Subscribe
Share
Share
Embed
«Gaven å være til» er et teologisk dokument som handler om å være en kirke av alle og for alle. Originalen «The Gift of beeing» er utgitt av Kirkenes Verdensråd, og er utarbeidet av Ecumenical Disability Advocates Network (EDAN), som består av personer med funksjonsnedsettelser.
Dokumentet er et viktig teologisk grunnlagsdokument for kirkesamfunn verden over og i Norge. Det er også pensum i studiet Funksjonshemming og kirken ved VID vitenskapelige høgskole.
Hensikten med «Gaven å være til» er å utfordre kirkene på sin praksis, løfte opp det menneskelige mangfoldet og vise hvilken plass hver av oss har i det kirkelige fellesskapet. Et felleskap som er inkluderende, uten noen form for diskriminering.
En annen ting jeg tenker på når du stiller spørsmålet, Trygve, er dette med ordet velskapt. Det synes jeg man fullstendig skal slutte å bruke.
Speaker 2:Det er forferdelig. Det er
Speaker 1:et grusomt ord.
Speaker 3:Skapelsen som en kjærlighets. Det er overskriften på denne episoden I podcastserien om gavene å være til. Og Gud så at det var godt heter de skapelsestreretningen. Men klarer vi egentlig å se på alt det skapte som godt? Hva innebærer det at vi er ett med alle våre ulikheter?
Speaker 3:Velkommen til deg som lytter og velkommen til dere, Kjersti Langeåsallenen og Olaf Øgarard. Dette er tredje episode I podcastserien som bærer navn etter gavene å være til. Det er et teologisk dokument som handler om hvordan kirken kan være for alle og av alle. Kjersti Langaas Valen du er prest I Sinsen menighet I Oslo, velkommen.
Speaker 2:1000
Speaker 1:takk. 1000 takk.
Speaker 3:Og Olav Øgarar du er biskop I Nord-Hå-land bispedømmet I Den norske kirke, velkommen du også.
Speaker 2:Takk for det.
Speaker 3:I tillegg til at dere begge er prester så har dere noe I livet som gjør at dere har et nærere forhold til det vi skal snakke om, og som gavene å være til handler om. Kjersti, du skiller deg fra mange av oss andre ved at du ikke kan se, eller er blind. Hvordan tilnærmer du deg påstanden om skapelsen som en kjærlighetshandling?
Speaker 1:Det tenker jeg jo den er. Når Gud skapte verden så så han på den, så med vårt store mangfold. Ja, så jeg tilslutter meg den.
Speaker 2:Ja, I
Speaker 3:Guds bilde sier du. Hva forteller det om Gud da? Det at vi har så mange variasjoner og noen ganger utsettelser.
Speaker 1:Ja, det viser jo Guds storørret, da, som rommer det hele. Gud er alltid mye mer enn vi noen ganger forstår, står det I en sånn fin sang: Vi kan aldri få liksom satt Gud inn I en liten ramme, eller tenke at: Ja, nå har vi jo forstått Gud, og sånn er han. Han er alltid mye mer. Og det samme med menneskene. Mennesket er jo et univers.
Speaker 1:Det er jo Mennesker er så mangfoldige, spennende og forskjellige og like og alt mulig at vi får heller ikke satt hverandre inn på formel, tenker jeg.
Speaker 3:Olav, du har en datter som er multifunksjonsomhet og bor I tilrettelagt bolig. Tidligere så har du fortalt I vårt land at du vurderte å si nei til hele Bispeekalet, fordi det innebar at du måtte flytte langt bort fra datteren di. I en e-post som du sendte meg I forkant her så skriver du: Når skapen sier at alt har gått så mente han det uten forbehold eller unntak. Ut fra den situasjonen som jeg der beskrev, hvor lett er det for deg å si det som du skrev der?
Speaker 2:Det finnes mange slags funksjonshemminger og utfordringer, og for noen skyldes det en sykdom eller en skade som har oppstått. Det er situasjonen for vår datter som har hatt en hjerneblødning som gjør at det har blitt annerledes enn det var til å begynne med, Det er innenfor kategorien cerebral parese parese. Men jeg vil jo også si uansett hvem mennesket er, og hudfarge og helse og alle mulige ting, så er man skapt I Guds bilde og det gul har skapt er bare godt. Og så etter syndefallet så er det kommet en skade på litt av hvert, det er det. Men det å høre til Gud og være skapt I Guds bilde, det er ikke tatt fra mennesket I det hele tatt.
