Offentlig debatt: Barnevernet i mediene - mer frykt enn trygghet?

I denne episoden av Sosialpodden tar fire barnevernsstudenter ved Universitetet i Sørøst-Norge et kritisk blikk på hvordan barnevernet fremstilles i media. Hvorfor forbinder så mange foreldre ordet barnevern med frykt i stedet for hjelp? Og hva er det egentlig som skjer når barnevernet får en bekymringsmelding?

Gjennom samtalen diskuterer studentene hvordan mediedekning, sosiale medier og enkeltsaker kan bidra til å skape et bilde av barnevernet som mer dramatisk og inngripende enn virkeligheten ofte er. De går også gjennom hvordan en barnevernssak faktisk starter, hvilke undersøkelser som gjøres, og hvilke prinsipper – som minst mulig inngripende tiltak – som ligger til grunn for arbeidet.

Episoden tar opp statistikk om akuttvedtak, misforståelser rundt omsorgsovertakelser og hvorfor taushetsplikten gjør det vanskelig for barnevernet å korrigere feilaktige fremstillinger i offentligheten. Samtidig reflekterer studentene over hvilke konsekvenser et ensidig negativt bilde kan få – både for tilliten til barnevernet og for de som arbeider i tjenesten.

Dette er en episode om nyanser, misforståelser og behovet for en mer kunnskapsbasert offentlig samtale om barnevernet.

Creators and Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

[SPEAKER_00]: [Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.]
Velkommen
til Sosialpodden, en sosial fagpodkast fra Institutt for helse,

[SPEAKER_00]: sosiale og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.

[SPEAKER_05]: Når ordet barnevern nevnes, så tenker veldig mange foreldre ikke på
hjelp, men frykt. Spørsmålet er hvorfor? Ja, vi er fire

[SPEAKER_04]: barnevernsstudenter. Tredjeåret nå. Jeg er Lea. Jeg er Mina. Ronja. Og
jeg heter Emma Sofie. I dag skal vi snakke om barnevernet i mediene.

[SPEAKER_04]: Hvorfor skaper det mer frykt enn trygghet? De fleste har sikkert lest
veldig mange saker i aviser og rundt omkring om at barnevernet kommer og

[SPEAKER_05]: tar barn av deres og sånne ting. Det finnes selvfølgelig saker hvor
barnevernet må overta omsorgen, men det er ikke så lett som det kanskje

[SPEAKER_05]: kan høres ut som i ... ... mediene, da. Og det er jo noe vi har lyst til å
røske litt opp i. For hva er det barnevernet egentlig gjør, da? Det er jo

[SPEAKER_04]: viktig å prate om det. Det er jo bl.a. i utenlandske medier så blir jo
Norge framstilt som barnekidnappere. Og innad i Norge er det også sånn

[SPEAKER_04]: at folk frykter at barna blir tatt fra familier uten noe grunnlag, da. Og
det ser man jo bl.a. på sosiale medier, i Facebook-grupper og ... Ja,

[SPEAKER_04]: andre mediesteder. Ja, det er mange som har sterke reaksjoner når de
hører UD barnevernet. En barnevernssak starter ikke med at

[SPEAKER_05]: barnevernet tar et barn, men med en bekymringsmelding. Den kan komme
fra ulike steder. Barnehage, skole, andre instanser eller private

[SPEAKER_05]: personer ellers. Når bekymringsmeldinga mottas, betyr det ikke
automatisk at du har konkludert med omsorgssvikt og kommer rett hjem og

[SPEAKER_05]: henter ungen din. Det er kun noen som har meldt en bekymring om
situasjonen til en familie. Og da har barnevernet en plikt til å

[SPEAKER_05]: undersøke det. Om barnevernet konkluderer med at bekymringsmeldinga
er alvorlig nok, så åpner de en undersøkelsessak. Og i løpet av denne

[SPEAKER_05]: undersøkelsen skal saksbehandler eller barnevernet gjennom flere
punkter og faser enn det man kanskje tror, for det kan jo høres ut som at

