Subscribe
Share
Share
Embed
Noen mennesker får oss til å lytte. I Godt sagt! møter kursleder og foredragsholder Christian Eek-Jensen folk som virkelig kan formidle. Folk som fanger et rom, flytter en mening eller setter ord på noe andre bare har kjent på. Du blir kjent med mennesket bak stemmen og grepene de bruker for å nå frem. For deg som selv vil bli bedre til å formidle, presentere og påvirke.
Per Henrik Stenstrøm, hjertelig velkommen til "Godt sagt".
Tusen takk for det.
Da du begynte å studere, så begynte du på medisinstudiet.
Så endte du opp som journalist. Hva skjedde der?
Jeg hadde lyst til å bli lege, ja, det er helt riktig.
Jeg hadde en plan om det egentlig veldig tidlig. Kanskje det begynte å ...
Det blir veldig klart for meg sånn på videregående.
Jeg husker vi hadde en sånn utplassering, vi skulle få lov til å være med
på en arbeidsplass på videregående, og en klassevenninne, som da var faren hennes,
var lege, så vi fikk ordna en sånn dag på Bærum sykehus.
Hun, datteren og venninna mi, da, og en til. Og vi skulle da på Bærum sykehus,
og dette her var jo høydestein for meg, hva jeg skulle bli, så vi hadde omvisning der oppe.
Faren hennes tok oss imot, han var vel indremedisiner eller noe sånt, jeg husker vi var på.
På en avdeling der hvor vi fikk være med på en sånn koloskopi,
hvor du får denne slangen opp bak.
Og der lå det en gammel dame, og vi skulle se inn i denne slangen hvor hun ble undersøkt.
Og jeg husker jeg blei så sjuk av å se på det at det var helt grusomt.
Men jeg måtte jo spille iskald, selvfølgelig. Jeg skulle jo bli lege.
Det kunne jo ikke vise at jeg syntes det var ubehagelig, så jeg sa ... Nei, dette er ikke ...
Og sto der og sa at nei, dette her var jo veldig fint og artig og spennende og greier.
Og etterpå så skulle jo vi da bli utsatt for en EKG, og jeg var den eneste gutten i gruppa.
Så da var det jeg som skulle legges ned, og de skulle fortelle hva EKG var.
Og det var veldig fint opplegg. Og jeg legger meg ned på denne benken med denne papirduken på.
Hvor de setter på meg EKG. Og jeg husker jeg reiser meg opp fra den duken,
og det er ingenting igjen av den papirduken. Den er helt kliss klass, for jeg hadde jo vært så svett.
Så jeg hadde jo da avslørt at jeg ikke var helt ved mine fulle fem.
Vi har hatt denne omvisninga. Og så husker jeg jo da, et par dager etterpå,
så kommer jo denne min venninne, og så sier hun det at:
"Ja, nei, det var jo helt topp, det sa jeg, vet du."
"Han syns det så ut som det hadde blitt veldig dårlig underveis der."
"Ja, nei, nei, overhodet ikke, da." Men jeg holdt, jeg ga meg ikke med det.
Så jeg fortsatte jo å jobbe helsevesenet.
Og jobba på sykehjem, og jobba på Spesialsykehus for epilepsi bl.a.
Og ville ha litt erfaring og sanke litt poeng.
Så tok jeg saniteten i forsvaret, så det var lege 100 %.
Og så kom jeg inn i Tyskland, og karakterene var liksom ikke ...
De var ikke kommet inn i Norge, dessverre. Så da var det Tyskland jeg skulle studere.
Så reiste jeg ned til Hamburg og var der i fire dager. Da var det for mye ting hjemme.
Som holdt meg tilbake. Så da satte jeg meg på flyet hjem med halen mellom beina.
Hadde hatt avskjedsfeste med venner og bekjente. Det var et voldsomt opplegg.
Men da kom jeg hjem og skjønte at det er ikke det jeg skal bli.
Og hadde vel kanskje egentlig tenkt litt på det underveis mens jeg samla litt poeng
og endta litt praksis og sånn, at det her er jo egentlig ikke det jeg skal drive med.
Men den derre forestillingen om at jeg så det for meg, og familie forventa det,
og det var liksom den første akademikeren i familien omtrent...
Så da ble det journalistikk i stedet, som jo var noe helt annet.
Og som jeg syns jo aldri angra på.
Men jeg holdt meg veldig fast til den der medisinske journalistikken tidlig
i det journalistyrkeslivet. Så jeg jobba med helsemagasiner
og var veldig helseretta. Så jeg føler meg ...
Jeg var på en jobb i en samling med han Espen Nakstad.
Så vi sto på scenen sammen. Og da kjente jeg at jeg følte meg litt som lege,
selv om jeg hadde bare vært fire dager da. Men det er visst ikke nok til å operere.
Det er nok til å praktisere de fire dagene, så sånn er det.
Men da ble det altså, og det syns jeg er gøy ...
Nå har du jo laget, som journalist, en tidagerskur
mot baksnakking på jobben, og det skal vi komme tilbake til.
Jeg har mange spørsmål når det kommer til baksnakking.
Men akkurat det med journalistkarrieren din, hva var det som tiltrakk deg ved journalistyrket?
Det var ... Jeg begynte ... Jeg var veldig travinteressert i min ungdom.
Og fikk en ekstrajobb mens ... Skal vi se, da var jeg ferdig på videregående, ja.
Men hvor jeg skulle ringe kusker og travtrenere og høre og få tips.
Og det var jo egentlig bare fordi jeg var interessert i trav.
Og så var jeg litt nysgjerrig på journalistikken.
Men ingen i min familie eller noen venner ... Jeg hadde liksom ingen som hadde påvirka meg i den retningen der.
Så dette var mens jeg skulle bli lege og greier.
Men jeg kjente at det å ringe til travtrenere og kusker og få tips var veldig spennende.
Og da skrev jeg disse intervjuene ut.
Og det jobba jeg jo i et blad som het Rikstotonytt, som ikke fins lenger.
Så det var inngangen til journalistikken. Så jeg hadde smakt litt på det.
Og forsto at dette er jo litt spennende, og var i et redaksjonsmiljø og sånne ting.
Det er jo grunnen til at folk blir kalt Nysgjerrig-Per, ikke sant.
Det er jo fordi alle som heter Per, tror jeg er veldig nysgjerrig.
Nei, men det var antakeligvis kanskje starten på det.
Og så så jeg at det var et ganske sånn fritt yrke.
Så var det veldig vanskelig å komme inn der.
Det var nesten like vanskelig å komme inn på medialinja i Volda som det var på medisin.
Så jeg følte at det var litt prestisje også, ikke sant.
Så jeg tenkte at jo, jo, men da blei det ikke lege, som jo er veldig prestisjeyrke.
Da kan det bli journalistikk i stedet.
Jeg tenkte at jeg passa til det, og at det ville være et fritt og et fint yrke.
Og det var jo full match, det altså.
Men hva var det du lærte under studiet, som du skulle ønske du visste da du var
skal vi si selvlært journalist for Rikstotonytt?
Nei, det jeg lærte under studiet var vel ... Den gangen var det bare medialinja,
jeg var bare to år, og nå må du nesten ha en master, ikke sant.
Så den har jo blitt mye mer. Det var nok, selv om det kanskje er smørt
litt tynt utover en del utdanninger i dag, så lærte jeg jo egentlig ganske mye om hva man ...
Jeg lærte mye om samfunnsvitenskapelig forskningsmetode og sånne ting,
som var ganske overraskende fag.
Og ikke minst presseetikk og en del juss som man tenker at man ikke har noe behov for,
for vi er jo bare journalister. Så den ansvarligheten som lå i yrket, det var jo ikke jeg noe klar over.
Da jeg gikk inn i det. Og tilsvarsrett som er helt sentralt i forhold til den nye boka jeg har skrevet nå,
er jo egentlig henta litt derfra.
Det der at skal du skrive en sak som omhandler noe, så må de få lov til å slippe til med hva de mener.
Om saken, og få lov til å svare på det.
Så det har vært et sånt grunnprinsipp som journalister har med seg.
Nemlig å gi den som omtales, retten til å svare dette ut tilbake.
Så det lærte jeg jo noe om.
Det var jo en mye mer teoretisk tilnærming til yrket,
som jeg tenkte jo at det mest handla om å stå med mikrofon og intervjue folk.
Jeg var veldig keen på å være på TV.
Jeg gikk TV-linja og veldig på det at jeg skal bli programleder og sånne ting.
Så det la jeg jo ikke noe skjul på.
Så hvis jeg skal svare på det spørsmålet om hva jeg gjerne skulle ha visst ...
Da så er jeg litt usikker på hva jeg skal svare.
Men jeg skulle gjerne ha visst at det yrket er så annerledes i dag enn det var en gang.
Og at det har blitt så forandra.
Og at mediebransjen er ikke gjenkjennbar i det hele tatt i forhold til hva det var.