Speaker 2:For meg er det teologisk viktig og for meg selvfølgelig også eksistensielt viktig. For min datter og I forhold til mange andre mennesker med ulike funksjonshemminger som jeg kjenner godt og er glad I.
Speaker 3:Men det blir ikke provoserende hvis noen andre kommer til deg og sier at skapet vekk er så godt og så har du stått I en veldig vanskelig situasjon gjennom hele hennes oppvekst og sett at om ikke det er noe galt med skaperverket så er det I hvert fall en del omkostninger knyttet til en sånn situasjon.
Speaker 2:Når du spør sånn som I min første assosiasjon, ikke det du spør etter, men menneskers foreldre som mister små barn I sykdom eller I ulykker. Og da kan man jo spørre: Hvorfor skjer det til dette? Jeg har jo begravd selvfølgelig små barn med død av kreft, hvorfor skjer det? Da er vi på lidelsensens problem som lam alle mennesker forsåvidt og der står vi uten svar, altså. Vi lever I en verden der det finnes mye lidelse.
Speaker 2:En del av det er påført av pur ondskap fra mennesker, og en del av lidelsen har vi ingen som helst forklaring på. Ja, for ikke jeg.
Speaker 3:Kjersti har du vært sitt fordi han skapte deg med noe som førte til at du ble blind etter hvert. Nei,
Speaker 1:det har jeg ikke. Jeg har et veldig godt liv, Så jeg er takknemlig for foreldre som lot meg få utfolde meg og prøver meg, og som hadde de samme forventningene til meg som søsknene innenfor hemmelighetenens grenser, sånn at jeg har fått vokst opp og
Speaker 2:har en god
Speaker 1:selvtillit, god selvfølelse, et godt selvbilde. Jeg har alltid tenkt på at jeg var bra, jeg, selv om jeg var annerledes. Så jeg har Nei, ikke vært sint. Det jeg har vært sint på, er liksom folk som ville satt opp for mange begrensninger for meg. Det har jeg vært sint på allerede som barn.
Speaker 1:Jeg har opponerte mot lærere som ville gi meg for mye spesialbehandlingen. De har vært synd på.
Speaker 2:Det er artig du sier dette her. Du sier du har et godt liv, fordi det er noe av nesten det verste jeg ser av undertrykkingen, det er at man tror det at folk som har en eller annen funksjonshemming eller ikke er helt så essensielt, de har et dårlig liv. Jeg mener jeg kjenner også mange mennesker mest med en type utviklingshemming som har det godt. Og jeg kjenner folk som ser utover det friske som har det forferdelig trasig. Så det er der respekt, det er andre ting det skal måles på.
Speaker 2:Du kan ikke måle om mennesker skal et godt liv med tanke på utfra de har funksjonshemminger. Nå er vi faktisk I nærheten av bort debatt også, det skal vi prøve å la være.
Speaker 3:Men når du har kanskje snakket med foreldre som har fått barn som har hatt funksjonsnedsettelser De kan I hvert fall, om ikke barna har dårlig liv, så kan de I hvert fall vært sint eller hatt mange spørsmål. Hva svarer du da, hvis de sier om dette skaperverket, det var ikke så godt som vi har lært?
Speaker 2:Jeg vet ikke om det er det som er spørsmål. Vi har sjør som foreldrekone med meg, og så slipper det har vært veldig utfordrende med et barn som fikk epileptiske anfall på natten I stedet for å sove. Og det kan være slitsomt. Så vi har I perioder hatt veldig, veldig slitsomt. Det er det mange foreldre og familier som har, og man først sikker dem og sier at dette er Guds vilje.
Speaker 2:Det gjør man ikke. Men det er jo slitsomt med barn med kollektiv, og det går litt fortere over. Så livet er jo sånn at det er bestverdig av og til. Jeg har ikke behov for å putte det I en teologisk boks, sånn umiddelbart, som man kan svare det ut. Men for meg det blir mer og mer viktig å si at du kan ikke måle hverken menneskeverd og heller ikke kvaliteten på livet med å se på om man har en eller annen sykdom eller funksjonshemminger eller ikke.