[SPEAKER_05]: det går veldig fort. Og den skal gjennom samtaler med foreldre og barn.
Den skal innhente informasjon fra ulike relevante sektorer. Og så skal

[SPEAKER_05]: den vurdere risiko og beskyttelse i barnets situasjon, og kartlegge
nettverk og ressurser rundt barn og familien. Og det er først da at man

[SPEAKER_05]: ser litt mer hvordan situasjonen helhetlig er. Og videre så
konkluderer barnevernet veldig ofte og nesten alltid med å føre

[SPEAKER_05]: tiltak. Hjelpetiltak f.eks. i familien. Noen ganger så henlegger de
saken fordi det ikke er grunnlag for bekymring. Og andre ganger så kan

[SPEAKER_05]: det skje omsorgsovertakelse, men det er hvis situasjonen er veldig
alvorlig. Man må jo ta en sånn akuttplassering før man kan ta det med

[SPEAKER_04]: videre til nemnda. Så det blir jo ... Det er jo mange som reagerer på
akkurat det med akutt. Fordi de tenker jo med en gang at det er langvarig,

[SPEAKER_04]: ikke sant. Fordi da kommer de uforberedt og henter barna, ikke sant. Men
det er jo ikke alltid sånn det er. Vi

[SPEAKER_04]: fant litt statistikk på det fra faktisk.no. Så var det jo en sånn påstand
fra en person i samfunnet som skrev at barnevernet tar fire til fem barn

[SPEAKER_04]: fra sine foreldre hver eneste dag. Denne påstanden hadde de fått fra en
artikkel som NRK hadde posta i 2018. Men der sto det at det var fem

[SPEAKER_04]: akuttvedtak som var hver dag. Og akutt og å flytte barnet fast er jo to
veldig forskjellige ting. Og så sto det også med at forskere ved NTNU,

[SPEAKER_04]: som hadde undersøkt disse tallene, og akkurat denne påstanden, så var
det 52 % av barna som ble flyttet på akutt, de ble flyttet hjem igjen. Og 24

[SPEAKER_04]: % fikk vedtak om omsorgsovertakelse. Så det er jo halvparten omtrent av
100 % som kommer hjem igjen. Men det snakker ikke folk om, ikke sant? Og

[SPEAKER_04]: resten av de tallene, da, det er jo folk som har ... Eller barna som har
flyttet frivillig eller har fått plass på institusjon eller fått egen

[SPEAKER_04]: bolig. Så det er jo begrensa på hva som er en sånn ... Enten en
tvangsflytting, da, eller en form for sånn alvorlig vedtak. Ja, som du

[SPEAKER_01]: sa, Lea, det er nesten ... Aldri de kommer og snakker om tilbakeføring av
barn. Det betyr ikke at når barn flyter ut fra hjemmet, som aldri kommer

[SPEAKER_01]: tilbake ... Så media har en stor rolle i forhold til tilbakeføring også,
så de måtte snakke om fordeler og positive bilder av barnevernet, ikke

[SPEAKER_01]: bare negative. Ja. Det er lett å tro at barn tas hele tiden. Men de fleste
sakene handler faktisk om hjelp, egentlig. Det er bare at de mindre

[SPEAKER_04]: inngripende sakene blir jo ikke formulert noe særlig i mediene. Så da
får jo ingen ... Eller da antar folk med en gang det verste. Og når man

[SPEAKER_05]: snakker om mindre inngripende, kan man snakke om
minsteinngrepsprinsipp. Som er noe som vi lærer veldig mye om i studiet

[SPEAKER_05]: vårt. Og det handler jo om at vi nettopp ikke bare kan ta barn med en gang ut
av hjemmet, men vi skal gjøre det minst inngripende tiltaket vi kan, som

[SPEAKER_05]: fortsatt hjelper, da. Og det sier jo litt om ... At vi ikke bare kan gjøre
som vi, for vi har et lovverk som er strengt. Og vi har en veldig streng

[SPEAKER_05]: dokumentasjonsplikt osv. Så det er mange ting som går inn i dere. Driver
media med skremselspropaganda? Eller hvorfor blir det sånn i media?