Store utfordringer selvfølgelig i økonomi, store utfordringer i lese- og lyttertall,
distribusjon, reklamemarked ... Alt dette her. Så jeg er ikke så sikker på om jeg hadde anbefalt nå.
Ingen av mine barn ser det ut som.
Og det er jeg litt glad for.
Men du har en lang karriere som journalist også.
Du har jobbet i bredden av det norske medielandskapet,
og det tradisjonelle medielandskapet også, som har endret seg veldig.
Alt fra Dagsrevyen til Se og Hør. Hva lærer man seg når man jobber i ytterpunktene av ...?
Ja, jeg hadde jo aldri trodd at jeg skulle begynne å jobbe i Se og Hør.
Men jeg starta i Dagsrevyen, så jeg fikk en sånn ... Den første jobben min var jo i Dagsrevyen.
Arild Riise, som jo nå akkurat har pensjonert seg fra TV 2, han var jo en mentor
og en som var innleid lærer da jeg gikk i Volda.
Fantastisk person som jo da ordna det sånn at jeg fikk lov til å være med i Dagsrevyen og ha praksis.
Og fikk til og med jobb der, for da jobba han i Dagsrevyen.
Men han var utleid noen uker for å hjelpe oss med TV- eller nye, skal vi si, fjernsynsjournalistikken.
Og nyhetsdekning. Så da ble jeg kjent med han, og så fikk jeg jobb i Dagsrevyen.
Og det var egentlig å plukke ned den jobben som lå på øverste hylle.
For det var jo ... I hvert fall var det det jeg drømte om, og det var jo veldig prestisje å få lov til å komme inn i Dagsrevyen.
Og begynne å jobbe med Lars Jacob Krogh og Anne Grosvold og sånn.
Det var helt sprøtt, de menneskene du hadde sett bare på TV ...
Og vært så ... Ja, lært mye av og ikke minst blitt inspirert av.
Så det å få jobbe med dem, det var veldig spennende.
Og så var det egentlig litt pussig, for den gangen, dette var i 1993 ...
Og da tenkte jeg egentlig at nå er mitt yrkesliv lagt.
Jeg skal jobbe her resten av livet, det fins ikke noe bedre sted å jobbe.
Så da måtte jeg kjøpe hus, for da skulle jeg jo flytte og hadde familie.
Og da måtte man jo gå i banken, og den gangen, som det er i dag igjen,
så var det sånn at du fikk jo ikke noe lån i banken hvis ikke du hadde fast jobb.
Og da var dette sånne tremånedersvikariater som NRK holdt på med.
Så jeg fikk jo ikke noe lån på det tremånedersvikariatet, så da måtte jeg være litt smart.
Så jeg sa opp i Dagsrevyen det vikariatet, og så var det plutselig en ny radiokanal som skulle på lufta.
Og de søkte folk. Og den radiokanalen het jo P4, ikke sant?
Og det var jo sånn dødsdømprosjekt, det var ingen som trodde på.
Men jeg tenkte: Jeg søker jobb der. Får fast jobb, går i banken, sier opp
og går tilbake til Dagsrevyen. Den planen presenterte jeg for Dagsrevy-sjefen,
og hun sa: Det er en god plan. Så jeg slutter. Jeg får jobb i P4,
som den første nyhetsjournalisten i P4 som blir ansatt, faktisk, og får en jobb.
En god lønn. Jeg trodde nesten det var feil, den lønna jeg fikk.
Det var ikke måte på. Og så ble jeg så oppslukt av de menneskene,
og ikke minst lederen der, Kalle Lisberg, som har vært en ledestjerne for meg
og tatt meg med på flere arbeidsplasser. En sånn leder som du virkelig vil ha, ikke sant.
Så han ... Da var ... Jeg så meg aldri tilbake.
Så P4, det var som å få et heroinstikk rett i blodåra. Da radio var altså hurtigheten og det der å være tett på.
Og i begivenhetenes sentrum, får man jo si, så var radio helt altoppslukende.
Så jeg blei jo i P4. Så jeg slutta jo ikke der og dro tilbake til Dagsrevyen.
Så da blei det radio. Så jeg har vært ti år i radio og ti år i TV.
Og så var jeg i Vi Menn en periode, redaksjonssjef der.
Men så hadde jeg lyst til å prøve Se og Hør. Jeg hadde lyst til å teste hva det var for noe.
Hvorfor det? Det var nok fordi ...
Fordi det var så i ytterkanten, og jeg har ikke vært noe sånn redd for å ...
Hva skal vi si ... Søke ut der, egentlig.
Men det var så spennende å gå inn i den verdenen der.
Så jeg så på det nesten som en mastergrad.
At jeg bare skal gå inn der, jeg skal jobbe der et år, lære, og så skal jeg ut igjen.
Men det var jo sånn som med radio. Fantastisk flinke journalister. Helt misforstått.
Hva sier Hør ... Du kan mene hva du vil om produktet, det er nå greit,
du trenger ikke lese det og ta sladder.
Men den journalistiske standarden som var der, den imponerte meg.
Så jeg var jo der i fem år også, og hadde lederoppgaver der.
Og fikk se hva de holdt på med, så ...
Men jeg må bare spørre, som en som ikke har jobbet i media, men som har lest ...
Jeg har lest Se og Hør, og snakket med mange om det.
Når du sier at den journalistiske standarden der er til å bli imponert over,
hva legger du i det?
Det krever litt forklaring, jeg innser det.
Men det der å ... Jeg vil si at alt som står i Se og Hør, er sant.
Og nå er det sikkert mange som kan problematisere det og ville ta meg på det.
Men det var jo ordentlige folk som jobba der, som hadde en høy standard.
Og det som står på trykk, skal være riktig. Og behandle folk.
Snakke på en ordentlig måte. Og veldig høflige, ordentlige mennesker.
Og jeg hadde jo ansvar for flere av dem også. Hadde ansvar for krim
og det som kalles for skjebnejournalistikken.
Og da er det noen som rynker på nesa og sier at det er noe som heter skjebnejournalistikk.
Ja, det er jo kanskje det, da. Det er jo de som forteller historien om ting man opplever i livet
som man helst ikke skulle ha opplevd. Human touch-journalistikk, egentlig.
Så det er en gjeng med folk som oppfører seg veldig ordentlig, vil jeg si.
Så kan du si det å bli satt til å kanskje overvåke et bryllup
eller ligge med en 600 mm telelinse i buskene
og ta et bilde av offentlige personer som kanskje til og med er på et offentlig sted.
Det er nedrig. Og det er nå i og for seg helt innafor å mene det.
Men den standarden og moralen som var der ... Samtidig kom jo denne boka til Håvard Melnes også,
som avslørte arbeidsmetodene. Da blei det jo et vanvittig bråk, selvfølgelig.
Og da blei det rydda opp i veldig mye der også, som var nødvendig.
Jeg skal ikke ukritisk hylle Se og Hør. I dag er det ikke så mye igjen av det, faktisk.
Men de er jo gode på nett fortsatt. Men papir-Se og Hør-bladet er jo nesten ingenting igjen.
Men jeg syns jeg er litt sånn opptatt av ...
Når du jobba i Se og Hør, behøvde du aldri å ha noe samtaletema når du var på fest.
For når du sa hvor du jobba ... Og kona mi var jo sånn:
Per Henrik, i dag behøver du kanskje ikke å si hvor du jobber.
For da vet man at da går resten av kvelden til å diskutere akkurat dette her som vi prater om nå.
Ja, og det er jo en lisepasning til å skifte retning litt.
For P4 nevnte du, det var en lang periode for deg,
og der var du også leder selv i mange år.
Jeg syns jeg har lest at du er den som har sittet lengst som programdirektør.
Ja, det tror jeg nok er riktig. Og ti år omtrent, var det det?
Ja, i hvert fall. Totalt var jeg ti år i P4.
Ikke alle som programdirektør, men jeg var programleder i mange år.
Jeg starta opp det gamle aktualitetsmagasinet vårt som morgenprogramleder.
Så var jeg leder i en del år der også. En trygg, god jobb.
Og i 2015 så sa du at nei, nå skal jeg begynne for meg selv.
Og hva skjedde der? Nei, det var ... Jeg hadde gått med det en stund,
den planen om kanskje å starte for meg sjøl og drive med noe.
Veldig utrygt. Og alle, veldig mange, prater om det.
Vil bli konsulent og drive med ting på egen hånd og være sin egen herre og sånn.
Så kommer den dagen hvor du kanskje skal ta det valget, men det ...
Jeg gikk på et lederutviklingsprogram som heter Solstrandprogrammet,
som jo er et kanskje Norges mest anerkjente lederutviklingsprogram.
Og da jobba jeg P4 og hadde fått grini meg til det programmet. Dyrt, veldig bra og veldig få i mediebransjen.
