere år,
og det viste at det sto 29 organisasjoner bak, bl.a. LO, NHO osv., og noen hadde foreslått meg.
Jeg husker at de sa at du har foreslått det, og da har jeg foreslått. Aner ikke hvem det er i dag.
Og så sa de at de ville være i finalen, så er jeg glad jeg er i finalen.
Og så husker jeg så godt at det var tre i finalen,
og det var 700 som var til stede da jeg fikk prisen på Oslo Plata Hotell.
Og da må jeg skynde meg å si at de var ikke der pga. meg,
for det var IA-dagene inkluderende arbeidsliv.
Men i pausen så fikk jeg overrakt et flott bidrag til departementet,
og fytti den driten. Og da ringte Caplin Dag og sa:
Vil du skrive bok om det å være senior i arbeidslivet?
Da tenkte jeg ja, som jeg alltid tenker: Ja, det må jeg, det er fint.
Så visste jeg ikke hvor omfattende det var å skrive bok.
Jeg hadde skrevet tre kapitler, en påske, og da husker jeg at jeg la det fram for redaktøren,
og hun hadde lest det, hun sa: Her må du mye dypere inn.
Du skal ikke holde foredrag her, du må inn. Da må du gjøre lesemål på undersøkelser,
jeg måtte lese bøker, jeg måtte klippe ut aviser og samle stoff,
jeg måtte lære meg å ha det som førte til ett kapittel ...
Det måtte kun være til den overskriften. Noe annet, det måtte være neste kapittel.
Jeg hadde jo gitt rota i det hit og dit, men dette er jo kapittel 14,
og her har du dette, det passer i kapittel 9. Jeg tror jeg gikk fire runder.
Til slutt husker jeg at jeg hadde sagt til mannen min at nå har jeg levert, og det hadde du hørt ...
Da jeg fikk en sånn melding i sofaen en kveld, hvor du var fra Cappelen Dam,
og de sa: "Det er noen noter som vi ikke helt forstår. Her har du tulla litt."
Da husker jeg jeg sa til mannen min: "Det er bare Aftenposten som ringer."
Det er noe de vil at jeg skal rette opp."
Da gikk jeg ned på kontoret, og så viste det seg bare at det var ei linje som hadde forskjøvet seg.
Jeg hadde gjort det riktig, men det var ei linje som hadde forskjøvet seg.
Da fikk jeg levert endelig inn.
Men ganske stor forskjell av å skrive bok til å levere artikler til en avis.
Ja, lengden er nå en av dem. Men det tar jo veldig mye tid å skrive en bok.
Det sier alle som skriver bøker.
Det er ikke noe du bare kaster ut på en, to, tre.
For de fleste tar ett år, og mange andre tar flere år.
Litt avhengig av emnet, om det er en barnebok eller en roman eller sakprosa, da, som jeg har skrevet.
Og det var den første boken. Nå har du kommet med den.
Nå har du kommet med en ny foredragsmagi.
Så ikke bare er du foredragsholder, men du er jo også en forfatter på tema.
Og der har du jo tatt en spennende approach,
hvor du har intervjuet 24 av de fremste formidlerne i Norge.
Hvordan kom ideen til å lage boken "Foredragsmagi"?
Jeg begynte å lære mer og mer om det å holde foredrag.
Jeg hørte mange andre foredragsholdere.
Litt i bakhodet var det en bok som kanskje var noe jeg tenkte på.
Så var jeg på et kurs med ei som er veldig flink, hete Ansje Bovann-Larsen.
Jeg var på kurs med henne.
Først hadde jeg vært på en sånn og bare hørt et teaterforedrag hun holdt.
Så husker jeg så godt at når jeg gikk derfor, satt jeg sammen med ei annen jente til T-banen.
Jeg syns Ansje burde skrive bok.
Og da jeg hørte det, så tenkte jeg: Nei, jeg må skrive bok.
Da kasta jeg meg virkelig på. Men jeg gikk på kurs på Ansje som igjen:
Flink, flink foredragsholder. Og hun holdt kurs.
Jeg holder jo ikke sånne kurs, egentlig, om det å være foredragsholder
eller på presentasjonsteknikk. Det er det veldig mange flinke folk som gjør.
Men så tenker jeg: Ja da, jeg har holdt mange foredrag. Nå får jeg 100 foredrag.
Jeg har lært mye underveis. Men det er jo ikke jeg som kan alt.
Her gjelder det å bruke folk, eller høre om folk vil,
de som kan enda mer enn meg på noen områder.
Så jeg spurte disse 24, og det fine var at alle sa ja.
Alle sa ja. Selvfølgelig ville vi gjøre det.
Så jeg stilte dem et riktig spørsmål, og så brukte jeg da ...
De brukte på ulike kapitler. De svarte ikke det samme på det samme.
Jeg brukte den til det og den til det.
Og da blei det mer enn rikere bok, følte jeg,
med mange eksperter som kunne fortelle.
Hvordan gjør de det når de ikke kommer på hva de skal si?
Når de gjør en tabbe, hvordan ror de seg i land?
Hvordan forbereder de seg? Hvordan sjekker de at tida ikke har gått ut?
Det er mange gode råd underveis.
Det er ... Ja, og når du sier dyktige folk, det er jo ...
Alle som er nevnt i denne boken kunne jo vært gjester i "Godt sagt",
og et par av dem har vært det. Gyrid Beck-Solberg og Nina Nakling er jo noen
som får mye plass i boken også.
Men her er det 24 ulike vinkler på det, og du har jo selvfølgelig din egen også,
gjennom den erfaringen du har hatt. Hva var det som overrasket deg mest under skrivingen?
Det de begynte med, var vel ofte det derre ...
Alle de feilene som forhåndsholdere gjør.
Det var litt morsomt, for jeg er ganske ivrig på Lentin.
Jeg melder masse der og har masse følgere. Nå har jeg nær 11 000 følgere på Lentin.
