Subscribe
Share
Share
Embed
Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.
Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.
Episoden tar utgangspunkt i at forflytning med tung utrustning ikke bare handler om å komme seg fra A til B, men om å lede belastning på en måte som ivaretar kampkraft, beslutningskvalitet og sikkerhet – både på kort og lang sikt. Vert Eirik Grindaker har med seg Mads Hansen (helse- og treningsfysiolog ved Universitetet i Innlandet) og Thomas Valnes (sjef for seksjon for menneskelig yteevne i Hæren). Sammen diskuterer de hvilke krav som stilles til ledere som planlegger og gjennomfører forflytning, spesielt i landmilitære operasjoner.
De starter med å plassere ansvaret for forflytning i kommandokjeden. Planleggingen av selve forflytningene – hvordan, hvor, hvor fort og med hva slags belastning – ligger fra bataljonssjefsnivå og nedover via eskadron- og kompanisjefer til troppssjefer og lagførere. Det er nede på lagsnivå at de faktiske menneskene i «egne sko» skal bære vekta, forsere terrenget og samtidig være stridsdyktige. Overordnet sjef gir rammen og oppdraget, men kvaliteten på kampkraften avgjøres i stor grad av hvor realistisk de underliggende nivåene vurderer de menneskelige faktorene.
Thomas er tydelig på at troppssjefer og lagførere trenger mer enn en intuitiv forståelse av at «godt trente soldater er bedre enn dårlig trente». De må forstå arbeidskravet konkret: hva betyr det i oksygenkrav å forflytte en gitt styrke i et gitt terreng, med spesifikk vekt og hastighet? De må kunne koble dette til soldatenes faktiske kapasitet – typisk representert ved VO₂ maks og prestasjon på 3000 meter – og oversette det til realistiske planer. Det gjelder både før operasjoner og underveis, når planen må justeres etter terreng, føre, tempo og hvordan styrken faktisk responderer.
En viktig rød tråd er forskjellen mellom utdanning/øving og reell strid. I øvelser har man ofte en sluttid: etter 5–14 dager er det ferdig, og avdelinga kan «kjøres i senk» fordi alle vet at det snart er over. I reell krig er tidshorisonten uklar og kan være svært lang. Hvis man da brenner ut styrken i løpet av få døgn, har man tapt kampkraften når det virkelig gjelder. Derfor argumenterer Thomas for at ledere må bli flinkere til å «styre gasspådraget» – planlegge søvn, mat, hygiene og belastning fra dag én, ikke vente til soldatene er utslitte før man prøver å reparere situasjonen.
Et eget poeng er at lederens egen fysiske kapasitet er helt avgjørende. Historisk har militære manualer anbefalt at ledere bør ha spesielt god kondisjon, og det er ikke tilfeldig. Lederen utsettes for samme fysiske belastning som resten, men har i tillegg et ekstra mentalt krav: situasjonsforståelse, beslutningstaking, kommunikasjon opp, ned og horisontalt, betjening av eget våpen og eventuelt egen vogn. Hvis lederen har for lav fysisk kapasitet, vil høy indre intensitet og utmattelse direkte svekke den mentale yteevnen. Derfor argumenterer Thomas for at fysiske minstekrav for ledere egentlig burde være høyere, ikke lavere, enn for menige – og uttrykker frustrasjon over at formelle krav i dag går i motsatt retning.
Mats går så inn i de fysiske rammene for energiforbruk under forflytning. Terrengfaktor er helt sentral: underlag og stigning påvirker både forflytningsevne og energikostnad drastisk. Som tommelfingerregel øker man forflytningstiden betydelig i kupert terreng, og hvert 100 høydemeter kan anslås til rundt 15 minutters tillegg ved marsj. Energiforbruket kan øke med 12–14 % for hver prosent stigning, noe som gjør bratte bakker svært krevende. Underlag som sti eller grus er langt mer økonomisk enn myr, snø, sand og steinur, som kraftig øker energikostnaden og senker farten.
Snø nevnes som kanskje den vanskeligste faktoren å planlegge for. Snøtype, dybde og temperatur kan variere enormt, og i spesielt krevende forhold kan det være realistisk at man kun klarer å forflytte seg noen få kilometer på en hel dag. For nordnorsk terreng – indre Troms og Finnmark – understreker Thomas at dette er noe helt annet enn flatt europeisk terreng. Lendet er kupert, kanaliserende og ofte snødekt, med myrdrag, daler og gaupeterreng. Bruk av tunge vogner er begrenset, og mye må løses med fotstyrker. Dermed blir forståelse av terreng, føre og mennesker sin kapasitet helt sentral for operasjonsplanlegging.
