Operativ yteevne

I denne episoden utforsker vi hvilken betydning fysisk yteevne og helsetilstand i befolkningen har for nasjonal beredskap – og hvor godt rustet Norge egentlig er til å håndtere kriser og krig dersom befolkningens fysiske kapasitet blir satt på prøve. Vi diskuterer hvordan det står til med den fysiske formen i befolkningen i dag, hvilke utviklingstrekk vi ser – og hvilke konsekvenser utviklingen kan få for samfunnets evne til å håndtere kriser, og for Forsvarets rekruttering og operative kapasitet. Vi diskuterer også hva som skaper utfordringene, hvorfor fysisk kapasitet bør forstås som en beredskapsfaktor, og hvilke tiltak som må til – både politisk og på systemnivå – for å styrke Norges samlede beredskapsevne. Med oss i studio er Ulrik Wisløff, professor og leder av CERG ved NTNU, Øyvind Sandbakk, sportsdirektør ved Norges Toppidrettsgymnas (NTG) og professor II ved UiT, og Thomas André Valnes, sjef for Seksjon for menneskelig yteevne ved Hærens våpenskole. Podkastvert er Eirik Grindaker, prosjektleder for menneskelig yteevne ved Universitetet i Innlandet.

Operativ yteevne er et samarbeid mellom Universitetet i Innlandet og Forsvaret ved Hærens våpenskole. Her finner du mer info om fagfeltet menneskelig yteevne: https://www.inn.no/om-universitetet/fakultet-for-helse-og-sosialvitenskap/institutt-for-folkehelse-og-idrettsvitenskap/menneskelig-yteevne/ 

What is Operativ yteevne ?

Operativ yteevne er en podkastserie som belyser hvordan fysisk og mental kapasitet, ernæring, søvn, restitusjon og totalbelastning påvirker menneskelig yteevne i operative situasjoner. Podkasten er utviklet i samarbeid mellom Universitet i Innlandet, ved Institutt for folkehelse og idrettsvitenskap, og Forsvaret, ved Hæren våpenskole og Seksjon for menneskelig yteevne.

Dette er en episode som ikke egner seg som transkript. Derfor følger i stedet et sammendrag av episoden. Sammendraget er laget med hjelp av Autotekst og Sikt KI-chat.

I denne episoden diskuteres sammenhengen mellom fysisk yteevne, folkehelse og nasjonal beredskap. Gjestene er professorene Øyvind Sandbakk og Ulrik Wisløff, sammen med Thomas André Valnes. Samtalen tar utgangspunkt i et grunnleggende spørsmål: Hvor godt rustet er Norge til å håndtere kriser og krig dersom befolkningens fysiske kapasitet og helsetilstand blir satt på prøve?

Et sentralt budskap gjennom hele episoden er at fysisk kapasitet ikke bare er et spørsmål om individuell helse, men også om samfunnets samlede motstandsdyktighet. Fysisk aktivitet og god kondisjon påvirker ikke bare risikoen for sykdom, men også evnen til å fungere under belastning, håndtere stress, opprettholde konsentrasjon og løse oppgaver over tid. Dette gjør fysisk yteevne til en viktig faktor både for Forsvarets operative evne og for befolkningens evne til å håndtere kriser.

Wisløff peker på at Norge over lang tid har hatt en negativ utvikling når det gjelder fysisk aktivitet og kondisjon. Selv om enkelte grupper trener mer enn tidligere, er forskjellene i befolkningen blitt større. De som allerede er aktive, er ofte svært aktive, mens en stadig større gruppe er svært inaktive. Samtidig er samfunnet organisert på en måte som reduserer naturlig bevegelse i hverdagen. Teknologiske løsninger, transportmidler og moderne bekvemmeligheter gjør at fysisk aktivitet i stadig mindre grad er nødvendig for å få hverdagen til å fungere. Resultatet er at kondisjonsnivået synker og at overvekt og livsstilssykdommer blir vanligere.

Ifølge Wisløff er kondisjon den sterkeste enkeltindikatoren vi har for både nåværende og framtidig helse. God kondisjon reduserer risikoen for en lang rekke livsstilssykdommer og er tett koblet til både hjertehelse, hjernehelse og kognitiv funksjon. Han understreker at det ikke handler om toppidrettsnivå, men om å ha et fysisk grunnlag som gjør at kroppen fungerer godt gjennom livet. Lav fysisk kapasitet påvirker ikke bare helsevesenet, men også arbeidslivet, produktiviteten og samfunnets bærekraft.

Sandbakk følger opp med å understreke at utfordringen strekker seg langt utover helsefeltet. En stadig mindre andel av befolkningen vil være arbeidsdyktig i årene som kommer, samtidig som antallet eldre øker. Dersom utviklingen fortsetter, vil flere være sykmeldte eller uføre, og kostnadene knyttet til helse og omsorg vil vokse betydelig. Han argumenterer derfor for at fysisk og mental robusthet må sees som en samfunnsressurs på linje med utdanning og kompetanse. For å oppnå dette må samfunnet utformes slik at fysisk aktivitet blir en naturlig del av hverdagen gjennom hele livsløpet.

Forsvaret merker allerede konsekvensene av utviklingen. Valnes viser til at kondisjonsnivået blant førstegangstjenestegjørende har falt de siste tjue årene. Dersom man bruker kravet om å løpe 3000 meter på under 15 minutter som et minimumsnivå for generelle soldatoppgaver, oppfyller bare omtrent tre av fire soldater i Hæren dette kravet. Tallene er enda lavere i Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Selv om Forsvaret fortsatt kan selektere blant mange unge mennesker, illustrerer tallene at grunnlaget i befolkningen er blitt svakere. Dette får konsekvenser for utdanning, trening og på sikt operativ evne.

