I denne podkast-serien forsøker vi å hjelpe ungdom med å finne veien etter videregående. Denne episoden er for foreldre og foresatte.
En podkast om å ta det riktige valget etter videregående.
Medvirkende:
Anne Holm-Nordhagen er vår faste ekspert i podden. Hun er førstelektor på USN og er programkoordinator for universitetets master i karriereveiledning. Anne har jobbet som lærer og rådgiver i videregående skole i 10 år. Før det jobbet hun som sykepleier/spesialsykepleier i psykisk helse. Anne er utdannet sykepleier med videreutdanning innen psykisk helse. Hun har også tatt praktisk pedagogisk utdanning (PPU), samt doktorgrad i karriereveiledning.
Jan-Henrik Kulberg er fast programleder. Han jobber i kommunikasjonsavdelingen ved USN, og har også vært mange år i NRK Radio.
"Hva skal jeg bli - og hvordan skal jeg bli det?" er produsert av kommunikasjonsavdelingen ved Universitetet i Sørøst-Norge (USN).
https://www.usn.no/podkast/podkaster/hva-skal-jeg-bli-og-hvordan-skal-jeg-bli-det
Jan-Henrik: Barnet i huset er ikke lenger et barn, men en ungdom. Og det er tiden for å ta noen valg som kan være både vanskelige og skumle. Også for deg som er voksen, og som vil at ungdommen skal velge rett. I denne podkastserien forsøker vi å hjelpe ungdom med å finne veien etter videregående. Denne episoden er for de voksne.
Hei og velkommen til denne bonusepisoden for de voksne. Jeg heter Jan-Henrik Kulberg og jobber i kommunikasjonsavdelingen på USN. Med meg har jeg Anne Holm-Nordhagen, som har jobbet ti år som lærer og rådgiver i videregående og har master i karriereveiledning. Nå jobber Anne på USN med å utdanne andre karriereveiledere. Anne, som voksne er vi vant til å være de som bestemmer og tar avgjørelser. Men det må vi kanskje prøve å gi litt slipp på nå?
Anne: Hvis du ikke har gjort det før, tror jeg dette er en god anledning til å øve på å gi litt slipp. For det er viktig å huske at studievalget som ungdommen din står foran nå, er ungdommens og ikke ditt.
Jan-Henrik: Men skal vi ikke bry oss da?
Anne: Vi skal absolutt bry oss. Din mening og dine bidrag teller masse. Både det du sier helt konkret, og det du antyder mer indirekte. Og du har antakelig allerede bidratt med masse. For det å lære barn og ungdom om karriere, eller gi innspill til karrierevalg, foregår egentlig hele tiden, selv om vi ikke er så bevisst på det. Du er en rollemodell som voksen, både på godt og vondt. Grunnlaget for valg av utdanning og arbeid legges ikke bare nå i innspurten, men gjennom hele oppveksten.
Jan-Henrik: Vi snakker mye om videregående, og det er det vi har snakket om i serien vår. Men mange ungdommer kjenner også på et sterkt press i tiendeklasse på ungdomsskolen. Og foreldrene også, for den saks skyld.
Anne: Ja, absolutt. Det ligger ikke noe mindre press på overgangen mellom ungdomsskole og videregående. Den er kanskje litt mer selvsagt, fordi de aller fleste skal på videregående. Så man slipper på en måte den førstevalgsituasjonen. Men det er ikke nødvendigvis lettere å være forelder da. Det ligger kanskje til og med mer press på foreldre. Når du har en ungdom som går fra ungdomsskole til videregående, har du fortsatt litt mer stemmerett og litt mer du skulle sagt. Og i det ligger kanskje et enda større ansvar, fordi stemmen din høres enda bedre.
Jan-Henrik: Da jeg skulle velge videregående, var det handelsgym eller rød russ eller blå russ. Det var veldig enkelt. Nå er det veldig mange linjer og studiespesialiseringer, og du kan få litt følelsen av at du legger et løp for resten av livet også når du velger videregående.
Anne: Ja, og det har vi snakket om før. Disse studievalgene får veldig stor oppmerksomhet. De blir milepæler i skolegangen og betydningsfulle overganger mellom ungdomsskole og videregående, og mellom videregående og eventuelt høyere studier. Og det er veldig mange flere muligheter nå enn da du selv var ung. Mulighetene er flere og mer fleksible, løsningene er annerledes, og arbeidslivet, som du kanskje selv er en del av, er mer uforutsigbart. Du må ikke forvente av deg sjøl at du skal ha kontroll på alt det.
Jan-Henrik: Verden er veldig annerledes nå enn da du og jeg skulle ta dette valget. Det er lett å føle seg både irrelevant og utdatert når man skal prøve å være en støttende voksen.