Hastighet og intensitet er andre nøkkelfaktorer. I lett, urbant terreng kan en veltrent person gå 5–6 km/t, men i krevende terreng og stigning må farten ned. Uten føringer ser man at de fleste spontant velger en marsjfart som tilsvarer omtrent 30–40 % av egen VO₂ maks, noe som faktisk er ganske ideelt for langvarig forflytning. Over omtrent 50 % av VO₂ maks oppstår det såkalt «cardiac drift» – pulsen og energiforbruket stiger selv om tempoet holdes konstant, og man tærer hardere på glykogenlagrene. For lange marsjer anbefaler de derfor at intensiteten ligger rundt 30–40 % av VO₂ maks, som grovt tilsvarer 300–400 kcal per time ved marsj, og rundt 4000 kcal effektivt for 10 timer.
Siden få kjenner sin VO₂ maks nøyaktig, er det viktig å bruke målbare og subjektive verktøy som puls og RPE (opplevd anstrengelse). Puls kan styres på prosent av makspuls, men krever en skikkelig makspulstest og pålitelig sensor (brystbelte, ikke håndledd). RPE-skala (for eksempel Borg 6–20) er derfor svært nyttig i praksis, men krever opplæring for å brukes riktig. Et interessant poeng er at tunge sekker skaper ubehag som kan forveksles med «anstrengelse», selv når det ikke nødvendigvis er stor muskulær eller kardiovaskulær belastning. Derfor bør man være bevisst på hva man egentlig ber soldatene vurdere: smerte/ubehag eller sentral/perifer anstrengelse.
Thomas peker på at kombinasjonen av objektive mål (puls) og subjektive mål (RPE) er spesielt kraftig. Han skisserer et system der alle i laget har målt makspuls, bærer pulsbelte til for eksempel skytebanen, og lagfører har et display som viser intensitetszone for hver soldat. Ser man at noen ligger i sone 3 mens resten er i sone 1–2, vet man at disse vil utmattes raskere og kan justere tempo eller vektfordeling. Over tid lærer både ledere og soldater å koble puls, RPE og faktisk kapasitet. Slik kan man styre belastning langt mer presist og bygge stridsutholdenhet i stedet for å brenne opp ressursene.
En viktig del av episoden handler om ekstern vekt og kroppsmasse. En grov tommelfingerregel er at energiforbruket øker med rundt 4 % for hver kilo du legger til kroppsvekten i form av utrustning. Egentlig bør man se dette forholdet til fettfri masse, fordi fettmasse i praksis fungerer som «ekstern vekt» som må bæres med. Studier viser at det viktigste fysiske arbeidskravet ved bæring av tung utrustning er VO₂ maks per kilo total masse (kropp + utrustning). En masterstudie fra NTNU viser at best korrelasjon med prestasjon ved gange med 25 kg på mølle var nettopp oksygenopptak per kilo total masse, ikke muskelstyrke alene.
De trekker også inn konkrete anbefalinger fra Nato og litteraturen: et kondisjonstall på 47 ml/kg/min (tilsvarende rundt 15 minutter på 3000 meter) pekes på som et generelt minimumskrav for å kunne løse «generiske» soldatoppgaver uten å jobbe på for høy indre intensitet. Når ekstern vekt blir stor, må man i tillegg ha en buffering i kapasitet. Nato-rapporter og andre kilder antyder at «approach»-vekt (før-kamp, forflytning inn) ideelt sett ikke bør overstige ca. 45 % av kroppsvekt, og at kamputrustning helst bør ligge rundt 20–30 %. Mats oppsummerer at 20–30 % av kroppsvekt fremstår som en «sweet spot» der man har akseptabel mobilitet, moderat skaderisiko og håndterbart energiforbruk.
Biomekanikk og hvor vekta plasseres, får også en del oppmerksomhet. Vekt på beina er spesielt ugunstig: rundt 0,7–1 % økning i energiforbruk for hver 100 gram ekstra per fot. Ett kilo ekstra i støvler kan altså gi 7–10 % høyere energikostnad. Fuktige, tunge støvler blir dermed en betydelig belastning. Dette understreker verdien av lett, godt fottøy med tilstrekkelig ankelstøtte, og viktigheten av å holde føttene tørre og unngå gnagsår. Mats trekker paralleller til både backpacking-trender og egen praksis med lette terrengløpesko og neopren-sokker.
