Veiledning av sykepleierstudenter gjennom rammeverket for sykepleie

I denne episoden lærer vi mer om hvordan Rammeverket for sykepleie brukes som utgangspunkt ved veiledning av sykepleierstudenter som er i klinisk praksis for å sette ord på, og veilede studenter i å identifisere viktige områder i sin sykepleieutøvelse. Gjestene er Kirsten Lode, forsker ved Stavanger Universitetssykehus og professor emerita ved Universitetet i Stavanger, Tone Brandeggen, Førstelektor ved Universiteter i Stavanger og Janet Bakken, universitetslektor og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Stavanger.

What is Å snakke sykepleie?

En podkastserie for studenter, sykepleiere, forskere og undervisere om hvordan Rammeverket i sykepleie (Fundamentals of Care) brukes i klinisk sykepleieutøvelse. Samtalene er med undervisere, forskere, studenter og sykepleiere, som ledes av Kirsten Røland Byermoen.

praksisveiledning og praksisrefleksjon sammen med
sykepleierstudenter. Jeg heter Kirsten Røland Byermoen og er

førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge. Og sammen med meg
så har jeg med tre damer som jobber ved Universitetet i Stavanger, og ved

Stavanger universitetssykehus. Velkommen. Hei, mitt navn er Kirsten
Lode. Jeg er sykepleierforsker ved Stavanger universitetssykehus.

Og så har jeg òg en Emerita-stilling ved Universitetet i Stavanger.
Hei, ja. Mitt navn er Tone Brandeggen. Jeg er sykepleier og jobber som

førstelektor på Universitetet i Stavanger. Jeg har brukt rammeverket
mye i studentveiledning på bachelor i sykepleie. Hei, jeg heter Janet

Bakken. Jeg er sykepleier innen lindrende behandling. Og nå jobber jeg
som universitetslektor og ph.d.-kandidat på Universitetet i

Stavanger. Velkommen skal dere være. Vi har jo i tidligere
episoder snakket om rammeverket i sykepleie og hvordan det har blitt

brukt inn i klinikken på sykehuset. Nå går vi jo litt mot dette her med
hvordan er det vi bruker det når vi skal ha veiledning av studenter i

praksis på sykehuset også. Og Kirsten, du har jo vært en av de som holder i
rammeverket for sykepleie fra sykehusets side. Kanskje du vil

fortelle litt om hvordan dette har blitt brukt inn mot
studentveiledning? Ja. Selve den praktiske, hvordan det er blitt

brukt, tenker jeg at Tone og Janet vil gå gjennom. Men jeg kan si litt om
bakgrunnen for at vi starta opp med å bruke det i studentveiledning. Var

jo at vi hadde noen ivrige praksislærere fra universitetet som òg
tenkte at dette var en veldig god struktur på sykepleiepraksis. Pluss

at vi hadde vedtatt at dette skulle innføres på sykehuset. Og i den
arbeidsgruppen som vi hadde, som var ansvarlige for innføringen på

sykehuset, så hadde vi òg med folk fra utdanningen, altså lærere fra
sykepleierutdanningen.

Og det syns vi egentlig var helt genialt da vi begynte med dette. Og vi var
veldig entusiastiske og var sikre på at dette ville slå an veldig i

praksisveiledningen. Og ikke minst så ville det føre til at vi fikk et
felles språk mellom utdanning og praksis, som jo så lenge jeg kan huske,

har vært et dilemma. At vi snakker ulike språk om sykepleiefaget. Så det
var vel bakgrunnen for oppstart med praksisveiledning av

sykepleierstudenter med utgangspunkt i rammeverket. Og Tone,
hvordan er det du fikk kjennskap til rammeverket for

sykepleie? Jeg hadde studenter på en avdeling hvor de brukte dette
rammeverket. Vi snakker sykepleie. Så jeg må vel si at jeg ble invitert

via avdelingen og at jeg så at dette var veldig viktig, det å sette ord på
det arbeidet vi gjør dette med sykepleie. Og så at det var et godt