[SPEAKER_05]: Hvorfor ser det så farlig ut? Barnevernet? Hva skal være det for å hjelpe
familier og barn? Barnevernet

[SPEAKER_05]: har jo ikke muligheten til å uttale seg i veldig mange saker. På grunn av
taushetsplikten? Ja. Jeg kan jo ikke bare pulle opp at jeg har vært

[SPEAKER_05]: saksbehandler for en sak, og så skjønner jeg at det er den saken som
kommer i media. Og så kan ikke jeg bare si at det er fordi at ... Og så kommer

[SPEAKER_05]: årsaken. For det har jeg ikke lov til å si. Jeg har heller ikke lov til å
fortelle at jeg har vært saksbehandler i saken. Det er en ting som

[SPEAKER_05]: kanskje mange ikke tenker på. Selv om man leser noe i media, så betyr ikke
det at det er sannhet i det hele bildet. Det er kanskje sannhet for dem det

[SPEAKER_05]: gjelder. Og det er jo veldig inngripende tiltak når man mister omsorgen
for barna sine. Det skjønner jeg, og det er jo kjempehardt. Men det er jo

[SPEAKER_05]: to sider av det, og det gjøres ikke lett. Det gjøres jo ofte for ...
Barnets skyld og barnets trygghet. Alltid. Og så er det jo ikke sånn at

[SPEAKER_04]: noen barnevernspedagoger har lyst til å ta barna fra foreldre.
Majoriteten av de som begynner på studiet, er fordi de vil unngå

[SPEAKER_04]: maktmisbruk eller gjøre en endring. Så jeg skjønner at hvis man har en
dårlig erfaring med barneverntjenesten, så tar man det utover alle,

[SPEAKER_04]: skylder på alle enkeltmennesker og tjenesten. Men man kan ikke
beskylde absolutt alle menneskene som må følge disse rammene og

[SPEAKER_04]: betingelsene som samfunnet har lagt på hva det innebærer i arbeidet.
Jeg så jo bl.a. en Facebook-gruppe. Den hadde jo nesten 27 000 følgere.

[SPEAKER_04]: Det er sjukt.

[SPEAKER_04]: Jeg leste jo litt gjennom det, for jeg syntes det var interessant. Og da
var det bl.a. historier der de forteller om at barnevernstjenesten har

[SPEAKER_04]: bare tatt barna våre. Og da var det en kommentar der det var sånn ... Jeg
håper da virkelig at dem som sto for å fjerne barnet, blir fjernet fra

[SPEAKER_04]: landet. Slike psykopater skal vi ikke ha. Det er jo ganske ... Ja. Og så
var det til og med foreldre som hadde hengt ut enkelte personer.

[SPEAKER_04]: Barnevernspedagoger. Det sto 'hva vet dere om denne personen', 'kan
noen fortelle meg om dette?' Og så sto det sånn derre 'ja, skikkelig

[SPEAKER_04]: psykopat', helt forferdelig. Det er sært hvor drøyt det blir, da. Noe av
språket som brukes i debatten, er veldig dramatisk, egentlig. Så det

[SPEAKER_02]: kan påvirke hvordan folk føler seg. Så da gjør det samarbeidet veldig
vanskelig med barnevernet, egentlig. Ja. Jeg tror frykten kommer

[SPEAKER_01]: etter mangel på kunnskap. Som alle skal vite, at barnevernet jobber
etter lovverket og regler.