Wisløff viser til tilsvarende utvikling i Finland, hvor andelen unge menn som ikke klarer bestemte fysiske krav har økt kraftig over tid. Han mener Forsvarets erfaringer i stor grad speiler utviklingen i befolkningen som helhet. Selv om Forsvaret fortsatt klarer å rekruttere mange med god fysisk kapasitet, blir rekrutteringsgrunnlaget stadig smalere.

Et viktig tema i diskusjonen er at fysisk kapasitet også er en beredskapsfaktor. Sandbakk peker på at fysisk form ikke bare handler om å kunne utføre fysisk arbeid, men også om mental kapasitet, utholdenhet og evnen til å fungere under stress over tid. I et samfunn preget av økende geopolitiske spenninger er dette egenskaper som kan få stor betydning.

Valnes utdyper dette gjennom et totalforsvarsperspektiv. Han argumenterer for at nasjonal beredskap ikke bare handler om Forsvaret, men om hele befolkningens evne til å fungere i en krisesituasjon. Ved strømbrudd, naturkatastrofer eller væpnet konflikt kan mennesker måtte forflytte seg til fots, hjelpe andre, evakuere eller klare seg uten moderne infrastruktur. I slike situasjoner blir fysisk kapasitet en grunnleggende forutsetning for å kunne ta vare på seg selv og bidra til fellesskapet. Han mener dette perspektivet har vært underkommunisert i samfunnsdebatten.

Gjennom samtalen trekkes også helsevesenets framtidige utfordringer fram. Wisløff peker på at Norge om få år kan mangle titusenvis av helsearbeidere. Samtidig vil behovet for helse- og omsorgstjenester øke dersom dagens utvikling fortsetter. Han mener derfor at forebygging gjennom fysisk aktivitet ikke lenger kan betraktes som et tilleggstiltak, men må bli en sentral del av samfunnsplanleggingen.

Både Sandbakk og Wisløff er kritiske til det de oppfatter som manglende politisk handlekraft. De sammenligner situasjonen med innføringen av røykeloven og argumenterer for at det trengs politikere som tør å ta upopulære beslutninger på kort sikt for å oppnå store gevinster på lang sikt. Begge mener at Norge har økonomiske og organisatoriske forutsetninger for å bli et foregangsland innen forebygging og fysisk aktivitet dersom man velger å prioritere dette.

En sentral forklaring på utviklingen er ifølge deltakerne at samfunnet systematisk reduserer behovet for fysisk aktivitet. Eksempler som trekkes fram er økt bruk av heiser, rulletrapper og elsparkesykler. Valnes argumenterer for at samfunnet i større grad bør premiere og legge til rette for at mennesker går og beveger seg på egen hånd. Han mener mange av dagens løsninger gjør det for enkelt å velge bort bevegelse.

Diskusjonen dreier deretter inn på hvilke tiltak som kan snu utviklingen. Wisløff viser til beregninger som antyder at selv små økninger i fysisk aktivitet blant de mest inaktive kan gi enorme samfunnsøkonomiske gevinster. Han argumenterer for at fysisk aktivitet bør integreres sterkere både i skole, arbeidsliv og helsevesen. På arbeidsplasser bør det legges bedre til rette for aktivitet, og fysisk aktivitet bør i større grad sees som en naturlig del av arbeidshverdagen.

Sandbakk legger særlig vekt på skolen. Han mener fysisk aktivitet må få en langt sterkere plass gjennom hele skoleløpet. Barn må lære grunnleggende ferdigheter og oppleve mestring tidlig, på samme måte som de lærer å lese, skrive og regne. Dersom barn ikke utvikler fysisk kompetanse og bevegelsesglede tidlig, blir det vanskeligere å etablere gode vaner senere i livet. Han argumenterer derfor for mer daglig fysisk aktivitet i skolen og et tettere samarbeid mellom skole, idrettslag og andre aktører.

Valnes løfter fram behovet for bedre systemer for oppfølging av voksne. Han peker blant annet på at personer som oppsøker helsevesenet med livsstilsrelaterte utfordringer bør kunne henvises til fagpersoner med kompetanse på fysisk aktivitet og trening. Dette vil kreve investeringer, men kan gi store gevinster gjennom redusert sykdomsbyrde og mindre behov for behandling senere.

Mot slutten av episoden blir deltakerne utfordret til å beskrive hva de ville gjort dersom de kunne bestemme. Wisløff understreker betydningen av å legge til rette for mer fysisk aktivitet gjennom hele livet og viser til forskningsprosjektet Generasjon 100, hvor eldre som trente regelmessig fikk bedre helse, mindre sykdom og høyere livskvalitet. Sandbakk peker på behovet for omfattende strukturelle tiltak, blant annet mer fysisk aktivitet i skolen, bedre tilrettelegging på arbeidsplasser og større investeringer i forebygging. Han argumenterer for at fysisk aktivitet må behandles som en grunnleggende samfunnsinvestering på linje med utdanning.

Avslutningsvis understreker alle tre at ansvaret må deles mellom individ og samfunn. Hver enkelt må ta ansvar for egen aktivitet og helse, men myndighetene må samtidig skape strukturer og insentiver som gjør det enklere å ta gode valg. Hovedbudskapet er at fysisk aktivitet ikke lenger kan betraktes som et individuelt livsstilsvalg alene. Det er en strategisk samfunnsressurs som påvirker folkehelse, økonomi, arbeidsliv, forsvarsevne og nasjonal beredskap. Dersom Norge skal være rustet for framtidens utfordringer, må fysisk yteevne løftes høyere på den politiske dagsordenen og behandles som en grunnleggende del av samfunnets samlede robusthet