Som går der. Så jeg tenkte, og det var jo argumentene fra min leder imot, da,
at hvorfor skal du gå der, det er jo ingen mediefolk som går der.
Og det var mitt beste argument for å gå der. Ja, nettopp. Det er ingen medie, men ledelse,
det er det samme uansett hvor du er. Så jeg fikk lov til å gå der.
Og så gikk jeg der i halvannet år, og så kvitterte jeg, var dårlig gjort mot arbeidsgiveren min,
men jeg kvitterte jo ut det med å slutte, veldig kort tid etter, for da skjønte jeg at det er dette.
Det er dette jeg vil holde på med. Lederutvikling. Jeg har lyst til å hjelpe virksomheter
som sliter med å få til samarbeid på arbeidsplassen.
Så det brant en sånn flamme da, og så tenkte jeg at nå hopper jeg i dette her.
Og så starta jeg for meg sjøl. Og så tenkte jeg tidligere at jeg skal snakke om irriterende kolleger.
Og det var nok av advarsler mot det, og det er jo altfor voldsomt, du må ikke bruke sånne titler.
Og jeg snakka om primadonnaer og vanskelige kolleger og sånne ting.
Og var veldig på at nå skal jeg snakke om det som er vanskelig i arbeidslivet.
At folk skal kjenne seg igjen i det.
Så da hoppa jeg ut fra kanten, og det føltes veldig utrygt.
Jeg gikk jo fra en direktørjobb med kjempegod lønn og starta for meg sjøl.
Og måtte fylle den derre kalenderen hver måned, altså.
Med fakturaer og få inn penger hver måned. Og da var jeg litt sånn i fritt valgfølelse.
Men så gikk det jo, heldigvis, så er det nok av folk som har vansker.
For vanskelige og irriterende kolleger. Så det gikk jo veldig fint, da.
Hva var det du gjorde i starten for å kunne skaffe deg oppdrag på tematikken?
Jeg turte å ta tak i det som var vanskelig.
Jeg hadde holdt et foredrag i Tromsø.
Så satte jeg ham inn i taxien til å kjøre til flyplassen, og så spør han taxisjåføren:
"Hva var det du gjorde da jeg holdt foredrag?", sier jeg. "Hva holder du foredrag om?"
Jeg holder foredrag om primadonnaer og vanskelige kolleger.
Og han begynte å le. Og så sa han: "Ja, da har du jammen nok å gjøre," sa han.
Og dette var veldig tidlig. Da tenkte jeg: Der har jeg jo truffet spikeren på huet.
Med den tittelen. Og han kjenner seg inn i dette her, da.
Så det var nok det der å tørre å snakke om alt som er vrient,
i stedet for det som mange andre jeg opplevde, gjorde, nemlig å snakke om hvordan du kan bli motivert.
Det er veldig sånne generelle tilnærminger til dette her.
Men å tørre å snakke om det som er vondt, de steinene som er i arbeidslivets sko ...
Og selvfølgelig også da at det skulle være litt morsomt.
Det har jeg vært veldig opptatt av.
At folk skal kunne le, og at det skal være gjenkjennbart.
Og at man skal tenke at: Oi, sånn har vi det her også på jobben.
Så jeg lagde et foredrag veldig tidlig, ikke fordi at jeg skulle være så veldig morsom.
Men jeg visste at det var nok av morsomme ting i det foredraget, eksempler fra norsk arbeidsliv,
som gjorde at folk da ville kjenne seg igjen,
og at du har en annen tilnærming til stoffet når du får lov til å le litt.
For da åpner du døra og sansene og tenker at:
Det er jo ikke sikkert det er alle andre det er noe gærent med Kristian.
Det kan jo hende at det er noe med meg også, i hvordan jeg nærmer meg de jeg jobber sammen med.
Så det spredte seg jo.
Det gikk jo fort, dette her, og folk ville ha et morsomt foredrag og sånn.
Og så passa jeg på at det også skulle gi noe mer business,
at vi kunne jobbe litt med lederutvikling og litt mer med organisasjonen.
Så det ikke bare ble et blaff. Det er jo veldig enkelt å fyre opp en rakett og et foredrag,
og pang, og så skjer det ikke noe mer.
Men det å kunne kanskje være litt lenger i virksomheten og forsøke å hjelpe dem,
det syns jeg er veldig fint når jeg kan få lov til å ...
Så så jeg jo det at journalistikken og det å stille spørsmål,
det å være til stede i prosesser, det å kanskje kjenne på nervene
og temperaturen i et rom hvor det er litt vanskelig ...
Så at jeg egentlig hadde mye erfaring med meg som jeg kunne bruke,
som jeg ikke hadde tenkt på i det hele tatt. Så det var nyttig.
Så jeg er jo veldig glad for at jeg gjorde det, og så tenkte jeg tida etterpå
at jeg skulle ha gjort dette for lenge siden. Burde ha gjort det før.
Men da er det ikke sikkert at det hadde gått like bra.
Men er det en journalistisk ryggmargsrefleks, det du sier,
å gå etter det som er vanskelig, det betente, der folk kanskje har litt berøringsangst?
Ja, kanskje det er det. At man kjenner etter ... Journalister er jo ekstremt opptatt av konflikt.
Det er jo det som er driveren i en historiefortelling.
Folk blir jo livredde når du sier det ordet "konflikt".
"Det må vi jo ikke snakke om, du må ikke gå etter det og gjøre det sånn og sånn".
Men sånn dramaturgisk så er jo det en sånn driver.
Så kanskje er det det der å kjenne etter det og tørre å snakke om det som er vanskelig.
Klart når du sitter som fasilitator eller jobber med en ledergruppe eller et team og sånn,
Så er det jo ikke meg de snakker om, men det er det der å stille noen gode spørsmål
som gjør at folk åpner seg opp og forteller hva som faktisk er vanskelig.
I en av de første lederutviklingsjobbene jeg hadde med en gruppe,
så var jeg veldig utrygg og kjente at "dette kan jo egentlig ikke jeg".
"Dette har jo ikke jeg drevet nok med til å gå inn her og rote i de konfliktene."
"Pluss så kommer jeg til å tenne på hele huset her. Det kommer til å bli et helvete."
Og jeg hadde lest bøker. Men så husker jeg det kom bort den karten med etterpå
at de sa at de har hatt mye lederutvikling med den måten du stiller spørsmål på.
Da tenkte jeg: Ja, selvfølgelig. Jeg har noe erfaring med meg som er nyttig her, da.
Så det har vært bra. Og så må jeg jo si at det er mange flinke lederutviklere.
Men det er mange lederutviklere som aldri har vært ledere. Og det sier ikke at det er håpløst.
Men jeg mener at det er litt mer krevende, for du kan lese bøker om krigen
og tøffe ting, men det er noe med det å ha litt ledererfaring også.
Det tror jeg er veldig nyttig. Så den derre komboen der, da, den ...
Jeg føler at det er veldig nyttig å ha ledererfaringer sjøl.
Ja, du hadde jo noen erfaringer da med ... Du hadde jo mange kolleger i løpet av tiden
som journalist, og det første du går ut og holder foredrag om, er disse irriterende ...
Som også jo har blitt en bok, og et suksessforedrag
som har gått sin seiersgang i norske kulturhus.
Du reiser land og strand rundt med idiotene på jobben, og nå med "Idiotene 2".
Så hva er det som treffer da i et sånt marked, for her er du ikke inne og henvender deg
til ledergrupper, her er det jo folk flest som har muligheten til å kjøre ...
Ja. Og det trodde jo jeg ikke var en veldig god idé, egentlig,
å sette i gang med det. Så det var ... Vi starta jo ...
Vi tenkte at vi skulle prøve å lage et foredrag på kveldstid
som kanskje folk ville gå på.
De betaler av egen lomme, og de tar med seg partneren sin eller vennene sine.
Og kommer for å høre et foredrag om arbeidsmiljø på kveldstid.
Jeg kjente jo at det ikke røyk helt av den ideen, da.
Og produsenten min sa at vi starter i Nord-Norge, så vi leier et stort kulturhus der oppe
for en del år siden. Han mente at hvis det funker der, så kommer det til å funke
over resten av landet. Det var liksom markedsstrategien vår.
Og første gangen så het foredraget noe helt annet.
Da het det "Kunsten å være en god kollega". Da kom det ingen.
Jeg tror det kom fire stykker første kvelden.
Og jeg tror ikke de hadde kjøpt billett sjøl engang.
De hadde blitt påspundert billettannon på jobben.
Så "Kunsten å være en god kollega", det var det ingen som syntes var noe spennende å høre på.
Selv om jeg syns det er en veldig god tittel. Jeg syns det er en helt fantastisk tittel.
Og jeg bruker den veldig mye. Og da var det greit å tenke nytt.
Så da ble det ikke et nytt foredrag, men det ble en ny tittel.
Og da blei de idioter på jobben.
Da var det smekkfullt. Da var det utsolgt.