Jeg bruker det følget jeg elsker. Og så skrev jeg bl.a. ...
Jeg hadde sikkert gjort noen tabber, men også hørt om noen tabber andre gjør.
Så spurte jeg publikum, for å bruke det, de som følger meg:
Hva er det noe annet dere har opplevd på hva foredragsholdere gjør?
Så fikk jeg ei så lang liste at jeg tenkte: Den må jeg bare ha med. Disse feila ...
Altså ... Jeg tror jeg kalte overskriften for "foredragsholder på vondt".
Altså de som står nesten med ryggen til salen for å se på bildene sine bak ryggen ...
Ryggen som satt til publikum ...
De som sier: "Nei, jeg trenger ikke noen sånn mikrofon, jeg."
"For jeg har så god stemme." Og så hører de plutselig fra langt bak i salen: "Høyere!"
Ikke sant? Det er de som kvinner som har sånne øredobber som rasler,
og som på en måte da gir lyd ut til mikrofonen, sånne som ...
Du merker ikke jeg er forberedt på alt som hopper fra hit til dit.
Noen som har altfor mye ... skrevet på de der poinene sine ...
Det heter ikke det heller. "Power pointen" sin ... Det er jo helt grusomt.
Og nå står du og leser opp det som står der. Det er jo helt forferdelig.
Det er så mange sånne ting som man da ... Jeg har samla nesten 30 ting
som man ikke skal gjøre. Og da må jeg inn på hva som ... Men hva skal man gjøre da?
Det er jo en bok spekket med gode råd og tips, men av disse tingene som irriterer folk,
hva irriterer deg mest når du hører andre foredragsholdere?
Jeg irriterer meg veldig på ... Jeg hørte du hadde nevnt i en av dine pauselyder ...
Et eller annet sånt. Jeg er alltid så ivrig i Arendalsbygda, går for mest mulig der.
Så husker jeg jeg finner på et foredrag som handla om utenrikspolitikk,
og grensene opp med Norges grense til Russland.
Jeg husker så godt at i et av de foredragene ...
"Nå skal vi starte om grensene til Norge."
Og som dere vet, så er jo det Russland som ligger på toppen der.
Men så er det jo også Finland og sånn. Og så må vi ikke glemme Sverige.
Når jeg hører sånt, da greier jeg å miste tålmodigheten.
Når det blir for mange sånne lyder, da mister jeg helt troen og tenker: Fy søren.
Og så fikk jeg på et annet foredrag hvor jeg skulle lede en debatt.
Og hun hadde akkurat det samme. Og da tok jeg opptak av henne.
Når alt var godt, så tenkte jeg: Jeg må si det til henne.
Jeg elsker å gjøre folk bra.
Og så sa jeg ikke at jeg hadde gjort opptak, men jeg gikk bare bort til henne og sa:
Du var veldig flink til å lede denne debatten. For det var hun. Hun var det.
Men så sa jeg: Men vet du hva, nå har veldig mange sagt:
Før vi tar det spørsmålet, så hvis du har mye vett på det,
prøv å legge bort det, sa jeg til henne.
Hun kunne selvfølgelig blitt sinna og sagt at vet du hva, det hadde ikke du noe med.
Men hun sa: Tusen takk, det er det aldri noen som har sagt til meg.
Og hun var visstnok politiker og et eller annet sånt noe.
Og da syns jeg jeg greide oss. Jeg tror at jeg hjalp henne til å bli.
bedre på en hyggelig måte.
Man ønsker jo ikke å hverken å skjelle ut noen,
eller få folk til å føle seg
Jeg gadd ikke å si at nå kan du høre her, det stemmer hvis du
har sagt nei, det stemmer ikke.
Jeg har aldri hørt det liksom, så vil jeg
sagt, men her kan du få et klipp
på 30 sekunder så hører
du at det faktisk stemmer.
Men jeg gjorde ikke det,
for de tenkte jeg det behøver jeg ikke.
En av de tingene som jeg la godt merke til i boken,
det er to ting jeg husker altså det jeg husker best.
Det er et par historier som du forteller.
Det ene er om Gabby, som kom til Norge fire år gammel, på Østbanen.
Alene med en tom koffert.
Og jeg kjenner det, jeg blir jo rørt og beveget når jeg forteller det.
For den tomme kofferten ... Hun kom med ingenting.
Og da sitter jeg igjen og tenker: Det gjorde inntrykk.
Du forteller også en annen historie om ... Og han husker jeg ikke hva het,
men som også ble skilt fra foreldrene sine som ungt barn.
Frans Rom... Som var reisende, en familie med reisende.
Og en dag han kommer til ... Eller en dag moren kommer hjem og har vært ute og solgt noe ...
Duker eller smykker eller kniplinger eller noen greier hos folk ...
Og så kommer du hjem til den leiren de hadde ... Da er sønnen på tre-fire år borte.
For da har lensmann og politi vært og henta ham. For den gangen så var det sånn
at barn og voksne som var av romfolket, eller som de sa den gangen ...
Fatere eller som de nå sier i dag, reisende, de skulle skilles fra hverandre
fordi de unge skulle på skole.
Og det er jo sterke historier, og det er jo det vi ofte mangler i foredrag.
Når jeg sier ting som irriterer, så er jo veldig mange dyktige på å finne fakta.
Og så trenger vi jo historiene for å bære disse faktaene.
Og der opplever jo jeg at du er god, det er jo journalistens oppgave
det å skulle finne de gode historiene. Og der, for folk flest som skal holde foredrag,
så treffer jo jeg mange som sier at nei, det er vanskelig. Jeg har ingen.
Så hvordan er det du finner disse historiene?
Man er ikke vant til å tenke på den måten.
Men hva skjedde da du starta på jobben ...
Akkurat de historiene der fikk jeg først gjennom Magasinet Attenposten Historie.
Jeg var ute og intervjuet de menneskene som ble artikkel den ene for resten.
