De mange små kulturforskjellene som gjør inntrykk - Praksis i USA

Vi har tatt turen til USA, til Los Angeles der barnevernspedagogstudenten Karoline har praksisperioden sin! En av de tingene hun tidlig reagerte på var alle de små kulturforskjellene som dukket opp. Forskjeller som man kanskje tenker ikke betyr så mye, men som til sammen gjør inntrykk og påvirker deg som student og fremtidig profesjonsutøver. Vi har også med oss Anna Maria Ricke i episoden, som er norsk-amerikaner og som bor i Hollywood og har lang erfaring med å observere, imitere, og ha det morsomt med slike kulturelle forskjeller på TicTok.

I episoden nevner vi en podkast der vi snakker om tillit, og hvordan dette påvirker kulturene våre. Den kan lyttes på den engelske søsterpodkasten vår, "The Socialpod: Trust in social work"

Med oss i denne episoden var:

• Anna Maria Ricke, Lærer, SoMe personlighet og TicTok'er
• Karoline Løvstad Arnesen, USN student, barnevern.
• Steinar Vikholt, internasjonal koordinator, IHSV USN.

Creators & Guests

Host

Steinar Vikholt

Leder av Sosialpodden, og er også vert i en del av episodene. Vernepleier, universitetslektor og internasjonal koordinator

What is Sosialpodden?

Sosialpodden er en sosial fagpodkast fra Institutt for helse-, sosial- og velferdsfag ved Universitetet i Sørøst-Norge. Du vår podkast vil få et innblikk i alt fra noen av de temaene vi snakker om i vår undervisning, besøk fra foredragsholdere vi bruker, til episoder med og av studentene våre. Podkasten er produsert av Universitetet i Sørøst-Norge (USN) med Steinar VIkholt som redaktør.

Velkommen til Sosialpodden.

En sosial fagpodcast fra Institutt for helse, sosial og velferdsfag her ved Universitetet i Sørøst-Norge.

Du vil bli kjent med noen av de temene vi underviser i her ved vernepleier og barnevernspedagogutdanningene,

og du vil også høre noe fra de spennende eksterne forholdene vi bruker.

Så len deg tilbake og lær noe nytt.

Er vi klare?

Ja.

Ja, der har vi noen ekstra bakgrunnslyder.

Så velkommen til denne episoden av Sosialpodden.

Vi er ute og reiser.

Vi har faktisk tatt turen hele veien til Los Angeles, og vi sitter nå i Hollywood på en restaurant.

Det blir spennende å lage podcastepisoder på nye spennende plasser.

Og som vanlig så er ikke jeg alene her.

Mitt navn er Steinard Vikholt, og jeg jobber som intern.

Jeg jobber som internasjonal koordinator på Universitetet i Sør-Øst-Norge.

Men med meg har jeg to fantastiske mennesker som skal få lov til å introdusere seg selv.

Jeg heter Karoline, og jeg studerer barnevern ved USN og er i USA på utveksling,

hvor jeg jobber på en organisasjon for hjemløse og veteraner.

Har du vært her lenge?

Jeg kom hit 19. september, så jeg har vært her en liten stund.

Ja, to måneders tid cirka.

Ja, is.

Stilig. Og med oss i tillegg har vi...

Jeg heter Anna-Maria, og jeg har bodd i Los Angeles i to og et halvt år cirka nå.

Jeg jobber her, norsk-amerikaner, så det er ikke noe visum for meg.

Ikke noe visum for deg.

Og, Anna-Maria, grunnen til at du er med her nå, det er jo...

Jeg har blitt kjent med deg gjennom TikTok.

Du har en TikTok-konto som er rimelig populært, tror jeg.

Ja.

Hvor mange følgere har du?

Nå har jeg vel 147.000, tror jeg.

Bare 147.000 av dine nærmeste venner?

Ja. Mine beste venner.

Kan du spørre seg litt om hva er ideen bak TikToken din?

Jo, jeg startet den fordi jeg har flyttet ganske mye frem og tilbake mellom Norge og USA.