[SPEAKER_01]: De jobber ikke fra seg selv. Så alt som står i loven ... Mange har noe
felles som står i FN-loven

[SPEAKER_01]: og barneloven. Det er ikke sånn at barnevernet lager de lovene og
reglene fra seg selv og begynner å jobbe eller låse noen saker. Og når du

[SPEAKER_05]: snakker om det i forhold til forumer og nettsider ... For det er jo
stoppbarnevern.no, da. Det sies jo masse vilt. Det er jo òg folk som

[SPEAKER_05]: prøver å finne ut av hvor de bor. Fordi de ønsker å oppsøke de private
saksbehandlere i barnevernet. Folk som kommer med drapstrusler. Det

[SPEAKER_05]: har vært veldig mye vilt om det i media de siste åra. Og det gjør jo noe med
oss som fremtidige barnevernspedagoger. For vi er jo ikke

[SPEAKER_05]: ferdigutdannet ennå, men vi går jo et studie. Og vi veit jo at vi kommer ut
i et yrke som blir ganske hardt kritisert. Det er jo noe å snakke om hva det

[SPEAKER_05]: gjør med oss som studenter som skal ut i jobb i tjenesten. Hva tenker dere
om det? Jeg kjenner i hvert fall at jeg er ganske nervøs. Jeg er ganske

[SPEAKER_04]: nervøs, jeg òg. Det er jo én ting å snakke om det teoretisk. Hvordan skal
vi møte disse menneskene? Hvordan skal vi bygge tillit og skape gode

[SPEAKER_04]: relasjoner? Men det er annerledes å faktisk møte noen som ikke er villig
til å møte deg. Det er jo noe helt annet, på en måte. Så jeg merker at folk

[SPEAKER_02]: ofte har sterke meninger når jeg sier hva jeg studerer egentlig. Så
veldig ... Ja. Så jeg føler meg sånn at jeg må beskytte meg og snakke fint

[SPEAKER_02]: om barnevernet med mer kunnskap enn å liksom ... At de vet ikke liksom
engang hvordan det funker i praksisen i barnevernet. Ikke bare at de i

[SPEAKER_02]: barnevernet skal ta barnet deres, liksom. Ja, ja. Man møter på mye. Jeg
var med en venninne, og så hadde hun med en annen venninne som jeg ikke

[SPEAKER_04]: kjente da. Og da spurte hun hva jeg drev med. Jeg sa jeg studerte
barnevern. Og med en gang så bare endra den derre måten hun så på meg, hvis

[SPEAKER_04]: det gir mening. Og jeg skjønte jo det, for jeg har blitt så vant til det. At
jeg vet jeg studerer noe som er veldig ... Det blir sett på så rart, ikke

[SPEAKER_04]: sant? Så jeg forklarte hva barnevernstesten egentlig gjør. Og så ble
det helt annerledes, for da ble hun plutselig mer forståelsesfull på

[SPEAKER_04]: det. Og så fortalte hun meg til og med ting som hun lurte på innad sin
familie. Og lurte på hvem hun kunne kontakte for hjelp. Og det syns jeg

[SPEAKER_04]: var så fint, fordi det viser jo bare at folk hører jo bare det de hører på
media. De tar bare det til seg og tenker at å ja, det verste med en gang,

[SPEAKER_04]: ikke sant. Det er derfor det er så viktig at man deler kunnskapen man har.
Og man deler på en måte hva barnevernet egentlig står for, og hva man gjør

[SPEAKER_05]: i praksis.

[SPEAKER_05]: Det er veldig lett å la seg påvirke av det bildet som media skaper. Og så er
det veldig provoserende å lese sånne tekster hvor man, hvis man da tror

[SPEAKER_05]: det, at barnevernet faktisk bare har kommet inn i en familie og tatt
barnet. Det er jo kjempebrutalt, liksom. Så jeg skjønner jo at mange da

[SPEAKER_05]: tenker herregud, hva er det de folka her driver med? I praksis i
barneverntjenesten jeg var i, var det en barnevernspedagog som sa at de

[SPEAKER_04]: fleste av melderne var foreldre selv som ønsket hjelp. Det er veldig
interessant. Det er ingen statistikk på det. For det er mangel på at folk

[SPEAKER_04]: kommer fram med de positive historiene sine i media. Det er så lite å ta
tak i. Men siden vi er studenter som undersøker dette feltet, så har jo vi

[SPEAKER_04]: en taushetsplikt. Men det gjør også at vi får innsikt i disse positive
historiene. Fordi folk deler det til oss. Og vi får jo sett det direkte.

