Reisen til Mars – kan mennesker bo der?

Show Notes

Tenk deg at du står i en ørken. Alt rundt deg er rustent og rødt, så langt du kan se. Det er iskaldt, mye kaldere enn den verste vinterdagen du har opplevd. Og så går sola ned. Men solnedgangen er ikke oransje og rosa, sånn som hjemme. Den er blå.

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Alt forklart for barn er et sideprosjekt laget av en pappa og datter. Podkasten er i sin helhet AI-generert: Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og til å skape stemmen til «Hedda». Vi kvalitetssjekker innholdet før publisering, men AI kan ta feil, og vi kan ikke garantere at alt er 100 % presist til enhver tid. Vær derfor gjerne kildekritisk sammen med barna!

Vi vil gjerne gjøre podkasten enda bedre! Hører du eller barna noe som ikke stemmer, eller har dere tips til spennende temaer vi bør ta for oss? Send oss gjerne en e-post på [e-mail]

Tenk deg at du står i en ørken. Alt rundt deg er rustent og rødt, så langt du kan se. Det er iskaldt, mye kaldere enn den verste vinterdagen du har opplevd. Og så går sola ned. Men solnedgangen er ikke oransje og rosa, sånn som hjemme. Den er blå. På Mars er himmelen rødlig om dagen og solnedgangen blå. Helt motsatt av her hjemme. Og det er akkurat dit forskere vil sende mennesker. Hei! Jeg heter Hedda, og du hører på Alt forklart for barn. I dag skal vi på tur. En veldig, veldig lang tur, til planeten Mars. Vi skal finne ut hvordan man i det hele tatt kommer seg dit, hva som møter deg når du lander, og det store spørsmålet: kan mennesker faktisk bo der? Først må vi snakke om avstanden. For Mars er langt unna. Altså skikkelig langt. Månen, som er det lengste mennesker noen gang har reist til, ligger cirka tre hundre og åttifire tusen kilometer unna. Det høres langt ut. Men Mars? Når Mars er på sitt aller nærmeste, er den femtitre millioner kilometer unna. Det er over hundre ganger lenger enn til månen. Turen til månen tok tre dager. Turen til Mars tar rundt sju måneder. Sju måneder! Hvis du drar hjemmefra i august, når skolen begynner, er du ikke framme før til påske. Og hele den tiden sitter du inni et lite romskip, omtrent like trangt som en campingvogn, sammen med noen få andre. Ingen mulighet til å gå ut. Ingen mulighet til å snu. Og du kan ikke bare dra når du vil, heller. Både jorda og Mars går i baner rundt sola, i hver sin fart. Det betyr at de bare er nære hverandre omtrent hvert andre år. Romfarere kaller det et oppskytningsvindu, altså et tidspunkt da avstanden er kort nok til at turen er mulig. Bommer du på vinduet, må du vente i to nye år på neste sjanse. Jeg måtte tenke litt på det: du kan ikke sikte romskipet på der Mars er nå. Du må sikte på der Mars kommer til å være om sju måneder. Litt som å kaste en ball til en venn som løper, du kaster foran, ikke rett på. Ok. La oss si at alt går bra. Du har reist i sju måneder, du har landet, og nå åpner du luka og ser ut. Hva ser du? En rød ørken. Overalt. Sanden og steinene på Mars er fulle av jern som har rustet, akkurat som en gammel sykkel som har stått ute i regnet. Hele planeten er rett og slett rusten. Derfor kalles Mars den røde planeten. Men du kan ikke gå ut uten romdrakt. Lufta på Mars er nemlig nesten ikke der. Den er så tynn at det bare finnes rundt én prosent av lufta vi har på jorda. Og den lille lufta som finnes, er mest karbondioksid, altså gassen vi puster ut. Du ville ikke klart et eneste åndedrag. Så er det kulda. En gjennomsnittsdag på Mars er rundt seksti minusgrader. Om natta kan det bli over hundre minusgrader. Til sammenligning er den kaldeste temperaturen som noen gang er målt i Norge, litt over femtitre minus. Mars-natta er altså kaldere enn den kaldeste norske vinternatta noensinne, hver eneste natt. Og som om det ikke var nok: støvstormer. Av og til blåser det opp stormer av fint, rødt støv som vokser og vokser til de dekker hele planeten. Helt