Abonner
Del
Del
Bygg inn
En podkast fra EWTN Norge. Her finner du prekener, tidebønner og alle podkaster fra EWTN Norge og St Rita Radio. Følg oss på nettsiden www.ewtn.no eller www.katolskpodkast.no.
Kjære brødre og søstre.
Det er sterke og gode bilder dagens tekst tilbyr oss. At fjell og hauger skal jevnes og daler heves, er ikke bilder på ødeleggelse, men bilder på kjærlighet. En kjærlighet som åpner muligheter og vei. Det er Guds kjærlighet til sitt folk, som i Det gamle testamentet leder hjem til Jerusalem, som i Det nye testamentet leder Herren til de troende.
For folket var hjemkomsten til det jordiske Jerusalem tegnet på Guds frelse. For oss: ankomsten i det himmelske Jerusalem, rommet for evig frelse.
Da tiden var kommet og Herren trådte frem i offentligheten, som ble forberedt av Johannes Døperen, begynte den nye frelsens vei som ble åpnet ved Herrens død og oppstandelse. Johannes Døperen står i overgangen mellom den gamle og den nye pakten. Han blir den siste profeten fra den gamle pakten som bereder folket på Messias' komme. Folket skal vende om for å ta imot ham som kommer. Ved å la seg døpe av ham, ble deres synder tilgitt.
Johannes siterer Jesaja som en røst i ødemarken: «Veien skal klargjøres for Herren, og stiene jevnes ut. Daler skal fylles, og fjell og åser skal slettes. Krokete veier rettes ut, og ulendte stier jevnes.»
Men det er ikke lenger naturens landskap det her er snakk om, selv om bildene er tatt fra naturen. Nei, nå er det hjertets landskap som skal forvandles. Omvendelsen som Johannes oppfordrer til, bevirker denne fornyelsen og åpner for Herrens komme langs den rette veien.
Nå er det ikke slik at Herren overlater forvandlingen til oss alene. Nei, han virker aktivt med på den gjennom Den hellige ånd. Det er Den hellige ånd som beveger oss til å søke omvendelsen og fornyelsen for å åpne våre hjerter for Herrens komme. Den hellige ånd hjelper oss til å rette ut det krokete, fylle opp søkkene, fjerne hindringene mellom Herren og oss. Den hellige ånd er kraften fra det høye som kan forvandle vårt hjertes landskap.
Advent kaller oss til denne fornyelsesprosessen. En prosess som fører oss tilbake til det vesentlige, til det sentrale i vårt liv som kristne, nemlig livet med vår Herre Jesus Kristus. Dette er en tid for å revitalisere relasjonen til ham.
Vi kan trenge å gjenoppdage kjærligheten han har til oss. Kjærligheten som holder oss og bærer oss. En kjærlighet som gjør det mulig for oss å bli fri for gale tilknytninger og bindinger. Til å rette ryggen og løfte hodet, slik at vårt blikk og hjerte ikke er festet til denne verdens goder og innhold, men kan se utover mot det himmelske og det nye som kommer. Ikke fordi vi forakter det her i verden, men fordi vi lengter etter det større som Herren har lovet oss. Denne lengselen skal ikke bare støtte oss i påvente av det som ligger foran oss, men bevege oss til å forandre det her i verden, slik at det ligner stadig mer på det som kommer.
Gjennom Det annet vatikankonsil kaller Kirken lekfolket til å virke for verdens fornyelse. Lekfolket skal forsøke å gjøre Kristi ånd gjeldende i det samfunn man lever i, ved å la den prege dets mentalitet og levesett, lover og oppbygning. Konsilet understreker videre: «Dette er i den grad lekfolkets oppgave og ansvar, at andre aldri vil kunne utføre det tilfredsstillende.»
Lekfolket skal oppfylle denne misjonen til Kirken i verden ved å leve i overensstemmelse med sin tro, så de fremstår som verdens lys. Og ved å vise redelighet i alle forhold, så alle stimuleres til å glede seg ved det som er sant og riktig, og dermed ledes mot Kristus og Kirken. Lekfolket skal virke på alle livets områder med et kristent storsinn, slik at samfunnet blir gjennomtrengt av det.
Den synodale vei, som pave Frans de siste årene har kalt Kirken til, kan hjelpe oss i denne prosessen. Da vil jordens åsyn kunne bli fornyet. Da kan de mange fjell, hauger og daler som hindrer Herrens virke i vår verden, bli jevnet ut. Gjennom oss kan verden få et nytt ansikt, som kan hjelpe til at verden kan tro at Kristus virkelig er Herren som kommer.
Amen.