Den kom til hjemmet med Frans. Den kom til hjemmet med den andre med Gavi,
som kom fra Vest-Erlin etter krigen som sommerbarn og skulle fete seg opp,
og som kom med mange barn til Østball, som det var den gangen, da.
Som skulle til Norge og aldri egentlig kom hjem igjen. I hvert fall ikke til sine foreldre.
Det er en sterk historie som jeg fant da.
Og så får Byggelaget også foredrag om de underlige historiene i historiene.
Sånne historier burde du nesten aldri ha hørt om.
Så hver dag har jeg holdt masse foredrag på typebibliotek eller sånne tilsvarende.
Det holder nok mest for bedrifter.
Da har jeg kanskje ikke med sånne historier.
Da kan det være andre historier som jeg sjøl har opplevd.
Som jeg tenker: "Fader Ulland, det kan jeg bruke."
"Det passer inn her." Da kryr av historie.
Når jeg f.eks. holder foredrag om seniorer ...
Jeg må jo alltid vite hvem som sitter i salen.
Og hvis det er 30-40-åringer, så holder jo ikke jeg foredrag om:
Hvordan skal du få et lengre arbeidsliv? Det blåser inn på 30-40 år.
Da kan det være tilbakemeldinger og kommunikasjon: Hva skal du kreve av ...?
Hva skal du kreve av deg sjøl som ansatt?
Men hvis det er for de eldre, da, for å bruke det uttrykket,
så har jeg masse historier jeg sjøl har opplevd.
En av dem, det var da jeg ... Jeg har bestandig slitt litt med kiloene.
Og så gikk jeg i sats én til én til Jeanette Roede.
Jeg greide å gå ned ti kilo, og jeg begynte å trene og blei sprekere.
Jeg husker en gang hun kom ... Jeg kom til henne, og så sier hun:
Vil hun gå på ei sånn spesiell vekt, Tamita-vekt?
Og se hvor gammel kroppen din er. Og jeg var 66 år den gangen.
Og så husker jeg jo ... Jeg sa: "Ja, selvfølgelig er jeg det."
Og så sier hun til meg: "Kroppen din er 51 år."
Altså jeg var "fit for fight", og jeg jubla og tenkte: "Jeg løp ut. Jeg er bare 51 år."
Og så kom jeg på bussen. Jeg skulle ta bussen inn til Sandvika.
Og så hørte jeg nå det første ... Den push-off-øl.
Jeg spør om det er honnør. Og da var ikke jeg engang 67.
Da sa jeg: "Ja da, honnør," sa jeg. Og da tenkte jeg på det at sånn vi ser ut utafor ...
Jeg kan være, og er som regel, slik vi føler inni oss.
Og egentlig så er jo inni oss det som teller.
Det er jo det ... Det hjelper ikke om du ser kjempevakker ut eller hva du ser.
Hvis det inni ikke helt er på plass. Så jeg tenkte det er et godt eksempel på det.
Jeg elsker å gå på Fortellingens Kraft, en årlig konferanse i Bergen
som handler om å lære å skrive gode historier.
Og det er noen kjempeflinke foredragsholdere som er der.
En gang da jeg var deltaker, så sitter jeg litt langt fremme,
og så er det en mann på scenen.
Så kikker jeg inn på sida og ser at en dame holder på å gjøre seg klar.
Hun var tydeligvis den meste som skulle på banen.
Så husker jeg at jeg tenkte: Hva skal den gamle kjerringa lære oss?
Det tenkte jeg faktisk. Jeg sa det heldigvis ikke til noen.
Og når hun kommer på scenen, så er hun den flinkeste
i løpet av alle de tre dagene på den konferansen. Og jeg ble hennes.
Verden er full av historier, men allikevel har vi en tendens til å overse dem.
Og hvis du skulle ... For jeg er jo nysgjerrig på det selv også.
Det å finne ... Jeg blir jo imponert. Vi kom jo inn her på morgenen i dag,
og så forteller du om din agenda. Og det er ...
Du hadde et intervju på morgenen, og så skal du hit og snakke med meg nå.
Skal du videre til Norsk Ukeblad senere. Det er jo ... Du er virksom og finner da historie.
Du sa: Du kan ikke snakke med et menneske uten at du finner en sak. Så hvordan er det du?
Hva er det som foregår i hodet på denne bugge når du går rundt i verden og ser alle disse sakene?
Jeg liker folk veldig godt. Og der er noen folk forskjellige.
Noen er litt mer introverte. Men jeg føler at det er så viktig å prate med mennesker.
Jeg har et eksempel fra i sommer.
Jeg og min mann og barnebarn og barn skulle på ferie til Spania i to uker.
Og så sitter vi i en sånn rad med tre mennesker.
Mannen min liker alltid å sitte ytterst. Det betyr at jeg må sitte i midten.
Jeg sier: Det er greit. Og innerst satt en mann.
Nå er ikke jeg sånn som klager helt ukjente mennesker.
Hvis jeg ser at de begynner å lese en bok, se på en film, ta på seg sånne tidligere-telefoner,
da dytter de ikke av dem i sida og sier: Hei, hvem er du? og sånn.
Alt jeg sa innledningsvis til han, er følgende, da vi satt oss:
Jaså, du skal på ferie, du også? sa jeg til han.
Og så svarer han: Ja, på et vis. Men ... Ja, jeg skal jo det, da.
Men vet du hva? Jeg har med meg 19-17 år gamle gutter
som skal opp i 2. videregående. Jeg har med meg dem.
De skal være borte en uke. Jeg vil at de skal lære å oppføre seg i tiden
før de skal dra alene som 18-åringer. Det var hans sønn.
Og det var hans kamerater fra barndommen, fra ungdomsskolen, litt fra idretten,
og selvfølgelig fra første videregående.
Så prater jeg mer og mer med ham.
Da får jeg det jeg kaller "jøss-effekten".
Jøss! Herregud, dette har jeg jo aldri hørt om før.
Da tenker jeg: Dette er en sak. Jøss-effekten slår inn.