Og etter det har det vært utsolgt stort sett hver eneste kveld.
Å komme inn i en sånn sal hvor du bare veit at alle tenker det samme:
Dette handler ikke om meg. Dette handler om de andre på jobben.
Så det er nok det som folk kjenner seg igjen i.
Det som irriterer dem på jobben, er kolleger, kunder, andre avdelinger, det andre skiftet. Og ledere, selvfølgelig.
Som jo da er gjenkjennbart. Så er jeg jo opptatt av å ...
Og jeg får tilgang på så mange historier fordi folk kommer og vil prate med meg,
og jeg får tilgang til historier ved å ha møter med kunder.
Og da får man jo fortalt de historiene som folk kjenner seg igjen i,
som gjør at du også kan tenke: "Ja, men sånn er jo jeg også."
"Eller sånn oppfører vi oss også her på jobben."
Det samme har jeg gjort overfor min leder eller mine kunder.
Og at det ... Få opp speilet, rett og slett, på den nye runden.
Og så starter jeg med å si at: "Folkens, nå starter foredraget."
"Det fins ikke vanskelige kolleger. Få opp speilet, fiks deg sjøl. Takk for meg."
Og så går jeg av scenen. Det varer i 20 sekunder.
Og så går jeg inn igjen og snakker halvannen time, men så gjentar jeg den første på slutten.
Så gjentar jeg den første på slutten og sier: "Det er det det handler om."
"Få opp speilet, fiks deg sjøl." Og så vanskelig er det, og så lett er det.
Men det holdt ikke med ett foredrag, altså. Du har idiotene på jobben, og da er det idiotene to.
Det er litt skuffende at det ikke virker, så jeg må tilbake.
Men disse byene er jo fulle av mange folk, så det kommer mange som ikke har vært på Eneren.
Så man kan høre det selv, om man ikke har sett det.
Hvorfor ikke ha sett Eneren-filmen for å høre Toerne-foredraget, nei.
På ingen måte. Så det er jo ... Jeg føler meg jo veldig privilegert
som kan bare reise rundt med en Mac og coble meg opp på et kulturhus.
Og så kommer det mange kollegagjenger som kommer og er en stor gjeng,
og som går ut derfra, og så stopper de ... Jeg springer alltid ut, da.
Så jeg står ved utgangen og kan prate med folk når jeg er ferdig. Det er jo så berikende. For da kommer jo folk bort.
Og forteller om det de sliter med, og det de syns kan ha noe mening.
Hadde en her som kom bort og sa: "Jeg skammer meg."
Jeg satt og så i gulvet når du prata og sånn. For det var handla om baksnakkingen hans.
Kjente meg så igjen. "Fy faen, jeg skammer meg", sa han.
Og så tusla han ut, og da tenker jeg sånn:
Å, herlig. Da er det en som tenker nytt rundt dette i morgen, og kanskje han påvirker noen andre også.
Så jeg syns jo det er gøy å underholde.
Jeg sa ikke det i drømmestol, men det er veldig fint å høre
at det man snakker om, virker litt, da.
Men til disse brysomme forskjellene som du har tatt tak i. Det er jo over ti år?
Ja. Hva er det folk irriterer seg over, da? På jobben?
Folk irriterer seg over alt mulig rart. Det er alt fra de som kommer seint,
til de som går tidlig, til de som bruker utesko inne, til de som noterer med løkkeskrift i.
Møter og ... Og til de som ikke har med seg notatblokk i møtet,
men ikke skriver noe i den notatblokka.
Og når jeg sier noe smart, så forventer jeg at du skal skrive ...
"Du har ikke notert, nei." Ja, da ... Så det er irriterende. Så.
Makrell i tomat er irriterende. Stort arbeidsmiljøproblem.
Folk som spiser makrell i tomat på jobben, kan du ikke prate med etter lunsj.
For det lukter vondt aller mest enn arbeidsdagen. Så det er veldig irriterende, syns folk.
Det var en dame her som sa at hun sendte ... For jeg har undersøkt dette i den første boka mi.
Og hun svarte at hun hadde en kollega som brukte elleve minutter på et yoghurtbeger.
Hvor de ni siste minuttene går til å få ut de to siste dråpene.
Og den lyden driver meg til vanvidd, som det sto.
Og så er det de som går rundt og er blide hele tida.
Som en som gjorde meg oppmerksom på et foredrag:
Han sa at "du har glemt den aller verste". Hvem er det?
Det er de folka som går rundt og er blide hele tida. De irriterer meg.
Så hvis du er en sånn blidfis, så må du roe det litt ned.
Og så er det jo de som kommer for seint, og så er det de som skryter av sjefen.
En ny en her som kom inn på en sånn Ranstad-undersøkelse.
Men de som gjør private ærend i arbeidstida, er veldig irriterende.
Jeg jobba med en dame som gikk til frisøren i arbeidstida.
Og det lurte vi litt på, for hun var helt åpen på det.
Men som hun sa: Så lenge håret vokser i arbeidstida, så skal det klippes i arbeidstida.
Det var hun ikke noe skamfull over, da. Så vi irriterer ... Det er stort og smått, altså.
Og det er mye smått, det må jo kunne gå an å si det når man oppsummerer det.
Men i den Ranstad-undersøkelsen så er det én ting som kommer ut.
Den var litt av utgangspunktet for at jeg ville skrive denne boka om baksnakking òg.
Men det vi irriterer oss mest over, er faktisk baksnakking.
Og det er jo veldig rart, for det opplever jo de fleste at ...
Ja, jeg driver litt med det, men ikke så mye. Men jeg driver med det.
Og det at vi da irriterer oss så mye over noe som vi kjenner på sjøl,
at vi er en stor del av, det syns jeg var veldig rart.
Så rart at du har skrevet en hel bok om det også. Et foredrag i tillegg.
Ja. Jeg hadde lyst til å ta tak i baksnakking på dette "idiotene på jobben 2"-foredraget.
For jeg har jo erfart det med ... Jeg besøker nesten 150 arbeidsplasser i året.
Og snakker jo med mange kunder og har sånne formøter og sånn ...
Hva som er utfordrende her? Da kommer dette veldig ofte opp i disse møtene.
Vi snakker litt om hvordan sykefraværet er. Hva gjør dere med det?
Hvordan er medarbeiderundersøkelsene? Hva er det folk er misfornøyd med?
I de samtalene kommer dette med baksnakking veldig ofte opp.
Og kunden sier: "Så har vi en del baksnakking her." Vi sliter litt med baksnakking.
Så har vi noen forklaringer på det, noen synspunkter.
Så det er jo en stor utfordring på norske arbeidsplasser.
Og så hadde jeg lyst til å gjøre det til et stort tema i det nye foredraget.
Men da må jeg finne litt litteratur, så jeg googla litt.
Jeg husker jeg skrev "baksnakking og bok". Det kom ingenting.
Jeg tenkte: I alle dager, jeg søker jo feil. Jeg må jo prøve på nytt.
Testa jeg med noen AI-agenter og sånn? Nei, det var ingenting.
Utenlandsk litteratur? Veldig lite. Mye sånn gossip at work, men det er litt annet.
Det er mer sånn sladder på arbeidsplassen. Det er ikke den derre behind your back, liksom.
Så jeg tenkte at i alle dager, er det ikke skrevet noe om baksnakking på jobben?
Og da kjente jeg at jeg fikk panikkangst. Jeg har dårlig tid, for det må jeg gjøre.
Og litt også for kanskje å forsøke å hjelpe til. Men også sånn før noen andre gjør det.
Men det var ikke noen fare, tror jeg. Hvis det ikke var skrevet fram til 2026,
så var det ingen grunn til å tro at det skulle komme sånn umiddelbart rundt hjørnet.
Men nå er boka her, da. Og gratulerer med ny bok.
Jeg har ikke rukket å lese hele ennå,
men var så heldig at jeg fikk sett noen av de nesten ferdige manuskriptene.
Baksnakking ... Vi vet jo med en gang hva du mener med det.
Men hvorfor gjør vi det? Hvorfor er det så utbredt?
Det er nok ... Det er jo ... Jeg tror det først og fremst så er det jo litt fordi ...
Vi har jo behov for å ventilere litt på en arbeidsplass. Man kan komme.
Komme ut fra et møte, og så syns jeg Kristian behandla meg på en dårlig måte.
Eller var frekk eller avbrøt meg, og så ville jeg gjerne ventilere det med en annen kollega.
Kanskje sjekke at det stemmer. Eller var det bare meg som så dette her, ikke sant.
Og den der korreksjonen der, da, den har vi behov for.
Men det er jo alt dette som skjer etterpå, eller som ikke skjer etterpå,
hvor man da ikke tar det med den det gjelder. Og så kan jo jeg få støtte hos en kollega som sier:
Jeg så også at Kristian var litt ubehøvla, eller han var litt utålmodig.
Jeg forstår at du reagerte på det, men da må du jo ta det med Kristian.