sant, hele planeten på en gang. Da blir himmelen mørk i flere uker. I to tusen atten skjedde akkurat det, og en liten robotbil som kjørte rundt på Mars, mistet all solenergien sin i mørket og våknet aldri igjen. Men Mars har også noe rart og fint. Tyngdekraften der er mye svakere enn hjemme, bare rundt en tredjedel. Veier du tretti kilo på jorda, veier du cirka elleve kilo på Mars. Du kunne hoppet litt mer enn tre ganger så høyt som du gjør nå. Og på Mars står det største fjellet i hele solsystemet: Olympus Mons, en vulkan som er over tjueén kilometer høy. Det er som å stable nesten ni Galdhøpiggen oppå hverandre. Jeg blir helt svimmel av å tenke på det. Så. Iskaldt, ingen luft, støvstormer store som land. Hvordan i all verden skal mennesker bo der? Forskerne har faktisk planer. Og de er ganske lure. Det første er vann. Uten vann, ikke noe liv. Og her kommer gode nyheter: Mars har vann! Ikke innsjøer og elver, men is. Store mengder is ved polene, og frossent vann gjemt nede i bakken. Smelter du isen, får du vann til å drikke, vaske deg og vanne planter. Det andre er luft. Du kan ikke frakte med deg all lufta du trenger for flere år, det ville veid alt for mye. Men i to tusen og tjueén skjedde noe utrolig. En robotbil som heter Perseverance kjører rundt på Mars akkurat nå, og den har med seg en liten maskin på størrelse med en brødrister. Den maskinen sugde inn karbondioksid fra Mars-lufta og gjorde noe av det om til oksygen. Ekte oksygen som mennesker kan puste, laget på en annen planet. Det er jo helt vilt. Det var bare små mengder, men den viste at det går an. En større versjon av den maskinen kan en dag lage pusteluft til en hel Mars-base. Det tredje er mat. Sju måneder unna nærmeste butikk må du dyrke maten din selv. Forskere tester allerede å dyrke poteter, salat og tomater i jord som ligner på Mars-sand, inne i drivhus. Og her har Mars faktisk en fordel: et døgn på Mars varer tjuefire timer, trettisju minutter og tjuetre sekunder. Nesten akkurat som hjemme. Plantene, og menneskene, får dag og natt omtrent i samme rytme som på jorda. Men hvor skal man bo? Ikke i telt, i hvert fall. Husene må være helt tette, med egen luft inni, litt som en ubåt på land. Og mange forskere tror det lureste er å bo delvis under bakken. På Mars finnes det nemlig noe farlig som du ikke kan se: stråling fra verdensrommet. Jorda har et magnetfelt, et slags usynlig skjold som beskytter oss. Mars mistet sitt for milliarder av år siden. Derfor kan et lag med Mars-sand eller stein over taket fungere som skjold i stedet. Noen ser til og med på gamle lavatunneler, altså hule ganger under bakken som gammel lava en gang rant gjennom. Ferdige huler, bare å flytte inn. Nesten. Så teknisk sett, ja, forskerne tror det går an å overleve på Mars. Men her kommer det ærlige svaret, og det er kanskje det mest spennende av alt: Ingen vet om mennesker kan bo der lenge. Ingen vet hva som skjer med kroppen din etter mange år med svak tyngdekraft. Musklene og skjelettet ditt er bygget for jorda. Ingen vet hvordan det er å bo et sted der du aldri kan gå ut uten drakt, aldri kjenne vind mot ansiktet, aldri høre regn. Og ingen vet om barn en dag kan vokse opp der. Kanskje blir det deg som finner det ut. Det er faktisk ikke tull. De første menneskene som setter føttene sine i den røde sanden, lever kanskje allerede nå. De går kanskje på skole et sted i verden i dette øyeblikket, uten å ane hva som venter dem. Her er noe du kan gjøre denne uka: gå ut en kveld når himmelen er klar, og se etter en liten prikk som lyser svakt rødlig, og som ikke blinker sånn som stjernene gjør. Det kan være Mars. Du kan sjekke med en voksen eller en stjernekart-app om den er synlig akkurat nå. Og når du ser den, tenk på dette: akkurat der, mange millioner kilometer unna, kjører små robotbiler rundt i rød sand og gjør alt klart. De venter på oss. Takk for at du hørte på Alt forklart for barn.