Speaker 2:For det blir feil.
Speaker 1:Ja, for det er så mye mer ved livet, ja. Om du har gode, menneskerett liv, trygge mennesker som gjør deg glad, som er glad I deg, anerkjenner deg, aksepterer deg. Tenk alle de som ikke har det I livet sin.
Speaker 2:Jeg sin. Jeg var nettopp på en gudstjeneste, det var bare en uke siden, der det var 2 mennesker med utviklingshemming som deltok aktivt I gudstjeneste med å lese, ja de deltok I forbund, og leste forbund. Og den ene har hatt mellom hans ledd han skulle lese, så hoppet og danser han og sang og var glad. Det var kristen glede der. Han formidler utrolig mye glede inn I gudstjenesten.
Speaker 3:Kjersti, du har en funksjonsnedsettelse som er nevnt flere ganger I Bibelen,
Speaker 1:til og
Speaker 3:med I Evangeliet Helene. Hva får de ut av de tekstene der?
Speaker 1:Ja, nei, altså. Det er jo kanskje litt problematisk, tenker jeg, at det kan være vanskelig å være blind og døv I kirken, fordi når det handler om det, så handler det jo ofte om at de blir helbredet og friske. Eller man bruker metafor som blind, altså som uforståelige, eller uklokk. At man ikke sier, ikke sant. Men Jeg synes jo Jesus møter det på en nylig måte når han spør: Hva vil jeg skal gjøre for deg?
Speaker 1:Han møter mennesker med åpenhet og ikke fordommer eller forutinnitathet. Det synes jeg er fint. Men vi hadde jo nettopp teksten om den mann som var født blind. Og det slår meg jo da hvordan menneskene med engang ser feil. Når de ser ham, ser de: Oi, her nå.
Speaker 1:Hvem er det som har syndet? Han eller foreldrene? Og når han blir seende, så er det også feil, for det er da Jesus gjort dette på feil dag. Så det viser bare hvordan menneskene ofte er ganske smådige, da. Og ikke ser stort på menneskene rundt seg, enten om de er blinde eller om de er sene, eller hvordan det er.
Speaker 2:At Ja. Jeg tenker også litt om det. Dette vår har epilepsi. Det er jo en del av exsoisme, altså utryelsesfortelingene I Bibelen. Det kan jo få se ut som om det er epilepsi.
Speaker 2:Jeg har funnet ut at medisiner er ganske mye mer egnet enn når utryvelse skal jeg forstå epileptiske anfall. Jeg har god erfaring med det. Jeg har veldig sagt for at de skal bli gud om alt mulig, og så synes jeg utryvelse, under og ån, er ganske vanskelig for ting som ser ut som sykdom. Jeg tenker at Bibelen er skrevet I en annen tid enn vår. Og det gjelder selvfølgelig også I forhold til ganske mange andre ting enn dette her.
Speaker 2:Det
Speaker 1:er klart.
Speaker 3:Enhet er et sentralt begrep I dette dokumentet og I dette kapitlet, og at alle er en del av Kristi Kan det brukes til noe her, Kjersti?
Speaker 1:Ja, definitivt. Når jeg har en gudstjeneste for eksempel, så tenker jeg jo på at vi er et team som utfyller hverandre og hjelper hverandre, Og om krestområdet, ikke sant, så skal ikke øyet si til foten Jeg trenger deg ikke, eller hodet si til henne. Jeg husker ikke alt det her, men sånn Jeg har ikke bruk for deg. Vi trenger hverandre. Vi utfyller hverandre, vi hjelper hverandre.
Speaker 1:Jeg er ikke viktigere enn organiseringen, kirkteneren, eller tekstleseren, eller de som kommer sammen, så skaper vi gudstjeneste. Eller den som lager kaffe, eller sånn. Jeg tror det er noe vi hele tiden må holde fast ved, at vi er et fellesskap. Vi er mangfoldige, forskjellige, men også like på veldig mange måter. Det var en bra artikkel for noen år siden.