Så hørte jeg at alle var fra Bærum.
Da tenkte jeg: Asker og Bærum, de må jo være midt i blinken for dem?
Så jeg sier til ham: Det du sa nå, det var utrolig interessant ...
Vi er jo sittende og prater lenge om dette her, og jeg spurte, og han svarte,
og jeg tror jeg hadde jo merka hvis han tenkte:
"Nå vil jeg heller ta opp ei bok." Men han svarte og var veldig hyggelig.
Så jeg sa til ham: "Kunne du tenkt deg at jeg hadde fått lov til å intervjue deg"
"hvis Bærum og Buske kunne ha dette?" Så sa han ja, selvfølgelig, sa han.
Så da jeg kom ut av flyet litt seinere, det første jeg gjorde, var å sende en forespørsel
en forespørsel, en SMS til redaktøren i Budstikka som jeg kjenner.
Og så skrev jeg: "Hei!" Jeg fikk sånn jøsseffekt. Er ikke det spesielt, da?
En pappa tok deg 1900-tallet til siden. Riktignok hadde han fått med én pappa til.
Men det var en pappa han ikke kjente. Så de to skulle ha med dem
og bo i tre forskjellige bosteder, men nær hverandre.
Og så svarte hun, husker jeg så godt: Jeg fikk også den jøssefølelsen. Etterpå ville jeg ha.
Jeg ringte ham. Da hadde de kommet til der de skulle være,
litt unna meg, og så sa jeg til ham:
De vil gjerne ha det, men nå kommer jeg til å invitere deg i slutten av uka
for å høre hvordan det har vært, hvordan oppholdet har vært.
Og så må du tørre for å få tatt bilde av hele denne gjengen.
Og det gjorde han, og noen flere bilder, så fikk jeg det,
og hentet det til Budstikka, og det ble jo toppsatt til Budstikka.
Og noen dager senere, en lørdag, så ble det to tider av Bustika.
Så jøsseffekten er det du er på jakt etter.
Oi, det var litt rart, syns jeg. Hva betyr egentlig det, eller ...
Hva er den greia der?
Og så sier de et eller annet, som jeg tenker: Oi, du verden, det var litt morsomt.
Så må jeg bare finne ut hvor det passer.
Og så er jeg så eldig at jeg sier det på ulike medier som ikke konturerer med hverandre.
For én ting er Aftenposten historie. Der skal det være historiske ting.
Så skriver jeg for ukeblader i Eggerman. Det kan være Familien,
det kan være Norsk Ukeblad, det kan være Hjemmet.
Og de skal jo ha sånne nære historier, ofte kvinner.
Da må jeg lære meg noe, at de historiene kan gjerne være kløblete,
de kan være litt sånn at de har opplevd en sykdom, noe som har gått skeis,
men det må alltid slutte med håp. Det har jo ikke jeg tenkt på i avisbransjen.
Når jeg skal fotografere dem, må de alltid ha litt farger.
Du må ikke ha på deg sort eller mørkeblått, eller kanskje hvitt også.
Du må finne litt farger hvis du er komfortabel med det.
Mange sier at de er kjempefine. Så skrev jeg på HR-magasinet.
Der har jeg en spalte som heter "Semiurblikk", med annethvert nummer.
Så har jeg også skriver reportasjer for dem. Der var jeg også til stede på en podkast.
Jeg skulle være med en dame
som het en podkast som heter "HR på den".
Jeg skulle bare reportasje om hvordan den var hele dagen.
En av de som var der som gjester, fortalte noe som jeg syntes var så morsomt.
At jeg tenkte: Dette er noe på HR-magasinet. Det var et IT-firma som het Alv.
De hadde ominnreda kontorene, lokalene sånn som et hjem. De hadde kjøleskap.
De hadde stue, de hadde vitskap, de hadde veldig koselige lokaler.
I andre etasje hadde de mer eller litt kontor, men i underetasjen ...
Toppsjefen laga lunsj til sine ansatte hver eneste dag.
Var ute og handla, laga en lunsj ... De satt rundt bordet.
De var vel 50 eller enda mer av det kontinentet som jobba der,
men det var kanskje 20 hver dag på lunsj.
Og det var noe nytt for meg. Det tok på seg tøft da vi kom på jobben.
Det er sånn jeg aldri har hørt om et sånt firma.
Da foreslår jeg det for Geir Kristiansen, redaktør i HR-magasinet.
Og da er jeg ute og lager reportasje om det som jeg kan bruke til det.
Og det er jo ikke noe på 18 000 historier.
Du er en virksom dame, og du skrev jo denne boken...
Det skjedde etter at du sluttet i Aftenposten?
Det skjedde mens jeg var i Aftenposten.
Det var mens du var i Aftenposten? OK.
Jeg syntes det var litt viktig å få ut en mens jeg fortsatt var i fast jobb.
Så det var faktisk der, ja. Det var på det tidspunktet? OK.
For du måtte jo slutte i Aftenposten som 70-åring.
Det var den såkalte bedriftsinterne aldersgrensa
som mange i næringslivet hadde.
Og den var veldig A4, og det visste jeg veldig godt.
Da er det slutt, uansett om du er flink eller ikke flink,
eller om du jobber lenger eller ikke lenger.
Men jeg ville bare ... Akkurat den har jeg faktisk lagt ut i dag på Volinton.
Da ville jeg bare vite at jeg hadde veldig lyst til å jobbe mer.
Jeg visste at min fortsatt ville ha meg.
Men han hadde heller ikke noen muligheter til det.
Men jeg husker jeg skrev en mail til minst et drøyt halvt år før jeg måtte slutte.
Så skrev jeg en mail til toppsjef Trine Eilertsen.
Og så skrev jeg: Hei, Mette Bugge på Spotten her.
Jeg bare lurer på: Er det muligheter for at jeg kan få lov til å jobbe ett år til?
Altså, jeg ville skrive fem år, men jeg tenkte jeg kunne nøye meg med ett år.
