Operativ yteevne

I denne episoden utforsker vi hvilke fysiske krav som stilles til operativt politiarbeid, og hva tilstrekkelig fysisk yteevne innebærer i praksis. Vi diskuterer hvilke oppdrag og situasjoner som stiller de høyeste kravene, hvordan fysisk kapasitet påvirker prestasjon under stress, og hvordan fysiske, mentale og taktiske krav virker sammen i operativ tjeneste. Videre ser vi nærmere på forholdet mellom opptakskrav og de reelle kravene i yrket, hva som kan defineres som “godt nok”, og forskjellen mellom å bestå tester og å prestere robust over tid. Vi diskuterer også variasjoner mellom ulike operative funksjoner, kjønnsforskjeller i fysisk kapasitet, samt belastning, skader og bærekraft i tjenesten. I tillegg belyser vi hva politiet og Forsvaret kan lære av hverandre. Med oss i studio er Espen Svendsen Gjevestad, førsteamanuensis ved Politihøgskolen, og Thomas André Valnes, sjef for Seksjon for menneskelig yteevne ved Hærens våpenskole. Podkastvert er Eirik Grindaker, prosjektleder for menneskelig yteevne ved Universitetet i Innlandet.

Operativ yteevne er et samarbeid mellom Universitetet i Innlandet og Forsvaret ved Hærens våpenskole. Her finner du mer info om fagfeltet menneskelig yteevne: https://www.inn.no/om-universitetet/fakultet-for-helse-og-sosialvitenskap/institutt-for-folkehelse-og-idrettsvitenskap/menneskelig-yteevne/

What is Operativ yteevne ?

Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.

Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.

Podkastepisoden handler om hvilke fysiske, mentale og operative krav som stilles til politi i praktisk tjeneste, og hvordan disse kravene kan sammenlignes med kravene i Forsvaret. Samtalen ledes av Eirik Grindaker, og gjestene er Espen Svendsen Gjevestad fra Politihøgskolen og Thomas André Valnes fra Hærens våpenskole. Hovedtemaet er krav til fysisk yteevne i politiet: hva som kreves for å fungere godt i stressende, uforutsigbare og fysisk krevende situasjoner.

Espen har bakgrunn fra Norges idrettshøgskole, helsevesenet og forskning på fysisk trening, blant annet hos pasienter med sykelig overvekt. Senere begynte han ved Politihøgskolen, der han arbeider både med undervisning og forskning, særlig inn mot operative politimiljøer. Han har også tilknytning til Politiets nasjonale beredskapssenter. Hans faglige interesse ligger i fysisk trening, stressmestring og hvordan fysisk kapasitet påvirker evnen til å regulere aktivering under krevende oppdrag.

Thomas André Valnes representerer Forsvaret og arbeider med menneskelig yteevne i Hærens våpenskole. Han peker tidlig på at politi og forsvar har mange overlappende utfordringer, selv om samfunnsoppdragene er forskjellige. Forsvaret skal forsvare landet, sikre suverenitet og støtte sivile myndigheter. Politiet skal ivareta indre sikkerhet og håndtere lovbrudd, orden og beredskap i samfunnet. Likevel møtes de i mange av de samme operative problemstillingene: stress, fysisk belastning, beslutningstaking, maktbruk, bæring av tungt utstyr og behovet for å fungere under usikkerhet.

Espen definerer operativt politiarbeid som den praktiske utøvelsen av politiyrket, særlig det arbeidet som skjer ute i patrulje. Mye politiarbeid er ikke planlagt. Patruljer må reagere på hendelser som oppstår plutselig, ofte med begrenset informasjon og høy tidskritikalitet. Dette krever at politiet har en konstant beredskap og evne til å håndtere situasjoner med varierende kompleksitet og intensitet.

Han trekker frem pågripelser som et eksempel på oppgaver som kan stille store fysiske krav. Selv vanlige IP4-patruljer, altså ordinært innsatspersonell i politiet, kan havne i situasjoner der de må løpe, bruke makt, sikre personer og samtidig ta gode beslutninger. Politiets innsatspersonell deles inn i kategorier: IP4 er ordinært operativt politi, IP3 er utrykningsenhetene, IP2 omfatter blant annet livvakter, og IP1 er beredskapstroppen, ofte kalt Delta. Jo høyere kategori, desto mer spesialisert trening og større operative krav.

Et sentralt poeng er at fysisk kapasitet ikke bare handler om å tåle tunge løft eller lange løp. Den påvirker også evnen til å regulere stress, oppfatte informasjon og ta riktige beslutninger. I politiarbeid kan en situasjon eskalere eller deeskalere raskt. Da må polititjenestepersonen kunne justere maktbruken proporsjonalt. Hvis man er fysisk utslitt, kan man få dårligere informasjonsbearbeiding, trangere oppmerksomhetsfelt og mindre evne til å tilpasse seg endringer.