Anne: Ja, og det er vi kanskje litt også. Vi er kanskje litt utdaterte. For jeg tror ungdommen nå har mye mer kontroll på og lettere orienterer seg i den jungelen av muligheter som fins. Men det som er bra, er at det fins veldig mange gode kilder til informasjon. Kanskje du skal sette deg ned sammen med ungdommen din og la ungdommen ta deg med på en guidet tur på nett. Se hva som fins, og hvilke muligheter dere kan få øye på. Du trenger ikke føle at du må sitte med informasjonen sjøl. Du kan være en god utforskningspartner, og være med å lete og orientere deg i alle mulighetene. Å være en sparringspartner mer enn en informasjonssentral og fasit, tror jeg er veldig viktig å huske i denne perioden.
Jan-Henrik: Så du sier at det beste vi kan gjøre for ungdommen, egentlig er å være til stede? Ikke nødvendigvis ha alle svarene?
Anne: Nei, jeg tror ikke vi skal tenke at vi skal ha så mange svar. Vi skal være en god sparringspartner, fordi vi kjenner barnet vårt godt. I hvert fall vil jeg tro at de aller fleste opplever å kjenne barnet sitt godt. Og vi har antakelig mye å bidra med i en sånn utforskning av hvem du er, og hvilke muligheter du står foran. Så vær til stede, vær lydhør, vær nysgjerrig og støtt de valgene ungdommene tar. Kanskje må du også innstille deg på å støtte valg som må tas på nytt. Noen ganger velger man kanskje feil i første runde, og så må man ta flere valg. Det ligger mye læring i det. Man skal ikke være så redd for å trå feil. Støtt opp under når ting er litt kaotisk og usikkert.
En annen ting man kan bidra med som voksen, er egne erfaringer. Eller kanskje du kjenner noen som barnet ditt kunne hatt nytte av å snakke med. Bruk nettverket ditt til å få mer informasjon og orientere dere bedre i det store havet av muligheter.
Jan-Henrik: Hva med ambisjoner på vegne av ungdommen?
Anne: Det er en skummel greie. Det er viktig at det er barnet som velger, og at barnet ikke skal oppfylle drømmer som du har hatt eller har. Og det er viktig å huske at hvis vi setter for høye ambisjoner for barna våre, er det barna eller ungdommen som skal stå i konsekvensene av valget etterpå. Det er de som bærer konsekvensene, ikke vi. Å ikke være for ambisiøs, og lytte når ungdommen trekker litt i bremsen, tror jeg er veldig lurt.
Jan-Henrik: Men kan man ikke ha noen ambisjoner?
Anne: Jo, man skal absolutt ha ambisjoner. Men det handler kanskje mer om hvordan du legger dem fram. Ambisjoner kan sette i gang initiativ og engasjement og inspirere litt. Men man må kanskje være veldig fintfølende på hvor grensen går. Hvor skal du gi deg? Hvor skal du stoppe og tenke: Ok, jeg hører at du ikke vil, da skal jeg kanskje ikke pushe deg mer på dette.
Jan-Henrik: Det er lurt å ha en liten framdrift her.
Anne: Absolutt. Litt driv. Ungdommene trenger det i varierende grad. Noen trenger kanskje et skikkelig spark bak for å sette i gang prosessen med valg. Andre må kanskje snarere tvert imot holdes litt igjen. Ungdommer er forskjellige, og derfor finnes det ikke ett godt råd til alle. Men du må kjenne ungdommen din litt og vite hva som trengs.
Jan-Henrik: Som voksne har vi kanskje ikke fersk utdanning, selv om det er mer og mer vanlig å ta etter- og videreutdanning underveis. Men det vi har, er arbeidserfaring, i hvert fall de som er heldige og har jobb. Hvordan kan vi bruke den til å gi gode råd?
Anne: Det er et godt spørsmål. Det å ha arbeidserfaring selv, eller egentlig både utdanning og arbeidserfaring, gjør deg til en veldig verdifull sparringspartner. For du kan veldig mye om karriere, bare ved å være arbeidstaker. Du kan mye om å være usikker, du kan noe om å stå i endring, og du kan noe om å ta valg. Du kan kanskje også noe om å kjenne på feilvalg. Å åpne opp og dele egne tanker om utdanningsvei og arbeidsliv, hva du har kjent på som arbeidstaker og som søkende i en karriereprosess, tror jeg er fint.