pedagogisk verktøy. Så via avdelingen og et par kollegaer som brukte
rammeverket. Og så hadde jeg vel hørt på Kirsten når hun introduserte

det. Janet, hva var din inngang til dette rammeverket? Da jeg begynte
på universitetet for ca. fem år siden, var jeg heldig og fikk lov å være

med mer erfarne kollegaer og lære hvordan man skulle veilede studenter
i praksis. Da var vi på en kirurgisk avdeling som brukte rammeverket

allerede. Så da fikk jeg sett hvordan de brukte rammeverket, og hvordan
det kunne brukes i veilednings- og refleksjonsgruppen med

studentene, og blei veldig begeistra. Ja. Ikke sant. Og så ... Ja, da må
vi ta en pause. Skal vi gå på hvordan det var tenkt som organisert? Det

ute hos studentene som er i praksis? På disse postene som brukte
rammeverket, så hadde man en måte å veilede studentene på som man kalte

samrefleksjon. Og det innebar at gjerne praksisveileder fra
sengeposten eller assisterende avdelingssykepleier var med i

studentveiledningen sammen med praksislærer og studentene. Gjerne
ei gruppe på seks til åtte studenter. Så satt man sammen og reflekterte.

Da fikk man inn studentenes perspektiver, lærernes perspektiver og
perspektivene fra sykepleiere i praksis. Som vi opplevde ga en god

læring, først og fremst. Så var det i disse refleksjonsmøtene at man òg
brukte rammeverket for sykepleie for å tydeliggjøre hvordan de

grunnleggende sykepleierbehovene er, og hvordan man jobber med
sykepleiere i avdelingen.

For vi så jo at disse fortellingene, disse samrefleksjonene, tok
utgangspunkt i studentenes egne fortellinger. Og da eide de

historien. Og når vi brukte rammeverket helt fysisk hadde lagt det
foran studentene, så var det gjenkjennbart. Ordene som de brukte i

praksis, kjente de igjen i dette. Så når de hadde hatt en historie som de
utdypa og gikk ... De

så at det ble veldig betydningsfullt.

Vi så òg at de fikk ulike perspektiver, og gjerne fikk nye perspektiver.
Hvis vi hadde med oss praksisveileder, ble det stilt gode spørsmål, nye

spørsmål. Som igjen utvida den forståelsen for hva er sykepleie.

'Samrefleksjon'. En veiledningsmetodikk for sykepleierstudenter i
praksis. Og der beskriver vi litt av viktigheten av det å reflektere

sammen og utvide kunnskapsfeltet til studenten.

Men når dere er i disse refleksjonsgruppene

med studentene, så forteller du, Tone, at dere sitter med bilde av
rammeverket foran dere. Og studentene forteller historien sin. Hvor

er det ofte utgangspunktet for videre refleksjon starter? Vi ser
gjerne at vi begynner i den midterste sirkelen, som handler om hvordan

de lager en god relasjon. Der havner de lett. Det klarer de å bygge på. Og
hva var det jeg gjorde som gjorde at pasienten fikk tillit til meg?

Så begynner de å snakke litt om dette med kunnskap. Var det det som gjorde
at jeg fikk en god relasjon med pasienten? Og noen ganger kommer vi litt

lenger ut i disse sirklene. Men ofte så stopper vi gjerne bare opp i
dette. Men det blir gode refleksjoner rundt den pasienten de har

fortalt om.

Og Janet, du har jo en litt annen tilnærming også når du har hatt
veiledning med studentene. For dere har jo også hatt denne

pasienthistorien. Men hvordan er det dere har gått videre inn i de
refleksjonene der? Vi møtte studentene to timer hver uke. Bortsett fra

de ukene vi hadde målsamtale, midtvurdering og sluttvurdering. Som
innebar at vi møttes ganske ofte. Så tok to av studentene og hadde med en

situasjon fra praksis som Tone beskrev. Og så tok vi en diskusjon rundt
bordet. En fri refleksjon på hva var viktig i denne situasjonen. Hva ble

gjort? Hva syns studentene var bra? Hva ville de løfte opp som
problematisk? Og etter en sånn refleksjon så tok vi fram rammeverket.