[SPEAKER_04]: Men vi kan jo igjen ikke fortelle det til andre som ikke har den samme
taushetsplikten. Så det blir jo en sånn derre ... Samfunnet lærer oss,

[SPEAKER_04]: men så kan ikke vi lære de andre igjen. Og de som får hjelp ... Noen av dem
føler seg skamfulle. Eller de føler seg ... Det er tabu å snakke om at vi

[SPEAKER_01]: får hjelp av barnevernet. Fordi det er så mye frykt med det. Ja. Og det er
jo fordi at ... Jeg kan jo forstå at det er mange som forteller om at de har

[SPEAKER_05]: fått hjelp fra barnevernet, og så har de tatt ungene bare og sånne ting.
Og det er jo veldig brutalt. Og de historiene blir delt. Men hvorfor

[SPEAKER_05]: forteller man ikke de gode historiene? Jeg skjønner at det ikke alltid
er så gøy å fortelle. Og det er jo sårbart òg. Ja, og det er litt sårbart at

[SPEAKER_05]: noen har gått inn i din familie.

[SPEAKER_05]: For å hjelpe deg. Og da føler man kanskje at man ikke strekker til selv. Og
det er jo ikke så veldig gøy å dele det i media for mange hundre tusen

[SPEAKER_05]: lesere. Men hvorfor kan de snakke om historien sin når de er ille, men
ikke når de er bra? Begge har vært i kontakt med barnevernet, så hva gjør

[SPEAKER_05]: at de som har vært i negativ kontakt med barnevernet, forteller, men
ikke de som har vært i positiv kontakt? Hvis samfunnet er fokusert på å

[SPEAKER_04]: forebygge og gjøre det trygt for alle, hvorfor fortsetter de bare å
framstille de negative sidene? Mediene er jo en stor påvirkning av

[SPEAKER_04]: måten vi lærer ting på, både i utlandet og i Norge. Jeg er helt enig med
deg. Mediene har en stor rolle. I forhold til å sette fram de positive. Så

[SPEAKER_02]: det gjør det samarbeidet veldig vanskelig òg. Samarbeidet mellom
foreldre til barnevernet. Og så tilliten og ... Det er veldig viktig å

[SPEAKER_02]: snakke om det der. For det er liksom ... ... når du kanskje skal i kontakt
med barnevernet, enten at det er meldt bekymring, eller at du har bedt om

[SPEAKER_05]: hjelp sjøl. For det er det veldig mange familier som gjør, og det er jo
kjempebra. Og det burde vi snakke enda mer om, for det er jo naturlig at

[SPEAKER_05]: når man får barn, så kan det bli veldig vanskelig. Det er veldig mange som
føler på det, og det er veldig mange som trenger litt ekstra hjelp og

[SPEAKER_05]: støtte. Og det burde være ok og ikke tabu. Og så er det liksom ... Når man da
hører i media at barnevernet kommer og tar barna dine hvis du har kontakt

[SPEAKER_05]: med dem i en sak, så er det jo ikke så veldig mange som har lyst til å komme
til barnevernet for hjelp, for da er man jo redde for å miste barna sine,

[SPEAKER_05]: ikke sant. Når man først skal starte samarbeidet, hva slags grunnlag
startes det på? Det er frykt, da. Da er det vanskelig å få noe godt ut av

[SPEAKER_05]: det. Når vi skal bygge en relasjon med familien og barnet. Som skal være
basert på tillit og trygghet. Så blir det veldig vanskelig når hele

[SPEAKER_05]: samarbeidet og alle forutsetninger de har for seg, handler om frykt. Og
frykten for å miste barna sine. For det er jo det alle foreldre frykter.