Hvis jeg da sier: Nei, det nytter ikke. Han er alltid sånn.
Eller han er så stressa. "Jeg har prøvd før, eller ..."
Så jeg tar det ikke. Eller: Jeg tar det ikke nå.
Ja, men da er det baksnakking du driver med, da.
For da vil du ikke gjøre noe med det. Og hvis en kollega utfordrer deg, sier du:
Men jeg kan hjelpe deg å snakke med Kristian.
Nei. Men da må den kollegaen også kunne si:
"Da kan du heller ikke komme til meg i morgen med det samme."
"Eller om en uke med det samme." For da er det baksnakkinga.
Det vil ikke jeg være en del av.
Det er der vi svikter litt, vi som hører på all denne baksnakkinga.
Jeg skal ikke legge all skylda på dem, men vi blir litt sånn fanga av det.
Og så er det veldig godt, for når du kommer til meg med en betroelse ...
For, Henrik, dette må bli mer Moss. Det er jo magiske ord.
Lim. "Å, wow, nå kommer det noe fra Kristian."
Jeg følte at Kristian har hatt litt dårlig relasjon i det siste.
Men nå kommer han med en hemmelighet til meg. Vi er jo han og jeg. Vi er her.
Nå skal jeg by på noe tilbake til Kristian, ikke sant.
Så binder vi oss veldig sånn sammen ved å baksnakke.
Og så er det ikke fordi vi er onde mennesker,
men det er jo først og fremst fordi det er veldig vanskelig å ta det med den det gjelder.
Det er jo det. Veldig vanskelig å komme og gi en konkret tilbakemelding på noe du ...
Vet du hva, i det møtet i dag syns jeg du var som offer.
Jeg opplevde at du var veldig ute etter meg, du kritiserte alt jeg kom med.
Det kan være noe ålreit. Du skal jo ha litt mot for å komme og gjøre det.
Derfor blir det enklere å gå til noen andre med den frustrasjonen.
Og så kan man si etterpå: Men jeg fikk det ut. Jeg er ferdig med det.
Det er ikke jeg så sikker på at du er, altså.
Og det er jo ubehagelig å gi tilbakemelding på atferd som vi ikke ønsker oss.
Og det er jo også tøft å få tilbakemeldinger.
Når man har gjort noe, eller sagt noe, eller det er noe som ligger til ens person.
Jeg har ikke bedt om det, men så kommer du her og sier:
"Kan jeg gi deg en tilbakemelding?" "Nei takk, jeg har ikke lyst."
Det kommer noe som er ubehagelig her nå, da.
Sånn evolusjonspsykologisk så har vi jo dette her med oss fra vi befolka dette landet her.
Med tidlig steinalder så kom det folk inn her, og små jeger- og sankersamfunn
Som skulle begynne å fungere sammen
når de måtte knytte seg i litt større grupper.
Og da var det helt avgjørende å ha oversikt over:
Hvem er det i denne leiren her som er til å stole på?
Hvem er det som kan passe barnet mitt når vi skal ut og sanke bær eller jakte i morgen?
For vi har jo en som er bare to uker, vet du.
Så vi må jo ha noen som er til å stole på her, som tar varig på barnet,
så ikke jeg kommer tilbake om åtte timer, så er barnet død.
Så det var jo helt essensielt å vite noe om de andre. Hvem stjeler? Hvem spiser?
Hvem er det som ...? Så hvis du ikke var opptatt av det, så døde du jo.
Så dette her var jo sånn ... Vi er jo etterkommere etter de beste baksnakkerne i verden, vi.
Det er jo fantastisk. Vi ligger i vårt DNA.
Ja, vi er her fordi vi har klart å ha den enkle formen for gruppedynamikk.
Det er oss, og det er dem. Så hvis du ikke dreiv med dette her for 12 000 år siden, så døde du.
Det er derfor vi har utvikla en sånn derre ...
Det å ha den derre sosiale radaren, da.
Og det er derfor vi har utvikla en sånn hypersensitivitet for det.
Vi blir jo livredde når noen står og prater, og så lurer vi på:
Snakker de om meg nå, ikke sant? Og så kommer du inn i et rom,
og så merker du at samtalen snur, og så sier alle: "Men det var jo en veldig fin tur, da."
Og så tenker du sånn: "Ah, dette ... De snakka om meg, ja."
Hva var det de snakka om? Ubehagelig. Veldig ubehagelig. Det er veldig ubehagelig.
Men er det ikke andres rett å kunne prate om meg
på en måte som er ikke ment for mine ører?
For det må jeg finne meg i. Verden er jo full av folk som ...
Jeg skulle ønske at det var annerledes, selvfølgelig, men det er nok en del der ute
som syns at det Christian holder på med, er vås.
Ja, vi syns jo det er en menneskerett å kunne snakke om hvordan andre mennesker kan bli bedre.
Det er jo fantastisk å gjerne dele det med andre, da, enn den det gjelder.
Så jeg setter en veldig klar grense på baksnakking som fenomen, sånn som oss mennesker.
Og at dette her ligger i vår natur, og at det er liksom reptilhjernen som noen snakker om.
Men jeg setter en klar grense på det som handler om baksnakking på jobben, da.
Fordi er du i et arbeidsliv og har du en jobb, så må du gjøre hva du vil på fritida.
Om du kommer fra en fest eller et familieselskap eller et eller annet,
så kan du baksnakke hvem du vil, og det tror jeg vi gjør, og det er ganske naturlig.
Om du syns en nabo er snål og vi i familien prater om det, så OK.
Men på jobb, og når vi fikk et industrisamfunn her på 1850-1900-tallet ...
Vi begynte å bli flere enn fem på en gård eller en lita mølle.
Men så begynte vi å bli flere på en arbeidsplass.
Hvor du fikk mer ordna arbeidsforhold, og kanskje det ble 1000-5000-7000 mennesker
som jobba sammen. Og du har en arbeidsgiver som lager en arbeidskontrakt når du begynner der.
Du har en lojalitetsplikt som ikke alle helt har hørt om.
Det er en forventning at du er lojal mot arbeidsgiver,
og at du bidrar til å samarbeide med alle på jobben, ikke bare noen. Alle.
Da kan du ikke baksnakke. Dette regulerer også arbeidsmiljøloven.
Det er lenge siden vi fikk inn dette med det psykososiale arbeidsmiljøet i arbeidsmiljøloven.
Den kom på 70-tallet. Nå har det kommet en innstramming der.
Så det er veldig alvorlig. Vi gjør noe som er forbudt på jobben.
Jeg sammenligner det med at det er litt som å jukse med reiseregninger
eller stjele doruller og ta med deg hjem. Det er ikke lov.
Men likevel driver vi med det. Som leder gjennom mange år,
må jo du ha hatt noen idioter på jobben.
Både medarbeidere og ledere på samme nivå som deg. Kanskje en sjef.
Er det ikke ålreit at du kan ventilere litt med dine kolleger?
Med dine kolleger om disse vanskelige medarbeiderne og lederne?
Absolutt. Og jeg skriver om en historie i den boka som har vært veldig vond for meg.
Og hvis det var vondt for meg, så er jeg kanskje bare i nærheten av å forstå
hvor vondt det var for den lederen dette gjaldt.
Og jeg er nesten sånn at jeg orker ikke å skrive om det.
Jeg orker ikke å ta med den. For jeg har baksnakka.
Som alle andre. Men jeg trodde jeg var profesjonell.
Og dette var en leder som jeg hadde for mange år siden.
Men hun var en ganske ... Jeg vil si, en håpløs sjef.
Og alle baksnakka henne. Og hun ...
Men jeg følte jeg var profesjonell, for jeg baksnakka ikke henne til medarbeidere.
Og jeg var også på et ledernivå. Jeg baksnakka henne til sideordnede kolleger.
Andre ledere, og ledere oppover.
Og det ble nesten litt sånn rituelt. Det var liksom alltid en historie.
Vi samla oss ved en kaffekopp, og så var det sånn å prate om det nyeste lederen hadde gjort.
Likegjort. Og dette pågikk. Så var det en sånn 360-undersøkelse som fanga opp dette her.
Det er en sånn undersøkelse hvor man anonymt kan medarbeidere og andre sideordnede kolleger ...
Nesten alle, bortsett fra svigermor, kan bli spurt,
og kunder også, ifor seg, om hvordan de opplever denne personen.
Og så kommer det en score tilbake, hvor man ser at det scores på ulike parametere.
Og den 360-undersøkelsen var jo helt blodig for denne personen det gjaldt.
Første gang vi hadde gjort det i virksomheten.
Og hun kom jo og innkalte til allmøte, husker jeg, og hun innkalte den de nådde ansvar for på allmøte.
Og jeg var der, og hun var jo helt i sjokk, og hun spurte jo bare sånn:
Hvorfor har ingen kommet og fortalt meg dette?