Selv om jeg ofte visste svaret.
Så fikk jeg en veldig hyggelig mail tilbake, og hun skrev:
"Mette, vi vet hva du har betydd for sporten i alle år."
Men jeg har ingen mulighet til det.
Fordi dette er noe som ikke jeg er herre eller dame over.
Dette er i skiftestedet, og hvis du får lov til å jobbe lenger,
så vil andre komme og si: "Ja, men Mette får lov." Så det går ikke.
Så jeg visste jo det. Jeg ville bare vise at jeg var interessert, og det morsomme er at nå har jeg jobbet.
Så du er fortsatt i gangene?
Jeg sitter i Redaksjonsrådet ... Jeg er sjeleglad ...
Jeg har takka en som het Fredrik Larsen, som da var redaktør der ...
En dag jeg var fortsatt i Attenposten, så han at det stod Attenposten Historie
på et av lokalene. Det var jo så stort, så jeg hadde ikke vært der noen gang.
Så jeg gikk inn til den første og beste og sa: Unnskyld, hvem er redaktør av
Attenposten Historie? Så kom han med et veldig dumt spørsmål, og så sa han: Det er meg.
Så rakk jeg nok fingeren og sa: Unnskyld, jeg heter Mette Bugge,
jeg kommer fra Sporten. Det vet jeg jo ikke annet.
Så sier jeg: Nå må jeg slutte i desember, for da blir jeg 70 år.
Finnes det noen mulighet for at jeg kan jobbe for Attenposten Historie?
Så sa han følgende orde: Jeg er sjeleglad for at du spør: Kan vi ta med koppet til Uka?
Og da vi kom til Uka og et møte, så kom han med et kopp hvor du sto Historie,
og til dagen var den og sa: Velkommen til historien.
Jeg syns det har vært en fornøyelse å sitte og prate med deg,
og vi kunne sikkert snakket mye mer også.
Jeg må jo si at boken "Foredragsmagi" var en fornøyelse å lese.
Det var en helt ny vinkling inn til formidlingsfaget.
Vi sto og kikket litt i bokhyllen her før vi begynte også.
Det er mange bøker som har skrevet av temaet, men hvem er det du først og fremst tenkte på da du skrev?
Hvem er denne boken for?
Den er for veldig mange, både de som kunne tenke seg å holde en tale.
Fordi det er jo litt av det samme der du skal ha en åpning som er ålreit,
og du skal ha en avslutning som er ålreit.
Og jeg pleier å si, hvis man er relativt fersk og får fort en sånn der hårspørsmål:
Å, jeg skal gifte meg. Kan du tenke deg å være forloveren min og holde en tale?
Hvis jeg bare hoster en gang ... Så ville folk ...
Så ville folk få helt etta.
Men da sier jeg: "Du skal få tre ord av meg,"
"og har du dem, så vil du klare å holde den tale når som helst."
Fordi fortid, nåtid, fremtid og ja, ikke sugd det av eget bryst,
var det Kjell Terje Ringdal, en stor retoriker, som lærte meg,
som ofte er med i boka, han lærte meg det.
Og det er mulig han også har det fra et annet sted, men tenk på fortiden.
Da begynner du med det å si: "Du og jeg, Margrete, vi vokste jo opp i samme klasse."
Men du begynte ikke før i 5. klasse. Jeg husker når du kom på skolen,
tenkte jeg at hun var litt rar med langt hår og litt rare klær og sånn.
Så begynte du på håndballen, og så var du supergod.
Og så blei vi kjempegode venninner. Det er jeg veldig glad for.
Og så har vi bare hoppet videre nå til: Nå sitter du her, du fikk din Christian,
som du på en måte greide å lokke og lure til.
Jeg vet at det skjedde på en morsom måte, men han ble den perfekte for deg.
Jeg har jo sett hvor godt samspill dere har, og det må du jo bare fortsette med.
Så må vi til fremtiden. Ingen vet hva som skjer i fremtiden,
verken dere eller alle dere som er her i bryllupet.
Men det jeg vet, er at du er veldig målbevisst, og du har en drøm om å starte opp som sykepleier,
selv om du hadde et annet yrke hittil. Jeg vet at det vil du få.
Så la oss si om tre-fire år så er du ærlig utdanna sykepleier.
Da kan vi spørre deg om råd.
Og så vil jeg bare til slutt få ønske deg lykke til med alt
både du og dere drømmer om, bla, bla, bla.
Da har du skissen til en tale.
Og så tenker jeg på presentasjonen for jobben.
Noen unge i dag lærer jo mye mer å presentere enn det jeg gjorde.
Snakka vi ikke om å presentere noe? Men du får mange gode råd om:
Nå har du leda dette prosjektet, kan du fortelle hvordan det står til?
Da kan det jo komme en kjedelig harang som folk begynner å snorke av.
Men foredrag. Mange blir etter hvert, og kan også tenke seg å holde et lite foredrag.
Begynne det små. Jeg har en som jeg har med i boka, som heter Liv Gade.
Hun holder foredrag hjemme i stuene til folk.
Om bøker. Hun kaller seg Norges eneste bokinspirator.
Jeg har vært på foredrag med henne mange ganger.
Jeg fikk henne også hjem til meg, og hadde 30 venner som hørte på henne.
Begynn i det små, gjem i stua for venner hvis du har et tema eller noe du har lyst til å prate om.
Veldig mange har jo det. De holder på med vier, de samler på noe.
Det er jo så mange ting som kan bli foretatt.
Det å være foredragsholder eller formidler,
som da det viktigste, handler jo om å være seg selv, ekte og autentisk.
Og det jeg tar med meg fra å ha lest boken også, og som jeg syns er fint,
det er at her får man også, gjennom alle disse ulike 24 stemmene,
sett at det ikke er én løsning, det er ikke én måte å gjøre det på.
Og sånn sett så syns jeg jo dette er en veldig fin bok for alle de som lurer på:
Kan jeg? Fordi her ser man at ja, det kan gjøres på så mange ulike måter.