[SPEAKER_05]: Som er i kontakt med barnevernet ofte. Og det forstår jeg, for
barnevernet har jo veldig mye makt. Men vi har heldigvis ikke så mye makt

[SPEAKER_05]: at vi bare kan ta barna til noen. Helt ut av det blå, på en måte. Det er en mye
strengere terskel enn det folk tenker. Det er alltid barnevernet

[SPEAKER_01]: starter med lavterskeltilbud. Alt annet skal være prøvd ut før av
tiltak som er mindre inngripende. Og det er lovpålagt. Og hvis en enkelt

[SPEAKER_04]: person i barnevernet hadde brutt den, så hadde det vært noe helt annet,
for da er det jo maktmisbruk. Men da er det den enkelte personen som har

[SPEAKER_04]: gjort noe galt. Da er det ikke systemet. Og det er heldigvis veldig
strengt. Hvis man bryter lovverket, eller hvis man gjør noe man ikke

[SPEAKER_05]: skal som saksbehandler i barnevernstjenesten, så er det absolutt
konsekvenser for det. Og det er veldig bra. Det er mange som opplever

[SPEAKER_04]: maktmisbruk av barnevernstjenesten. Det kan man jo ikke si imot. Men
jeg syns det er så trist for de som ... At de positive tingene også ikke

[SPEAKER_04]: blir mer reklamert eller snakket om. For da gjør det jo at barn som
kanskje tenker at dette er egentlig ikke normalt, de tør ikke å si ifra.

[SPEAKER_04]: For de er så vant til å høre. Men de tar barn. Hvorfor skal jeg da si ifra?
Jeg blir tatt fra mamma og pappa.

[SPEAKER_05]: Media som har snakka om, har mye makt. Media skaper mye frykt. Og media er
jo kjent for å ... Det de får klikka, er jo provoserende ofte. Oppslag og

[SPEAKER_05]: overskrifter. 'Barnevernet tok barnet mitt'. Hvis noen skriver
'Barnevernet redda livet mitt', Kanskje ikke like interessant. For

[SPEAKER_05]: det er ikke noe heftig som skjer her. Det er ikke noe action, sånn som folk
kanskje tenker. De vil lese saker som på en måte ... Få dem til å føle et

[SPEAKER_05]: eller annet. Det er rart med det, for det handler veldig mye om hvordan
samfunnet er gjort sånn at ... Det er jo vi i samfunnet som har vært med på å

[SPEAKER_05]: skape hvordan media egentlig handler. For hadde det vært sånn at vi
handla på en annen måte, at vi ikke klikka igjen på de sakene, Så hadde

[SPEAKER_05]: sikkert ikke media bare skrevet om de sakene au. Så det er et veldig
helhetlig bilde her og mange faktorer som spiller inn. Og det kan man jo

[SPEAKER_05]: snakke om i 100 år, men det skal jeg la være å gjøre. Men jeg tenker at
kritikk også kan være bra au. Fordi det gjør at tjenestene må utvikle

[SPEAKER_02]: seg. Men for å ha god kritikk så må man jo ha både det positive og det
negative. For hvis ikke så blir det jo bare frykt. Man får ikke noe bedre

[SPEAKER_04]: ut av det og ser ikke hva som er bra fra før. Det blir ikke den samme
endringen, da. Og spørsmålet er hva kan vi som framtidige

[SPEAKER_04]: barnevernspedagoger gjøre da for å forebygge det her problemet? Ja,
gode spørsmål. Altså, vi må egentlig være tidlige og åpne i

[SPEAKER_02]: kommunikasjonen, liksom. Så ja, vi må måte familien med respekt også
når det er vanskelig. Informasjon er jo verktøyet man trenger. Og som vi

[SPEAKER_04]: har snakket om ganske gjennom hele podden, så er det jo viktig at folk vet
hva barnevernstjenesten går ut på. Dens oppgave, hva det er lov til, hva