Og prøvde å plassere alt som var snakka om, i rammeverket. Man ble mye mer
bevisst på alt som var gjort i denne situasjonen. Det gikk fra masse

synsing til å få det konkretisert ned i pasientens behov.

Enten at vi begynte i midten med relasjonen og dvelte rundt begrepene
med tillit, oppmerksomhet og kunnskap, og hva det hadde å bety. Og det

kunne være at vi gikk inn i selve pasienten sine behov på det
psykososiale planet, eller psykososiale plan, eller det relasjonelle plan. Og da så man hvor

mange ulike behov man faktisk hadde vært inne og både kartlagt og dekka
som man egentlig ikke var helt klar over.

Og det må jeg si har vært min erfaring òg. Når vi snakker om det som ikke
nødvendigvis er studentveiledning, men vi snakker sykepleie, så ser

vi at rammeverket gir en bekreftelse på hvor mye arbeid sykepleierne
faktisk gjør som de kanskje tar litt selvfølgelig, og tenker at dette

jammen er ... Dette er jo bare jobben, eller dette er jo ... Men de sikrer
jo at pasient får mat, og at de får søvn, og at de får gå på do, og at de får

aktivitet. Og det har vi òg kjent at det bevisstgjør dem veldig på faget
sitt.

Jeg har en litt fin historie på akkurat det. Jeg møtte en
sykepleierstudent som fortalte om en hendelse. Det var en pasient med

en demenssykdom som skulle få informasjon fra en sykepleier.
Studenten forsto underveis at pasienten hadde ikke forstått noen ting

av denne informasjonen. Så satte han seg ned, forklarte med korte
setninger langsomt med enkle ord, sånn at pasienten skulle forstå. Så

diskuterte vi etterpå hva som faktisk ble gjort i situasjonen. Ved
første øyekast kan en tenke at det ikke var så veldig mye. Men her hadde jo

faktisk studenten både observasjonskompetanse ... Når en kunne se på
ansiktet med litt flakkende blikk hos denne damen at hun ikke hadde

forstått det som ble sagt. Han viste respekt med å sette seg ned og ta seg
tid til å tilpasse kommunikasjonen, som er kommunikasjonskompetanse

og etikk, og han bidro til pasientens verdighet og selvbestemmelse.
Han beroliga, viste omsorg og bidro til trygghet. Lista ble lang, og med

å gå gjennom situasjonen på den måten, ble man bevisst hvor mye
kompetanse som ble brukt, og hvor mange behov som ble dekka. Det bidrar

også til stolthet rundt egen yrkesutøvelse.

Og det vi ser, det er at vi får et fokus på hva de får til. Vi hadde ikke fokus
på teoriene, altså det teoretiske med Kari Martinsen og Virginia som vi

har bygd det på. Men de ser hva de får til. Og å lære av hverandre. Og sånn
som den ene studenten sa ... Jeg har blitt mye mer bevisst, og jeg

reflekterer mer over hvordan vi kan ta vare på pasientens
grunnleggende behov. Det er disse grunnleggende behovene som vi har

snakket om gang på gang, men her ble det veldig tydelig. Og det er igjen
dette med at studenten eier historien. Og teorien blir forankra med

teori. Igjen det som er deres eget, da. Som er studenten sitt eget. Så det
inneholder jo kjente begrep. Som de har hørt om i praksis, og vi ser at det

blir en rød tråd. Og gapet, teori, praksis, som vi prøver å tette, det ser
vi at dette rammeverket har vært en hjelper, om en kan si det sånn. For jeg

lurer litt på dere som jobber i utdanningen. Det er jo mye kommentarer
til rammeverket som går på at du tar avstand fra de teoriene i sykepleie.