Hele livet, egentlig.

Så masse likheter og forskjeller, og jeg tenkte det kunne være morsomt å gjøre det om til litt sketsjer

og morsomme videoer på nettet.

Så så jeg at det var mange som relaterte til de, og da synes jeg det var gøy å fortsette med det.

Finne flere som var flerkulturelle, som jeg og litt sånn.

Hva vil du si humoren er?

Sarkastisk?

Ja, veldig sarkastisk.

Jeg har noen venner som skjønner ikke sarkasmen.

Nei, det blir litt vanskelig for jeg er veldig sarkastisk å gjøre det.

Ja, det er stilig.

Og tema for, og du sa dette med kultur, og det er også tema for denne podcastepisoden, der vi skal prate om det.

De her små kulturelle forskjellene du kan merke når du drar til et annet land.

Karoline, du sa litt om det i går, og vi har pratet litt om det sammen, om nettopp de her små forskjellene.

Kan du ta noe eksempel på, hva er de små forskjellene du har merket når du er her?

Det første jeg legger merke til er hvordan man snakker til hverandre.

Folk er veldig høflige her, enn hva jeg er vant til.

Er ikke det bare bra da?

Jo, absolutt. Jeg bare sliter litt med å være lik tilbake, så jeg ikke blir så uhyggelig.

Jeg matcher den høfligheten.

Ja.

Hvordan høflighet da?

Nei, altså, når jeg kommer i praksis på morgenen, og alle er sånn, god morgen, how are you?

Men det sier også fremmede til deg. Så det å stoppe å svare på det før man går videre, og ikke bare ...

Ikke merere da?

Ja, for i Norge hadde man bare sett ned i bakken og gått videre.

Så det er noe jeg legger veldig merke til, og som jeg fortsatt egentlig sliter etter to måneder å komme inn i.

For jeg er aldri den som sier hei først, på gata selv om.

Nei.

Har du tenkt på det lenger nå, helt tatt, eller?

Ikke så mye nå lenger, men veldig mye da jeg først flytta hit. Det var veldig annerledes for meg.

I butikker og sånn, de hopper jo på det, og har du noen planer for helga?

Ja, jeg tenker på det veldig mye.

Alle skal være dine beste venner. Og jeg bare, nei, jeg har ikke lyst til å prate med noen, liksom.

Men nå tar jeg meg selv jo, og prater med folk på gata, så ja, man kommer litt inn i det.

Men gjør du det tilbake i Norge da, eller?

Nei, nei, nei, nei.

Eller er det liksom du skiler sånn?

Nei, faktisk ikke.

Nei?

Ja, nei. Det er noe som holder seg her i Norge, så er det bare å se ned i bakgrunnen og holde seg for seg selv.

Sitte selv på bussen.

Men det er kanskje noe som kommer sånn veldig, hva skal jeg si, veldig fremtrendende da.

For du merker det når du kommer til USA, at det er en av tingene som er en stor forskjell.

Er det noen andre forskjeller som er sånn, kanskje mer subtilere?

Jeg merker det, sånn ting jeg ser på, så jeg er veldig visuell av meg.

Jeg merker bare sånne små ting som at det er søppel på gata, for eksempel, hele tiden.

Det er jo en kultur bak det også, liksom bare det å kaste ting, søppel på gata.

Ja, altså det er spesielt her i LA så er det jo veldig skittent og sånn i forhold til Norge.

Det kommer også som et kultursjokk, må jeg si.

Noe av det første jeg så da jeg var her i fjor, det var jo, vi sto bare og ventet på en Uber som skulle hente oss.

Og så er det noen som kjører opp siden av der vi står, og bare åpner opp døra og bare tømmer masse søppel rundt på gata, og kjører videre.

Ja, jeg vil også si trygghet.

Det er noen ting som jeg måtte trene meg selv opp til å tenke på, som jeg ikke tenker på når jeg går rundt på gata.

Mitt på dagen, at du må være litt forsiktig og sånn.