Og så er den jo også proppet med gode innspill og tips for den som er nyere til det.
Men også meg, da, som har jobbet med formidling
og holdt kurs i presentasjonsteknikk i snart 13 år.
Jeg har også plukket opp noen veldig fine tips her også selv.
Et spørsmål jeg har konkret i formidlingsfaget
før vi går videre til de faste spørsmålene som vi har på slutten:
Det er noe vi sier som heter "kill your darlings".
Det å skulle holde en, om det er en presentasjon eller et foredrag,
så har man masse innhold, og noe man liker godt selv og gjerne vil ha med, og så vil man...
Man vil gjerne ha med alt, men noe må ut.
Hvordan vurderer man et eget innhold på en måte som gjør at man kan fjerne
de delene som ikke gir publikum det de trenger for å fatte poenget?
Da har jeg heldigvis noe med den journalistikken.
For hvis du er et miljø av et menneske, så kommer det ofte veldig mange retter
som du kunne tenke deg å lage på.
Og så hender det noen ganger at du rett og slett må kutte ut det
fordi det blir for langt. Du får kanskje bare én side når du trodde du fikk to.
Så du må kutte ut noe. I journalistikken kan man jo heller si:
Det sparer jeg, så det kan jeg ha til neste gang når jeg skal intervjue det mennesket.
Men hva som er temaet for det du skal snakke om, det er jo det som bestemmer.
Du kan ha mange gode historier
som du tenker ville passa i en annen sammenheng.
Det er hele det temaet som er det som bestemmer.
Hvis temaet er kommunikasjon ...
Det er nesten mitt veskeforedrag, det Adrian:
Hvordan bli en god lagspiller på jobben?
Da sitter folk og har 30- og 40-år og 50-år og hele pakka liksom.
Da blåser jeg opp i de historiene jeg fortalte nå
om hvordan det er å være senior.
Og synet på senior har jo ikke noe der å gjøre.
Da må jeg fortelle om gode historier som jeg har opplevd i idretten.
Om det å spille på lag. Da har jeg faktisk masse jeg har opplevd der,
som jeg bare putter inn. Så lenge de er selvopplevde,
da kommer ifra hjertet: Det er ikke noe jeg behøver å si:
Ja, jeg hørte en gang om en mann, ikke sant?
Og igjen: Hadde jeg fått intervjue noen som hadde fått et oppdrag om å holde et foredrag,
så ville jeg liksom ... Jeg er helt sikker på at jeg hadde fått ut noen historier av dem
som du kunne bruke i ditt forrige ...
Da ... Tiden går fort når man sitter og har det hyggelig.
Og de faste spørsmålene ... Det er en spalte som er under utvikling.
Men det begynner å lande på noen spørsmål som jeg er veldig nysgjerrig på.
Hva du kommer til å svare på. Og det blir kanskje vanskelig når du har det første spørsmålet.
Når du har 24 minst å velge i.
Det er noen andre navn som kommer innimellom her også, så det er jo flere i boken.
Men hvem er det, hvis du skulle plukke en favoritt av nålevende
eller historiske skikkelser, som du vil si at er en fantastisk formidler?
Ja, altså jeg har jo selvfølgelig ikke alle mulige former ...
Selv ikke alle de boka har jeg hørt personlig,
men veldig mange av dem har jeg faktisk hørt,
fordi jeg både har løst billetter og vært anonym i salen.
En som jeg syns er flink, er Svein Harald Røine.
Jeg er med i bl.a. talerlisten, og jeg har vært med an på kurs
hvor vi begge også skulle presentere nye opplegg.
Og der var han hvor han skulle presentere noe helt nytt.
Han blir jo kalt mest "modig", og han har mye om det,
men hva skulle han presentere noe om før du er den rareste i rommet?
Og da er han flink til å komme inn og være veldig fargelig i klær,
med sånne slips som er fargerikt, skjorte, jakke i hele bakka ...
Og så endrer det med at han blir veldig grå på scenen.
Han ender opp i en grå T-skjorte, grå bukse,
fordi vi alle innordner oss. Vi tør ikke være dem som skiller oss ut.
Og da har han laga et godt foredrag på det. Og det vil jo treffe mange.
Jeg kunne nevnt nesten enhver av disse her, for det er mange flinke folk.
Så spørs det igjen hva slags flinke fordrag du holder. Er det veldig fagbasert?
Så snakker du litt annerledes enn om det er litt mer underholdning som noen skal ha.
På vei til ... Sånn om kvelden ...
Om kvelden ... Jeg holdt foredrag for Forsvaret. Og da husker jeg starta med:
"De har ligget med Forsvaret." Da tror jeg folk skuffa.
Men forklaringen kom jo hvor de lo og de humra.
Men det skulle de ha som det siste foredraget før de skulle på middag om kvelden.
Da må du være litt oppmuntrende, litt motivert. Sånn.
Jeg merker jeg ... Vi må jo ha svaret på at du har ligget med Forsvaret her.
Det var etter slutt, da, etter mye om og men ... Det var jo det at jeg ...
For jeg kom til å si at da jeg fikk oppdraget, så kjente jeg ikke noen som var i Forsvaret.
Jeg visste ingenting som jeg måtte gjøre i search. Og researcher var jo kjempemorsomt.
Fordi da tenkte jeg ... Da gikk jo Ladder i stund.
Fordi han var til stede da han tok bronsel i OL i Lotte Angelaus for sykling.
Da fikk jeg tak i ham. Jeg spurte: Hvis Forsvaret var ett menneske, hvordan ville det bli et menneske?
Hvordan ville det mennesket vært?
Da fikk jeg tak i forsvarsminister Gram, som var på den tida.
Så fikk jeg tak i han. Og så sa jeg: Men jeg må jo videre.
Da fikk jeg tak i forsvarssjef Eirik Kristoffersen.
Og Martine villige til å møte meg på Akershus. Og jeg fikk tatt video.