Kari Martinsens teori, Virginia Henderson, Katti Eriksson. Men
hvordan har dere funnet ut at det kan løses?

Når vi har introdusert rammeverket, så har vi jo òg sagt noe om at dette
bygger på teoretikerne. Men klart at ... Og til kollegaene mine ... ...

så er det iallfall viktig å legge vekt på at dette er ikke noe nytt. Dette
er ikke noe nytt av solen. Det er ingen ny teori. Og at vi òg har lagt vekt på

det både til kolleger og til studenter. Men at det bygger på vårt
fundament i sykepleien. Kari Martinsen, Virginia Hendersen osv. En

annen måte man kan gjøre det på, er når man går ut fra de ulike begrepene
som ligger i rammeverket. F.eks. ligger det under den relasjonelle

dimensjonen dette med omsorgsfull. Når vi snakker med studentene, hva
ligger dere i begrepet omsorgsfull? Hva betyr dette i praksis? Hva har

du gjort inne hos pasienten i dag som er omsorgsfullt? Så kan vi òg trekke
inn teorien helt konkret og konkretisere det mot hva som har skjedd ute i

praksis. Og det kan vi òg gjøre med andre teorier fra sykepleien, f.eks.
når det gjelder å ... Å kartlegge behov, lage behandlingsplaner ... Det

er en type faglig kunnskap som vi kan trekke inn når vi snakker gjennom
rammeverket. F.eks. når vi skal kartlegge alle de fysiske og

psykososiale behovene, kan vi gå inn i den diskusjonen med hvordan dere
dokumenterer dette inni behandlingsplanene på en god måte. Så på den

måten kan en trekke inn alt av fag og teorier i rammeverket i refleksjon.
Dette handler ikke om å sette teoriene opp mot rammeverket for

sykepleie. Det handler vel heller om å synliggjøre hvordan disse
teoriene, som ligger som et fundament, komplementerer ulike aspekter

av sykepleierutøvelsen. For vi har en ganske stor bredde i
kompetanseområder og kunnskapsområder. Og det er jo fint å kunne

synliggjøre at da, OK, når vi ser på rammeverket, hvilken teori er det
som da hører mest tilknytta det relasjonelle? At vi kan reflektere med

studentene i undervisningen på det. Hvordan er det vi vektlegger
pasientens fysiske behov? Hvem snakker mest om det? Hvordan skal vi

ivareta pasientens grunnleggende behov? Det er for å synliggjøre at de
komplementerer helheten av sykepleien. En annen ting som er ganske

stilig med dette rammeverket, som er et rammeverk for sykepleie, er jo
at du kan bruke det uansett hvor du er. Der det blir utført sykepleie, der

kan du bruke det. Så om du er på medisinsk eller psykiatrisk eller på
kirurgisk avdeling, så stiller man spørsmålet hva betyr det her? Hva

slags sykepleie gir vi her som passer til?

Men du har jo jobba med rammeverket primært i undervisning. I
bachelorutdanningen. Hvilke erfaringer har du med å bruke det der? Jo,

jeg støtter meg veldig til det både Tone og Janet forteller om å
synliggjøre

de ulike aspektene av sykepleie som vi utfører konkret. Vi kan
vektlegge og kanskje oversette til studentene hva betyr dette

egentlig i praksis? Og så er det noe med å synliggjøre litt sånn konkret.
Hvordan skal jeg oppnå tillit? I løpet av noen få sekunder til deg. Og et

veldig enkelt eksempel er det å møte studentene idet de kommer inn i
undervisningssalen. Se dem hver og en i øya og hilse på dem. Ta et godt

håndtrykk. Og det som er fascinerende, er jo når jeg spør dem etterpå
gjennom et mentimeter. Hvordan var det å bli hilst på i dag? Og det gir en

veldig fin åpning til samme refleksjon med studentene. Fordi de blir
overrasket. Men de kommenterer at de føler seg sett. At det er hyggelig

at noen ser dem. Og at de rett og slett blir møtt av noen, da. Og
det er et utrolig fint utgangspunkt for å begynne å diskutere det

relasjonelle. Det å vise OK, hva betyr dette omsorgsteoretisk? Hva
betyr det? Å starte en sånn dannelse egentlig for hvordan møte

pasienter.