Utstyr er en viktig del av belastningen. Verneutstyr for IP3 og IP4 kan veie rundt 24–25 kilo, avhengig av størrelse og oppdrag. Dette skal bæres under forflytning, ofte før selve oppdraget begynner. Hvis politiet bruker opp mye av kapasiteten bare på å komme frem, står de svakere når de skal løse den kritiske delen av oppdraget. Dette gjelder også spesialiserte roller, som «breachere», altså personell som skal skaffe adgang gjennom dører eller hindringer med tungt utstyr.

Thomas utdyper likheter og forskjeller mellom politi og forsvar. Forsvaret opererer i ytterste konsekvens mot militære fiender og må kunne bruke dødelig makt i krig. Politiet har som hovedoppdrag å få kontroll på situasjoner innenfor sivile rammer. Samtidig kan grensen mellom politi- og forsvarsoppgaver bli mer uklar i krise og krig. Totalforsvaret, altså samvirket mellom sivile og militære aktører, blir stadig viktigere. Forsvaret kan bistå politiet med vakthold, sikring, ettersøk, katastrofehåndtering og andre oppgaver. En ny samarbeidsavtale mellom forsvar og politi trekkes frem som et eksempel på økt behov for samhandling.

Begge miljøer trenger personell som kan operere i makkerpar, lag og større enheter, ofte i urbane miljøer. De må kunne bevege seg inn og ut av kjøretøy, opp og ned trapper, bære utstyr, sikre områder og personer, og håndtere komplekse situasjoner under stress. Kravene inkluderer kondisjon, styrke, utholdenhet, smidighet, motoriske ferdigheter, teknikk, taktikk og mental robusthet.

Et viktig forskningsfunn som Espen beskriver, kommer fra en studie på politistudenter i Stavern. Studentene ble delt i to grupper. Den ene gruppen ble utsatt for et høystresscenario der de fikk melding om PLIVO, altså pågående livstruende vold, mens den andre gruppen gikk inn i samme scenario med lavere stressaktivering. Forskerne hadde målt studentenes maksimale oksygenopptak og puls på forhånd. Resultatet viste at alle ble kraftig aktivert når situasjonen ble alvorlig. Men de studentene som var i best fysisk form, klarte å «lande» raskere etter den første stressresponsen. De fikk dermed bedre evne til å ta inn ny informasjon og justere maktbruk og beslutninger.

Mekanismen knyttes blant annet til hjerteratevariabilitet, altså variasjonen mellom hjerteslag. Når man er svært sliten og stresset, reduseres kroppens evne til å regulere aktivering. Dette kan føre til tunnelsyn, redusert hørsel, dårligere tidsoppfattelse og svekket evne til å oppfatte berøring og andre sanseinntrykk. God fysisk form ser ut til å bidra til at kroppen raskere kan åpne opp igjen og gjenvinne et større handlingsrom.

Politihøgskolen og samarbeidspartnere forsker videre på dette, blant annet med IP3-personell og beredskapstroppen. De undersøker sammenhengen mellom fysisk kapasitet, aktiveringskontroll, beslutningstaking og valg av maktmidler i scenariobaserte oppdrag. Målet er å forstå hvordan trening, erfaring, taktikk og utstyr påvirker oppdragsløsningen.

Samtalen går deretter over til opptakskrav og utdanning. Espen forklarer at Politihøgskolen utdanner generalister, ikke bare personell til operative spesialfunksjoner. Derfor må opptakskravene balansere behovet for fysisk kapasitet med ønsket om bred rekruttering til hele politiet, inkludert etterforskning og forebyggende arbeid. Likevel mener han at det fysiske nivået gjerne kunne vært høyere.

Ved opptak til Politihøgskolen testes blant annet kondisjon, styrke og svømmeferdighet. Ved utgang fra utdanningen må studentene blant annet bestå 3000 meter og styrkeøvelser. Kravet på 3000 meter er 16.15 for kvinner og 14.45 for menn. Hvis studentene ikke består fysisk eksamen, får de ikke vitnemål og kan ikke gå ut som IP4 før de har bestått.

For beredskapstroppen er opptaket langt mer omfattende. Det består av kjente fysiske tester, ukjente scenariobaserte tester og videre seleksjon. Den kjente delen inkluderer blant annet terrengløp på 2400 meter, pushups og hangups med vektvest, spensttest, grepstest, en sammensatt ti minutters fitnesstest, trappeløp og agility-test. Den ukjente delen tester blant annet evnen til å tåle fysisk og mental belastning over tid, med utstyr, tunge løft og uforutsigbare oppgaver.