Så alt det her viser jeg da, ikke sant?
Og så helt til slutt sier jeg: Men jeg må enda høyere opp.
Jeg må høre med Kongen, som er Forsvarets øyebeskytter.
Og før jeg skulte dem om noe, så viste jeg da dobbeltsidene
som jeg hadde hatt i Attenposten, at jeg hadde vært én time på Slottet
og intervjua Kongen for flere år tilbake.
Og så sa jeg på i hardt, tross alt: ... ... hvert på Slottet og intervjua Kongen.
Og så spør jeg den salen da: Tror dere at jeg fikk ta i Kong Harald?
Og så tror jeg aldri at han rakk opp hånda.
Så måtte jeg si: Nå må jeg skutte dere.
Jeg tenkte at han har familie å tenke på akkurat nå.
Men svaret på det du spurte om, det var at jeg kom på at jeg hadde to barn
med min mann som var befal.
OK, en lettelse etter å ha hørt deg ramse opp listen over hvem du har vært i kontakt med.
Morsomt. Så er vi tilbake til noe vi også har snakket om, og det er jo ord som irriterer.
Og da er det enten ord som du får litt sånn ... allergiske utslett av,
eller det kan være ord folk bruker feil.
Jeg syns jeg ikke skal si noe som helst.
Og du lærte jo etter hvert at det med sånne ord må vi i alle fall ikke ha i en tittel i Attenbotten,
men ikke bruke sånne ord fordi vi sier så lite i prosess.
Det er inne i en prosess, og snart skal vi etterlate ... Ja, jeg skjønner hva det betyr.
Men prøv å minimalisere alle ord som folk kanskje innimellom lurer på:
Hva mener de egentlig med det? Da må du i så fall fortelle det.
Ulne og lite konkrete begreper.
Det er så lettvint å slenge rundt seg et ord vi kanskje har snappa opp,
som ikke er konkret.
Hva har du endret mening om i løpet av livet?
Det prøvde jeg å tenke på på forhånd.
Jeg har aldri vært så veldig bastant.
Hvis noen har noen gode argumenter, så lytter jeg til det.
Det eneste jeg kom på som litt sånn til våre dager ...
Jeg var jo født og oppholdt på et sammensvitelig universitet, tror jeg sa.
Eller der som vi holdt til, da. Avdelingen i det hva du skal kalle det, fakultet.
Som var veldig rødt på 70-tallet. Ikke sant.
Da var det jo nei til EF. Det var midt i den tida der.
Og det ble du på mange måter prega av ved å gå i det miljøet i veldig mange år.
Jeg meldte meg aldri på banen som politiker.
Og som journalist så var jeg jo aldri det,
fordi du skal jo ikke ut og ha noen mening om politikk, så lenge du er journalist.
Men jeg husker jo som student, så tenkte jeg vel at nei til EU, eller hva vi skal si i dag, da ...
EF, som det het den gangen, det syntes jeg var helt viktig.
Norge skulle ikke være med der, og de skulle stå utafor.
Så må jeg jo si at nå når jeg de siste åra har opplevd det vi har opplevd med kriger,
så tenker jeg her et så uvilt av Norge å stå som et av de få landene som ikke er med i EU.
Vi vil liksom ha alt som EU har å by på, ja, vi får handelsavtaler der og sånn og sånn ...
Men jeg føler at vi vil ha det beste.
Men vi vil på en måte heller ikke kanskje bidra ...
Så jeg tenker vi da ville kanskje stemt ja til at vi skal gå inn i EU.
En ting som jeg har merket meg, må jeg også si da, med glede, er jo at du ...
Og her nevner du EF og EU. Språket og begreper har endret seg gjennom tidene.
Og mange voksne mennesker. Og jeg merker det også nå på meg selv.
Og jeg har jo skjønt at jeg også er en senior etter hvert som jeg har passert 50.
At du ... Språket i boken bærer preg av den tiden vi lever i.
Og det er mange som blir sittende fast i et ... Ja, hvordan vi pratet da vi var yngre.
Og ... da kommer det et oppfølgingsspørsmål som ligger utenfor de faste:
Men hvordan holder man seg oppdatert på det språklige og de skiftene som er i samfunnet?
Det er jo igjen tilbake til det å være nysgjerrig,
men også prate med yngre mennesker.
Jeg er så heldig at jeg har mange yngre venner som jeg føler jeg har lært veldig mye av.
Og jeg spiser i ørene og hører når de forteller.
Og da skatter du opp veldig mye mer. Det gjør du masse på podkaster.
Den leser nye bøker. Altså - jeg er nysgjerrig.
Og et av de tinga jeg skal holde et foredrag om, et av-foredrag,
som handler om "Du må pusse stjerna di", det var jeg daglig i Østfold.
Jeg hørte sagt det, og den har jeg tatt med meg fullt og helt ...
At du må holde kvalitetene dine ved like hvis du ønsker å henge med.
"Kan du si at jeg har ikke lyst til å være i arbeidslivet?" Nei, helt greit.
Men det er viktig at du også er en god samtalepartner for dine venner, for dine barnebarn,
for dine barn, for dine naboer som kanskje er yngre. At du ikke er helt som ...
"Det har jeg ikke hørt om, og det har jeg ikke fulgt med på."
Jeg syns det er så viktig at vi følger med.
Det siste spørsmålet jeg har på de faste, det er om du har en oppfordring til ...
Hvis du kunne gitt en oppfordring eller et råd til de som hører på, hva skulle det vært?
Det skulle vært at hvis du liksom ...
Kanskje har du aldri holdt foredrag eller holdt en tale,
og så tenker jeg: Utfordre deg sjøl. Det er så gøy.
Jeg må faktisk sjøl utfordre meg sjøl langt ute i november,
noe jeg aldri har gjort før.
Da skal jeg holde foredrag for Delta administrasjon og ledelse,
dvs. administrasjon og ledelse i Delta.