Hvorfor har ingen fortalt meg at dere er så misfornøyd?
Og alle så ned i gulvet, ikke sant? Og hun var ikke sinna.
Og hun: Kan dere komme til meg etterpå? Sende en mail? Ringe meg?
Jeg vil gjerne vite. Ingen tok kontakt.
I sånt moderne norsk arbeidsliv så pågår dette her.
Hvor vi velger å gå bak ryggen på den det gjelder.
Det hører jo ikke noe hjemme, ikke sant?
Og da kan du snakke om at ... Da er ikke dette uskyldig prat lenger.
Dette er prat som må kanaliseres på andre måter.
Jeg er veldig opptatt av at denne boka ikke skal være moralpoliti.
Det er verdens letteste sak å tulle med. "Nå må vi holde kjeft, liksom."
"Ikke lov å snakke her lenger." "Nei, nå er det forbudt å mene noe."
Så det er ikke det, altså. Og det er å få de der ærlige tilbakemeldingene.
Og det er mange som sier at de liker det. Men det er kanskje inntil du får en ærlig tilbakemelding.
For da kan du bli sjuk av den, og da er det nesten verre.
Men riktigere prat, mer riktig prat, er jo på en måte hensikten her, da.
Ja, og du har jo til boka ... Jeg burde jo hatt den ved siden av meg.
For de som også ser på dette her.
Trenger man egentlig en hel bok når du har et bokmerke? For her har du hele oppskriften.
Her har vi på ene siden, det er for deg som lytter også, dette er et sånt skilt.
Man henger på døra, lik den man finner på et hotell, hvor det står:
Ikke forstyrr. Men her står det: Ikke forstyrr.
Baksnakking pågår. Ikke forstyrr. Så står det på andre siden:
Nei da, vi tar det med den det gjelder. Så er det dette som er kuren?
Veldig kort oppsummert så er det kuren, ja.
Og jeg syns jo det blir gøy hvis den der blir hengende rundt på noen møterom
og rundt omkring på noen kontorer, da. Men det skal være en praktisk bok.
Som er bygd opp litt sånn medisinsk, som du sa innledningsvis her.
Hvor man da skal ha diagnose, og man skal ha behandling og ...
Hva er forekomsten eller prevalensen, om det heter, innenfor medisin?
Og hva er komplikasjoner og bivirkninger og sånne ting.
Så det er en praktisk og nyttig og lite diagnoseverktøy å gjøre det der,
i forhold til hvor mye baksnakking har vi egentlig på jobben.
For det er jo mange som syns at det er litt greit å feie under teppet.
Og det er ikke så ille hos oss.
Og min forarbeidsplass, der var det ille, ikke sant.
Men her er det liksom ... Vi lever med det.
Men hvis du kommer inn i en bedrift som du blir invitert rundt omkring,
og så er jo dette et tøft tema å sette på agendaen også, da.
Og man skal da komme inn som behandlende konsulent og stille en diagnose i starten.
Hva er det typisk du ser av symptomer?
Det er derfor det er lite forskning på dette også, fordi det fins litt forskning på det.
Men det er jo veldig basert på selvrapportering, ikke sant.
For det er litt sånn: Ljuger du? Nei, sjelden. Aldri.
Nesten aldri. Det er kun nødvendige situasjoner.
Og sånn er det litt her også, så det er litt vanskelig.
Men det er veldig enkelt, og jeg tror de fleste kjenner seg litt igjen i
at de får overlevert beskjeder om at: Ikke si det til ... Dette forblir med oss, ikke sant.
Eller har du hørt det siste? Er det bare jeg som reagerer? Sånne typiske formuleringer som vi bruker.
Som vi kjenner oss igjen i. Én ting er hva vi sier sjøl.
Det å bli litt flinkere til å identifisere det.
Hvordan omtaler jeg mennesker, hvordan omtaler jeg ledere her?
Hvordan omtaler jeg kunder, f.eks. Det kan være også nyttig å ha med seg med det også.
Og så er det litt om hvordan man gjenkjenner denne praten i en avdeling, f.eks. også.
Og så er man jo litt sånn snål og rar hvis man stopper bak snakkinga òg, ikke sant.
"A-a-a-a-Christian." Da er man jo veldig sånn skinnhellig plutselig, og det er ikke det som er hensikten.
Og det er ikke det som er hensikten heller, men å bli mer enige om
hva som er ålreit, hva som er innafor, og hva som er utafor.
Og hvordan kan vi bli litt flinkere på dette her, og ikke minst være litt mer opptatt av
å kanskje ha et sånt språk for å finne ut hva som er baksnakking, og hva som ikke er baksnakking.
Der er jeg litt nysgjerrig, fordi du introduserer et begrep som for meg er nytt,
og jeg syns det er så gøy når jeg hører nye ord som jeg umiddelbart skjønner hva innebærer.
Og i denne sammenhengen så er det aktiviteten du beskriver som baklytting.
Hva er baklytting? Og det var ...
Jeg skriver litt om passiv baksnakking i boka, og så var det en kunde
som gjorde meg oppmerksom på at de brukte det begrepet på sin arbeidsplass,
nemlig baklytting. Og jeg forelska meg sånn som det er helt umiddelbart i det ordet der.
For jeg syns det var helt fantastisk. Og det er de der situasjonene hvor du sitter
og hører på at noen baklytter deg.
Og du syns det er litt spennende, så du tilkjennegir at du liker det.
Nikker litt, er enig, du ler litt. Og du er med på praten, men du bidrar ikke sjøl.
Enten fordi du tenker at "nja, det gjør jeg ikke",
eller fordi du ikke kjenner vedkommende, eller tenker at du kan blande deg inn i det.
Så det er baklytting, og det er et veldig fascinerende begrep, som du sier.
For det ansvarliggjør også alle de som bare hører på. Og nå hadde jeg en hørekontakt.
Vi hadde en workshop med en kunde. En stor videregående skole.
Hvor vi gjorde disse øvelsene. Og så spør jeg da om hva dere tenker om baklytting.
Og de var helt krystallklare på at det er som å stå i skolegården og se på mobbing.
Du står og ser på at noen får bank i skolegården, og i dag som voksenperson
så gjør de jo ikke det. Du griper inn, da.
Den stillheten som vi tenker at er helt OK fordi du vil ikke være moralpoliti,
du syns det er litt gøy, det er litt spennende,
og folk får drive med det de vil uten at du skal bryte inn og passe på,
så gjør du deg litt til medskyldig, altså.
Og det ... Ja, jeg setter det litt på spissen, men det er jo noe vi kjenner oss igjen i.
Og bare det å kanskje ved et lunsjbord reise seg opp
Og si at "dette gidder ikke jeg å høre på", "jeg setter meg på et annet bord".
Men sånn prat om folk som ikke er til stede, det gidder ikke jeg.
Har du opplevd det noen gang? At noen har gjort det?
Kanskje varianter av det, men det er sjelden. Og ...
Det krever mot? Ja, og det er det jeg kjenner litt på her selv også.
Fordi det er av og til så føler man på et ansvar for at nå må noen si ifra. Men det er vanskelig.
Og det kan jo også være i at man sitter i en situasjon
hvor man er en del av en samtale også, men vi skjønner at nå må vi gå videre.
Men hvordan kan man være ... Hvordan kan du heise ...
Eller løfte flagget på en måte og si at hei, dette holder ikke,
på en måte som gjør at man ikke blir sittende igjen sånn at han der flinke gutten i klassen som ...
Sånn kan vi ikke snakke om andre. Skal han nå ...
Vi har jo hørt hvordan han har snakket om andre, og så har man kanskje skapt grobunn for at man blir baksnakket selv.
Så hvordan kan man på en trygg måte heise flagget
uten å fremstå som den flinkeste gutten i klassen?
Og det er et godt spørsmål, fordi jeg tror den enkleste måten å gjøre det på,
er å faktisk stille det nøytrale, enkle, gode spørsmålet når noen forteller om noe.
Så kan man bare spørre: Har du tatt det med den det gjelder? Har du snakka med han om det?
Det er jo en ganske sånn uskyldig måte, syns jeg, å bare undre seg litt,
uten å være pekefinger og moralpoliti: Men har du tatt det med den det gjelder?
For da får du jo et svar på det, og det er antageligvis:
Nei, det nytter ikke. Ja, jeg har prøvd. Altså, ikke sant? Sånne varianter, da.
Nei vel. Men da fortsetter du å ta det her. Og så må jeg jo legge til: Det pakkes jo gjerne inn ofte i humor.
Det pakkes gjerne inn i omsorg. Det er de to variantene vi liker aller best.
Vi bekymrer oss for noen som er sykmeldte, men vi elsker jo å gasse oss
i den elendigheta som har ført inn i den sykmeldinga, eller vurderinger.
Vi er litt leger og psykologer og familieterapeuter, ikke sant?