Men er ikke dette et rimelig tukt område da?

Akkurat her, ja. Men ting hender jo overalt, og for eksempel ikke så langt herifra på Melrose for eksempel, så er det mye som skjer på midt på dagen.

Så ja, å være litt opps på omgjørelsene dine på dagen.

Det tok litt tid å vende seg til. Jeg føler fortsatt at jeg er litt naiv og går rundt og tenker at noe skal skje med, men ja.

Fikk jeg høre dette om dagen, så stod jeg og vakna opp litt tidlig, og jeg er en veldig stor Dr. Dre-fan.

Så jeg googlet jo hvor barndomshjemet hans var, og så var det bare å gå rundt og se hva som skjedde.

Så jeg googlet jo hvor barndomshjemet hans var i Kampen, og kjørte bort dit og kikket på det, og så fikk jeg høre etterpå at jeg måtte ikke dra dit.

Så ble jeg sånn at det var jo på morgenen, og jeg tenkte at det var kanskje den eneste gangen.

Så det fikk jeg høre etterpå.

Men ja, den norske naiviteten. Jeg tror det er en del studenter, uansett hvor du reiser, som bare har med seg den mentaliteten at du kan stole på alle.

Har du tenkt noe på det?

Altså, jeg har blitt fortalt av folk før jeg dro hit at jeg må være forsiktig, og at det er ikke så trygt noen steder og sånne ting.

Men noe jeg hadde merket til da jeg først kom hit, og vi tok Uber og alt, og vi var på butikken, og folk spurte hvor vi var fra, var

«Kjøp deg pepper spray!»

Og da ble jeg sånn «Er det så ille at jeg må kjøpe det?»

Og de som jobbet der var bare «Ja, du må ha det i veska!»

Så det var jo noe av det første jeg kjøpte meg.

Men så ble jeg sånn, jeg går jo ikke rundt på gata her alene på kveldene.

Jeg tør jo ikke det.

Men så ble jeg sånn «Hvorfor tør jeg ikke det?»

Jeg har ikke sett noe som gjør at jeg ikke burde tørre det, men det blir fortalt hele tiden at «Ikke gå alene, det er ikke trygt».

Og så ender man jo med å ikke gjøre det.

Men hva er det man er redd for da? Hva er det som er farlig på gata?

Det er det da. Jeg har ikke sett noe farlig, men altså...

Er det så mange som blir rana på åpne gata her?

Ikke som jeg har sett.

Ikke som jeg har sett, men jeg har hørt veldig mye.

Så om du går rundt med veldig flashe ting på det, visse plasser i LA, så kan det være et problem.

Men jeg har heller ikke sett eller opplevet noe som helst mens jeg har bodd her.

Det å oppleve her er jo en stor utfordring med hjemløser, folk som bor på gata.

De kan jo ha mange mentale helseproblemer, prate med seg selv, ta kontakt med deg uten at du ønsker kontakt.

Og det er jo ubehagelig. Det er det jo.

Ja, det er en av tingene som også gjør meg litt nervøs, fordi det er ikke bare folk som har vært uheldige og endt opp på gata,

men det er også folk som har mentale helseproblemer som ikke får hjelp.

Da kan de jo være litt ustabile, og du vet ikke helt. Så man må være litt forsiktig når det gjelder det.

Og min tanke rundt det er jo at det er på grunn av mentale helseproblemer. Det er ikke fordi at mennesker er slemme eller onde.

Man er syk og bor på gata.

Ja, får ikke den hjelpen man trenger.

Og der er det jo en stor forskjell også om man er syk og derfor har man på gata, eller har man blitt syk fordi man har endet opp på gata.

Og ruser seg for å komme gjennom hverdagen og så videre.

Det er jo noe som er det største kultursjokket for meg når jeg har vært her,

det er å se så mange mennesker bo på gata og ikke ha det bra.

Og folk bare går forbi, og man ignorerer dem.

Man ønsker jo ikke å blande seg, eller ja.

Mind your own business.