Én ting er at det er et foredrag, men det var mye mer enn det.
Det var i tre timers kurs jeg aldri hadde hatt det før.
Jeg kan ikke stå med foredrag i tre timer.
Så nå har jeg virkelig klekka ut hvordan jeg skal fordele det
med refleksjonsoppgaver, sette det sammen i grupper ...
Så skal vi snakke om det, og til slutt komme til en slags oppsummering.
Men det er noe nytt for meg. Jeg skal snakke til ledere og administratorer på den måten.
Jeg har ikke gjort det før. Hvorfor skulle ikke jeg klare det?
Dere er godt forberedt og har øvd. Hva snakker jeg med folk?
Hvordan gjør dere det? Det har jeg allerede gjort
med noen som var der i fjor. Hvordan gjorde du det?
Jo, sånn og sånn og sånn. Og det kommer til å gå så fort, sier du.
OK, da stoler jeg på det. Jeg tenker hvorfor.
Jeg kan ikke tenke, nei, det kommer jeg aldri til å greie.
Nei, takk for at du spurte meg. Det kommer jeg til å klare.
Takk for at du spurte meg. Det kommer jeg til å klare.
Helt til slutt: Hvis du kunne stått ansikt til ansikt med ...
Hva ville du sagt til henne i dag?
Da ville jeg sagt det samme jeg sa nå: Ta den jobben. Du vil vokse på det.
Du vil ha forberedt deg. Du vil tross alt ofte ha et ark foran deg.
De fleste 17. mai-talere står liksom og bare prater fritt.
Du har tross alt et manus av den oppgaven. Da vil du bli veldig fornøyd med deg selv.
Altså, hvor galt kan det gå? Det vil jeg sagt: Prøv!
Godt sagt. Tusen takk for at du var med, at du satte av tiden og var villig til å ta turen hit.
Foredragsmagi, jeg legger link til boken sånn at folk kan bestille.
Og hvis det er noen som er interessert i å leie deg inn som foredragsholder, så er du på talelisten.
Det er motivasjonen. Jeg holdt på å si ...
Så der har jeg faktisk nå fått noe ... Så er det en fagforening, Fagforbundet,
som jeg også har fått overhold i. Jeg har masse foredrag, for nå er tida for foredrag.
Jeg skal til Kartverket for fjerde gang. Jeg var i Sandefjord kommune for fjerde gang.
Og jeg får lov å komme igjen. Det er jo litt gøy.
Jeg vil jo gjerne ha deg tilbake hit en annen gang også. Jeg sitter jo igjen med masse spørsmål etter at vi er ferdige.
Men tusen takk igjen for at du var med.
Og så får du ha lykke til med alt det du har i kalenderen fremover.
Og så får folk kjappe seg hvis de skal booke et foredrag med deg det nærmeste året.
Det høres ut som du har en tettpakka kalender.
Takk igjen, selv takk som det heter.
Ja ja, selvfølgelig. Ja, det skal jeg selvfølgelig.
Ja, ja, selvfølgelig. Ja, det skal jeg. Selvfølgelig.
Ja, og den her ... Og det glemte jeg, vet du. Han skulle ha den.
Da lurer jeg på ... Kan du bare klappe med den en gang til?
Skal jeg si hvor ... Bare hold den foran kameraet der.
Og så klappe den inn. Yes. Sorry, Daniel. Den kom helt på slutten, den.
Nå må jeg se på 1.34. Ja, bare fordi han skal bruke den for å synke lyden.
Den lå jo bare der. Men den kan jo ligge der.
Det er litt gøy også å ha den der.
Da tok jeg fire-fem bilder.
Skal vi stå der, eller skal du være der?
Du, det er ... Hvor blir det best, da?
Det er veldig fint baki der, ja. Jeg er mester med å ta bilder sånn.
Ser du jeg ser opp nå, så blir det sånn i brillene mine.
Jeg må huske å se ned, faktisk.
Der har vi ... Du, det er kjempefint. Jeg skulle gjort det samme.
Og min bok. Enten så kan du ha med deg hvis du skal ...
Jeg må også ta en ...
Ja, ja. Veldig gjerne.
Eller et eller annet. Så kan du ha den. Den er ubrukt.
Hvis du kunne vært plaget med å sitte der en gang til, så kan vi ta et sett.
Ja, ja. Den lever litt sitt eget bilde.
Ja, ja. Jeg er altfor dårlig på å huske sånne ting selv.
Ja, du, det ...
Jeg skriver alltid det. Ja, du, det ...
Der, ja. Det jeg tenkte på i boken, vet du, hvor jeg la merke til det,
for der reagerer jeg alltid: Du skriver "hen".
Og den merker jeg, den sitter ikke godt i hånden hos meg ennå.
Han-hun, ja. Det er jo kjempefint i de tilfellene.
Ja, det gjør det mye bedre, ja.
Men da tenkte jeg at jeg ble glad da jeg så det,
for det vitner om en vilje til å tilpasse seg og ikke bare ri gamle kjepphester,
som mange gjør, da. Og jeg har også snakket med journalister som sier:
Nei, det skriver jeg ikke. Og det er ...
Det står da selvfølgelig fritt til å vogge selv, og man kan jo formulere ting på mange måter.
Men jeg syns det er så viktig at man prøver å henge med i tiden.
Jeg hørte Trond-Viggo Torgersen bli intervjuet
som forbeholdt seg retten til å kalle mørkhudede det N-ordet.
For han så var ikke det rasistisk.
Og da tenkte jeg: Ja, men der er nok ikke alle enige med deg.
Og det handler jo om å vise hensyn på ...
Og så forstår jeg han som en som vokste opp i en tid hvor ord betød ...
Vi er jo like gamle, Trond-Viggo og jeg omtrent.
Og så tenker jeg: Sånn må jeg ikke bli. Fordi det ...
Og han er jo dyktig. Den historien jeg liker veldig godt,
det er den der som jeg blei spurt av sjefen min om å ... Vil du være med?