Speaker 1:Vi snakker ofte om at på kap spesielle behov, men så sa han at det har de jo ikke. Mennesker har de samme behov for å høre til, bli respektert, anerkjent, føle trygghet. Men man kan forskjellige måter for å måtte kunne føle på den tilhørigheten For meg er det ikke nok at noen sender meg et strålende, varmt smil. Da må du jo et hei til, ikke sant? Mens for en dør vil jo det sikre være helt nydelig å se at lyset tennis I ansiktet når noen ser deg.
Speaker 1:Sånn at vi er Behovene er ikke spesielle, men vi er forskjellige. Hvordan vi får oppfylt de behovene, og da må vi være rause med hverandre, også. Vi må rause med at noen lager lyd, for eksempel, at barna lager lyd I kirken. Jeg husker for noen år siden, jeg ble litt sjokkert at det var en gammel dame som hadde tatt en liten gutt I øret, liksom, fordi han bråker. Da er det ikke raus med andres behov.
Speaker 1:Han hadde behov for å være seg der, mens hun hadde veldig behov for Lytte. Men det er kalt vi kan få akkurat det vi trenger til enhver tid hele tiden.
Speaker 3:Hvem er det da som er ansvaret for å måtte være den som lenker seg? For her har det jo 2 behov, og begge 2 er en del av denne enheten.
Speaker 2:Du har egentlig det samme behovet, men det er forskjellige måter å dekke de behovene på. Det er litt kjipt med spesielle behov. Det er mye de samme behovene vi har, men det er forskjellige veier å dekke dem. Det er klart at det er ulike veier å dekke en behovet for en som ikke hører og en som ikke ser. For meg så er det en ting som Vi er jo prester begge 2.
Speaker 2:Det å dele ut nattevakt, det kan du gi til Jeg kan gi det til en person som er dundrende uenig I meg, har vært et menneske som ikke skjønner hva dette er for noe I det hele tatt, og som likevel tar imot. For meg var det veldig sterk første gang jeg kunne gi nattverd til min datter. Det er faktisk ikke så lenge siden. Siden. Og den enheten som er I det, den er ganske fantastisk.
Speaker 2:Og den er på tvers av alle meninger, men vi er bare sammen og tar imot Jesu og kropp på Jesubro.
Speaker 1:Det er veldig fint. Det synes jeg også er veldig sterkt å stå der og dele litt. Jeg ser ikke hvem som nærmer seg hvem som kommer mot meg. Plutselig så er det en liten barneovn som strekker seg frem for å ta imot prøver. Noen ganger så er det en sjeldne gammel hånd.
Speaker 1:Noen tar imot med 2 hender. Noen sier takk. Noen sier takk på et annet språk. Det er et sånt nydelig fellesskap I nattverden, som er et mysterium der vi alle har del.
Speaker 2:Og det myster, det forstår vi akkurat like mye av alle sammen. Enten vi har studert teologi I seks-syv år, eller vi ikke har lært å snakke enda, eller kanskje aldri blir å gjøre det heller. For meg er det liksom et veldig sterkt uttrykk for at vi er en kropp og egentlig også for en kirkelige enhet.
Speaker 3:Det høres jo ganske enkelt og idyllisk ut når dere snakker om dem, men Jeg vet hva de erfaringene dere sitter på kan være tunge. Og at denne enheten ikke er så enkel å få til det, har jeg sett rundt meg selv også.
Speaker 2:Min dato har jo bodd I tilrettelagt bolig I mange år over alle livet. Særlig de første årene var det sånn at når personalet hadde med I kirken, de skjønte at siden presset ville vi gjerne at de skulle gå I kirken. Og når personalet hadde med I kirka, så kom det ofte litt sint og havnet selvfølgelig bakerst til kirka. Og så lager hun litt lyd, som du snakket om som barn gjør, men det gjør midter også, selv om hun hadde vært ferdig. Og da gikk de ut og fant ofte.
Speaker 2:Så vi har måtte si: Ja, men jeg lar henne få lov til å lage de lydene. Og når jeg som prest og pappa, så er nok jeg som ganske mange andre prest, at man tåler mye lyd hvis ikke det kommer fra ens egne barn. Men jeg har også brukt tid på å venne meg til å tåle at mine egne barn kan lage lyd. Men personalet var veldig redde for å forstyrre. Og det tror jeg har gått over nå.