Absolutt.

Det er en veldig amerikansk grep.

Som nordmann kjenner jeg på det.

Selv i Oslo, hvis jeg ser noen som er hjemløse, som ikke har det bra, så har jeg lyst til å si «hei, går det bra? Trenger du hjelp?».

Men her er det jo sånn «Nei, det skal du ikke gjøre».

Så jeg undrer litt om det å tørre å gå bort når man ser at noen er så mentalt utstabile,

og sitter og skjeller etter seg selv.

Jeg personlig tør jo ikke å gå bort for å gi en flaske vann eller noen penger til hjelp, for jeg blir jo redd.

Men det har jo vært andre hjemløse som bare bor på gata, som jeg har stoppet å prate med,

og bare hatt en hyggelig samtale og gitt 20 dollar og en flaske vann.

De har jo satt så pris på det å bare ha noen å snakke med, for de har jo sagt til meg at de føler at de ikke eksisterer,

når alle bare går forbi og ikke hilser på deg. Så det å få snakke med et menneske i noen minutter betyr så mye.

Det er flere andre sønter også som har snakket. Det er den opplevelsen også når du først faktisk begynner å prate med noen.

Men du må jo kjenne at det er trygt nok til å kunne komme der.

Men det er jo mange fribloggestasjoner som jobber på gata, som går sammen og faktisk gjør det.

Men da går de jo sammen, de er flere, de er kjente ansiktet for de som bor der.

Du, praksisplassen din, du har jo praksis på City Heart. Hva er det de gjør?

Det jeg gjør på City Heart er mest casework. Så jeg får ulike saker, og det kan være alt fra emergency housing til emergency food packaging.

At vi gir ut mat, vi kan også gi ut bleier, hygieneprodukter og sånn.

Til hjemmeløse?

Eller folk som er i risiko for å bli hjemmeløse. Så det organisasjonen gjør er å hjelpe saksbehandlere med saken, så det blir enklere for dem. Så vi er bare ledd utenfor på en måte.

Men dere er jo inne på et område, nå husker jeg ikke hva det heter igjen.

The Village.

Cabrio.

Ja, nå er det den turen.

Og der er det jo, de har vel 2000, er det ikke det?

Jo, som bor der.

Som per definisjon er tidligere hjemmeløse, selv om de da faktisk har en plass å bo. Men det er jo kortvarig midlertidig housing.

Ja, det er jo alt fra veteranere til kvinner som har opplevd vold i nære relasjoner, familier.

Hva vil du si er det største kultursjukt når det kommer til deg som barnevernspedagog som snart er ferdig utdannet om et halvt år? Hva er den største tingen som gjør et inntrykk på deg da, når du jobber med nær?

Det som har sjokkert meg mest er når jeg har hjulpet familier som for eksempel bor i bilen sin, de har gjort det i flere måneder, og har barn og sånn. Og så er ikke barnevernet involvert i de sakene.

Det er det som har sjokkert meg mest.

Hvorfor ikke?

For å være ærlig så vet jeg ikke. Jeg har spurt veilederen min i praksis om det, og det har jeg sagt at det kan være fordi det ikke har blitt rapportert, men at hun selv ikke har følt for å rapportere det til barnevernet,

med mindre du har sett det selv. For det er jo flere ting som står på papiret som du bare leser om fra tidligere saksbehandler og sånn, men når du ikke har sett det selv så følte ikke hun at hun kunne melde ifra.

Vet du.

Så det er noe jeg synes har vært veldig trist å hjelpe familier som har det sånn, og så vet jeg at ikke et sånt system er involvert, for det hadde aldri skjedd i Norge.

Det er veldig, veldig store forskjeller. Det er litt tilbake til de her kulturforskjellene. Nå prater vi også litt om tidlige kulturforskjeller, men det er jo bare drastiske store forskjeller.

Det er systemforskjeller som gjør at du, som du sier, i Norge så vil jo ikke det her være. En mor som er utenhus og det er barn involvert, du vil få bolig på dagen etter at han tilbudde, etter at han shelteret.