Og det har akkurat også vært tanken rundt denne
samrefleksjonsmodellen. Det at som lærer, så skaper en en relasjon til

studentene. Møter de ukentlig, får en relasjon. Skaper den tilliten
som kanskje kan være litt vaklende i studentveiledning i praksis. Og

viser på en måte gjennom handling hvordan en relasjon kan være
oppbyggende. Som nettopp de skal ta med videre til pasientmøtene.

Dette med disse korte møtene som vi snakker om når vi snakker om
pasientene ... Det er jo en travel hverdag ofte ute i praksis, og

studentene sier 'jeg får ikke tid til disse tingene'. Og da har vi
snakket mye om det. Hva kan du få til i et kort møte? Akkurat det som vi nå

snakker om. Hvordan kan du få en relasjon allikevel på den korte tida du
har inne hos pasienten? Så jeg tenker det er mange sånne ting òg som blir

viktig for studenten. At det lille de ser, de ser det de får tid til, blir
faktisk ganske stort. Og det handler òg om dette med at det er sykepleie.

For når studentene kommer ut i praksis, kanskje mest andre- og
tredjeåret, men de har jo veldig behov for å gjøre prosedyrer. Altså, nå

skal de legge en ... Gjør praktiske prosedyrer og ser kanskje ikke helt
det relasjonelle i det. At de er mest opptatt. Så når vi da fysisk bruker

rammeverket, så kan de gå tilbake til den situasjonen som er helt
konkret, og se ... Her var jeg i mange av momentene eller elementene i

rammeverket. I den ene artikkelen sier jo studentene at de er blitt mer
bevisste og reflekterer mer. Og den ene studenten sier òg at jeg er blitt

enda mer bevisst på dette med åndelige og eksistensielle behov. Og det
er gjerne de tingene som vi gjerne ... Når vi dokumenterer òg ... Vi ser

eliminasjon, vi ser på sirkulasjon. Og så glemmer vi disse åndelige
behovene. Så jeg opplever at studentene har fått et litt sånn utvidet

perspektiv og får fokus på alt. Ikke bare ... Hva skal vi kalle det?
Praktiske tingene. Så det syns jeg at rammeverket har vært et godt

redskap til å få den røde tråden her. Jeg kan bare hive meg med på det. For
man møter jo så mye fine studenter når man får lov å følge dem ut i praksis

og få disse gode refleksjonene. Og den ene sa at jeg ser nå at dette møtet
med pasienten og relasjonen med pasienten er viktig både for å få

opplysninger som kan få betydning for behandlingen, men òg for å gi
åpenhet til at pasientene tør å si det han tenker og føler på. Det er en

viktig oppdagelse å gjøre gjennom utdannelsen til å bli sykepleier. Det som òg har vært en suksessfaktor i dette arbeidet med

studentveiledning, Klinikken har vært veldig på lag, og passet på at
når refleksjonspraksisene skulle på plass, så har det vært reservert

rom. Sånn at de har kommet på posten og fått beskjed om at i dag skal dere
være der. Da har de kunnet gå inn på et eget rom, sitte i fred og ro. De har

satt av nok tid til at dette kan gjennomføres. Det tyder på at klinikken
og utdanningen samarbeider godt, og ønsker å ha dette som en måte å

veilede sykepleierstudenter på. Du har også vært involvert, som
kommer fra sykehusverdenen, inn i undervisning på utdanningen. Ja.

Det som var problemet i begynnelsen, var at noen trodde at klinikken
skulle begynne å bestemme hvilke teorier eller modeller som skulle

ligge til grunn for sykepleierutdanningen. Og det var ganske viktig å
få avklart at dette er noe som vi har bestemt skal innføres på sykehuset.

