Mount Everest – kø på verdens tak

Show Notes

Tenk deg det kaldeste, farligste stedet du kan komme deg til på jorda. Et sted der lufta er så tynn at kroppen din sakte begynner å gi opp. Der det er over tretti minusgrader, og vinden kan blåse deg over ende. Og så tenk deg at det er kø der.

What is Alt Forklart for Barn?

Alt forklart for barn er en podkast for nysgjerrige barn mellom 7 og 14. Hver episode tar for seg én ting i verden — en innsjø som har vært innestengt under isen i 15 millioner år, et dyr som ikke kan drepes, hvordan sand blir til datamaskiner — og bruker ti minutter på å finne ut hvorfor den er så merkelig. Ingen barnestemme, ingen quiz. Bare gode historier om ekte ting.

Et lite ord om hvordan podkasten blir til: Alt forklart for barn lages av en podkast-interessert pappa og datter, som et sideprosjekt. Vi bruker kunstig intelligens til research, manus og stemmen til Hedda, og kvalitetssjekker alt før publisering — men som sideprosjekt kan vi ikke garantere at alt er hundre prosent riktig til enhver tid. Vær derfor alltid kildekritisk, akkurat som vi oppfordrer barna til å være i episodene selv.

Tenk deg det kaldeste, farligste stedet du kan komme deg til på jorda. Et sted der lufta er så tynn at kroppen din sakte begynner å gi opp. Der det er over tretti minusgrader, og vinden kan blåse deg over ende. Og så tenk deg at det er kø der. Og det stemmer, altså – folk står i kø, tett i tett, akkurat som i skiheisen i vinterferien. Bare at denne køen står nesten ni kilometer over havet, på toppen av verdens høyeste fjell, Mount Everest. Hei, det er Hedda her, og du hører på Alt forklart for barn. I dag skal vi opp. Langt opp. Vi skal til Mount Everest, og vi skal finne ut hvorfor fjellet er så farlig, hvorfor folk likevel står i kø der oppe, og hvem som egentlig var først på toppen. Først: hvor høyt er egentlig Mount Everest? Fjellet ligger i Himalaya, på grensa mellom Nepal og Kina, og toppen er åtte tusen åtte hundre førti åtte komma åtte seks meter over havet. Det tallet er vanskelig å kjenne på kroppen, så prøv dette: Når du sitter i et passasjerfly på vei til syden, flyr flyet omtrent ti tusen meter oppe. Everest rekker nesten helt opp dit flyene flyr. Hvis du satt ved vinduet, kunne toppen stikke opp rett utenfor. Og fjellet blir faktisk høyere. Everest ble til fordi to enorme jordplater – altså digre flak av jordskorpa – kolliderte for mange millioner år siden. India dyttet seg inn i Asia, og bakken krøllet seg opp som et teppe man skyver sammen. Den kollisjonen pågår fortsatt, bittelitt hvert år, så Everest vokser omtrent en millimeter i året. Et fjell som fortsatt vokser. Men det som gjør Everest så farlig, er ikke først og fremst kulda eller de bratte veggene. Det er lufta. Lufta rundt jorda er som et tykt teppe, og tyngdekraften drar det nedover. Derfor er lufta tettest nede ved bakken, der vi bor. Jo høyere opp du kommer, jo tynnere blir teppet. På toppen av Everest er det bare rundt en tredjedel så mye oksygen tilgjengelig som hjemme hos deg. Oksygen er den gassen kroppen din må ha for å lage energi – hver eneste celle i deg trenger det, hele tiden. Så hva skjer når kroppen får for lite? Du blir svimmel og fryktelig sliten. Hjernen din begynner å tenke sakte og rotete, litt som når du er skikkelig trøtt, bare mye verre. Klatrere der oppe kan glemme hvor de er, eller ta dumme avgjørelser uten å skjønne det selv. Alt over åtte tusen meter har fått et eget navn: dødssonen. Det høres dramatisk ut, men navnet er helt ærlig ment. Der oppe klarer ikke kroppen å hente seg inn igjen. Den greier nesten ikke å fordøye mat, du får knapt sove, og musklene dine begynner sakte å tære på seg selv. Kroppen er rett og slett i ferd med å skru seg av, litt etter litt. Derfor har klatrerne det travelt. Ingen kan bli værende i dødssonen lenge. De fleste har med seg oksygen på flasker og puster gjennom en maske, som en slags dykker – bare i lufta i stedet for i vannet. Og det er akkurat her køen oppstår. For å skjønne hvorfor, må du vite hvordan en Everest-klatring