Nå bruker jeg bare ikke så mange engelske, men jeg tror han har en eller annen plass å kunne bo da, nettopp fordi det er barn involvert.

Men også gravide som er hjemløse, at ikke barnværn er involvert der.

Da er du mer interessert i å hjelpe med å finne emergency housing i stedet. Det første jeg har spurt de om, som de sakne jobber der, er om å få helsehjelp og sjekke om babyen er ok.

Det har du sagt at det ikke er så mange som har spurt om. Det er også noe som har sjokkert meg.

Du har jo jobbet i skole. Hva er det største forskjellen du tenker på mellom norsk skole og den skolen du har vært på, eller skolevesenet i USA, kanskje mer generelt?

En av de tingene jeg tenker på først var at da jeg begynte å jobbe her i USA, så hver minst lille ting som skjedde med barna, måtte vi skrive en rapport for.

For å sende hjem. I Norge, barnet leker ute, de får skrap på knærne, og så sier du det til foreldrene når de henter barna.

Men der måtte vi bare fylle ut masse papirer, foreldrene må signere, the principal må signere, og så får foreldrene en kopi, og så får skolen en kopi.

Slik at det ikke blir noe saksøking.

Hva er grunnen, eller muligheten for at det kommer saksøkt og alle disse typer ting?

Ja, og den skolen jeg jobbet på lengst var i San Francisco, og da var det ikke så masse ture ut i skog som vi var på.

Men jeg la litt merke til at det var noen av barna som var litt eldre, kanskje fem-seks år, ute i ulendt terreng, de snubla hele tiden når vi gikk i skogen,

og klarte ikke å klatre like lett som kanskje en treåring i Norge ville gjort. Så det var litt interessant å se.

Det er veldig interessant faktisk. Jeg er som hverandre pleier å kjenne på det når det kommer til motorisk utvikling, og da ser du på slik at de her tingene også.

Hvis vi ikke har det naturlige, så var vi definert som naturlige lekområder, natur, skog og luta.

Ja, definitivt.

Men saksøkingskulturen, det er nesten det eneste som står på billboards, de store reklamplakatene er jo advokater.

Har du blitt skadet, ta kontakt, vi skal saksøke for deg, hvordan påvirker det samfunnet, tenker du?

Jeg tror alle er veldig forsiktige med alt, spesielt når det gjelder business og sånt.

Men det gjør jo at de viser ting som er veldig alvorlige, som er bra.

Men ja, jeg vet ikke helt om det er …

Du tenker litt på det du sier, men med det å jobbe som en profesjonell professionsutdannet, og så må du drive og fylle ut vanvittig masse papirer,

bare for å være sikker på at du har ryggen din clean, at ingen etterpå kan komme inn og si at nei, du gjorde dette gærent, eller gjorde dette gærent.

Jeg vet en som jobber innenfor social work her, hun sier jo det, hun er jo redd for å bli saksøkt av klientene sine,

de menneskene du er der for å hjelpe.

Og så kan du, som hun sier veldig ofte, så kan jeg ikke hjelpe, for hvis jeg hjelper på den måten, så kan det hende at jeg blir saksøkt for det etterpå, hvis det ikke funker.

Du kan ikke si ting, du kan ikke love ting, for plutselig da så hadde du brutt det.

Og jeg kjenner jo som vernepleier selv, når jeg skal ut og jobbe med mennesker, jeg kan ikke løpe rundt og være redd for at de skal saksøke meg.

Jeg er jo der for å hjelpe dem.

Men du er jo i barnevernet for eksempel, og hvis du skulle jobbe der, så blir du redd for at du personlig skal bli saksøkt.

Det er jo helt klart.

Jeg kjenner også folk som har gått legestudiet, og de har fått beskjed om at om de flyr til USA, så det første de skal gjøre på flyet er å ta seg en øl,

for da kan ikke de bli saksøkt om, da kan ikke de hjelpe en person på flyet, for om de gjør noe galt, så kan de bli saksøkt.