Speaker 2:Nå har jeg fått en god kultur på det. Men jeg kan også si, det er litt spesielt kanskje, men min datterol har individuell plan, for det skal man gjerne når man har stor funksjonshemming. Der står de hennes plan at hun går I kirken på søndager. Og det er ikke vi foreldre som tenkte ut det, men det er faktisk ledelsen I boliger som forsto det. Og det er veldig, veldig smart.
Speaker 2:Så den gir deg gratis videre.
Speaker 1:Men det er klart, som du sier, Trygve, ja, det høres tydelig ut. Det er jo ikke alltid like åpent og inkluderende. Det var jo ikke lett for meg å få jobb som press, at noen skulle ta sjansen på det. Og det tenker jeg også at, også med det med frivillige, hvem er det vi spør til å være kirkeverter, og så videre, og så videre. Tenker vi at den blinde kan lage kake, eller tenker vi at det er helt umulig?
Speaker 1:Det å være litt åpne for Altså, vi er litt Vi tenker litt sånn begrensende, da. At vi gjerne spør de friske husene. De blir spurt 1000 ganger, og så er det noen som aldri blir spurt om noen som helst, og så går de skuffet hjem.
Speaker 3:Det er mye I samfunnet som baserer seg på at vi, det store vet, ser, Kjersti. Jeg sa altså: 2 ganger til deg I dag, mens vi snakket på samme telefon, så har jeg sagt at vi sees, og så har jeg skrevet det I mail, men da har jeg tatt vekk og skrevet vel møtt isteden. Men føler du alltid at du er med I denne enheten som vi snakker så veldig fint om?
Speaker 1:Ja, det gjør det. For meg, vi sees helt fint. Jeg har jo sett før, og jeg vet også blinde som alt vi sees. Det er bare sånn vanlig.
Speaker 3:Det er veldig mange metaforer I språket vårt som handler om dette. Selv om hvordan vi ser på folk, ikke sant. Vi har blindsoner, og vi har blindflekker, og vi har alt mulig. Du blir ikke flere av det.
Speaker 1:Ikke det helt helst. Jeg føler
Speaker 3:ikke at det holder deg på utsiden av samtalen I selskapet.
Speaker 1:Det tjener meg jo ikke noe godt å være veldig sår. Nei, jeg må stor raushethet. Det gjør meg ingenting at vi bruker det. Det handler jo ikke om meg, tenker jeg. Det handler jo om språk, osv.
Speaker 1:Det blir veldig vanskelig for meg, og det blir vanskelig for folk rundt meg hvis jeg skal være så sårbar på alt som mulig. Jeg synes det er deg, liksom, folk bare glemmer at jeg er blind. Jeg synes det er slitsomt at folk hele tiden skal være så opptatt av det. Så for noen år siden skrev datteren min I et dikt til meg, hvor hun skriver at For da beskriver hun en situasjon hvor vi går ned fra en gate og jeg går med førerhund min, og da kikker jo folk. Og det er jo ikke ondt, men det er jo litt interessant, og mange synes det er veldig fint med en førerhund, og så videre, og så videre.
Speaker 1:Men da sier hun at: Det minst interessante med deg, mamma, er at du er blind. Følelsen av og til kan jo være motsatt at det er det folk synes er mest spennende og interessant, for det er jo annerledes. Og det er jo det jeg fjerde her I dag, da. Så det er jo fordi jeg er blind, ikke sant? Ja, jeg hadde ikke blitt vett tid, usikker jeg var.
Speaker 1:Så det må jeg bare utsa. Men så er det deilig når folk glemmer det. Og så, når en venninne, da vi er 18 for eksempel, spurte om når jeg skulle begynne å ta lappen, det synes jeg er veldig deilig. Vi har vært venninner I 8 år, så burde jo egentlig vite vi godt at det skal jeg ikke. Men det er deilig.
Speaker 2:Vi har jo høre den røyseten, altså den burde vi jo alle sammen. Hvis du har raushet I folk til folk som sier slike sånne syke som man plutselig lager på, og andre folk kan røyset I fot til deg og ditt liv, så er jo det helt strålende. Et halvt meg jo har bil min og kjører selv,
Speaker 1:da. Det er gøy. Ja,
Speaker 2:det er kjempestor. Du kan hees rullestol inn I den, så det
Speaker 1:er
Speaker 2:et falsk verk av en bil.