Og snakk med ungdommen din om egne valg. Hvis du ikke har gjort det før, er dette kanskje et riktig tidspunkt. Det kan bære mye fint med seg. Kanskje du og ungdommen lærer hverandre bedre å kjenne på andre områder enn før. Det er ikke alle valg som er kloke, gjennomtenkte og velfunderte. Noen valg er snarere tilfeldigheter. Jeg vil tro at veldig mange voksne i dag ikke er det de trodde de skulle bli. Minn ungdommen på at livet skjer, at det skjer tilfeldigheter, og at ting kan snu seg. De små skrittene man tar nå, er ikke nødvendigvis slik det blir på sikt. Å være en rollemodell både når det gjelder valg, og når det gjelder frustrasjon og usikkerhet, og å åpne for at ting kan skje, tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre som forelder.
Jan-Henrik: Da vi spilte inn de andre episodene i denne serien, trodde vi at pandemien snart skulle være over. Jeg husker vi snakket om på slutten at det gikk mot en lysning. Og så sitter vi her igjen, ett år etter at vi laget episodene for ungdommen, og det er fortsatt pandemi. De ungdommene som nå skal søke høyere utdanning, har hatt store deler av videregående hjemme. Isolasjon, og vi vet at mange sliter og har slitt. Legger det noen føringer for valgene de skal ta? Eller er det de samme utfordringene som man alltid har stått i?
Anne: Jeg tror kanskje utfordringene på mange måter er de samme. Utfordringene med studievalg ligger i elevene og studentene selv, og påvirkes ikke nødvendigvis så mye av en pandemi. Men det pandemien påvirker, er hele apparatet med informasjon, besøksdager og rådgivertjenester. Uten at jeg kan påstå at jeg vet hvordan det har vært overalt, vil jeg tro at karriereveiledningstilbudet til ungdom har vært litt svekka, eller i hvert fall annerledes enn før. Mye foregår på nett. Så det har nok vært litt mer opp til ungdommen å orientere seg selv enn tidligere. På godt og vondt. Ungdommen er vant til å ta seg fram på nett, og det er mange muligheter for å få hjelp der. Men det finnes også tilbud der ute som er mer eller mindre gjennomtenkte og gode, for å si det sånn. Når man søker informasjon på nett, bør man passe på å bruke kvalitetssikra nettsider for informasjon og veiledning.
Jan-Henrik: Det kan også åpne noen muligheter for oss foreldre. Før pandemien hadde universiteter og høyskoler åpne dager der man kunne komme på besøk. Mye av det var i skoletiden, så foreldre hadde ikke mulighet til å være med. Nå er en del av det nettmøter. Jeg vet at vi har det, andre har det også, og de er ofte på kveldstid. Det gjør at foreldre og foresatte kan være med på møtene. Er det lurt, tenker du?
Anne: Å være med på å motta informasjonen, slik at man kan være med i prosessen der man fordøyer den og reflekterer over den, tror jeg er et kjempeverdifullt bidrag. Hva av denne informasjonen var relevant for meg? Hva lærte jeg? Hvilken ny innsikt fikk jeg? Det gjelder både når man deltar på organiserte informasjonsmøter, og når man har tatt en sveip gjennom og kikka litt på muligheter. Ikke bare sitt på nett, men sett dere bort fra skjermen etterpå og snakk sammen. Bruk tid på å reflektere over hva dere akkurat har kikka på. Hvordan kjentes det? Hva gjorde det med meg? Hva tenker du etter at du har sett på dette? Å sette av tid til å drodle litt sammen om det dere har sett, tror jeg er vesentlig. Og der kan de voksne bidra.
Jan-Henrik: Det var det vi hadde i denne bonusepisoden for foreldre og foresatte. I dag har vi snakket om hvordan du som voksen best kan støtte ungdommen i huset som skal velge veien etter videregående. Vi tok også en liten svipptur innom valget etter ungdomsskolen, fordi det er noen av de samme utfordringene. Skal vi som vanlig ta en kort oppsummering, Anne?
Anne: Ja, det kan vi gjøre. Hovedbudskapet vårt er å være til stede for ungdommen sin. Vær oppmerksom på at dette er en periode der ungdommen kanskje trenger litt sparring, gode råd og veiledning. Vær nysgjerrig, og vær en deltakende medutforsker. Sett deg ned sammen med ungdommen din. Utforsk, drøft og reflekter over muligheter. Og ikke føl at du må sitte med fasiten. For fasiten er det veldig få av oss som har, og oversikten er det også få som har. Så vær med. Det er det beste rådet jeg kan gi. Heng deg på, og vær den sparringspartneren ungdommen din trenger. Lykke til med det.
Jan-Henrik: Ja, lykke til. Så bra.
Du har hørt podkasten «Hva skal jeg bli – og hvordan skal jeg bli det?» fra Universitetet i Sørøst-Norge, med Anne Holm-Nordhagen og Jan-Henrik Kulberg. Musikken er laget av Guillaume, med lisens fra PremiumBeat.