foregår. Man går ikke bare opp. Klatrerne bor først flere uker i baseleiren, en teltby nederst på fjellet, mens kroppen sakte venner seg til tynn luft. Så går de opp og ned mellom leirer høyere på fjellet, om og om igjen, og venter. De venter på været. Høyt oppe blåser det nemlig en vanvittig kraftig vind kalt jetstrømmen, en slags elv av luft som suser rundt jorda. Mesteparten av året treffer den toppen av Everest, og da er det umulig å stå der. Men noen få dager i mai flytter jetstrømmen seg litt unna. Da åpner det seg et lite værvindu – noen dager med stille nok vær til at mennesker kan nå toppen. Og nå ser du kanskje problemet? Hundrevis av klatrere har ventet i ukevis. Alle får samme værmelding. Mange går samme natt. Og nesten helt øverst, like under toppen, blir fjellryggen smal som en sti, med stup på tusenvis av meter ned på begge sider. Der får bare én person plass om gangen. Alle er festet til det samme tauet. Så når mange skal opp samtidig, stopper det helt opp. I to tusen og nitten tok en klatrer et bilde som gikk verden rundt. Det viser en lang, lang rekke mennesker i fargerike boblejakker, som perler på en snor oppover den siste ryggen. Den dagen var rundt tre hundre klatrere på fjellet, og noen måtte stå stille i flere timer – i dødssonen, der hvert minutt tapper kroppen for krefter, mens oksygenet i flaskene sakte brukes opp. Den sesongen mistet flere mennesker livet der oppe. Fjellet tilgir ikke at man bruker for lang tid. Da kan man jo lure: hvem fant på å klatre opp dit i det hele tatt? De første som helt sikkert sto på toppen, var Edmund Hillary fra New Zealand og Tenzing Norgay, som var sherpa fra Nepal. Det skjedde tjue niende mai nitten femti tre. Tenzing var sherpa – sherpaene er et folk som bor i fjellene i Nepal. Den dag i dag er det sherpaer som gjør mye av den tyngste jobben på Everest: de bærer utstyr, setter opp leirene og fester tauene som alle andre klamrer seg til. Uten dem hadde nesten ingen kommet seg opp. Hillary og Tenzing sto på toppen i et kvarter. Og etterpå fikk de selvfølgelig spørsmålet alle lurte på: hvem av dere satte foten øverst først? I mange år nektet de å svare. Vi gikk opp sammen, sa de, det var et lag som nådde toppen. Ganske fint, egentlig. Kanskje var ikke Hillary og Tenzing først likevel. Nesten tretti år tidligere, i nitten tjue fire, prøvde to engelskmenn seg på toppen: George Mallory og Andrew Irvine. De ble sist sett høyt oppe på fjellet, på vei oppover, før skyene gled foran. Så forsvant de. Ingen vet om de nådde toppen før de døde. I nitten nitti ni, hele sytti fem år senere, fant klatrere Mallorys kropp høyt oppe på fjellet. Men det som kunne løst gåten, manglet. Mallory hadde nemlig med seg et lite fotoapparat, og planen var å ta bilde på toppen. Det kameraet er fortsatt ikke funnet. Hvis det en dag dukker opp i snøen, og filmen fortsatt kan fremkalles, kan et nesten hundre år gammelt bilde forandre hele historien. Inntil da vet ingen svaret. Ingen i hele verden. Mallory fikk en gang spørsmålet om hvorfor han i det hele tatt ville bestige Everest. Han skal ha svart: «Fordi det er der.» Og kanskje er det hele forklaringen på køen også. Mennesker har alltid villet vite hvordan det ser ut fra det aller høyeste punktet. Everest er taket på verden, og det finnes bare ett slikt sted. Derfor kommer folk, år etter år, selv om det koster masse penger, måneder med slit – og for noen, livet. I dag har flere tusen mennesker stått på toppen. Men fjellet er akkurat like farlig som før. Lufta er like tynn, stupene like dype. Det eneste som har forandret seg, er hvor mange som prøver. Neste gang du løper opp en lang bakke og kjenner at du blir andpusten, kan du tenke på dette: du puster tjukk, deilig luft, stappfull av oksygen. På toppen av Everest hadde det samme åndedraget gitt deg bare en tredjedel. Og et sted der oppe, i snøen nesten ni kilometer over havet, ligger kanskje et lite kamera og venter – med svaret på en av verdens største fjellgåter inni seg. Mange takk for at du hørte på Alt forklart for barn.