Hvor vanskelig vedkommende har det på hjemmebane, og det er ikke første gangen
det er sykmeldt her lenge før, og ... Men hun var på hyttetur i helga, så jeg.
Det så jeg, det orka. Det orka, ikke sant?
Også humor, selvfølgelig. "Han er jo bare sånn."
"Husker du den gangen han glemte det?" og alt dette her.
Og det er jo så lett å kontre. Må si at "jo, men dette gjør vi jo ...".
"Det er bare morsomt." Og jeg tror han vet at vi tuller litt med han.
Og det er jo en god huskeregel òg. Er det baksnakking, så er det greit.
Det er bare å stille seg selv spørsmålet: Kunne jeg sagt det jeg sier nå?
Hvis svaret er nei, så er det jo baksnakking.
Men humoren og omsorgen unnskylder ingenting, altså.
Tidagerskuren mot baksnakking på jobben.
Jeg var så heldig å få lov til å være med på boklanseringen.
Og tenker i utgangspunktet at her er vi inne på et smalt tema.
Men der var det mange som møtte opp, og ser jo at det treffer.
Og at dette er et viktig tema å sette på agendaen også.
Så trenger vi en anledning til å begynne å kunne ...
Du snakket om et felles språk: få det.
Så hvordan er det du jobber med bedrifter nå? Nå er det bok og foredrag.
Det er jo det der å kanskje komme inn litt tidligere og kunne jobbe med sykefravær f.eks.
I en virksomhet, og han advokaten som var til stede på den boklanseringa,
hvor han understreker alvoret i dette her, det er forbudt.
Som arbeidsgiver har du en plikt til å ivareta det psykososiale arbeidsmiljø.
Det havner jo fort i retten, og det er jo gnist til konflikt.
Altså baksnakking er en gnist som tenner dette her, så det er jo et stort ansvar.
Og så syns jeg jo det at det å hjelpe ...
Jeg er veldig opptatt av at man skal starte på toppen, da.
Og forsøke å få hjelp, lederne til å kanskje starte der.
Og det er mange som bestiller foredrag og workshops med meg nå, og det er veldig hyggelig.
Men jeg spør jo alltid: Skal vi ikke starte på toppen?
Men jeg hadde en kunde her i forrige kvist som sa: Nei, det blir litt for dumt.
Det ville han ikke. Det ville bli altfor ubehagelig.
Så de starter det mer som en verdiverkshop.
Og jeg har litt lyst til å bli litt hardere klypa der.
Så sier jeg at vet du hva, da kommer ikke jeg. Vi må starte på toppen.
Hvordan omtaler dere medarbeidere? Hvordan omtaler dere hverandre?
Men å gå foran som et godt eksempel, ikke bare det, men å kanskje ta tak i dette her ...
Fordi det som var temaet på denne debatten på lanseringen nå, var jo:
Er ledere for feige til å ta tak i det?
Det tror jeg de fleste ledere svarer ja på.
Mens kjenner på det at: "Ja, jeg er litt for opptatt av å være populær."
"For det vil jeg jo gjerne være som leder. Er du norsk leder, så vil du være populær."
Og det er vanskelig å ta tak i de der vanskelige samtalene.
For de der psykologiske trygghetsgreiene som vi prater om hele tida, det er jo fint å prate om.
Men det er det der å tørre å gjøre noe med de som gjør deg til et uttrykkssted å være.
De som bidrar til det motsatte ...
Å stoppe dem er jo vanskelig, altså.
Så jeg er veldig opptatt av at ledere skal få dette her under huden.
Og jeg kommer aller helst og starter i en ledergruppe.
Hvor vi gjør øvelser, og vi gjør refleksjonsøvelser.
Vi kan måle dette her også med et verktøy som handler om hvordan vi samarbeider.
I en ledergruppe. Hvordan vi behandler hverandre, hvordan vi har et rom for å uttrykke det vi mener.
For å uttrykke det vi mener, uten å føle at noen skal gå ut derfra og prate dritt om meg.
Så kan man måle og undersøke helsetilstanden også da.
Men er det ikke sånn at hvis jeg som øverste leder eller mellomleder foreslår
at nå skal vi sette baksnakking på agendaen, sier jeg ikke da at:
Her har vi et problem, som folk kanskje opplever?
Nei, men her har vi ikke noe problem, for så skal vi snakke om dette.
Det er voldsomt å bestille et foredrag, og jeg får jo flere som sier: Kan vi kalle det noe annet?
Kalle det for ... Hvordan vi kommuniserer ... Ja, det er helt ålreit, sier jeg.
Det er ikke så farlig. Men dette er jo ...
Jeg tenker at den arbeidsplassen som er baksnakkingsfri,
og er mer enn ti medarbeidere, vis meg den, så skal jeg komme gratis og jobbe med den.
Men det er jo ikke noe i veien for at man kan ta tak i det,
selv om det bare er tendenser til det. Kanskje det er lite.
Jeg ble invitert på en gründerkonferanse for å snakke om baksnakking.
Jeg sa: "Jeg tror ikke det er målgruppa. Jeg kommer gjerne."
"Men den gjengen som sitter der, tror jeg ikke vet hva jeg snakker om."
"Men du kan invitere meg tilbake, eller de kan invitere meg tilbake"
"når de har blitt 50-100, når de har fått denne gründerbedriften sin opp på beina."
Så jo flere det blir, jo vanskeligere blir det å håndtere. Men det å komme inn og kunne jobbe med ...
Uansett om problemet er lite eller stort, så er det ikke noe farlig å ta den medisinen.
For da er det litt sånn vaksine også, at du håndterer det hvis det skulle dukke opp.
Og vi veit jo alle det at én eller to er nok til å skape et dårlig arbeidsmiljø.
Med mindre du da, ja vi skal si kanskje opptil 50 personer, så er én eller to nok
til å ødelegge et arbeidsmiljø.
A-ha-opplevelsen min knyttet til det jeg har lært om baksnakking
gjennom det du har introdusert meg for i denne samtalen og det vi har snakket om.
Og det jeg hørte på denne boklanseringen, er jo nettopp det at
når det kommer til kommunikasjon, uansett hva vi gjør, så trenger vi jo verktøy.
Og det å kunne gjenkjenne en situasjon, baksnakking, det kan vi kjenne oss igjen i.
Du har jo snakket om dette speilet man holder opp, og det er jo lett å kjenne seg igjen.
Man har vært en del av det også.
Men det å få et verktøy for å kunne ta det videre, slik at det kommer noe fruktbart ut av det også,
det synes jeg er nyttig. Så hvis vi, når vi nærmer oss slutten på dette,
hvis vi skulle hatt et enkelt grep som vi kunne lagt til, noe fra denne behandlingen,
som jeg kan bruke neste gang jeg sitter i en sammenheng hvor en som ikke er til stede, blir omtalt.
På en måte som kanskje kunne vært til hjelp for dem, for å bli bedre selv.
Hva kan jeg gjøre da?
Jeg tror at de fleste har litt blindsoner i forhold til dette her.
Og at vi driver litt med det uten at vi er klar over det,
og vi ser ikke helt på det som baksnakking.
Så én ting er å gå og passe på seg sjøl, det er jo vanskelig.
For jeg er jo en perfekt medarbeider. Jeg skiller sak opp her.
Jeg er en person, jeg tar det med den det gjelder.
Men det at vi kan være gode kolleger og ta hverandre på det, altså på en snill og mild måte ...
Jeg jobber med sånne kontrakter og sånn. Når vi går inn og lager en kontrakt,
at vi ikke skal drive med dette i tre eller seks måneder.
Da er det ikke noe politi til stede, ingen som skal rapportere til ledelsen,
men vi har bare blitt enige nå om at vi lar det ligge i tre måneder.
Hvis noen kommer og forteller meg noe dritt om Christian nå, så må jeg si: "Vent litt".
Så den derre friheten det ligger i etter at du har adressert det med en arbeidsplass
og jobba med dette her, til å kunne si til en kollega:
"Er det ikke baksnakking du driver med nå?"
Vi hadde dette seminaret med hans tjenestetrøbber. Vi hadde denne workshopen.
Vi hadde dette foredraget. Vi har jobba med denne boka.
Så at man kan stoppe hverandre på en sånn fin måte. Og så kan man si: "Men det var vel ikke baksnakking."
Jeg bare delte en sånn bekymring og frustrasjon. "Ja, men det var vel egentlig det."
"Fordi hvis det ikke var ..." Så kan vi snakke om dette her, ikke sant?
Så det jeg liker aller best, er at man får et sånt frikort, som politiet i Oslo gjorde.
Man kan få levere inn våpenet sitt uten amnesti.
Uten at noen stiller spørsmål om hvor du har fått det våpenet fra.
Det høres ut som jeg leverte inn veldig mye våpen.
Jeg har nødt til å ha besteforeldre igjen, og håndgranater og sånn.