De diskuterer også muligheten for mer fleksibel bruk av fottøy operativt: kan man planlegge med lette sko i etapper der terreng og oppdrag tillater høy mobilitet, og bytte til tyngre, mer beskyttende støvler der det trengs? Mats peker på at selv om et ekstra par sko i sekken gir 4 % økt energiforbruk (per kilo), kan det likevel totalt være en netto gevinst dersom du samtidig reduserer vikten på beina og dermed sparer 7 % eller mer. Thomas er kritisk til at Forsvaret noen ganger holder fast ved «slik har vi alltid gjort det» fremfor å systematisk vurdere om vekten faktisk er operativt nødvendig.
Et annet stort tema er seleksjon, allmenn verneplikt og kjønn. Thomas understreker at fysiske jobbkrav ikke er ideologiske; de styres av fysikk og fysiologi: krefter, gravitasjon, volum, antropometri og belastningstoleranse. Det gjelder både menn og kvinner. Han mener at dagens minstekrav i for stor grad er senket av hensyn til «inkludering» og motivasjon, uten å ta fullt inn over seg hva realiteten på stridsfeltet krever. Risikoen er høyere skaderate, større sjanse for failure i reelle operasjoner, og økt belastning på avdelingene som må kompensere for soldater som faktisk ikke tåler arbeidskravet.
Her trekker han fram forskning som viser at aktivitetsmønster som barn og ungdom er en av de sterkeste prediktorene for hvem som tåler høy fysisk belastning i voksen alder. Å få inaktive 18–19-åringer til å bli fysisk aktive på varig basis er svært vanskelig. Derfor mener han at seleksjon bør vektlegge både kondisjonsnivå og historikk for fysisk aktivitet, og at Forsvaret må være realistisk: det er bedre å ta inn soldater som allerede har et tilstrekkelig fysisk grunnlag, enn å tro at man skal «trene opp» mange svake og samtidig utsette dem for høy totalbelastning.
Samtidig er han klar på at allmenn verneplikt og økt andel kvinner i Forsvaret er positivt – både for kompetanse, kultur og mangfold. Poenget er ikke at menn «må» krige; poenget er at fysiske krav må være knyttet til oppgavene, uavhengig av kjønn. Lette, små personer – menn eller kvinner – har begrensninger i hvor mye relativ vekt de kan bære uten høy skaderisiko. Derfor må både seleksjon og oppdragsdesign ta høyde for antropometriske forskjeller, og man må tåle å differensiere uten at det oppleves som diskriminering.
Mot slutten vender de tilbake til det praktiske: Hva kan en lagfører faktisk gjøre i hverdagen? Første steg er å bruke de dataene man allerede har – som 3000-meterresultat og styrketester – aktivt, ikke bare som «en test man må gjennom». Ut fra testene kan man lage et kapasitetsbilde av laget: er gruppa homogen, eller er det stor spredning? Ved stor spredning må man differensiere belastning, for eksempel gjennom ulik vekt i sekk, ulik marsjfart, eller ved å gi de best trente litt lengre rute til skytebanen mens de svakere går korteste vei. Slik kan alle ligge i omtrent samme relative intensitet, selv om absolutt fart og vekt er forskjellig.
Her møter man kulturelle utfordringer: mange soldater opplever differensiering som stigmatiserende – et «B-lag» og «C-lag». Thomas argumenterer for at Forsvaret må bli flinkere til å forklare at lik behandling ikke er det samme som rettferdig behandling. I idrett er individuell tilpasning en selvfølge; i militær kultur henger man fortsatt ofte igjen i tanken om at «alle skal gjøre det likt». Når det skader folk, hemmer yteevne og øker skaderisiko, er det faktisk uprofesjonelt å gjøre alt likt.
Avslutningsvis understreker Thomas to hovedbudskap. For det første må ledere på alle nivå tørre å bruke grunnleggende treningsprinsipper i all utdanning, trening og øving: progresjon, variasjon, spesifisitet, individualisering og styring av totalbelastning. Det betyr å forskjellsbehandle basert på reell kapasitet – kondisjonsnivå, kroppsmassse og muskelmasse – og å være tydelig overfor avdelingen om hvorfor. For det andre må avdelingene aktivt bruke fysiske trenere og fagmiljøene rundt menneskelig yteevne – ikke bare til å drive «treningstimer», men som rådgivere i planlegging og styring av totalbelastning, inkludert forflytning med tung utrustning.
Summen av episoden er et tydelig budskap: å lede forflytning er å lede belastning. Den lederen som forstår terreng, tempo, vekt, fysiologi og menneskelige begrensninger – og tør å planlegge og differensiere deretter – vil stå igjen med en styrke som kan operere lenger, ta bedre beslutninger og ha lavere skaderisiko. Den lederen som ignorerer dette, gambler både med soldatenes helse og avdelingens kampkraft.