Speaker 1:Så hun kan ta med passasjererer? Og ta med dere på tur?
Speaker 2:Ja, det kan jo.
Speaker 3:Det er mange som er redd å tråkke feil I språk og forventninger ovenfor dere, Ola?
Speaker 2:Oda? Ja, ikke av de som vi kjenner godt og sånt, de vet jo litt om hvordan de forholder oss til dette. Men vi opplever jo mange som er veldig usiktig I møte med folk med utviklingshemming. Før jeg ble biskop og jobbet som preststiden I en menighet I Alta, der vi også hadde et aktivt tilbud I forhold til mennesker med utviklingshemming. Og da var det jo en del av de som var med I dette her, som var med og redder arbeid, som ikke fikset det med utviklingshemming.
Speaker 2:De nesten ble redde uten at jeg ville til hva det handler om, men det handler jo om utrygghet. Og det må vi på en måte anerkjenne, at du kan kjenne på en utrygghet I møte med ulike funksjonshemminger og ikke minst med utviklingshemminger, folk gjør ting som kanskje du syns er så veldig rasjonelt. Og da blir noen redde å uttrykke, og det må vi også tåle.
Speaker 3:For nå er vi redd for å såre, og dette er et vanskelig tema for dere?
Speaker 2:Ja, noen er redd for å såre, og det er mange gjennom når man er redd for å såre, det er skygge barn. Hvis du er I sorg, og hvis du ikke har lyst til å snakke med det som er sorg, så går du over på andre siden veien for å slippe møte vedkommende. Det er ikke så lurt. Men det gjør en del. Og det gjelder det samme I forhold til det med ulike funksjonshemninger, må en skygge barn, får de ikke til der, utstyr.
Speaker 3:Dette begrepet skaperverket det florerer jo rundt omkring I vår kretser. Denne situasjonen som du etter hvert havnet I, Kjersti, fikk du et annet forhold til det begrepet, eller har du et annet forhold til det begrepet noen som bare signerer på skaperverketsdager og sier at det er fantastisk?
Speaker 1:Nei. Jeg har jo sett det engang. Jeg har sett sola ganger, blomster og himmel og Så jeg vet jo hvor nydelig det er. Og så er det nydelig fortsatt. Jeg kjenner sola varme, hører fuglene, Jeg hører barn le.
Speaker 1:Det er fantastisk å svømme. Altså, det jeg kjenner regnet Nei, for meg har det ikke fr seg, for jeg har jo minnebilder om hvordan det er. Og jeg kjenner jo folk som er fødtblinde, som også er et godt forhold til skaperverket, og til seg selv og naturen, og Ja, det er jo uendelig stort og mye. Man trenger jo ikke se gresset, for jeg synes det er nylig. Man kan gå I det, lukte det.
Speaker 2:Det er godt sagt. Det blir godt sagt. Ja.
Speaker 1:Da tror de også er glad I noe av det.
Speaker 2:Nå snakker vi ikke, så vi vet jo ikke, men hun er veldig glad I bare ute
Speaker 1:altså. Og
Speaker 2:så mener jo vi at hun bør gå en del, det er hun helt enig. Hun syns tiden er vogn og rullestol. Hun er jo vant til å bli tatt mye ut på tur. Det er det absolutt.
Speaker 3:Hvis jeg hadde spurt deg før hun ble født hva du la I setningen skapelsen som en kjærlighetshandling. Hvis jeg burde deg nå, hadde det kommet ulike svar, Ola?
Speaker 2:Det er godt mulig, men det er kanskje fordi det er godt 40 år, nesten. Men jeg tror nok jeg ville sagt noe da også om at skaperverket er Guds kjærlighetshandling. At skapet er utviklet for Guds kjærlighet, tror jeg noe jeg ville sagt, selv om jeg ikke hadde en sånn kjente begrep. Men jeg er nok innom I dag. Jeg er veldig opptatt av hvordan mennesker skader skaperverket.