[SPEAKER_04]: er grunnlaget for en omsorgsovertakelse. Ulike ting. Vi bruker jo
begreper som kanskje ikke alle forstår heller. Det er ting man må tenke

[SPEAKER_04]: på både fra barnevernets side og ... Fra befolkningens side. Absolutt.
Og jeg tenker at det kan være positivt å ha mer forebyggende ute i skole,

[SPEAKER_04]: da. Der hvor barnevernspedagoger med denne kunnskapen kommer og har
opplegg for barna på skolen i tillegg til foreldre etter skolen, ikke

[SPEAKER_04]: sant. For da blir det litt ... Det starter jo hjemme. Så hvis foreldrene
dine har ... Et ordentlig hat mot barneverntjenesten, og så får barnet

[SPEAKER_04]: på skolen høre ... 'Nei, men de er her egentlig for å hjelpe.' Så endrer
det ingenting. For når du da kommer hjem, så får du den samme type ... Ja.

[SPEAKER_05]: Det er veldig sant. Og det er litt sånn ... Politiet er jo på skolene og
snakker om hva de holder på med, så hvorfor ... Hvorfor har vi ikke andre

[SPEAKER_05]: instanser? Og da tenker jeg ikke bare på barnevernet. Så det er veldig
sant, det som du sier der. Så tenker jeg at når du snakker om informasjon,

[SPEAKER_05]: så er jo det vi gjør nå, òg veldig viktig. Snakke om temaet, ta det opp.
Tørre å snakke om det og ta i det. Ja, det er jo et vanskelig tema. Ja, og det

[SPEAKER_05]: er jo ... Man har mange tanker om å snakke om det òg, for det blir veldig
offentlig for oss som snakker om våre tanker og meninger. Det er jo

[SPEAKER_05]: nesten tabu, det her òg. Ja, det er jo det. Så det er liksom å få ord ut. Og da
tenker jeg vi må bruke media òg til det vi kan bruke dem for. Fordi media

[SPEAKER_05]: har så mye makt. Snakke mer om det i media. Bruke stemmen sin hvis du er
barnevernspedagog. Og du har kanskje kjent litt på de tingene her, for

[SPEAKER_05]: eksempel. Eller bare hvis det er ting som interesserer deg eller som
gjør at du får litt ekstra driv når du kommer til sånne emner som dere er,

[SPEAKER_05]: da. Så er det jo sånn med alt, sånn som det temaet her, å snakke om det. Ja.
Både positive og negative. Ja. Det er viktig begge deler. Men det er bare

[SPEAKER_04]: det å få skape et rom der hvor det er tryggere å snakke om det positive
også. Uten at folk går rett i hat og dømmer og henger folk ut på nettet. Vi

[SPEAKER_04]: har jo ytringsfrihet i Norge, så det er lov å snakke. Men man kan jo ikke
hate på folk. Det er jo forskjell. Og når det ikke blir saklig lenger, da

[SPEAKER_04]: er det litt vanskelig å få en god endring. Ja, jeg er enig i det. Selv om
barnevernet ofte blir omtalt negativt, men målet er alltid å sikre

[SPEAKER_02]: barnets beste, faktisk. Ja, det er viktig. Det er jo det vi jobber for. I
framtida, i hvert fall. Så det var vår lille podkast. Vår første

[SPEAKER_05]: podkast, i hvert fall. Det her har vært interessant å snakke om. Jeg
føler at det å reflektere rundt det å snakke om det, gir kanskje oss òg

[SPEAKER_05]: noen nye åpninger og tanker om ulike ting og temaer. Og kanskje vi òg
sitter igjen med litt verdifull kunnskap etter å ha snakka om det én gang

[SPEAKER_05]: til. Og så håper vi at de som hører på, at de også har lært noe. Eller føler
at de har noen nye spørsmål eller sånn. Nye tanker, da. Ja. Takk for oss.

[SPEAKER_02]: Takk for oss. Ha det.