Vi har ingen instruksjonsrett overfor utdanningen.

Sånn at når vi fikk oppklart at dette var en modell eller et rammeverk som
vi ville innføre i klinikken, men at vi trodde at det ville minske

avstanden mellom teori og praksis hvis begge institusjonene snakket
om det samme rammeverket ... Og det var nok litt i gang en stund, men det er

nok blitt tyngre. Så måten vi når fram til studentene i dag, er at når de
har praksisforberedende uke, så underviser vi i rammeverket. Og

det samarbeidet jeg som lærer, eller vi som lærere, har med praksis har
jo vært veldig viktig. Når jeg har snakket om rammeverket i veiledning,

kanskje i forberedelsen ... Så etter hvert som ukene går, så Janet sier
vi møter de ganske ofte, så sier de ... Å, ja, nå har vi hatt ... Vi snakker

sykepleie på den avdelingen jeg har praksis. Så da går det en rød tråd
igjen - dette med at vi snakker om det, utdanningen snakker om det. Og vi

har hatt veiledning, og de har blitt kjent med rammeverket.

Er de friere til å si noe i disse refleksjonene på post? For de er der bare
åtte-ni uker og er jo nye, hvis vi kan si det sånn, og litt fremmede i

posten. Men at de da tør å ha en stemme inne i posten og mene noe. Og tilføre
noe i forhold til sykepleie. At de er med og setter ord på det òg der. Så det

samarbeidet ... Tilbake til det samarbeidet på sykehuset eller utdanningen tenker jeg er kjempeviktig. Når det var lagt

til rette for at de hadde bestilt rom, og de var klar over hva læreren
gjorde, så ble det enda mer synlig. Ikke minst for studentene. De forsto

at vi sitter ikke på hver vår tue. Vi skal lære dere ... Dette har vi ikke
lært på skolen. Sånn er det i praksis. Sånn skal det gjøres. Men da så vi at

dette bandt oss òg sammen. De ser at vi samarbeider.

Ja, da tror jeg vi må begynne å gå litt inn for landing av denne samtalen
her. Avslutningsvis har jeg lyst til å oppfordre dere lyttere som er

interessert i å lære mer om hvordan rammeverket for sykepleie kan
brukes i studentveiledning, så har jo dere damer vært med å skrive noen

artikler som handler om hvordan er det rammeverket blir brukt til å
veilede sykepleierstudenter, og hvordan også dette rammeverket kan

legge vekt på den pasientomsorgen som gis. Men sånn avslutningsvis,
før vi er ferdig, så vil jeg gjerne høre med dere. Hva er det dere håper at

både sykepleierstudenter, veiledere eller lærere tar med seg etter å
ha lyttet på denne samtalen her? Å bruke rammeverket for sykepleie i

studentveiledning ... På den måten får man fokus på hva som er
grunnleggende sykepleie. Og man får med hvordan rammeverket kan bidra

til en bevissthet rundt studentenes utøvelse av denne sykepleien i
praksis. Og jeg tenker at dette kan bidra til at pasientene på sikt ikke

opplever å bli møtt som en rutine eller en standardisert måte å
møte dem på. Men mer at en ser det unike mennesket med sin livshistorie

hver gang. Ja. Jeg tenker at det med å lære seg til å reflektere, og at de
har fokus på sykepleiefaget, at de tar det med seg til studenter, og at de

òg tar med seg dette videre når de er ferdig utdannet.

Ja, og jeg håper at rammeverket hjelper de til å bli flinkere til å
fortelle hva sykepleie er, og hvor viktig sykepleie er, og hvor

avgjørende det er for pasienters tilfriskning at de får god og
helhetlig sykepleie. Jeg vil også

takke dere som har vært lyttere til denne samtalen, for at dere har vært
med oss gjennom dette. Og så håper jeg at det bidrar til videre

refleksjon og utforsking av rammeverket for sykepleie. På gjensyn.