Speaker 2:Da snakker jeg ikke først og fremst om mennesker, men det vi omgir oss med hele tiden, som du Kjersti snakker om, som er så flott og så fint. Og så vet jeg det er ganske mye skader av det vi mennesker holder på med. Og det er jo en utfordring. Å se Guds kjærlighetshandling som oss mennesker skader. Det kan vi se på skaperverket, for å få ikke snakke om hva som skjer I krig.
Speaker 2:Det går også utover mennesker til de grader. Det er alvorlige brudd på skaperens kjærlighet, det som skjer I krig.
Speaker 1:En annen ting jeg tenker på når du stiller spørsmålet, Tryg, er dette med ordet velskapt. Det synes jeg man fullstendig skal slutte å bruke.
Speaker 2:Det er forferdelig.
Speaker 1:Det er et grusomt ord. Og når kristne brukere, da begynner det å koke inni meg, også. Fordi når du står der med et barn I armene, og takker Gud fordi det var velskapt Ja vel. Ok. Hvis du fikk et barn som Ja Født med et eller annet, da Er det da plutselig vasket, eller hva er det for noe?
Speaker 1:Er det feilskapt? Er det en dårlig jobb av Gud, eller? Det skaper forferdelige dårlige assosiasjoner og tanker. Så det må være fullstendig lite spurt, det ordet der.
Speaker 2:Og det tror jeg Du spurte om hvis det var et tverrgående svar på, men ordet velskap, det er mulig. Jeg også kunne si det for 40 år siden. Det sier jeg ikke det helt tatt, altså. Akkurat samme følelse som jeg reiste på det.
Speaker 3:Så hva skal vi si?
Speaker 1:Det har skapt.
Speaker 2:Du ser jeg har fått et nydelig barn.
Speaker 1:Vi har fått et nydelig barn, fått et barn I gave.
Speaker 2:Men jeg er også at de som er litt usikker på hvor lurt det er, det er jo litt veldig vanlig at prester eller familien holder barnet og oppnådde dekket I kirken vår. Og det sier at jeg ikke holder denne ungen så veldig høyt opp. Da min datter ble døpt, kunne hun ikke holde hodet sitt selv. Så du kunne ikke holde henne på en sånn måte som det skal gjøres. Og hvis et barn som er født med Downs, skal du holde opp og vise frem et barn for at oi, så ser de ikke at dette barnet har jo Downs.
Speaker 2:Så jeg kan holde det litt oppe I armen, men ikke løfte opp og vifte med det som en vinpel. For jeg tenker at da kan du sette I gang assosiasjoner som ikke nødvendigvis er god.
Speaker 1:Og det husker jeg også, en gang jeg var ren topp, så sier Karsten, jeg la merke til hva han sa på det ene barn: Åh, gratulerer med et vakkert barn. Og på neste barn sa han: Gratulerer med barnet. Og var menighet at det også var vakkert, men det var bare sånn: Vi skal passe oss veldig for hva vi sier og ikke sier, var ikke det barnet like vakkert.
Speaker 2:Det er godt vi har litt talerør, så følger vi dem som ikke bare på det
Speaker 1:være forsiktig og legge inn sånne ekstra ting.
Speaker 3:Det rituale som du nevner her, Ola, er et velment ritu som har oppstått de siste åra. Det å vise barnet fram til menigheten. Og vi ser at barnet er en del av den enheten som denne menigheten
Speaker 1:er. Det
Speaker 2:er veldig velmentmende, og jeg skal ikke si at det er imot, men det kan misbrukes I alle fall.
Speaker 1:Ikke jeg tenkte
Speaker 2:på.
Speaker 3:Jeg gjør det, Kjartan.
Speaker 1:Jeg løfter barna, og foreldrene elsker
Speaker 2:jo. Ja ja ja ja ja ja ja ja. Ikke løfter du så veldig høyt?
Speaker 1:Nei, det gjør jeg ikke heller. Det tør jeg ikke. Nei, jeg synes det er koselig å få lov å holde det og løfte litt frem og si dette en del av vår verdens siviløkonom.
Speaker 3:Med denne oppfordringen runder vi av denne episoden av podcastserien om gavene å være til Denne podcasten er produsert av hovedorganisasjonen KA for Cout, Norges kristne råd, KAB
Speaker 2:og Kikerådet. Takk for nå!