Så den lille friheten som ligger i å kunne passe litt på hverandre,
med noen gode kolleger, og kunne ikke minst kanskje den kollegaen du veit driver mye med dette her,
men å gjøre vedkommende oppmerksom på det. Det syns jeg det ligger veldig mye sånn.
Vi hadde jo en liten introduksjon der med Ole Robert Reitan på den boklanseringa,
hvor han sa jo at de ... Og de er veldig opptatt av dette her i Reitan.
Å snakke med hverandre, og ikke om hverandre. Og er sånn ekstremt fokusert på det.
Lederne skal være, og han kaller det jo for "ærlighet med kjærlighet", da.
Og det syns jeg er godt sagt, fordi det er et lederansvar å holde tak i dette her.
Men samtidig er det et kollegaansvar. Hvis ikke så gjør du deg sjøl til en statist her.
Hvis du bare overlater det til ledelsen. Men å kunne hjelpe hverandre litt med det, da.
Det tror jeg gjør veldig mye.
I tillegg til at man kjenner det ganske godt igjen når man sier sånn:
Dette må bli mellom oss. Eller: Er det bare meg, eller ...
Vi går ut av et møte. Lederen spør: Er det noe som vil si noe? Er det noe mer?
Ingen sier noe. Og så er vi ute i gangen, og så sier vi: Det er sjanseløst opplegg.
Det de har bestemt nå. Hørte du hva han sa?
De virkelige møtene starter etter møtet.
Bra. Boken er jo ute nå. Tidagerskupp.
Tidagerskuren mot baksnakking på jobben. Skal legge lenkere,
så folk kan bestille også. Signert eksemplar. Det var tilgjengelig sist jeg sjekket.
Hvis man vil ha signatur i boken, må du ... Det tror jeg du skal få. Si ifra.
Det er nydelig.
Vi har en fast spalte i Godt sagt med noen faste spørsmål som alle gjestene får.
Den er under utvikling, så det har vokst til noen nye spørsmål også underveis, men ...
Vi skal starte med det motsatte av baksnakking og ... ikke fremsnakking ... Jo, det er jo fremsnakking ...
Det er fremsnakking vi er inne på nå.
Det er ikke det motsatte av baksnakking. Det er å ta det med den det gjelder.
Det er det motsatte av baksnakking. Men nå skal vi ta fremsnakking. Det er fint.
Jeg er glad i det òg.
Da skal du få lov til å fremsnakke om det er bransjekolleger eller andre
som jobber med formidling på et profesjonelt vis, altså dyktige foredragsholdere.
Hvem er det du synes er fabelaktig god på formidling?
Danmark har en fantastisk statsminister som vi har fått.
Vi har sett litt i aksjonene i forbindelse med Grønland.
Hvis man er interessert i dette, gå på YouTube og søk opp litt med Mette Fredriksen.
Hun er en historieforteller av rang. Det er gåsehud og tårer.
Hun er virkelig god. Vi har jo noen sånne ...
Og det er litt urettferdig å trekke fram Barack Obama og sånn, for det er så stort.
Men samtidig benytter de seg av sånne enkle, gode teknikker.
Jeg liker de veldig godt.
Og så har jeg en kollega som er en fantastisk foredragsholder,
som heter Ingvar Wilhelmsen, denne psykiateren fra Bergen,
eller hypokonderlegen, som han kaller det,
som har reist land og strand med et foredrag.
Og han står inntil et ståbord.
Han har jo en gåstol i dag, veldig funksjonsutfordra.
Er snart 80 år, har ingen presentasjoner.
Og forteller historier på en måte som er helt ... Altså du glemmer tid og sted.
Og det er historiefortelling, for det er egentlig kasuistikk.
Han forteller pasienthistorier, og de forteller hva han har fortalt pasientene.
Og de er fortalt av han. Og så lever vi, og så gråter vi.
Og det er smil gjennom tårer. For han er en ledestjerne for meg.
Lege, selvfølgelig. Og du tenker jo ikke at han er det, for han er veldig folkelig.
Jeg bruker nærmest ikke et medisinsk begrep i det hele tatt i løpet av de 90 minuttene
han står på scenen og har reist rundt med dette foredraget og mange som har sett ham.
Og det er fortsatt noen muligheter igjen.
Men jeg tror han trapper litt ned virksomheten, dessverre.
Men det er også helt naturlig. Men han er en historieforteller, ja.
Ord som kan irritere. Er det noen ord du hører folk bruker,
som kan gi deg allergiske utslett?
Jeg er veldig språkinteressert, så jeg er ...
Jeg har hatt en språkspalte i radioen en gang.
Jeg er sånn som forsvarer alle ungdom som sier "kino" og "ball" og sånn,
fordi språket er utvikling.
Så jeg prøver å ikke irritere meg så veldig mye over ord.
Og så er jeg mer nysgjerrig, men nå er det jo så mye ...
Jeg har fortsatt ungdom i huset, så alle disse her moderne med "broen" og "bro" ...
Jeg syns det er veldig gøy. Så det er ikke mange ord.
Det er ord som irriterer meg, det kan jeg ikke si.
Da måtte jeg finne på noe.
Da går vi videre til neste, og her handler det om en bok
som har betydd mye for deg, som du kan anbefale.
Og da utenom egne bøker, og for å minne folk på hva det er,
så er det irriterende kolleger når sjefen er en idiot,
og nå tidagerskuren mot baksnakking på jobben.
Andre bøker som har betydd mye for deg? Jeg leser mye.
Og jeg vil si at Lars Myttings trilogi om hekkneveven er kanskje ...
Er det en ... Og jeg syns hele hans forfatterskap jeg har lest alt nå,
bortsett fra "Hellved", snakkproseboka hans.
Men den måten han forteller historie på og tar oss i ... Altså, det er spennende.
Og det er ikke sånn at det har nødvendigvis betydd så mye som menneske for meg.
Når du leser bøkene hans, legger jeg bort
alle planer jeg skulle ha om å gi ut skjønnlitteratur.
Det forstår jeg at er så langt unna hva jeg skulle kunne klare.
Jeg syns det er fascinerende forfatterskap. Så jeg vil si "Hekkneveven", ja. Trilogien.
Er det ...? Eller "Søsterklokken" heter den egentlig.
Og jeg har også lest, og det er lett å nikke samtykkende til ...
Forfatterskapet der, ja.
Er det noe du har endret mening om i løpet av livet?
Det er at sjornister ikke kan og veit alt.
Jeg hadde en forestilling, og jeg må si det var noe av det første jeg erfarte
etter å ha vært en kritisk journalist og en besserwisser ...
Og en som har satt seg på sin høye hest. Og jeg har leda programmer på TV og radio.
Og hatt den makta man har som skrivende journalist.
Og det å begynne i en vanlig jobb og starte opp for meg sjøl
og se hvor selvhøytidelig den norske medieverdenen er, det har jeg forandra.
Det har jeg vært flau over tidvis, og provosert av egentlig.
Men denne manglende respekten mange journalister har,
For de som får til ting i både offentlig og privat arbeidsliv, da.
Det er litt enkelt sagt, og det skal være kritiske vaktbikkjer og man skal finne feil.
Men den derre arrogansen som jeg ser sjøl at jeg var representant for,
og den derre bedreviterske innstillingen til alt i samfunnet,
der har jeg forandra mening. Helt, helt ...
Flaut, vil jeg si.
Helt til slutt så er det ... om det er én ting,
for det handler jo om formidling og kommunikasjon, godt sagt,
skal jo gi folk noen verktøy de kan teste ut selv.
Har fått masse i dag knyttet til et område innenfor kommunikasjon, baksnakkingen.
Men hvis du kan gi folk ett tips for å bli en bedre formidler, hva ville det vært? Hvis du får gi?
Ett råd: Fortell om ting du har blitt rørt av.
Fortell om ting som har fremkalt noen følelser hos deg.
Ting som har vært morsomt. Ting som har gått inn på deg.
Ting du har blitt irritert av.
Alt som vekker følelsene dine. Noe du har blitt forbanna for.
Det er et utgangspunkt for å fortelle gode historier.
Per Henrik Stenstrøm, tusen takk for at du var med i Godt sagt, og til deg som har sett på.
Det ligger lenker til både boken, hvor du kan få kjøpt den,
og hvor du kan se Per Henrik i løpet av høsten.
Det er foredragsturné. Jeg så listen for litt siden,
og det er svært få steder i Norge du skal bo hvis du skal unngå dette foredraget.
Så gå inn og sjekk hvor du kan høre idiotene på jobben to,
Og hvor du også kan få booket inn Per Henrik.
Dersom du kunne tenke deg en workshop om hvordan dere kan samhandle bedre på jobben,
eller et foredrag. Så igjen, Per Henrik, tusen takk for at du stilte opp,
og lykke til med alt det du har i kalenderen i tiden som kommer.
Tusen takk for det, og takk for at jeg fikk komme. Vi baksnakkes.
Vi baksnakkes helt klart.