Espen understreker at robusthet ikke bare er evnen til å prestere maksimalt i korte økter. Moderne trening kan ofte bli for kort, intensiv og effektiviseringsorientert. Men operativt arbeid kan vare i mange timer eller dager. Da trenger man det han beskriver som «skogsarbeiderkapasitet»: seig styrke, utholdenhet, evne til å tåle ubehag og fungere over tid. Dette er ikke noe man bygger på noen få måneder, men gjennom langvarig fysisk erfaring.

Thomas kobler dette til Forsvarets arbeid med arbeidskrav. Han peker på at aerob utholdenhet er et generisk kjernekrav for soldater. Kondisjon er ikke alt, men for lav kondisjon er en stor begrensning. Han viser til at et nivå rundt 47 ml oksygen per kilo kroppsvekt per minutt ofte trekkes frem som et minimum for generiske soldatoppgaver, særlig når man skal bære ekstern vekt. Han advarer mot en treningskultur der styrke og anaerob kapasitet får for mye oppmerksomhet på bekostning av grunnleggende kondisjon.

Et gjennomgående problem er mangelen på presise arbeidskravsanalyser for operativt politiarbeid. Uten slike analyser vet man ikke nøyaktig hvilket fysisk nivå som er nødvendig for ulike roller. Krav kan da bli basert på tradisjon, erfaring eller hva dagens personell klarer, heller enn på systematisk analyse av oppgavene. Espen mener politiet trenger mer objektive data om hva som faktisk kreves ved forflytning, bæring av utstyr, maktbruk og oppdragsløsning.

Kjønnsforskjeller diskuteres også. Espen sier tydelig at det finnes fysiologiske forskjeller mellom menn og kvinner, særlig knyttet til styrke, kondisjon og eksplosivitet. Menn har i gjennomsnitt høyere fysisk kapasitet, blant annet på grunn av testosteron. Samtidig finnes det egenskaper, særlig i svært langvarige utholdenhetsaktiviteter, der kvinner kan prestere svært godt. Poenget hans er at kravene må være relevante for jobben. Hvis en test vektlegger maksimal styrke mer enn det faktiske oppdraget krever, kan man miste gode kandidater.

Thomas følger opp med Forsvarets perspektiv. Han mener fysiske krav bør være styrt av jobbkravet, ikke kjønn eller alder. Samtidig er det komplekst, fordi kvinner i gjennomsnitt har lavere kondisjon og styrke, og fordi kvinnelige soldater ifølge forskning har høyere risiko for belastningsskader. Risikofaktorer kan blant annet være lavere kroppsmasse, kortere beinlengde, større Q-vinkel i hofte/lår og mindre muskelmasse. Arbeidsgiver har derfor ansvar for å sikre at seleksjon og trening er trygt og forsvarlig. Målet må være presis seleksjon: å bruke alle mennesker der de passer best, uten å senke nødvendige krav for funksjoner som faktisk krever høy kapasitet.

Belastningsskader er et annet viktig tema. I politiet finnes det plager knyttet til utstyrsbelte, vernevest, bilbelte og langvarig bæring av utstyr. Espen sier at det ikke finnes like omfattende studier på belastningsskader i politiet som i Forsvaret. Thomas viser til at belastningsskader er svært godt dokumentert blant soldater, ofte knyttet til ekstern vektbelastning. Kondisjonsnivå trekkes frem som en av de viktigste faktorene for å redusere risiko.

Espen peker på at politiet ikke har årlige fysiske godkjenninger for IP4 og IP3, slik enkelte spesialavdelinger har. Dette gjør at det kan bli stor variasjon i fysisk kapasitet blant operative tjenestepersoner. De som liker å trene, trener gjerne uansett. De som ikke gjør det, kan falle langt ned fysisk. Han mener årlige krav kunne hevet bunnivået og dermed styrket den kollektive beredskapen. En utfordring er at det juridisk og praktisk er vanskelig å stille krav hvis arbeidsgiver ikke legger godt nok til rette for trening i arbeidstiden.

Avslutningsvis oppsummerer Espen at operativt arbeid krever både stor fysisk og mental kapasitet. Den operative utøveren skiller seg fra idrettsutøveren ved at han eller hun aldri vet når «startskuddet» går, hvem man møter, hvor man skal prestere, eller hvilken type «idrettsgren» oppdraget vil ligne. Derfor må trening gi bred robusthet, ikke bare spesifikk testprestasjon.

Fysisk form påvirker ikke bare de fysisk tunge oppdragene, men også informasjonsinnhenting, stressregulering og beslutningstaking i komplekse situasjoner. For dem som ønsker seg inn i politiet eller Forsvaret, er rådet å bygge fysisk robusthet over tid: ikke bare korte harde økter, men også seig utholdenhet, bæring, gange med sekk, muskulær belastning og evne til å stå i ubehag over lengre tid.