Om det er over amerikansk jord.

Så det er for de beskjed om at de, ja, ta deg en øl med en gang du kommer på flyet.

Om du flyr til USA, eller innenfor USA.

Det skjedde faktisk på mitt fly nå, så fikk jeg det bare sånn jeg hørte på film eller sånt.

We have an emergency, is there a doctor on board?

Jeg var sånn, wow! Så det skjedde faktisk. Det var jeg som var nurse, som reiste seg på og hjalp til.

Det var ikke noe veldig overholdelig, men det er jo rart. Det slår virkelig ut hvordan man jobber da som profesjonell.

Hun, jeg pratet om nettopp også, som forteller mye om dette, at hun har jo faktisk også blitt saksøkt av i NOGA tjenester til.

Og etter det så ble hun oppfordret til å kjøpe seg forsikring, for å være forsikret for å ikke kunne bli saksøkt.

I Norge så ville det vært helt merkelig å kunne tenke på at jobber i barnevernet og foreldrene ikke er fornøyde med jobben din,

så kan du saksøke denne barnevernspedagogen, for malpractice har gjort noe eter henne gærent.

Du vil aldri kunne gjøre det. Du kan sende en informell klage til tjenesten, til kommunen.

Du har jo ordentlig gode klagemuligheter, men det å gå etter individen, du skal være personlig ansvarlig,

det vil jo sette store begrensinger for deg som profesjonell, tenker jeg.

Jeg var jo på utveksling for noen år siden i USA, og da fikk vi beskjed av profesorer om du skal beskytte hjemmet ditt,

om du har et våpen, så må du drepe dem, for hvis ikke så kan de saksøke deg, selv om det er de som bryter seg inn i huset ditt.

For om du skader dem bare, så kan de saksøke deg, og de kan vinne.

Det er jo rart.

Det var veldig rart å høre fra profesorer på universitet. Det kom som et veldig stort kultursak til.

Da ble jeg litt redd, om profesoren min sa noe til meg.

Det høres jo ikke ut som noe jeg ville sagt til dere når jeg var jønnevist.

Nei, det er bra.

For å oppsummere litt, for deg som er inngangsporten her, var det å reise nettopp til USA,

så tenkte du at dette er jo rimelig likt som Norge, og så tenker man det opp imot Tansania, sør-Afrika,

ting der det er helt klart at det er store kulturforskjeller, alt er annerledes.

Hva tenker du du lærer ut av dette som du tar med deg hjem tilbake til Norge?

Mange forskjeller egentlig.

Når man har sett på filmer som er filmet i USA, så ser du ikke de kulturelle forskjellene som de gjør når du faktisk er her.

Men igjen så er det den høfligheten som kommer til, men også tilliten du har til de rundt deg.

For hjemme så går jeg rundt på kveldstuer uten å tenke noe over det, men når du kommer her, du tør jo ikke.

Så det er den tilliten til de menneskene rundt deg, og det har vi snakket om med de lærere som jobber her,

og de har jo ikke tillit til de rundt eller de som skal hjelpe de heller, og det er jo noe du hadde hatt i Norge.

Og det er jo for øvrig en podcast vi har lagd tidligere også, sammen med Oene som jobber her i USA,

og også Yves Garcia, så vi kan ta og legge en lenke der hvor vi prater om tillit, hvor stor forskjell vi har.

Hvor stor forskjell er i tillit, USA vs. Norge? Det er veldig interessant når vi går på det,

og hvordan det også påvirker deg som fremtidig barnevernspedagog, eller vernepleier, eller social worker.

Så det er jo en av de store tingene.

Tusen takk for en veldig lærerrik og bra prat. Nå kjenner jeg at vi sitter på en restaurant, vi skal ha oss mat,

og jeg tenker noe mer amerikansk enn deep fried chicken wings, eller sånne type ting da.

Så vi får unna av. Tusen takk for at du var med her, og takk for at du delte i det dere kan.

Takk for meg.